Å sette farger på livet, 2.utg (9788245058345) by Fagbokforlaget

Arve Almvik og Lisbet Borge (red.)

Å sette farger på livet

Samspill og deltakelse i psykisk helseog rusarbeid

2.utgave

Å sette farger på livet

Arve

Almvik og Lisbet Borge (Red.)

Å sette

farger på livet

Samspill og deltakelse i psykisk helseog rusarbeid

2. UTGAVE

1. utgave 2014

2. utgave 2025 / 1. opplag 2025

ISBN: 978-82-450-5834-5

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsillustrasjon: KI / forlaget, © Pavel Kubarkov / Shutterstock

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

Denne boka er en revidering og en videreføring av boken Å sette farge på livet – Helhetlig psykisk helsearbeid, som kom i første utgave i 2014. Vi har fortsatt med oss noen av forfatterne fra den opprinnelige utgaven, som har revidert sine kapitler med ny, oppdatert kunnskap, men også nye forfattere er invitert med. Samtidig er denne utgaven en videreføring i tråd med ny utvikling av helsepolitiske føringer og samfunnsutvikling. En tydeligere profilering av fagområdet psykisk helsearbeid er knyttet til rusarbeid. Profileringen sees i praksis så vel som i ny forskrift om nasjonal retningslinje for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid (https://lovdata. no/dokument/LTI/forskrift/2022-03-14-387). Denne utgaven har undertittel Samspill og deltakelse i psykisk helseog rusarbeid. Begrepene samspill og deltakelse understreker betydningen av relasjoner, mestring av hverdagsliv, medvirkning, sosial deltakelse og samfunnsdeltakelse. Behandlingsaspektet er mindre vektlagt i tråd med helsepolitiske signaler om å styrke ressursene til enkeltindivider gjennom familie, nettverk og deltakelse i lokalsamfunnet. Menneskerettighetene som fundament for bedringsprosesser og offentlig hjelp har fått en tydeligere plass. Vi mener fortsatt at et perspektiv som tar hensyn til både menneskets kompleksitet og de ulike kontekstene hver enkelt lever i, er avgjørende for å skape virksomme og meningsfulle tjenester og i neste omgang best mulig vilkår for bedring og livskvalitet for innbyggere som har utfordrende liv.

En bok som dette klarer ikke å dekke alle områder, og vi har gjort noen vanskelige prioriteringer i utvelgingen av temaer.

En stor takk til alle bidragsyterne, som har bidratt med sin kompetanse og kunnskap; uten dere hadde ikke denne boken blitt til!

Vi vil også rette en stor takk til Fagbokforlaget ved fagredaktør Mette Paasche Kolbjørnsen for hennes initiativ til boken og for god oppfølging i arbeidet med den.

Arve Almvik og Lisbet Borge (Red.), Fagbokforlaget

Innhold

som fokus for

Kapittel 7

Betydningen av medborgerskap hos unge med psykisk helseog rusutfordringer

Oppfølging av overgrepsutsatte

Psykososial oppfølging – hva innebærer det?

Tre eksempel på situasjoner psykiske helsearbeidere kan møte

Kunnskap og hvorfor denne er viktig

Kulturperspektivet

Hva vet vi om helsemessige konsekvenser av kriser?

Hva er viktig i den psykososiale oppfølgingen?

Mobilisering av ressurser

Betydningen av tverrfaglig samarbeid, veiledning og selvivaretagelse

Kapittel 11

Rask psykisk helsehjelp: et kommunalt lavterskeltilbud med gode resultater .

Torkil Berge og Marit Mørch Jacobsen Innledning

Helsemyndighetene legger til rette for kunnskapsbasert

Evalueringsstudier av RPH viser gode resultater ...................................................

Kapittel 13

Forskning på FACT som tjenestemodell

og fleksibelt

Kapittel 14

Musikkterapi – fra behandling til kulturell deltaking

Hans Petter Paulen Solli og Brynjulf Stige

Omars første møter med musikkterapeuten ........................................................

Hva er musikkterapi? ...................................................................................

på musikkterapi ..............................................................................

