Bengt Karlsson, professor i psykisk helsearbeid og leder av Senter for psykisk helse og rus, Universitetet i Sørøst-Norge. Rolf Sundet, professor i klinisk psykisk helsearbeid, Universitetet i Sørøst-Norge og spesialist i klinisk psykologi.
T
Da Andersen døde i 2007, etterlot han seg tre uferdige bokmanuskripter. På ulikt vis beskriver disse hvordan samtale- og praksisformen reflekterende prosesser ble utviklet, eksemplifiserer i hvilke sammenhenger den har vist seg å være nyttig, og ikke minst utfordres leseren til selv å reflektere videre rundt sitt eget behandlingsarbeid. Magnus Hald, Bengt Karlsson og Rolf Sundet har redigert de tre manusene og satt dem sammen til ett. De har også skrevet et innledende kapittel hvor forfatteren og noen av hans nøkkelkonsepter presenteres.
ISBN 978-82-450-3539-1
andringer og veiskiller
om Andersen (f. 1936) var lege og professor i psykiatri ved Universitetet i Tromsø. I hele sin karriere var han kritisk til sitt eget fags tradisjoner og konvensjoner. Han utfordret kontinuerlig etablerte praksiser og utviklet nyskapende og svært innflytelsesrike måter å jobbe og samtale på innenfor helse- og sosialfagene. Han ble særlig kjent for sitt arbeid knyttet til reflekterende team og reflekterende prosesser, og fikk med boken The Reflecting Team: Dialogues and Dialogues about the Dialogues internasjonal gjennomslagskraft. Den er oversatt til ni språk, men er aldri utgitt på norsk.
Tom Andersen
Magnus Hald, psykiater, overlege ved Medikamentfritt behandlingstilbud, Universitetssykehuset Nord-Norge.
Tom Andersen
andringer og veiskiller En bok om berøring og deltakelse i psykiatri og annet fredsarbeid
Bearbeidet og redigert av Magnus Hald, Bengt Karlsson og Rolf Sundet
Tom Andersen (1936—2007) ble cand.med. i 1961 og virket fra året etter som lege og psykiater i NordNorge. I 1981 ble han professor i sosialpsykiatri ved Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø. I 1990 utga han boken The Reflecting Team: Dialogues and Dialogues about the Dialogues, som er oversatt til ni språk.
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 2
03.08.2021 11:27:04
Tom Andersen
andringer og veiskiller En bok om berøring og deltakelse i psykiatri og annet fredsarbeid
Bearbeidet og redigert av Magnus Hald, Bengt Karlsson og Rolf Sundet
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 3
03.08.2021 11:27:04
Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-450-3539-1 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Illustrasjon s. 210: © OneLineStock.com / Shutterstock
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 4
03.08.2021 11:27:04
Forord
Det var med ærefrykt og spenning at vi tre redaktører av denne boken tok fatt på arbeidet. Først og fremst fordi boken, slik den nå fremstår, er sammensatt av tre manuser som Tom Andersen nok selv ikke anså å være helt ferdig med. De var under arbeid og i stadig forandring i takt med hans eget virke og hans tanker og møter med ulike miljøer og personer. Gleden og entusiasmen steg fort i arbeidet med manusene når vi kunne se hvordan de hang sammen både i form og innhold. Og – ikke minst – hvordan tekstene fremstår som meget aktuelle hva angår kliniske praksiser, forskning og utdanning. Vi håper at vi har klart å yte rettferdighet til Tom Andersen og til de tre manusene han etterlot seg da han døde i 2007. For oss har det vært en ære å arbeide med tekstene, og vi mener at de har stor verdi i vår samtid både nasjonalt og internasjonalt. Vi vil først og fremst takke familien ved Siri Andersen, Sjur Andersen, Simen Hofgaard Andersen og Sille Hofgaard Andersen for at de ga sin tillatelse til at Fagbokforlaget kunne publisere tekstene. Vi vil også gi en stor takk til Petter Næsje, som raust har delt av sin kunnskap og en fullstendig bibliografi over Tom Andersens arbeider. En tilsvarende takk går også til Fagbokforlaget ved redaktør Nikolai Fjeld som entusiastisk viste sin tro på prosjektet gjennom sin vennlige konsultasjon under arbeidet. Tromsø/Oslo/Drammen 26. juni 2021 Magnus Hald, Bengt Karlsson og Rolf Sundet
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 5
03.08.2021 11:27:04
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 6
03.08.2021 11:27:04
Innhold
Introduksjon
.........................................................
13
En innledning om bokens innhold og kontekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det særpregede og potensielt tidløse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Redaktørenes inngang til bokens innhold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En kort reise i Tom Andersen sin begreps- og praksisverden . . . . . . . .
19
23
Forandring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
23
Samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
25
Språk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
27
Fagpersonlige og historiske vandringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
31
Kapittel 1 Tom Andersen; levd liv, demokrati og kontekster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En liten gutt overveldes og utfordres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
33
21 22
DEL 1
Kapittel 2 Historiske vandringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Som turnuslege . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Som allmennlege . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Som psykiatrisk sykehuslege . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Som universitetsansatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nettverksarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 7
34
39 41 42 43 44 45
03.08.2021 11:27:04
8
Vandringer og veiskiller
DEL 2
Faglige veiskiller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 3 De første forsøkene og stegene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Møtet med Gregory Bateson og ubehag og tvil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ettertanker – Bateson, epistemologi og den systemiske arven . . . . . . Mine møter med Gudrun Øvreberg, Aadel Bülow-Hansen og Harry Goolishinan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Muskler og pust – en avrunding . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Harry fra Galveston . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 4 De neste forsøkene og stegene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1. Holde ut – likegyldighet eller utholdenhet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Utkantene – fortsette i midtstrømmen eller ta veien ut mot kantene? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Det spesielle og uvanlige eller det vanlige og det vanskelige . . . . . 4. Ute – å arbeide inne eller ute? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Det dagligdagse språket – ekspertspråk eller dagliglivspråk?. . . . . 6. Kontekst og tid – det individuelle perspektivet eller det kontekstuelle perspektivet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Praksis kommer først, så teori . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Forandring kommer innenfra og kan ikke påføres utenfra? . . . . . 9. Vent på å bli invitert til både å skrive og snakke – ikke kjemp deg frem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. Både og i stedet for enten eller – et stort praktisk og tankesprang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. Å snakke i det åpne – former oss på andre måter . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Vi vil at de skal fortelle oss det vi vil høre eller å la de fortelle oss det de vil at vi skal høre – høre hva de virkelig sier, og ikke hva de virkelig mener . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Observasjon eller deltakelse?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14. Ontologi først eller etikk først? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 8
49
51 54 56 61 69 70
73 73 74 75 77 79 81 83 85 86 87 88
90 91 92
03.08.2021 11:27:04
Innhold
15. Mennesket antas å være permanent – eller mennesket beveger seg og forandrer seg til stadighet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Min beskrivelse av virkeligheten er min virkelighet . . . . . . . . . . . . . Kapittel 5 Om reflekterende team og prosesser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et eksempel på reflekterende samtale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Retningslinjer i de reflekterende prosesser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
93 94
99 101 103
Betydningen av det greske kjøkken i det arktiske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En forenklet rettesnor for samtalen som tar sikte på å analysere og finne løsning for et psykisk problem. Brukbar både overfor enkelte og flerpersonssystem (familier) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
114
Vær vennlig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
114
Hvem opplever situasjonen problematisk? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
115
Hva er problematisk?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
115
Få frem alle problemer for den enkelte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
115
Hva er de (hittil) forsøkte løsninger? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
117
Språkets plass og betydning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
119
Kapittel 6 Ordenes kraft – ja, uttrykkenes kraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
121
105
DEL 3
Kapittel 7 Uttrykkenes betydning i behandling og forskning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tekst, tale og ord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grunnleggende tro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den hermeneutisk sirkel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fem grunnleggende ideer om språk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Inntrykket og inntrykkets mening og meningens uttrykk . . . . . . . . . . .
