Sjømakt (9788245042962)

Page 1

BJØRN TERJESEN HANS JØRGEN B. WIBORG (red.)

SJØMAKT

POLITIKK, STRATEGI OG MILITÆRE OPERASJONER I DET MARITIME DOMENET

BJØRN TERJESEN OG HANS JØRGEN B. WIBORG (RED.)

Sjømakt

POLITIKK, STRATEGI OG MILITÆRE OPERASJONER

I DET MARITIME DOMENET

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4296-2

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsfoto: © Jakob Østheim / Forsvarets mediebank

Boken er utgitt med støtte fra FHS Sjøkrigsskolen.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

I skrivende stund er det krig i Europa. Verdenssamfunnet er inne i en polariserende utvikling med økende konkurranse og rivalisering mellom stormaktene. Et økt spenningsnivå globalt og regionalt medfører økt usikkerhet om den fremtidige utviklingen for norsk og alliert sikkerhet. Norge har betydelige maritime interesser å forsvare og en nærhet til strategisk viktige havområder. Vi har viktige nasjonale oppgaver å ivareta langs kysten og på havet, og vi har et tett samarbeid med våre allierte som opererer regelmessig i norske nærområder. I møte med økt usikkerhet har NATOs medlemsland svart med økt samarbeid og koordinering i alle domener, noe vi også ser effekten av i og rundt Norge. Norske maritime interesseområder opplever økt kommersiell og militær aktivitet. Vår geostrategiske plassering og naboskapet til et mer uforutsigbart Russland medfører at vi blir direkte påvirket av forholdene mellom stormaktene. Sjømilitær teori og begrepet sjømakt defineres tradisjonelt av stormaktene. Det er derfor av stor betydning at det også finnes en bok som setter sjømakt i en norsk kontekst og belyser sammenhengene vi påvirkes av. Vi er, og har alltid vært, en liten, maritim kystnasjon, med en vedvarende, men også økende tilknytning til og avhengighet av havet. For å kunne posisjonere oss riktig og ivareta norske interesser er det avgjørende at vi forstår våre omgivelser og hva som ligger bak aktørenes handlinger og intensjoner.

Innovasjon og teknologiutvikling vil alltid være den drivende faktor for endring og utvikling av militær taktikk og strategi. Gjennom teknologiutvikling åpner det seg kontinuerlig nye muligheter, noe som også bidrar til et stadig mer komplekst trusselbilde. I takt med utviklingen utvides omfanget av maritim krigføring, og med det behovet for omstilling, endring, fornyelse og modernisering. Både trusler og virkemidler overskrider den tradisjonelle inndelingen av militære domener. Dette utfordrer hvordan vi investerer i forsvar, der militærhistorien

tidligere har vist oss flere eksempler på store investeringer som ble utdatert i samme øyeblikk som det var klart for bruk.

Jeg håper denne boken vil bli bidra som et felles utgangspunkt for forståelse og diskusjon om sjømaktens betydning for Norge, også i kretser utover sjømilitær og maritim sektor.

Rune Andersen

Kontreadmiral

Sjef Sjøforsvaret

Sjømakt
6

Bokens bidragsytere

Gjert Lage Dyndal

Oberst Luftforsvaret

Sjef Operasjonsavdelingen i Forsvarsstaben

Professorkompetent forsker (deltid) ved Institutt for teknisk kyberteknikk, NTNU

Stein Hatlem Forsdahl

Senior organisasjons- og lederutvikler i Azets Insight AS Orlogskaptein/førstelektor

Forsvarets høgskole/Sjøkrigsskolen

Roald Gjelsten

Kommandør (P)

Forsker (tidligere tilknyttet Institutt for forsvarsstudier)

Tom Kristiansen

Professor i historie

UiT Norges arktiske universitet

Knut Einar Skodvin

Professor

Det juridiske fakultet

Universitetet i Bergen

Tor Ivar Strømmen

Orlogskaptein

PhD-stipendiat

Forsvarets høgskole/Sjøkrigsskolen

Sjømakt

Bjørn Terjesen

Kommandørkaptein (P)

Førstelektor historie

Forsvarets høgskole/Sjøkrigsskolen

Ståle Ulriksen

Høgskolelektor

Hovedlærer sjømakt

Forsvarets høgskole/Sjøkrigsskolen

Steffen Vambheim Vågenes

Kommandørkaptein

Hovedlærer ledelse

Forsvarets høgskole/Sjøkrigsskolen

Hans Jørgen B. Wiborg

Høgskolelektor

Lærer sjømakt

Forsvarets høgskole/Sjøkrigsskolen

8
Innhold Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Kapittel 1 Hva er sjømakt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Hans Jørgen B. Wiborg Innledning 23 Hva er sjømakt? 24 Sjømakt – som akademisk disiplin 29 Sjømilitære styrkers oppgaver og roller – sjømaktstrekanten 40 Avslutning 47 Kapittel 2 Norge som sjømakt og kyststat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Roald Gjelsten og Tom Kristiansen Utgangspunkt og overblikk 51 Land og folk: Formet av havet 56 Høste av havet 58 Pløye havet 61 Idéutveksling over havet 63 Trusler fra havet 64 «En borg naturen bygget for seg selv» 66 Havets fysiske miljø 70 Velstand eller avmakt? 71 Kapittel 3 Maritim operasjonskunst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Tor Ivar Strømmen Innleiing 78 Sjømakt og landmakt – samhøve og ulikskap 81
Sjømakt 10 Den maritime operasjonskunsten sine målsetjingar 84 Sjømakta sine særtrekk og ibuande eigenskapar 90 Konklusjon 103 Kapittel 4 Maritime operasjoner i norsk kontekst 107 Steffen Vambheim Vågenes Hva er maritime operasjoner? 107 Forberedelser 109 Krigsskipet 112 Bildebygging 116 Effekt og våpenbruk 122 Avslutning 126 Kapittel 5 «Happy ship» – en syntese av sjømilitær ledelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Stein Hatlem Forsdahl Happy ship 131 Ledelse i krigsskipet 133 Teamet 138 Klokt lederskap 142 Beslutningen – hvordan vinne? 146 Kulturen 148 Avslutning 150 Kapittel 6 Maritime luftoperasjoner 155 Gjert Lage Dyndal Innledning 155 Nordområdene tilbake i fokus, og innretning av norsk luftmakt 159 Maritim luftmakt 161 Grunnleggende om ansvar for luftromsbruk 168 Ledelse av operasjoner i Luftforsvaret 169 Strategiske trender 172 Avslutning 177
Innhold 11 Kapittel 7 Rettslige rammer for maritim myndighetsutøvelse i fred 181 Knut Einar Skodvin Innledning 181 Historiske utgangspunkter 183 Havrett – soner og utgangspunkter 185 Noen særlige tema 203 Kapittel 8 Forsvarsplanlegging som ramme for utvikling av et norsk sjøforsvar 213 Bjørn Terjesen Innledning 213 En helhetlig modell for forsvarsplanlegging 214 Organisering av forsvarsplanleggingen og sentrale aktører 217 Trekantsamarbeidet mellom Forsvaret, FFI og norsk forsvarsindustri 220 Nordisk forsvarssamarbeid 222 Nasjonale interesser og målsettinger 223 Hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk 224 Militære målsettinger og hovedoppgaver 226 Forsvarskonsept og valg av forsvarsstruktur 227 Ressursbegrensninger og økonomiske rammer 234 Drift og utvikling av eksisterende struktur 237 Avslutning 240 Kapittel 9 Sjømakt i det internasjonale systemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Ståle Ulriksen Internasjonal politikk 248 Sjømakt og internasjonal politikk, 2023 264 Konklusjon 271