Implementering av musikkterapi i det norske samfunnet i dag..................................

tverrfaglighet og tverrsektorielt samarbeid.......................................

Kapittel 15

Behandling og oppfølging av personer med samtidig rus

Tore Willy Lie og Lars Lien

og rusens funksjon

Kapittel 16

Nettverksmøter

Fra relasjon til arena: På parti med framtida

Brukerperspektivet: Begrepet du ikke kommer utenom

Brukergrensesnitt: For deg som ikke er fornøyd med nest best 307

Tjenesteutøverrollen: For å vite hva du skal gjøre, må du vite hvor du er 308

Erfaringskonsulentene: Den nye vinen – eller lydige kliniske assistenter? 309

Pedagogiske tilnærminger: Vi er alle elever i livets skole

Samværsbaserte tjenester: Fra beisk mikstur og snakkekur til felles tur

Narrativ praksis: Nye historier om oss selv 311

Dialogisme: Brukergrensesnittenes konge

Stangehjelpa: Brukergrensesnittenes dronning

Innledning

Arve Almvik og Lisbet Borge

Psykisk helseog rusarbeid som fagfelt har endret seg mye de siste tiårene. For å se utviklingen i fagfeltet i sammenheng med dagens situasjon tar vi en kikk på utvalgte deler av innholdet i de tre bøkene vi har vært redaktører for fram til nå (Almvik & Borge, 2000, 2006, 2014). Deretter ser vi på hvordan denne boka, som er en kraftig revidert versjon av utgivelsen i 2014, bidrar med ny og aktuell kunnskap om perspektiver og praksiser i psykisk helseog rusarbeid.

Ny kurs

Fagboka Tusenkunsterne – muligheter og mangfold i psykisk helsearbeid så dagens lys for 25 år siden (Almvik & Borge, 2000), som den første i rekken av tre. På den tiden fantes det få eller ingen bøker om lokalbasert psykisk helsearbeid, og fagfeltet var i startgropa på en omfattende satsing og utvikling av de lokalbaserte tjenestetilbudene. Boka var inspirert av St.meld. nr. 25 (1997–98), som hadde to sentrale fokus: åpenhet og helhet. Målet for daværende regjering var å legge fram en helhetlig politikk til mennesker med psykiske lidelser, der samordning og samarbeid sto sentralt. For å gjøre dette mulig ble det forutsatt både tverrfaglig og tverretatlig samarbeid for å kunne gi et helhetlig og et individuelt tilbud. Helsemyndighetene ønsket å styre de ulike yrkesgruppene til å samarbeide mer, og det var én av faktorene for etablering av den nye tverrfaglige videreutdanningen i psykisk helsearbeid i 1998. Sentrale verdier og faglige pilarer for Opptrappingsplanen (St.meld. nr. 25 (1997–98)) var tverrfaglig innsats, normalisering, empowerment, økt brukermedvirkning og mer behandling utenfor institusjonene. Målene om å bygge opp psykiske helsetjenester i landets kommuner og etablere nær 70 distriktspsykiatriske sentre var ambisiøse. Men virkemidlene var kraftfulle i en tidsepoke der det var politisk stuerent å benytte øremerkede midler og pengesekken omfattet mange milliarder kroner.

Behandlingsperspektivet skulle flyttes fra det medisinske paradigmet til vekt på psykososial funksjonssvikt og mestring. Det innebar at oppmerksomheten mot den enkelte person sin totale livssituasjon, som arbeid, fritid og sosialt fellesskap, skulle få mer sentral plass i behandlingen. Som redaktører prøvde vi å sirkle inn og kontekstualisere hva planene innebar. Skulle helsevesenet følge opp denne retningen ville

