Samvær etter omsorgsovertakelse

Alle barn har krav på vern av helse og utvikling. Samtidig har foreldre og barn rett til et familieliv etter en omsorgsovertakelse av barnevernet. For barn med psykiske vansker og skader etter omsorgssvikt og mishandling har samfunnet en ekstra utfordring i å utmåle og tilpasse samvær som oppfyller disse intensjonene.

Hva skal med i vurderingene? Hva er vesentlig, og hva er uvesentlig? I dette landskapet møtes både jus og utviklingspsykologi. Boken vil derfor i tillegg til utviklingspsykologi, praktisk fosterhjemsarbeid og foreldreoppfølging også inneholde temaer knyttet til lovgivning.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Høyesterett har nylig gitt flere føringer om samværets funksjon og rolle. Ny barnevernslov styrker barns vern og rettigheter, samtidig er prinsippet om barnets beste fortsatt det samme. Denne boken vil ta oss med inn i flere forhold som må være undersøkt og kartlagt før beslutningene om barnets beste i en samværssak blir bestemt.

Barnevern, nemnd og rett skal ikke lenger utmåle samvær etter norm, men finne det samværsomfanget barnet kan tåle og har behov for. Det gjelder både der det er en mer langvarig plassering, og ved plassering der relasjonen mellom barn og foreldre må repareres før en tilbakeføring til hjemmet er mulig. Vurderingene gjelder også der barnet er plassert i et beredskapshjem, i påvente av nemndsbehandling.

Dagens samværssyn hviler på en generell antagelse om at samvær og biologiske bånd har en egenverdi for foreldre og barn. I realiteten er bildet mer nyansert i saker der barn har skader etter omsorgssvikt og mishandling. Stang og Baugerud (2018) viser til studier hvor kontakt og samvær mellom barn og foreldre fører til mer stress, mindre trivsel og større lojalitetskonflikter for barnet (Neil & Howe, 2004; Farmer & Pollick, 1998; Leathers, 2003 i Stang og Baugerud, 2018). En litteraturgjennomgang viser blandede resultater, hvor nettopp forholdet mellom barn og foreldre før omsorgsovertakelsen og plasseringen viser seg å ha

innvirkning på hvordan samværene blir (Boyle, 2015, i Stang & Baugerud, 2018). Dere som arbeider i feltet, er kjent med de ulike hensyn som skal ivaretas, at føringer fra rett og myndigheter endrer seg og at svaret på hvordan samværsordningen bør være, er like forskjellig som ethvert barn og enhver familie.

Det er flere utviklingsområder vi mener er viktige å kartlegge og utrede hos barnet og i omgivelsene før samværsfastsettelse. Grad av mishandling og omsorgssvikt gir oss viktige indikatorer for å vurdere om barnet har vært utsatt for utviklingstraumer og dermed har utviklet et sensitivt stressystem. Individuelle forskjeller hos barnet vil kunne si noe om motstandskraft, beskyttelse og sårbarheter. Alt dette må ses transaksjonelt. Foreldre trenger å bli fulgt opp, de trenger veiledning, ikke bare i tilknytning til samvær, men også for hjelp til å bli gode nok foreldre etter tilbakeføringen for barn som strever grunnet omsorgssvikten.

Målet med denne boken er å øke interessen og forståelsen for alt samværsarbeid. Vi vil vise til noe forskning og primærkilder, men også en god del til retningslinjer, veiledere og andre sekundærkilder som barneverntjenesten lett har tilgjengelig og må forholde seg til i sitt daglige arbeid. Boken er ikke primært en gjennomgang av forskning og forskningslitteratur, men en praktisk rettet bok.

Gjennom boken vil vi presentere caser. Persongalleriet er bygget på erfaringer forfatterne har gjort seg i møte med barn, foreldre, barnevernsarbeidere, tilsynspersoner og fosterforeldre gjennom sakkyndighetsarbeid, sakkyndig medlem av fylkesnemnda, veiledning og ledelse i fosterhjemsteam over år.

Boken retter seg inn mot de samværsordningene som preges av høyt strev, og der det må settes inn tiltak for at barnet skal tåle ordningen og ikke minst ha glede av å treffe sine foreldre og søsken, uten at deres utvikling står i fare.

Graden av strev i tilknytning til samvær kan variere stort.

LITE STREV MIDDELS STREV MYE STREV