Samer soer for midnattssola (9788245017182)

Sørsamenes

historie, kultur og

SAMER SØR FOR MIDNATTSSOLA

Leif Braseth

Samer sør for midnattssola

Sør sa me nes his to rie, kul tur og le ve må te

Copy right © 2014 by Fagbok forlaget Vig mostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

ISBN: 978-82-450-1718-2

2.opplag 2015

Gra fisk produksjon: John Grieg AS, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget. Omslagsfoto viser Jon og Kristina Fjällgren fra Mittådalen.

Foto: Nils Thomasson / Jamtlis fotosamlingar

Foto på baksiden viser husholdskåtan med elever foran.

Foto: Gård och Säter Arkivet, Funäsdalen

Tegninger: Mateusz Pek

Illustrasjoner: Svein Reisang / Burning Ink.

Boka er utgitt med støt te fra Riast Hyll ing Reinbeitedistrikt, Norsk kulturråd, Fritt Ord, Hed mark fyl keskom mu ne, Nordland fyl keskom mu ne, Nord-Trøndelag fylkeskommune og Stat skog.

For fat teren har mot tatt støt te fra Det fag lit terære fond, Nordland fylkeskommune og Letterstedske fond.

Spørsmål om den ne boken kan ret tes til: Fagbok forlaget

Ka nalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materia let er ver net et ter åndsverk loven. Uten ut tryk kelig samtyk ke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjem let i lov el ler av ta le med Kopi nor.

Forord

Fram til og med 1926 var Sunnan endestasjon på Nordlandsbanen i Norge. Sunnan ligger ved sørenden av Snåsavatnet og var før 1926 nærmest et bysamfunn. Tog kom og gikk, og det var stor ferdsel av reisende. Folk gikk på toget for å dra til Steinkjer og enda lenger ut i verden. De som gikk av toget, skulle for det meste til bygdene rundt Snåsavatnet, men noen også til Lierne og Namdalen.

På den tida hadde samene på Snåsa, i Lierne og i Namdalen gått over til kommersiell drift. På seinhøsten ledet de slaktedyra ned til allmenne ferdselsårer som riksveier eller ned til det islagte Snåsavatnet. Der ble dyra slaktet, og kjøttet ble fraktet til markene i byene. I og med at det var vinterstid og kaldt, lot de skrottene fryse. Da kunne de fraktes langt uten å ta skade. Sunnan ble et opplastingssted for videre forsendelse av reinkjøtt og skinn.

Samene trengte hjelp til frakt, og enkelte bønder rundt Snåsavatnet tok på seg oppdrag for samene. Det gjorde både min oldefar og min bestefar. Bestefar fraktet kjøtt på vinterslede fra fjellovergangen mellom Snåsa og Grong. Der hadde Derga-familien sin vinterlige slakteplass. Andre ganger hjalp han Jåmafamilien. De hadde på den tida vinterbeite i Skjækra, øst for Snåsavatnet, inn mot svenskegrensa. Når de skulle slakte, drev de dyra ned til Snåsavatnet, ved Valøya, i nærheten av helleristningen av Bølareinen. Det hendte det ble store lass, såpass store at bestefar syntes lasset ble for tungt for en hest. Da ringte han heim til gården i Øvre-Kvam og ba om ekstra hest. Da måtte mor av gårde med hest og slede på kvelden og fornatta. Hun var da i 12–13-årsalderen. På den tida av døgnet var det ingen trafikk på den øde strekningen mellom Kvam og Snåsa. Hun var derfor svært glad når hun hørte bjella på bestefars hest etter et par mils kjøring.

Som liten gutt hørte jeg ofte mor og bestefar snakke om denne trafikken. De var begge opptatt av sørsamenes kultur og livsførsel. Bestefar beundret hvordan samene innrettet seg i naturen, hvor praktiske de var, og han mente de levde et sunt liv. Sjølsagt hadde de det strevsomt, men både kvinner og menn behersket det.

Mors og bestefars fortellinger om sørsamene har aldri gått ut av minnet mitt, men det skulle gå svært mange år før tanken om å skrive en helhetlig

sørsamisk historie slo meg. Når den nå foreligger, vil jeg gjøre oppmerksom på at den ikke er formet etter en streng akademisk norm. Den er skrevet med tanke på et allment publikum og på at skoleungdom skal ha utbytte og forhåpentligvis glede av å lese den. Dessuten er det mitt håp at boka skal være med på å øke kunnskapen om sørsamene. De tilhører urfolket i Midt-Skandinavia, og i mange områder har de hatt tilhold lenger enn den norrøne befolkningen. Jeg håper også at denne framstillingen skal være med på å styrke sørsamenes kulturelle og samfunnsmessige situasjon i både Norge og i Sverige.

Alvdal, i mars 2014

Leif Braseth

Et fangstfolk utvikler sin identitet

TIDSROMMET FRAM TIL CA. 800 E.KR.

Den seinere forskningen har vist at det har vært kontinuitet i tilstedeværelsen for den sørsamiske befolkningen i Midt-Skandinavia fra de første folkene kom til dette området til dagens sørsamiske befolkning Deres historie for teller om en egenar tet utvikling som før te fram til en særpreget identitet

Samene var natur folk, og synet var at natur folkene ikke hadde noen historie av verdi Natur folkenes historie kunne bare skje gjennom et annet folks historie Det var altså folk med og folk uten historie

For 40–50 år siden var det en van lig oppfat ning at sa mene hadde innvand ret. De hadde kom met øst fra, mu ligens fra om rådene rundt Uralfjella. De hadde vand ret rundt Bottenvika og deret ter spredd seg utover Skandi navia og Nordka lot ten. Om de hadde rein med seg, har vært uklart. Oppfat ningen til da var at den ne fol kegruppa representer te en statisk kultur som hadde stått på det sam me stadiet i tusenvis av år. Helt siden steinalderen hadde deres kultur vært stil lestående uten end ringer som kun ne sam men lig nes i alle fall med hva nasjonene i den vest lige verden hadde gjen nomgått.

