Gatebilde fra Grønland i Oslo.
Eksempeltekst – kortsvar om diktet «Byen» (litterær analyse, dikt) Kort introduksjon med bakgrunnsopplysninger om diktet og en kort antydning av diktets tema
Form og virkemidler...
... og deres funksjon
Konklusjon
«Byen» (1893) er et modernistisk prosadikt av Sigbjørn Obstfelder, en av Norges første modernistiske lyrikere. Typisk for den modernistiske tradisjonen er desillusjon og et splintret verdensbilde, noe også «Byen» er et eksempel på. Diktets motiv er jegets møte med den urbane byen etter at han har levd i isolasjon i fjellet. Diktets tema er jegets opplevelse av en forrykt verden. «Byen» kan leses på flere nivåer: som et mareritt, og som en moderne syndefallsberetning. Diktets form er tilsynelatende kaotisk. Samtidig er diktet todelt, og delene kan markere skillet mellom før og etter syndefallet. Etter at jeget har reist fra fjellet til byen via den ustoppelige «jernvognen», gjennombores luften av «et forfærdeligt skrig. Hvem lider?» Her får vi nøkkelen til diktet som bibelallegori. Her skisseres en lidende kristusfigur og parallellen til den uunngåelige forvisningen fra paradiset, som følge av menneskenes uforstand. I diktets andre del befinner vi oss i et ragnarok der alt gråter: «bag mig gråter det, gråter, gråter...» At ordene er hovedsakelig negativt ladde, gir diktet en dramatisk stemning: Skyene blir «røde» og fjellvannet «sort». Menneskene beskrives som «vanvittige»: De «piskes af sin egen skygge» og «sparker hinanden til blods». Den stadige gjentakelsen av ordet «angst» speiler jegets fortvilelse og avmaktsfølelse. Gjennom virkemidler som kaotisk form, todeling, bibelallusjoner, negativt ladde ord, kontraster og symboler, får Obstfelder fram modernistiske temaer som fremmedgjørelse, angst og avmakt, der jeget står fortvilet tilbake i en fiendtlig verden. 37