Idrett, politikk og menneskerettigheter (9788245038149) by Fagbokforlaget

Hans Erik Næss er førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon på Høyskolen Kristiania. Han har skrevet en rekke bøker, blant annet Små nøkler, store dører. Invitasjon til sosiologi (2010), Globografi. En kort innføring i flerlokalitetsforskning (2014) og Forbedringsindustrien. Et oppgjør med prestasjonskulturen (2016), og vært medredaktør for Tanker om samfunn (med Kenneth Dahlgren, 2012) og for Merkesteiner i norsk sosiologi (med Willy Pedersen, 2013).

ISBN 978-82-450-3814-9

IDRETT, POLITIKK OG MENNESKERETTIGHETER

I denne boka undersøker sosiolog Hans Erik Næss de mange utfordrende forbindelsene mellom idrett, politikk og, særlig, menneskerettigheter. Den organiserte idretten tviholder gjerne på en forestilling om at den består av nøytrale, selvstendige og ideelle organisasjoner, men det er mye som tilsier at idrettsorganisasjoner, arrangementer og utøvere i økende grad inntar politiske eller politiserte roller og posisjoner. Næss viser hvilke omstendigheter som har skapt idrettens posisjon i samfunnet i det 21. århundre, trekker fram en rekke eksempler på hvor komplekst samspillet mellom idrett og politikk har blitt, og fremmer forslag om hvordan aktuelle utfordringer kan håndteres. Boka er både en spennende organisasjonssosiologisk analyse og en engasjert oppfordring til debatt om hva idrettsorganisasjoner, idrettsutøvere og andre med innflytelse kan gjøre for å sikre at idrettens verdier ikke utvannes.

Hans Erik Næss

Skal idrettsutøvere kunne fronte politiske saker? Nei, sier de fleste idrettsorganisasjoner, forbund og foreninger. Jo, sier mange andre; det er nettopp som idrettsutøvere – og rollemodeller – at de må bruke ytringsfriheten og stå opp for det som idretten vektlegger som sine viktigste verdier: inkludering, fellesskap og rettferdighet.

IDRETT, POLITIKK OG MENNESKE---RETTIGHETER HANS ERIK NÆSS

Hans Erik Næss

Idrett, politikk og menneskerettigheter

Copyright © 2021by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave 2021 / 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-450-3814-9 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Forlaget har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Boken er fagfellevurdert. Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord I arbeidet med denne boka har jeg følgende personer å takke for innspill, diskusjoner og samarbeid: Rune Bjerke, Dag Vidar Hanstad, Mahfoud Amara, Daniela M. Heerdt, Aneta Grabmüllerova, Åse Strandbu, Ørnulf Seippel, Matti Goksøyr, Frode da Costa-Lia, John Peder Egenæs, Vibeke Kittel-Nielsen, studentene på bachelorprogrammet i helse- og idrettsledelse ved Høyskolen Kristiania, studentene ved Amnesty Jus Oslo, samt Fagbokforlagets anonyme fagfeller. Til slutt må også Per Robstad i Fagbokforlaget roses for hans evne til alltid å få forfattere til å se lyset i enden av tunnelen. Gjenstående feil og mangler ved boka er naturligvis forfatterens ansvar alene. Hans Erik Næss Juli 2021

Innhold KAPITTEL 1

Idrettens selvstendighet – et ustødig byggverk ............................. Innledning ................................................................... Lærdommen fra humanitære organisasjoner .............................. Nøytralitet – et omstridt landskap ......................................... En guide til resten av boka..................................................

9 9 15 18 22

KAPITTEL 2

Teoretisk rammeverk – organisatoriske utfordringer i en politisert verden ....................... Innledning ................................................................... Nyinstitusjonell teori, institusjonelle logikker og hybride organisasjoner .. Makt, relasjoner og autonomi .............................................. Framveksten av et interessentdemokrati ................................... Organisatorisk hykleri, koblingsmuligheter og entreprenøriell aktivitet . Konklusjon ..................................................................

24 24 26 34 38 41 50

KAPITTEL 3

Idrett og menneskerettigheter – en umulig kombinasjon? ................ Innledning ................................................................... Menneskerettigheter og idrett .............................................. IOC, nøytralitet og menneskerettigheter ................................... Barn først, idrettsutøvere siden? ............................................ Konklusjon ..................................................................

52 52 53 62 68 73

KAPITTEL 4

I det godes tjeneste – idrettens påvirkning på politikk ..................... Innledning ................................................................... Institusjonell agens og sosial mobilisering ................................. Fotballens nei til rasisme .................................................... Bærekraftmålenes politiske underlag ....................................... Den olympiske komités kjønnslikestillingsprogram ....................... Konklusjon ..................................................................

76 76 78 83 89 93 97

KAPITTEL 5

Lovregulerte gener og retten til egen kropp ................................ Innledning ................................................................... Rettferdighetens irrganger .................................................. Meldeplikten og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ...... Kjønnstesting, jus og politikk ............................................... Konklusjon ..................................................................

99 99 101 105 112 118

KAPITTEL 6

Nei til urett – utøverengasjement og ytringsfrihet ......................... Innledning ................................................................... Ytringsfrihet og institusjonelt entreprenørskap............................ Feminisme, antirasisme og sosiale medier.................................. IOC og regel 50 ............................................................. Konklusjon ..................................................................

120 120 122 127 132 142

KAPITTEL 7

I stormens øye – myk makt, sportsvasking og globale idrettsarrangementer ............................................ Innledning ................................................................... Et spørsmål om makt ....................................................... Fotball-VM i 2022 – når politiseringen blir et spørsmål om liv og død ...