140
Gi navn og sette navn på. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
145
Hva er det vi gjør oss opp en mening om og setter navn på? . . . . . . . . . . .
146
Det er, eller, det kan være, eller vi forstå ikke hva det er . . . . . . . . . . . . . .
149
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 9
137 139 140 141 144
03.08.2021 11:27:04
10
Vandringer og veiskiller
Forklare eller forstå eller fornemme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
150
Hva skjer når vi setter navn på det vi står overfor? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
151
«Nå forstår jeg hvordan jeg skal fortsette!». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
153
Vite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
154
Akten å skape mening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
154
Den ytre sammenheng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
154
Den umiddelbare sammenheng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
154
Lage distinksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
155
Sette i perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
155
De språklige formuleringene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
156
Språkfellesskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
156
Velges distinksjonene og perspektivene? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
157
Et lite sammendrag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
157
Inntrykkene som appellerer til fornuften – og inntrykk som beveger – og inntrykk som gjør begge deler. Noen varianter og et lite pusterom for leseren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Definisjon av forskning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
158
Én forskjell mellom praksis og forskning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
159
To ulike forskere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
159
Noen kommentarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
161
Marginalisere eller kolonisere eller prioritere eller dominere? . . . . . . . . .
163
Vi valgte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
164
En, for tiden, grunnleggende tro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
165
Beskrivelser fra ulike praksiser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
167
Kapittel 8 Praksisbeskrivelser av samarbeid med pasienter, familier og nettverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
169
157
DEL 4
Kapittel 9 Fire praksisformer der språk og samtaler er sentralt . . . . . . . . . . . . . . . . Usikkerhet og utholdenhet i Vestre Lappland, Nord-Finland . . . . . . . .
179
Åpen dialog i nettverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
179
Det er ikke så lett å vite i Gällivare, Nord-Sverige
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 10
...................
179 182
03.08.2021 11:27:04
Innhold
Samtaler med fengslede menn – et forskningsnettverk . . . . . . . . . . . . . Den deltakende tekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 10 Felles kontekst, historie og kultur – praksiser på Nordkalotten . . . . . . Vårt samarbeid på Nordkalotten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Momenter for hva vi gjør og tenker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
184 188
193 195 196
Hva som skjer her og nå, betyr noe – det er her og nå det gjelder . . . . . .
196
Nettverksmøter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
196
Lytt til hva deltakerne egentlig sier, og ikke hva de egentlig mener . . . . .
196
Teamet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
197
De nødvendige forholdene når det gjelder strukturer og rutiner for en organisasjon for å muliggjøre nettverkspraksis . . . . . . . . . . . Momenter for hva vi unngår å gjøre og tenke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . To ubehagelige hendelser og deres påvirkninger på arbeidet . . . . . . . Samtalen i terapeutiske møter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
199
Spørsmålet i stedet for meninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
199
197 197 197
Vesentlige elementer i reflekterende samtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
200
Forskjellige tilnærminger i reflekterende samtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . Praktiske eksempler på ulike tilnærminger i reflekterende samtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
203 204
Alt i ett rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
204
To fagpersoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
204
En terapeut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
204
Et nettverk reflekterer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
205
En gruppeterapi reflekterer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
205
Personalmøter og veiledning i grupper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
205
Levende konsultasjoner på konferanser der publikum reflekterer . . . . .
205
Reflekterende møte med tilstedeværende myndigheter . . . . . . . . . . . . . . .
206
Økt bevissthet om uttrykk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
207
Uttrykk uten ord
...................................................
211
Ler/latter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
211
Krabbe og slå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
213
Følelser i følelsene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
214
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 11
11
03.08.2021 11:27:04
12
Vandringer og veiskiller
De ulike trinnene i et møte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
216
Den lokale terapeuten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
216
Oversettelsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
216
Vil du vite mer om meg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
216
Historien til dette møtet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
217
Hvordan vil du bruke møtet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
217
Samtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
217
Biter fra teamets refleksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
218
Scenen skifter. Paret og Sara kommer tilbake foran speilet . . . . . . . . . . . .
219
Ikke noe snakk om klienten, familiene eller nettverket etter møtet . . . .
221
Antagelser om virkeligheten, levende mennesker og språket
.......
221
Noen få antagelser om virkeligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
222
Noen få antagelser om mennesker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
222
Ti antagelser om språk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
223
Språk er alle slags uttrykk – også uttrykksfull bevegelse uten ord, selv uten lyder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
225
Å skape en samforskningsøvelse som øker terapeutens relasjonelle sensitiviteter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
225
Samtaler om terapeutiske samtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
226
Snakk om prosessen og ikke innholdet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
227
Tre eksempler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
228
Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
231
Appendiks . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
237
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 12
03.08.2021 11:27:04
Introduksjon