Innledning

Bjørn Terjesen og Hans Jørgen B. Wiborg

Spør hvem som helst av landets borgere utenfor marinens snevre krets om hvorledes sjøforsvaret vårt bør ordnes, og han blir svar skyldig. Redaktøren, stortingsmannen og statsråden like meget som de andre. I første hånd er vel grunnen at dette samfundsspørsmålet er det som ligger lengst ute i periferien av almen viden, har færrest berøringspunkter med dagliglivets gjøremål.1 (Kommandørkaptein Fredrik Beutlich 1929)

Det andre store løftet kommisjonen ber om er nemlig en kraftig maritim satsning, som i realiteten vil være et grep som vrir fokuset i forsvarspolitikken. I debatten rundt de to forrige langtidsplanene har diskusjonen hatt et stort fokus på landmakten. Slik er det altså helt nytt å så klart prioritere maritim sektor. (Dagbladet omtaler Forsvarskommisjonen (NOU 14: 23) på lederplass, 5. mai 2023)

Norges velstand (og lykke) er i stor grad tuftet på verdier hentet fra havet. I tillegg til inntekter fra olje, gass og fisk er Norge fortsatt en av verdens ledende sjøfartsnasjoner. Hvordan vi best hegner om disse verdiene, har derimot ikke alltid vært like klart verken for det norske folk, de folkevalgte eller Forsvarets ledelse. Det er ikke så rart, fordi vi her har å gjøre med fenomenet sjømakt – et begrep som er mangslungent og tidvis litt vanskelig å få tak på, men som i stort kan beskrives som statens evne til å nå sine mål til sjøs. Disse målene handler om økonomisk velstand, men også om sikkerhet og politisk frihet. I perioder

1 Beutlich, Fredrik, Sjøvæbningen: Sjøforsvarsproblemet vårt og dets løsning (1929), Horten, eget forlag.

med fred har (handels-) flagget klart seg fint uten beskyttelse av en marine, men de gangene krigen har truet våre kyster, har vår politiske handlefrihet nesten alltid kommet under press. Sist gang endte det med fem års brutal okkupasjon. Nå trues igjen freden i Europa, og som Dagblad-sitatet ovenfor synes å indikere, har man fått økt forståelse for at Norge også trenger sjømilitære maktmidler.

Vi skal i denne boken se nærmere på sjømakt i en norsk kontekst, samtidig som vi setter det norske inn i en internasjonal og historisk ramme. Det skal ikke være en debattbok hvor vi argumenterer for et sterkere sjøforsvar. Boken er heller skrevet som en undersøkende tekst som søker å finne ut hva sjømakt er, og hvordan ulike aspekter ved sjømakten har betydning for Norge.

Den maritime næringen er den mest globale av alle næringer, og verdensøkonomien er svært avhengig av havet og sjøveien som basis for handel og transport. Det er også den rimeligste måten å transportere varer på. Nitti prosent av varene til Norge kommer sjøveien.

Norges rolle som strategisk råvareleverandør ble aktualisert i 2022 med Russlands brutale og folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina. Vestens sanksjoner mot Russland førte til at Norge ble Europas ledende gassleverandør.

Sabotasjen mot de russiske gassrørledningene i Østersjøen høsten 2022 og en rekke episoder i Nordsjøen og langs kysten av Norge, Storbritannia, Nederland og andre steder har vist hvor sårbart systemet med rørledninger, kabler og sivil infrastruktur har blitt. Det har samtidig demonstrert viktigheten av internasjonalt sivilt-militært, maritimt samarbeid.

Norge er avhengig både av havenes frihet og en regelbasert kyststatsjurisdiksjon. Med en ny stormaktsrivalisering opplever vi at begge disse prinsippene blir utfordret av Russland og Kina. De ser ut til å ville erstatte den internasjonale rettsordenen med den sterkestes rett. Opprustning og atomtrussel som vi opplevde under den kalde krigen, er igjen aktuelt. I slike perioder har vestlige demokratier tidligere vist en evne til å samarbeide og utnytte sine samlede ressurser for å opprettholde, eventuelt gjenopprette, en regelbasert verdensorden. De vestlige sjømaktene har således demonstrert sin strategiske evne til å beskytte logistikken og forsyningene som beveger seg på havet. Sjømakt har også evne til å projisere makt fra havet mot land, der konflikter og kriger blir avgjort. Dette er noe en fremvoksende sjømakt som Kina har forstått og kan utfordre.

Sjømakt opererer ikke i et vakuum, men i et samspill med de andre domenene som landmakt, luftmakt og cyber- og romdomenet (Space). Denne boken skal gi offiserer og befal god innsikt i hva sjømakt er, og bidra til at de kan bli

Sjømakt 14

relevante aktører i Sjøforsvaret og kunne delta med sjømilitær kompetanse i en fellesoperativ og multinasjonal sammenheng.

I det første kapittelet behandler Hans Jørgen B. Wiborg i stort hva sjømakt er. Militærteorien stiller spørsmål om hva krig er og hvordan den skal vinnes, eventuelt unngås. Det blir ofte fokusert på midlene – krigsskip, kampfly eller stridsvogner. Det er vel så viktig å fokusere på hvordan disse «maskinene» skal benyttes for å nå politiske og strategiske mål. Her diskuteres først hvordan sjømakt og andre begreper kan forstås. Deretter diskuteres hva som karakteriserer sjømakter. Forfatteren tar så for seg sjømakt som en akademisk disiplin og drøfter påvirkningen fra sentrale angloamerikanske sjømaktsteorier utviklet av blant andre Alfred Thayer Mahan og Julian S. Corbett, men også samtidig kontinental fransk, tysk og russisk sjømaktsteori i et historisk og nåtidig perspektiv. Sjømakt og atomvåpen blir også belyst. Sjømilitære styrker har en stor rollefleksibilitet. Dette blir behandlet med utgangspunkt i den ofte omtalte «sjømaktstrekanten», der de sjømilitære rollene inndeles i diplomati, ordensmakt («Policing») og rent militære oppgaver på og fra havet. Geoffrey Till, en av de siste tiårenes mest fremtredende sjømaktsteoretikere, har utvidet modellen med en fjerde rolle – nasjonsbygging.