145 145 147 153

Ishockey-VM i Hviterussland/Latvia – når politiseringen kommer innenfra ...................................... 156 Formel E i Saudi-Arabia – når ingen bryr seg ............................. 160 Konklusjon .................................................................. 163

INNhoLd

KAPITTEL 8

Veien videre – nøytralitet, engasjement og legitimitet..................... Innledning ................................................................... Analytisk statusrapport ..................................................... Caseeksempel: Et etisk råd i norsk idrett .................................. Det aller viktigste ............................................................

166 166 168 178 181

Referanser ..................................................................... 182 Noter........................................................................... 203

KAPITTEL 1

Idrettens selvstendighet – et ustødig byggverk

Innledning Det nye flettverket av idrettsorganisasjoner, utøvere, politiske aktører, sponsorer, medier og andre interessentgrupper gjør at forholdet mellom idrett, politikk og menneskerettigheter ligner på en gordisk knute: den er vanskelig å løse opp fordi man ikke ser hvor trådene begynner og slutter. I motsetning til Aleksander den store, som i det greske sagnet om den gordiske knuten ble utålmodig og kappet tauet i stedet, skal denne boka knyte opp dette forholdet og deretter foreslå nye måter å bruke tauverket på. Årsaken til at Aleksander den stores metode er uegnet for vår del, er at idrettsorganisasjoner har tatt på seg et samfunnsansvar som inkluderer juridiske, moralske og sosiologiske betingelser for å kunne gjennomføres. Å leve opp til dette samfunnsansvaret er mulig – bare ikke med dagens praksis. Ambisjonen for boka er derfor todelt: På den ene siden vil jeg bruke teori og forskning til å vise hvordan idrett, politikk og menneskerettigheter henger sammen, og hvilke konsekvenser dette har for idrettens organisasjoner. På den andre siden vil jeg argumentere for at innsikt i disse sammenhengene kan brukes til å styrke idrettsorganisasjonenes rolle i en politisert verden. Siden dette fordrer en revidering av hvordan organisasjonene fungerer og hvilke prinsipper de bygger på, vil analysen peke mot mulige løsningsforslag. Politikk og idrett har riktignok alltid vært en del av hverandres virke. Men viktigheten av at idrettsorganisasjoner håndterer dette forholdet, er blitt

KAPITTEL 1

stadig klarere. Grunnen er utviklingen der idrettsorganisasjoner, arrangementer og utøvere i økende grad blir eller påtar seg ulike posisjoner som uten tvil er politiske eller politiserte. For å forklare hvorfor denne politiseringen vokser, kan vi begynne med å si at «politikk» ofte handler om hva en gruppe med felles interesser gjør for å nå et mål, med hvilke midler og under hvilke omstendigheter (Holland, 2015). Men valget av mål å nå er vel så politisk som det å gjøre noe for å nå dem. Mange internasjonale idrettsorganisasjoner har innsett dette og bruker FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter som del av budreglene for store arrangementer. Juridiske grep for å hindre at idrettsverdenen ikke er i samsvar med verdiene i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948, blir imidlertid for avgrensede av to grunner. Den første grunnen er at idrettsorganisasjoner – i alle fall i prinsippet – ikke er bedrifter. Deres grunnlag for handling og sanksjoner må derfor forankres i mer enn paragrafer som omhandler næringslivet, det vil si i støtte blant sine medlemmer og andre som har tilknytning til idrettens virkefelt. Den andre grunnen er at idrettsorganisasjoner i nyere tid har meldt sin støtte til verdibaserte mål om samfunnsmessig framskritt som skal nås ved hjelp av fokus på menneskerettigheter. Denne sammenblandingen av mål og midler henger imidlertid ikke sammen med idrettsorganisasjonenes forestilling om at de nøytrale, selvstendige og ideelle virksomheter. Konkret foregår dette på tre måter: 1) Idrettsorganisasjoner vil ikke mene noe om politikk, noe som fører til at 2) de gir sin stilltiende støtte til politiske aktører, noe som fører til en selvmotsigende spiral da de samme idrettsorganisasjonene samtidig støtter menneskerettigheter og en rekke verdibaserte mål, som forsterkes av at 3) idrettsorganisasjoner ikke ønsker at utøvere bruker arrangementer som plattform til å ytre seg om det organisasjonene selv definerer som politiske spørsmål. Forhold som punkt 1–3 gjør at stadig flere setter spørsmålstegn ved troen på at idrettens selvstendighet fra andre deler av samfunnet nærmest fritar den fra ansvar som dens mektige posisjon medfører. Aller viktigst i denne boka er det at idrettsorganisasjonenes forståelse av egen rolle som nøytral aktør ikke er holdbar med mindre den nyanseres institusjonelt – det vil si at organisatoriske løsninger, strukturer og kulturer matcher kjennetegnene på problemene de skal håndtere (Young, 2008, s. 20).

