Utforskende fellesskap om vurdering

kollektive samarbeidet som en «kollektiv selvoppfatning om at lærere på en gitt skole utgjør en pedagogisk forskjell for elevene sine, utover den rollen som familie og lokalsamfunn spiller». Denne kollektive selvoppfatningen er det som betyr mest for å forbedre elevers læring.

I utviklingen av utforskende fellesskap spiller skoleledelsen en viktig rolle. Skoleledere forventes å inneha ulike kompetanser: faglig ledelse, administrativ ledelse og ledelse av lærernes læring, noe som har betydning for elevenes læring og utvikling (Lillejord, 2011). En skoleleder kan lede sin skole ved å fremme og samtidig delta i lærernes læring og deres profesjonelle utvikling. Dette vil omfatte en dimensjon i lederrollen som i første rekke krever faglig kompetanse som gjør at hun/han kan diskutere lærernes oppgaver innen fag og fagdidaktikk, og en skoleleder med nødvendig innsikt i og forståelse av de utfordringene lærerne møter i sin hverdag (Emstad & Birkeland, 2020; Robinson et al., 2009). En forutsetning for en slik involvering fra skoleledelsens side er at skolen har en godt utviklet læringskultur, der skoleleder og lærere systematisk samarbeider for å utvikle undervisningen til beste for elevenes læring. Samhandling mellom aktørene i skolen blir slik kjernen i effektiv skoleledelse, og det vil fordre at skolelederen har en bred kompetanse på alt fra klasseromsobservasjoner til datainnsamlinger, kunnskap om lærernes læring og utvikling samt på gode relasjoner og kommunikasjonsevner (Robinson et al., 2009). I Kunnskapsløftet 2020 løftes nettopp arbeidet med å lede læreres læring fram som et av de sentrale prinsippene i arbeidet med å utvikle profesjonelle læringsfellesskap i skolen (Kunnskapsdepartementet, 2017), og i denne boken presenterer vi måter ledere kan arbeide med dette på, og også dilemmaer ledere og mellomledere kan komme i når de involverer seg i læreres utviklingsarbeid.

UTFORSKENDE FELLESSKAP OM VURDERING

Det store spørsmålet er ikke lenger om lærere bør samarbeid, sier Hargreaves og O’Connor (2018, s. 3) – spørsmålet er hvordan og hvor godt lærere og andre skolefolk samarbeider. De påpeker at ikke alle former for samarbeid er ønskelige eller effektive, og ikke alle samarbeidsformer passer til utfordringene som skal løses, eller til menneskene som skal løse dem. I denne boken legger vi derfor følgende til grunn (Stoll et al., 2006, s. 226 f.):

 Vi har et kollektivt ansvar for elevenes læring og utvikling.  Vi sørger for at elevene får en konstruktiv tilbakemelding på sitt arbeid.  Vi samler, analyserer og bruker data og bevis for å informere vår praksis, og ser etter bevis på at vår undervisning har påvirket elevens læring og utvikling, og justerer vår undervisning i henhold til hva vi finner ut av.  Vi lærer av og med hverandre.  Vi søker og bruker relevant forskning i vårt arbeid med utvikling og endring.  Vi søker om nødvendig ekstern ekspertise.

Felles utforsking av praksis er en tilnærming til profesjonelle læringsfellesskap som støtter forestillingen om en ansvarliggjort lærer, da den anerkjenner lærernes rolle i skoleutvikling. Det gir en systematisk tilnærming for lærere å identifisere profesjonelle dilemmaer og bestemme tiltak for å forbedre praksis gjennom felles analyse, problemløsning og refleksjon. Når lærere undersøker og diskuterer sin forståelse av hva som er dyp læring og god praksis i de forskjellige fagene, lærer de nye måter å samarbeide på som bidrar til en større kollektiv selvforståelse. I stedet for å bare være forbrukere av forskning og den faglige kunnskapen som følger med den, blir lærere som driver med samarbeid og systematisk utforsking av praksis, produsenter og formidlere av kunnskap. Ved å ta i bruk en samarbeidende og utforskende tilnærming til profesjonell læring utvikler lærere i fellesskap en ny måte å møte og overvinne vanskelige utfordringer de møter i lærerhverdagen. Kunnskapsløftet 2020 er et eksempel på en slik utfordring som lærere møter nå. Det å imøtekomme elevenes læringsbehov avhenger ikke lenger bare av den individuelle læreren, men av den kollektive kunnskapen i et team av lærere med mangfoldige erfaringer og kompetanser. Utfordringer blir adressert gjennom en koordinert og kollektiv innsats som bidrar til å sikre at alle elever opplever motivasjon og mestring. En utforskende tilnærming blir en bredere strategi for å transformere kulturen på en skole.

I denne boken tar vi spesielt for oss utvikling av gode vurderingskulturer. Skolens vurderingskultur formes både av forskning, utdanningspolitiske føringer og praksis i skolen. Disse tre kunnskapsfeltene former i tillegg hverandre på gjensidig vis: Politiske myndigheter anvender forskning for å påvirke praksis; forskere refererer til og analyserer politikk