Offentleglova, 2. utgave (9788245043839)

Jan Fridthjof Bernt og Olav Haugen Moen

Fridthjof Bernt og

Olav Haugen Moen med kommentarer 2. utgave

Offentleglova

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved

1. utgave 2009 2. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4383-9

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: © Prokopeva Irina / Shutterstock (3D characters)

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Tilegnet minnet om Harald Hove, i takknemlighet for hans store innsats og viktige bidrag til faglig debatt og politiske prosesser i arbeidet for større åpenhet i norsk offentlig forvaltning.

FORORD

Da Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (Offentleglova) trådte i kraft 1. januar 2009, var det ment som en foreløpig sluttstrek for en mangeårig diskusjon om behovet for en reform av reglene om allmennhetens innsyn i forvaltningens saksdokumenter etter Offentlighetsloven av 1970. Offentlighetsprinsippet angår så å si selve grunnfjellet til et levende demokrati – muligheten for en løpende kritisk kontroll med hvordan folkevalgte og offentlige tjenestemenn forvalter de fullmakter vi som borgere har gitt dem, i form av makt og myndighet og ved rådighet over våre felles ressurser.

Forfatterne i første utgaven av boken du nå holder i hånden, Jan Fridthjof Bernt og Harald Hove, hadde da vært aktive deltakere i denne diskusjonen i mer enn en mannsalder. Hove var en aktiv og profilert pådriver for større åpenhet i offentlig forvaltning i sine verv som stortingsrepresentant, politisk rådgiver, og til slutt som leder av Offentlighetslovutvalget, som utarbeidet utkastet som den nye loven er bygget på. I første utgave av denne boken ga han et historisk tilbakeblikk og kommenterte utviklingen av debatten og den rettslige regulering av disse spørsmålene.

Ved Hoves død i 2017 mistet vi en viktig stemme i den rettslige og politiske debatt om disse spørsmålene. Vi tilegner denne boken hans minne, i respekt for hans faglige innsats, og i takknemlighet fra Bernt for et mangeårig verdifullt vennskap og samarbeid.

Denne nye kommentarutgaven er en omfattende revisjon og oppdatering med utgangspunkt i et samarbeid mellom Bernt og Moen i Norsk Lovkommentar. Den som venter å finne en enkel og lett håndterbar bruksanvisning om innsynsrett i offentlige dokumenter, vil nok stadig bli skuffet. For mange lovbestemmelser er det nærliggende å gjenta den gamle – apokryfe – innledning til en

universitetsforelesning. «Dere tror dette er enkelt, ment vent til jeg har forklart det.»

Men fremfor alt er det viktig å understreke at for mange spørsmål er det avgjort rom for saklig uenighet og forstandige alternative synspunkter. «Retten ligger foran oss, ikke bak oss.» I dette ligger at vi vil sette stor pris ikke bare på tilbakemeldinger om feil og utelatelser, men også om motforestillinger mot det vi sier på ulike punkter.

På det formelle plan er fremstillingen i boken basert på samme mal som forrige utgave:

Ved de interne henvisningene innen de enkelte paragrafer anvendes den norm som ble anbefalt av Lovstrukturutvalget i NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket: I stedet for de alderdommelige termene «ledd» og «punktum» brukes de betegnelsene som er vanlig norsk språk: «avsnitt» og «setning». Dette er vel i ferd med å bli anerkjent som en alternativ standard, om enn ikke i departementskontorene.

Vesentlig vanskeligere har det så langt vært få aksept for at navn på individuelle lover og forskrifter er egennavn og derfor bør skrives med stor forbokstav, altså f.eks. Offentleglova og Offentlegforskrifta. For en nærmere begrunnelse for dette lille opprøret mot byråkratisk praksis viser vi til Bernt, Universitets- og høyskoleloven av 2005 – med kommentarer (Bergen 2006), s. 7.

I en hektisk produksjonsprosess har vi fått uvurderlig god hjelp fra forlagsredaktør Marius Gulbranson Nordby og hans kompetente medarbeidere i Fagbokforlaget.

Bergen, 1. september 2022

Jan Fridthjof Bernt Olav Haugen Moen jan.f.bernt@jur.uib.no olavhm@gmail.com

INNHOLD

FORKORTELSER PÅ LITTERATUR OG REFERANSER 11

KAPITTEL 1. INNLEIANDE FØRESEGNER 13

§ 1 Formål 13 § 2 Verkeområdet til lova 16

KAPITTEL 2. HOVUDREGLANE OM INNSYN 43

§ 3 Hovudregel 43 § 4 Definisjonar 46 § 5 Utsett innsyn ......................................................................................... 56 § 6 Forbod mot forskjellsbehandling ............................................................ 65 § 7 Bruk av offentleg informasjon ................................................................. 69 § 8 Hovudregel om gratis innsyn 72 § 9 Rett til å krevje innsyn i ei samanstilling frå databasar 79 § 10 Plikt til å føre journal. Tilgjengeleggjering av journalar og dokument på Internett 83 § 11 Meirinnsyn 90 § 12 Unntak for resten av dokumentet 92

KAPITTEL 3. UNNTAK FRÅ INNSYNSRETTEN 97

§ 13 Opplysningar som er underlagde teieplikt 97

§ 14 Dokument utarbeidde for eiga saksførebuing (organinterne dokument) 102

§ 15 Dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga 114 § 16 Innsyn i interne dokument hos kommunane og fylkeskommunane ............. 129

§ 17 Unntak for visse dokument som gjeld Det Kongelege Hoff ........................ 156

§ 18 Unntak for rettssaksdokument 158

§ 19 Unntak for dokument som blir utveksla under konsultasjonar med Sametinget m.m. 161

§ 20 Unntak av omsyn til Noregs utanrikspolitiske interesser 163

§ 21 Unntak av omsyn til nasjonale forsvars- og tryggingsinteresser 171

§ 22 Unntak i visse budsjettsaker 172

§ 23 Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m. .............. 175

§ 24 Unntak for kontroll- og reguleringstiltak, dokument om lovbrot og opplysningar som kan lette gjennomføringa av lovbrot m.m. ..................... 185

