Del I: Innledning og metode
28
ved å åpne dører til påvirkning av egne omgivelser, og ved rett og slett å åpne for kontakt, fellesskap og deltakelse. Dialogiske samspill har på mange måter blitt en viktig rettesnor for vernepleiere, fordi det regnes som så grunnleggende for å kunne leve et best mulig liv (Aune og Saur, 2007). Dermed vil også det å bistå noen handle om å se etter nye muligheter for dialog, enten det dreier seg om nye arenaer, nye kontakter eller også ulike former for tilrettelagt kommunikasjon (von Tetzchner og Martinsen, 2002). Fra å ha handlet om samtale og om kommunikasjon har dialogbegrepet også blitt tatt i bruk om måter å samhandle på (Seikkula og Arnkil, 2013). Dialogisk samhandling mellom to mennesker vil da si at de omgås på en likeverdig måte, preget av turtaking, og med en passelig fordelt oppmerksomhet på begges interesser og behov. Dette er en idealbeskrivelse, i virkeligheten vil det variere hvor god en slik balanse blir. Filosofen Habermas opererer med begrepet «den herredømmefrie samtale», som nettopp beskriver en idealisert situasjon der to eller flere parter oppnår en fullstendig maktfri sone (Habermas, 1999a). Selv om dette er en uoppnåelig og ideell variant, så er det noe å strekke seg etter, og det har etter vårt syn en viktig plass blant vernepleierens verdier. På tross av gode intensjoner er det liten tvil om det det finnes potensial for skjev fordeling av makt i hjelperelasjoner (Skau, 2003; Ødegård og Strype, 2009). Sannsynligvis kan vi si at det finnes en maktbalanse i alle mellommenneskelige relasjoner (Løgstrup, 2010), på godt og vondt. Da snakker vi riktignok om en utvidet form for «maktbegrep», der det å ville noe, også med god hensikt, kan komme til å utfordre en annens vilje. Når mennesker har en relasjon og omgås hverandre, vil behov og hensikter lett komme i konflikt, rett og slett fordi en må ta hensyn til hverandre. Vi skal se på motstykket til dialog, monolog. Hva skal vi med monologiske perspektiver hvis dialog er så grunnleggende viktig som beskrevet her? Monologiske perspektiver
Ifølge filosofen Bakhtin er monolog en autoritativ ytring som ikke gir rom for tvil, spørsmål og motforestillinger (Igland og Dysthe, 2001). Hva tilhøreren måtte mene, er i utgangspunktet underordnet, selv om påvirkning og overbevisning som regel er et mål. «Målet kan være å dominere situasjonen i øyeblikket eller å oppnå en mer varig makt gjennom den overbevisningen som talen skaper» (Svare, 2006). Spesielt i forbindelse med hjelperelasjoner advares det mot monologisk kommunikasjon og