FNs barnekonvensjon (BK

i saken. Er et krav om oppheving av et vedtak om omsorgsovertakelse ikke blitt tatt til følge etter første ledd annet punktum, må det foreligge opplysninger om vesentlige endringer i barnets situasjon for at sakens parter kan kreve at en ny sak behandles.

I tillegg er både oppfølging av foreldre og gjenforening omtalt i § 8-3. Siste ledd, 2. setning, viser til barneverntjenestens plikt til å utarbeide en plan for oppfølging av barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene.

(…) Planen skal blant annet beskrive barnets behov og eventuell oppfølging som kan bidra til at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det.

Det kommer også endringer når det gjelder fylkesnemnda slik vi kjenner den før 2023. Nytt navn er barneverns- og helsenemnda, og omtales i kapittel 14 i ny barnevernslov. Det vises for øvrig til bok om barneverns- og helsenemnda av Andersland (2022).

FNs konvensjon om barns rettigheter ble vedtatt av De forente nasjoner 20.november 1989. Norge godkjente konvensjonen i 1991, og konvensjonen ble inkorporert i norsk lov i 2003 gjennom menneskerettsloven. At konvensjonen er inkorporert i norsk rett, betyr at den gjelder som andre lover vedtatt av Stortinget.

I mai 2014 ble de mest sentrale av konvensjonens grunnleggende prinsipper vedrørende barns rettigheter en del av Grunnloven, inntatt i ny § 104. I denne bestemmelsen gjenkjenner vi særlig tydelig barnekonvensjonens artikkel 3 om hensynet til barnets beste og artikkel 12 om barns rett til medvirkning.

Barnekonvensjonen knesetter barnets beste som et grunnleggende hensyn. BK artikkel 3, utdypet i barnekomiteens kommentar nr. 14, understreker at barnets beste skal være et førende hensyn, ikke kun være et av flere hensyn å ta i vurdering av en sak (Stang & Baugerud, 2018). Ifølge den sentrale «Mariadommen» fra Høyesterett «skal hensyn til barnets beste ha stor vekt». «Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen» (RT 2015:93).