IdRETTENs sELVsTENdIghET – ET usTødIg byggVERK

Situasjonen etterlater med andre ord et behov for en sosiologisk tilnærming til problematikken dersom idrettsorganisasjonenes støtte til eksempelvis ytringsfrihet, likestilling og bærekraft skal være troverdig. Denne boka trekker veksler på forskningen til den norske idrettssosiologen Jorid Hovden (2015). Hovden hevder at den første fasen av idrettssosiologiske organisasjonsstudier etter andre verdenskrig baserte seg på en strukturfunksjonalistisk tilnærming, med fokus på idrettens ordensegenskaper og vekt på konsensus og enhet framfor konflikt og makt. Organisasjoner ble sett på som funksjonelle dersom de var innrettet slik at de gjorde det mulig å oppnå gitte mål gjennom rasjonelle beslutninger. Dette perspektivet ble senere utfordret av mer kritiske innfallsvinkler i slutten av 1980-årene, der maktbegrepet ble sentralt for argumentet om at idrettsorganisasjoners politiske side var sterkt underutforsket. Maktkritiske innspill til hvordan man kunne avlese hegemoni, dominans og innflytelse i en organisasjon som ellers smykket seg med demokratiske verdier og medbestemmelse, ble imidlertid ikke enerådende. På begynnelsen av 2000-tallet kom det et tilsig av styringsdiskurser og ledelsesforskning basert på teorier, modeller og næringslivsperspektiver med markedskreftenes betydning som et underliggende analysepremiss (Hovden, 2015, s. 475). Dels var dette tilsiget et resultat av profesjonaliseringen av idrettsorganisasjoner, dels kan vi si det var et resultat av hvordan idrettens nøkkelpartnere seg imellom tok til seg idrettsverdenen som en del av sitt virke. Siden dette medfører krav om innsyn og etterprøvbarhet fra finansiørene, blir det politiske presset sterkt i saker der det er mistanke om dårlig styring – noe vi så i sammenheng med den såkalte «åpenhetsdebatten» rundt NIFs organisasjonsvirksomhet i 2017–2018 (Næss, 2019a; Broch & Skille, 2019). Oppfordringen fra Hovden er derfor at idrettssosiologien må søke nye former for kunnskapsutvikling som bidrar til mer demokratiske og fellesskapsbaserte idrettsorganisasjoner. En måte å gjøre det på når det gjelder å forstå politiseringen av idrett, politikk og menneskerettigheter, er å bruke nyinstitusjonell og organisasjonssosiologisk teori til å identifisere utfordringene som oppstår når idrettsorganisasjonenes struktur og policy ikke samsvarer med det de faktisk gjør. Dette teoretiske rammeverket skal jeg presisere i kapittel 2, men elementært sagt handler det om å utforske på hvilke måter en organisasjon utformes for å ha legitimitet blant sine interessenter. Overført til idretten betyr det å stille følgende spørsmål: Hva gjør idrettsorganisasjonene med seg selv for å bevare retten til styre på sitt felt når det de foretar seg, går utover selve konkurransen og langt inn i samfunnsutviklingen? Dette spørsmålet

KAPITTEL 1

forutsetter at idretten følger opp sine løfter om å støtte arbeidet med menneskerettigheter og å bidra til samfunnsutviklingen generelt. I prinsippet kan idretten melde seg ut av alt som smaker av politikk, ved å konstatere at de er nøytrale i politiske spørsmål. Forutsetningen for å opprettholde denne posisjonen er at idrettsorganisasjonene, uavhengig av idrettsgren, nivå eller størrelse, begrunner dette mer inngående basert på sitt verdibaserte mandat – altså oppdraget de er gitt av dem, eller den, som organisasjonen skal representere. Dette argumentet har blitt fremmet siden slutten av 1970-årene (Espy, 1979). En verdifri idrett, derimot, er vanskeligere å se for seg – selv om den understreker sin nøytralitet i spørsmål dens organisasjoner anser som politiske. Årsaken er at de fleste idrettsorganisasjoner bruker verdier for å identifisere seg selv, sin organisasjonskultur, avtrykk på lederstil og sin tolkning av mandatet de forholder seg til som medlemsorganisasjoner. Historisk sett har idrettsorganisasjoner videre vært autonome, nøytrale og sivile institusjoner der medlemsstyre, frivillighet og medeierskap har vært sentrale prinsipper. Politiseringsprosessene viser seg i hvem som definerer agendaen, involverer interessenter og tar beslutninger. Vi må heller ikke glemme hvem som bestemmer hvordan dette konkret skal foregå, innledningsvis og underveis, og hva som skjer etter at saken er avgjort. For Norges del aktualiseres dette gjennom Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF). Formelt sett er NIF og dets 55 særforbund selvstendige, ideelle og nøytrale organisasjoner. Samtidig har den økonomiske og kulturelle verdien av norsk idrett vokst enormt siden 1960-årene. I 2018 forvaltet NIF direkte ca. 18 milliarder kroner og indirekte en frivillig arbeidsinnsats stipulert til 17,3 milliarder kroner (Hanstad, 2019, s. 95–96). Denne størrelsen betyr økte forventninger til og ønsker om å ta et utvidet samfunnsansvar. Et eksempel er at skandinaviske idrettsforbund deler troen på at idretten kan brukes til å fremme bestemte samfunnsmål. I 2019 ønsket Norges idrettsforbund ved dets daværende «utenriksminister» og visepresident, OL-vinner og humanitær entreprenør, Johann Olav Koss, å bruke idretten til å realisere FNs bærekraftmål mot 2030.1 Det er imidlertid urealistisk med mindre man tar høyde for de samfunnsetiske dilemmaene som denne bruken medfører, og de prosessene som definerer internasjonal idretts rolle i dette arbeidet. FNs bærekraftmål er verdibaserte standpunkter som til tross for at de kan tilnærmes fra en nøytral innfallsvinkel, likevel er politisk skapt og blir politiske i sine konsekvenser (Langford, 2016; se også kapittel 4). Et annet eksempel er avtalen NIF inngikk i 2021 med NHO, LO og Innovasjon