Da Tom Andersen døde i mai 2007 etter en ulykke, etterlot han seg tre uferdige bokmanus. Magnus Hald lyktes med å ta vare på dem. Boken du nå holder i hånden, er basert på de tre manusene som i alt var på ca. 600 A4-sider. Vi har bearbeidet, redigert og valgt ut fra dem slik at de skal kunne gi et helhetlig uttrykk i form av denne boken. Ved gjennomlesningen av manusene kommer det tydelig frem at Tom Andersen hadde ambisjoner om at de tre manusene skulle kunne gi tre selvstendige bokutgivelser. Tittelen på denne boken er satt sammen av titlene på to av manusene. Det første – Vandringer og veiskiller – beskriver Tom Andersens personlige og faglige vandringer. Gjennom ulike profesjonelle sammenhenger som lege, senere som sosialpsykiater og familieterapeut fremstiller han hvordan hans tenkning og forståelse endrer seg og peker mot nye veier å vandre på. I manuset Berøring og deltakelse i psykiatri og annet fredsarbeid fremholdes særlig forståelsen og betydningen av kropp, pust, ord og det å bli berørt av egne og andres inntrykk og uttrykk. I tillegg beskriver han hvordan arbeidet i psykisk helsefeltet handler om dialoger og samarbeid med mennesker likt det som skjer innenfor diplomati, fredsarbeid og i det helt vanlige livet. Det tredje manuset tar for seg samarbeidet på Nordkalotten mellom svenske, finske og norske kollegaer – og senere også fagpersoner fra Russland. Andersen var opptatt av at dette samarbeidet hadde sin forankring i områdets historie, kultur og natur. Fordi boken tar utgangspunkt i tre ulike manuser blir det nødvendigvis enkelte gjentagelser. Disse oppfatter vi som redaktører utfyllende i forhold til hverandre. Den boken du nå holder i dine hender, er hovedsakelig basert på de to første manusene og i mindre grad det siste om Nordkalotten. Manuset om Nordkalottsamarbeidet finnes i en forkortet versjon i det siste kapitlet i denne boken. Da vi startet bearbeiding og redigering av de tre manusene, så var de ikke ferdig fremstilt og bearbeidet fra Andersen. Hans ambisjoner var som sagt å fremstille hvordan hans egen faglige utvikling og endring fra 1964 og frem til 2007 kunne
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 13
03.08.2021 11:27:04
14
Vandringer og veiskiller
beskrives. I redigeringen av manusene har vi måttet lage egne titler på alle bokens deler og kapitler. Nettopp fordi det er basert på tre manuser. Når det gjelder mellomtitler og undertekster, er de basert på Andersens tre manuser. Dette kapitlet er skrevet av oss tre redaktører. All annen tekst er originalarbeider fra Tom Andersen. I de etterlatte manusene fremstår med tydelighet Tom Andersens egne levde erfaringer som svært betydningsfulle for de samarbeidene han utviklet og deltok i ulike deler av verden. I en tekst han kaller «Undertrykkelsens forbannelse; en kilde til demokrati?», viser han hvordan en skjellsettende erfaring fra hans barndom påvirket hans arbeid og ideer om og med samarbeid med andre mennesker gjennom hele hans liv og virke. Vi skriver 2021 når vi arbeider med redigeringen av denne boken. Det er gått 15 år siden Andersen omtalte sine tanker og sitt arbeid som uttrykk for en naivitet som var, og er, viktig å fastholde. De siste 15 årene har på ulike måter vist at verden trenger mer åpenhet, mer samarbeid, mer deling gjennom å lytte og la seg bevege på alle plan. Både individuelt, i lokalsamfunn, i nasjoner og i verden som sådan. Vi tenker at ideene og ikke minst praksisene som Tom Andersen, sammen med kollegaer, utviklet og arbeidet med, står seg meget godt ved at verden faktisk fortsatt trenger dem. Hans faglige grunntanker og antagelser er både enkle og kompliserte, og de gjelder den dag i dag. Ta hans idé om at ingen kan forandres utenfra. Mennesker kan inviteres til forandring. Presser eller tvinges noen til forandring, utvikles det motstand og opposisjon. Vi ser en rekke eksempler på det siste for enkeltmennesker, grupper, befolkninger og land som blir tvunget til å gjøre forandringer som får dramatiske konsekvenser for den og dem det gjelder. Tom Andersen selv eksemplifiserte med ulike former for diktaturer, tilsidesettelse av menneskerettinger og bruk av tvang i behandling. På denne bakgrunn omtaler Andersen sin virksomhet som arbeid mot undertrykkelse. Andersen siterer Martin Luther King som sa: «Peace is not the absence of conflict, but the presence of justice.» Andersen beskriver sin forståelse av fredsarbeid som de anstrengelsene og arbeidet hvor alle mennesker i en situasjon, i en familie, i et lokalmiljø og i storsamfunnet, skal ha den samme grunnleggende rett til å kunne uttrykke seg og bli hørt. Ingen skal bli truet eller brakt til taushet. Det er den grunnleggende ideen i et demokrati og det fredsarbeid som drives i familier, nettverk, i lokalsamfunn og i krig. Ingen stemmer skal gis fortrinnsrett og få dominere, og ingen stemmer skal forties eller undertrykkes.
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 14
03.08.2021 11:27:04
Introduksjon
15
Også Tom Andersens praksis og forståelse av forskning endret seg markant gjennom hans samarbeid med familier, personer som satt i fengsel og tvangsbruk i psykisk helsevern. Hans første forskningsarbeider startet innen biologisk psykiatri og var knyttet til depotmedisinering. Han avla sin doktorgrad innen sosialpsykiatri i 1978 med en sammenlignende studie av psykiatrisk sykelighet i to kommuner i Nord-Norge. Andersen beskrev selv senere at hans doktorgrad muliggjorde en stilling ved universitetet. Dette ga ham muligheter for i større grad enn i en vanlig klinisk stilling å kunne utforske nye og annerledes veier. Slik ble Andersen opptatt av sammenhengen mellom kropp og sjel gjennom samarbeidet med psykomotorikerne Gudrun Øvreberg og Aadel Bülow-Hansen. Han trakk denne kunnskapen inn i samtaler og møter med mennesker både som enkeltpersoner, familie og større systemer. Når Andersen ble opptatt av og engasjert i familieterapi og systemisk tenkning og praksis, lot han seg inspirere av arbeider fra sentrale fagpersoner som Jay Haley og Salvador Minuchin. Han samarbeidet med Milanogruppen, særlig Gianfranco Cecchin, Peggy Penn, Lynn Hoffmann og i særdeleshet Harlene Anderson, Harry Goolishian og John Shotter. Med inspirasjon fra de nevnte, samt kollegaer i Tromsø, ble ideen om «Det reflekterende team og prosesser» født. Dette var en nyskaping innenfor systemisk praksis og familieterapi. Senere også innenfor en rekke andre sammenhenger hvor mennesker samarbeider om noe og med noen. Alt rundt reflekterende team og prosesser bidro til at Tom Andersen fikk en internasjonal arena samtidig som det ble skapt internasjonale konferanser og seminarer i Nord-Norge til glede for norske og skandinaviske kollegaer. Dette arbeidet ledet Andersen til møter med bl.a. Jakko Seikkula. Sammen med sistnevnte, norske, svenske, finske og russiske kollegaer startet Nordkalottsamarbeidet. Dette innebar både utdanningsprogrammer, seminarer og forskningsprosjekter. Inntil Tom Andersen døde, var han aktiv på alle de nevnte områder. Han samarbeidet i tillegg med personer med psykisk utviklingsvansker og personer som sitter i fengsel. Alle disse møtene med nasjonale og internasjonale fagpersoner inspirerte, utfordret og utviklet ham som fagperson og menneske. Tom Andersen vektlegger sin egen vandring i det faglige landskapet. Han viser hvordan hans vandringer samspiller med han som person og livet han levde. Hans faglige orientering har vært i en kontinuerlig endringsprosess, preget av hans kreativitet og ønske om å utfordre konvensjoner og faglige grenser. Han var kompromissløs og sterkt kritisk til psykiatri som fag og som helsetjeneste. En holdning som avgjort har ført ham gjennom mange og nye stadier. Den tidvise
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 15
03.08.2021 11:27:04
16
Vandringer og veiskiller
kompromissløsheten og kritiske holdningen kan, for noen, ha gjort at han var vanskelig å følge. Andersen fremholder selv at det er sentralt for ham å bruke begrepet veiskiller og ikke veivalg. Hans faglige utvikling, vekst og endring kjente sine egne veier. Andersen påpeker at det var mange veiskiller i hans faglige reiser. Like viktig er sammenhengen mellom dem som antallet. Han beskriver hvordan veiskillene henger sammen og kan la seg uttrykke i en mer forkortet utgave. Andersen viser hvordan veiskillene har utviklet seg både historisk og i tråd med utviklingen av hans fagpersonlige vandringer. Han beskriver veiskillet fra enten–eller til både–og slik: Det var et stort skifte fra «enten–eller» til «både–og». Uten å være klar over det da, jeg vil nå si at «enten–eller» hører hjemme i en verden man kan beskrive som ubevegelig, og man kan gjerne si «det ikke-levende». Det vil altså si at vi arbeidet med levende mennesker som tilhørte det «ikke-levende». Det føltes ubehagelig, og det var en lettelse å gå over til «både–og». Men vi måtte jo også forlate det lukkede rommet – der var det ubehagelig å være (Jensen, 2008, s. 193).
