Veiledning (9788245037982)

Veiledning

Kari Vevatne og Grethe Heidi Bjerga (red.)

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-3798-2

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: ved forlaget basert på shutterstock_1936830490

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

Aldri før har det hastet slik. Aldri før har vi lengtet slik efter menneskestemmer bak ordene

Sitatet er hentet fra Rolf Jacobsens dikt Aldri før og beskriver noe av det som har motivert oss to redaktører til å skape denne boken. Helsevesenet er mer enn noen gang preget av hastighet, travelhet og en kontinuerlig kamp om klokketiden. Dette er en stor utfordring for menneskene i helsevesenet, for vi trenger alle tid når endringer er nødvendig. Menneskets tid er langsom både kroppslig og mentalt. Det er derfor mer nødvendig enn noen gang å etablere møteplasser mellom menneskene som arbeider i helsevesenet. Møtene gir mulighet for undring, refleksjon og større grad av menneskelig og profesjonell modning. Det skylder vi våre pasienter! Denne boken er ment som et bidrag til dette. Gjennom veiledning kan frustrasjoner få utløp, energi kan gjenfinnes, og nye innsikter kan erverves i tette, ærlige og meningsfulle dialoger, hvor det lyttes etter menneskestemmene bak ordene. Boken vil passe for alle som er opptatt av veiledning, både studenter og de som arbeider innen helsevesenet, men også for lærere og sosialarbeidere.

Vi vil uttrykke en stor takk til våre medforfattere for innsiktsfulle bidrag. Denne boken hadde ikke blitt til uten dere! En stor takk vil vi også rette til Fagbokforlaget og spesielt til Mette Paasche Kolbjørnsen, som gjennom hele prosessen har trodd på oss og gitt oss meningsfulle og verdifulle innspill.

Stavanger,

mars 2023

Kari Vevatne og Grethe Heidi Bjerga fagredaktører

Introduksjon

Grethe Heidi Bjerga og Kari Vevatne

Vi er to redaktører av denne boken som begge har lang erfaring med veiledning, både som aktive veiledere og som undervisere. Vi har lenge vært enige om at en slik bok som du nå har i hendene, har manglet blant de etter hvert mange gode bøker om faglig veiledning som finnes på markedet. Vi startet derfor et samarbeid for å skape en slik bok. Vi ønsket en bok som tar utgangspunkt i teoretiske perspektiver, for å løfte fram erfaringskunnskap knyttet til faglig veiledning. De siste årene har det kommet flere bøker hvor nedenfra-perspektivet er utgangspunktet. Det er et viktig ståsted for utvikling av kunnskap av faglig veiledning, men vi savnet en bok som i større grad diskuterer teoretiske perspektiv i utøvelsen av faglig veiledning og knytter teori til praksis. Vi er sikre på at å tilegne seg gode teorier er et godt og viktig utgangspunkt hvis en skal bli en god veileder. Teori og praksis henger sammen; ingen god teori uten at praksiskunnskapen er til stede, og ingen god praksis hvis den er løsrevet fra all teori. Det er av stor betydning å kunne reflektere over hva et menneske er, når en skal gi veiledning, og god teori knyttet til praktisk erfaringskunnskap kan bidra til dette.

Vårt utgangspunkt er humaniora. Vi er begge forankret i en humanistisk, eksistensiell idetradisjon, og vi ønsker at boken skal speile denne forankringen. Vi har derfor tatt kontakt med veiledere og fagpersoner som har sin forankring i en slik tradisjon, når vi har bedt om innspill til boken. Og vi har fått gode og spennende innspill, slik at denne boken rommer ulike vinklinger på veiledningsmøte, alle med forankring i en humanistisk, eksistensiell idetradisjon. Felles for alle kapitlene er understrekningen av viktigheten av møtet mellom veileder og veisøker. Det er i dette møtet at utveksling av teori og praksis skjer, det er i dette møtet at relasjonens betydning tydeliggjøres. Vi ønsker at boken skal bidra til en undring om menneskets væren, samt gi en større forståelse for viktigheten av å se det enkelte menneske. Vi

ønsker også å vektlegge den enkeltes utvikling for både veileder og veisøker. Vi mener at dette vil ha betydning for veiledningsutøvelsen, samt bidra til å utvikle den kliniske praksis som fremmer humanitet og ivaretar pasientens/brukerens verdighet.