IdRETTENs sELVsTENdIghET – ET usTødIg byggVERK

Norge. Den gikk ut på å bruke norske idrettsprestajoner og norske idrettsutøveres opptreden på internasjonale arenaer til å selge merkevaren «Norge». Målet var å styrke norsk konkurransekraft og et av tiltakene som nevnes i avtalen, er å sende næringslivsdelegasjoner med på idrettsarrangementer.2 På grunn av slike avtaler og mange andre eksempler jeg skal komme tilbake til i de neste kapitlene, må vi diskutere om dagens tolkning av nøytralitet og selvstendighet er tilpasset NIFs og andre idrettsorganisasjoners organisasjonsstruktur. Selv om spesielt de siste tre tiårene har endret denne statusen på grunn av profesjonalisering, kommersialisering og politisering av idrett, er den organisatoriske strukturen og kulturen i for eksempel Skandinavia fremdeles preget av tradisjonenes og de nasjonale særtrekkenes betydning (Clausen mfl., 2018; Fahlén & Stenling, 2016; Seippel, 2019) og en organisasjonsstruktur uten altfor store endringer siden begynnelsen på 1990-årene. Enkelt forklart består nasjonale idrettsorganisasjoner av en kjernegruppe med folk i mange administrative posisjoner og noen få ledelsesbaserte roller. Denne kjernegruppen samhandler med ulike underavdelinger, interessenter og medlemmer, i tillegg til å ha et styre. Arbeidet med aktiviteter, strategier og problemstillinger er basert på en verdiplattform som i de fleste demokratiske land brukes til å fatte beslutninger. Mye av dette arbeidet og verdigrunnlaget er dessuten felles for mange land, noe som også gjenspeiler seg i idrettens internasjonale samarbeidsorganer (Hanstad, 2019). Framveksten av idrett som internasjonalt maktnettverk har fått organer som tradisjonelt sett har latt idretten styre med sitt, til å engasjere seg. I 2018 uttalte for eksempel Europarådet, som er hjem for Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og en av viktigste aktørene i menneskerettighetsdebatter, at idrettens selvråderett ikke måtte tas for gitt. The Assembly underlines the importance of autonomy in sport; yet autonomy implies responsibility and should be granted only where there is good governance in practice. The Assembly believes that the sports movement cannot be left to resolve its failures alone. It needs to accept to take on board new stakeholders to embrace the necessary reforms. (Europarådet, 2018)

Forklaringen på denne relativt nye vaktbikkjeholdningen fra Europarådet og andres side er at idrettsorganisasjoner har anledning til å påvirke – og påvirker – hva stater, bedrifter og interessentgrupper skal investere i, bruke tiden sin på og prioritere på dagsordenen. Med denne innflytelsen medfølger

KAPITTEL 1

et samfunnsansvar og skaper derfor en situasjon der idrett handler om mer enn selve konkurransen. Denne situasjonen oppstår av fire grunner. Den første grunnen er at det knapt finnes et samfunn der idrett – og tilhørende idrettsorganisasjoner – ikke betyr noe for folks livskvalitet, kultur, selvfølelse og folkehelse. Hedetoft (2003) hevder eksempelvis at idrettsutøvere, sammen med soldater, blir sett på som nasjonal identitet i praksis. Tilgang på slik «kapital» er mye verdt for mange interessegrupper som søker emosjonell og identitetsbasert støtte for sine synspunkter, spesielt partipolitiske eller religiøse grupperinger i ulike stater (Guttman, 2004; Dine & Crosson, 2010). Den andre grunnen er framveksten av et globalt sivilt samfunn. Internasjonale organisasjoner som FN og EU inviterer i økende grad idrettsorganisasjoner, som i seg selv er med på å definere sivilsamfunnets betydning, til å mene noe om saker som ellers er forbeholdt nasjonale myndigheter. Etter den lange boikotten av apartheidregimet i Sør-Afrika der idretten spilte en betydelig rolle, virker det som om idretten er blitt en fast konsulent for slike organisasjoner som ikke alltid har den nødvendige medvinden fra alle sine medlemsland. Fra 1993 til 2008 vedtok FNs generalforsamling tolv resolusjoner der idrettens betydning for utvikling av et godt samfunn ble sett på som essensiell. I tiåret som fulgte, har denne forventningen blitt stadig mer spesifisert, ikke minst i sammenheng med bærekraftmålene (se f.eks. FN-resolusjon 73/24, 2018). Den tredje grunnen er medienes rolle i samspillet mellom idrett, politikk og samfunn der det har vokst fram et «sport media complex» (Rowe, 2013). Det handler kort fortalt om en forretningsavtale der mediene har kjøpt rettigheter til et lukrativt marked og dessuten blitt en del av «spektakuliseringen» og «medialiseringen» av idrett ved å ta del i selve idrettsgrenen det er snakk om. Muligheten for å vise fram et helt lands image via et idrettsarrangement er for mange stater blitt et attraktivt utstillingsvindu for investeringer, turisme og kulturell reklame. Den fjerde grunnen er at idrett som helhet har blitt en av klodens største økonomier. I Sports Market Global Report 2020 anslås det at idrettsfeltet i 2018 var verdt 488 milliarder dollar og vil øke til over 600 milliarder i 2022.3 Kommersialiseringen av idrett i form av utstyrsbehov, sponsorvirksomhet, investeringer og profesjonalisering (f.eks. i form av skyhøye lønninger) setter derfor idrettsforbundenes idealisme under press. Likevel kan eksempelvis Den internasjonale olympiske komité (IOC) beholde sin selvforståelse ettersom den på mange måter er beskyttet av sveitsiske lover. Disse lovene setter klare grenser for hva eksterne aktører kan bry seg med når det gjelder hva organisasjoner som IOC gjør, og hvordan de gjør

IdRETTENs sELVsTENdIghET – ET usTødIg byggVERK

det. Utfordringene ved å se på seg selv som et beskyttet fort på en nøytral øy i et opprørt hav står imidlertid i kø for en organisasjon som på ingen måte er fristilt fra samfunnets øvrige normer og regler (Baddeley, 2020). Alternativet til å ignorere de samfunnsmessige ringvirkningene av denne situasjonen er at idretten gjenoppfinner seg selv som aktør i samfunnet ved å fornye sin politiske rolle, makt og funksjon. Denne boka diskuterer en rekke relevante problemstillinger for å kunne gi en slik omorganisering et beslutningsgrunnlag som er mindre selvmotsigende enn i dag. Underveis vil jeg vise at idrettsorganisasjoner, store og små, tidvis gjør ganske mye for å bedre sine praksiser når det gjelder menneskerettigheter spesielt. Samtidig medfører denne aktiviteten en ny problemstilling når det gjelder hvor og når de skal gå utover mandatene de ellers beskytter som urørlige. Menneskerettigheter er eksempelvis ikke en selvforklarende liste med prinsipper som kan implementeres over hele verden, over natta. Derfor vil jeg i denne boka argumentere for at idrettsorganisasjonene har endret status fra å være nøytrale, autonome og ideelle virksomheter til å bli partsdeltagende, nettverksbaserte og hybride institusjoner. Resten av dette kapitlet vil fokusere på hva slags analytisk rammeverk som er egnet til å undersøke en slik endring, og hvordan et alternativ til dagens praksis kan skisseres.

