Byens glemte hager utdrag

Dagfinn Moe

Boken vil forhåpentlig være en viktig referanse i forskning om og formidling av en fascinerende del av vår kulturhistorie, og spore til økt aktpågivenhet for byens grønne lunger.

ISBN 978-82-450-2652-8

,!7II2E5-acgfci!

BYENS GLEMTE HAGER

Bergens utvikling som by, med skiftende moter og levesett, vises fra en ny og kanskje overraskende side med bakgrunn i et omfattende arbeid med historiske bykart, gamle og nye trykksaker, bilder, fotografier og arkiver, så vel som muntlige beretninger. Ikke minst forteller boken om bergensernes evne til å fryde seg over hager og parker som et sted for glede, nytelse og nytte. Her dokumenteres en tradisjon som må dyrkes for å bevares, og dermed pålegges også byen et stort ansvar.

BERGEN – EN INNFALLSPORT FOR HAGEKUNST 1276–1900

Byens glemte hager beskriver Bergens hagehistorie i perioden fra 1276 til 1900, en historie som er mye mer omfattende enn tidligere kjent.

Vi får et unikt innblikk i hagekunstens utvikling ved å følge historiske personer, hager og hendelser, fra middelalderens slotts- og klosterhager, via renessansens stramme mønstre til opplysningstidens landskapsstil og borgerskapets lyststeder.

Dagfinn Moe

BYENS GLEMTE HAGER BERGEN – EN INNFALLSPORT FOR HAGEKUNST 1276–1900

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 1

Byens glemte hager Bergen – innfallsport for norsk hagekunst 1276–1900

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 2

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 3

Byens glemte hager Bergen – innfallsport for norsk hagekunst 1276–1900 Forfatter: Dagfinn Moe Redaksjon: Dagfinn Moe Synnøve Kløve-Graue Per Harald Salvesen

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 4

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 5

Forord

Arbeidet med boken startet noe tilfeldig for vel 17 år siden med en bok om en landskapshage i Nordland. Faget botanikk ga grobunn for fortsatt nysgjerrighet for landskapshager, og bergensområdet hadde mye å varte opp med viste det seg.

For 10-12 år siden ble Bergenhalvøyens hagehistorie nærmest en hovedbeskjeftigelse for meg, og tekst og billedstoff ble ytterligere samlet inn med tanke på en samlet fremstilling. Det var store huller i kunnskapen om hagehistorien. En samlet oversikt manglet, mens den innsamlete kunnskapen etter hvert ble stor.

Bergen som by er en skattekiste for den som vil spandere tid på kulturstudier. Mye er selvsagt tapt gjennom tidene, ikke minst på grunn av de mange bybranner. Mens mye er skrevet om bygninger, finnes det langt færre opplysninger om hageanlegg. Om man vil se nærmere på dette, fungerer det nesten som et puslespill. Man føler gjerne at det meste mangler. Men når man finner noe, er gleden desto større, og en ny opplysning kan passe sammen med en eller flere biter en har samlet fra før.

Nesten uansett hva man gir seg i kast med innen dette feltet, er trykte kilder viktig materiale. Om mye er tapt, finnes det overraskende mye tilbake.

I hagehistorisk sammenheng er salige Edvard Edvardsens arbeider fra 1694 (1694a, b) svært viktige. Likeledes er gamle kart meget verdifulle og kan gi viktige opplysninger. Men kart alene skal en ikke stole på rent isolert, kanskje er det kun en skisse en har funnet eller en plan en har foran seg.

Slikt kan føre en på villstrå. Finnes de samme detaljer igjen på flere kart, eller støttes av litterære opplysninger, er man mer trygg. De gjengivelsene man finner av kart og gamle malerier og stikk i oppslagsverk, er ofte så sterkt forminsket at viktige detaljer forsvinner. Fargenyanser i de originale kartene kan være av betydning. Likeledes kan lupe være nødvendig for å få frem de minste detaljene som er tegnet inn. I en del tilfeller kan små

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 6

og knudrete teksthenvisninger på kart gi verdifulle tilleggsopplysninger, og et kart kan også fortelle litt om bakgrunnen til eller interessen hos karttegneren selv. Det er tatt med et utvalg av hele eller deler av de mange kartene med hagehistoriske opplysninger som finnes fra Bergen. Originalene til mange av de gamle bergenskartene finnes i Danmark og er derfor lite tilgjengelige. Dette gjør det vanskeligere. På den annen side skal vi kanskje være glade for at mye verdifullt historisk materiale har ligget i København og ikke blitt offer for de mange brannene i trebyen Bergen.