Andersen fremholder at både–og var et oppgjør med det lukkede rom sammen med forståelsen av kroppen og betydningen av å se og lytte til kroppene i rommet. Andersen beskriver hvordan Bülow-Hansen påvirket ham så sterkt gjennom hvordan hun så, men også lyttet. Når man ser og lytter, da erfarer man det jo gjennom kroppen, og så skjer det noe i kroppen. Først føler man det med kroppen, så føler man det i kroppen – og så kommer uttrykkene, og med uttrykkene kommer meningene, fremholder Andersen. Denne forståelsen av forholdet mellom inntrykk og uttrykk gjenspeiler seg også i rammene for reflekterende prosesser. Tom Andersen skriver at prinsippet er enkelt. Når det lyttende teamet mottar den fortellingen familien ønsker at de skal høre, blir teamet vanligvis berørt av historien. Det som skjer med dem når de bli beveget, for eksempel ved at de får en idé, et spørsmål eller en følelse, blir gitt tilbake til familien. Fortellingen berørte lytteren, og lytteren returnerer det som skjedde med ham eller henne. I 1996 skrev kollegaer av Tom Andersen: Tom er en sterk og markant personlighet som ingen kan stille seg likegyldig til, og i norsk psykiatri har han vært, og er, en fargerik urokråke. Det har til tider vært hardt, men han trives egentlig best med at det er slik. Siden midten av 1980-tallet har han i stigende grad blitt anerkjent som en kapasitet innen
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 16
03.08.2021 11:27:04
Introduksjon
17
familieterapi og systemisk tenkning og praksis, både nasjonalt og ikke minst internasjonalt. I dag er han uten sammenligning den internasjonalt mest kjente norske psykiater innen familieterapifeltet (Universitetet i Tromsø, 1996).
I et senere intervju sier Andersen: Jeg har egentlig ofte vært redd. Særlig redd for å bli latterliggjort og bli ledd ut offentlig, og det har jeg sannelig blitt. Og så er jeg selvfølgelig redd for å såre mennesker, men det er ikke det jeg har vært mest redd for. Jeg hører at i deler av norsk psykiatri har jeg et såkalt «ikke-navn». Det er ikke noe særlig hyggelig å høre (Jensen, 2008, s. 206).
Vi tenker at utgivelsen av denne boken på nytt er en understrekning av betydningen av Tom Andersens tanker, ideer og praksiser, og ikke minst det navn han fortsatt har i Norge, Skandinavia, Europa og resten verden. Vi mener at Andersen har gjort skam på forestillingen om at han skulle være et «ikke-navn» i norsk psykiatri. Det er neppe noen annen norsk psykiater som har hatt en slik gjennomslagskraft og betydning innen arbeidet med psykisk helse nasjonalt og internasjonalt, som nettopp Tom Andersen. Vi tenker at det kan passe å gjengi utdrag av hva professor Per Jensen skriver i sitt minneord til Tom Andersen kalt «Solidaritet»: Tom gav alt. Han ønsket å berøre, komme i kontakt. Det kunne virke som om han var avhengig av å komme i kontakt. Ingen kontakt, ingen undervisning. For Tom var undervisning av en liten gruppe studenter like viktig som presentasjoner på store internasjonale kongresser, det var ingen forskjell. Hans krav til seg selv om å nå frem til hjertene betydde det samme om det var tre studenter på Diakonhjemmet eller om det var mange hundre på en konferanse. Tom var trofast, trofast mot vennene sine. Han avlyste aldri en undervisning. Det kom aldri noe i veien. Pengene han tjente på boken Reflekterende prosesser og på sine presentasjoner, gikk i sin helhet til noen som trengte dem bedre enn ham. Til vennene. De befant seg både i nord, i øst og i sør. Han var raus mot dem som ikke hadde så mye. Tom kunne bygge nettverk. Tom kunne delta i nettverk. Tom kunne bidra i nettverk. Dette har satt varige spor, blant annet på Nordkalotten og i Sør-Amerika. (…) Tom var kompromissløs når det gjaldt å bruke et menneskevennlig språk. Han unngikk alt som gav assosiasjoner til en virkelighetsforståelse som blir benyttet i beskrivelsene
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 17
03.08.2021 11:27:04
18
Vandringer og veiskiller
av den mekaniske verden, og han anbefalte oss å gjøre det samme. Ord som «teknikk» og «metode» er eksempler på det som for ham var slike mekaniske beskrivelser. (…) Jeg vet hva jeg ser når jeg ser inn i ordet «solidaritet». Jeg ser Tom (Jensen, 2008, s. 252–253).
Tom Andersen representerte en stor og viktig utfordring knyttet til skepsis med hensyn til metoder, teknikker og tradisjonelle diagnosesystemer. På tross av motstand fulgte han kompromissløst sine egne veier. Han bidro til å skape et åpnere rom med muligheter for nye samtaler, og viste samtidig frem alternativer. Andersens arbeider har skapt store ringvirkninger. Et meget interessant aspekt ved hans praksiser er at de kan brukes i så mange ulike kontekster, også kulturelle og politiske. Han var en meget tålmodig terapeut, og samtidig utålmodig med hensyn til tregheten i strukturene i samfunnet. På dette området gav, og gir, han utfordringer til norske og internasjonale fagfolk. Vi håper at denne boken kan yte full rettferdighet til den fagpersonen Tom Andersen var, og fortsatt er, i form av tanker, videoer, bøker og artikler. Rettferdighet i den forstand at Andersen var langt mer faglig respektert i Skandinavia, Europa, Latin-Amerika, Japan og USA enn i den norske fagtradisjonen psykiatri og sin egen faggruppe psykiaterne. I de nevnte norske miljøene ble han i begrenset grad omtalt eller møtt med respekt og nysgjerrighet av sine egne. Internasjonalt spredte Andersens tenkning og arbeidsmåter seg, og han ble invitert til å holde presentasjoner, undervise og veilede en rekke steder i verden. Det bidro til at han traff mange ulike fagpersoner som kom til å bli samarbeidspartnere, og han inngikk i ulike nasjonale og internasjonale nettverk allerede fra midten 70-tallet og som fortsatt lever utmerket etter Tom Andersens død i 2007. Hans samarbeid med fysioterapeuter bidro sterkt til tenkningen rundt sammenhenger mellom pust, spenninger og ord. Innenfor samtaledelen i hans arbeider er nevnt hvordan inspirasjonen fra familieterapitradisjonen bidro til nytenkning og nye praksiser. Vi håper at denne boken vil gi ytterligere liv og begeistring både for Andersen, hans ideer og arbeider samt til å praktisere og videreutvikle de samme ideene og praksisene.
