Starten på et vennskap
Adam fylte lungene med frisk luft. Det luktet bedre her enn i Oslo. Stille var det også. Det eneste han hørte, var raslingen i bladene når det blåste. Trollheim virket som et fredelig sted.
Sommerferien var over, og Adam ventet, sammen med mora, ved et busskilt i skogkanten. Han tenkte på telefonsamtalen i Oslo for en uke siden og grøsset.
Kanskje kompisen bare hadde prøvd å skremme han? For hvordan kan dette være stedet hvor flest barn i Norge bare forsvinner i løse lufta? Hva kunne ha skjedd med dem her?
Mamma hadde selvfølgelig ledd av han. «Bare tull», hadde hun sagt. «Du kan ikke stole på internett», og «Trollheim er et fredelig sted.»
Adam håpet hun hadde rett.
Hun så ikke spesielt nervøs ut, der hun sto lent mot skiltet med en sigarett mellom leppene og stirret tankefullt på tretoppene gjennom røyken. Frisk luft var ikke hennes greie.
9
Adam var derimot veldig nervøs. Ny skole, ny klasse, og ingen venner.
Han sukket. Hva om ingen i den nye klassen ville bli venn med han?
Han skulle møte én av dem ganske snart. En gutt som bodde like i nærheten, og som Adam skulle slå følge med til skolen.
Mamma hadde ordnet det over telefonen og sagt at det var en god idé for å bli bedre kjent, men hva om gutten han skulle møte, var en skikkelig drittsekk?
En fæl bølle som kom til å banke han opp og etterlate han druknet i en sølepytt med munnen full av knuste tenner og pennalet stappet i rumpa!
«Hvor er de?» sukket mora til Adam og kikket på klokka. «Bussen min kommer hvert øyeblikk!»
«Jeg tror jeg ser dem nå», sa Adam.
En stor dame i skjørt og strikket genser kom gående mot dem mens hun vinket begeistret.
«Joho!» ropte hun. «Her kommer Tobias!»
Ved siden av henne gikk en tykk, liten gutt med store, runde briller. Han virket sjenert og stirret for det meste ned i bakken. Han lignet ikke på ei bølle i det hele tatt.
Adam kjente mora dulte han i ryggen. Hun hvisket:
«Hils på gutten!»
Han skjøt fram hånda og smilte.
11
«Hei! Jeg heter Adam. Hyggelig å treffe deg!»
Den andre gutten tok den utstrakte hånda og hilste forsiktig på den.
«J-jeg heter Tobias.»
Han virket fortsatt sjenert, eller var han flau?
Hva sto det egentlig på brystet hans? «Jeg har verdens ...»
Adam måtte smile. Tobias hadde god grunn til å være flau med den genseren. Han hadde nemlig på seg en grønn genser hvor det var strikket «Jeg har verdens beste mamma!» med store, røde bokstaver.
Tobias måtte enten være steintøff som turte å gå på skolen med noe sånt, eller være dum som ei flue. Han kunne likså godt ha strikket en blink på brystkassa med teksten «Mobb i vei!» i stedet.
Mora til Tobias hadde prikk lik genser bortsett fra at der sto det: «Jeg har verdens beste sønn!»
Kanskje det var en familiegreie? Eller kanskje alle i Trollheim var litt rare og møtte opp med den type gensere på skolen? Da kom Adam til å stikke seg ut i den mørkeblå hettegenseren og de blå, hullete dongeribuksene.
Han kunne ikke huske å ha sett noen mer ulik seg selv enn denne gutten.
Adam var høy og slank, mens Tobias var kortvokst og med så stor mage at han kanskje kunne rulle helt
12
Snikangrepet
Bussen kom, så mora til Adam knipset sneipen inn i buskene og vinket ha det bra.
Mora til Tobias ga sønnen klem, klapp og kyss på
panna før han fikk gå.
Adam og Tobias gikk side ved side langs veien ei stund uten å si noe.
Ikke akkurat den beste måten å bli kjent på, men
Adam kunne ikke komme på noe å snakke om.
