Bård Norheim | Joar Haga
FRA OLJEEVENTYR TIL KLIMAKRISE
Fra oljeeventyr til klimakrise
BÅRD NORHEIM OG JOAR HAGA Fra oljeeventyr
til klimakrise
SENTRALBANKSJEFEN TALER
OM
PENGER OG FRYKT
Copyright © 2025 by Vigmostad & Bjørke AS
All Rights Reserved
1. utgave 2025 / 1. opplag 2025
ISBN: 978-82-450-5883-3
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign ved forlaget Forsidefoto © Roar Hagen
Boken er utgitt med støtte fra NLA Høgskolen
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Forord
Høsten 1973 ble det forbudt å kjøre bil på søndager. Som under koronapandemien omtrent femti år senere førte dette til nesten folketomme gater. I det minste var veiene tomme for biler på søndager. Noen begynte til og med å gå på ski i gatene. Et ikonisk bilde viser kong Olav V som tar trikken for å komme seg ut i marka søndag 16. desember 1973.1 Bakgrunnen for forbudet var den internasjonale oljekrisen som ble utløst av Yom Kippur-krigen i oktober 1973. Poenget var å sikre nok tilgang på drivstoff.
Femti år senere ser ting ganske annerledes ut. Det er ikke nødvendigvis problematisk å kjøre bil, men dersom du kjører en bil som ikke fremstår tilstrekkelig klimavennlig, kan du kanskje vente deg et nedlatende blikk eller en kritisk kommentar. Vi frykter ikke lenger å gå tom for olje, men vi frykter at utslipp fra olje og gass – og andre fossile energikilder – skal føre til at jordkloden koker over.
Det å fylle femti er blitt den nye midtlivskrisen. For mange blir femtiårsmerket derfor en mulighet til å se både bakover og fremover i tid for å få bedre tak på hvem en er og vil være.
Etter drøye femti år med olje- og gassutvinning møter oljenasjonen Norge sin egen variant av midtlivskrisen. Med nesten 20 000 milliarder kroner i banken og stigende klimaangst prøver vi lettere fortumlet å revidere vår nasjonale selvforståelse.
Si meg hva du frykter, og jeg skal si deg hvem du er. Slik lyder et gammelt ordtak. Det vi frykter – og det vi skammer oss over – sier nemlig
noe om hvordan vi forstår oss selv i relasjon til verden, tiden og andre mennesker. Hva vi frykter, sier også noe om hvilke forventninger vi møter fremtiden med, og hvordan vi vurderer fortiden.
Én gang i året – som oftest en torsdag i februar – stiger sjefen for Norges Bank frem og taler til folket. Sentralbanksjefens årstale er viktig, ikke minst fordi det økonomiske systemet vårt er bygget på tillit, og talen skal vekke tillit til nettopp pengepolitikken. Samtidig er talen også en slags temperaturmåler på nasjonen Norge. Hvordan har det gått med oss i året vi har lagt bak oss, og hvordan er fremtidsutsiktene? Hva bør vi frykte, og hva bør vi se frem mot? Hvilke politiske prioriteringer og verdivurderinger blir avgjørende fremover?
Hva sentralbanksjefen mener vi bør gi akt på og frykte, har endret seg de siste femti årene. Denne boken vil avlese forandringer i oljenasjonen Norges selvforståelse de siste femti årene nettopp med utgangspunktet i disse årstalene. Boken byr også på sideblikk til andre taler i den samme tidsperioden som kan belyse hvordan fortolkningen av det norske selvet er i endring.
For de som er interessert i retorikk og kommunikasjon, ledelsesfag og økonomi eller politikk, kulturstudier og sosiologi, gir boken hjelp til å forstå hvordan den norske selvforståelsen har endret seg i løpet av oljealderen. Målet er at alt fra kommunikasjonsrådgivere og ledere til retorikk- og økonomistudenter og journalistspirer skal få bedre grep om hvordan virkelighetsbeskrivelsen formes av det vi frykter.
Hva vi frykter, kan altså si oss noe avgjørende om hvordan vi forstår oss selv. Det kan også hvem vi retter vår takk til. Vi vil gjerne takke vår eminente redaktør Per Robstad. I tillegg vil vi takke Tord Helland, Truls Liland, Sigbjørn Sødal, Hanna Gautestad Norheim, Britt Marit Haga og Kjersti Gautestad Norheim for nyttig lesehjelp. De to siste får også en ekstra takk for viktige bidrag til å håndtere midtlivskrisen.