Noe kunnskap om de gamle hager finnes, men det kan ta lang tid før en begynner å få en viss oversikt over utviklingen. Små notiser, en liten annonse, eller kanskje en bisetning kan gi viktige opplysninger underveis. Det gjelder den enkelte hage, så vel som en bys hagehistorie. Hagemoter er et annet kapittel og har ikke bare påvirket én hage, men mange. I flere tilfeller har en og samme hage skiftet utseende flere ganger, alt etter hva moten tilsa.

Man kan i flere tilfeller knytte kunnskap fra én hage sammen med opplysninger fra en annen hage, og på den måten danne seg en idé om utviklingen. Det er derfor lettere å få et overblikk over utviklingen i en by, enn i en bestemt privat hage, om ikke eierne over tid har sikret seg og tatt vare på foregående eiers dokumenter, bilder, kjøpelister av planter osv. Men det er sjelden en treffer på slikt.

Mye av stoffet har kommet rekende på ei fjøl og blitt lagt til etterhvert.

Noen hage- og parkanlegg har tidligere vært studert i større grad enn andre.

Eksempler på slike undersøkelser av hager er tatt med i denne sammenstillingen, ikke i sin helhet, men med henvisninger til hvor man kan finne ytterligere stoff. I mange tilfeller og for noen er kanskje listen over referansene helt til slutt vel så viktige som stoffet mellom permene.

Mange hager er ikke nevnt og derved forbigått, andre bare så vidt nevnt, og mye mangler. For noen anlegg finnes vesentlig mer stoff som burde ha vært tatt med. I slike tilfeller henvises det til skriftlige kilder for å unngå at annet stoff må skyves ut. De hager som er utelatt av en eller annen grunn og hvor opplysninger finnes, vil være en oppgave å ta fatt på for neste generasjon.

Man vil etter hvert oppdage at Bergen har hatt en lang og rik hagehistorie, hvor opplysninger tidvis har funnet sin plass i sentrale norske arbeider og bokverk (f. eks. Nøvik 1901; Schnitler 1915, 1916; Skard 1963; Bruun 1970, 2007), eller mer separate mindre artikler i lokale tidsskrifter og årbøker.

Innholdet i dette arbeidet må sees på som en fortsettelse av tidligere bidrag med gamle og nye biter i puslespillet over den bergenske hagetradisjonen fra 1200-tallet frem til 1900 samlet av en botaniker. En har i flere sammenhenger latt seg inspirere i koblingen mellom ens eget fags kulturside og enkelte personers engasjement for våre hagers historie.

Kontakten med dem og faginstanser innen dagens kommune, fylke, de forskjellige arkiver i byen og til sist og ikke minst tilgangen til universitets rikholdige samlinger, har gjort sitt til at man har kunnet gi et bredere inn-

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 7

trykk av Bergen bys grønne historie. Billedmaterialet er omfattende, kanskje overraskende stort, og kanskje for stort for vår fremstilling, vil noen mene.

Men det gir en svært verdifull visuell oversikt, og tidsperioden er lang. Jeg håper at mitt bidrag vil inspirere til videre arbeid om byens hagehistorie.

Det er umulig å gjennomføre et slikt arbeid uten støtte og faglige kommentarer utenfra. Jeg vil først og fremst takke avdøde professor Knut Fægri ved Universitetet i Bergen som inspirator. Han var selv opptatt av dyrkede veksters plass i vår kultur både innen- og utendørs. Brå sykdom gjorde for en tid slutt på innsamlingsarbeidet, og hjelp til redigering av materiale var nødvendig. Jeg var så heldig at to av mine nærmeste kolleger, Synnøve Kløve-Graue og Per Harald Salvesen, sammen med meg etablerte en redaksjonskomite som bestemte seg for å sluttføre arbeidet.