Synet på samene som en folkegruppe med en historie bak seg har variert mye både i Norge og i Sverige i løpet av de siste 150 årene. Før rundt år 1850 var det forskere i Norden som mente at samene tilhørte urfolket i hele Skandinavia. De mente at samene hadde hatt en langt større utbredelse i Skandinavia enn tilfellet var på dette tidspunktet. Historikerne Rudolf Keyser og P.A. Munch i Norge la fram en teori om at samene var urfolket i større deler av den skandinaviske halvøya, og at de var trengt gradvis sørover av andre folk som var innvandret. Den siste av disse var de nordiske stammene.

I løpet av 1820- og 1830-årene mente også historikeren Erik Gustaf Geijer i Sverige og språkforskeren Rasmus Rask i Danmark at samene var urfolket i store deler av Skandinavia. Men dette synet kom til å endre seg sterkt fra midten av 1800-tallet. Allerede i 1860-årene slo kritikken mot denne teorien fullstendig igjennom.

I løpet av 1860- og 1870-årene endret arkeologene også sine standpunkter. De hadde i større grad begynt å studere steinfunn fra det arktiske området. Men kunnskapen om disse funnene isolerte de til den arktiske steinalderkulturen, og dermed unngikk man å regne med det samiske bidraget til den skandinaviske historia.1 Nå var både historikere og arkeologer i Norge opptatt av å påvise og hevde landets nasjonale identitet i forhold til de andre skandinaviske landene, og her var det ikke plass for den samiske kulturen i framstillingene. Den samiske kulturen måtte elimineres når det gjaldt verdien i nasjonens fortreffelige egenart. Fra da av ble samene statister i den historiske framstillingen. Det var flere ideolog ier mot slut ten av 1800-tal let som gjorde seg gjeldende i historiesy net på den tid. Det var både sosialdar wi nismen, rasedebattene og ikke minst nasjona lismens ideolog ier som var aktuel le. Det te gjorde at historie var noe som i første rek ke til hør te vest lige folk og nasjoner. Det var de som hadde evne til ut vikl ing og dy na mikk i sin sam funnsstruktur, og deres for tid hadde en posisjon i forhold til and re folk og nasjoner. And re folk antok man hadde ikke sli ke kvaliteter, og de hadde blitt pri mitive og statiske. 2

Også når det gjelder de sørsa miske om rådene, har man trodd at det alltid har vært strenge grenser mel lom de sa miske og ikke-sa miske kultu rene. Men i løpet av de siste 20–30 årene har arkeologene påvist at det var stor kontakt, ikke minst i det øvre lag i kultu rene. Fra om rådene sør for Ume elv og Salt fjellet og helt ned til sønd re delene av Da lar na og til Trysil har en slik bland ingskultur fun net sted. Det var i all hovedsak en fangst kultur hos de sa miske fol-

kene og en jordbrukskultur hos de norrøne kultu rene. Men beg ge kultu rene in neholdt elementer av sine naboers kulturdrag. De isoler te seg ikke, de gif tet seg med hverand re, og de ut vekslet impulser.

Det har altså skjedd store forandringer gjennom historia når det gjelder sørsamenes kulturgrunnlag. Det er nok bare å vise til overgangen til nomadisk reindrift på 1500- og 1600-tallet. Det er såpass stort brudd med det tidligere økonomiske grunnlaget at det kan sammenlignes med Vestens overgang til industrialismen. Også overgangen fra intensiv til ekstensiv reindrift må kunne sammenlignes med utviklinga i det skandinaviske jordbruket i løpet av de siste femti årene.

Men denne utviklinga er særdeles lite kjent blant den øvrige skandinaviske befolkningen. Det er en vanlig forestilling blant folk flest at samene alltid har hatt reindrift som sin levevei. Det er også en temmelig fastgrodd forestilling at samene har innvandret, og at sørsamene har kommet vandrende nordfra for bare noen få hundre år siden. I mange bygdebøker fra kommuner på Helgeland, i Trøndelag og i Hedmark der det bor samer i dag, blir det hevdet at samene i disse områdene kom flyttende sørover i løpet av 1600- og 1700-tallet. I flere av disse bøkene blir det henvist til Bygdebok for Snåsa av Jørn Sandnes der han hevder disse synspunktene. Disse synspunktene er da også blitt hevdet i rettssaker mot samene, og det har vært et tungt synspunkt for sørsamene å leve med.

Når man forteller til folk at også sørsamene har holdt til i disse områdene like lenge som den norrøne befolkningen, skaper dette stor forundring. – Ja, men de må vel ha kommet fra et sted, blir det hevdet. Det er med andre ord en delvis fastgrodd forestilling ennå i begynnelsen av 2000-tallet at sørsamene ikke har levd i disse områdene i like lang tid som den norrøne befolkningen. Forskningen har etter hvert vist at det er kontinuitet i tilstedeværelsen for den sørsamiske befolkningen i Midt-Skandinavia og bakover i tid til de første folkene som kom til dette området. Derfor bør en framstilling av den sørsamiske historia starte ved det tidspunktet den siste issmeltinga tok slutt og det hadde blitt levevilkår for både planter, dyr og folk. Sørsamene kan med det regnes som urfolk i Midt-Skandinavia.