Det er flere årsaker til at norske strateger, sjøoffiserer og andre må studere og forstå hva andre nasjoner tenker om sjømakt. Vi har allierte og andre partnere vi samarbeider med, samtidig som det er potensielle aggressorer vi må forsøke å forstå og følge med på. Vi kan også benytte kunnskapen til å utvikle egne strategier og konsepter for å produsere og utnytte norsk sjømakt på en best mulig måte i fred, krise og krig. Men vi må først og fremst ha kunnskaper om oss selv.

Dette er utgangspunktet for Tom Kristiansen og Roald Gjelstens kapittel «Norge som sjømakt og kyststat». Norges geografiske plassering og kystens utforming har gitt Norge en høy strategisk «tomteverdi», noe som er bestemmende for stormaktenes interesse. Flere av momentene i dette kapittelet er beskrevet ovenfor. Norge er en maritim nasjon. Vi har levd ved, på og av sjøen. Det er som sjøfartsnasjon landet er kjent. I middelalderen kjøpte vi korn og betalte med fisk og drev handel/røveri i våre nærområder, via sjøen helt til Nord-Amerika i vest og til Russland via Østersjøen og de store elvene i øst til Konstantinopel i øst og sør. Fisken ga både mat og var den viktigste handelsvaren som betalte for kornet. Andre varer fra sjøpattedyr, skinn/pels og tømmer var også viktig i perioder, alt fraktet via sjøen.

Handelsflåten skapte velstand, og frem til 1970-tallet dekket valutainntektene fra skipsfarten handelsunderskuddet med utlandet. Fra da av tok

Innledning 15

petroleumsinntektene fra sokkelen over som den største maritime næringen. Skipsfarten forble viktig, med sine ringvirkninger på mange felt. Så kom oppdrettsnæringen, som sammen med god forvaltning av fiskestammene våre gjør sjømatnæringen viktig.

Kristiansen og Gjelsten tar utgangspunkt i det Geoffrey Till karakteriserer som fem historiske karakteristika ved havet. Disse er havet som ressursgrunnlag, havet som transportvei og åre for samhandling, havet som medium for idé- og informasjonsutveksling, havet som middel for dominans og havets fysiske miljø. Det fysiske miljøet handler om hvordan økosystemene i havet påvirker og påvirkes av klimaendringene og er avgjørende for klodens bærekraft. I artikkelen behandles også Norges maritime topografi grundig.

Det er viktig å forstå at begrepet sjøforsvar rommer mer enn stridsmidler og personell. Her skal det forstås som Norges samlede evne til å mobilisere og koordinere landets samlede ressurser for å forsvare våre interesser i fred, krise og krig. I tillegg til de militære faktorene understøttes forsvaret av sivile ressurser som varsling, bevoktning, transport, forskning, produksjon og søk og redning, for å nevne noen. Den viktigste ressursen er kystbefolkningen med bred maritim kompetanse som er tuftet på overlevert erfaring og kunnskap gjennom generasjoner. Dette ble demonstrert av kystbefolkningen og sjøfolkene i handelsflåten under begge verdenskrigene. Denne delen av totalforsvaret er antagelig fremdeles Norges største fortrinn. Det norske bidraget til sjøtransport, spesielt på forbindelseslinjene over Atlanterhavet, men også på de andre havområdene, var en strategisk ressurs for de allierte. Dette ble videreført i NATOs forsvarsplanlegging under og etter den den kalde krigen i et samarbeid mellom staten og den maritime næringen der Norges Rederiforbund har hatt en nøkkelrolle.

I det tredje kapittelet tar Tor Ivar Strømmen for seg maritim operasjonskunst. Han hevder at sjøkrig har to grunnleggende formål: enten å muliggjøre maritim maktprojeksjon eller å hindre det. Det kaller vi sjøkontroll og sjønektelse. Dette er et begrepspar som benyttes ofte, men som er lite forstått. I stedet for snevre, ufullstendige definisjoner blir begrepene her drøftet grundig. Maritim maktprojeksjon er utnyttelsen av sjømaktens særegenheter og iboende egenskaper for å påvirke situasjonen på land.

Da hverken sjøkontroll eller sjønektelse normalt er mulig som resultat av en taktisk handling alene, må de som skal utøve den sjømilitære profesjon, beherske maritim operasjonskunst. Maritim operasjonskunst er planlegging, forberedelser og gjennomføring av større sjøkrigsoperasjoner som skal nå operasjonelle mål. Disse operasjonelle målene er nettopp sjøkontroll eller sjønektelse.

Sjømakt 16

Men fordi vi sjelden eller aldri kan drive fienden fullstendig vekk fra havet, vil sjøkontroll normalt være avgrenset i tid og rom og alltid innebære en risiko som må være akseptabel, gitt verdien av maktprojeksjonen og konsekvensene av sannsynlige tap.

Tilstanden sjøkontroll er altså avhengig av hva en skal muliggjøre, og hvilken risiko en er villig til å tåle. Fordi maritim operasjonskunst grunnleggende handler om å organisere en rekke med delvis parallelle og delvis kronologiske taktiske aktiviteter, er tilstanden sjøkontroll egentlig lite annet enn en funksjon av taktiske handlinger som er koordinert. Sjønektelse er derimot noe en enten har eller ikke har, men er i likhet med sjøkontroll bundet til hva fienden ønsker å projisere, og hvilken risiko fienden er villig til å løpe. Sjønektelse handler altså om fiendens persepsjon.

Strømmen hevder at uten maritim operasjonskunst blir taktikk lite annet enn tilfeldige handlinger uten retning og gjerne uten mening.

I kapittel 4 tar Steffen Vågenes for seg maritime operasjoner i en norsk kontekst. Hvordan forberedes og gjennomføres maritime operasjoner i praksis? Hensikten med dette kapittelet er å gi en dypere innsikt i hva som skal til for å gjennomføre og lykkes med operasjoner langs kysten eller på havet. Dette gjøres blant annet gjennom å skape situasjonsforståelse gjennom bildebygging. Det er også viktig å være klar over at maktbruk på havet dreier seg om langt mer enn å senke andre krigsskip. Vågenes tar utgangspunkt i en situasjon der det norske sjøforsvaret skal bidra til å sikre mottak av alliert støtte, som vil bli helt sentralt i en krise eller krig.

Vågenes benytter en modell som beskriver hva som må til for å gjennomføre skarpe maritime operasjoner. For å kunne løse tildelte oppdrag må først besetningsmedlemmene tilføres nødvendig kompetanse og bli samkjørt. Det enkelte fartøy må kunne fungere før det inngår i en større, samtrent styrke. Dette tar tid!

Hovedpoenget til Vågenes er at av alle ting som er viktig, så er folkene og handlingene deres det viktigste. Han er inspirert av Wayne Hughes, forfatteren av Fleet Tactics and Naval Operations og hans tese «Sailors matter most!». «Sailors» er alle folkene som jobber i og rundt sjøforsvaret – og som sikrer at det fungerer godt!