det få konsekvenser for både kunnskapsgrunnlag og organisering i kommunehelsetjenesten. Pasientrollen og terapeutrollen ville også bli endret. Endringen skjer ved at perspektivet flyttes til å betrakte pasienten (brukeren) som aktiv deltaker i sin egen mestringsprosess, og at ekspertrollen nedtones hos hjelperen, noe som kan skape utfordringer for flere. Fagfeltet var på leting etter hva som kunne kjennetegne den nye fagrollen. Ett av bokas kapitler diskuterte innholdet i rollen som fagperson når det er få ansatte, lange avstander og møtene ofte skjer på andre arenaer enn et kontor på rådhuset eller i en poliklinikk. Almvik (2000) argumenterte for en utvidet fagrolle som «tusenkunstner», der den ansatte er medvandrer og har «et situasjonsbestemt repertoar der evnen til å improvisere og våge å gå nye veier sammen med den det gjelder representerer viktig kompetanse». Tusenkunstner var en treffende bekrivelse av fagrollen i de lokalbaserte tjenestene og ble bokas tittel.

Psykisk helsearbeid som fagfelt var i støpeskjeen, og en ny kurs var staket ut. Som redaktører presenterte vi et forslag til felles tenkningsgrunnlag for fagfeltet (Almvik & Borge, 2000):

• Psykisk helsearbeid er basert på en humanistisk og samfunnsvitenskapelig tradisjon som innebærer å være opptatt av og forstå mennesket i en psykososial sammenheng, uten å se bort fra biologiske forhold.

• Kunnskaps- og menneskesynet er basert på at alle personer er unike personer med ressurser og muligheter. Den enkelte må ikke ses løsrevet fra det samfunnet og den konteksten han eller hun er en del av.

• Støtte, omsorg, og hjelp til selvhjelp kan være like viktig som spesialisert behandling.

• Ansatte i kommunehelsetjenesten bør engasjere seg i hvordan tilbudet til mennesker med psykiske lidelser blir organisert, og delta i helseog sosialpolitiske debatter.

Tar form og mye upløyd mark

Seks år senere kom oppfølgeren Psykisk helsearbeid i nye sko (Almvik & Borge, 2006). Gjennom å forlenge Opptrappingsplanen til 2008 hadde myndighetene styrket satsingen på psykiske helse. Fortsatt var det et viktig mål å styrke individer, familier og lokalsamfunn for egenmestring, og hjelp til selvhjelp, men også gi terapi og omsorg til mennesker med psykiske problemer. Ansvaret for å fremme egen psykisk helse ble understreket, men vi ble også opptatt av at ikke alle mennesker kan oppnå å leve selvstendige liv. Noen kan stort sett klare dette selv, noen klarer det i perioder, mens atter andre vil trenge hjelp og støtte gjennom hele livet. Ett av kapitlene drøftet noen av disse utfordringene (Borge, 2006), om hvordan voksne mennesker med psykiske problemer kan sikres samme rettigheter og muligheter som andre til sosial deltakelse og et godt liv.

«I nye sko» var en metafor for at psykisk helsearbeid var i bevegelse, men samtidig i ferd med å ta form. Anne Karin Svardal sin historie i slutten av boka var et eksempel på noen kjennetegn ved den nye faglige kursen (Svardal, 2006). Hun opplevde at tradisjonell individuell oppfølging i en poliklinikk ikke fungerte for henne. Lokalbasert hjelp som inkluderte hennes nettverk, ga henne et kjærkomment «puff» i retning av bedre hverdager. Hun fortalte at endringene i hennes liv i stor grad var et resultat av hjelpere som fokuserte på mestring og hverdagslivets utfordringer i nåtid og framtid. Hjelperne involverte seg uten å ta over ansvaret for hennes liv. En person sin historie sier ikke noe om hva som er god hjelp for alle, men Anne Karin ga oss noen spor.

