tidig med furu, men den ble ikke noe viktig skogstre før ekspansjonen av or. Etter denne etableres det imidlertid omfattende almeskoger på Sørlandet, Østlandet og i fjordstrøkene på Vestlandet (Hafsten 1956, 1965; Danielsen 1970). I Trøndelag etablerte den seg noe senere, for omkring 7000 år siden (Hafsten 1987). Eik har en lignende historie som alm, dette treslaget var til stede lengst sør i landet allerede for 10 700 år siden (Bang-Andersen 2006). De to eikeartene krever mer lys enn alm, vokser langsomt og spres med tunge nøtter. Eik spredde seg derfor langsomt. Men ettersom den er mindre kravstor enn alm, særlig når det gjelder klima og jordsmonn, fikk den bedre konkurransebetingelser for omtrent 6000 år siden da klimaforholdene forårsaket en ut vasking av jordsmonnet (Iversen 1964, 1969). Først da kan man snak ke om egentlig eikeskog på Sørlandet, Østlandet og nordover langs vestlandskysten (Hafsten 1956, 1965; Hafsten et al. 1979; Danielsen 1970; Kaland 1984; Paus 1982). Historien til lind i Norge er utilfredsstillende kjent. Mens øvrige treslag blomstrer på bar kvist og bestøves av vind, er linden insektsbestøvet og blomstrer midt på sommeren når det er tett bladverk på trærne. Dermed spres lindepollenet mye dårligere enn pollen fra andre treslag. Lind synes å være etablert i østlandsområdet for omtrent 8000 år siden (Hafsten et al. 1979), og muligens noen hundre år tidligere på Sørlandet (Jacobsen & Follum 2008). Lind er i lik het med alm et varme-
28
trær og tradisjon
krevende tre, men det er ikke like kravfullt når det gjelder jordsmonnet. Treslagets fremste konkurransefortrinn er at det er ekstremt skyggetålende, og at det lever lenge. Fra SørSkandinavia er det vel dokumentert hvordan dette førte til ut vik ling av omfattende lindeskoger (Iversen 1973; Andersen 1984), og lignende forhold har det trolig vært på deler av Østlandet (Hafsten 1956; Danielsen 1970). For omtrent 6000 år siden spredde lind seg også til Vestlandet (Hafsten 1965; Fægri 1954; Simonsen 1980). At dette treslaget fortsatt er utbredt i norsk natur, viser hvor seiglivet det er, for med dagens klimaforhold er lind normalt ikke i stand til å produsere spiredyktige frø her til lands (Dahl 1997). Nordgrensen for dette går sør på Jylland (Piggot & Huntley 1981). Sommertemperaturen har således neppe vært høg nok til å tillate aktiv spredning av lind her til lands på flere tusen år. Ask er det siste av de varmekjære lauvtrærne som kom hit. Til tross for sine lettflyvende frø spredde det seg først til Nord-Europa for ca. 7000 år siden (Huntley & Birks 1983). Dette er et lyskrevende tre, og hadde derfor problemer med å etablere seg i den tette lauvskogen som dominerte i Europa på den tiden. Ask var avhengig av naturlige åpninger i skogen for å kunne klare seg, men etter hvert fikk den også hjelp av jordbruksutviklingen som gradvis åpnet opp skogen. Norges vanligste skogstre er gran. Det er trolig også et av de eldste treslagene vi har i vår flora. Som nevnt er gran påvist flere steder i østlige fjellområder som har stuk ket opp av isen, i hvert fall mot slutten av siste is-