Boken er tverrfaglig basert. Faglig veiledning er ikke knyttet til en profesjon, men er like viktig for mange ulike profesjoner. Dette ønsker vi å speile i denne boken.

Boken består av 12 kapitler som til sammen danner en helhet. I god hermeneutisk ånd spiller alle kapitlene inn ulike vinklinger, slik at vi kan si at kapitlene til sammen fører til en horisontsammensmelting hvor helheten er mer enn delene, og hvor betydningen av møtet er det essensielle i all veiledning. Vi vil derfor takke den enkelte bidragsyter som har gjort dette mulig.

Introduksjon til de enkelte kapitlene

Kapittel 1 har tittelen: En hermeneutisk tilnærming i veiledningsrommet. Gadamers hermeneutikk relateres til veiledning og veiledningsprosessen i dette kapittelet. En grunntanke i dette perspektivet er at mennesket er i bevegelse i en tolkning- og forståelsesprosess i veiledning. Sentrale begreper ifra hermeneutikken utdypes i teksten. Inngangsporten til hermeneutisk tenkning i veiledning er refleksjon over de unike praksisfortellinger som deles i veiledning. Slike refleksjoner forstås som en helhets akt som involverer hele mennesket, og slik at refleksjon over veisøkeres praksisfortellinger kan gi en dypere forståelse og skape bevegelser i danningsprosesser, som kan erfares av både veisøker(e) og veileder. En hermeneutisk tilnærming i veiledning kan fremme en humanistisk veiledningspraksis og kan ha betydning for et bærekraftig arbeidsmiljø og å fremme etiske praksiser.

Kapittel 2 har tittelen: Betydningen av nestekjærlighet hos Søren Kierkegaard i terapi og veiledning. Kapittelet vektlegger nestekjærligheten som det mest betydningsfulle i møter mellom mennesker, så også i terapi og i veiledning. Gjennom en relasjon hvor troen på at den andre har kjærligheten i seg, er det mulig å vokse som menneske, og som veileder. Kapittelet tar utgangspunkt i Søren Kierkegaard, som vektlegger at kjærligheten finner gjenklang hos den andre, og i møtet mellom mennesker vil denne gjenklangen føre til at relasjonen fylles med kjærlighet. Det er møtet, relasjonen

mellom to, som er det viktige. Forutsetningen er å ville den andre vel gjennom å forutsette kjærligheten i den andre.

Kapittel 3 har tittelen: Omsorgsetikk med utgangspunkt i Carol Gilligan og Simone de Beauvoir. I dette kapittelet problematiseres de store normative etiske teoriene og omsorgsetikk, med vektlegging av språk, frihet og tvetydighet. Carol Gilligans bok Med en annen stemme presenteres, og ut ifra denne diskuteres et rettferdighetsperspektiv og et omsorgsperspektiv. Et kjønnet språk diskuteres, og det settes spørsmålstegn ved det instrumentalistiske, logiske språket som det ideelle, i møtet med den andre. Tvetydighetens moral utviklet av Simone de Beauvoir løftes fram som et alternativ til de store normative etiske teoriene. I Beauvoirs etiske teori vektlegges og problematiseres menneskets ambivalens og mulige frihet, alltid i møtet med den andre.

Kapittel 4 har tittelen: Veiledning og verdighet, Etisk dannelse og didaktisk tenkning på humanvitenskapelig grunn. I dette kapittelet er et veiledningsideal grunnet på vårdvitenskapens humanvitenskapelige og hermeneutiske grunn. Omsorgsvitenskapens didaktikk, hvor menneskets verdighet og tro på dets muligheter til vekst og tilblivelse er det sentrale fundament og forutsetning for en «sann» danning i teksten. En slik tilnærming forutsetter at veileder har en genuin karitativ etisk holdning, en forankret indre etisk holdning, som da også blir synlig i handling. Etikken i en veiledningsprosess utdypes ved hjelp av det etiske mantra: «Jeg var der, jeg så, jeg vitnet, og jeg ble ansvarlig». For å oppleve veileder som troverdig i den omsorgsvitenskapelige tenkning, indre etikk, væren og grunnholdning bør den avspeiles i den relasjonelle helheten. Denne grunnholdningen kan ses på som personens ethos, et ethos som det også er ønskelig skal utvikles hos de som mottar veiledning.