Etter hvert som artiklene i boka tok form, oppdaget vi at fagfeltet hadde tatt mange skritt framover siden den forrige boka ble skrevet. Kommunenes tjenester hadde økt betydelig i omfang, og de distriktspsykiatriske sentrene (DPS) var på plass med hus og folk. Men fortsatt var det mye å ta fatt i. Selv om de de kommunale tilbudene var styrket, var variasjonen mellom kommunene store. De største og mange mellomstore kommuner hadde bygd opp egne, målgruppeorienterte tjenester, samtidig med at de minste kommunene ofte hadde kun én ansatt i den psykiske helsetjenesten. Årlige rundskriv til kommunene konkretiserte Helsedirektoratet sine forventninger. Med utgangspunkt i et brukerperspektiv skulle utbyggingen som et minimum ivareta fire grunnleggende behov: boliger med tilstrekkelig bistand, mulighet til å delta i meningsfylte aktiviteter og arbeid samt delta i et sosialt fellesskap og unngå isolasjon. Evalueringer viste at man hadde nådd de kvantitative målene i Opptrappingsplanen, men ikke de kvalitative knyttet til å endre fokus fra sykdom til mestring og ressurser samt å styrke pårørende og brukere sin innflytelse på behandlingen og hvilke tjenester som gis (St.prp nr. 1 (2005–2006)). Å vri ressursene over fra tradisjonell institusjonspsykiatri basert på sengeplasser og individuell oppfølging til ambulant hjelp som inkluderer brukernes hverdagsliv og nettverk, tar tid. To utfordringer framsto fortsatt som sentrale: Hva skal innholdet i psykisk helsearbeid være? Og hvordan skal innbyggernes behov for helhet og kontinuitet i tjenestetilbudet ivaretas?

Konsolidering og ny giv I 2014 ble den tredje boka i rekken publisert. Å sette farger på livet. Helhetlig psykisk helsearbeid beskrev kunnskapsgrunnlaget, behovet for kompetanse og aktuelle arbeidsformer og metoder i psykisk helseog rustjenestene. Fagfeltet hadde beveget seg videre, og de lokalbaserte tjenestene hadde styrket sin posisjon med polikliniske tilbud, botilbud og lavterskeltiltak. Samtidig hadde utviklinga kommet for kort når det gjaldt sammenhengene mellom tjenestene, oppmerksomheten på brukernes hverdagsliv og involveringen av familie og nettverk (Norges forskningsråd, 2009). Men utviklingen

av nye modeller for oppsøkende tjenester og den ferske veilederen «Sammen om mestring» (2014) ga grunnlag for optimisme.

Det nasjonale kompetansesenteret for psykisk helsearbeid (NAPHA) hadde vært etablert i fem år på dette tidspunktet. Senteret sitt hovedformål var å støtte kommunene i deres utviklingsarbeid. Gjennom å formidle relevant kunnskap og støtte kommunene i tjenesteutviklingen bidro senteret til å styrke kvaliteten på de kommunale psykisk helseog rustjenestene (www.napha.no).

Samhandlingsreformen (Meld. St. 47 (2008–2009)) hadde som mål å tette hullet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten og bidra til å utvikle tjenester som henger sammen. Flere av kapitlene i denne utgaven handlet om hvordan organisering og arbeidsmåter kan bidra til felles ansvar, framfor en praksis der ansatte i en tjeneste leverer stafettpinnen videre til neste nivå. I et av kapitlene, som bygger på erfaringer fra et samhandlingsteam i Bærum, skriver forfatterne «at fagfolk må være der folk er, møte mennesker på deres egne arenaer, i eget miljø og på hver enkelt sine premisser. De må ville og tørre å tråkke i hverandres bed» (Read et al., 2014).

Oppsøkende kunnskapsbaserte tiltak (ACT og FACT) ble lansert som den «nye vinen» for personer som trenger omfattende hjelp. Nye og mer standardiserte rammer for tjenestene reiste en diskusjon om kunnskapsgrunnlaget og hva som er evidensbasert behandling. Med utgangspunkt i en undersøkelse om helhetlige og sammenhengende tjenester i et ambulerende team argumenterte Almvik (2014) for praksisnær og kontekstuell kunnskap som fundament for lokalbaserte tjenester og en arbeidsform preget av samvær gjennom hverdagslige aktiviteter. En av informantene i prosjektet «Helhet og sammenheng» beskrev sin erfaring med fagfolkene i de ambulerende teamene treffende: «De prøver faktisk å lage litt farger på livet til folk, der livet faktisk er». Bokas tittel var inspirert av dette utsagnet. Funnene fra forskningsprosjektet bekreftet at kvaliteter ved relasjonen som respekt, forståelse og høflighet er hjelpsomme, altså det samme som vi forbinder med vanlig folkeskikk. I tillegg ble det synlig hvordan samvær på hverdagslige arenaer hadde betydning for samarbeidet og relasjonen. Arbeidsformen var ofte oppsøkende og foregikk på arenaer som brukernes hjem, på kafeer, i marka og i bilen (Almvik et al., 2011, Olsø et al., 2014).