En sjømilitær organisasjon må ha dyktige sjøfolk som innretter seg etter og mestrer det lunefulle havet. De samme menneskene skal sørge for at krigsskip fungerer under alle forhold, også i kampsituasjoner. Sjøkrig er 99 prosent

Innledning 17

sjø og 1 prosent krig!2 Denne viktige påminnelsen kommer frem i memoarboken Gå på eller gå under, av admiral og senere forsvarssjef Folke Hauger Johannessen. Å føre kommando og lede et fartøy i strid forutsetter en kombinasjon av teoretisk kunnskap og praktisk erfaring. Hvordan skapes en god forståelse for ledelse om bord i et marinefartøy? I kapitte l 5– «Happy ship – en syntese av sjømilitær ledelse» – behandler Stein Forsdahl disse begrepene sammen med andre begreper som teamarbeid, beslutninger, etikk og kultur. Sjømilitær ledelse er et avansert samspill knyttet til våpenbruk under stort press i et ugjestmildt miljø på havet. Forsdahl benytter en rekke modeller som er anvendt i lederopplæringen i Sjøforsvaret de siste tiårene, og som samlet skal gi en forståelse av hvilket lederskap som kreves i en maritim krigføringsprosess. Den sjømilitære ledelseskulturen skal bidra til å vinne de taktiske duellene på havet. En norsk militær enhet vil være underlagt en nasjonal, alliert eller multinasjonal kommando som tildeler styrken oppdrag med en intensjon. Et marinefartøy blir tildelt en eller flere roller innen krigføringsoppgaver som antiundervannsbåt, antiluft, antioverflate eller elektronisk krigføring. Innad i styrken må makt, myndighet, informasjon, «Rules of Engagement» (ROE) og annet koordineres og øves. Dette er krevende og forsøkes løst gjennom det som kalles kommando og kontroll (K2), som regulerer all militær aktivitet. Antagelsen er at dersom kompetente offiserer og befal er gode på relasjonsbygging og blir oppfordret til å vise initiativ og handlekraft i en kultur preget av oppdragsbasert ledelse basert på tillit, vil de være i stand til å utøve sin profesjon på de ulike kommandonivåene og løse oppdrag i situasjoner som vil være preget av kaos og kompleksitet. Luftmakt er en sentral del av sjømakt. «Maritime luftoperasjoner» er tema i kapittel 6, som er skrevet av Gjert Lage Dyndal. Han tar for seg historisk utvikling av luftmakt i det maritime domenet og beskriver hva «maritim luftmakt» betyr og innebærer. Deretter kommer en gjennomgang av hvilke kapabiliteter Norge og våre allierte har og anvender i vårt nærområde. Hvordan er de organisert, koordinert og ledet? Marinen og Kystvakten har lang erfaring i samvirke med maritime overvåkningsfly, helikoptre og kampfly. Anskaffelsen av F-35 kampfly og P-8 Poseidon overvåkningsfly med svært avanserte sensorer og våpen gir nye muligheter for samvirke. Luftmaktens kjerneegenskaper er høyde, hastighet og rekkevidde.

Dyndal behandler luftmaktens fire kjerneroller, som er kontraluftoperasjoner; bekjempelse; etterretning, overvåkning og rekognosering (ISR); og

Sjømakt 18
2 Hauger Johannessen, Folke 1988, s. 144. Ref. Terjesen & Gjelsten 2017, s. 51.

luftmobilitet. Deretter setter han luftmaktsrollene i sammenheng med maritime operasjoner. Det er mange brukere av luftrommet, og Dyndal kommer derfor inn på ansvar for luftromsbruk. Deretter blir temaet ledelse av operasjoner i Luftforsvaret og kommando og kontroll behandlet. Det er en del forskjeller i begrepsbruk i Sjøforsvaret og Luftforsvaret, noe som kan vanskeliggjøre samvirke i operasjoner. Det er også utfordringer ved at de ulike enhetene ikke er interoperable og ikke kan «snakke sammen» på grunn av manglende sambandsutstyr eller av andre årsaker. Det er derfor viktig at det blir en naturlig del av de daglige operasjonene i Forsvaret å øve på tvers av forsvarsgrener og domener og skape gode relasjoner mellom aktørene.

Dyndal kommer avslutningsvis inn på strategiske trender som vil påvirke militærmakten. De siste årene har det vært et økt alliert nærvær i våre nærområder. Det er et sterkere fokus på Arktis der de arktiske statene (USA, Canada, Danmark, Norge og Russland) og aktører som Sverige, Finland, EU, Storbritannia og Kina har ulike, men også sammenfallende interesser. Etter 2014 med Russlands annektering av Krim og i tiden etter har nordområdene fått ny aktualitet, og det har vært mye alliert øvingsaktivitet og fartøysbesøk, herunder amerikanske og britiske hangarskipsgrupper i Norge. Dette ser ut til å bli den nye normalsituasjonen. Med Sverige og Finland i NATO blir det nordiske området et militærstrategisk samlingspunkt. Med til sammen rundt 250 moderne kampfly i Norge, Danmark, Sverige og Finland vil det åpne seg store muligheter for et militært samarbeid, kanskje spesielt innenfor luftmakt. Det er en rivende teknologisk utvikling som åpner for nye muligheter innen overvåkning og etterretning og utvikling av en felles situasjonsforståelse. Dette vil øke mulighetene for et samarbeid på tvers av domenene. Det foregår også en revolusjon innen rombasert utvikling der industrien er i ferd med å overta det som tidligere har vært statlig styrt. Det finnes norsk industri og norske forskningsmiljøer som er relatert til denne virksomheten.

Knut Einar Skodvin tar i kapittel 7 for seg sjømakt som ordensmakt og havretten. Han fokuserer på rettslige rammer for maritim myndighetsutøvelse i fred. Dette er, som vi har sett, viktig tematikk som også blir berørt i andre kapitler. Dette kapittelet blir innledet med en historisk og havrettslig utvikling i et norsk perspektiv. Han gjør videre rede for relasjonen mellom ulike rettssystemer og grunnleggende terminologi. Deretter blir de ulike «sonene» med indre farvann, territorialfarvannet, tilstøtende sone, arkipelagiske farvann og internasjonale streder behandlet. Kontinentalsokkelen og økonomiske soner blir behandlet særskilt, med Norge og stater i det vestlige Stillehavet som eksempler.

Innledning 19

Her er spørsmålet om navigasjonsfrihet et viktig tema. Skodvin avslutter med et fremtidsblikk der ulike temaer som fiskeriforvaltning, Svalbard-problematikk og Nordøstpassasjen blir behandlet.