§ 25 Unntak for tilsetjingssaker, lønnsoppgåver m.m. 192

§ 26 Unntak for eksamensdokument, forskingsopplysningar og fødselsnummer m.m. 202

§ 27 Forskriftsheimel 211

KAPITTEL 4. SAKSBEHANDLING OG KLAGE 215

§ 28 Innsynskravet 215

§ 29 Kva organ skal avgjere innsynskravet mv. 217

§ 30 Korleis organet skal gi innsyn og gjere dokument tilgjengelege 220

§ 31 Avslag og grunngiving 226

§ 32 Klage ................................................................................................... 227

KAPITTEL 5. SLUTTFØRESEGNER 235

§ 33 Iverksetjing og overgangsreglar 235

§ 34 Endringar i andre lover .......................................................................... 236

STIKKORDREGISTER 237

FORKORTELSER PÅ LITTERATUR OG REFERANSER

Lover og forskrifter

Aksjeloven

LOV-1997-06-13-44 om aksjeselskaper

Allmennaksjeloven LOV-1997-06-13-45 om allmennaksjeselskaper

Arkivlova

LOV-1992-12-04-126 om arkiv Arkivforskrifta FOR-2017-12-15-2105 om offentlege arkiv

Forvaltningsloven – Fvl. LOV-1967-02-10 om behandlingsmåten i forvaltningssaker

Forvaltningslovforskriften FOR-2006-12-15-1456 Forskrift til forvaltningsloven Grunnloven – Grl. L17.05.1814 Kongeriket Norges Grunnlov (bokmålsversjonen)

IKS-loven LOV-1997-06-13-45 om interkommunale selskaper

Offentlegforskrifta FOR-2008-10-17-1119 Forskrift til offentleglova Offentleglova – Offl. LOV-2006-05-19-16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd Offentlighetsloven 1970 – Offvl. LOV-1970-06-19-69 om offentlighet i forvaltningen (opphevd) Kommuneloven – Koml. LOV-2018-06-22-83 om kommuner og fylkeskommuner

Forarbeider

Ikraftsettingsresolusjonen

FOR-2008-10-17-1118 Iverksetjing av lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd

Offentlighetslovutvalget NOU 2003: 30 Ny offentlighetslov Offentleglovproposisjonen Ot.prp. nr. 102 2004–2005. Om lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova)

Innst. O. nr. 41 (2005–2006) Innstilling frå justiskomiteen om lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova)

Tolkingsuttalelser

JDLOV

Rettleiar til offentleglova

SOM

Tolkingsuttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling

Justis- og politidepartementet. Nå Justis- og beredskapsdepartementet. Lovavdelingen. Rettleiartiloffentleglova.G-2009-419.

Uttalelser fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen, fra 1. juli 2021 Stortingets ombud for forvaltningen. Publisert i meldinger hvert år til Stortinget. Uttalelser – Sivilombudet

Litteratur

Aulstad, Innsynsrett Johan Greger Aulstad, Innsynsrett, Fagbokforlaget 2018. Bernt og Hove, Offentleglova Jan Fridthjof Bernt og Harald Hove: Offentleglovamedkommentarer, Fagbokforlaget 2009.

Brandt mfl., Offentlighetslova Kristian Brandt, Jon Sverdrup Efjestad, Hanne Harlem og Camilla Selman, Offentleglova.Lovkommentar, Universitetsforlaget 2018.

Frihagen, Offentlighetsloven Arvid Frihagen, Offentlighetsloven. Frihagens forlag, 3. utg. 1994. Moen, Forvaltningsskjønnogdomstolskontroll Olav Haugen Moen, Forvaltningsskjønnogdomstolskontroll, Gyldendal 2019.

Overå og Bernt, Kommuneloven2018 Oddvar Overå og Jan Fridthjof Bernt, Kommuneloven2018, Kommuneforlaget 2019.

Øy, Kommentarboktiloffentleglova Nils E. Øy, Kommentarboktiloffentleglova, Cappelen Damm Akademisk 2015.

Kapittel 1. INNLEIANDE FØRESEGNER

§ 1 Formål (1)

Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd (2) er open (3) og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege (4) og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon. (5)

KOMMENTARER TIL § 1

(1)

Formålsangivelsen i § 1 var ny sammenlignet med Offentlighetsloven 1970. Bestemmelsen bygger på et tilsvarende forslag til formålsbestemmelse fra Offentlighetslovutvalget,1 men listen over hensyn som skal ivaretas, er noe utvidet sammenlignet med denne. Den angir formålet med loven og understreker sammenhengen mellom åpenhet og gjennomsiktighet i den offentlige forvaltning, og grunnleggende demokratiske og rettsstatlige verdier.

Dette synet på åpenhet og innsynsrett er nå knesatt i Grunnloven § 100 femte avsnitt, der det fastslås som alminnelig prinsipp i første setning: «Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter …». Prinsippet om rett til innsyn gjøres her til rettslig utgangspunkt, ved at begrensninger «i denne Ret» (bare) kan skje «i Lov», «ut fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde». En samlet kontroll- og konstitusjonskomité la til grunn at dette siste er en rettslig skranke for lovgivers myndighet: «Prinsippet bør sette reelle skranker

1 Se NOU 2003: 30 s. 252.

Kapittel 1. Innleiande føresegner

for lovgivers myndighet, og grunnlovsbestemmelsen bør kunne håndheves av domstolene.»2 Det må bety at domstolene vil kunne overprøve lovgivers vurdering av om det foreligger tilstrekkelig «tungtveiende Grunde» til å begrunne et konkret unntak fra innsynsretten, men terskelen for slik overprøving er formodentlig høy.