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 18
03.08.2021 11:27:04
En innledning om bokens innhold og kontekst
I denne innledningen knytter vi sammen deler av det vi beskrev i introduksjonen om personen Tom Andersen, de etterlatte manusene og hvordan hans arbeider og tenkemåter har inspirert mange fagpersoner verden over. I det følgende gjør vi et innledende dypdykk i sentrale ideer og praksiser Andersen utviklet. Vi tre som redigerer boken, skriver også om hvordan vi ble kjent med Andersen, hans arbeider og hvordan det har inspirert oss som fagpersoner. Samlet sett er denne boken en invitasjon til å bli kjent med Tom Andersens tanker, begrepsliggjøringer og praksisformer knyttet til (sam)arbeid med familier og deres nettverk innenfor det som tidligere ble benevnt som «psykiatrien», nå navngitt som psykisk helsevern. Hvorfor arbeide med familier og etter hvert deres nettverk? På 1940og 50-tallet så man en fremvekst av terapiformer som mer og mer inkluderte familiemedlemmer. Det var mange grunner til dette. I denne tidsperioden var det et økende søkelys på barn og unges oppvekstvilkår. Psykoanalysen hadde et særlig søkelys på barndom som igjen ga et økt fokus på oppvekst. I tillegg var det observasjoner fra psykiatriske sykehus hvor pasienten, etter utskriving til familien, fikk tilbakefall, eller at etter pasientens hjemkomst utviklet andre i familien symptom og sykdom. Tom Andersen fikk som lege ved Åsgård sykehus i Tromsø erfaring med å reise ut fra sykehuset og møte samarbeidspartnere og pasienter hjemme. Opplevelsen var at pasienter var veldig forskjellige i settingen hjemme og i settingen inne på sykehuset. Dette bidro til at Andersen ble opptatt av kontekstens betydning samt et mer kontekstuelt perspektiv i arbeidet med pasienter ved Åsgård sykehus. I dette arbeidet møtte en, som i alt nytt behandlingsarbeid, nye utfordringer. Tenk to forskjellige situasjoner. Tenk deg at du er helse- eller sosialarbeider i en individualsamtale hvor pasienten snakker om sitt forhold til en av foreldrene, far eller mor. Tenk en annen situasjon, hvor du leder en samtale hvor alle i familien er til stede og hvor pasienten snakker om sitt forhold til mor eller far. Dette vil
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 19
03.08.2021 11:27:04
20
Vandringer og veiskiller
bli erfart som to forskjellige situasjoner med forskjellige utfordringer og hvor en i familiesamtalen står overfor fenomen hvor det som blir sagt om en annen som er til stede, vil føre til umiddelbare reaksjoner, positive eller negative, avhengig av hva som blir sagt. Videre at det som skjer mellom de to, har effekter og avstedkommer reaksjoner fra de andre i rommet. Dette er en situasjon som angir helt forskjellige utfordringer for helse- og sosialarbeideren enn hvis en snakket med pasienten alene. Det som ble hurtig klart for de som jobbet med familiesamtaler og familieterapi, var at en trengte helt nye måter å tenke på om både problem, behandling, terapeutrolle og ferdigheter. Dette avkrevde nye måter å snakke og forstå på. Sentralt var hvordan beskrive, snakke om og forstå interaksjon mellom personer her og nå, inkludert hva terapeuten skulle gjøre. For å gjøre en lang historie kort fant en hjelpemidler innenfor vitenskapelige tilnærminger som gikk under navn som informasjonsteori, kommunikasjonsteori, kybernetikk og systemteori. Utover på 1950-, 60- og 70-tallet utviklet det seg en rekke familieterapiformer som rettet fokus mot interaksjon og kommunikasjon mellom familiemedlemmene og mellom disse og terapeuten, i et språk som var inspirert og påvirket av de ovennevnte teorier. En slik metode, utviklet i Italia på 70- og videreutviklet på begynnelsen av 80-tallet, var Milano-metoden, eller systemisk familieterapi. Et særtrekk var at flere terapeuter arbeidet sammen i familiesamtalene ved at en eller to var sammen med familien og to eller flere satt bak et enveisspeil. De så og hørte hva som skjedde i rommet mens en arbeidet med familien. På et tidspunkt forlot terapeuten(e) som var i rommet sammen med familien og gikk til rommet bak speilet, konfererte med sine kollegaer hvorpå en intervensjon i form av et budskap ble laget til familien. Tom Andersen arbeidet i Tromsø sammen med kollegaer og var inspirert og påvirket av utviklingen av forskjellige familieterapier. I denne boken vil dere møte hans beskrivelser av disse inspirasjonskildene og hva de betydde for hans arbeid. På et punkt skjedde noe avgjørende, og som dere vil møte i boken. I stedet for at terapeuten som var sammen med familien gikk bak speilet og lagde en intervensjon, så snudde en lyd og lys slik at familien og terapeutene kunne høre på og observere samtalen bak speilet. Teamets tanker, ideer og refleksjoner ble nå gjort tilgjengelig for familien. Boken dokumenterer at dette ble erfart som en radikal og revolusjonerende endring for de involverte fagpersonene, og med ett var det reflekterende team født.
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 20
03.08.2021 11:27:04
En innledning om bokens innhold og kontekst
21
På mange måter kan fødselen av det reflekterende team ses som å være i språket og samtalen, og slik boken viser, betydningen av samtalen og hvordan den foretas. Inspirasjonskildene til denne utviklingen viser boken tydelig å være møtet og samarbeidet med Harry Goolishian. Goolishian, sammen med Harlene Anderson, representerte en dreining i familieterapifeltet vekk fra system, kybernetikk og kommunikasjonsmodeller og over mot et fokus på språk og samtale. I boken vil en finne en rekke beskrivelser av samtaler med familier og betraktninger rundt hva den gode samtalen innebærer. I dette arbeidet mener vi å finne at det skjer en dreining i Tom Andersens måte å tenke omkring sitt arbeid og som innenfor familieterapifeltet kanskje er hans mest originale bidrag. Arbeid med og i reflekterende team og det som etter hvert ble benevnt som reflekterende prosesser, kan, ut fra de tekstene som utgjør denne boken, ses som et amalgam av påvirkninger fra forskjellige teoretiske og praktiske perspektiver. Enda viktigere, dette amalgamet utgjøres av innspill, medvirkninger og påvirkninger fra alle de forskjellige faggrupper og personer som Tom, over mange år, arbeidet sammen med og som må tilskrives en andel i utviklingen av reflekterende team og prosesser.
Det særpregede og potensielt tidløse Det særegne som vi mener Tom bringer inn, har også sin inspirasjonskilde. Dette er arbeidene til Aadel Bülow-Hansen og Gudrun Øvreberg innenfor fysioterapi. Gjennom arbeid sammen med disse trer betydningen av kropp, pust og bevegelse inn, hvor det ikke lenger er den språklige meningen som blir i fokus, men hva det er i talen som avslører, via kroppens reaksjoner, hva den enkelte er berørt av i sin egen tale. Kroppens reaksjoner på ens egen tale blir en veiviser til hva en kan berøre i samtalen. Der det som en kan kalles den affektive vendingen i familieterapien og som vi mener er et av de mest avgjørende bidrag fra Tom Andersen. To forhold trer da fram. Først, kanskje paradoksalt, at enhver hendelse, fenomen, egenskap eller aspekt ved livet gis en forståelse gjennom sin kontekstuelle og historiske plassering. Det paradoksale ligger i at dette utsagnet har helt klart sin kontekstuelle plassering. Dette er den medisinske spesialiteten psykiatri sin tilnærming til og perspektiv på psykisk lidelse eller sykdom. Psykiatrisk sykdom gripes gjennom diagnoser som er kontekstuavhengige og hvor behandlingen er metodespesifikk og personuavhengig. Har du diagnosen og en metode som er vitenskapelig utprøvd, i dag gjennom utforsking med det randomiserte kontrolldesignet, da er personene, det være seg pasienten og terapeuten, uinteressante.