Bård Norheim og Joar Haga – Bergen og Sola, mars 2025
Innhold
Kapittel
Kapittel
Innledning
Det var langt fra noen aprilsnarr da Norge 1. april 2022 fikk sin første kvinnelige sentralbanksjef i Ida Wolden Bache. Hun er født i 1973 og har levd hele sitt liv i oljealderen. I sin første årstale startet Wolden Bache med å ta tilhørerne tilbake nettopp til sommeren 1973. Den sommeren leverte «prisproblemutvalget» sin innstilling. Det var ledet av daværende visesentralbanksjef – og senere sentralbanksjef – Hermod Skånland. Utvalget anbefalte «et tettere samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet for å få kontroll på inflasjonen». Trass i denne anbefalingen ble lønnsoppgjøret i 1974 det dyreste noensinne, understreket Wolden Bache i talen nesten femti år senere. I mellomtiden
hadde det nemlig brutt ut en oljefyrt krig i Midtøsten som etter hvert førte til store problemer for resten av verden. Wolden Bache trengte ikke si så mye mer – parallellene til vår egen tid er tydelige.
Det er interessant at sentralbanksjefen leder oppmerksomheten hen til de dramatiske hendelsene i 1973 når hun skal gi «økonomiske perspektiver» for 2023. De siste femti årene, fra 1973 til 2023, har nemlig formet og endret Norge på avgjørende vis. Norge har blitt en steinrik oljenasjon med en anselig mengde penger på bok. I slutten av mars 2025 utgjorde Statens pensjonsfond utland, det såkalte oljefondet, omtrent 18 566 milliarder kroner, altså rundt 3 millioner kroner per nordmann.2
Hvilke perspektiver skal en sentralbanksjef legge vekt på når hun taler til et folk med slike enorme verdier? Kan vi forstå mer av hvordan vår
nasjonale selvfølelse har blitt endret de siste tiårene, gjennom å studere nettopp disse talene? Det skal denne boken gi bedre innsikt i.
Det kan finnes mange måter å kartlegge hvordan oljealderen har bidratt til å endre norsk selvforståelse på, hvilke verdisett som preger oss, og hvilke dilemmaer som følger av oljealderens fremvekst. I denne boken vil vi undersøke oljealderens endringer som retorisk fenomen: Vi vil se på hvordan det tales om Norge, nordmenn og norsk selvforståelse, og vi er særlig interessert i den talen sentralbanksjefen holder hvert år i februar. Sentralbanksjefen og sentralbanken er ment å ha en selvstendig og uavhengig rolle. Samtidig er det sentralbanken som vokter vår stadig stigende nasjonale formue – oljefondet. Derfor mener vi at disse talene fra Norges onkel Skrue tilbyr et interessant speilbilde av hvordan vårt nasjonale selvbilde har endret seg i takt med oljealderen. Det handler ikke minst om at sentralbanksjefens årstale fungerer som en formanende nasjonal selvangivelse.
Årstalen kan ligne på kongen og statsministerens nyttårstaler en drøy måned tidligere. Likevel har sentralbanksjefens årstale en litt annen funksjon. Det handler både om sjanger og sentralbanksjefens oppdrag som vokter av nasjonens pengebinge og Norges pengepolitikk.
Norges Banks formål og virksomhet er regulert i sentralbankloven, og bankens uavhengige rolle skal bidra til «å opprettholde en stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet og et effektivt og sikkert betalingssystem». Samtidig skal banken også bidra til «høy og stabil produksjon og sysselsetting» og være den «utøvende og rådgivende» myndigheten i pengepolitikken og i arbeidet for finansiell stabilitet. Selvsagt skal også Norges Bank utstede pengesedler og mynter, og ikke minst skal sentralbanken, på vegne av Finansdepartementet, stå for den operative forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, eller oljefondet på folkemunne.3
Sentralbanksjefens årstale handler altså om penger og om det å gi råd om pengepolitikk og forvaltningen av nasjonens ressurser. Men fordi penger er verdier, så er årstalen også et nasjonalt årsoppgjør som fører regnskap med hvilke verdier vi skal styre etter når vi skuer bakover og ser fremover. Talen dreier seg derfor ikke bare om økonomiske plansjer og tabeller. Det handler like mye om hvilke prioriteringer vi bør gjøre
fremover. På denne måten er sentralbanksjefens årstale også en tale om hvordan vi nordmenn forstår oss selv i relasjon til verden og tiden. Det handler om hvilke verdier vi vil holde høyt, og – ikke minst – hva vi bør frykte i tiden som ligger foran oss.
Hva er det så den nye sentralbanksjefen Ida Wolden Bache mener krever vår oppmerksomhet vinteren 2023 når hun holder sin første årstale?