I kapittel 8 behandler Bjørn Terjesen temaet forsvarsplanlegging som ramme for utvikling av et norsk sjøforsvar. Etter en lang periode med nedbygging av militærmakten og innkassering av «fredsdividenden» etter den kalde krigen har stormaktsrivalisering og opprustning ført til at forsvarsplanlegging har fått ny oppmerksomhet. Målet med dette kapittelet er å gi en grunnleggende forståelse av hvordan forsvarsplanlegging og derigjennom utviklingen av et sjøforsvar har foregått før og nå. Med utgangspunkt i en modell blir ulike faktorer som spiller inn i forsvarsplanleggingen, behandlet. Faktorer som nasjonale interesser og verdier, nasjonale målsettinger, sikkerhetspolitikk, militære målsettinger og hovedoppgaver samt forsvarskonsept blir behandlet bredt. Dette har betydning for valg av forsvarsstruktur. Det er en rekke faktorer som på ulike måter påvirker forsvarsplanleggingen, som teknologi, geopolitikk, allierte, internasjonale institusjoner, trusler, energi, klima og miljø – for å nevne noen. Måten planarbeidet blir organisert på, med ulike aktører og interessenter, spiller også inn. Den kanskje viktigste faktoren i norsk forsvarsplanlegging er ressursbegrensninger og økonomiske rammer. Det såkalte trekantsamarbeidet mellom Forsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og forsvarsindustrien blir behandlet spesielt. Det er vanskelig å planlegge for fremtiden, med mange ukjente faktorer og med antakelser om noe som kanskje aldri inntreffer. Hendelser vi har vanskelig for å forestille oss og som endrer den sikkerhetspolitiske situasjonen, kalles gjerne strategiske sjokk, som endrer premissene for de eksisterende forsvarsplanene. Derfor er det viktig hvilken planleggingsmetode som blir anvendt.

I kapittelet om maritime operasjoner blir det slått fast at «Sailors matters most». Det har vist seg at et konsept med «lean manning» ikke er bærekraftig i en liten marine med få fartøy i hver klasse. Løsningen er et system med doble besetninger, noe som er bransjestandard i den sivile næringen og i Kystvakten. Dette er en av mange forutsetninger for å kunne utvikle sjøstridskrefter med kompetent personell med tilstrekkelig operativ og teknisk tilgjengelighet.

Det må være balanse mellom forsvarets oppgaver, struktur og økonomi. Det må også være balanse mellom midler til investering og drift. Planene må også være basert på realisme. Etter andre verdenskrig og frem til 1970-tallet fikk Norge betydelig støtte fra USA og – etter hvert – NATO med materiell, baser og annen infrastruktur. Forsvarsbudsjettet gikk med til å drifte en struktur vi ikke hadde råd til å kjøpe selv. I dag må det meste finansieres over det norske

Sjømakt 20

statsbudsjettet. På et NATO-møte i Wales i 2014 ble det vedtatt at medlemsnasjonene over en tiårsperiode skulle øke sine forsvarsbudsjetter til minimum to prosent av BNP. Dagens situasjon krever antagelig et forsvarsbudsjett tilsvarende tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), slik det var under den kalde krigen. Det er også anbefalingen fra Forsvarskommisjonen av 2021.

Ståle Ulriksen har skrevet kapittel 9, om sjømakt i det internasjonale systemet. Sjømakt er ikke viet mye plass i studiet av internasjonal politikk. Sjømaktsteori har en større plass i geopolitiske og strategiske studier, og som vi har sett, har det røtter i historiefaget. Ulriksen presenterer i dette kapittelet et sett med teoretiske verktøy som kan benyttes i analyser. Han gir også en oversikt over sjømaktens rolle i internasjonal politikk i ulike historiske epoker. Dette gjøres ved å drøfte hvordan sjømakten har påvirket dynamikken i ulike internasjonale systemer. Ulriksen viser hvordan ulike systemer og subsystemer har utviklet seg globalt og regionalt. Det er et sentralt poeng at geografi har en sentral plass i analyser om sammenhengen mellom internasjonal politikk og sjømakt.

Ulriksen kommer inn på realisme, liberalisme og konstruktivisme, som er tre viktige skoler i internasjonal politikk. De to første forutsetter at aktørene – statene – er rasjonelle. Realister baserer seg på at stater konkurrerer, og at de først og fremst vil sikre sine egne interesser, sin egen makt og innflytelse og i siste instans sin overlevelse. Liberalister er opptatt av institusjoner og fokuserer på hvorfor stater samarbeider, og hvordan slikt samarbeid blir etablert. Konstruktivismen tar utgangspunkt i at handlingene til aktørene formes av egen identitet med selvbilde, kultur, verdier, verdensforståelse og andres forventninger. I aktøranalyser kan derfor konstruktivisme benyttes som et supplement til realisme og idealisme. Det blir presentert en modell – strukturen i det internasjonale systemet – som blant annet er basert på det Kenneth Waltz (1979) kalte nyrealisme eller strukturell realisme. Spørsmålet der er hvordan strukturen i det internasjonale systemet påvirker staters handlinger. Modellen er diskutert i førti år og endret underveis. Strukturen består av tre lag eller nivåer. Det handler om i hvilken grad samhandling er institusjonalisert gjennom lover og regler; hvilke og hvilken type aktører som er aktive i systemet; og hvordan maktforholdene mellom dem ser ut. Ulriksen viser med utgangspunkt i ulike historiske epoker i ulike deler av verden hvordan drøfting av de ulike nivåene kan benyttes for å undersøke forholdet mellom internasjonal politikk og sjømakt. Deretter kommer han inn på kompleksteori, som sier at jo mer komplisert et system er, og jo mer de ulike delene av systemet avhenger av de andre, desto mer sårbart er systemet. I det internasjonale, globaliserte samfunnet befinner noen av de mest sårbare «tannhjulene» i systemet seg på havet eller på

Innledning 21

havbunnen. Et eklatant eksempel på dette er da containerskipet Ever Given med 18 300 containere om bord gikk på grunn i Suezkanalen 23. mars 2021, og alle ringvirkningene det fikk for verdensøkonomien.

Ulriksen behandler avslutningsvis hvordan militært og sivilt styrke forhold til sjøs har endret seg de siste tiårene med en forskyvning fra Europa og NordAmerika til Asia. Asiatiske stater, spesielt Kina, har blitt mer dominerende på verdenshavene, med handelsskip, fiskeflåter og offshoreaktiviteter. Norsk sjømakt er en viktig del av det internasjonale systemet, og blir også belyst. Det militære styrkeforholdet til sjøs er også i endring. Russland har forsøkt, men ikke lykkes med å videreføre Sovjetunionens flåtemakt. NATO-landenes flåter har skrumpet inn. Det gjelder spesielt US Navy og marinene i Nord-Europa. I Øst-Asia har utviklingen vært motsatt, med en betydelig økt kapasitet i det maritime domenet. Det gjelder spesielt Kina, men også Sør-Korea og Japan har styrket sine maritime kapabiliteter kraftig. Dersom vi kun er opptatt av kvantitet, kan det hevdes at Kina nå har innhentet USA og har verdens største marine. Sjømakt handler imidlertid, som vi har sett, vel så mye om kvalitet. Der har antagelig Vesten fortsatt et forsprang. Norge, som er en småstat, men en betydelig maritim nasjon, vil være utsatt dersom den globale politiske og maritime maktbalansen blir endret.