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 21
03.08.2021 11:27:04
22
Vandringer og veiskiller
De kan byttes ut fordi sammenhengen diagnose og metode er nettopp kontekst- og personuavhengig. Tom Andersen var klart en motstander av dette perspektivet og slik sett en kontroversiell person i sin egen yrkesgruppe. Det var ikke her han primært fant støtte og inspirasjon, samtidig som Tom aldri stakk under en stol at han var lege og psykiater, men på sitt vis. Det andre området som er kontekstuavhengig og tidløst i den forstand at det alltid er med oss, er etikken. Samtidig er denne etikken alltid rettet mot personen og den kontekst den er del av. Gjennomgående i Toms arbeider finner vi en opptatthet av og involvering i etikk. Ikke etikk som et sett av regler, men etikk som spørsmålet som vi alle står overfor i møtet med den andre. Hvordan skal jeg te meg slik at både den andre og jeg ikke forringes? Den andre ved hva jeg påfører denne og meg selv, nettopp ved at jeg påfører den andre noe som er vondt, galt, ubehagelig og/eller respektløst overfor denne. Sagt annerledes, etikken handler om hvordan den enkelte av oss trer fram som et subjekt i møtet med den andre. Videre at svaret på dette spørsmålet ikke ligger i regler og etiske teorier, men i svaret en får fra den andre. Hvordan blir den andre berørt av hva jeg sier og gjør? I siste instans er kanskje dette det mest avgjørende i Toms arbeider; en kontinuerlig opptatthet av hvordan den enkelte av oss kan ta vare på forholdet til den andre og denne i dette forholdet. Det er her vi gjenfinner undertittelen som han har gitt oss til denne boken: berøring og deltakelse i psykiatri og annet fredsarbeid.
Redaktørenes inngang til bokens innhold I 1988 da Bengt tok videreutdanning i psykiatrisk sykepleie, kom han over et bokkapittel skrevet av den norske psykiateren Tom Andersen. Kapitlet het: «Forandring kjenner sin egen tid og egne veger» (Andersen, 1987). Her introduserer Andersen og hans kollegaer den praktiske betydningen av forandring, språk og samarbeid. For Bengt ble lesningen en åpenbaring og en livslang utforsking både teoretisk og praktisk av hva det ville si å (sam)arbeide med forandring og språk i etisk og refleksiv forstand. For å ta Andersens etiske grunnholdning og imperativ som ble utviklet på 1980-tallet og sto seg helt til han døde i 2007: «Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. Etikk og dialog kommer først. Snakk med folk og ikke om. Tror jeg at folk ikke tåler å høre det jeg vil si, hold munnen lukket.» Magnus ble kjent med Tom som medisinerstudent ved Universitetet i Tromsø i 1978. Han var opptatt av psykiatri som fag allerede før han begynte å studere, og spesielt interessert i psykodynamisk tenkning og praksis som bygde på
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 22
03.08.2021 11:27:04
En innledning om bokens innhold og kontekst
23
psykodynamiske ideer. Tom representerte et utfordrende og etter hvert et svært fascinerende alternativ. Han argumenterte for en kontekstuell forståelse og for betydningen av å møte de som ønsket hjelp, i et slikt perspektiv. Han viste frem sin egen praksis på en helt annen måte enn andre lærere: Både ved bruk av video og rollespill og ved at interesserte fikk omfattende anledning til å være med ham i klinisk praksis. I samtaler med enkeltpersoner og familier var Tom til stede på en helt særegen måte. Han hadde en evne til å lytte slik at alle følte seg forstått. Magnus begynte etter turnustjeneste som lege ved Åsgård sykehus hvor Tom var overlege i bistilling. Her samarbeidet han nært med Tom og andre kollegaer om utviklingen av arbeidet med reflekterende team og reflekterende prosesser. Det nære samarbeidet med Tom fortsatte frem til Tom døde i 2007. Rolf møtte Tom gjennom Norsk forening for familieterapi rundt 1985. Han var nyutdannet psykolog som hadde skrevet sin hovedoppgave om Humberto Maturana, en chilensk biolog som på det tidspunktet var viktig innenfor familieterapifeltet. Maturana startet alltid sin forelesning med å tegne et øye øverst i hjørnet av tavlen for å understreke at enhver av oss er observatører og at enhver beskrivelse er avhengig av vårt blikk og perspektiv. Rolf sleit med å finne en praktisk nytte av dette perspektivet, nedsunket i tradisjonell psykologi som han var. Møtet med Tom og hans beskrivelser og utlegninger av det reflekterende team ble åpenbaringen. Det avgjørende i terapi er at vi deler vårt blikk og vårt perspektiv, ikke som sannhet, men nettopp som forskjellige blikk og perspektiv. Muligheten for forandring ligger i at delingen bringer fram forskjeller (som gjør en forskjell).
En kort reise i Tom Andersen sin begreps- og praksisverden I det følgende gis et riss av redaktørens lesning og forståelse av Tom Andersen og kollegaer sine arbeider. Vi framholder ikke dette som en «sann» og «korrekt» forståelse, men som i tråd med betydningen av forskjeller, et tilbud om en tråd og en kontrast som leseren kan ha med seg i sin lesning. Invitasjonen fra redaktørene er nettopp at leseren skaper seg sin forståelse av dette materialet. Forandring Da Andersen og kollegaer utviklet reflekterende team og prosesser (Andersen, 1987) på midten av 1980-tallet, var det nettopp gjennom det «enkle» grepet med å snu lyd og lys slik at familien kunne lytte til hva som ble sagt bak enveisspeilet og at poenget med forskjeller ble tydeliggjort. Redaktørenes påstand er at dette
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 23
03.08.2021 11:27:04
24
Vandringer og veiskiller
hadde radikale konsekvenser for praksis og forståelse av terapeutisk arbeid innenfor psykiatri og psykisk helsevern. Ved bruk av reflekterende team inviteres alle deltakerne i en samtale til å fortelle sin historie, bytte mellom posisjoner hvor man snakker og lytter, og slik gi og få respons. Like viktig i denne tilnærmingen er at fagpersoner tilkjennegir sine følelser og tanker mens alle deltakerne hører på. Fagpersoner snakker sammen bare når alle de involverte er til stede. Under utviklingen av denne tilnærmingen oppdaget fagpersonene i teamet at de forandret seg. De snakket vennligere til deltakerne og hverandre, de ble opptatt av å stille spørsmål som kunne gi flest mulige svar. De ble tilbakeholdne med å ha antagelser før de møtte mennesker, og de ble mindre opptatt av å gi vurderinger av deltakernes utsagn og handlinger. Andersen (1988) beskriver at starten på reisen mot reflekterende team var ønsket om forandring av behandlingstiltak knyttet til tvang og kontroll. En gruppe av fagpersoner med tverrfaglig bakgrunn møttes jevnlig i Tromsø. De leste, diskuterte og tok videoopptak av eget arbeid for å forstå mer av hverandres arbeid og hvordan de kunne utvikle alternative praksiser. Begrepet om forandring kom til å stå sentralt – både blant fagpersonene og de menneskene som søkte hjelp. Både begrepet om forandring og hvordan det kunne arbeides med, ble avgjørende for Andersen og kollegaer (1988). Gruppen ble opptatt av Batesons (1979) setning om «en forskjell som gjør en forskjell». Dette utviklet teamet i Tromsø videre til en omtale av tre typer av forskjeller: 1. De forskjellene som er så små at personen ikke merker det, 2. De forskjellene som er «passelig» store og fører til en forskjell og 3. De forskjellene som er for store og ikke fører til forandring. Bytter man ut ordet forskjell med uvanlig, innebærer det at når en person utsettes for noe som er for vanlig, inviteres ikke personen til forandring. Utsettes vedkommende for noe passelig uvanlig, øker sjansene for forandring betydelig. Utsettes personen for noe for uvanlig, skjer det ikke forandring, heller fastlåsthet og motstand. For Andersen og kollegaer ledet denne forståelsen av forandring til at de inviterte folk til å snakke om forhold som var passe uvanlige for dem og på en passe uvanlig måte. Det passe uvanlige er det som ikke skjer av forandringer i det daglige livet. Denne forståelsen av forholdet mellom ulike forskjeller og forandringer ledet teamet til å arbeide med hvordan man kunne invitere personer
