4 minute read
Modeller for skoleutvikling i denne boken
seg (Postholm, 2018). En slik tilnærming bygger på fagkompetanse, klasseromserfaring og fagdidaktisk forståelse (Pellegrino et al., 2001). For det andre handler det om den sosiale kapitalen, eller gruppens samarbeidsevne. Den kollektive selvoppfatningen er det som betyr mest for å forbedre elevers læring. Den tredje og siste dimensjonen kalles beslutningskapitalen og handler om å ha kunnskap og ekspertise til å vurdere elevenes læring og ta gode beslutninger om videre læreprosesser basert på disse vurderingene. I denne boken skriver vi ikke bare om lærere som samarbeider for å utforske praksis, men også om utfordringer knyttet til vurdering i autentiske kontekster (kapittel 8) og om bedriftsinvolvering i vurdering (kapittel 9). Nettopp fordi samarbeidsformene innen yrkesfag er mangesidige, er autentisk vurdering og bedriftsinvolvering to sentrale områder som yrkesfaglærere spesielt bør ha kunnskap om, ferdigheter i og forståelse av.
Profesjonell kapital er derfor ikke noe som gis lærere, men heller noe som utvikles hos dem når de deltar i utforskende fagfellesskap. Lærere som i fellesskap arbeider for å utvikle praksis basert på systematiske undersøkelser, utvikler en større forståelse av hva læringsledelse innebærer for elevenes læring. I et ledelses- og utviklingsperspektiv understreker det betydningen av å ta utgangspunkt i elevenes behov som basis for læringsledelse. Dette kan man spesielt lese om i internasjonal litteratur om læreres profesjonelle utvikling (Timperley, 2008). Et grep i SKUV-prosjektet for å utvikle den profesjonelle kapitalen i skolen har vært å utvikle en skolebasert videreutdanningsmodell. Denne modellen er omtalt i kapittel 2.
Modeller for skoleutvikling i denne boken
Det finnes utallige rammeverk og modeller for skoleutvikling (Postholm, 2018), og i denne boken skal vi presentere to ulike modeller. De er begge forskningsbaserte modeller for utvikling av profesjonelle læringsfellesskap og har nettopp handlingsteoriene som er presentert i denne innledningen, som fellestrekk: utviklingsprosessene baserer seg på lærernes behov, man bruker data systematisk for å undersøke dagens praksis og tiltakene som iverksettes, det lages strukturer og rammer som støtter opp under ledelses av slike utviklingsprosjekter, og ikke minst foregår utviklingsarbeidet i samarbeid med andre lærere. De to modellene som presenteres i dette kapitlet, kan være til nytte for skoler i deres eget utviklingsarbeid.
Elevens læringsbehov
Hva vet de?
Hvilke bevis har vi på det?
Hva trenger de å lære?
Hvordan bygger vi på det de vet?
Konsekvensene av våre aksjoner Hvilken e ekt har det vi har lært og gjort, hatt på elevenes læring og trivsel? Våre læringsbehov Hva vet vi allerede? Hva trenger vi å lære? Hvilke data kan vi samle inn? Hvordan kan de tolkes?
Design av aksjoner og oppgaver
Aksjoner/endring
Figur 1.3 Timperleys modell «The spiral of inquiry» (etter Timperley, 2008)
Timperleys modell (2008) er en illustrerende fremstilling av en slik utviklingsprosess og viser at det er en spiral som aldri tar slutt, og der utgangspunktet for utvikling er elevenes læringsbehov. Denne modellen har forenklet sett et fokus på elevenes læringsutbytte som utgangspunkt for utviklingsarbeidet.
Den andre modellen fokuserer på lærerne som handlingsagenter i egne utviklingsprosesser og tar utgangspunkt i Engeströms teori om ekspansiv læring (Engeström, 1987, 2014). Tidligere forskningsprosjekter i Norge har også anvendt denne teorien som verktøy for skoleutvikling (f.eks. Aas, 2013, 2015). Å starte et utviklingsarbeid med utgangspunkt i egen praksis handler både om å ha vilje og mot til å reflektere over egne handlinger og forståelser og om å forstå elevenes behov som utgangspunkt for egen undervisningspraksis.
Fordi de presenterer ulike måter å støtte utviklingsprosesser på, kan begge modellene ses som gode rammeverk for arbeidet med utforskende fagfellesskap i skolen. Den ekspansive læringssirkelen forklares nærmere i kapittel 3, og også kapittel 5 viser til hvordan denne modellen brukes som verktøy i skoleutvikling.
Lise Vikan Sandvik er professor ved NTNU, og hennes spesialfelt er skoleutvikling, vurdering, partnerskap i lærerutdanningen og fremmedspråkdidaktikk. Hun leder et aktivt forskningsmiljø innen vurdering og skoleutvikling og har gitt ut bøker og artikler både nasjonalt og internasjonalt, blant annet Vurderingskompetanse i skolen (2016).
Henning Fjørtoft er professor i norsk fagdidaktikk ved NTNU. Han arbeider med vurdering, lesing og skriving i skolen så vel som med skoleutvikling. Han har publisert flere bøker, blant annet Norskdidaktikk (2014) og Effektiv planlegging og vurdering (2. utg., 2015). Det finnes lite forskningsbasert kunnskap om skoleutvikling i videregående opplæring i norsk kontekst. Denne boken tilbyr et kunnskapsgrunnlag for hvordan lærere og skoleledere kan arbeide i profesjonelle læringsfellesskap for å utvikle undervisnings- og vurderingspraksis.
Med utgangspunkt i forsknings- og utviklingsprosjektet Skolebasert kompetanseutvikling i vurdering (SKUV) presenterer boken teoretiske modeller og praktiske verktøy for skoleutvikling. De ulike kapitlene viser hvordan lærere og ledere kan anvende sin faglige kompetanse når de utforsker praksis i fellesskap. Ett kapittel gir en innføring i skolebasert videreutdanning som en modell for skoleutvikling og undersøker hva det innebærer å utforske praksis. Et annet kapittel drøfter forholdet mellom formativ vurdering, bruk av elevresultater og vurdering for læring og viser eksempler på hvordan lærere arbeider med bruk av elevdata for å tilpasse undervisning. Andre kapitler presenterer eksempler på hvordan lærere kan samarbeide for å utforske egen praksis, integrere autentisk vurdering og involvere bedrifter i vurdering i yrkesfag. Samlet bidrar kapitlene med kunnskap og motivasjon til å arbeide videre med å undersøke og videreutvikle praksis i skolen.
Bokens redaktører har vært Lise Vikan Sandvik og Henning Fjørtoft. Anne Berit Emstad, Pia Skog Hagerup, Ellen Juvik, Bård Knutsen, Alex Strømme, Bodil Svendsen og Sissel Utgaard, samt bokens redaktører, er bidrags- ytere til kapitlene.