Sjømakt
22

Kapittel 1

Hva er sjømakt?

24  februar 2022 angrep Russland Ukraina med store militære styrker Mange fryktet et snarlig ukrainsk nederlag, men etter noen uker kjørte den russiske offensiven seg fast i møte med innbitt ukrainsk motstand Faren for at Ukraina skulle kollapse, syntes avverget Samtidig ble det klart at Ukraina stod overfor flere langsiktige utfordringer Én utfordring var at landet syntes å ha mistet tilgangen til havet Dette til tross for at den viktigste havnebyen, Odesa, fortsatt var på ukrainske hender, og ukrainske styrker hadde klart å senke flere russiske fartøyer, inkludert missilkrysseren Moskva, flaggskipet til den russiske Svartehavsflåten Den samme flåten ble også angrepet av ukrainske sjødroner Likevel gjorde overlegen russisk sjømakt seg fortsatt gjeldende i Svartehavet Russerne hadde en form for sjøherredømme som de kunne bruke til å blokkere Ukrainas adgang til havene og dermed internasjonal skipsfart, noe Ukraina er avhengig av for blant annet å eksportere korn til verdensmarkedet Fra Svartehavet kunne russiske skip også skyte langtrekkende missiler mot mål langt inne i Ukraina (LaGrone, 2022)

Poenget med dette er at i Ukraina-krigen, som først og fremst fremstår som en landmilitær kampanje, spiller sjømakt en vesentlig rolle

Innledning

Hensikten med dette kapittelet er å se nærmere på hva som menes med begrepet sjømakt, men også relaterte begreper, som maritim krig, strategi, sjømilitære styrkers roller og oppgaver i krise og fred. Vi vil også kort berøre begrepene sjøkontroll, sjønektelse og maritim maktprojeksjon, men disse får en mer utførlig drøfting i et annet kapittel. Mange av begrepene som diskuteres, er ikke spesifikke for sjømakt. En vil finne lignende terminologi om en studerer for eksempel landmakt eller luftmakt og annen militærteori. Diskusjonen av begrepene skal ikke ende opp i definisjoner, men søker heller å stille noen viktige spørsmål: Hva er sjømakt?

Hva kan en forvente å oppnå med sjøkrigen? Hva skiller sjøkrig fra landkrig? Bør staten ha en egen strategi for konflikter til havs? Kan krigsskip brukes til noe annet enn krig? Kan marinen kontrollere havet, i så fall hvordan og hvorfor? Dette er spørsmål som har vært reist av sjømilitære tenkere og strateger opp gjennom tidene. Vi skal se litt nærmere på hva sentrale tenkere har ment om disse temaene. Med tiden forandrer også de politiske, juridiske, økonomiske og ikke minst teknologiske rammebetingelser seg. Da må vi stille spørsmålene på nytt.

I denne boken ønsker vi også å se spørsmålene med norske øyne. Dette er viktig siden mye av den sjømilitære teorien har vært utviklet for stormakter med havgående mariner. Norge er ikke en sjømilitær stormakt, men en betydelig maritim aktør. Spørsmålet blir da: Hvor relevant er egentlig stormakters

sjømilitære teori for «lille» Norge?

Det er tre grunner til at norske offiserer og befal uansett bør kjenne til hvordan stormakter tenker rundt bruk av sjømakt. For det første opererer norske styrker ofte sammen med styrker fra allierte nasjoner, som USA og Storbritannia, som begge har et stormaktsperspektiv. Den andre grunnen er at Norge vil kunne komme i konflikt, alene eller sammen med andre, med fiendtlig innstilte stormakter som er sterke til sjøs. Da gjelder det å kjenne til hvordan disse kan tenkes å agere. Den tredje grunnen er at kjennskap til teoriene og begrepene ganske enkelt er en forutsetning for å kunne forstå faget og snakke et sjømilitært språk. Det er en del av den sjømilitære profesjonens stammespråk.

Hva er sjømakt?

Hva mener vi egentlig når vi snakker om sjømakt? Vi skal her se på fire ulike betydninger av begrepet:

1. Tradisjonell og klart avgrenset forståelse: Sjømakt er et annet ord for et lands sjømilitære styrker.

2. Utvidet forståelse: Sjømakt er statens evne til å nå sine mål til sjøs. Her vil også sivile maritime ressurser som handelsflåte, maritim næring, økonomi, diplomati og allianser kunne spille en rolle i tillegg til rent militære maktmidler

3. Sjømakt som betegnelse på stater som er sterke til sjøs, oftest brukt som motstykke til landmakter – stater som er sterke til lands.

4. Sjømakt som fag – akademiske studier av sjømakt.

Vi skal nå se nærmere på de fire betydningene.

Sjømakt 24

Den tradisjonelle forståelsen av sjømakt – sjømilitære styrker

Allerede eidsvollsmennene slo fast følgende:

Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt. Den må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig overfall, må gis adgang til riket uten Stortingets samtykke. (Grunnloven, 1814, § 25)

Sjømakt ble her forstått som de sjømilitære styrkene (Marinen eller Sjøforsvaret), mens rikets landmakt var synonymt med de landmilitære styrkene. Siden har denne todelingen blitt til en tredeling: Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, eller landmakt, sjømakt og luftmakt. I og for seg uproblematisk, i alle fall om Hæren holdt seg på land, Sjøforsvaret holdt seg til sjøs, og Luftforsvaret tok seg av det som fløy igjennom lufta. Men etter at sjøkrigen på 1900-tallet også ble en luftkrig, og med stadig større rekkevidde på både fly og missiler, er skillene blitt mer utydelige. I Norge er det Luftforsvaret som opererer og drifter fly som brukes i maritime roller; dette gjelder de maritime helikoptre og maritime patruljeflyene (P8). I tillegg kan også F-35 settes opp for å virke i det maritime domenet, både selvstendig og i nært samvirke med fregattene og korvettene.

På andre siden av Atlanterhavet, i USA, har man valgt å løse dette annerledes. Her har den amerikanske marinen selv kontroll på flyene. Faktisk regnes US Navy som et av verdens største flyvåpen, med nærmere 1000 kampfly og helikoptre. Av den amerikanske marinens mannskapsstyrke på nær 350 000 kvinner og menn jobber rundt 100 000 med maritime luftoperasjoner (IISS, 2021, s. 53).

Om det ikke er så enkelt å trekke et klart skille mellom sjømakt og luftmakt, er det heller ikke alltid like enkelt å skille mellom sjøbasert og landbasert sjømakt. I gamle dager skilte man mellom den faste og den bevegelige delen av den norske sjømakten. Med den bevegelige delen siktet man til fartøyene (Terjesen, Kristiansen & Gjelsten, 2010, s. 78). Kystfestningene utgjorde den faste delen.

