Lind Lind har sympodial skuddbygning. Dette er et kraftig tre som blir opptil 20 meter høgt, med en bred, avrundet og åpen krone. Greinene er tynne, lange, glatte og tett utstående. Lind er vanlig brukt i parker og hager, og som gatetre både i frie og klipte former. Lind er et edellauvtre og finnes naturlig i første rekke langs kysten av Sør-Norge og i fjordstrøk på Vestlandet nord til Sunnmøre. Lind vokser opp til Brønnøy i Nordland (Nedkvitne & Gjerdåker 1997). Lind ble i første rek ke beskåret/styvet for å skaffe unge, rette skudd (bastfiber) til produksjon av reip (Høeg 1976; Nedkvitne & Gjerdåker 1997). Ved beskjæring vil treet få en tett, fyldig, uregelmessig krone med heksekostlignende greinbryting ved avkappingsstedet. Lindebast var svært viktig. Basten som lå under barklaget, kunne deles opp i mange tynne lag, og fiberstrimlene kunne være både brede og lange. Basten egnet seg til både å spinnes og tvinnes, og ble brukt til tekstiler sammen med lin og ull, men aller viktigst var den til bastetau og fiskeliner. Tau og reip av lindebast var både sterkt, motstandsdyktig mot fuktighet og råte, trutnet ikke, og var seigt (Høeg 1976). Liner som var laget av lindebast, ble regnet for å være sterkere enn tau av hamp. Derfor ble tau av lindebast mye brukt til fangstredskap for blant annet kveite og hval. Rette, armtyk ke greiner av lind ble hogd av om våren og etterpå lagt i en «grav» (opparbeidet/oppmurt forsenkning) ved sjøen i flomålet for å løse opp bindestofene mellom bastlagene. Etter et par måneder nedsenket i vann ble de klissete greinene tatt opp og den brune ytterbarken flek ket av. Bastlagene ble spaltet opp i papirtynne strimler som så ble hengt til tørk og deretter lagret. Om vinteren når en hadde bedre tid, ble baststrimlene ytterligere delt opp og spunnet/tvinnet til «totter», og «tottene» videre til tau. Lindebast var også vanlig å bruke til å binde opp trohesjer med, både for faste hesjer og der en tok
38
trær og tradisjon
Lindebast har opp gjennom historien var høgt skattet, og bastetau og repslagervirksomhet er kjente begrep. Unge, rette skudd med mye bast (fiber) ble stimulert gjennom beskjæring (styving). Foto: Leif Hauge.
trohesjene ned om vinteren. Da knyttet en opp båndene og buntet dem sammen. Disse kunne en bløte opp igjen neste vår. Slike bånd kunne brukes mange år. Lindebast ble også brukt til å feste ljåbladet til skaftet. Lindebast ble brukt til hestetømmer og seletøy, til «børatog» og til «gjøretau» for ved- og høykjøring. Den ble brukt som streng i hesjer, til klessnorer og til sekkebånd. Løpestrengene av jern kom i siste halvdel av 1800-tallet, men tidligere hadde en prøvd ut teknik ken med bruk av bastetau, hvor spennet kunne være opptil hundre meter. Lindeved hadde også mange bruksområder. Ofte ble lind brukt til lunner i båtstøene, og ellers til bygningsmateriale helst i uthus og naust, men også som byggemateriale til båter og kanoer. Lindevirke brukte en til skaft på ljå og rive, snidel og kniv, og til husgeråd som kister, kjeler, stamper og bøtter. I tidligere tider ble lind brukt både til spyd og skjold. Lindevirke har gjennomgående lite kvister og er svært godt egnet til treskjæring. Lindeblomstene skiller ut mye honning (Fægri 1958). Honningen som samles inn av insekter, har høg renhet,