DET SØRSAMISKE OMRÅDET

Dagens sørsamiske område strekker seg sammenhengende på norsk og svensk side fra og med Saltfjellet og Ume elv i nord til Elgå og Idre i sør Tidligere var området vesentlig større

Det sørsa miske basisom rådet i dag, defi nert et ter om råder som har reindrift, strek ker seg langs beg ge sider av grensa mel lom Norge og Sverige, fra Salt fjellet og Tär na ved Ume elv i nord og så langt sør som til Elgå i Engerdal og Idre/ Särna.

Også den norske historikeren Ernst Sars mente at samene var primitive og statiske Det toppet seg i Norge i hans verk Udsigt over den norske Historie, der han hevder at samene kunne «set tes ud af Betragtning» Det te var en synsmåte som kom til å bli seiglivet, og den kom til å gi næring til andre vitenskapelige konklusjoner og for politiske vedtak De etniske og kulturelle særdragene sto over mulighetene for forandring og ut vikling i historisk framstilling

Nåværende sørsamisk område. 

 Utbredelsen av sørsamisk område i førhistorisk tid.

I førhistorisk tid var området langt større og omfattet store deler av MidtSkandinavia. Her finnes det levninger av en fangstkultur som går langt inn i jernalderen og har sammenheng bakover helt til steinalderen. Samisk kultur har sitt utspring i denne fangstkulturen eller er synonym med den.3 Her finnes det levninger etter en fangstkultur som har en lengre tradisjon bakover enn den norrøne. Sjøl om arkeologene ikke anvender betegnelsen samer om dette fangstfolket før i det andre årtusenet f.Kr., så mener de at kulturen var mye eldre. Sørgrensa i Sverige er om lag sammenfallende med den såkalte norrlandsgrensa gjennom Värmland-Dalarna-Västmanland-Uppland-Gästrikland.4 Dette er om lag år 1000 e.Kr. Grensa tilsvarer omtrent den som i naturvitenskapen kalles for limes norrlandicus, eller den biologiske norrlandsgrensa. Den er også blitt omtalt som kanskje den viktigste naturgeografiske grenselinja i Sverige. Det er ikke bare en klima- og naturgeografisk grense, men også en kulturgeografisk og kulturhistorisk grense. I området nord for denne grensa levde et vandrende fangstfolk med enkle fangstmetoder.

samer sør for midnattssola

Oslo

Bergen

Trondheim

Røros Stockholm

Göteborg

Oslo

Bergen

Trondheim

Røros

Göteborg

Östersund Trollheimen

I Norge strakte grensene seg så langt sør som til områdene ved Trysil og Elverum. Hvor langt vestover i Sør-Norge grensa gikk, er litt uklart, men den omfatter i alle fall Gudbrandsdalen, Valdres og Dovrefjell. I det siste er det også funnet spor etter samiske tufter i Buskerud fylke. Lenger nord besto området av østlige deler av Trøndelag og hele Helgeland i Nordland fylke. Grensene for fangstfolkets områder var neppe sylskarpe. Det var på ingen måte et isolert folkeferd som ikke hadde kontakt med andre folkegrupper i samme tidsrom. Deres livsførsel var heller ikke statisk. Samfunnet deres var dynamisk alt etter hvilken økonomi som passet dem.

NATURGRUNNLAGET

Naturgrunnlaget i det sørsamiske området er i stor grad fjellområder med grassletter, myrer, bjørkeskoger som skifter fra å være glissen til større sammenhengende skoger, og dessuten vann

I 1984 inndelte Nordisk ministerråd Norden i naturgeografiske om råder. Samenes om råder kom mer inn under Alpin sone og Nordlig boreal sone. Det er i stor grad fjellom råder med litt ulik karakter. Det er lave fjell med mykbølget karakter. Andre steder er det småkupert og noen steder høyslet ter. Det finnes også

 Sommernatt i reinbeiteland. Fra Skarpdalen, Tydal kommune. Foto: Leif Braseth

Myrlendt med blandingsskog.  Elgpiggen i bakgrunnen.

Foto: Leif Braseth

Graslier.  Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark.

Foto: Leif Braseth

samer sør for midnattssola

 Grasmyr. Foto: Leif Braseth

 Snøleievegetasjon. Høyt til fjells kan snøen ligge lenge. Da blir det nye grasskudd utover hele sommeren.

Foto: Leif Braseth

Kapittel 1 et fangstfolK utviKler sin identitet – 15

Jutulhogget i Alvdal og Rendalen kommuner. Det er en av Nord-Europas dypeste canyoner. Hogget er 2,4 kilometer langt og 240 meter dypt. Da vannet brøt gjennom isen og dannet denne revna i landskapet, ble Glåmsjøen samtidig tømt. Nøyaktig når det skjedde, er uklart, men landskapet i området var isfritt for om lag 8500 år siden. Foto: Per Arnfinn Bergebakken 

 «Veggen» i Jutulhogget.

Foto: Per Arnfinn Bergebakken

storformer, så som Sylene, Rendalssølen, Sølnkletten, Tronfjell, Rondane, Trollheimen og Snøhet ta. På svensk side ligger Ammarfjellet, Storfjellet, Marsfjellet, Helagsfjellet og Åreskutan. Noen steder skiller dalene seg mye fra omgivelsene rundt. Hoveddalene er vanlig vis U-daler, og en del sidedaler er V-daler. I mange om råder er det mye myrlandskap, helt opp til 75 % av landskapet. 5

Grenseområdet, Kjølen, utgjør for det meste vannskillet. Stort sett renner vannet på svensk side østover, mens det renner vestover på norsk side. Men i en del områder renner også vannet sørover. Særlig i sør er noen områder nedbørsfattige, spesielt når vi kommer på østsida av Kjølen. Området rundt Funäsdalen, Røros og Engerdal ligger i det breieste partiet av den skandinaviske halvøya. Både Drevsjø, Røros og Särna har lav vintertemperatur og dessuten korte somrer. Klimaet har skiftet en god del etter siste istid. På grunn av klimaendringer har også planteveksten endret seg. Pollenanalyser og avleiringer i myrer og tjern har kartlagt dette.

