1.5 Noen grunnleggende rettsregler i straffeprosessen

utgjøre en belastning for vitner, og bør derfor gjennomføres så hurtig som mulig. I tillegg kan bevis svekkes etter hvert som tiden går.

Endelig må etterforsking og iretteføring gjennomføres på en måte som inngir tillit, både hos mistenkte, eventuelle fornærmede, etterlatte og vitner, og i befolkningen generelt. Det er ikke tilstrekkelig at etterforsking og iretteføring rent faktisk gjennomføres slik at de tidligere nevnte målsettingene samlet sett realiseres på en god måte, og at profesjonelle aktører som dommere, aktorer, forsvarere og bistandsadvokater er kjent med dette. Etterforsking og iretteføring må også utad fremstå på en måte som inngir tillit.

Grunnlaget for å operere med de målsettingene som er fremhevet ovenfor, er verken en konkret bestemmelse i Grunnloven eller i straffeprosessloven, eller en prinsipputtalelse fra Høyesterett. De ulike målsettinger er heller ikke tilkjennegitt på en presis måte i Grunnloven eller straffeprosessloven. Likevel er det ikke tvilsomt at målsettingene er en realitet, og at den overordnede målsettingen og de fem øvrige målsettingene iallfall er de mest sentrale målsettingene i straffeprosessen. Hvis en ser ulike straffeprosessuelle rettskilder i sammenheng, ikke minst sentrale lovfestede og ulovfestede straffeprosessuelle regler, blir det tydelig at svært mange straffeprosessuelle regler enten skal ivareta én eller flere av de nevnte målsettingene eller balanserer flere av dem mot hverandre.

De seks målsettingene vil i mange situasjoner trekke i ulike retninger. Den overordnede rettspolitiske problemstillingen i straffeprosessen er hvordan målsettingene skal veies opp mot hverandre der ikke samtlige kan realiseres. I visse situasjoner gir prioriteringen seg selv. Enkelte målsettinger har en kjerne som det ikke kan gås på akkord med hvis Norge skal være en rettsstat, ikke minst målsettingen om at uskyldige ikke skal straffes.8 I andre situasjoner er prioriteringen vanskelig, og det finnes ikke én prioritering som prinsipielt sett er riktig, heller ikke innenfor rammen av den norske rettskultur. Prioriteringen beror på et verdivalg, og det er rom for ulike meninger.

1.5 Noen grunnleggende rettsregler i straffeprosessen

Det er flere grunnleggende rettsregler og rettslige utgangspunkter i straffeprosessen. Disse betegnes ofte som grunnprinsipper. Enkelte av dem er tatt inn i Grunnloven eller EMK. Andre følger av straffeprosessloven eller er ulovfestede straffeprosessuelle regler. Noen av dem er allmenne prosessuelle regler, som en også finner i sivilprosessen, mens andre er særegne for straffeprosessen. Det er ikke en allmenn konsensus om hvilke straffeprosessuelle rettsregler som bør klassifiseres som grunnleggende, eller om hvordan disse rent

8 Se NOU 2016: 24 side 147.

systematisk bør inndeles.9 Omtalen i fremstillingen videre må ses på som et mulig utvalg og en mulig systematikk. Hvilket utvalg og hvilken systematikk som velges, har ingen rettslig betydning.

Grunnloven § 96 første ledd fastsetter at ingen kan «straffes uten etter dom». Bestemmelsen oppstiller et grunnleggende rettslig utgangspunkt i straffeprosessen: Straff kan i utgangspunktet bare ilegges etter en grundig saksbehandling ved en domstol. Domskravet skal først og fremst ivareta målsettingen om at ingen uskyldige skal straffes.

Domskravet i Grunnloven tolkes ikke så strengt at bruk av straff alltid forutsetter en grundig domstolsbehandling. Kjernen i kravet er at siktede har rett til en grundig saksbehandling ved en domstol før han eventuelt straffes. I straffeprosessloven er domskravet konkretisert dit hen at siktede frivillig kan vedta et forelegg så lenge straffen bare er en bot eller et moderat rettighetstap (§ 255), og samtykke i den forenklede saksbehandlingsformen tilståelsesdom (§ 248).