Jeg er dypt takknemlig for deres hjelp, ellers ville mitt manus blitt liggende utilgjengelig og delvis ubearbeidet for interesserte. De har i tillegg utdypet og skrevet ytterligere stoff til det som tidligere var innsamlet.

En rekke enkeltpersoner har støttet arbeidet på forskjellig vis: Ivar Blaauw, Ole Andreas Brekke, Kjell Brønstad, Christopher John Harris, Lisbeth Dreyer, Mette Eggen, Arnold Biorn-Hansen (Alvøen), Anne Irgens, Per Magnus Jørgensen, Johan Fredrik Kroepelien, Gro Meyer, Yngve Nederås, familien Salvesen (Drøbak), Arne Solli, Tom Chr. Steckmest, Christian Sundt, Lars Sælensminde, Finn Peter Tønder og Evy Vikingstad.

Mange institusjoner og foreninger har også vært behjelpelige: Bergen Byarkiv, Bergen Hagehistorisk Forum, Forsvarsbygg, KODE, Laksevåg Kultuhistoriske forening, Nasjonalgalleriet, Nasjonalbiblioteket, NordKarmøy Historielag, Norsk Folkemuseum, Olaf Grolle Olsens legat (UiB), Riksarkivet, Riksantikvaren, Statsarkivet i Bergen, Statsbygg, Universitetsmuseet og Universitetsbiblioteket og dets spesial- og billedsamlinger (alle UiB).

Jeg vil spesielt takke min kone, Kirsten Vikse Moe, som har fungert som nær støttespiller under skrivningen!

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 8

Innhold

5

Forord

110 Claudius Emanuel Barth og bykartet fra 1733 111 Hager med uklart innhold 111 Hager med blomstermotiv

12 Innledning

Domkirken – Hager fra Byporten til Sentrum

119 Hager med definert utforming

16 Renessansen og Bergens byhager 16 22 23 29 38

Renessansestilen ute i Europa Holmen eller Bergenhus – de eldste spor etter hager Bergenhus, hager utenfor murene Slottshagen og grasgarð Utviklingen ved Bergenhus ‘Carta af Bergenhus Slott’ 1681 – Offisershager i kartet fra 1773 – Kommandant Mansbach-epoken – Ovalen på gårdsplassen – Dammer og en brønn på Bergenhus.

De Besche-hagen – Peder Paaps hage – Rosenberghagen – Sukkerhushagen Barth som karttegner

126 Områdene fra Engen og Kalmarhagen til Nordnes Kalmarhagen – Donnerengen – Klosterhagen – Teken-, Schreuder- eller Schadenberghagen

138 Barokken i Bergen

139 Landskapsstilen: Claus Fasting mot borgerskapet

144 Byens alléer 53 53

Klostervesenet i Bergen og byens hager Klostrene og tiden rett etter reformasjonen Klostergods i Bergen – Bruk av planter – Hva viser andre klostre oss?

61 64

Bergens byhager Bergenshumanistene og hagebruket Hieronymus Scholeus – Domkirken – Blomsterløker til Bergen i 1596

77

En hagehistorisk byvandring på 1600-tallet, Renessansens gjennombrudd Hagene langs Bryggen og Øvregaten – Strangehagen – Hagerupsgården og hva protokoller kan fortelle.

156 Plantene 156 Gamle herbarier 157 Beuks gartnerkatalog og andre skriftlige oversikter 159 Litt om dammer i hager og parker 163 Karper eller karusser?

164 Overgangen til 1800-tallet: En periode med kontraster 167 Dreier, Høegh og fotografier som kilde Høeghs generalkart fra 1848

Store Milde hovedgård. En intakt renessansehage fra 1600-tallet 102 Lav på gamle trær 104 Fiskedammer på Milde

169 Lystgårdene kommer

105 Hagekunsten og botanikken blomstrer i gode tider på 1600-tallet 108 De første apotekerne i Norge 109 1700–tallet: En hagehistorisk interessant men noe uoversiktlig periode