Kapittel 5 har tittelen: Danning i en veiledningsprosess i lys av Schellings frihetstenkning. Bakgrunnen for dette kapittelet er en undring over menneskets mulighet for danning i en veiledningsprosess. Frihetsskriftet. Om menneskets frihet, skrevet av den tyske filosofen Schelling (1775–1854), er sentralt for å søke svar på undringen. Schelling gir friheten et stort og viktig rom i menneskets danning. I søken etter frihet er mennesket i en kamp og spenning mellom egenvilje og universalvilje. I denne kampen fremtrer både kraft og motkraft som kan fremme en skapende kraft hos mennesket, som har betydning for det som kan skje i veiledningsrommet. Å utvikle sin indre

frihet kan føre til at man som veileder/veisøker stoler på egen intuisjon, utvider evnen til å være åpen for den andres annerledeshet, og handler ut ifra et samvittighetsfullt indre, en indre holdning.

Kapittel 6, Etikk, frihet og valg. Med et Kierkegaards blikk på veiledning, er det Søren Kierkegaards etikk som får oppmerksomheten. Kierkegaard kan leses på mange måter, i dette kapittelet er det Kierkegaard som relasjonstenker som danner utgangspunktet og kjærligheten er basisen. Etikken hos Kierkegaard dreier seg om hvordan den enkelte skal handle, og om frihetens mulighet for den enkelte. Kapittelet beskriver første og annen etikk, hvor første etikk går til grunne som følge av naiv tiltro til den menneskelige vilje. Annen etikk trer inn når første etikk mislykkes, og til forskjell fra første etikk så tar annen etikk utgangspunkt i menneskets erfaringer. Her er det virkeligheten som danner utgangspunktet, som også er vesentlig i veiledning. Etikken er innvevd i mellommenneskelige relasjoner i møtene mellom mennesker.

Kapittel 7 har tittelen: Empatisk gjenkjennelse i tverrprofesjonell veiledning. I dette kapittelet er refleksjon i tverrprofesjonell veiledning det fremtredende. Tema i felles refleksjoner kan være livsfenomener som knytter seg til eksistensielle opplevelser og etiske anliggender ved det å være et menneske og profesjonsutøver i møte og samarbeid med andre mennesker. Sentralt i denne teksten er fenomenet gjenkjennelse, og at tverrprofesjonell veiledning er et rom som kan gi muligheter for dette. Gjenkjennelse er nært forbundet med anerkjennelse, eller hjerteforståelse. I kapittelet gir forfatteren eksempler fra klinisk praksis og belyser dem med en aktuell teori og etisk tenkning. Kapittelet avsluttes med veiledningsmetoder/arbeidsformer som kan stimulere til gjenkjenning.

Kapittel 8, Anerkjennelse og dialogiske relasjoner i veiledning, tar for seg anerkjennelse og dialogiske relasjoner. I veiledning vil anerkjennelse i praksis innebære aktiv lytting med en bekreftende og forståelsesfull holdning. Kapittelet gjennomgår Honneths tre ulike annerkjennelsesdimensjoner: kjærlighet, respekt og ytelse. Videre tar kapittelet opp dialogiske relasjoner med bakgrunn i den russiske filosofen og litteraturviteren Bakthin. Dialogen beskrives som et universelt fenomen som gjennomsyrer all menneskelig tale. Han omtaler hele den menneskelige eksistensen som dialog, og definerer individet gjennom dialogiske relasjoner til den andre.

Utgangspunktet for kapittel 9, Fenomenologi i faglig veiledning – til saken selv, er fenomenologi som filosofi og fenomennær faglig veiledning. Fenomenologi som filosofi beskrives som å være en bevegelse. Videre diskuteres intensjonalitet, livsverden og kunnskap knyttet til faglig veiledning. Fokuset i faglig veiledning er som oftest fortellinger, og kapittelet viser at for å kunne erfare faglig veiledning må veiledningen ta tak i en, en må la seg berøre og bevege. Gjennom en fenomennær tilnærming viser kapittelet hvordan ulike faglige fenomen kan utforskes slik at det gis rom for ulike måter å forstå og erfare på.