Objektivitetsplikten er en grunnleggende rettsregel i straffeprosessen. Kravet om objektivitet skal først og fremst hindre at uskyldige personer straffes, og sikre tilliten til strafferettspleien. Når det gjelder rettssikkerheten til uskyldige, har objektivitetsplikten en side mot uskyldspresumsjonen, noe som fremheves i forarbeidene til Grunnloven § 96 annet ledd:10

«Ved etterforskning, påtale og domfellelse er det viktig at den utøvende og den dømmende makt forholder seg objektivt til bevismaterialet og bekjemper forutinntatte holdninger for å redusere risikoen for at uskyldige straffedømmes.»

Domstolene skal selvsagt opptre objektivt. Noen annet er uforenlig med domstolenes funksjon i samfunnet og i strid med kravet i Grunnloven § 95 første ledd første punktum om upartiske domstoler og dommere. Et sentralt kjennetegn ved straffeprosessen er imidlertid at også påtalemyndigheten og politiet skal opptre objektivt. De kan ikke opptre subjektivt, slik en part i en sivil sak langt på vei kan gjøre.

Objektivitetsplikten for påtalemyndigheten, herunder påtalemyndigheten i politiet, er nedfelt i straffeprosessloven § 55 annet ledd: «Påtalemyndighetens tjenestemenn skal opptre objektivt i hele sin virksomhet.» Formuleringen «i hele sin virksomhet» innebærer at plikten gjelder både på etterforskingsstadiet, påtalestadiet, iretteføringsstadiet og fullbyrdelsesstadiet.

9 Jon Petter Rui: «Straffeprosessen i perspektiv», Jussens Venner 2014 side 382 til 443 (på side 392 til 434). Rui opererer med flere grunnprinsipper og har en noe annen systematikk enn fremstillingen her. Se også Gert Johan Kjelby: «Bevisrettens grunnprinsipper og hovedregler i straffesaker», Bevis i straffesaker side 79 til 152, som på side 83 til 109 omtaler grunnprinsippene i bevisretten. 10 Dokument 16 (2011–2012) side 130.

En viktig målgruppe for boka er juridiske studenter. Fremstillingen skal være egnet som lærebok. Hovedvekten er derfor lagt på temaer som studenter bør ha grundig kjennskap til, mens andre temaer enten ikke behandles eller bare behandles oversiktsmessig. En vesentlig del av fremstillingen går såpass i dybden at den også har betydelig interesse for erfarne jurister.

Gjennom annen utgave og nå tredje utgave er det samlet sett gjort relativt betydelige endringer i fremstillingen. I tredje utgave er det gjort visse strukturelle endringer, men de største endringene er gjort innad i de ulike kapitler. Flere kapitler eller punkter i kapitler er skrevet betydelig om som følge av enten endringer i rettskildebildet, eller en ny vurdering av hvilke problemstillinger som bør tas opp eller hvordan et tema bør behandles. Samtidig har målet vært at det samlede omfang av fremstillingen ikke skal øke vesentlig.

Det mest betydningsfulle nye i rettskildesituasjonen siden annen utgave er endringene i straffeprosessloven ved lov nr. 122/2021, som trer i kraft 1. juli 2022. Reformen knyttet til aktiv saksstyring innebærer mange endringer i straffeprosessloven kapittel 21 og 22 om forberedelse til og gjennomføring av hovedforhandling. I tillegg innebærer lov nr. 122/2021 en rekke andre endringer i straffeprosessloven, ikke minst i regelverket om påtalemyndigheten. Fremstillingen bygger på rettstilstanden slik den vil være når endringsloven er trådt i kraft.

Ørnulf Øyen er fra 2014 professor ved Universitetet i Bergen. Han har tidligere arbeidet som bl.a. dommerfullmektig, politiadvokat, kst. tingrettsdommer og stipendiat. Siden 2005 har han undervist i straffeprosess, strafferett og sivilprosess, og har publisert en rekke rettsvitenskapelige arbeider innenfor disse rettsområdene.

ISBN 978-82-450-4017-3