Bestemmelsen i § 1 har som formål å tydeliggjøre utgangspunktet for loven og å markere verdien av prinsippet om rett til innsyn i forvaltningens saksdokumenter. Den har både en symboleffekt og en pedagogisk funksjon. I tillegg har den også rettslig betydning som bakteppe for tolkingen av de andre bestemmelsene i loven. De hensynene som fremheves, skal ha vesentlig vekt når det tas stilling til hvor langt en unntaksregel rekker, og ved avgjørelsen av om det skal gis merinnsyn i dokumenter som i utgangspunktet går inn under en unntaksregel: «I den vurderinga som skal gjerast etter § 11 om meirinnsyn, er formålsføresegna eit av fleire moment det vil vere grunn til å ta med i vurderinga.»3

De hensynene som begrunner de ulike unntakene fra innsynsretten, er ikke nevnt i § 1. Dette har åpenbart bekymret noen under lovgivningsprosessen, og Offentlighetslovutvalget og departementet fant det nødvendig å begrunne dette særskilt og understreke at det også skal legges vekt på de formålene som begrunner de enkelte unntakene:4

For å markere det prinsipielle utgangspunktet og hovudregelen i lova har departementet valt å framheve dei omsyna som taler for at forvaltninga gir innsyn i saksdokumenta. Dette tyder ikkje at dei omsyn som taler for at det skal gjerast unntak frå innsynsretten, ikkje kan tilleggjast vekt der det kan vere tvil om tolkinga av ei unntaksføresegn. Den generelle formålsføresegna må sjåast i samanheng med dei enkelte unntaksføresegnene og dei omsyna som ligg til grunn for dei.

Det er nærliggende å oppfatte dette som uttrykk for en viss bekymring fra departementets side overfor de ambisjonene § 1 oppstiller om åpenhet i den offentlige forvaltning. Man var etter alt å dømme redd for at unntaksreglene skal tolkes for snevert ved at man legger for stor vekt på lovens hovedformål og dermed stiller for strenge krav til begrunnelsen for å fravike lovens hovedregel om innsyn. Men

2 Innst. S. nr. 270 (2003–2004), s. 59–60.

3 Ot.prp. nr. 102 (2004–2005). Til § 1 Formål, s. 114.

4 Proposisjonen punkt 3.5 Forslag til ny formålsføresegn i offentleglova, s. 26

her fant justiskomiteen grunn til en forsiktig reservasjon mot en slik grunnholdning ved å understreke at «[v]ed tvil om tolkning skal en prinsipielt sett falle ned på det som er mest i tråd med formålsparagrafen».5

(2) Formuleringen «offentleg verksemd» er en referanse til virkeområdet til loven, jf. § 2.

(3) Ordet «open» i formålsbestemmelsen er brukt for å understreke at reglene om dokumentinnsyn inngår som én av flere mekanismer som skal medvirke til å skape et åpent samfunn.

(4) En enstemmig justiskomité føyde inn det å styrke «tilliten til det offentlege» som en del av lovens formål. Komiteen fremhevet dette som «det viktigste og mest åpenbare formålet med loven».6

(5) Andre setning ble tilføyd i proposisjonen. Bestemmelsen tar sikte på «å leggje til rette for auka verdiskaping gjennom vidarebruk av offentleg informasjon». Den er tatt med «for klarare å få fram omsynet til forvaltninga som informasjonsbank, og til at offentleg informasjon kan vere ein viktig ressurs for private og medverke til auka verdiskaping».7 Tanken er at borgerne skal sikres «tilgang til offentleg informasjon som er kvalitetssikra på ein trygg måte», noe som «kan medverke til god og effektiv bruk av informasjonsressursar og til auka verdiskaping». (Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) punkt 3.3.4 Forvaltninga som informasjonsbank, s. 25.) Tilføyelsen har også bakgrunn i gjennomføringen av EUs direktiv 2003/98/EF om viderebruk av informasjon fra den offentlige sektoren; se nærmere om dette Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) pkt. 11 Gjennomføringa av direktiv 2003/98/EF om vidarebruk av informasjon frå den offentlege sektoren, s. 78–81.

5 Innst. O. nr. 41 (2005–2006) s. 4, «Formålsbestemmelsen».

6 Sst.

7 Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) punkt 3.5 Forslag til ny formålsføresegn i offentleglova, s. 26.

Kapittel 1. Innleiande føresegner

§ 2 Verkeområdet til lova (1)

Lova gjeld for (2)

a) staten, fylkeskommunane og kommunane, (3) b) andre rettssubjekt i saker der dei gjer enkeltvedtak eller utferdar forskrift, (4) c) sjølvstendige rettssubjekt der stat, fylkeskommune eller kommune direkte eller indirekte har ein eigardel som gir meir enn halvparten av røystene i det øvste organet i rettssubjektet, (5) og d) sjølvstendige rettssubjekt der stat, fylkeskommune eller kommune direkte eller indirekte har rett til å velje meir enn halvparten av medlemmene med røysterett i det øvste organet i rettssubjektet. (6)

Bokstavane c og d gjeld ikkje (7) rettssubjekt (8) som hovudsakleg (9) driv næring i direkte konkurranse (10) med og på same vilkår (11) som private. (12) For verksemder som etter offentleg oppkjøp eller liknande kjem inn under bokstavane c eller d, gjeld lova frå og med fjerde månadsskiftet etter den månaden da vilkåra vart oppfylte. (13) Kongen kan gi forskrift (14) om at lova ikkje skal gjelde for sjølvstendige rettssubjekt eller for visse dokument hos sjølvstendige rettssubjekt som er omfatta av første ledd bokstavane c eller d, dersom det må reknast som nødvendig (15) ut frå omsynet til arten av verksemda, (16) konkurransesituasjonen (17) eller andre særlege tilhøve. (18) Det same gjeld (19) dersom det gjeld unntak frå innsynsretten for det alt vesentlege av dokumenta til verksemda (20) og (21) særlege tungtvegande omsyn tilseier det. (22) Kongen kan gi forskrift om at lova heilt eller delvis skal gjelde (23) for sjølvstendige rettssubjekt som er knytte til stat eller kommune (24) utan å oppfylle vilkåra i første ledd bokstav c eller d, eller som er unnatekne etter første ledd andre punktum.