Lærdommen fra humanitære organisasjoner Kjernen i denne boka er spørsmålet om hvordan forene idrettsorganisasjonenes ønske om nøytralitet på den ene siden, og deres praksis med å ta verdibaserte valg på den andre siden. Mine innvendinger til idrettsorganisasjonens idé om nøytralitet betyr ikke at nøytralitet er en umulighet, eller at det ikke er ønskelig i gitte situasjoner. For å underbygge utgangspunktet for denne diskusjonen litt mer kan vi lære mye av hvordan humanitære organisasjoner har diskutert denne problemstillingen. David Rieff hevder i A Bed for the Night (2002) at slike organisasjoner må være klinisk nøytrale, ellers er de ikke humanitære. Med nøytral mener han at det ikke finnes noen mellomting – enten hjelper du alle, uten forbehold, eller så er du en part i saken. Blant støttespillerne finner vi organisasjonen Røde Kors. I likhet med IOC er organisasjonen inspirert av Sveits som modell for nøytralitetspraksisen og nær forbundet med sveitsiske myndigheter (Forsythe, 2005). Og i likhet med IOC-grunnlegger Pierre de Coubertins tanker om idrett som nøytral arena for kappestrid (Tomlinson, 2005, s. 84) har organisasjonen valgt å «å beskytte

KAPITTEL 1

sin moralske overbevisning ved å nekte å bli innblandet i sensitive politiske saker» (Minear, 1999). Ikke alle var enige i måten det ble gjort på. Det var nemlig fra Røde Kors som frontfigurene i Leger uten grenser (MSF) brøt ut i 1971 og derigjennom skapte en av historiens mest debatterte strider om nøytralitetsforståelsen. En gruppe leger så med forskrekkelse på mangelen på standpunkt til organisasjonen under Biafra-krigen i Nigeria (1967–1970), selv om det foregikk et folkemord rett foran øynene deres. Gruppen med leger ville ikke akseptere at dette fraværet av synspunkter kunne dekkes av Røde Kors’ nøytralitetsprinsipp, som de mente kunne likestilles med organisasjonens stillhet ved nazistenes jødeforfølgelse under andre verdenskrig (MSF, 2002). Derfor laget de sin egen organisasjon, Leger uten grenser, med mål om å innta en mer aktivistisk holdning til menneskerettighetsbruddene verden over, nedfelt i slagordet soignez et temoignez4 – å varsle om det de var vitne til i felt.5 Et eksempel på hva dette betyr i praksis, kom fra Fiona Terry, leder for franske MSF da de trakk seg ut av Rwanda i 1990-årene. Da hun oppdaget at nødhjelp kom de ansvarlige for folkemord til gode, ble nøytralitet for henne et enten-eller-valg. I boka Condemned to Repeat skriver hun at det å ikke ta stilling til rett og galt i en kritisk situasjon «forutsetter at det er moralsk likeverdighet mellom undertrykker og offer» (Terry, 2002, s. 44). Senere er det blitt debatt om hvor radikalt dette bruddet mellom det franske Røde Kors og MSFs grunnlegger Bernard Kouchner var. Begge valgte sine interessekamper med omhu (Desgrandchamps, 2011). Samtidig er MSFs tidligere president Rony Brauman (2013), som ellers er en tilhenger av Rieffs meninger, nøye med å skille mellom ulike typer nøytralitet. Han trekker eksempelvis fram hensynet til framtidige operasjoner og «akseptable kompromisser» (mellom tilgang og kritikk) som en årsak til ikke å heve stemmen hver gang det behøves. Frontene er altså steile. Poenget er ikke å peke ut en vinner av denne debatten mellom Røde Kors og MSF, men å vise dens funksjon: at nøytralitet forsøkes spesifisert i de situasjonene der den tas i bruk. Det som skiller Røde Kors fra idrettsorganisasjoner, og i enda større grad Røde Kors-utløperen Leger uten grenser, er altså fokuset på hva slags type nøytralitet de forsvarer, og hvordan denne kobles til makt. I 2017 skrev Kåre Sæter, leder av Møre og Romsdals idrettskrets: Norsk idrett er partipolitisk nøytral. Men idrettens 1,9 millionar medlemmer er slett ikkje uinteresserte i kva som skjer under Stortingsvalet 11. september (…) Vår

IdRETTENs sELVsTENdIghET – ET usTødIg byggVERK

ynskje til våre politikarar er at ein tek seg tid og ser rundt seg, ser kva idrettslaga betyr i lokalsamfunna og ikkje minst tek seg tid til å reflektere over kor viktig idretten er i lokalsamfunnet. (Sæter, 2017)