I avskjedstalen til avtroppende sentralbanksjef Øystein Olsen ett år tidligere var klima-tematikk så å si helt fraværende. Det endrer seg i åpningstalen til Ida Wolden Bache. For Wolden Bache er det nettopp klimafrykt som utgjør klimakset i hennes første tale.4 Dette har ikke alltid vært fokus i sentralbanksjefenes årstaler de siste femti år – for å si det forsiktig.
I boken starter vi vår analyse av taler fra rundt 1970, ved starten av det norske oljeeventyret, men hovedvekten i analysen ligger på taler holdt fra 1986 og fremover. Det handler om at Norges Banks rolle endrer seg fra 1986. Det gjør også talens karakter og struktur. Fra og med sentralbanksjef Hermod Skånlands første tale, i 1986, er ikke årstalen kun et foredrag til en mer eller mindre lukket krets i Norges Banks representantskap. Fra 1986 og utover blir sentralbanksjefens årstale en tale som henvender seg til et bredere publikum, og som ønsker å si noe avgjørende og viktig om hvilke utfordringer nasjonen Norge står overfor – både på kort og lang sikt. Talens posisjon i folket styrkes, der den etter hvert får oppmerksomhet på samme måte som statsministeren og kongens nyttårstaler. Talens struktur og oppbygning endrer seg også, med en tydelig innledning og avslutning – i tillegg til redegjørelsen for og drøftingen av de rådende økonomiske forhold og trender.
Vi bevilger oss også noen sideblikk til andre, interessante politiske taler fra denne perioden for å forstå mer av hvordan norsk selvforståelse endres etter hvert som oljealderen skrider frem – og ser på hvordan også disse talene kan bidra til å kaste lys over hvordan våre frykter og moralske sensibiliteter kommer i flyt og endres.
Det vi frykter, sier nemlig noe avgjørende om hvordan vi forstår oss selv. Aristoteles beskriver frykt som «en viss følelse av ubehag og uro» som blir fremkalt av en forestilling om en nært forestående ulykke «som ser ut til å ha stor ødeleggende kraft». Han understreker også at det trengs
«et visst håp om befrielse» fra det vi frykter, for at vi skal kunne føle frykt. Frykt får nemlig folk til å «se etter en utvei».5 Når en skal tale om frykt, må en derfor ta hensyn til hvilke forestillinger som kan skape frykt, og hvordan slike forestillinger påvirker vårt syn på fortiden, nåtiden og fremtiden. Det er denne retoriske forståelsen av frykt som eksistensielt og politisk fenomen vi legger til grunn for analysen i denne boken.
Før vi kommer til analysen av sentralbanksjefens årstaler, er det nødvendig å si noe mer om den konkrete konteksten, altså Norges utvikling som oljenasjon. Bokens første kapittel gir derfor en kort presentasjon av den norske oljehistorien de siste femti år og ulike fremstillinger av denne. Vi reflekterer også kort over hvordan det er mulig å tale om frykt i en slik kontekst.
I bokens andre kapittel går vi grundigere inn i det å appellere til frykt. Her tar vi for oss ulike tilnærminger til frykt og vurderer dem filosofisk og retorisk. «Å spille på frykt» er i utgangspunktet et negativt ladet uttrykk på norsk. I dette kapittelet viser vi hvordan det å tale om frykt – «å spille på frykt» eller å appellere til frykt – er uunngåelig. Ganske enkelt fordi frykt finnes. Den som vil tale troverdig om virkeligheten, må derfor ta med frykt i regnestykket. Fordi ulike typer frykt eller nivåer av frykt utgjør en avgjørende del av tilhørernes forestillingsverden, må taleren adressere disse fryktene, direkte eller indirekte. Det er særlig viktig for en taler som vil si noe om hvilke vurderinger vi bør gjøre for fremtiden, slik en sentralbanksjef gjør i en årstale. I det samme kapittelet presenterer vi også tre typer frykt – apokalyptisk frykt, politisk frykt og privat frykt. Vi viser videre hvordan disse typene frykt er knyttet til tre bestemte steder, nemlig naturen, kulturen og stedet vi kaller huset eller hjemmet Dette kapittelet vil også tydeliggjøre hvorfor det å tale om økonomi er så viktig. Ordet økonomi er nemlig sammensatt av de to greske ordene for hus (oikos) og lov eller forvaltning (nomos). Kapittelet om frykt og de tre ulike typene frykt handler altså om hvordan «det norske hus» – for å stjele en metafor fra statsminister Torbjørn Jaglands tiltredelsestale i 19966 – skal styres og forvaltes. Derfor er økonomi og politikk, forstått som det å styre en by (polis) eller et land, tett sammenbundet: Å tale om økonomi er politikk. Og det å tale politisk har økonomiske konsekvenser.