187 Sandviken

88

170 Lystgårder på Askøy ‘Thomas Erichsens Minde’ – Strømsnes

183 Åsane Erviken – Åstveit

8C

Elsesro – Frydenlund – Christinegård

194 Langs Kalfaret mot Byporten Forskjønnelsen – Christieparken – Nubben

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 9

207 Overgang til Victoriatidens hager Dekke, Sundt og Sofienlund, Pleiestiftelsen – Hans Tank

214 Fra Byporten mot sentrum Lungegården – Zander Kaaes stiftelse – Vetrlidsallmenningen

223 Fra Strømbroen til Møhlenpris og Jekteviken Marineholmen – Møhlenpris Hovedgård – Berle- / Bredalsgården – Kroepelien – Jekteviken

240 Langs vestsiden av Puddefjorden og Byfjorden til Vatlestraumen Stranden – Karensfryd – Damsgård – Gravdal – Kjøkkelvik – Minnestraumen – Alvøen

272 Gjennom Fana Sælen – Stend – Lønningen lystgård – Fjøsanger – Lyststedet Sophies Minde og gartner Losting – Nordås, Wernersholm og Stamergården

289 Fra Natland til Haukeland Natland – Slettebakken – Mannsverk – Landås – Haukeland gård – Christiegården – Kronstad – Garmannslund – Årstad

326 Offentlige parker og botanikk 327 330 332 333 339 341

Gamlehaugen ‘Den Gode Hensigt’ og Logehagen Byparken av 1865 Nygårdsparken Nordnesparken Muséhagen 1898 - levende botanikk

345 Overgang til 1900-tallet 345 Anleggsgartner Ingolf Eide 346 Bygartner Georg Rosenkilde

348 Referanser 362 Appendix: tabeller 362 Tabell 1. Hagevekster i St. Gallen-klosteret ved Bodensjøen i Sveits ca. 820 363 Fig. 253 366 Tabell 2. Antatte klosterplanter funnet i Bergensområdet (etter Åsen 2015 og andre) 368 Tabell 3. Urtegårdsmenn og gartnere i Bergen før 1800 368 Tabell 4. Knoller og løker Høyer fikk av Carolus Clusius i 1596 og 1597 369 Tabell 5. Eiere til Store Milde herregård ca. 1240– 2011 370 Tabell 6. Innkjøp av plantemateriale/frø til Baroniet i Rosendal i 1666 – 67 (Dietz 2000) 371 Tabell 7. Potteplanter benyttet i Trondheim og Bergen før 1714. De aller fleste trengte vinterlagring 372 Tabell 8. Takst over potteplanter hos Nicolay Christian Bærenfels de Warnau i Hagerupgården 373 Tabell 9. Eksempler på planter i de Bescheherbariet med hvite eller fylte former 374 Tabell 10. Oversikt over hageplanter dyrket i Fogderiet Søndmør i 1762 376 Tabell 11. Eldre dammer dokumentert i Bergen 376 Tabell 12. Stortingspresident Christies opptegnelser over busker og trær plantet i Christiparken i 1820–21 378 Tabell 13. Registrerte bartrær i Nygårdsparken (Wendelbo 1957) 378 Tabell 14. Registrerte busker og løvtrær i Nygårdsparken (Wendelbo 1957) 380 Register gårds- og stedsnavn

347 Noen kommentarer til slutt

381 Person- og saksregister

9D

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 10

E

F

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 11

Fig. 1. Hieronimus Scholeus’ prospekt over Bergen fra ca. 1580. Veien mellom Mariakirken og Håkonshallen var datidens hovedadkomst til slottet. Slottshagen ligger mellom veien og Mariakirken ned til Vågen.

I forgrunnen sees flere hager (se Fig. 27 for detaljer). Forlegget til stikket er trolig laget av Mark Jordan og Frantz Hogenberg (trykket første gang i Civitates bd. IV, fol 37, Braun & Hogenberg ca. 1585, Hansen 2008; Brinkmann 1973).

F

P

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 12

Innledning Bergen ble grunnlagt av kong Olav Kyrre i år 1070. I de eldste lovene, som går tilbake til denne tiden, hører vi om dyrking av løk, epler (frukt), kvann, kål (grønnsaker) og humle (Skard 1963). På 1100-tallet etablerer klostrene seg i Bergen, først med benediktinerordenen, som vi vet var dyktige hagebrukere. De dyrket både frukt, grønnsaker, og ikke minst medisinske urter.

