Kapittel 2 HISTOLOGI
21
ve rs j
Figur 2-3 Flerlaget plateepitel, a; fra hud. Det underliggende bindevevet er merket b; og pilene viser slimceller. A: Hud fra skjeggtråd hos Siluris (malle). Merk en del mørkebrune pigmentceller både i epitel og bindevev. B: Hud fra steinbit (Anarhichas), med tallrike slimceller. Pigmentceller kun i dermis.
de
lig
I flerlagete epiteler ligger flere lag epitelceller mellom det underliggende bindevevet og den ytre overflate. Epitelene har navn etter formen på det ytterste, eksponerte cellelaget. Flerlaget plateepitel. Dette er desidert den vanligste type flerlaget epitel. Celleformen kan være høy i de basale lagene (nærmest det underliggende bindevevet) og forandrer seg opp mot overflaten slik at cellene der er flate. Flerlaget plateepitel dekker gjerne flater som har relativt sterk mekanisk slitasje. Flerlaget plateepitel forekommer en rekke steder hos fisk. Størst utbredelse har denne vevstypen ved at det danner hudens epidermis. Dessuten finnes slikt vev i munnhule, ofte på gjellefilamenter, i oesophagus (spiserør), på cornea (øyets hornhinne) og bakerst i baktarmen. Flerlaget kubisk epitel finnes på iris og corpus ciliare i øye (det er tolaget begge steder), i sentralkanal i rectalkjertel (også tolaget) hos bruskfisk og i hud hos cyclostomer (flerlaget). Flerlaget sylindrisk epitel forekommer i hud hos en del cyclostomer.
on
Flerlaget epitel
Kjertler
ke
en
De fleste kjertler er utviklet fra epitelvev ved at celler vokser ned i det underliggende bindevevet. Alle eksokrine kjertler (dvs. kjertler med utførselskanal) er dannet slik. Fisk har ikke spesielt mange eksokrine kjertler; de største er lever og pancreas. Testis kan også anses som en type kjertel.
Epiteloid vev
Ik
Betegnelsen epiteloid brukes i en del sammenhenger om vev som er utviklet fra epitel, men som ikke tydelig dekker overflater slik som klassiske epiteler gjør. En del kjertelvev, både eksokrint og endokrint, og f.eks. lever, omtales således som epiteloid. Som i regulært epitelvev er det svært lite substans mellom cellene.
Støttevev Støttevev kjennetegnes av at substansen mellom cellene, intercellulærsubstansen, utgjør hoveddelen av vevene. Cellene ligger ofte ganske spredt og kommuniserer lite med hverandre. Cellene produserer selv intercellulærsubstansen, som er fibre av forskjellige typer, og en mer flytende grunnsubstans. Særlig to typer ekstracellulære fibre er viktige, det er collagen- og elastinfibre. Collagenfibre er svært vanlig i de fleste typer støttevev. Det er meget slitesterke proteinkjeder, som finnes i flere undergrupper (man kjenner en rekke typer, nummerert I, II, III osv.). Elastinfibre er også proteiner og gir stor elastisitet når de utgjør de fleste intercellulærfibrene. Grunnsubstansen i støttevev varierer, men domineres i prinsippet av glucosaminoglucaner eller proteoglycaner (lange protein-polysakkaridkjeder), som kan binde betydelige mengder vann.