Beskrivelsene av det daglige arbeidet i de to teamene ga oss flere eksempler på at fagfolk tar behovet for helhetlig oppfølging på alvor. Å mate kattene til brukere som i perioder trenger institusjonsinnleggelse og «timeout» fra hverdagen, er et godt eksempel på at fagpersoner tenker utenfor boksen og gir hjelp tilpasset den enkeltes behov. Slike eksempler utfordrer oppfatningen av at troskap mot metoder alene sikrer at behandlingen er virksom. En kontekstuell forståelse innebærer at den virksomme hjelpen skapes i et samarbeid mellom fagfolkene og de personene som oppsøker og har behov for profesjonell oppfølging. Noen definerer det som praksisbasert evidens, som en motsats til en tradisjonell forståelse av evidens som den sanne og rette kunnskapen.

Litt om hvordan det går, og hva denne boka bidrar med

Siden 2014 har det kommet flere planer og satsinger, faglige tjenestemodeller er innført, og Helsedirektoratet har utgitt flere veiledere. «Sammen om mestring» (IS-2076, 2015), som erstattet to tidligere veiledere for barn og unge og voksne, blir beskrevet som en «gamechanger» for utviklingen av de kommunale psykisk helseog rustjenestene. Veilederen ga særlig kommunene kjøtt på beina i arbeidet med å utvikle tjenester basert på brukerinvolvering og et mestringsperspektiv. Samtidig er det fortsatt en utfordring med variasjoner mellom små og store kommuner. En gjennomgang av utvalgte kilder (Sivertsen et al., 2022) viser at større kommuner tilbyr flere og mer varierte typer tilbud innen psykisk helseog rusarbeid enn de mindre og små kommunene.

Arbeidet med å gi bruker- og pårørendemedvirkning en sentral plass i kvalitetssikringen og utviklingen av tjenestene går sakte, særlig på system- og tjenestenivå. Rapporter og kartlegginger peker på at det er uønsket variasjon i medvirkningsprosessen, og mange kommuner gir uttrykk for at det er et forbedringspotensial (Ose et al., 2023). Nye råd for brukermedvirkning er ute på høring og har som mål å øke bruker- og pårørendemedvirkningen på individ-, tjeneste- og systemnivå innen fagfeltet (Nasjonale faglige råd for bruker- og pårørendemedvirkning i rus- og psykisk helsefeltet – Helsedirektoratet).

Noen av Riksrevisjonens anbefalinger etter undersøkelser av psykiske helsetjenester (Dokument 3: 13 (2020–2021)) var at pasienter med behov for psykiske helsetjenester 1. må tilbys hjelp i tide, 2. det må framskaffes økt kunnskap om virkningen av ulike behandlingsformer, og 3. pasientenes og pårørendes erfaringer må innhentes og brukes i forbedringsarbeidet av tjenestene. Rapporten var et sentralt grunnlagsdokument for den relativt ferske Opptrappingsplan for psykisk helse (Meld. St. 23 (2022–2023)), der regjeringen har valgt tre innsatsområder: 1. helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid, 2. gode og tilgjengelige tjenester der folk bor, og 3. tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov.

Vi vil også nevne Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4), som peker på bedre oppgavedeling og organisering som en nøkkel for å fremme god helse og livskvalitet i befolkningen. Kommisjonen peker særlig på behovet for et systematisk samarbeid mellom det offentlige, sivilsamfunnet og privat sektor, blant annet begrunnet i at det vil bli begrenset tilgang til helsepersonell i årene framover. Stortingsmeldingen «Fellesskap og meistring – bu trygt heime» (Meld. St. 24 (2022–2023)) trekker i samme retning. Levende lokalsamfunn, inkluderende nærmiljø, samhandling med frivilligheten og involvering av pårørende er sentrale temaer i meldingen.