I dag har Norge lagt ned alle kystfortene, og det er få landbaserte våpen i det norske forsvaret som er særlig effektive mot sjømål. I andre land, som Polen, har man montert norskproduserte NSM-missiler på lastebil. Det amerikanske marinekorpset (USMC) har også besluttet å kjøpe inn samme missil – til samme formål (Dalløkken, 2019). Dette er et godt eksempel på landbaserte systemer som må regnes som en del av sjømakten. Videre kan vi også regne spesialstyrker, etterretningsressurser og kystvakt som en del av de sjømilitære

Kapittel 1: Hva er sjømakt? 25

styrkene. Etterretning er en svært viktig ressurs, både taktisk og strategisk. Når det gjelder Kystvakten, har Norge organisatorisk valgt å legge denne inn under Sjøforsvaret. I andre land kan kystvaktstyrer være mindre militære, ha hvitmalte skip og høre inn under justis- eller innenriksdepartementet. Dersom spørsmålet lyder Er kystvakt sjømakt? – så vil svaret kunne variere, men som regel være ja. Dette leder oss over til en utvidet forståelse av sjømakt.

Utvidet forståelse av sjømakt

Om man velger å definere sjømakt som statens evne og vilje til å nå sine mål til sjøs, er det et åpent spørsmål hva som skal inkluderes i denne evnen (Till, 2018, s. 24–25). I tilnærmingen ovenfor så vi kun på de militære ressursene. I utvidet forstand ser man også på de sivile ressursene. Vanligvis tar man her med handelsflåte og annen sivil skipsfart, fiskerier, offshorevirksomhet, skipsverft og industri knyttet til maritime næringer, rederier, oljeselskaper, bank og forsikring, og ellers all annen bruk og utnyttelse av havet. Dette kalles for den maritime næringsklyngen, som også omfatter sivile etater knyttet til sjø, som kystverk, losvesen med mer, og dessuten maritim kunnskapsproduksjon og kompetanse ved universiteter, embetsverk og bedrifter. Et eksempel på dette er norsk kompetanse innen internasjonal havrett. Spisskompetanse på dette feltet var en viktig forutsetning for den betydelige utvidelsen av Norges økonomiske soner i havet fra 1970-tallet (Retzer, 2017).

Det klareste eksemplet på at det kan ha mye for seg å anvende et utvidet sjømaktsbegrep, finner vi ved å se på Norges rolle under andre verdenskrig. Den gangen var det den sivile norske handelsflåten som sikret Norge innflytelse og prestisje. De norske handelsskipene utgjorde en strategisk viktig ressurs for de alliertes krigføring, blant annet fordi norske skip fraktet drivstoff som var viktig for flyene som forsvarte De britiske øyene, men også fordi fraktinntektene kunne brukes av den norske regjeringen til å finansiere oppbyggingen av norske sjø- og luftstridskrefter, som i sin tur bidro til felles alliert innsats mot Nazi-Tyskland. I tillegg til at handelsflåten var strategisk og økonomisk viktig, ofret også personellet som bemannet disse fartøyene, mer for Norge enn noen annen kategori personell under krigen (Tenold, 2020, s. 117).

Et annet eksempel er Falklandskrigen i 1982. I denne konflikten om en fjerntliggende øygruppe i Sør-Atlanterhavet spilte den sivile maritime sektoren i Storbritannia en viktig rolle. Takket være verftsindustri, sivil shipping og en god porsjon nasjonal «stå-på-vilje» klarte britene på rekordtid å chartre eller rekvirere en rekke sivile fartøyer. Disse ble så bygd om slik at de kunne brukes

Sjømakt 26

som støttefartøy for Royal Navy, som måtte operere mange tusen nautiske mil unna britiske havner. Uten denne støtten ville neppe britisk seier vært mulig (Freedman, 2007, s. 54–56).

I dag har Norge en stor sivil maritim sektor bygd opp rundt olje og gass, fiske, havbruk, skipsfart og verftsindustri. Denne kompetansen, infrastrukturen og skipene er ressurser man kan trekke veksler på i krise og krig, ikke minst gjennom totalforsvaret. I sum er disse sivile ressursene med på å øke Norges sjømakt.

Så langt har vi sett at sjømakt både er militære og sivile maritime ressursers bidrag til statens evne til å nå målsettinger til sjøs. Grunnlaget for statens sjømakt kan være bestemt av faktorer som geografi, befolkningsstørrelse, ressurser, teknologi, maritim økonomi, klima, historie, kultur og politisk styreform (Mahan, 1987, s. 28–29; Till, 2018, s. 110–111). De siste punktene kan knyttes til et annet aspekt ved en stats sjømakt – viljen. En stat kan både ha solide økonomiske ressurser, maritim kompetanse og et godt geografisk utgangspunkt, men dersom det ikke også finnes en vilje til å bevilge penger til en marine, så blir det heller ikke så mye sjømakt.

Siden det materielle og økonomiske grunnlaget for og den politiske viljen til sjømakt varierer mye, vil også mengden av sjømakt variere mye mellom statene. Land som USA, Frankrike, Norge og Island har alle varierende grad av sjømakt. Men «mengden» vil alltid være situasjonsbetinget og vanskelig å tallfeste. Det blir for enkelt bare å sammenligne antall og typer krigsskip.

Den utvidede forståelsen av sjømakt har mye for seg siden den gir et mer helhetlig syn på staters muligheter til å nå sine mål til havs, men analytisk sett er den ikke helt uproblematisk. Kan man for eksempel snakke om et mekanisk verksted eller en rekeforsker som makt til sjøs? Rekeforskerens arbeid kan selvsagt inngå som grunnlag for fastsetting av fordelaktige kvoter for rekefiske, og fregatter kan vedlikeholdes på verksted, men dette er en annen type makt enn den makten et krigsskip representerer.

Sjømakter – stater som er sterke til sjøs

Ordet sjømakt brukes også for å beskrive stater som er sterke til sjøs. Sjømakter blir da gjerne kontrastert med landmakter – stater som er sterke til lands. Opp gjennom historien har det vært utkjempet en rekke kriger eller pågått konflikter mellom typiske sjømakter og typiske landmakter. Under Napoleonskrigene var Storbritannia den lendende sjømakten, mens Frankrike med sin La grande armée var den dominerende landmakten. Britene hadde en liten hær, men en sterk marine. I antikkens Hellas trekkes gjerne Sparta frem som landmakten,

Kapittel 1: Hva er sjømakt? 27

mens Aten var en sjømakt (Hale, 2009, s. 145; DeSantis, 2017, s. 25). Under den kalde krigen var det mange som vurderte USA som en sjømakt, mens Sovjetunionen ble ansett som en landmakt. USA hadde en gedigen marine. En stund gikk de med planer om å skaffe seg 600 større enheter (Lehman, 2018, s. 156). Den amerikanske marinen hadde egne flåter i Atlanterhavet, Middelhavet, Det indiske hav og i Stillehavet. I tillegg opprettet USA, sammen med sine allierte, oversjøiske forsvarsallianser som NATO (North Atlantic Treaty Organization) og SEATO (tilsvarende for Sørøst-Asia). Sovjetunionens militære fortrinn baserte seg lenge på Den røde armés numeriske overlegenhet i Europa.