Vegetasjonen er fattig i sør, men blir rikere nordover etter som kalkinnholdet i berggrunnen blir rikere. Bjørkeskogen er dominerende, fra å være glissen til å utgjøre store skoger. Vier og furu er det mye av. Furua har vært her lenge, mens granskogen invaderte Skandinavia rundt år 500 f.Kr. Grasmyrene har vært viktige beitemarker for dyr, for eksempel elg og rein. Mange myrplanter har svært næringsrike røtter. I snaufjellet er det tilgang på snøleievegetasjon. Her kan snøen ligge lenge utover sommeren. Etter hvert som den smelter, kommer vegetasjonen raskt. Dette gir ferske grasvekster til beitende dyr store deler av sommeren.

Svært mye av hele dette området blir i dag regnet som villmark og er i stor grad upåvirket av vanlig sivilisasjonsinngrep. Derfor er også mange områder blitt nasjonalparker, både på norsk og svensk side av grensa.

ISEN FORLATER MIDT-SKANDINAVIA

Istida satte tydelige spor etter seg på flere måter i landskapet i Midt-Skandinavia Her lå også isen lengst Menneskene tok landet raskt i bruk straks isen var bor te� Den store Glåmsjøen kom imidler tid til å stoppe dem for en periode� Men sporene er tydelige den dag i dag helt ned til daværende strandsone

I Midt-Skandi navia lå isen lenger enn i resten av Skandi navia. For om lag 25 000 år siden var isen på det tyk keste. Noen steder stakk det fjelltopper opp av isen. Den siste istida var ingen homogen periode. Nedsmeltinga var ujevn, med tilba keslag i flere perioder, blant anna raperioden, for 11 000–10 000 år før nåtid.6

Isen var altså tykkest og lå lengst i det området som etter hvert ble de sørsamiske bostedsområdene. Vi skal derfor se litt nærmere på hvordan isen oppførte seg og hvordan issmeltinga foregikk.

Den delen av innlandsisen som lå høyest, kalles isskillet. Fra dette området skled isen utover i flere retninger fordi trykket mot bunnen av isen gjorde den til en plastisk masse. Skliinga og tidligere istider var med på å forme landska-

 Hoggtjønna i sørøstre delen av Jutulhogget.

Foto: Per Arnfinn Bergebakken

 Steinalderboplass. På stedet der bildet er tatt fra, er det funnet flere flintbiter.

Funnstedet lå om lag 10 meter fra vannkanten da menneskene oppholdt seg her. Dalen og elveleiet (Folla) vi ser på bildet, var på den tiden innsjø. Det er minst 8500 år før vår tid.

Foto: Leif Braseth

Kokeplass i høyfjellet. 

Ved bredden av Breisjøen (952 moh.) i Alvdal er det tett i tett med boplasser fra steinalderen.

Menneskene etterlot seg mye

kokstein ved bredden av denne sjøen. Medlemmer fra Alvdal

Tur forening tar boplassen i øyesyn. Foto: Leif Braseth

pet slik vi opplever det i dag. Retningen isen skled, var sammenfallende med helningsretningen på isoverflata. Et isskille strekte seg i sørvestlig retning fra områdene sør for fjellpartiet Rondane til sør for innsjøen Femunden. Dette skillet utgjorde vannskillet på den tid og lå flere mil lenger sør for dagens vannskille. På grunn av en isbarriere i sør dannet det seg en stor issjø, Glåmsjøen. Den hadde en lengde på hele 14 mil. Vassoverflata på den kom til å synke etter hvert som isen smeltet. Etter at den var borte og det var fritt løp sørover mot Oslofjorden, lå det fortsatt en iskappe igjen bortover mot Jotunheimen og en tilsvarende fra Femunden og østover til Jämtland. Men disse smeltet fort på grunn av sterk klimaforbedring. Geologene regner med at hele området var isfritt om lag 8500 år før nåtid. Dette var situasjonen ved slutten av siste istid i Midt-Skandinavia. Deretter innvandret planter og dyr. Når det gjelder utviklinga av skog etter istida, så er rekkefølgen denne: bjørkeskog – furuskog – blandingsskog med or – varmekjær lauvskog (ikke i fjellet) – granskog. Furuskogen dominerte i perioden 10 300–8200 år før nåtid og kan ha nådd opp i en høyde av 1100–1200 meter i Nord-Østerdalen. Gran dannet skog fra 500 f.Kr., slik vi allerede har vært inne på. Som sparsomme enkelttrær forekom både bjørk, furu og gran allerede fra slutten av siste istid. De vokste på de isfrie toppene som var smeltet fram fra isen. Såkalte istidsstammer av alle disse tre treslagene er funnet på Åreskutan, og trolig vokste de også på Dovre mot slutten av istida.7

Etter plantene og dyra fulgte menneskene. I alle fall var mange av dem tidlig ute. Allerede før Glåmsjøen var tom, var de på plass på enkelte tanger og halvøyer nær vannkanten og på høydedrag til fjells. En gruppe mennesker slo seg

ned for en tid på en forholdsvis liten tange ved Glåmsjøen, nå i Alvdal kommune i Nord-Østerdalen. Vannspeilet omsluttet denne tangen på tre sider. Det var trolig en gruppe som kom fra kysten i nåværende Møre og Romsdal fylke. De hadde vandret over det tørre landskapet som hadde dannet seg vestover i landet, og slo seg ned ved denne sjøen som stengte all ferdsel østover. De hadde med seg flint som de bearbeidet på plassen. Flere flintbiter er funnet her, og flint finnes ikke naturlig i fjellregionen. I og med at issmeltinga ikke var slutt ennå, forteller dette funnet at menneskene var tidlig ute.