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 24
03.08.2021 11:27:04
En innledning om bokens innhold og kontekst
25
til forandring(er). Deres utgangspunkt var at mennesker ikke kan forandres til hva som helst. Hver og en av oss har, til enhver tid, et visst repertoar av handlingsmuligheter i møte med vante og uvante situasjoner og opplevelser. Dette repertoaret kan utvikles og endres i samhandling og samtaler med andre mennesker. På denne bakgrunn utviklet teamet ideene om at mennesker bare kan inviteres til forandring og at forandringer kjenner sine egne veier. Andersen (1985) skriver at styrende og instruktiv samhandling og samtaler ble umulig. Forstått som at personers utvikling og forandring kan ikke styres utenfra – de finner sted innenfra og kan videreutvikles i møter og samtaler med andre. Forandring kan settes i gang av ideer som oppstår i gode og respektfulle forhold. En utviklende og forandrende relasjon er den som rommer og utveksler fritt ulike følelser og tanker om et problem. Den personen som opplever problemet, kan slik velge ut og bruke de ideene som vedkommende selv anser som de beste eller mest nyttige. Det er med utgangspunkt i det ovenstående arbeidet at vi vil hevde at ingen kan forandres utenfra. I det øyeblikket vi får ideer om å skulle forandre den andre, skaper det motstand hos ham eller henne. Enda mer utfordrende er at vi tingliggjør eller objektiverer den andre. Forandringen blir ikke noe vi inviterer til. Det blir noe vi skal instruere eller injisere. Den andre, som vi skal forandre, blir et middel i vår forandringsiver. Det er i slike situasjoner vi kan erfare den instruktive og befalende forandringens kraft til å skape motstand i oss. Slik hjelper motstanden til at forandring, om den er ønskelig for meg, finner sine egne veier. Andersen (1999) viser til to typer forandring. Den første handler om å innskrenke det som var på forhånd. Forandringen kommer utenfra og virker kontrollerende, styrende og instruktiv. Den andre typen av forandring utvider eller fornyer det som var der fra før. Den eneste en kan forandre, er en selv. Vi kan alle lære, men ikke læres. Samarbeid Tom Andersen (1999) har uttrykt at alt vi gjør som fagpersoner – og medmennesker – er å samarbeide. Enten vi snakker om undervisning, forskning, veiledning eller behandling. Det forutsetter at personene som inngår i samarbeidet, lykkes med å arbeide sammen. Andersen forestilte seg at i samarbeid med personer som ønsket hjelp, handlet dette om personens ønske om å forandre noe. Forandring må dermed forstås som noe som kommer fra personen selv. Forandring kan ikke påtvinges eller foregå i regi av andre. Det betyr at personen vet hva som skal
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 25
03.08.2021 11:27:05
26
Vandringer og veiskiller
forandres og hvordan det best kan gjøres og vil vite når forandringen har inntruffet. Vår oppgave som hjelper blir da, ifølge Andersen, å legge forholdene til rette i samarbeidet for at den hjelpesøkende personens iboende ressurser kan komme i bruk. Det skjer ved å anerkjenne at det er personen selv som sitter med løsningen, og dernest arbeide sammen om å finne konkrete bidrag som kan være til hjelp. Mine holdninger og væremåter viser jeg gjennom ulike engasjerende og samarbeidende relasjoner og samtaler, enten de er private eller personlige. Mitt utgangspunkt er at jeg alltid responderer på et annet menneske, på hva vedkommende sier eller gjør – jeg kan ikke ikke-respondere. Følgelig tenker jeg at min holdning i alt faglig arbeid eller i alle former for menneskelig aktivitet bør være preget av samarbeid. Dette arbeidet handler om at vi er sammen om å forstå, tale, respondere og dele. Alt dette (sam)arbeidet foregår i relasjoner – det er relasjoner som muliggjør dialog, å dele, respondere og forstå. Det store spørsmålet blir hvordan jeg som fagperson kan invitere og legge til rette for et slikt samarbeid. Vi tenker at uansett om «problemet» dreier seg om fysisk eller psykisk helse, økonomiske eller sosiale vansker, så inngås det en relasjon mellom den eller de som søker hjelp, og den som kan yte hjelp. Denne relasjonen danner så basis for vårt samarbeid. Dette samarbeidets viktigste redskap er samtale eller dialogen mellom de ulike deltakerne som inngår i samarbeidet (Andersen, 1999). Dette gjelder livet i en familie, på et NAV-kontor, i et fotballag, på et sykehus, i et boliglag, i et lokalmiljø, i Europa og i verden. Det er to eller flere personer som skal finne ut av og gjøre «noe» sammen. Dette «noe» henger nøye sammen med hvordan vi som inngår i dette arbeidet, tenker om hverandre og slik det folder seg ut i konkrete væremåter i samarbeidet. Følgelig får dette samarbeidet en retning, i helse- og velferdsfaglig arbeid, knyttet til hjelp; hva og hvordan kan det samarbeides om den hjelpen som skal ytes. Vi lar oss engasjere i den andres opplevelser av saken, og tilsvarende engasjeres den andre i vår forståelse. Slik beveger vi oss i en uendelig spiral av å tale sammen om saken som engasjerer og beveger. Andersen (1999) omtaler det samme fellesskapende samarbeidet som uttrykk som skaper inntrykk, og inntrykk som skaper uttrykk. Det er en uendelig spiral av forsøk på å forstå det jeg selv forstår av saken og den andre, og hvordan den andre forstår seg selv, vår relasjon og saken. Det kan være at både den som søker hjelp og den som skal hjelpe, føler at kjemien ikke stemmer. Vi lykkes ikke med å samarbeide sammen på en måte som arbeider frem en relasjon og en dialog. Det er i det mellommenneskelige
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 26
03.08.2021 11:27:05
En innledning om bokens innhold og kontekst
27
møtet som hjelper og hjelpsøker at den enkelte bruker gjør sine erfaringer med helse- og velferdssektoren og den hjelp som gis. Hjelpsøker erfarer ikke bare det mellommenneskelige møtet, men også hvordan rammene innvirker på omsorgen som utøves. Dette gjelder alt fra de fysiske rammene, deres praktiske og estetiske utforming, mulighetene for ro og hvile, og hvordan og hvor samtalene om private og personlige forhold innrammes (Karlsson & Borg, 2017). Språk Språket er det beste hjelpemiddelet vi har til å redusere antallet misforståelser og utvikle gjensidig forståelse gjennom dialog. Samtidig kan språket forvirre oss eller gjøre oss mer uklare og usikre med hensyn til hva vi forsøker å uttrykke. Andersen (1999) viser til at språket består av to hovedkomponenter: ordene og de kroppslige aktivitetene som følger ordene. Ordene og kroppen følger hverandre – og står i forhold til hverandre. Ordene viser både til et symbolsk og et kroppslig uttrykk. Når en person forteller sin historie, vil jeg «høre» ordene ved å bli berørt og få sanselige assosiasjoner ved å se, høre eller smake på ordene. Bruker personen ordet «oppkast», gir dette meg umiddelbare sanselige forestillinger