Slike beskrivelser har selvsagt noe for seg, men de kan også bli for enkle og føre til sort-hvitt-tenkning. I bunn og grunn har de fleste stater mer eller mindre makt til sjøs, og selv mindre kyststater har litt sjømakt. I dag har for eksempel Iran, et land få tenker på som noen typisk sjømakt, en viss kapasitet til å påvirke sine maritime omgivelser. Ved hjelp av missiler, miner, ubåter og droner kan Iran ramme skipsfarten i Hormuzstredet. Så sent som i 2019 ble to norske tankskip angrepet i dette området (Handeland, 2020; Johnsen, 2019).

Den sjømilitære maktbalansen er stadig i forandring. Stater som før var svake til sjøs, kan snu seg om og bygge opp en sjømilitær evne. I antikken beseiret landmakten Roma sjømakten Kartago. På 1970- og -80-tallet hadde Sovjetunionen bygd opp en sjømilitær kapasitet som ble en direkte utforing for NATO og som så ut til å kunne true både forsvaret av Norge og forsyningslinjene mellom USA og Europa, om en krig skulle bryte ut. Fra 1996 og frem til i dag har den kinesiske marinen (PLAN) bygd seg opp fra å være en puslete del av Folkets frigjøringshær til å bli en havgående marine. På en rekke områder utfordrer nå den kinesiske sjømakten USAs tradisjonelle lederrolle i Asia (IISS, 2021, s. 23–29). Kina ruster opp sin sjømakt gjennom stadig å sjøsette nye krigsskip, etablere baser og havner. Det kinesiske forvaret har også utviklet et sofistikert arsenal av langtrekkende og presise missiler. Mange av disse vil trolig kunne ramme amerikanske skip og baser i regionen. Videre bruker Kina en blanding av marine, kystvaktskip og fiskefartøyer for å utfordre sine nabostaters maritime rettigheter og til fremme krav om kinesisk kontroll i strid med internasjonal havrett (se også kapittel 7). Kina kan sies å bruke sin voksende sjømakt til å ekspandere områder for kinesisk kontroll og innflytelse samtidig som de søker å undergrave USAs alliansesystem i Asia, noe som i sin tur vil true stater som Japan, Sør-Korea og Taiwan. Derfor anser den amerikanske marinen nå Kina som den største strategiske trusselen mot amerikanske interesser i Asia og har til enhver tid over 60 % av sin marine i regionen (USN, USMC & USCG, 2020,

Sjømakt 28

s.3–5). En fremtidig krig mellom USA og Kina, som ikke lenger kan utelukkes, vil trolig være en form for sjøkrig (Allison, 2018).

Veksten i Kinas sjømakt har vært rask. Motsatt kan staters sjømakt også forvitre. Dette skjedde med den russiske østersjøflåten etter Peter den stores død, og det samme skjedde med Sovjetunionens marine etter den kalde krigen. Brått ble Nordflåten, som hadde base på Kolahalvøya, forvandlet fra en militær trussel til et miljøproblem. Da det ikke lenger fantes penger til seiling eller vedlikehold, ble flåtens mange atomubåter lagt til kai. Der ble de liggende og ruste. Etter Tsjernobyl-ulykken fryktet mange for hva som ville skje den dagen rusten nådde reaktorkjernene.

I tillegg til motsetningen sjømakter og landmakter kan vi også trekke et skille mellom sjømilitære stater og maritime stater. Førstnevnte har sterk marine, men er i mer eller mindre grad maritimt orientert, mens maritime stater har en maritim kultur og identitet knyttet til den sivile (økonomiske) bruken av havet. Andrew Lambert trekker frem Danmark, Storbritannia, Japan og Singapore som eksempler på dagens maritime stater, som selv om de ikke regnes som førsterangs sjømakter, likevel er svært aktive aktører i den maritime verden (Lambert, 2019, s. 7). Et annet skille kan trekkes mellom sjømakter med mariner som har regional eller til og med global rekkevidde, og kyststater som kun holder seg med mindre kystvaktstyrker og som har nok med å patruljere lokale farvann. De fleste tilhører den siste kategorien. Kyststater og sjømakter kan ha motstridende interesser når det gjelder for eksempel synet på internasjonal havrett.

Sjømakt – som akademisk disiplin

Den siste betydningen vi skal se på, er sjømakt som fag. Hvordan kan man studere sjømakt, og hvordan har dette vært gjort opp gjennom tidene?

I antikken skrev Thukydides om sjømaktens rolle i krig og politikk. Likevel var det først mot slutten av 1800-tallet at sjømakt ble grunnlagt som en akademisk disiplin, her forstått som systematisk organisering av kunnskap om sjøkrig, maritim strategi og politikk. Før den tid hadde marineoffiserer stort sett vært opptatt av taktiske spørsmål: Bør vi seile i kolonner eller på linje? Hvordan splitte opp fiendens hovedstyrke? Hvordan organiserer vi konvoien? Hvordan slå fiendens hovedstyrke i et avgjørende slag? Med utviklingen av sjømilitær teori og tenkning på slutten av 1800-tallet kom også et sterkere fokus på sjømaktens betydning for strategi og politikk. Dette ble særlig eksplisitt med tenkere som A.T. Mahan og J.S. Corbett. Vi skal nå se litt nærmere på disse «klassiske» sjømilitære tenkerne, før vi presenterer noen alternative tilnærminger.

Kapittel 1: Hva er sjømakt? 29

Gjert Lage Dyndal

Stein Hatlem Forsdahl

Roald Gjelsten

Tom Kristiansen

Knut Einar Skodvin

Tor Ivar Strømmen

Bjørn Terjesen

Ståle Ulriksen

Steffen Vambheim Vågenes

Hans Jørgen B. Wiborg

Begrepet sjømakt handler om staters evne til å nå sine mål til sjøs. For kyststaten Norge handler disse målene særlig om olje, gass, fisk og sjøfart, men også om sikkerhet og politisk handlefrihet. I tider hvor freden i Europa trues, blir det stadig tydeligere hvor avhengig Norge er av sjømilitære maktmidler.

Denne boken drøfter sjømakt i en norsk og samtidig kontekst, men i en internasjonal og historisk ramme. Målet er å vise hvordan ulike aspekter ved sjømakt har betydning for Norge. Kapitlene tar for seg sjømakt som akademisk disiplin, den strategiske betydningen av Norges beliggenhet og kystlinje, forberedelse og gjennomføring av maritime operasjoner, sjømilitær ledelse, luftmakt som en sentral del av den norske sjømakten, rettslige rammer for maritim myndighetsutøvelse i fredstid, forsvarsplanlegging, og sjømaktens rolle i internasjonal politikk.

BJØRN TERJESEN er kommandørkaptein (P) og førstelektor i historie ved Forsvarets høgskole / Sjøkrigsskolen.

HANS JØRGEN B. WIBORG er høgskolelektor i sjømakt ved Forsvarets høgskole / Sjøkrigsskolen.

ISBN 978-82-450-4296-2

Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.