I kapittel 10, med tittelen Skjult skam, reflekterer forfattaren over ulike måtar å venda seg til skam på i rettleiing. Teksten belyser skam som eit fenomen som lett kan oppstå i dialogen og mellom rettleiar og den som søkjer rettleiing. Skam gir ei kjensle av å ikkje vera god nok, og kapittelet reflekterer over korleis dette kan bli handtert i dialogen. I teksten blir skamma belyst både som ein emosjonell uklarleik og eksistensiell påverknad i rettleiingsarbeidet. Teoretisk referanseramme for skam er Tangney og Dearing.

I kapittel 11, Refleksjoner om betydningen av å stole på prosessen, utforsker og reflekterer Frank Oterholt utsagnet «vi må stole på prosessen». Han er opptatt av å forholde seg til prosesser i veiledning mer enn veiledningsprosessen som sådan, og å reflektere over sider ved prosessers vesen, deres egenart eller kjerne. Det er først og fremst fenomenene samarbeid og samskaping, anerkjennelse og relasjon som refleksjonene kretser rundt. Rytme, dynamikk, rom og relasjon er andre viktige begreper som beskriver prosesser. Prosessen er en skapende kraft og kan uttrykkes som veiledningens kunst, som igjen kan bidra til oppdagelse, forandring og utvikling. Veileder må være opptatt av en genuin interesse for den andre og vise respekt og anerkjennelse for den andres tanker og følelser i veiledningen.

Kapittel 12 har tittelen: Veiledning i spennet mellom livsverden og systemverden. Dette kapittelet handler om møtet mellom mennesker, møtet mellom veileder og veisøker, forankret i et humant perspektiv på menneske. Filosof og sosiolog Habermas’ begreper livsverden og systemverden utdypes for å forstå noe mer av hvordan systemverden kan legge seg over veisøkers livsverden. I veiledningen bringer veisøkers stemme inn livsverdenkomponenten ved direkte deltakelse og ved å dele opplevelser om hvordan det er å være berørt. Det er ifølge Habermas bare en kommunikativ rasjonalitet som kan gi rom for livsverden. Ved å gi rom for kommunikativ handling

kan kløften mellom livsverden og systemverden forenes. Det innebærer at vi i veiledningssituasjonen må ha et språk for erfaringen. Sårbarhet utdypes i teksten. Sårbarheten har ikke bare sin plass i møtet mellom veisøker og veileder, den er direkte produktiv for helhetlig nyskaping som menneske. Å gjenkjenne sårbarhet fordrer å se med hjertets øyne.

Kapittel 1

En hermeneutisk tilnærming i veiledningsrommet

Grethe Heidi Bjerga

Innledning

I dette kapittelet vektlegges Gadamers hermeneutikk, med en grunntanke om at menneske er i bevegelse i en tolkning- og forståelsesprosess. Videre utlegges veiledning og veiledningsprosessen i en hermeneutisk tilnærming og utdypes med sentrale hermeneutiske begreper. Refleksjon over veisøkerens erfaringer og praksisfortellinger, som utgangspunktet for dialogen mellom veileder og veisøker, er også sentralt i kapittelet.

Introduksjon til hermeneutikk

I dette kapittelet er det den tyske filosofen Hans-Georg Gadamers (1900–2002) filosofiske hermeneutikk som legges til grunn. Gadamer representerer en ny retning innen hermeneutikken på 1900-tallet, og regnes som tidenes fremste representant for hermeneutikken. Han hentet impulser fra andre filosofer, blant annet W. Dilthey, E. Husserl og M. Heidegger. Gadamers hovedverk er Wahrheit und Methode, den norske tittelen er Sannhet og Metode (2010). Han skrev dette verket da han var 60 år, og det er en oppsummering av hans tidligere forskning (Schaanning, 2010). I dette verket tar Gadamer et oppgjør med vitenskapshegemoniet – det naturvitenskapelige paradigmet som det eneste sanne og beste til å gi oss gyldig og sann kunnskap. Han retter sin kritikk mot en vitenskap som gjør mennesker til vitensobjekter (Schaanning, 2010). Et naturvitenskaplig paradigme kan

bidra til en avhumanisering av livet, blant annet ved å fortrenge humanistiske og kulturelle verdier. Ifølge Steinsholt (2010, s. 106) kan en slik forståelse: … skape et menneske som trøstesløst klamrer seg til vitenskap og rasjonelle kontrollerbare og ikke minst målbare egenskaper for å forstå verden rundt seg. På det sosiale og politiske nivået vil en økende rasjonalisering og ikke minst instrumentalisering føre til fremmedgjørelse