Lova gjeld ikkje (25) for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombodsmann for forvaltninga (26) og andre organ for Stortinget. (27)

Lova gjeld ikkje (28) for gjeremål som domstolane har etter rettsstellovene. (29) (30)

Lova gjeld heller ikkje for gjeremål som andre organ har etter rettsstellovene i eigenskap av rettsstellorgan. (31) Lova gjeld dessutan ikkje for gjeremål som politiet og påtalemakta har etter straffeprosessloven. (32) Lova gjeld ikkje for dokument som blir behandla av Etterretningstenesta etter etterretningstjenesteloven. (33) Kongen kan gi forskrifter om kva lover som skal reknast som rettsstellover, og om at enkelte gjeremål etter rettsstellovene likevel skal vere omfatta av lova. (34)

Lova gjeld ikkje ved innsyn i Folkeregisteret i opplysningar som i medhald av folkeregisterloven § 3-1 er registrerte om enkeltpersonar. (35)

Lova gjeld for Svalbard dersom ikkje anna blir fastsett av Kongen. (36)

Føresegnene (37) i § 6, (38) § 7 andre ledd, (39) § 8 tredje ledd andre punktum (40) og fjerde (41) og femte ledd (42) og § 30 første ledd tredje punktum (43) og andre ledd (44) gjeld uavhengig av føresegnene i paragrafen her for alle verksemder som er omfatta av EØS-avtalen vedlegg XI nr. 5k (direktiv 2003/98/EF) om vidarebruk av informasjon frå offentleg sektor.

KOMMENTARER TIL § 2

(1) § 2 regulerer virkeområdet til loven og erstattet § 1 i Offvl. 1970. Bestemmelsen bygger på Offentlighetslovutvalgets utkast.8

Den viktigste ulikheten mellom utvalgets utkast og det som ble lovtekst, angår avgrensingen av virkeområdet for loven når det gjelder selvstendige rettssubjekter. Her gikk departementet lenger enn utvalget når det gjaldt å trekke inn selvstendige rettssubjekter som ikke er fullt ut eid av stat, fylkeskommune eller kommune.9

Men man avviste forslaget om en bestemmelse som trakk inn under loven også rent private rettssubjekter når disse utfører helse-, sosial- eller utdanningstjenester som det offentlige har et lovpålagt ansvar for å tilby. Dette siste forslaget ble tatt opp igjen under Stortingets behandling av loven, av Fremskrittspartiet og Høyre, med støtte fra Venstre, men falt.10

Verken departementet eller Stortinget tok opp et forslag fra et mindretall i Offentlighetslovutvalget, leder Harald Hove og medlemmet Nils E. Øy, om at loven også skulle gjelde der rettssubjekter utfører offentlige funksjoner eller tilbyr tjenester på oppdrag eller etter tillatelse av offentlig myndighet på et område der det er etablert en monopolpreget situasjon overfor borgeren.11

For en oversikt over anvendelsesområdet for innsynsreglene i Sverige og Danmark, se Aulstad, Innsynsrett, s. 142 flg.

(2) Første avsnitt regulerer hva slags virksomheter loven gjelder for.

8 §§ 2–4, se NOU 2003: 30 s. 294, s. 299–300 og s. 304, med spesialmotiver på s. 252–256.

9 Se første avsnitt bokstav b og c, sammenholdt med Offentlighetslovutvalgets utkast til § 2 bokstav b, i NOU 2003: 30 s. 294, jf. s. 252.

10 Se Innst. O. nr. 41 (2005–2006) s. 6–7 og Ot.t. (2005–2006) s. 208 (votering over § 2).

11 NOU 2003: 30 s. 290.

1. Innleiande føresegner

(3) Etter bokstav a gjelder loven for staten, fylkeskommunene og kommunene. Dette tilsvarer avgrensingen etter § 1 første avsnitt første setning, i Offvl. 1970. Loven gjelder dermed for alle organer som er «en organisatorisk del» av stat, fylkeskommune eller kommune, som var den formulering Offentlighetslovutvalget foreslo.12

Hvorvidt et organ er en del av stat, fylkeskommune eller kommune, vil normalt ikke by på tvil. Det vil kunne avgjøres ut fra et krav til hjemmelsgrunnlaget for opprettelsen av vedkommende organ – lov, forskrift, administrativ beslutning –i motsetning til samarbeidsavtale, selskapsdannelse, opprettelse av stiftelse og lignende. I motsetning til det som har blitt lagt til grunn når det gjaldt Offentlighetsloven 1970 og Forvaltningsloven, vil selvstendige rettssubjekter som er organisert på grunnlag av generelle regler om stiftelser eller selskap, aldri kunne anses som en del av stat eller kommune etter denne bestemmelsen. De vil i stedet kunne gå inn under loven etter § 2 første avsnitt bokstav b, c eller d, for c og d med de begrensningene som følger av andre og tredje setning samme sted.

Hva som er ett og samme organ etter bestemmelsene i Offentleglova, er ikke regulert av § 2, og må avgjøres konkret for hver av de paragrafene som bruker organbegrepet, for eksempel §§ 3 og 14.13 Se nærmere om dette i merknadene til de aktuelle paragrafene.

Bokstav a omfatter ikke bare folkevalgte og politisk utpekte organer som Regjeringen, fylkesting og kommunestyrer, men også administrative organer som departement, direktorat, statsforvalterembetet, regional statsadministrasjon og fylkeskommunal og kommunal administrasjon. Også statlige og kommunale råd, utvalg og nemnder faller inn under dette alternativet, uavhengig av om de er faste eller midlertidige, og uavhengig av om medlemmene er valgte, oppnevnte eller utnevnte.

Frittstående offentlige institusjoner som skoler, universiteter, høyskoler og sykehus går inn under loven etter dette alternativet, hvis ikke de er organisert som selvstendige rettssubjekter etter privatrettslige regler. Det samme gjelder offentlige forvaltningsbedrifter og kommunale foretak etter Kommuneloven kap. 9. Også offentlige forskningsinstitusjoner som ikke er organisert som selvstendige, privatrettslige rettssubjekter, og andre statlige spesialorganer, er omfattet av dette

12 NOU 2003: 30 s. 294, jf. s. 253.

13 Jf. Ot.prp. nr. 102 (2004–2005). Til § 2 Verkeområdet til lova, s. 114.

alternativet. Eksempler på dette er Norges forskningsråd, Likestillingsombudet og Barneombudet.

Loven gjelder i utgangspunktet også domstolene, men ikke den virksomhet som drives etter rettsstellovene, jf. fjerde avsnitt nedenfor.