Rene prydhager var neppe vanlige, men slottshagen som omtales i byloven til kong Magnus Lagabøter (1263–1280) hadde både aldegard og grasgard med frukttrær og urter ned mot Vågen sør for slottet. Viktigheten av hager ble reflektert i Magnus’ bylov for Bergen av 1276, der hager blir gitt spesielt vern (Skard 1963, Hardtvedt & Skreien 2009, Åsen 2015). Vi velger derfor dette som utgangspunkt for vår historiske hagevandring i Bergen.

Bergen by har således en lang hagehistorie, og som uoffisiell hovedstad i mange år og sentral havneby mot utlandet var den en viktig innfallsport for nye impulser. Den første tiden gikk transporten med båter som var beregnet til å «fjæres opp», og lasting og lossing foregikk mens skipene lå tørt. Den lune, langgrunne fjæren langs østsiden av Vågen var velegnet til dette, og dermed ble sjøhusene reist her og handelen som fulgte skapte på sett og vis byen her. Nye skipstyper, som hansakoggene, krevde bryggeanlegg der skutene kunne laste og losse på dypt vann. Skipsfarten på havnene i Østersjøen, rundt Nordsjøen og enda fjernere himmelstrøk, brakte folk fra disse landene til Bergen, og med voksende handel fulgte behovet for å overvintre for å se til forretning og varelagre (Bang & Korst 1906–1953; Fossen 1985).

Dermed ble bryggegårdene bygget og fremmede handelsfolk ble bofaste.

Kunnskapen om planter og hagebruk fulgte gjennom middelalderen i stor grad klostrenes kontaktnett, men også handelsborgerne brakte med seg hagetradisjoner. Til forskjell fra adelens og klostrenes hager, dyrket hanseatene sine små «kålhager» med grønnsaker til kjøkkenbruk inne bakom husene.

En videreutvikling av byhagene kom med hollenderne, som innvandret fra midten av 1500-tallet. Til forskjell fra hanseatene, bosatte de seg med hele familien, løste borgerskap og ble snart assimilert som norske.

Nå er vi imidlertid i en ny epoke. Reformasjonen, som nådde nord til våre kyster i 1530-årene, markerer dyptgripende endringer i vitenskap og kultur. Fascinasjonen over vitenskapens oppdagelser og de matematiskfysiske lovene som styrer verden, gikk som en farsott gjennom adel og geistlighet, riktignok ikke uten å fri seg fra mystikken, slik vi ser i alkymistenes søken etter måter å framstille gull, eller astrologenes streven etter å spå om fremtiden. I vår sammenheng er den økte interessen for botanikk og hagekunst særlig spennende. Botaniske hager ble anlagt på løpende bånd over hele Europa, de første i Pisa (1543), Padova (1545) og Firenze (1545) i Italia (Hill 1915; Spencer 2017). Det er lett å se for seg hvordan de nye

12 D

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 13

plantene botanikere beskrev, førte til den samlemanien som snart florerte blant fyrster og velhavende borgere, og som kulminerte med tulipanomanien og verdens første børskrakk i Holland i 1636 (Salvesen & Åsen 2016).

Studiene av de klassiske tekster fra Romerrikets storhetstid førte til at man gjenoppdaget og gjenskapte hager som idealiserte bilder av oldtidens hager, konstruert etter matematiske prinsipper om harmoniske linjer, det gylne snitt og symmetri tatt fra astronomi og matematikk!

I Norden er et av de tidligste eksempler Tycho Brahes hageplan for Uranienborg fra slutten av 1500-tallet. Vår beretning knyttes her vakkert til dette ved korrespondansen mellom en av Bergens første leger, Henrik Høyer og professor i botanisk hage i Leiden, Carolus Clusius (se s. 67).