I bokens tredje kapittel, som er det lengste kapittelet i boken, gir vi først en kort innføring i Norges Banks oppdrag og historie og årstalens utvikling, før vi går inn i en mer utførlig retorisk analyse av årstalene. I det fjerde kapittelet ser vi spesielt på hvordan talen om oljen – «det sorte gullet» – har utviklet seg gjennom de siste femti årene. Vi ser særlig på hvordan de stadig økende olje- og gassinntektene påvirker talen om hva som skaper økonomisk balanse. I det påfølgende kapittelet, kapittel 5, ser vi på hvordan talen om miljøvern, bærekraft og klima har endret seg gjennom disse femti årene, og hvordan det tales om økologisk balanse. I det sjette kapittelet samler vi det vi har funnet i analysen. Vi viser hvordan de tre typene frykt ofte er knyttet til frykten for tre former for ubalanser. Appellen til politisk frykt viser gjerne til frykten for økonomisk ubalanse, appellen til privat frykt retter seg helst mot frykten for moralsk eller personlig ubalanse, mens appellen til apokalyptisk frykt ofte peker mot frykten for økologisk ubalanse nå og i fremtiden.
Konklusjon er at det er nettopp frykten for å miste balansen som fremstår som den grunnleggende frykten etter femti år med oljealder. Vi ser også på hvordan denne frykten kommer til uttrykk i ulike taler. I det syvende og siste kapittelet i boken ser vi på hvordan Norges Bank som «fremtidens forsvarer» har bidratt til å revidere fortellingen om Norge i oljealderen gjennom appeller til nettopp frykt. Hvilke typer frykt eller nivåer av frykt spilles det på i fortellingen om en oljenasjon som nærmer seg midtlivskrisen? I bokens epilog tar vi kort for oss hvordan en appell til frykt kan være uttrykk for en moralsk bærekraftig tilnærming i krisetid. Hvilke dyder kalles det på når frykten slår inn? Og finnes det et bestemt norsk «dydsmønster» som trer frem etter disse femti årene med oljealder?
Bokens teoretiske grunnlag hentes først og fremst fra klassisk, retorisk teori, men vi bruker også teori og forskningsinnsikter fra filosofi, historie, sosiologi, økonomi, teologi, psykologi og ledelsesfag for å vise hvordan det å spille på de tre ulike typene frykt kan være avgjørende for at en tale skal fremstå adekvat og troverdig. For den som vil nå frem med sitt budskap, gjelder det nemlig å treffe med virkelighetsbeskrivelsen. Det gjelder også når en skal prøve å skildre livet og fremtiden for en oljenasjon som har passert femtiårsmerket.
Si meg hva du frykter, og jeg skal si deg hvem du er.
Fra oljeeventyr til klimakrise tilbyr et originalt og tankevekkende blikk på hvordan Norges selvforståelse har endret seg gjennom femti år som oljenasjon. Utgangspunktet er talen sentralbanksjefen holder en torsdag i februar hvert år. I disse talene – om penger, verdier og fremtidsutsikter –kan vi spore hvordan frykt, håp og moralske forestillinger har endret seg i takt med oljerikdom og globale kriser. Med klassisk retorikk som teoretisk ramme og med innsikter fra filosofi, økonomi, historie og teologi viser forfatterne hvordan særlig tre former for frykt – politisk, privat og apokalyptisk frykt – påvirker nordmenns kollektive fortelling om hvem vi er. Spørsmålet blir: Hva står på spill for en nasjon med mange tusen milliarder kroner på bok og en stigende uro for planetens fremtid?
Fra oljeeventyr til klimakrise henvender seg til alle som er interessert i hvordan økonomi er politikk, hvordan retorikk skaper virkelighet, og hvordan det å gi stemme til vår tids frykt kan være en nødvendig og moralsk ansvarlig respons i møte med kriser.
«En fascinerende analyse av sentralbanksjefens årstaler! Norheim og Haga viser at god bruk av retoriske virkemidler er vel så viktig som det fagøkonomiske innholdet.»
Knut Kjær, første lederen av Statens pensjonsfond utland – bedre kjent som Oljefondet.
«Noe så sjeldent som en underholdende retorisk analyse av årstaler. Boka viser at oljen formet oss, men klimakrisen vil definere oss: Dette er Norges midtlivskrise fortalt gjennom femti år med taler.»
Dag Einar Thorsen, Universitetet i Sørøst-Norge