Kongen og Det Kongelige Hoff anses omfattet av loven når det utøves offentlig myndighet, først og fremst i statsråd. For øvrig faller virksomheten utenfor loven.14 Se nærmere Brandt mfl., Offentleglova, s. 79–80, og Aulstad, Innsynsrett, s. 349 flg. Aulstad argumenterer for at Grunnloven § 100 femte avsnitt gir rett til innsyn også i Kongens og Det Kongelige Hoffs øvrige virksomhet.

For organer som er omfattet av bokstav a, gjelder loven for alle sider av virksomheten, altså ikke bare for myndighetsutøving i form av enkeltvedtak eller forskrift, slik som etter bokstav b, men også for andre forvaltningsoppgaver, personalforvaltning, annen internadministrasjon med mer, og for mer eller mindre forretningspreget virksomhet, som for eksempel når et universitet konkurrerer med andre institusjoner om et forsknings- eller utredningsoppdrag.

Norske forvaltningsorgan i utlandet, for eksempel ambassader og andre utenriksstasjoner, er omfattet av loven. Internasjonale organisasjoner som Norge er medlem av, faller derimot utenfor loven.15

(4) Bokstav b gir en generell regel for alle rettssubjekter som ikke er en del av stat, fylkeskommune eller kommune; private eller helt eller delvis offentlig eide. Det er her tale om en sakstypeavhengig anvendelse av loven; den gjelder i alle saker der andre enn stat, fylkeskommune eller kommune treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift. Bestemmelsen er en videreføring av Offvl. 1970 § 1 første avsnitt tredje setning. Eksempler på rettssubjekter som denne bestemmelsen er aktuell for, er godkjente salgsorganisasjoner for omsetning av råfisk (se Fiskesalslagslova)16 og private skipsklassifiseringsselskaper, se Skipssikkerhetsloven.17 Se også Overå og Bernt, Kommuneloven 2018, om Kommuneloven § 5-4 som gir regler om adgang for kommunestyre eller fylkesting til å delegere vedtaksmyndighet til andre rettssubjekter, herunder også private.

14 Jf. Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) s. 37.

15 Jf. Ot.prp. nr. 102 (2004–2005). Til § 2 Verkeområdet til lova, s. 114.

16 Lov 21. juni 2013 nr. 75 om førstehandsomsetning av viltlevande marine ressursar, §§ 8–11.

17 LOV-2007-02-16-9 om skipssikkerhet, § 41 andre avsnitt.

(5) Bokstav c representerte en viktig utvidelse av rekkevidden av innsynsretten fra Offentlighetsloven 1970. Etter denne var det bare selskaper som var fullt ut eid av stat eller kommune, som kunne komme inn under loven.

Offentlighetslovutvalget foreslo her en begrenset utvidelse av lovens rekkevidde, ved at den også skulle gis anvendelse på rettssubjekter «som […] i det alt vesentlige er eid av stat eller kommune»,18 idet man la til grunn19 at dette skulle bety at «grensen for når loven gjelder for virksomheten på en offentlig eierdel på 90 prosent». I proposisjonen ble så denne grensen flyttet ned til halvdelen av stemmene i det øverste styringsorganet, idet man fremholdt20 at

[i] desse tilfella vil det offentlege i praksis ha høve til å øve ein bestemmande innverknad på drifta i rettssubjektet. Verksemda i eit slikt rettssubjekt dreiar seg dermed i realiteten om forvaltning av kapital og andre ressursar som er underlagde offentleg styring og kontroll, og som dermed i røynda er ein del av alle borgarane sin eigedom. Dette taler sterkt for at borgarane bør ha innsyn i slike verksemder.

Denne bestemmelsen vil være aktuell for virksomheter som er organisert som selvstendige rettssubjekter etter privatrettslige regler, som aksjeselskaper, ansvarlige selskaper eller andre selskapsformer. For rettssubjekter som går inn under denne regelen, vil loven som hovedregel gjelde for alle deler av virksomheten, uavhengig av hva slags virksomhet rettssubjektet driver, men med unntak i § 2 første avsnitt andre setning, for virksomhet som drives i direkte konkurranse med og på samme vilkår som private. Se også forskriftshjemmelen i § 2 andre avsnitt.

Det avgjørende for hvorvidt loven gjelder etter første avsnitt bokstav c, er stemmerett, ikke eierforhold. Dersom det er tale om et selskap der det ikke er knyttet stemmerett til en av aksjeklassene, vil vilkåret være oppfylt dersom det offentlige eier så mange aksjer i den aksjeklasse som det er knyttet stemmerett til, at det har et flertall av stemmene, selv om det offentlige er eier av mindre enn halvdelen av selskapet når det også blir tatt hensyn til aksjene uten stemmerett. 21

18 NOU 2003: 30 s. 294, jf. s. 252.

19 NOU 2003: 30 Til § 2 Lovens saklige virkeområde, s. 253.

20 Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) punkt 4.4.2 Sjølvstendige rettssubjekt, s. 34.

21 Ot.prp. nr. 102 (2004–2005). Til § 2 Verkeområdet til lova, s. 115.

Bokstav c gjelder også der stat, kommuner eller fylkeskommuner til sammen har eierdeler som gir mer enn halvdelen av stemmene i det øverste organet i rettssubjektet, uten at noen av dem hver for seg har slikt flertall. Loven skal med andre ord leses som om det sto «der stat, fylkeskommune og kommune, kvar for seg eller til saman, har ein eigardel …». Se uttalelse i proposisjonen til loven:22

Når ein vurderer om kravet til eigardel er oppfylt, skal ein altså leggje saman eigardelar som høyrer til staten og fylkeskommunar og kommunar. Bakgrunnen for dette er at det avgjerande er kva for bestemmande innverknad det offentlege samla sett har over eit sjølvstendig rettssubjekt.

Også indirekte eierskap skal tas i betraktning etter bokstav c, og da slik at man foretar den samme testen på alle ledd i eierskapet:23

Dersom staten f.eks. direkte eig aksjar i aksjeselskap A som gir 20 prosent av røystene på generalforsamlinga i A, og aksjeselskap B der staten har ein eigardel som gir meir enn halvparten av røystene på generalforsamlinga[,] eig aksjar i A som gir 31 prosent av røystene på generalforsamlinga i A, vil aksjeselskap A vere omfatta av lova.