I hermeneutikken søker man forståelse for menneskets væren og samhandling og for grunnfenomener som for eksempel lidelse, omsorg og helse (Söderlund, 2007). Mennesket er en del av en virkelighet som man forsøker å forstå, hvor forståelse er en grunnleggende måte «å være i verden på» (Alvesson & Sköldberg, 2008). Hermeneutikken bidrar med en forståelsesstruktur som tar utgangspunkt i menneskets erfaringer og meningsbærende dialoger. Erfaringen er unik for den enkelte, men den bærer også i seg noe universelt. Man erfarer og lever i tilegnelsens kunst i en stadig bevegelse i en forståelsesprosess. Mennesker engasjerer seg i en sak, og kommer hverandre i møte for å diskutere saken (Schaanning, 2010). En dypere forståelse skjer når mennesket utvikler en undrende og spørrende holdning til saken, og når man blir berørt i møte med mennesket og dets erfaringer, gjennom en bevisst og aktiv tenkning som går utover teoretiske kunnskaper (jf. Eriksson & Lindström, 2007; Ekebergh, 2022). Å tilegne seg en dypere forståelse innebærer en ny forståelse av felles menneskelige grunnstrukturer og det ontologiske rommet mennesket deler, og slik kan man si at hermeneutikken er ontologisk og universell (jf. Eriksson & Lindström, 2000).

Utdypning av Gadamers hermeneutikk og begreper kan gi veileder og veisøker et språk, og bidra til ny forståelse i en prosess som kan utvikle seg i veiledning. En dypere forståelse kan føre til en menneskelig vekst. Dette beskriver Steinsholt (2010, s. 117) som … å miste seg selv for å finne seg selv igjen

Praksisfortellinger i et undringsfellesskap Praksisfortellinger er essensielle i et undringsfellesskap i en veiledningsgruppe. Å dele praksisfortellinger, og å løfte dem fram, er å gi fortellingene den betydningen de skal ha. Praksisfortellinger har en nærhet til erfaringer man er berørt av. De er betydningsfulle fortellinger fra det virkelige erfarte livet. Man kan lære seg selv å kjenne gjennom det som berører oss og driver oss, og gjennom refleksjon av hva vi har tenkt, følt og gjort.

I et undringsfellesskap kan man dvele ved fortellingen, og få flere og ulike perspektiver på fortellingen. Dette kan føre til at noe nytt framtrer i den fortalte erfaringen. Å dele praksisfortellinger er en måte å fremme et sanselig nærvær på, skriver Hansen (2010). Både fortelleren og tilhøreren kan bli deltakere i et erfaringslandskap som kan fremme en undringsbasert, eksistensiell og etisk praksis. I dette landskapet erfarer man ulike livsfenomener, for eksempel hva verdighet er, og hva kjærlighet er. Å være en del av et undringsfellesskap i en veiledningsgruppe kan føre til dypere refleksjoner og innsikt i eget liv, men også bidra til utvikling av en profesjonsidentitet (jf. Hansen, 2010; 2012).

Helsepersonell har gode erfaringer med å reflektere sammen i veiledningsgrupper. Refleksjon er særlig viktig for å utvikle etisk bevissthet, sensitivitet og moralsk handlingsfrihet, som har betydning for å kunne ta etiske beslutninger. Utvikling av moralsk handlingsfrihet kan fremme en etisk bevissthet som har betydning for vilje og evne til å gjenkjenne den iboende etikk i møtet mellom helsepersonell og pasient, hevder Milliken og Grace (2015). Bruland Vråle et al. (2017) undersøker hvordan etisk refleksjon i veiledning kan bidra til økt bevisstgjøring av det moralske ansvaret helsepersonell har overfor pasientene/klientene. Refleksjon i veiledning over etiske utfordringer kan medvirke til et friere handlingsrom, økt mot til å artikulere og tydeliggjøre viktige etiske omsorgsverdier i praksis, og til å forebygge moralsk stress.