Denne nye reviderte utgaven av boka følger opp tradisjonen fra våre tidligere bøker med utgangspunkt i føringer fra myndighetene og med hovedvekt på lokalbaserte tjenester. Mange av kapitlene inneholder eksempler og caser for å vise sammenhengen mellom teorier, modeller, rammeverk og praksiser. Boka vil derfor egne seg godt for studenter ved helseog sosialfag på universitets- og høgskolenivå. Ulike profesjons -

grupper innen psykisk helseog rusarbeid, brukere og pårørende og beslutningstakere på ulike forvaltningsnivåer vil også ha utbytte av å lese boka. Boka består av fire deler: perspektiver og forståelse, hverdagsliv og samfunnsdeltakelse, forebygging og tidlig inn, og sammenhengende og integrerte tjenester. Et samlet blikk på innholdet i boka og utviklingen i fagfeltet viser at psykisk helseog rusarbeid har vært og er i bevegelse. Noe av det vi vil trekke fram er:

1. Menneskerettighetene er mer vektlagt som grunnlag for tjenestene i tråd med anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon (WHO). Ikke bare som et fundament, men noe som gjennomsyrer holdningene og verdiene i tjenestene og samfunnet (jf. kapittel 5). I kapittel 7 drøfter Ørjasæter hvorfor FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og WHOs Quality Rights-program (2019) har aktualisert begrepet medborgerskap i fagfeltet. Et annet eksempel er fra kapittel 12, der Wormdahl og Husum drøfter de etiske utfordringene som skjer ved tvangsinnleggelser i psykisk helsevern. Synet på tvang er et av de områdene som har endret seg mest i tråd med økt internasjonal oppmerksomhet på menneskerettigheter.

2. Kunnskapen om hva som bidrar til bedring er sammensatt med stadig større vekt på det sosiale. Flere av kapitlene i boka underbygger og utdyper dette standpunktet. Vi må utvide forståelsen av behandling begrunnet i kunnskap som viser at folk kommer seg og får gode liv på ulike måter (jf. kapittel 1 og 3) I kapittel 1 beskriver Borge et kontekstuelt perspektiv på psykisk helseog rusarbeid, som tar hensyn til menneskets kompleksitet og vektlegging av materielle og sosiale livsvilkår. I kapittel 8, om arbeid og psykisk helse, trekker Mo og Borowska fram begrepet «mattering», som på norsk oversettes med å føle seg betydningsfull og verdsatt, som en mulig forståelse av hvordan psykisk helse fremmes. Prosesser som fører til endring og bedring, skjer i større grad gjennom samfunnsdeltakelse og private nettverk enn i de offentlige tjenestene (jf. kapittel 7 og 14). Reed og Alsaker (kapittel 6) sin drøfting av hvordan aktivitet kan bidra til mening gjennom identitetsskaping og relasjonelle opplevelser, utvider kunnskapsgrunnlaget vårt.

3. Tverrfagligheten og mangfoldet må få større plass, for eksempel har vi mye kunnskap om effekten av musikkterapi (jf. kapittel 14), ulike former for friluftslivsaktivitet (www.utendørsterapi.no), erfaringskonsulenter i tjenestene og recovery college (jf. kapittel 3). Psykisk helseog rusarbeid bør omfatte et stort mangfold av lett tilgjengelige og sammensatte tjenestetilbud i tråd med hva WHO anbefaler i sin siste rapport (WHO, 2023). Kapittel 1 og 4 inneholder betraktninger rundt kunnskapsgrunnlag og forståelser innen psykisk helseog rusarbeid. Et annet eksempel fra boka er Lie og Lien (jf. kapittel 15) sin beskrivelse av grunnleggende kunnskap om og forståelse av rusmiddelbruk og avhengighet. I avslutningskapittelet tar Volden til orde for undervisning, veiledning og sosialisering som sentrale

tilnærminger i tjenestene og argumenter for samvær framfor individuelle samtaler. Han trekker fram Stangehjelpa, som er drevet fram av Birgit Valla, som et eksempel på en dialogisk orientert tjeneste. Men nevner også FACT og nettverksarbeid i samme åndedrag (jf. kapittel 13 og 16).