(6) Bokstav d gir en tilsvarende regel som bokstav c for rettssubjekter der stat, fylkeskommune eller kommune har rett til å velge mer enn halvdelen av medlemmene i det øverste organet i rettssubjektet på annet grunnlag enn eierskap. Denne bestemmelsen tar særlig sikte på selvstendige rettssubjekter som ikke har eiere, for eksempel stiftelser, men vil også kunne være aktuell for selvstendige rettssubjekter med andre eiere, der stat, fylkeskommune eller kommune har blitt gitt rett til å oppnevne medlemmer til det øverste styringsorganet selv om de ikke har eierdel i rettssubjektet, eller så stor eierdel at de kan kreve mer enn halvdelen av medlemmene i dette organet. Dette vil særlig være aktuelt for selskaper som er opprettet med sikte på et løpende samarbeid med stat, kommune eller fylkeskommune, eller som er basert på løpende tilskudd fra det offentlige.

På samme måten som etter bokstav c er det bare rett til å oppnevne medlemmer med full stemmerett som er relevant. En rett for det offentlige til å oppnevne for

Kapittel 1. Innleiande føresegner

eksempel observatører eller medlemmer med talerett, men uten stemmerett, skal ikke tas i betraktning. På samme måten som etter bokstav c er det avgjørende hvor stor samlet innflytelse det offentlige har over rettssubjektet. Det er tilstrekkelig at staten eller kommuner og fylkeskommuner har rett til å oppnevne til sammen mer enn halvdelen av medlemmene. Det er ikke noe vilkår at staten eller en enkelt fylkeskommune eller kommune har slik rett.24

(7) Andre setning i første avsnitt i § 2 er ment som en videreføring av et unntak som var tatt inn i Offentlighetsloven 1970 og Forvaltningsloven, men innebærer en presisering og antagelig også en viss innstramming sammenlignet med dette.25

(8) Offentlighetslovutvalget (NOU 2003: 30 s. 295, jf. s. 254) foreslo at vurderingen av om rettssubjektet er konkurranseutsatt, skulle skje for de ulike delene av virksomheten, slik at bare de delene som er utsatt for direkte konkurranse fra private, skulle være unntatt. Men etter justering i proposisjonen skal det ikke skje noen slik vurdering av de enkelte delene av virksomheten. Det avgjørende er om virksomheten sett under ett hovedsakelig driver næringsvirksomhet i direkte konkurranse med private. Dersom dette er tilfellet og virksomheten også drives på samme vilkår som private konkurrenter, vil hele virksomheten falle utenfor loven, selv om mindre deler av den ikke er utsatt for konkurranse. På den andre siden vil loven gjelde også for deler av virksomheten som er konkurranseutsatt, så lenge virksomheten som helhet ikke hovedsakelig driver næringsvirksomhet i direkte konkurranse med private.26

(9) Kravet om at rettssubjektet «hovudsakleg» må drive næringsvirksomhet i direkte konkurranse med private, er ment som en videreføring av de retningslinjene som har vært lagt til grunn ved vurderingen av om en heleid offentlig virksomhet går inn under Forvaltningsloven eller Offentlighetsloven 1970. I proposisjonen27 understrekes at vilkåret «skal tolkast nokså strengt». I Rettleiar til offentleglova s. 18 er det lagt til grunn at det må foretas en helhetsvurdering «der det mellom anna blir teke omsyn til kor stor del av den samla omsetnaden,

24

A. st. s. 115–116.

25 A. st. s. 116

26 Se Ot.prp. nr. 102 (2004–2005). Til § 2 Verkeområdet til lova, s. 116.

27 Sst.

fortenesta, talet på tilsette, verdien av driftsmidla og marknadsverdien som knyter seg til dei delane av verksemda som er utsette for konkurranse». Også formålet med virksomheten er relevant i vurderingen, jf. Brandt mfl., Offentleglova s. 85 med videre henvisninger til ombudsmannens uttalelse i SOM-2009-1203. Her kom ombudsmannen til at Karmsund Havnevesen IKS var underlagt loven. Det ble her også lagt vekt på at en stor del av selskapets inntekt kom fra inntekter oppkrevet med hjemmel i lov.

Vurderingen av om unntaket kommer til anvendelse, skal foretas for «verksemda under eitt». Ombudsmannen har i flere avgjørelser uttalt at det i konsernforhold er det enkelte selskap som skal vurderes, og ikke en samlet vurdering for alle selskaper i samme konsern.28

(10) Kriteriet «direkte konkurranse» kommenteres i proposisjonen. Det fremheves her29 at «[r]elevant konkurranse vil berre liggje føre dersom verksemda er utsett for konkurranse innanfor hovudmarknaden sin». Som eksempel vises til det til at etter Offentlighetsloven 1970 ble det ikke ansett som grunnlag for unntak at Oslo Lufthavn var utsatt for en viss konkurranse fra Torp Sandefjord Lufthavn, dels fordi de to lufthavnene blant annet på grunn av forskjell i lokalisering ikke hadde sammenfallende passasjergrunnlag, og dels fordi tallet på destinasjoner ut fra Torp var mye lavere enn ut fra Oslo Lufthavn. Det var heller ikke tilstrekkelig at Oslo Lufthavn er utsatt for konkurranse fra lufthavner i utlandet som transittlufthavn for interkontinentale flyvninger, fordi dette ikke er noe hovedmarked for Oslo Lufthavn. Som et annet eksempel på virksomhet som ikke kan anses å være utsatt for direkte konkurranse, nevnes bedrift som har faktisk eller rettslig monopol på å tilby en tjeneste i Norge, men der det er mulig å kjøpe lignende tjenester fra utlandet, for eksempel gjennom Internett.

Kommunalt eiet kinovirksomhet har i varierende grad blitt ansett for å falle utenfor loven på dette grunnlag, jf. Brandt mfl., Offentleglova s. 86 flg. med videre henvisninger til fylkesmannspraksis.