Spor av en lignende gruppe er også funnet ved Ålbusetra ved elva Orkla på grensa mellom Oppdal og Folldal kommuner. Stedet ligger i snaufjellet, 1000 meter over havet. Her fant noen gjetergutter en forholdsvis stor flintstein på størrelse med en neve, etter hva guttene fortalte om lag 70 år seinere. Arkeologene fant trekull på stedet som regnes som boplassen, og det viste at her hadde det holdt til mennesker for 8800 år siden. Det er en av de eldste daterte boplassene i Midt-Skandinavia. Det viste også at stedet må ha vært en populær boplass, i og med at dateringene fortalte at folk også holdt til her for 4000 år siden.

Etter hvert etablerte grupper med fangstkultur seg i det som utgjør MidtSkandinavia.

ETNISK UTVIKLING OG KONSOLIDERING HOS ET FANGSTFOLK

I tidsrommet 1980–1990 begynte flere forskere å tvile på at samene hadde innvandret østfra Opphavet til samene måtte være å finne i Europa Hvordan kunne en slik utvikling ha skjedd? Det ble det store spørsmålet Hva slags forskning var det som klargjorde et slikt spørsmål?

Gjen nom steinalderen var det i det ind re og nord re Skandi navia forholdsvis likartede sam funn. Det te var fol kegrupper som levde som jegere og samlere. Men neskenes identitet var knyt tet til lokalsam fun net, men sam handl ing skjedde mel lom ganske likartede nabogrupper.8 I noen til fel ler er det dokumentert at det var forbindelser til sam funn som var an nerledes og lå lenger unna. Arkeologene reg ner med at disse fangstsamfunnene for det meste hadde god levestandard, og at de til dels kun ne være over flodssam funn og besto for det meste av noen kjer nefa mi lier som bodde sam men.

Den sa miske fol kegruppa er ei svært gam mel fol kegruppe i Eu ropa og i Skandi navia. De har dype røt ter i Norden både språk lig, genetisk og kultu relt, og de er di rekte et terkom mere et ter de men neskene som først slo seg ned her et ter istida.9

Som nevnt innledningsvis i denne boka mente forskerne, så lenge som etter siste verdenskrig, at samene hadde innvandret fra områdene rundt Ural, og at de dermed hadde et mongolsk eller et asiatisk opphav. Det var flere faktorer som talte for det. For det første var det språket. Samisk tilhører den finsk-

Det er godt over 300 generasjoner (9000–10 000 år) siden de første fangst folkene tok i bruk den indre delen av den skandinaviske halvø ya Det foregikk en indre ut vikling hos disse gruppene, og det ser ut til å ha vært kontinuitet i ut viklinga Forskerne er blitt mer og mer enige om at fangstkultur, med røt ter tilbake i steinalderen, var grunnlaget for framveksten av en samisk etnisitet� Både nordmenn, svensker, suomi-finner –og samer – er direkte et terkommere av den første befolkningen som slo seg ned i Norden da isen hadde smeltet

ugriske greina av den uralske språkfamilien. Dessuten mente også noen at de av utseende hadde mongolske trekk. Dette synet slo sprekker i løpet av 1980og 1990-årene. Opphavet til samene var å finne i Europa.

Det var flere forskningsfelter som ble tatt i bruk her. Det var både språkforskning, antropologisk forskning og ikke minst genforskning. Den språklige siden av dette bildet og genforskningen kommer vi tilbake til seinere i dette kapitlet.

Antropologien fikk mye å bety på grunn av den norske sosialantropologen Fredrik Barths teori som brøt med tidligere oppfatninger om at etnisitet først og fremst skulle være et kulturelt og biologisk fenomen. Hans nye teori ble framsatt i et arbeid som kom ut i 1969.10 I dette arbeidet framhevet han at etniske grupper ikke er statiske. De forandrer seg. Geografisk og sosial isolasjon er ikke avgjørende for å holde på et kulturelt mangfold. Etnisitet er et sosialt fenomen der visse utvalgte kulturelle trekk blir brukt for å markere etnisiteten. Andre kulturelle trekk kan uten problemer krysse grensene mellom gruppene. Hvilke trekk som markerer en grense, skifter fra tid til tid og fra sted til sted.11 Dette gjelder imidlertid ikke hundre prosent. Det kan forekomme unntak fra disse oppfatningene, blant annet mente ikke Barth at det ikke var forbindelser mellom etnisitet og biologisk arv.12 Men i sin alminnelighet er etnisitet et fenomen der spesielle og utvalgte kulturtrekk er markører. Han snudde på den til da vanlige argumentasjonen og sa at i stedet for at etnisitet oppstår fordi folk har felles biologisk arv, vil etnisitet skape biologisk arv, altså at biologisk arv oppstår fordi folk hører til samme etniske gruppe. Av dette følger også at etnisitet bør sette spor i det genetiske materialet. Hvem som har hatt mye kontakt, og hvem som har hatt liten forbindelse, vil vise seg i det genetiske materialet.13 Det er de sosiale faktorene som er det viktigste elementet i å holde ved like den etniske bevisstheten.