I Bergen har den enkelte tomteeier ofte hatt et begrenset areal til disposisjon, men når man bestemte seg for å anlegge en hage, var det ikke likegyldig hvilken utforming den skulle få, ei heller hvilke planter som skulle vises og nytes. Her fantes en anledning for eieren til å vise sin status, sin rikdom og sin kultur, ikke bare for den kulturelle elite, men kanskje vel så mye for «oppkomlinger» i borgerskapet. Hagehistorien preges av skiftende moter, og flere termer som brukes innen andre deler av kunsten, som «renessansen» og «barokken», benyttes også i hagekunsten og i hagelitteraturen. Det var gjerne filosofene som i utgangspunktet utviklet og forfektet nye tanker om liv og lære, hvor noe slo rot blant geistlige, skribenter, malere og andre kunstaktører. Hagekunsten slo følge med slike trender i mote- og kunstverdenen. Dette var kanskje ikke så rart. Det var imidlertid lettere og raskere å spre det trykte ord, et prospekt eller et maleri, enn å anlegge hager og følge motene innen hagekunsten.

Ved omlegging av en hage, måtte en ha tid. Vi kan tenke oss en noe forsinket utvikling fra det tidspunkt filosofiske tanker ble lansert til at malerkunsten fulgte opp. En tilsvarende forsinkelse vil i vel så stor grad gjelde innen hagekunsten. På samme måte som malerkunsten ble spredd med kunstmalere som etter å ha gått i lære hos mesteren, livnærte seg med oppdrag for rike borgere og adelige, fulgte hagekunsten i stor grad gartnere, som etter læretid ved storgods på Kontinentet ble hentet hit nord for å anlegge hager. En hage koster imidlertid mer både i plass, materialer, redskaper og tid å skape. Vi kan derfor regne med en forsinkelse fra det tidspunkt en mote først ble lansert til den spredte seg til Europas utkanter, deriblant Bergen. Dette til tross for at byen var en av de viktigste importhavner i Norden, og nye impulser ofte kom hit overraskende tidlig. En tilsvarende forsinkelse fikk man selvsagt fra sør til nord i vårt landstrakte land.

I norsk hagehistorie kombineres også introduksjon av vekster med de hagemoter som har vært rådende til enhver tid. Mange arter har vært prøvd, og man blir stadig overrasket over hva som klarer seg, og klarer seg fint. De som overlever, er man etter hvert blitt vant med og de har gått inn i vår tradisjonelle hageflora. Enkelte er blitt så vanlige, at man ikke tenker på at de

13 D

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 14

en gang kom fra sørligere breddegrader, og sågar fra andre verdensdeler.

Planter som ikke klarte seg, blir snart glemt. Klimatiske og topografiske forhold har vært utslagsgivende for hva som har slått rot hos oss, og variasjonen har derfor vært stor fra ytre kyst til indre fjordstrøk og fra sør til nord. Dette har resultert i store forskjeller på hva folk har fått til, større forskjeller enn for eksempel i Danmark, Nederland og England. I Bergen har det milde klimaet langs kysten gjort sitt til at enkelte arter har klart seg bedre her enn andre steder i landet, og noen arter er blitt typiske hageplanter for Vestlandet. Tenk bare hvor mange rhododendron-arter som trives her. Andre introduserte arter har mistrivdes, både på grunn av et for fuktig klima og de ustabile vintrene med skifte mellom barfrost og mildvær. Det siste gjelder særlig flerårige arter, som må klare å holde seg i hvile til frostfaren er over om våren. Ettårige planter der frøene såes hvert år, kan lure frosten. Mange følsomme arter kan klare seg fint gjennom vekstsesongen og modne frø, slik at man kan så dem ut neste år.

I det følgende vil vi gi til beste det som hittil har latt seg fremskaffe av kunnskap om hageutviklingen i Bergenregionen (Fig. 1). Bergen og kysten har, om man legger større nasjonale bokverk om hager til grunn, bare i begrenset grad vært inkludert. En årsak er at forfatterne er relativt få, og at store disponible areal for klassisk hagebruk ikke har vært tilgjengelige i samme grad som på Østlandet.

De eldste bøker og kart har naturlig nok vært viktige kilder, og de har vært benyttet mange ganger. De eldste litterære opplysninger omtaler gjerne at hager fantes, og noen ganger nevnes også litt om utformingen av dem.

Opplysninger om hagenes innhold og valg av plantemateriale er derimot lite fremtredende og mangler som oftest. Gjennom 1800-tallet bedrer situasjonen seg en del, og et viktig arbeid i denne anledning har vært Schübelers (1886–1888, 1889). For Bergens vedkommende har vi konsultert flere mindre kjente arbeider, som vil bli omtalt etter hvert.