Hensikten med dette eksemplet er ikke å hevde at Sæter gjør idretten politisk. Snarere er hans synspunkter typiske for maktforholdet mellom norsk idrett og politiske myndigheter. I stor grad finansierer sistnevnte idretten og forsyner NIF med et moralsk og praktisk rammeverk for hvordan de skal nå målene sine. Samtidig er NIF historisk sett en sentral motpart til staten, med råd og innspill til hvordan staten kan innlemme idrett i sine politiske veivalg. På mange måter illustrerer derfor Sæters innlegg to stikkord som er sentrale for analysen videre. Det første stikkordet her er forhandlinger om ressurser som det er begrenset tilgang på. Disse ressursene ligger i potten for statsoverhoder, idrettspresidenter, sivilsamfunnsorganisasjoner og arrangører av større idrettsarrangementer. Samtidig er det, i tråd med det relasjonelle maktperspektivet, ikke slik at dette er nullsumspill der «vinneren» av en forhandling tømmer potten. Tvert imot kan et nederlag føre til at nye allianser dannes og skaper en større utfordring for «vinneren» neste gang en sak knyttet til spesielt idrett, politikk og menneskerettigheter dukker opp. Et eksempel er stevningen av FIFA for sveitsisk rett i 2016, der arbeidstagerorganisasjoner fra Nederland og Bangladesh, samt en bangladeshisk arbeider, mente idrettsorganisasjonen var medskyldig i brudd på arbeidernes menneskerettigheter under bygging av fotballanlegg til VM i Qatar i 2022. Saksøkeren fikk ikke medhold.6 Likevel – og dette viser litt av forskjellen på hva Røde Kors og FIFA kan gjøre i en slik situasjon – bidro saken til et internasjonalt trykk mot FIFA som i alle fall indirekte resulterte i at organisasjonen selv opprettet et menneskerettighetsråd i 2017. Derpå ble flere av organisasjonene som bisto saksøkerne, invitert inn i diskusjonene om hva dette rådet skulle gjøre. En slik relasjonell, nettverkspreget innfallsvinkel er nær knyttet til det andre stikkordet, som er endringer i verdenspolitikken. Mye er skrevet om politiseringen av idrett mellom 1945–1990, ikke minst når det gjelder IOCs innsats – og tidvise mangel på sådan – for å avskaffe apartheidregimet. Den historien skal jeg derfor kun gjengi deler av. Boka fokuserer i stedet på nyere tids politisering av idrett. Der mye av etterkrigstidens samkvem mellom idrett og politikk handlet om avkolonisering og kald krig mellom øst og vest, førte Sovjetunionens kollaps og frigjøringen av Sør-Afrika fra apartheidregimet til en ny verdensorden. Det medførte en ny sosial struktur

KAPITTEL 1

der idrettsorganisasjoner «laget» sin plass i stedet for å reprodusere sine standpunkter fra den tiden verden så helt annerledes ut (Allison, 1993). Til en viss grad har mange idrettsorganisasjoner og humanitære organisasjoner gjort nettopp dette: de har revidert sin struktur, sine interessentprosesser og prinsipprogrammer i tråd med hva som forventes av dem i en ny tid. Samtidig er det gode grunner til å hevde at disse endringene ikke er tilstrekkelig dyptgående for å kunne omdefinere politiseringsprosessene idretten er en del av. I saker der politikk er en del av både løsningen og problemet, kan ikke spørsmålet unngås på grunn av idrettens rolle i moderne samfunn.

Nøytralitet – et omstridt landskap Uavhengig av hvilket eksempel man trekker fram, blir det fort tydelig at nøytralitet ikke er et nøytralt ord. Debatten mellom Røde Kors og MSF viser at nøytralitet handler om mye mer enn å påtvinge idretten eller idrettsutøvere en politisk rolle. Begrepet forplikter simpelthen brukeren av det til å forklare seg om hvordan det brukes. De fleste idrettsorganisasjoner bruker imidlertid ordet på samme, selvrefererende måte, eller som «Great Universals» utenfor alle samfunnsfelter. Idrettsforskerne Lincoln Allison og Alan Tomlinson skriver at idrettsorganisasjonene ser på seg selv som «analogous to the Roman Catholic Church, representing values which pertain to all mankind, which are higher and more general than the values represented by other organizations, particularly governments» (Allison & Tomlinson, 2017, s. ii). Dette gjenspeiler seg i idrettsorganisasjonenes omtale av egen nøytralitet. I 2017 skrev eksempelvis FIFA at det skal «remain politically neutral, in accordance with the principles and objectives of FIFA, the confederations, associations, leagues and clubs, and generally act in a manner compatible with their function and integrity» (FIFA, 2017a). I realiteten, som de påfølgende kapitlene vil vise, er dette ordvalget lite treffende i lys av de de valgene som FIFA og andre idrettsorganisasjoner gjør når politikk er med på å forme deres beslutninger og aktiviteter. Argumentet om å bruke begrepet mer presist forsterkes av hvordan det forstås i andre deler av samfunnet. Mange stater bruker nøytralitetsbegrepet som et juridisk vern mot å bli dratt inn i konflikter. Humanitære organisasjoner gjør det motsatte ved å hevde nøytralitet slik at de faktisk får tilgang til konfliktområder. I et juridisk perspektiv defineres nøytralitet ved at beslutningstagerens politiske meninger eller religiøse bakgrunn ikke skal ha noe å si for utfallet (Mulcahy, 2001, s. 506). I et moralfilosofisk perspektiv forutsetter