Tobias brøt stillheten først.
«Her er en snarvei», sa han og skjøv noen lave greiner til side ved skogkanten. Bak greinene kunne
Adam se en liten sti føre videre innover i skogen.
«Jeg bruker alltid å gå her», sa Tobias og hoppet inn på stien. «Det er fortsatt langt å gå, men mye bedre enn å følge veien rundt.» Adam fulgte etter.
Skogen var en fin blanding av bartrær og løvtrær, og på begge sider av stien vokste det tett i tett med busker, bregner og blåbær.
15
Det var stille i skogen bortsett fra lyden av noen ekorn som klatret i trærne, klukkingen fra en bekk og litt fuglekvitter.
Da de hadde kommet et godt stykke inn i skogen, vrengte Tobias av seg genseren, dyttet den ned i en pose og trykket posen inn mellom noen løse steiner ved siden av stien.
«Det var en bursdagsgave fra mamma», sa han.
«Hvis du så mye som kvekker ett ord om den genseren til de andre i klassen, så skal jeg banke deg gul og blå!» Tobias rettet en truende knyttneve mot Adam.
«Jeg skal ikke si noe», sa Adam. «Hemmeligheten din er trygg hos meg.» Men han klarte ikke helt å skjule et smil.
Adam var ganske stor og sterk til å være tolv år og hadde klart seg bra i alle slagsmålene på den forrige skolen, så han var ikke det minste redd for den lille, tykke krølltoppen.
Men smilet forsvant når han husket noe lignende som hadde skjedd for noen år siden.
Bestemor hadde spurt om han ville bruke den rosa jakka på skolen, den som hun hadde sendt i bursdagsgave fra Polen. Han hadde nektet, sagt at det var en ekkel jentefarge, og hun hadde blitt veldig lei seg.
16
Bestemor hadde bare prøvd å være snill, og han
ødela det. Noen ganger kunne han være en idiot! Han skulle ønske han hadde fått en ny sjanse og funnet på noe like lurt som Tobias.
Den lille krølltoppen var visst ikke så dum allikevel.
«Jeg skifter tilbake på vei hjem fra skolen», sa Tobias. «Da slipper jeg å bli mobbet, og mamma blir glad. En løsning til glede for alle!»
«BØ!» Ut fra buskene kom noe hoppende mot dem.
Tobias hylte, snublet bakover og falt på rumpa mens ei jente sto på stien og lo så tårene trillet.
«Du er så lettskremt, Tobias!» sa hun. «Men hvem er du? Jeg har ikke sett deg før.» Jenta rettet en pekefinger mot Adam.
Hun var mørkere i huden enn han og hadde lilla hår som var delt i to og bundet med rosa hårstrikk til to lange musefletter. Adam syntes hun lignet på noen av jentene i den forrige klassen. De som kom fra India, eller var det Sri Lanka?
«Jeg har nettopp flyttet hit», sa Adam mens han hjalp Tobias opp på beina igjen. «Jeg heter Adam og skal begynne i klassen til Tobias. Hvem er du?»
«Det er Tara», sa Tobias mens han børstet vekk støv fra buksa. «Hun er en ekte plageånd! Lar meg aldri være i fred.»
17
«Jeg bare må skremme deg», sa Tara og lo. «Det er like morsomt hver gang! Tenk på det som en vennetjeneste. Hver gang du blir redd for noe og overlever, så blir du bitte litt modigere til neste gang. La oss kalle det ... skremmetrening! Jeg trener deg til å bli en skikkelig tøffing slik at du en vakker dag kan redde meg ut av en brennende bygning, eller noe sånt.»
Hun studerte Adam med øynene. «Men du lar deg ikke skremme så lett.» Tara dultet til han og blunket lurt. «Kanskje du kan bli min tapre ridder i skinnende rustning.»
«Kom Adam! Glem henne, vi må gå til skolen», sa Tobias.
«Men hva var det dere gjemte mellom steinene der borte?» spurte Tara.