Så vidt vites har ikke Fredrik Barth sjøl brukt sine teorier i forbindelse med den samiske folkegruppa, men teorien har inspirert andre til å gjøre det. Men det skulle gå 10–15 år før teoriene gjorde seg gjeldende i miljøene som hadde samisk forskning som hovedtema. Men i 1983 utkom det en bok av den norske sosialantropologen og arkeologen Knut Odner, Finner og terfinner, som bygger i stor grad på Barths teorier. Han prøvde å finne ut om når og hvorledes samisk etnisitet hadde oppstått. Han mente at etnisk bevissthet blir utviklet når det dekker bestemte formål fordi folkegrupper som støter sammen, må tilpasse seg ulike økonomiske og økologiske nisjer. Samisk etnisitet trodde han vokste fram i hundreårene rundt Kristi fødsel, og da i et møte med innvandrende suomi-finske jordbruksfolk14 og fangstfolkene. Men han mente at fangstfolkene i Midt-Skandinavia ikke kunne karakteriseres som samer i middelalderen. Dette mener Leiv Olsen er en gal tolkning, og at Odner her har bygd resonnementet på uriktige påstander.15 Etter at Odners bok kom ut i 1983, har da også flere arkeologiske utgravninger påvist at det eksisterte samer i MidtSkandinavia i middelalderen (jf. her blant annet Vivallen og Aursjøen).

Arkeologen Bjørnar Olsen har kommet til en konklusjon som er nær Odners teori, men han legger prosessen lenger bakover i tid. Han mener at samhandlingen var for en stor del avgrenset til lokalt nivå, mellom likeartede nabogrupper, sjøl om det kan dokumenteres kontakter til mer fjerntliggende og forskjelligartede grupper, slik vi har referert ovenfor. Leiv Olsen mener at både Knut Odner og Bjørnar Olsen tror at på et annet tidspunkt har det skjedd en etnisk uniformering av et opphavlig heterogent veidefolk. Han mener at Odner går ut fra at Norden var et etnisk lappeteppe. Andre steder i verden som antropologer har undersøkt, viser at dette kan være tilfellet der høye fjell, tette skoger eller næringsmessige motsetninger skapte lommer for en slik situasjon. Men Leiv Olsen mener at situasjonen i Norden neppe var slik. Det var helt andre forhold i Norden før jordbrukstida begynte. Det var gode kommunikasjoner ved å ferdes langs kysten, langs elveveiene og på fjellviddene. Folk var mobile og hadde god kontakt over store avstander både i Norden og i Baltikum i mesolitikum (tida mellom 11 000 og 3000 f.Kr.). Begge de områdene var svært ensartede og svært konservative, mener Leiv Olsen.16 Omslaget kom med jordbruket, og nyvinningene spredde seg i rask rekkefølge. Vi fikk områder med klart ulike arkeologiske kulturer som spredde seg der det hadde vært veidekultur. Skifer-kvartskultur, kultur bygd på kamkeramikk og på asbestkeramikk og Säräisniemi-2-kulturer avløste hverandre i rask rekkefølge.17

Leiv Olsen mener videre at vi ikke kan vite om en arkeologisk kultur er spor etter bare en bestemt etnisk gruppe. Vi kan heller ikke vite om grensene for arkeologiske kulturer faller sammen med eller går på tvers av grensene for etniske grupper. Og arkeologien gir i alle fall ikke holdepunkter for å hevde at veidefolk i Norden i steinalderen (før jordbrukstida) var etnisk heterogene.18

Samisk etnisitet må ha utviklet seg gradvis blant folk som alltid har holdt til i Norden, fastslår Leiv Olsen.19

GENETISK FORSKNING – NYTT OG STORT HJELPEMIDDEL

Imidlertid har det vært en innvandring, en innvandring som skjedde etter hvert som isen trakk seg tilbake fra Nord-Europa. Dette er altså den fangstkulturen som både samene og den norrøne befolkningen stammer fra.

Innvandringsveiene nordover fra kontinentet var flere. Disse veiene er blant annet avdekt gjennom genetisk forskning. Det er en forholdsvis ny forskning, men den ser ut til å ha betydd svært mye som et ledd i arkeologisk og historisk forskning.

Genetisk forskning er forskning på arvelighet. Genetisk historieforskning er å rekonstruere arvelinjer bakover i tid. På den måten kan man se hvilke folkegrupper som for eksempel kan ha hatt kontakt og blandet seg mer eller mindre med hverandre. På den måten kan man også se hvilke veier og strekninger enkelte folkegrupper eller deler av folkegrupper har hatt på sine vandringer gjennom historia.

Med det har vi fått fastslått at det er enighet blant forskerne om at samene har hatt tilhold i Norden like lenge som den norrøne befolkningen� Det er noe uenighet om på hvilket tidspunkt det ble snakk om en spesiell samisk etnisk gruppe

 Skjematisk rekonstruksjon av mulige innvandringsruter for folkegrupper med tidlig ar vemateriale. Kar tet er hentet fra Leiv Olsens ar tikkel «Samane kom fyrst – i heile Norden». Det bygger på Kristiina Tambets’ rekonstruksjon av innvandringsveiene.

Kar tene viser de sannsyn lige innvandringsveiene til fol kegrupper med bærere av et spesielt ar vemateria le (haplogrupper). Kart A viser avstam ningen fra mor til dat ter og kart B avstam ningen fra far til sønn. Tidspunktet er da istida i Nord-Eu ropa var slutt og fol kegrupper la ut på vandring. For gruppe A var utgangspunktet dagens Mel lom-Eu ropa, mest trolig om rådet rundt Hamburg. Der holdt det til en gruppe (V) som har fått benev nelsen Ahrensburgkulturen. Det var en fol kegruppe med jegerkultur på tund raen i tidsrom met ca. 10 500–9000 f.Kr. Folk fra den ne gruppa har hatt to veier til Norden. De har tatt seg over Nordsjøen fra Dan mark til norskekysten (H1). De har også vand ret østover via Øst-Eu ropa, gjen nom Balti kum og Russland til Finn mark og deret ter spredd seg utover hele Norden (U5b1b1).