4. Det er viktig å komme tidlig inn for å forebygge vansker med den psykiske helsen og rusavhengighet hos grupper og enkeltpersoner. I kapittel 2 presenteres teorien om salutogenese, som gir oss en dypere forståelse av hva som kjennetegner helsefremming versus forebygging. Mest effektivt er universelle og populasjonsorienterte tiltak. Korttidsterapi i form av veiledet selvhjelp, kurstilbud, individuelle samtaler og gruppebehandling kan være effektfullt for mange (jf. kapittel 11 om rask psykisk helsehjelp). En av begrunnelsene for å involvere pårørende er å forebygge at de pårørende selv utvikler problemer i livene sine (jf. kapittel 9). Betydningen av å få god hjelp ved ulike kriser blir belyst i kapittel 10. Ved hjelp av tre ulike caser viser Try hvordan krisearbeidet konkret kan gjennomføres i praksis.

God lesning!

Litteratur

Almvik, A. (2000). Tusenkunstnerne – muligheter og begrensninger når lokalsamfunnet er arena. I: A. Almvik & L. Borge, Tusenkunsterne – muligheter og mangfold i psykisk helsearbeid. Fagbokforlaget.

Almvik, A. (2014). God hjelp i oppsøkende tjenester: Mating av katter og «skitprat». I: A. Almvik & L. Borge (Red.), Å sette farger på livet: Helhetlig psykisk helsearbeid. Fagbokforlaget.

Almvik, A. & Borge, L. (2000). Tusenkunstnerne: Muligheter og mangfold i psykisk helsearbeid Fagbokforlaget.

Almvik, A. & Borge, L. (2006). Psykisk helsearbeid i nye sko. Fagbokforlaget.

Almvik, A. & Borge, L. (2014). Å sette farger på livet: Helhetlig psykisk helsearbeid. Fagbokforlaget.

Almvik, A. & Sagsveen, E. (2011). «Å lage farger på livet til folk»: God hjelp til personer med rusproblemer og psykiske lidelser i ambulante team. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 8(2).

Borge, L. (2006). Det gode liv som grunnlag for verdier og faglige utfordringer i psykisk helsearbeid. I: A. Almvik & L. Borge (Red.), Psykisk helsearbeid i nye sko. Fagbokforlaget.

Borge, L. (2013). Den psykiatriske institusjon som et sted for læring i tid og rom: En kvalitativ studie av pasienters og ansattes erfaringer [Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, Medisinsk fakultet, Institutt for klinisk medisin]. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-40494

Helsedirektoratet. (2014). Sammen om mestring: Lokalt psykisk helseog rusarbeid (IS-2076).

Helsedirektoratet.

NOU 2023: 4. (2023). Sørge for flere: Nasjonal strategi for helseog omsorgstjenester fram mot 2030. Helsedirektoratet.

Meld. St. 23 (2022–2023). Opptrappingsplan for psykisk helse 2023–2033. Helse- og omsorgsdepartementet.

Å sette farger p Å livet

Meld. St. 24 (2022–2023). Fellesskap og meistring – bu trygt heime. Helse- og omsorgsdepartementet.

Meld. St. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen: Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Helseog omsorgsdepartementet.

Norges forskningsråd (2009). Evaluering av Opptrappingsplanen for psykisk helse (2001–2009). Sluttrapport – syntes og analyse av evalueringens delprosjekter. Norges forskningsråd.

Olsø, T. M., Almvik, A. & Norvoll, R. (2015). Hjelpsomme relasjoner: En kvalitativ undersøkelse av samarbeidet mellom brukere med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer og fagpersoner i to oppsøkende team. Nordisk tidsskrift for helseforskning, 10(2), 121–131. https://doi. org/10.7557/14.3327

Ose, S. O. & Kaspersen, S. L. (2022). Kommunalt psykisk helseog rusarbeid 2022: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene (IS-24/8). SINTEF.