«Oi! Se på klokka», sa Tobias og dro desperat i armen til Adam. «Vi må skynde oss til skolen før vi kommer for sent!»
19
20
Kapittel 3
Kråkeslottet
Etter at de hadde gått ei stund langs stien, kom de forbi en stor villa. Den lå inne i en overgrodd hage, på den andre siden av en steinmur.
I muren sto en rusten port med hengelås.
Adam stoppet opp og kikket inn mellom sprinklene i porten.
«Wow, noen bor her, midt i skogen?» sa han.
«Det der er selveste kråkeslottet», svarte Tara. «Ingen har bodd der på flere hundre år.»
Tara smilte lurt. «Ingen bortsett fra kråker, rotter og skrømt.» Hun gløttet bort på Tobias. «Ikke sant, Tobias?»
Tobias hadde satt opp farten. «J-ja. Kan dere ikke gå fortere?»
Adam trodde ikke på spøkelser, men huset så
virkelig skummelt ut.
Det så ut til å være tre etasjer høyt. Noen av
vinduene var knust, og lange slyngplanter hadde vokst
21
seg oppover de slitte murveggene.
Skogen hadde for lengst brutt seg inn i hagen, og mange trær hadde vokst opp mellom bærbuskene, det høye gresset og tornekrattet.
Et digert eiketre hadde vokst opp rett ved siden av huset og så ut til å gi det en klem med et mylder av greiner som strakte seg over taksteinene og langs veggene. Det hadde til og med stukket greiner inn i selve huset gjennom noen av de knuste vinduene.
Det lå et reir av kvist ved siden av den skjeve skorsteinen på taket. Noen kråker skvatret høylytt der oppe. Kanskje de kranglet om hvem sitt reir det var, eller kanskje de stjal egg?
Det var ikke lys å se noe sted, og huset virket helt forlatt. Det var uten tvil det skumleste stedet Adam noen gang hadde sett.
«Jeg har en idé!» sa Tara. «Tobias! Kom hit litt.»
Han stoppet og snudde seg. «Men hva med skolen?»
«Den rekker vi fint», sa Tara. «Bare noen sekunder. Please?»
Han sukket og kom luskende tilbake.
Tara smilte lurt. «Dette er et glimrende sted å trene opp motet ditt! Jeg vedder på at du ikke tør å gå
gjennom hagen og banke på den døra.»
«S-slutt å tulle, Tara.» Tobias så plutselig helt hvit
22
ut i ansiktet. «Ingen tør å gå inn i hagen til kråkeslottet.
Noen sier at stedet er forhekset! Barn har forsvunnet her i skogen, og mange tror de ble kidnappet av noe fryktelig slemt. Noe ondskapsfullt som gjemmer seg i huset, og som bare venter på at barn skal være dumme nok til å gå inn.»
«Pøh! Du er bare en feiging. Se på meg!» Tara klatret raskt over steinmuren og hoppet ned i den overgrodde hagen.
«Sistemann til døra er en reddhare!», sa hun og begynte å kave seg fram i mylderet av høyt gress, busker og tornekratt.
«Tara, kom tilbake!» ropte Tobias.
Adam ble overrasket over hvor redd Tobias virket i stemmen. Var det ikke tross alt bare et gammelt hus?
Tobias knyttet nevene og bet seg i underleppa før han ropte på nytt: «Tara! Vi kommer for sent til skolen!»
Tara slet seg fram over en gammel, råtten trestamme og vasset gjennom store tuer av gress, sopp og lyng før hun endelig sto foran den gamle, morkne døra til kråkeslottet.
Hun banket ikke på, men tok forsiktig i dørhåndtaket.
Det knirket høyt i hengslene da Tara dyttet i døra.
Hun snudde seg og ropte: «Døra er ikke låst! Den er åpen! Hvem tør å gå inn?»
Adam stirret tilbake uten et ord. Han visste ikke helt hva han skulle si.
Tobias ristet bare på hodet.