Gjennom refleksjon bearbeider man erfaringer. Refleksjon skjer i relasjon til tidligere erfaringer og alle de tanker, minner, følelser og forventninger som de nye erfaringene framkaller i oss. En slik refleksjon er da mer enn en tankeprosess, det er en helhetsakt som involverer hele mennesket, og det er noe man gjennomlever. Mennesket er i en tolkningsprosess, der man kan få et nytt syn på seg selv i lys av sin historie, som utvikler vår selv bevissthet (Ekebergh, 2015). I veiledning lytter man til egen stemme, samtidig som man lytter til den andre sin stemme og fortelling. Å få tid og rom til å lytte til egen stemme kan ha også ha betydning for hvordan man lytter til pasientens/ klientens stemme. I et veiledningsrom med refleksjon kan man erfare det Martinsen (2020) kaller mellomøyeblikk. Mellomøyeblikk er en måte å være til stede på med åpenhet og selverkjennelse. Mellomøyeblikk er ikke å gå ut av, men å være ved, der en i tid kan gå fram og tilbake. Mellomøyeblikket

gir rom for både nytenkning og erindring. Pauser som dette kan gi rom for hvile, og være legende for mennesket (Martinsen, 2020).

En hermeneutisk tilnærming i veiledningsrommet Her utdypes begreper ifra Gadamer (2010) sin hermeneutikk: forforståelse/ fordom, sannhetshendelse, horisontsammensmeltning, forståelse, tolkning, hermeneutisk sirkel/spiral og danning. Disse begrepene reflekteres inn i en veiledningsprosess.

Forforståelse – en betingelse for forståelse

Et av hermeneutikkens viktigste bidrag til vitenskapsteorien er at ingen tolkning skjer forutsetningsløst. Forforståelsen har betydning for hvordan meningen forstås i en tekst. En tekst kan være forskningsresultater, ulike historiske dokumenter, klassiske og filosofiske tekster eller fortellinger fra veisøker i en veiledningsprosess (Vikström, 2005; Kasèn & Sivonen, 2007). Vår bakgrunn, vår kultur, vår livsforståelse, kompetanse, kunnskaper, erfaringer og tradisjon er en del av vår forforståelse. Forforståelse er det vi tror og mener om noe før vi møter fenomenet, det være seg en fortelling, en situasjon eller en person (Bårdsen, 2012; Ueland & Rykkje, 2022), og slik at vår forforståelse er nærværende i møte med veisøker og hans/hennes sak. Selv om vi søker å være bevisst vår forforståelse, er det umulig å ha fullt grep om den, ifølge Ueland og Rykkje (2022). En første mening i møte med en tekst/fortelling viser seg ut ifra vår forventning om en mening, for så å revidere denne første forståelsen etter som man trenger lenger ned i en fortelling. I veiledning kan man bruke egen forforståelse til å stille åpne undrende spørsmål, for å utforske og utvide veisøkerens fortelling. Samtidig er det viktig at veilederen utvikler et bevisst og reflektert forhold til egen forforståelse, fordi forforståelsen har betydning for hvordan man forstår og tolker veisøker og hans/hennes fortelling (jf. Gadamer, 2010).

Hos Gadamer er fordommer grunnleggende positive og også nødvendige for å starte en prosess mot ny forståelse, de er en del av forståelsen. Fordommer representerer det erfaringsgrunnlaget man forstår ut ifra. Slik at fordommer fungerer som produktive betingelser for forståelse (Schaanning, 2010). Uten fordommer, ingen forståelse; jo flere fordommer, desto større

forståelse, ifølge Schaanning (2010, s. 13). Det er fordommene som muliggjør sannhetserfaringer. Dette kan overføres og eksemplifiseres med det som skjer i veiledning. Veileder og veisøker møter hverandre med hver sin forforståelse om et tema, selve saken. Gjennom dialog utvikler forståelsen seg, og noe nytt kan framtre. Mennesket er da i bevegelse, hvor forforståelsen er virksom, samtidig som det er bevegelse i dets forforståelse som utvider en bearbeidings- og forståelsesprosess (jf. Schaanning, 2010).

Forståelse og tolkning – en bevegelse mellom fortrolighet og fremmedhet

Förståelsen når sin momentana fullbordan i tiden och situationen och den förstående människan «ser» och «innser» något nytt, en annorlunda horisont öppnas (Eriksson & Lindström, 2007, s. 13).