IdRETTENs sELVsTENdIghET – ET usTødIg byggVERK

nøytralitet at den som besitter kapasitet til å styre andres tilværelse, ikke gjør seg til overdommer over hva som er det gode liv. På den andre siden finner vi de som har flere innvendinger til at nøytralitet faktisk er mulig. Makthavere, særlig de med kapasitet til å gripe inn i folks livskvalitet, kan ikke være nøytrale ettersom de selv er med på å lage begrensninger for livene folk kan leve. Selv om for eksempel staten er nøytral til preferanse X eller Y, er den med å lage forutsetninger for at nettopp disse preferansene blir valgbare (MacDonald & Birdi, 2019). Dessuten er disse valgene ofte rammet inn som individuelle valgmuligheter, hvilket i verste fall reduserer «samfunnet» til en alles kamp mot alle (Mulhall & Swift, 2003). Dernest har vi en type debatt som handler om at vi må skille mellom nøytralitetens konsekvenser, mål, og begrunnelser. Dersom NIF er aktøren som påberoper seg nøytralitet, må NIF ikke gjøre noe som påvirker favoriseringen av enkelte levemåter (konsekvenser). NIF kan heller ikke bruke nøytraliteten til å fremme en bestemt levemåte (mål), og årsaken til nøytraliteten (begrunnelser) skal heller ikke ha opphav i en bestemt levemåte (Merrill, 2014, s. 2). For ordens skyld: Det finnes naturligvis gode argumenter for politisk nøytralitet. Én er epistemologisk: vi vet ikke hva som er best å støtte. En annen grunn er moralsk: vi respekterer forskjeller. En tredje grunn er pragmatisk: alternativet til nøytralitet bringer med seg uønskede risikoer for ens virksomhet (Merrill, 2014, s. 11). Slike refleksjoner er imidlertid svært sjelden å spore i idrettsorganisasjoners selvbeskrivelse. For at idrettsorganisasjoner skal opprettholde sin nøytralitet, kreves det altså for det første en langt bedre begrunnet forståelse av begrepet. For det andre, som følge av det første, vil en fornyet forståelse av nøytralitet måtte praktiseres i samarbeid med politiske aktører. For å imøtekomme disse to kravene må idrettsorganisasjoner tenke nytt om det som kalles Poppers toleranseparadoks. Det vil si at en aktør er så tolerant for politiske forskjeller at det kan føre til mer intoleranse i samfunnet (og dermed underminere idrettsorganisasjonenes mål om å skape fred i verden). Derfor mener Popper at we should claim the right to suppress them if necessary even by force; for it may easily turn out that they are not prepared to meet us on the level of rational argument, but begin by denouncing all argument; they may forbid their followers to listen to rational argument, because it is deceptive, and teach them to answer arguments by the use of their fists or pistols. We should therefore claim, in the name of tolerance, the right not to tolerate the intolerant. (Popper, 1945/2012, s. 581)

KAPITTEL 1

Et eksempel fra norsk historie på retten til å ikke tolerere det utolererbare er den såkalte idrettsstreiken (Goksøyr & Olstad, 2017). Mens nazistene ønsket å overta idrettsbevegelsen etter invasjonen av Norge i 1940, svarte norske idrettsledere at de ville beholde to hovedlinjer fra førkrigstidens sammenslåing av Arbeidernes idrettsforbund (AIF) og Norges landsforbund for idrett: 1) idrettens frihet og selvbestemmelsesrett og 2) at partipolitisk agitasjon og innblanding «av enhver art» skal holdes utenfor idrett (Lie, 1945, s. 96). Selv ikke da nazistene gikk etter idrettslederne en og en, endret de på idrettens standpunkt mot et større onde. I 1943 la en av idrettsbevegelsens hovedaktører, Sigurd Halvorsen, fram sitt forslag for arbeidsutvalget i det som da het Norges Idrettsforbund. Siden nazistene fremdeles styrte, kunne ikke forslaget vedtas, men det er likevel verdt å merke seg et spesifikt utsnitt av det. Mot «den menneskefiendtlige nazismen» står følgende: «Demokratiet, retten til frihet under ansvar, prinsippene for lov og rett, må koples sammen i en ny idrettsideologi, hvis bærende prinsipp er idrett for folket i et lykkelig samfunn» (gjengitt i Lie, 1945, s. 169). Selv om ikke nazistene står i veien i vår tid, er det fremdeles nok av stater, bedrifter og andre aktører som viser et helt annet menneske- og samfunnssyn enn det NIF – og FNs bærekraftmål – står for. I 2011 skrev redaktørene for antologien Norsk idrett – indre spenning og ytre press: Internasjonale idrettshendelser og internasjonale organer for idrett har siden 1980årene i tiltagende grad fått politisk farge og betydning. IOCs posisjon og makt er kraftig utviklet og på en rekke viktige områder tydelig vevd inn i internasjonal storpolitikk og akseptert som partner på de fremste politiske arenaer, innenfor så vel FNs hoved- som delsystemer (…) I denne verdenen er Norge dypt integrert, og det gjelder spesielt toppidretten. (Hanstad mfl., 2011, s. 530)

Koblet til Poppers toleranseparadoks blir ytringsfriheten, som jeg skal komme tilbake til med en voksende utøveraktivisme i kapittel 6, spesielt aktuell i denne sammenhengen ettersom det kan argumenteres for at den svekkes ved misbruk – men hvor går den grensen? Ifølge Vega (2017, s. 145) ligger svaret i hvordan toleransen – og derigjennom nøytraliteten – kjennetegnes av moralsk relevante overbevisninger. Negasjonen av dette, det vil si det moralsk utolererbare, må derfor være vel så begrunnet. For idrettsorganisasjoner mer generelt er utfordringen at denne overbevisningen, enten i den ene eller andre retningen, ikke forsvarer seg selv ved at idrettens ledere henviser til

IdRETTENs sELVsTENdIghET – ET usTødIg byggVERK

prinsipper fra da organisasjonene ble etablert. Dette ble tydelig med idrettens deltagelse i boikotten av det rasistiske apartheidregimet i Sør-Afrika og under den kalde krigen i 1980-årene. Selv om førstnevnte tilfelle er mest utforsket, var sistnevnte utvikling muligens enda mer formende for idrettens politiske utsyn og selvforståelse. Først boikottet USA OL i Moskva i 1980 etter at Sovjetunionen invaderte Afghanistan. Til gjengjeld boikottet Sovjetunionen OL i Los Angeles i 1984. IOC, midt i det hele, så en annen vei – helt til de året etter bestemte seg for å tildele OL i 1988 til Sør-Korea uten helt å skjønne at det ville provosere Nord-Korea, som teknisk sett fremdeles var i krig med naboen i sør. På denne tiden begynte derfor forskere å pirke i IOCs selvmotsigelser. John Hoberman skrev i boka The Olympic Crisis fra 1986 (s. 6): The paradox is that sport has become an emblem of the moral order precisely because it does not call for moral actions. It is universally accepted because it does not make judgements. Indeed, far from being an ally of ethics, modern sport is better interpreted as one of its antagonists.