«Å! At det går an!» sa Tara. «Hvordan skal dere to liksom bli menn? Sånn skal det gjøres!» Hun himlet med øynene, åpnet døra og gikk inn.
Adam så kroppen hennes forsvinne inn i den mørke gangen. Så ble det helt stille.
Han ble stående og vente sammen med Tobias. Kom hun ikke snart tilbake?
24
Det gikk ett minutt.
Det gikk to minutter.
Adam løftet armen og så på klokka. «Kvart over åtte nå.»
«Å! Typisk Tara!» sa Tobias. «Hun gjør at jeg alltid kommer for sent til skolen. Alltid er det noe tull hun skal finne på! Nå erter hun oss bare. Hun har sikkert gjemt seg der inne, og fryder seg over en ny mulighet til å skremme meg. Hoppende ut av et skap eller noe sånt.»
«Vi må gå», sa Adam.
«Jeg vil ikke komme for sent til første skoledag. La henne bare sitte der inne sammen med edderkoppene og rottene! Hun kommer ikke til å fryde seg når hun må forklare seg for læreren.»
De gikk videre uten Tara.
Tobias bet negler og kikket seg stadig bakover.
«Adam, tror du virkelig det er rotter der inne?»
25
26
Kapittel 4
Hvor er Tara?
Første time på ny skole startet med kjeft.
«Det er første dagen din, og du kommer allerede fem minutter for sent!»
Læreren ristet på hodet og skriblet anmerkning i klasseboka.
«Du må passe deg så du ikke blir som Tobias her, og Tobias, du har kommet for sent én gang for mye. I dag må jeg ringe moren din! Og ikke prøv å skylde på Tara igjen. Du har ansvar for deg selv.»
Læreren kikket seg rundt. «Forresten, hvor er Tara? Har noen sett henne i dag?» Tobias rakk forsiktig opp hånda. «Ja?»
«Jeg og Adam møtte henne på vei til skolen. Hun gikk inn i det gamle huset i skogen, men kom ikke ut igjen.»
«Hm, det gamle kråkeslottet?» sa læreren og rynket
på panna. «Alt dere barn finner på nå til dags! Bare
27
vent til foreldrene hennes får høre at Tara ville utforske
gamle hus i dag i stedet for å dra på skolen. Da blir det nok slutt på den slags tull og tøys!»
Læreren snudde ryggen til klassen.
«Ta fram mattebøkene!» sa han mens han begynte å skrive på tavla med et kritt.
Noen kastet en papirkule i hodet på Tobias.
«Sladrehank», hvisket noen bak han. Flere av elevene fniste.
Tobias sukket og begravde ansiktet i hendene.
Pulten til Tara sto fortsatt tom da skoledagen var ferdig.
«Bruker Tara å skulke?» spurte Adam.
«Nei», sa Tobias.
«Ikke som jeg vet.»
«Kan vi slå følge på vei hjem?» spurte Adam.
«Ok.»
De fulgte veien tilbake til skogen og slo inn på den samme stien som tidligere. Etter hvert kom de forbi kråkeslottet.
Adam stanset ved porten og kikket inn mellom sprinklene.
Kråkeslottet så enda skumlere ut enn i morges, for sola hadde forsvunnet bak noen mørke regnskyer.
28
Skogen var mørkere, og det blåste mer.
Det blinket et par ganger på himmelen over de svaiende tretoppene. Kanskje lyn? Etter ei lita stund
hørte Adam torden også.
«Høres ut som det blir uvær», sa han.
«Ja, vi burde skynde oss hjem», sa Tobias. «Jeg vil ikke bli våt.»
Døra som Tara hadde åpnet, sto fortsatt på gløtt og knirket høyt hver gang vinden røsket i den.
«Tror du Tara fortsatt er der inne?» spurte han.
«Hun har nok gått hjem nå», sa Tobias.
«Kanskje, men tenk om det har skjedd noe med henne der inne.»
«S-skrømt?» spurte Tobias med skjelvende stemme.
Adam ristet oppgitt på hodet.