En særlig problemstilling er om loven også gjelder spørsmål om innsyn i «morselskap» til en bedrift som driver virksomhet i konkurranse i et marked, når morselskapet selv ikke deltar i denne. Her er rettstilstanden uklar. Statsforvalterne og

28 Jf. SOM-2018-4916 og SOM-2012-1758. Se også JDLOV2019-2368 hvor Lovavdelingen slutter seg til ombudsmannens vurdering i SOM-2018-4916.

29 Ot.prp. nr. 102 (2004–2005). Til § 2 Verkeområdet til lova, s. 116.

Kapittel 1. Innleiande føresegner

Regjeringsadvokaten har lagt til grunn at morselskaper går inn under Offentleglova når de ikke selv deltar i den konkurranseutsatte virksomheten, men rettspraksis er sprikende. I en dom i Bergen tingrett 23. nov. 2020 (BKK) fikk staten medhold, men ved dom i Oslo tingrett 26. feb. 2021 (Trønder Energi) kom retten til motsatt resultat. Den første av dommene er påanket av selskapet, den andre har Regjeringsadvokaten besluttet å ikke påanke.

(11) Kravet om at konkurransen skal skje «på same vilkår som private», ble tilføyd i proposisjonen. Dette vilkåret innebærer at loven vil gjelde selv om virksomheten er utsatt for konkurranse fra private, hvis det offentlige har gitt vedkommende rettssubjekt fordeler, for eksempel i form av subsidier, eller på andre måter har sikret rettssubjektet inntekter som konkurrentene ikke har. Se merknad til bestemmelsen i proposisjonen,30 hvor det uttales om dette:

I røynda er dette vilkåret berre ei presisering av konkurransevilkåret fordi ein kan sjå det slik at det ikkje ligg føre nokon verkeleg konkurranse mellom aktørar som ikkje opererer på same vilkår. Dersom ei verksemd uavhengig av konkurranse i hovudsak er sikra inntekter gjennom subsidiar eller andre fordelar som er fastsette av det offentlege, vil heller ikkje grunnane som vanlegvis tilseier at konkurranseelementet bør føre til at ei verksemd haldast utanom lova, gjere seg gjeldande.

Ombudsmannen er innom problemstillingen i SOM-2011-244, hvor det legges til grunn at Trondheim kommunale pensjonskasse er omfattet av loven. I den aktuelle sammenheng ble spørsmålet imidlertid løst på grunnlag av uttalelser fra departementet i forbindelse med vedtakelsen av Offentlegforskrifta om at kommunale pensjonskasser var omfattet av loven.

(12) Med «private» menes her bare virksomheter som ikke går inn under Offentleglova. Konkurranse med en virksomhet som selv går inn under loven, vil ikke kunne begrunne unntak for en virksomhet som er i konkurranse med denne:31

At verksemda må vere utsett for direkte konkurranse frå private, skal tolkast slik at konkurranse frå andre verksemder som er omfatta av offentleglova, ikkje vil

kunne føre til at lova ikkje gjeld. Grunngivinga for at konkurranse kan føre til at ei verksemd blir halden utanfor lova, er omsynet til at verksemda skal ha same rammevilkår som konkurrentane. Dette omsynet slår ikkje til dersom også konkurrentane er omfatta av lova.

(13) Første avsnitt siste setning gir en overgangsregel for virksomheter som i utgangspunktet ikke omfattes av loven, men som etter offentlig oppkjøp eller på annen måte senere faller inn under kriteriene i første avsnitt bokstav c eller d. I slike tilfeller vil loven først gjelde for virksomheten fra og med fjerde månedsskifte etter at vilkårene i bokstav c eller d ble oppfylt.

En slik overgangsperiode er nødvendig for at virksomheten skal få tid til å etablere systemer for journalføring, arkivering og etablering av saksbehandlingsrutiner ved henvendelser om innsyn.32 Situasjonen der en virksomhet faller innenfor vilkårene i § 2 første avsnitt bokstav c eller d, men hvor vilkårene opphører å være oppfylt, er ikke regulert i loven. En slik endring vil da få virkning med det samme, jf. Rettleiar til offentleglova, G-2009-419, s. 24.

(14) En lignende forskriftshjemmel var med i utkastet fra Offentlighetslovutvalget;33 «særlige forhold knyttet til virksomhetens art tilsier at loven ikke bør gjelde». I proposisjonen karakteriserer departementet unntaket i loven slik den ble vedtatt, som «strengare formulert» enn dette, og det fremgår at meningen er at uttrykket «særlege tilhøve» må leses snevert, vel i praksis slik at det bare dekker forhold som er nær beslektet med de to foregående vilkårene: arten av virksomheten og konkurransemessige hensyn. Fremskrittspartiet stemte imot forskriftshjemmel om adgang til å gjøre unntak.34

(15) At det må anses som «nødvendig» å gjøre unntak, er ment som et temmelig strengt vilkår:35

Det er ikkje tilstrekkeleg at det vil påføre verksemda avgrensa ulemper å vere omfatta av lova. Ulempene må vere kvalifiserte og anten knyte seg til arten av verksemda, konkurransesituasjonen eller andre særlege tilhøve.

32

A. st. s. 116–117.

33 Se NOU 2003: 30 s. 294, utkast til § 2 nr. 2 andre setning, slutten.

34 Se Innst. O. nr. 41 (2005–2006) punkt 2.3 Verkeområdet til lova. Komiteens merknader, s. 6.

35 Ot.prp. nr. 102 (2004–2005). Til § 2 Verkeområdet til lova, s. 117.

Kapittel 1. Innleiande føresegner

I dette ligger også at unntak ikke skal gå lenger enn denne strenge nødvendighetsvurderingen tilsier, noe som betyr at det i første rekke vil være spørsmål om forskriftsbestemmelser som unndrar spesifiserte deler av en virksomhet fra offentlighet. Langt de fleste situasjoner som nevnes som eksempler hvor slik unntaksbestemmelse vil kunne være aktuell, angår slike saksmessig avgrensede unntak. I ikraftsettingsresolusjonen legges til grunn36 at adgangen til å gjøre unntak fra loven i forskrift ikke gjelder i saker der et selvstendig rettssubjekt treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift:

At lova alltid gjeld i saker der eit sjølvstendig rettssubjekt treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift følgjer av offentleglova § 2 fyrste ledd bokstav b.