Read, N. T., Skjerve, A. G. & Linderoth, L. (2014). Fra stafettpinnepraksis til felles ansvar. I: A. Almvik & L. Borge (Red.), Å sette farger på livet: Helhetlig psykisk helsearbeid (s. 313–325).

Fagbokforlaget.

Riksrevisjonen. (2021). Dokument 3: 13 (2020–2021)

Sivertsen, E., Reinertsen, S. & Almvik, A. (2022). Konkrete grep kan gi små og store kommuner mer likeverdige tjenester innen psykisk helse og rus. NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid. Hentet fra https://napha.no

St.prp. nr. 1 (2005–2006). Statsbudsjettet. Finansdepartementet.

St.prp. nr. 63 (1997–1998). Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2006: Endringer i statsbudsjettet for 1998. Sosial- og helsedepartementet.

Svardal, A. K. (2006). En historie om mestring på ulike livsarenaer. I: Almvik A. & Borge L. (Red.), Psykisk helsearbeid i nye sko. Fagbokforlaget.

Volden, O. (2014). Hvis vi tar brukerperspektivet helt ut: Brukerperspektivets forutsetninger, status og konsekvenser. I: A. Almvik & L. Borge (Red.), Å sette farger på livet: Helhetlig psykisk helsearbeid. Fagbokforlaget.

World Health Organization. (2019). QualityRights: Material for training, guidance and transformation. https://www.who.int/publications/i/item/who-qualityrights-guidance-andtraining-tools

World Health Organization & United Nations. (2023). Mental health, human rights and legislation: Guidance and practice. https://www.who.int/publications/i/item/9789240080737

Å sette farger på livet – Samspill og deltakelse i psykisk helseog rusarbeid er en revidert og videreført utgave av boken Å sette farger på livet – Helhetlig psykisk helsearbeid fra 2014. Denne utgaven er oppdatert i tråd med nyere helsepolitiske føringer og samfunnsutvikling, og belyser aktuelle temaer innen psykisk helseog rusarbeid. Boken er delt inn i fire hoveddeler:

1. Perspektiver og forståelse

2. Hverdagsliv og samfunnsdeltakelse

3. Forebygging og tidlig innsats

4. Sammenhengende og integrerte tjenester

Gjennom hele boken kombineres teori, modeller og rammeverk med konkrete eksempler og case, for å vise hvordan fagkunnskap omsettes i praksis.

Boken retter seg mot studenter innen helseog sosialfag på universitets- og høgskolenivå, men vil også være relevant for fagpersoner innen psykisk helseog rusfeltet, brukere, pårørende og beslutningstakere på ulike forvaltningsnivåer.

Å sette farge på livet er en ressurs for alle som ønsker innsikt i og verktøy for å styrke samspill, deltakelse og helhetlig tilnærming i psykisk helseog rusarbeid.

Arve Almvik

er ansatt som faglig rådgiver ved Nasjonalt kompetansesenter i psykisk helsearbeid (NAPHA) og dosent i psykisk helsearbeid.

Lisbet Borge er førsteamanuensis, dr.philos., emerita Fakultet for helsevitenskap VID vitenskapelige høgskole,

«Jeg vil sterkt anbefale denne boka til de som interesserer seg for psykisk helsearbeid. Dette er en utrolig godt skrevet bok som jeg synes passer på alle pensumlister der det undervises i psykisk helsearbeid, men også andre fag som handler om menneskekunnskap. Den kan godt leses fra perm til perm, og kan også brukes som et inspirerende og nyttig oppslagsverk. Det er en lettfattelig, men likevel dypsindig og en svært så oppdaterende bok for den som ønsker å være med å prege og utvikle psykisk helsearbeid fremover. Dette er virkelig en bok som setter farger på livet» (Ottar Ness i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 2015, Volum 12, utgave 3).

ISBN 978-82-450-5834-5