26
SoSial innovaS jon – fra politiKK til tjeneSteutviKling
felles elementer er det. For det første handler det om å skape noe nytt. Det latinske ordet innovare betyr å lage noe nytt. For det andre må det nyskapte settes ut i praksis, implementeres i en gitt kontekst (Fuglsang, 2010). Det nye spres innenfor eller mellom bestemte organisasjoner, slik at det utgjør en forskjell (Sørensen og Torfing, 2011). Målet er nyskaping, både nye verdier i økonomisk forstand så vel som sosiale, kulturelle, mellommenneskelige og samfunnsmessige verdier (Darsø, 2013). Det kan dreie seg om en ny vare eller tjeneste, en ny produksjonsprosess, en ny anvendelse av et produkt eller en tjeneste, eller en ny organisering for å utvikle produkter og/eller tjenester. Legg merke til at «det nye» er et positivt ladet uttrykk – det er normativt og innebærer en forventning om forbedring. Innovasjon kan foregå i ulike kontekster, og ulike former for innovasjon anvendes til ulike formål med grunnlag i sin anvendbarhet. Noen eksempler på kategorisering er produkt- og tjenesteinnovasjon, prosessinnovasjon og strategisk innovasjon (Gjelsvik, 2007; Darsø, 2011; Hartley, 2005). Endringene kan være beskjedne og inneholde hverdagslige tilpasninger av tjenester som kan være vesentlige for brukernes behov. Slike småskalainnovasjoner kan kalles «bricolage» (Fuglsang, 2010). Inkrementelle innovasjoner kjennetegnes av at man utnytter noe man allerede har, på et nytt område, i en ny kontekst eller overfor nye brukere. Det kan være kunnskap, teknologi, produkter eller prosesser og metoder som kan framstå som nye, for eksempel kostnads- og funksjonsforbedringer (Gjelsvik, 2007; Darsø, 2011). Radikale innovasjoner kjennetegnes av utvikling av nye og kanskje overraskende koblinger eller kombinasjoner av kunnskap, teknologi og konsepter som ikke har eksistert tidligere. Det nye må framstå som radikalt annerledes, for eksempel utvikling av datamaskiner som tar i bruk helt nye systemer og/eller produkter (ibid.) Innen velferdstjenestene kan statlige reformer forstås som radikale innovasjoner. Den siste av dem er Samhandlingsreformen, som bidrar sterkt til å endre tjenestetilbudet, hovedsakelig gjennom tre virkemidler: 1 standardiserte pasientforløp og klarere pasientrolle, 2 økonomiske virkemidler, hvor mer ansvar og flere oppgaver overlates til kommunene, og 3 spesialisering av sykehus og spesialisthelsetjenester. Hvordan dette skal gjennomføres i praksis, og hvilke endringer som må til, kan være utgangspunkt for inkrementelle innovasjoner og «bricolage», initiert og drevet fram av ledere, tjenesteytere, frivillige aktører og brukere. I nyere tid har vi også andre eksempler på radikale innovasjoner som har vært med på å forme tjenestetilbudet. Iversen og Gammelsæter hevder at opptrappingsplanen for psykisk helse (St.prp. nr. 63 (1997–98)) var en