Dette sies også uttrykkelig i Offentlegforskrifta § 1 siste avsnitt første setning. (16) I proposisjonen37 uttales at «omsynet til arten av verksemda» kan begrunne at det gjøres unntak, i forskrift, for «verksemder der forretningsmessige omsyn tilseier unntak sjølv om vilkåret i første ledd andre punktum ikkje er oppfylt». Dette alternativet vil kunne bli brukt, sier departementet «på sjølvstendige rettssubjekt som skal samarbeide tett med private aktørar på typisk forretningsmessige område slik som Petero AS og Gassco AS».

I ikraftsettingsresolusjonen38 understreker ellers departementet at «den administrative børa med å vere omfatta av lova i form av handtering av innsynskrav og krav til journalføring, i seg sjølv ikkje kan utgjere eit tilstrekkeleg grunnlag for å halde eit sjølvstendig rettssubjekt utanom lova».

De eneste situasjoner der slik administrativ belastning skal kunne begrunne unntak fra loven, er dermed «når det dreiar seg om små rettssubjekt». I tråd med dette er det gjort unntak i forskriftens § 1 andre avsnitt bokstav a for «sjølvstendige rettssubjekt utan fast tilsette i administrativ stilling», men her burde man klart nok også tatt inn et krav om at det må være tale om rettssubjekt med svært små økonomiske ressurser.

Ellers gjelder, sies det i ikraftsettingsresolusjonen,39 at

36

Kgl.res. 17. oktober 2008, punkt 3.1.4.1, slutten.

37 Ot.prp. nr. 102 (2004–2005). Til § 2 Verkeområdet for lova, s. 117.

38 Kgl.res. 17. oktober 2008 punkt 3.1.4.1 Unntak frå verkeområdet.

39 Sst.

[f]or at det skal vere aktuelt å gi føresegner som held andre sjølvstendige rettssubjekt utanom lova, må det liggje føre andre grunnar

altså noe annet enn hensynet til den administrative merbelastning. I Offentlegforskrifta § 1 første avsnitt er det med hjemmel i lovens § 2 fastsatt at Offentleglova ikke skal gjelde for følgende rettssubjekter:

a) Norges sjømatråd SAS b) SIVA Eigedom Holding AS c) Gassco AS d) NRK Aktivum AS e) Petoro AS f) Posten Noreg AS g) Statkraft SF h) Norsk Tipping AS

Av disse er Norsk Tipping unntatt ut fra den «konkurransesituasjonen» selskapet befinner seg i; se nærmere om dette i note 17 nedenfor. De øvrige unntakene er begrunnet i «arten av verksemda». Begrunnelsen for dette er litt ulik for de enkelte selskap, og langt fra ukontroversiell for alles vedkommende: Når det gjelder Norsk Sjømatråd (tidligere Eksportutvalet for fisk), Gassco AS og Petoro AS, legger departementet til grunn at selv om disse er «verksemder som i utgangspunktet er omfatta av lova», bør de holdes utenfor «fordi dei i sin verksemd skal samarbeide tett med private aktørar på typiske forretningsområde». Det er ikke umiddelbart innlysende hvorfor dette forholdet skulle begrunne et fullstendig unntak fra offentlig innsyn også når det er tale om forhold hvor hensyn til forretningshemmeligheter eller forhandlingsposisjon ikke gjør seg gjeldende. Det er her tale om selskaper som forvalter viktige ressursmessige, næringspolitiske og økonomiske interesser for det norske samfunn, og det er da vanskelig å begrunne at man ikke også her skulle holde fast på prinsippet om størst mulig offentlig innsyn, herunder kravet i Offentleglova § 11 om at det alltid skal foretas en vurdering av om det skal gis merinnsyn der loven i utgangspunktet gir hjemmel for å gjøre unntak. Det samme må gjelde Eksportkreditt AS, som ble tilføyd i forskriftsbestemmelsen ved forskrift 22. juni 2012 nr. 572, men som ble tatt ut igjen ved forskrift 18.juni 2021 nr. 2010.

Retten til kunnskap om hva som skjer når folkevalgte og offentlige tjenestemenn forvalter de fullmaktene vi som borgere har gitt dem, er fastslått i Grunnlovens § 100. Dette er en del av grunnfjellet for et moderne demokrati. I 2009 trådte Offentleglova i kraft. Den er en lov om alminnelig rett til innsyn i saksdokumenter i organer for stat eller kommune. Loven var en revisjon og videreutbygging av bestemmelsene i Offentlighetsloven 1970. Som denne er imidlertid også dagens lov et ganske omfattende og komplisert regelverk, og diskusjonen omkring forståelsen og anvendelsen av enkeltreglene foregår stadig, ikke minst i saker for Sivilombudet.

Denne nye utgaven av boken er resultatet av en fullstendig gjennomgang og oppdatering av fremstillingen i første utgave, fra 2009. Den presenterer og kommenterer også forskriften til Offentleglova, som på viktige punkter presiserer og til dels innskrenker retten til innsyn etter lovens utgangspunkter.

Fremstillingen er skrevet med sikte på å kunne fungere som oppslagsbok for tilsatte i offentlig forvaltning, folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner, journalister og andre interesserte borgere. Samtidig gir den på flere punkter innspill til den løpende juridiske debatten om forståelsen av vanskelige bestemmelser.

Jan Fridthjof Bernt er professor emeritus i offentlig rett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Han har vært leder for en rekke lovutvalg, herunder lovutvalget som utarbeidet utkast til den forrige kommuneloven, og har et omfattende forfatterskap innen forvaltningsrettslige emner, blant annet Frihagens forvaltningsrett (sammen med Ørnulf Rasmussen), God forvaltningsskikk (sammen med Camilla Bernt) og Kommuneloven 2018 (sammen med Oddvar Overå).

Olav Haugen Moen er advokat ansatt hos Kommuneadvokaten i Oslo kommune. Han har doktorgrad i forvaltningsrett på avhandlingen «Forvaltningsskjønn og domstolskontroll».

ISBN 978-82-450-4383-9