Gruppe B innvandret fra østlig område i europeisk Russland til Finnmark og spredde seg deretter over hele Norden (gruppe N3 og en mindre gruppe R1a). En mindre gruppe (R1b) kom fra Sentral-Europa via Øst-Europa til Finnmark. Bærerne av haplogruppa J innvandret fra Sentral-Europa over Nordsjøen til Skandinavia og Norden for øvrig. Det var tundrafolk (reinsdyrjegerkulturer) som rekrutterte folk til i utvandringen til Skandinavia. Det var Ahrensburgkulturen lengst vest og Swiderienkulturen (ca. 10 000–4500 f.Kr.) som holdt til i det nåværende Polen.

Samisk arvestoff viser seg å ha sitt opphav i den europeiske genpolen. Samene er også genetisk enestående blant europeiske folk. Forklaringen på det må være at de gjennom svært lang tid, faktisk gjennom flere tusen år, har hatt lite inngifte med andre folk.21

Den avgjørende fasen for framveksten av et samisk kulturelt særpreg ser ut til å ha vært i det siste årtusenet før begynnelsen av vår tidsregning. Flere samiske kulturtrekk ble synlige i den perioden. Det er Bjørnar Olsen og flere

andre som har satt fram denne hypotesen. Også Hilde Rigmor Amundsen mener det samme for Hedmarks vedkommende når det gjelder yngre bronsealder og førromersk jernalder. Både boligutforming og bosetningsmønster som ligner det som vi med sikkerhet vet fra tida nærmere vår egen tid, kom til på dette tidspunktet.22

Forskerne har altså flyttet grensene for hvor lenge samene har vært i MidtSkandinavia bakover i tid i forhold til det som var vanlig syn for noen tiår siden. De aller fleste er enige om at også sørsamenes historie er å finne i den forhistoriske fangstkulturen.

KONSOLIDERING NORD I HEDMARK

Et stort arbeid som er utført i den seinere tid i form av en doktorgrad av Hilde Rigmor Amundsen, viser utviklinga fram mot en differensiert befolkning i Hedmark fylke gjennom kulturelle endringsprosesser i løpet av de siste 4000 årene f.Kr. I første rekke på grunnlag av det arkeologiske materialet, slik det er tolket og analysert, mener hun at det utviklet seg et jordbrukssamfunn med faste bosteder på Hedemarken øst for Mjøsa. I det nordøstlige hjørnet av Hedmark, i Øvre Rendalen og i Engerdal, utviklet det seg en fangstkultur på grunnlag av villreinfangst. Fangstvirksomheten i dette nordøstlige hjørnet av Hedmark har neppe utspring i kulturen sør i Hedmark. Parallellen finner Hilde Rigmor Amundsen lenger nordøstover, blant annet i Norrland i Sverige, som har samme type landskap som Rendalen og Engerdalen. Nord-Østerdalen og Røros er imidlertid ikke med i hennes undersøkelse. Men materialtyper og funnspredning tyder på at Femundsdelen av Røros er sammenlignbart med forholdene i Engerdal, mens Glommadalføret i Nord-Østerdalen har tilknytning til søndre Østerdalen. En grundig materialanalyse vil kunne skille ut mer detaljerte grenselinjer.

Ut fra denne tolkninga går utviklinga i tidsrommet fra tidlig neolitikum til førromersk jernalder (3800 f.Kr.–Kr.f.) fra å være regionale grupper som deler felles identitet, i retning av to distinkte kulturtradisjoner som oppfatter seg grunnleggende forskjellige fra hverandre.

De store skillelinjene framtrer først fra seinneolitikum (2350–1750 f.Kr.) og konsoliderer seg i løpet av bronsealder og førromersk jernalder (1750 f.Kr.–Kr.f.). Dermed får vi en jordbrukskultur på Hedemarken og en fangstkultur i Øvre Rendalen og Engerdalen. Grensa mellom dem er Trysilelva. De mellomliggende dalførene, altså Østerdalen, Søndre Rendalen og Trysil vest for Trysilelva, utnyttes til jordbruks- og fangstvirksomhet av grupper med utspring i den sørskandinaviske tradisjonen sør i fylket fra neolitikum og framover, mener Hilde Rigmor Amundsen. Fra og med seinneolitikum var det en viss utnyttelse av de samme dalførene av fangstgruppene i Engerdal. Dette er også med på å stadfeste Anders Hagens utsagn fra 1946 om at det ikke er mange tegn som tyder på kontakt mellom regionene.

Gjennom den genetiske forskningen er det blitt avdekt hvilke veier og omveier de folkegruppene fulgte som innvandret til Norden, og hvilke veier de fulgte som ble den samiske folkegruppa� Genetikerne har ut viklet metoder som kan kartlegge avstamningen til folk Det er såkalt mitokondrisk DNA som alltid blir ar vet fra mor, mens Y-kromosomene blir ar vet fra far I 2004 la Kristiina Tambets mfl fram en studie som sammenligner samisk mtDNA og Y-kromosom med materiale fra de fleste folkene i Europa og i Nord-Asia 20 Den viser et interessant bilde

Kart over undersøkelsesområdet  til Rigmar Amundsen (Øvre Rendalen og Engerdal) som viser fangstkultur med forbindelser nordøstover til Norrland i Sverige.