«Bare tull», sa han. «Men tenk om hun har snublet i en gammel spiker og slått seg bevisstløs. Tenk om hun ligger på gulvet der inne og sakte blør i hjel akkurat nå!»
«K-kanskje r-rottene har samlet seg rundt henne til et f-festmåltid!» stotret Tobias.
«Kutt ut!» sa Adam. «Det med rottene var jo bare
tull, men noe kan ha skjedd med henne.»
«Vi bør skynde oss hjem og si fra til foreldrene
våre!» sa Tobias og begynte å gå med raske skritt
30
bortover stien.
«Men tenk om hun faktisk ligger bevisstløs på gulvet der inne og blør i hjel akkurat nå!» sa Adam.
«Da kan det være for sent hvis vi drar hjem først. Jeg tror vi må gå inn og lete etter henne. Nå med en gang.»
Tobias ble blank i øynene. «Men ... men ... kråkeslottet!»
Adam smilte til han. «Å kom igjen! Det er bare et gammelt hus. Du har sett for mye film, din reddhare.»
Adam dultet til han.
«Ikke kall meg reddhare», sa Tobias og dultet tilbake, men plutselig ble han helt hvit i ansiktet og pekte mot himmelen.
Adam snudde seg og kikket opp dit Tobias pekte. Opp fra den gamle, skjeve skorsteinen på taket kunne han så vidt se ei lita stripe røyk.
«D-det kan ikke være sant», sa Tobias. «Det er da ingen som bor her.»
«Kom!» Adam satte fra seg sekken, grep tak i steinmuren, heiste seg opp og svingte seg over. Han landet elegant på beina i den overgrodde hagen.
«Noen har fyrt på peisen der inne», sa han. «Det kan være Tara eller noen andre, men uansett så vil jeg ha svar på hva som skjedde i morges, og hvorfor hun ikke kom på skolen.»
31
«Vent! Jeg kommer», sa Tobias og la fra seg sekken. Han sparket, kravlet og rullet seg over muren til han veltet ned i det myke gresset ved siden av Adam.
Sammen kjempet de seg fram gjennom lyng, kratt og busker før de til slutt sto foran den samme døra som Tara hadde forsvunnet bak.
Adam tok mot til seg og banket på.
Da den jo allerede sto på gløtt, fikk bankinga døra til å svinge innover med en høy knakelyd. Tobias skvatt og stilte seg bak Adam.
«D-dette er en d-dårlig idé», hvisket han.
«Hallo!» ropte Adam og kikket inn i det mørke rommet. Han dyttet den knakende døra helt opp. «Tara! Er du der inne?»
«H-hysj», sa Tobias. «Må du skrike så fælt?»
Det falt litt lys inn gjennom den åpne døra, og der, midt på gulvet, lå en rosa hårstrikk.
Tobias gispet og løp forbi Adam inn i rommet. Han knelte ned ved siden av hårstrikken og plukket den opp.
«Adam, denne tilhører Tara! Jeg er sikker på det!»
32
156 UNDERJORDISK OPPDRAG UNDERJORDISK OPPDRAG 3 12/11/22 19:23 BOK 1 BOK 3 BOK 2 BOK 4 Kommer 20.08.2023
Forfatter Arne Lindmo er født i 1981 og vokste opp på Inderøy i Trøndelag, i dag bor han på Stovner i Oslo. Arne elsker å skrive spennende fortellinger inspirert av myter og folkeeventyr, et tema som har fascinert ham siden han var guttunge. I tillegg til å lese, liker han å spille sjakk og dataspill. Når han er ute foretrekker han basketball og slalåm, gjerne sammen med sønnen sin, eller han går luftetur med katten sin, Kiki.
Illustratør Ida Skjelbakken er født 1979 i Lørenskog. Hennes fotografiske stil levendegjør bokens karakterer og kampscener på filmatisk vis. Utførelsen hennes er imponerende og stilen passer perfekt til fantasy-sjangeren!
Neste bok i serien, TROLLHEIM 5, lanseres 5. mars 2024
157