Hoberman fikk imidlertid motstand av Murray (1986, s. 106), som på sin side mente at påstanden om idrett som en motsetning til etikk var feilaktig fordi idretten i seg selv representerte spesifikke verdier som gikk på tvers av politisk tilhørighet. Jeg vil imidlertid støtte Hoberman her. Årsaken er for det første at verdiene som legges til grunn for IOCs og andres synspunkt, slett ikke er universelle. Likestilling er et eksempel jeg skal komme tilbake til i kapittel 5. For det andre kan det å ikke ta et standpunkt i politisk sensitive situasjoner også sies å være et politisk standpunkt. For idrettsorganisasjoner er dette et viktig poeng for framtiden av flere grunner. Den viktigste grunnen, sammen med Poppers toleranseparadoks, finnes i J.S. Mills Om friheten (1947) og kalles «skadeprinsippet». Der toleransen opphører, må man ta høyde for at alternativet blir et ultimatum. For å rettferdiggjøre press eller i verst fall tvang overfor en person må «den handling som man vil hindre ham i være av den art at den vilde skade andre. Bare for de handlinger som griper inn i andres liv, er han skyldig samfundet regnskap» (Mill, 1947, s. 31). Deretter (s. 33–34) utbroderer Mill dette til at individet har plikt til å gripe inn dersom en forsvarsløs blir mishandlet. Dette er det et menneskes soleklare plikt å gjøre, å undlater han det, kan han med rette trekkes til ansvar overfor samfundet. Man

KAPITTEL 1

kan skade andre ikke bare gjennem sine handlinger, men også ved å undlate å handle, og i begge tilfelle er han ansvarlig overfor dem som det går ut over, selvom man i det siste tilfelle må være langt varsommere med å anvende lovens tvang.

I sitatene vises det vel å merke til enkeltpersoner. Konteksten for Mills utlegninger er å forsvare individet mot statens overgrep. Slik Struhl (1976, s. 155) ser det, stammer imidlertid dette skadeprinsippet fra Mills «progressive» oppfatning om samfunnsansvar mer generelt. Samtidig er det ikke enighet om hva «skadeprinsippet» betyr i praktiske situasjoner, heller ikke for idretten ettersom den iblant tilskrives ansvar som ligger langt utenfor dens virkefelt (Tamburrini, 2011). Det viktigste, slik jeg ser det, er derfor å stille spørsmål om prinsippets rekkevidde og operasjonaliseringsmuligheter. Tolket i en nyere sammenheng må en aktør i denne konteksten som påberoper nøytralitet, reflektere over hvor direkte påføringen av skade må være før man tar ansvaret for utfallet – kan det å være likegyldig til at noen påfører andre skade, være skadelig i seg selv? (Linklater, 2006, s. 339). Utover i boka skal vi se nærmere på hva nøytralitetspraksisen byr på av konkrete utfordringer for idretten.

En guide til resten av boka Resten av boka integrerer empiriske data og teoretiske byggverk i kapitlenes forskjellige tematikker for å gi en oversikt over kompleksiteten i samspillet mellom idrett, politikk og menneskerettigheter. Samtidig har boka en kumulativ struktur der jeg fortsetter i kapittel 2 med å redegjøre for det teoretiske rammeverket. Målet er å sette sammen en analytisk verktøykasse som hjelper oss til å forstå og forklare hvordan eksemplene og diskusjonene i de påfølgende kapitlene har konsekvenser for idrettsorganisasjonenes syn på egen rolle. I kapittel 3 brukes deler av denne verktøykassen til å diskutere forholdet mellom idrett og menneskerettigheter og hvorvidt organisatoriske forhold gjør det mulig eller ikke for idretten å følge opp sin støtte til sosiale formål. Kapittel 4 snur litt på dette forholdet og ser nærmere på hvordan idretten selv har initiert et bredere samfunnsansvar, og hvordan dette påvirker den organisatoriske selvforståelsen. I kapitlene 5–7 brukes den mer overordnede gjennomgangen fra kapitlene 2–4 til å spisse nøytralitetsperspektivets relevans for politisering av biologiens betydning for konkurranseregler og rettferdighet, hva som er riktig verdisak å engasjere seg i, og de ideologiske investeringene i store idrettsarrangementer. I kapittel 8 samler jeg opp erfaringene fra kapitlene 3–7 med to hensikter for øye: Først vil jeg presentere

IdRETTENs sELVsTENdIghET – ET usTødIg byggVERK

hvordan analysen tilsier at idrettsorganisasjoner både kan gjøre politiske valg og samtidig beholde status som nøytrale aktører. Dernest ønsker jeg å bruke funnene til å fornye den analytiske verktøykassen presentert i kapittel 2, slik at den blir aktuell for kommende studier av idrettsorganisasjoners institusjonelle praksiser. Underveis håper jeg å engasjere leseren til å reflektere over mulighetene til å endre nåtidig og framtidig praksis. Etter å ha lest bokas gjennomgang av forholdet mellom idrett, politikk og nøytralitet vil det ikke bli enklere å ta beslutninger, råd og tiltak – men de vil i alle fall bli bedre.

ISBN 978-82-450-3814-9

IDRETT, POLITIKK OG MENNESKERETTIGHETER

Hans Erik Næss

IDRETT, POLITIKK OG MENNESKE---RETTIGHETER HANS ERIK NÆSS

Idrett, politikk og menneskerettigheter (9788245038149)

Articles inside

Idrett, politikk og menneskerettigheter (9788245038149)