5-7: Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse

langt tidsrom før de private parter kan kreve eventuelt ny behandling om fastsatt samværsordning, se ny lov § 7-4, som lyder:

… de private parter kan ikke kreve at barneverns- og helsenemnda behandler en sak om samvær de første 18 månedene etter at nemnda eller domstolen har avsagt endelig eller rettskraftig avgjørelse i saken.

Private parter kan likevel kreve behandling av samværsspørsmålet tidligere dersom det «foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets eller partenes situasjon (…)».

Den nye loven sier, som også 1992-loven, at samvær kan begrenses eller falle helt bort når det foreligger sterke og spesielle grunner for det. Den nye loven spesifiserer i tillegg at:

Den som har forbud mot kontakt med et barn etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a, kan ikke ha samvær eller kontakt med barnet etter denne loven, med mindre forbudet gir adgang til dette (barnevernsloven, 2021, § 7-2 siste ledd).

Opphold i samvær vil tematiseres senere i kapittelet.

Som vi så over har Høyesterett påpekt sammenhengen mellom gjenforening og samværets omfang. Samvær skal fastsettes med mål om gjenforening, men det skal være en konkret interesseavveining slik at samværet ikke utsetter barnet for urimelige belastninger (Stang, 2022). Gjenforening, eller oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, er hjemlet i bvl § 5-7.

§5-7: Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse

Barneverns- og helsenemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Vedtaket kan likevel ikke oppheves dersom barnet er blitt så knyttet til mennesker og miljøet der det er, at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet. Sakens parter kan ikke kreve at nemnda behandler en sak om oppheving av et vedtak om omsorgsovertakelse de første tolv månedene etter at nemnda eller domstolen har avsagt endelig eller rettskraftig avgjørelse