Utgangspunktet for forståelse er en vilje til og et ønske om å forstå. Det er en måte å søke kunnskap og forståelse på som innebærer å være åpen og deltakende. Hilli (2022) henviser til Levinas og skriver at mennesket har en etisk plikt til å innby medmennesker i en relasjon. I veiledning innbyr man den andre gjennom åpenhet og fortrolighet, og at den enkelte gis en plass i en gruppe. En slik innbydelse åpner for dialoger, i en atmosfære preget av bekreftelse og fellesskap (jf. Hilli, 2022). Den som vil forstå den andres fortelling, må være rede til å høre etter hva den andre har å si. Nåden (2007) kaller det å ha en hermeneutisk innstilling. Det fordrer sensitivitet og mottakelighet for teksten eller fortellingen, og å være i stillheten og gi dette rom, og være mottakelig for tekstens annerledeshet. Denne formen for mottakelighet forutsetter verken saklig nøytralitet eller en slags selvutslettelse, men er en pågående tilegnelse av egen forforståelse. Gadamer skriver at det gjelder å bli sin forutinntatthet bevisst, slik kan tekstens annerledeshet komme til syne (Gadamer, 2003).

Hermeneutikk kjennetegnes av forholdet mellom del og helhet, intuisjon og tolkning (Nåden, 2007, s. 73). Tolkning, forståelse og sannhet er sammenflettede begreper innen hermeneutikk. Tolkning kan beskrives som forståelsens forutsetning, og det virksomme på veien mot forståelse. Å være i en tolkningsprosess viser menneskets vei i den hermeneutiske sirkelen. Tolkningen vokser gradvis frem, i en forståelse som er foranderlig.

Hermeneutisk tolkning beskriver en tolkningsakt som skjer i en hermeneutisk sirkel, eller spiral. Delene bestemmes ut ifra helheten, men delene bestemmer også helheten i en hermeneutisk sirkel eller spiral (Gadamer, 2003; 2010). Den hermeneutiske sirkel eller spiral viser en dynamisk vekselvirkning, mellom del og helhet i en forståelses rosess, mot utvidet forståelse og mer forståelse. I denne spenningen og bevegelsen mellom fortrolighet og fremmedhet fremtrer en hermeneutisk tolkning. Dette «mellom» er hermeneutikkens sanne sted (Gadamer, 2010).

En slik dynamisk bevegelse kan skje mellom veileder og veisøker(e) som er fokusert på en felles sak i en prosess, der man både påvirker og påvirkes. Veilederen er da åpen og lyttende til veisøkerens fortelling. Samtidig er veilederen i en egen tolkningsprosess, i en indre dialog med seg selv for å forstå og tolke. Denne prosessen fordrer både nærhet og en viss distanse, for å kunne ha et metaperspektiv på det som utspiller seg mellom veileder og veisøker(e). Forståelse betyr primært å forstå seg selv i saken, for så å forstå den andres mening i saken. Den første av alle hermeneutiske betingelser blir dermed saksforståelsen, det at vi har å gjøre med den samme saken (Gadamer, 2003, s. 133). Denne prosessen skjer i bevegelse ifra fortolkeren til det som fortolkes. I en dialog mellom veisøker og veileder er det veilederens oppgave å inspirere og løfte inn nye perspektiver, stille spørsmål og bidra til at det skjer bevegelse mellom del og helhet. En ny helhet innebærer en forståelse, en dypere forståelse for saken (Ekebergh, 2022).

Språket er grunnleggende for selve forståelsen av tilværelsen. Mennesket er et språklig vesen. Språket er en egenskap hos mennesket og selve grunnlaget for at mennesker har en verden. Vi forholder oss til en verden gjennom språklige uttrykk med ulike kulturelle og språklige tradisjoner. Denne relasjonen mellom språk og verden er den hermeneutiske erfaringens språklighet (Gadamer, 2010). Å delta i en dialog kan sammenlignes med å være på en reise, der man ikke vet hvilke erfaringer man vil få. Gjennom dialogen fremtrer en ny forståelse av saken som påvirker dem som deltar i dialogen. Gadamer anvender samtalen til å søke etter det som er felles i en sak, og det meningsbærende i fortellingen. Man kan søke å møte den andres annerledeshet og individualitet, og kan oppnå en ny forståelse som er mer enn den ene eller andres partikularitet (Gadamer, 2010). Bårdsen (2012) løfter frem samtalen og betydningen av språket i veiledning. Samtalen kjennetegnes av selve saken i en dialog. For at samtalen skal ha betydning,

er åpenhet viktig, samt en forventing om at det tales sannferdig, og at det den andre har å si, tas alvorlig. Språket fungerer som en bro mellom to forståelseshorisonter. Tolkningsarbeid og dialogen mellom veileder og veisøker er viktige hjelpemidler for å oppnå en merforståelse og nye perspektiver. Forståelseshorisonten blir utvidet, og det kan skje «værensforøkelse» (jf. Bårdsen, 2012, s. 114).