– samer sør for midnattssola

Hilde Rigmor Amundsen konkluderer på denne måten:

Hoved mønst re og end ringsprosesser tilsier at dagens Hed mark fyl ke i det ind re Sørøst-Norge har utgjort et av flere dan nelses- og et ter hvert grense- og kontaktom råder mel lom tid lige nor rø ne og sa miske grupperinger som ut vik les i løpet av sam me perioder lenger nord og nord øst, og som framtrer med størst tydelig het i de arkeologiske kildene i siste år tusen før Kristus. 23

Der med har vi sam men fall av flere arkeologers synspunkter når det gjelder tidspunktet for den et niske ut vikl inga hos en gruppe fangst folk som et ter hvert ble sørsa mene.

SPRÅKLIG UTVIKLING

Det sørsamiske språket har sin opprinnelse i den finsk-ugriske språkfamilien�

Det ser ut til å ha utviklet seg klart forskjellig fra nordsamisk over lang tid, og det har skjedd i de områdene der sørsamene holder til i dag�

Det sa miske språ ket til hører den finsk-ugriske språk fa mi lien. Sam men med de samojediske språ kene utgjør det den uralske språk fa mi lien. Ut fra den ne språk fa mi lien, gjen nom et tidsrom på om lag 6000 år, ble en rek ke språk-

Oslo

Bergen

Trondheim

Stockholm

Göteborg

sam funn og dia lekter ut vik let. Av de finsk-ugriske språ kene har sa misk størst slektskap med finsk og and re språk som til hører den østersjøfinske gruppa. Lenger bakover i tida er de også i slekt med mordvinsk og mari, og enda lenger bakover i tid er de i slekt med de per miske språ kene udmurt og komi.

Ut fra et finsk-samisk protospråk (urspråk) skilte to språkretninger lag for om lag 1000 f.Kr. Det ble protosamisk og protofinsk. Ut fra protofinsk utviklet språkene finsk, karelsk, veptisk, votisk, estisk og livisk seg. Ut fra protosamisk utviklet de ti samiske dialektene seg. (Se for øvrig «stamtre»-modellen).

Knut Bergsland er pioneren innenfor forskningen av det sørsamiske språket. Han hevdet at forskjellen mellom sørsamisk og nordsamisk er like store som forskjellene mellom norsk og tysk.24 Han hevdet også at de sørlige dialektene ikke kan avledes av de nordlige. Av det vitenskapelige materialet han la fram, mente han at vi må kunne slutte at samisk bruk i sørlige områder går tilbake til 500-tallet eller enda før.25

Uralsk urspråk («ururalsk», 4000 f.Kr.)

Norbert Strade er også en av dem som har forsket på det sørsamiske språket Han hevder at sørsamisk er rikt på arkaismer (gamle former), og at enkelte av dem går tilbake til en språktilstand som er eldre enn ursamisk 26–27 Sørsamisk ser ut til å ha ut viklet seg klart forskjellig fra nordsamisk over lang tid, trolig i mer enn 1000 år Utviklinga har trolig skjedd i området der sørsamene bor i dag 28

ursamojedisk urfinsk-ugrisk (4000–3000 f.Kr.)

urnordsamojedisk ursørsamojedisk

tavgi jeniseisamojedisk jurakisk

selkupisk kamassisk

finsk-permisk urspråk (3000–2000 f.Kr.) ugrisk urspråk (3000–2000 f.Kr.)

permisk

finsk-volga-språkene (2000–1500 f.Kr.) syrjensk el. Komi

votjakisk el. Udmurt

ursamisk (1000 f.Kr.–700 e.Kr.)

samiske dialekter

tjeremissisk el. mari

mordvinsk

erzamoksja

Ungarks el. Madjar Oburgrisk urspråk

Ostakisk el. Hanti vogulsk el. Mansi

(Volgaspråk)

tidlig urfinsk (1500–1000 f.Kr.)

sen urfinsk (1000 f.Kr.–0)

finsk karelsk vepsisk votisk estisk livisk (Østersjøfinske språk)

 Den historiske utviklinga av uralske språk.

Kilde: NOU 1984:18.

Samer sør for midnattssola er den første større og helhetlige framstillingen av sørsamenes historie – både i Norge og i Sverige. Sørsamene har en annen historie enn samene lenger nord, både når det gjelder språk, historiske utviklingstrekk og næringsdrift. Deres tradisjonelle tilholdssteder når det gjelder reindrifta, har vært fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør – og i Sverige fra Tärnaby i nord til Idre i sør. Arkeologiske undersøkelser har vist at sørsamene i tidligere tider holdt til i et langt større område. I Sør-Norge er det spor etter dem helt ned til Valdres, Hallingdal og Sør-Østerdalen og i Sverige ned til Dalarna og lenger østover mot Bottenviken.

Sørsamene tilhører urbefolkningen i Norge og Sverige på lik linje med samene lenger nord, men de er i stor grad blitt oversett. I de vanlige historiebøkene er sørsamene i liten grad nevnt. Det er merkelig at historikere ikke har anerkjent sørsamene tilstrekkelig til å gi dem plass i historieframstillinger verken i Norge eller Sverige, og helt til i våre dager har enkelte anerkjente historikere framstilt sørsamenes historie feil. Sørsamene har bodd og virket i Midt-Skandinavia like lenge som den norrøne befolkningen, men er en minoritet.

Likevel har denne minoritetsgruppen en særegen historie som viser at de har en levedyktig livsform og kultur, sjøl om de har bodd i de minst gjestmilde strøk av Midt-Skandinavia. Derfor er deres kultur blitt såpass unik.

www.fagbokforlaget.no ,!7II2E5-abhbic!

ISBN 978-82-450-1718-2