Kapittel 2 HISTOLOGI
ke
en
de
lig
ve rs j
on
En kronisk irritasjon eller moderat skade på et vev kan resultere i at cellene i området blir større; dette kalles hypertrofi, figur 2-9 A-B. Slik irritasjon kan også medføre at cellene øker i antall, dette kalles hyperplasi, figur 2-9 A-C. Hypertrofi og hyperplasi opptrer ofte samtidig i samme område. Celler og vev kan også tilbakedannes eller krympe, dette kalles hypoplasi. Når celler dør pga. skader eller sykdom, gjennomgår cellen karakteristiske forandringer knyttet både til cellekjernen og cytoplasma. Med en fellesbetegnelse kalles både celledød og vevsdød for nekrose. Sekvensielt betegnes kjerneforandringene som pyknose (krymping og kondensering av cellekjernen), karyorrhexis (fragmentering av cellekjernen) og karyolysis (cellekjernen går helt i oppløsning), se figur 2-9 D-E. I mange tilfeller vil fremmedlegemer, intracellulære patogener og parasitter kunne forårsake en karakteristisk velavgrenset kronisk betennelsestilstand. En slik betennelse er karakterisert ved rikelig forekomst av celler som makrofager, fibroblaster og eosinofile celler, og har til hensikt å isolere eller nøytralisere den skadelige substansen (agens). Dette kalles granulomatøs betennelse. Et mindre, velavgrenset rundt område karakterisert ved granulomatøs betennelse kalles et granulom. I beskrivelsen av de ulike vev i denne boken finnes eksempler på hvorledes vevene vil kunne forandre seg ved ulike sykdommer og skader. Her følger noen typiske eksempler på patologiske forandringer i vev.
Ik
Figur 2-10 Lever, laks. A: Normale leverceller (hepatocytter). B: Nekroser, a, som omgir fortsatt normale hepatocytter, b, rundt sentralvene, c. Merk utviskete strukturer, fravær av kjerner og nedsatt fargeaffinitet. Fra laks med ILA. C: Pyknotiske hepatocyttkjerner (piler); mørke og kondenserte.
29