Severinsson (2014) utdyper en hermeneutisk tilnærming i en veiledningsgruppe. Hensikten i denne i veiledningen var økt forståelse av situasjoner i praksis, økt selvinnsikt og å utvikle ny handlingsberedskap. Åpenhet, lytting og undring ble vektlagt i veiledningen. Å erfare at andre lytter til ens sak, fremmer selvrespekt og følelsen av verdighet, ifølge Severinsson (2014). Denne følelsen av verdighet kan fremme en indre frihet som styrker evnen til å ta ansvar – en hermeneutisk tilnærming i veiledning som kan åpne for nytolkning og fremme kreative prosesser. Kreativiteten fremtrer i spørsmålene man stiller til saken, men også i idéer som deles i en veiledningsgruppe. En slik prosess er en veksling mellom det intuitive, det analytiske og tolkende. Det er en dialektisk prosess med bevegelse, fra forforståelse til utdypning av saken, via tolkning og til forståelse i prosesser som griper inn i hverandre. Deler og helheter bidrar med bevegelse i veisøkerens sak, og menneske- og virkelighetsbilder synliggjøres og leves ut i møte med de andre veisøkerne i en veiledningsgruppe (Severinsson, 2014). Forforståelsen settes på spill i en tolkningsakt. Gjennom tolkning er selvforståelsen i bevegelse. Denne bevegelsen vil indirekte påvirke vår forforståelse, og vår måte å se verden på. I en tolkningsprosess, hvor man er både lyttende og mottakende skapes et møte mellom menneskers og deres fortellinger. Møtet vil også være forbundet med en tradisjon som er et grunnlag å tenke ut fra. Virkningshistorie betegner denne dynamikken mellom en tradisjon, et grunnlag å tenke ut fra og forståelsen ut fra egen forutsetning og forståelseshorisont (Söderlund, 2007). Man kan erfare øyeblikk av innsikt og nye bilder eller fragmenter av en sak. Man skaper ny delforståelse mot en dypere og helhetlig forståelse, men man kan aldri til fulle påberope seg å ha den fulle forståelsen.

Faglig veiledning er ikke knyttet til én profesjon, men er like viktig for alle profesjoner som arbeider nært mennesker.

I boken Veiledning – En humanistisk og eksistensiell tilnærming presenteres ulike teoretiske tilnærminger som alle er knyttet til en humanistisk eksistensiell idetradisjon. Ved hjelp av disse teoretiske tilnærmingene løftes erfaringskunnskap fram, og viser at teori og praksis henger sammen. Det er ingen god teori uten at praksiskunnskapen er til stede, og det oppstår heller ingen god praksis dersom den er løsrevet fra all teori.

Kapitlene i boken danner en helhet hvor betydningen av møtet vektlegges som det essensielle. Det er i møtet mellom veileder og veisøker at utveksling av teori og praksis skjer, og det er i dette møtet relasjonens betydning tydeliggjøres. Bokens ulike bidrag vektlegger relasjonen mellom veisøker og veileder, samt relasjonen mellom den profesjonelle og pasient/bruker. Målgruppen er studenter innenfor helsefag, veiledere, undervisere og også forskere.

Bokens redaktører har begge lang erfaring som veiledere, undervisere og forskere innen veiledningstematikk. Begge er knyttet til Universitetet i Stavanger. Grethe Heidi Bjerga er sykepleier og ph.d., og Kari Vevatne er psykiatrisk sykepleier og dr.polit.

Andre bidragsytere er Otto Vevatne, Gry Bruland Vråle, Bengt Karlsson, Venke Ueland, Frank Oterholt, Kristine Rørtveit, Dagfinn Nåden og Berit Sæteren

ISBN 978-82-450-3798-2