i form av lukt, farge og konsistens. Dette kan følges av et kroppslig uttrykk ved at jeg føler meg uvel. Slik blir ordet «oppkast» en del av en kroppslig aktivitet som foregår mellom den andre personen og meg, og uttrykker en del av vår sosiale samhandling. Språket fremstår da som en sosial aktivitet som skapes og utvikles i relasjonen. Vi er begge fokusert på både det språklige uttrykket og de kroppslige uttrykkene som ledsager ordene. Som samskapere av dialogen retter vi oppmerksomhet mot våre egne sanselige berøringer og assosiasjoner, samt til de kroppslige aktivitetene og uttrykkene. En persons bruk av ord er ikke tilfeldig, i betydningen av at ordene bærer i seg en mening. Meningen ligger i ordet – ikke under eller bakom. Når en person sier at «livet er uten mening», fremstår dette som meningsbærende på to områder. Personen uttrykker sin opplevde og erfarte relasjon til livet, og den meningen livet gir personen akkurat der og da. Det uttrykker også den meningen personen opplever av seg selv i sitt liv. Når personen sier dette, kan det gi de som hører utsagnet, mening ved at de kan gjenkjenne tilsvarende opplevelser og erfaringer i eget liv. Dette gjør det mulig å starte og føre en dialog med utgangspunkt i personens utsagn. Andersen (1999) fremholder at ordene kommer først, deretter tankene. Forfatteren henviser til Goolishian (Anderson & Goolishian, 1988), som
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 27
03.08.2021 11:27:05
28
Vandringer og veiskiller
sa at «Det gjelder å snakke, slik at vi kan finne ut av hva vi tenker». I det øyeblikket personen forteller sin historie, vil vedkommende bli seg bevisst hva denne tenker om sin egen historie. Ordene som danner historien, klargjør også personens tanker og refleksjoner knyttet til historien. Ordene som velges, velges ikke tilfeldig. Personen leter gjennom sitt språklige repertoar av ord for å finne det som best kan uttrykke vedkommendes tanker og følelser. Når ordet eller ordene finnes og uttrykkes, skaper personen mening gjennom en klar tanke eller en vag forestilling. Dette understreker betydningen av å skape språklige dialoger med de ordene som kan finnes mellom de som deltar i dialogen. På samme måte som personen vil de øvrige deltakerne lete etter ord som kan uttrykke deres opplevelser relatert til personens historie. Språket både former og informerer de som deltar i dialogen. Det er informativt når en person forteller sin historie. Personen sier da noe om seg selv, både til oss som hører og til seg selv. Språket har også den funksjon at det former oss i betydningen at vi blir det vi uttrykker. Hvis jeg beskriver meg selv som «deprimert», uttrykker det ikke bare min oppfatning av meg selv. Det former meg også som person i relasjon til de andre som inngår i dialogen, og det inviterer de andre til å se på meg på tilsvarende måte. På denne måten fremstår min person som identisk med min beskrivelse: «deprimert». Språkets formende funksjon kan være så sterk at det «forhekser» (Andersen, 1999). Sier jeg og de andre nok ganger at jeg er «deprimert», vil jeg ikke bare være det. Både jeg og andre personer kan komme til å tro at «deprimert» er noe som finnes inne i meg som en egenskap eller som en struktur. Det er en tingliggjøring av meg som menneske. Språket forhekser oss alle til å tro at jeg er og vil forbli «deprimert», og det er en spesiell egenskap ved meg. Ved at vi uttrykker oss slik, forsvinner forståelsen av at jeg både kan være «deprimert» og «ikke-deprimert» – ikke enten eller. Min opplevelse av å være «deprimert» må samtales om i lys av den kommunikasjonen og samhandlingen som finner sted blant de tilstedeværende. Når vi sier at noe «er», kan vi komme til å tenke at noe er slik for alltid og ikke ses i relasjon til de sammenhenger noe «er». Andersen antyder at man kan bruke «viser seg som» for å understreke at dette «noe» endrer seg og ikke lar seg holde fast og er knyttet til hvilken kontekst «noe» viser seg som «noe». Lidenskap i en kjærlighetsrelasjon kan vise seg forskjellig fra den lidenskap noen har i relasjon til sitt fotballag. Det andre poenget er at alt ikke lar seg uttrykke språklig. Jeg kan forsøke både på å la erfaringer finne sitt språklige uttrykk og samtidig erkjenne
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 28
03.08.2021 11:27:05
En innledning om bokens innhold og kontekst
29
at ikke alt – kanskje bare en mindre del av mine erfaringer – lar seg uttrykke gjennom språket. Andersen (1987, 1995) hevder at det kunne være bekymringsfullt hvordan fagpersoner, både kollektivt og individuelt, svekket sine evner og muligheter til å stole på den menneskelige erfaringen som kunnskapskilde. Det kanskje tydeligste uttrykket er vår tro på metoder, behovet for å kontrollere samtaler og samvær med mennesker, og krav til effektivitet og resultater forstått som det vi, som fagpersoner, ønsker å oppnå i og med samtalen uavhengig av deltakere og kontekst. Jo mer usikre vi blir, jo mer øker behovet for kontroll og styring gjennom fastlagte metoder for samarbeid i ulike terapiformer og hjelpetiltak. Vi tillater oss i mindre grad å miste oss selv og fotfestet, og ta den overskridende erfaringen på alvor. Den overskridende erfaringen kan bidra til å holde oss fast i situasjonen ved å vise vår usikkerhet og sammen med andre finne veien videre gjennom dialog.
_VANDRINGER OG VEISKILLER.indb 29
03.08.2021 11:27:05
Bengt Karlsson, professor i psykisk helsearbeid og leder av Senter for psykisk helse og rus, Universitetet i Sørøst-Norge. Rolf Sundet, professor i klinisk psykisk helsearbeid, Universitetet i Sørøst-Norge og spesialist i klinisk psykologi.
T
Da Andersen døde i 2007, etterlot han seg tre uferdige bokmanuskripter. På ulikt vis beskriver disse hvordan samtale- og praksisformen reflekterende prosesser ble utviklet, eksemplifiserer i hvilke sammenhenger den har vist seg å være nyttig, og ikke minst utfordres leseren til selv å reflektere videre rundt sitt eget behandlingsarbeid. Magnus Hald, Bengt Karlsson og Rolf Sundet har redigert de tre manusene og satt dem sammen til ett. De har også skrevet et innledende kapittel hvor forfatteren og noen av hans nøkkelkonsepter presenteres.
ISBN 978-82-450-3539-1
andringer og veiskiller
om Andersen (f. 1936) var lege og professor i psykiatri ved Universitetet i Tromsø. I hele sin karriere var han kritisk til sitt eget fags tradisjoner og konvensjoner. Han utfordret kontinuerlig etablerte praksiser og utviklet nyskapende og svært innflytelsesrike måter å jobbe og samtale på innenfor helse- og sosialfagene. Han ble særlig kjent for sitt arbeid knyttet til reflekterende team og reflekterende prosesser, og fikk med boken The Reflecting Team: Dialogues and Dialogues about the Dialogues internasjonal gjennomslagskraft. Den er oversatt til ni språk, men er aldri utgitt på norsk.
Tom Andersen
Magnus Hald, psykiater, overlege ved Medikamentfritt behandlingstilbud, Universitetssykehuset Nord-Norge.
Tom Andersen
andringer og veiskiller En bok om berøring og deltakelse i psykiatri og annet fredsarbeid
Bearbeidet og redigert av Magnus Hald, Bengt Karlsson og Rolf Sundet
Tom Andersen (1936—2007) ble cand.med. i 1961 og virket fra året etter som lege og psykiater i NordNorge. I 1981 ble han professor i sosialpsykiatri ved Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø. I 1990 utga han boken The Reflecting Team: Dialogues and Dialogues about the Dialogues, som er oversatt til ni språk.