Hagehistoriske undersøkelser er tidkrevende, og mangelen på slike studier fra Bergen gjør sitt til at bare et mindre utvalg av hager er skikkelig undersøkt. Noen få forsøk er gjort (Aspesæter 1951, 1959). I nyere tid har det dessuten vært foretatt noen få utgravninger hvor en har tatt vare på planterester fra tidligere epoker i en hages historie. Slike er spennende og vil kunne gi verdifulle detaljopplysninger. Flere undersøkelser er nødvendige om en ønsker seg et bedre bilde av forholdene i de eldste tidene.

Det er en sammenheng mellom et hus og hagens utvikling. Dette glemmes ofte. Mens et hus fredes, utelates ofte dokumentasjon og sikring av hagens historie (f. eks. Andersen & al. 1941). Interessen for og vedlikeholdet av huset fortrenger tilsvarende engasjement for hagen. Måtte denne noe skjeve utviklingen rettes opp og medføre at interessen for miljøet rundt huset også blir ivaretatt. Kulturen er et felleseie som må holdes levende, og samlet vil bevaring av hagene åpenbart videreutvikle og styrke den kunnskap vi har i dag.

14 D

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 15

En grunnidé har vært å presentere hageutviklingen i Bergen, i utgangspunktet kronologisk, men etterhvert mer i detalj område for område, og følge utviklingen av ulike hagemoter. I dette har vi tydd til kartverk og litterære data, herunder plantelister og gartnerkataloger. Dette medfører selvsagt at hageanlegg som har levd eller overlevd gjennom mange tiår eller hundreår ikke alltid kan leses i sammenheng. I noen tilfeller er dette likevel gjort for å få den enkelte hagens historie mer samlet, men supplert med henvisninger. En oversikt over omtalte hageanlegg er gitt til slutt på side 380.

For oss er Scholeus’ Bergensprospekt fra ca.1580 et naturlig utgangspunkt for en historisk gjennomgang av det som skjedde på hagefronten like etter reformasjonen i Bergen. Det finnes i tillegg en rekke kart over Bergenhus og byen med mange opplysninger. Christopher John Harris’ store bokverk ’Bergen i kart’ har i så henseende vært en særdeles viktig støtte i arbeidet (Harris 1991; pers. med.). Dette i tillegg til flere arbeider som har vært med på å bygge opp kunnskapen om den bergenske hagehistorien (bl.a. Aspeseter 1951, 1959; Olafsen 1898a, b; Schjelderup 1910).

Gjennom tidene har dagens ord hage hatt mange forgjengere. I kildene blir ord som Haffve, Hauge, Houge, Have og hage alle benyttet om nesten det samme: det henviser til et inngjerdet eller innhegnet område. I det følgende vil vi konsentrere oss om hager for dyrking av planter, men i kildene finnes også hagemark, kalvehager, beiter og annet, og det kan av og til være vanskelig å avgjøre hva som er ment. Når de forskjellige ordene ble benyttet varierer dessuten, men er ikke vurdert nærmere.

15 E

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.40 Side 16

Renessansen og Bergens byhager Renessansestilen ute i Europa Renessansen hadde sitt utspring i Italia på 1400-tallet. Den innebar på mange måter en fornying av det romerne hadde skapt i sin storhetstid, mer enn 1000 år tidligere. Kirkens og klostrenes makt var blitt svekket, samtidig som det nye humanistiske livssynet – med sentra bl.a. i Firenze – tillot at man dyrket hagekunsten mer for dens egen skyld, og ikke bare til nytte eller for religiøs symbolikk. Plantebruken i kirkekunsten ble etter hvert også mer variert.

Liksom i arkitektur og malerkunst ble geometriske figurer sammen med symmetri og harmoniske («naturlige») former sentrale begreper i hagekunsten. På store og små flater, gjerne bygd opp med terrasser, trapper og repos ble hagene utviklet etter matematiske prinsipper som sa at skjønnheten fordret rette linjer, det gylne snitt og sirkelens fullkommenhet. Busker og trær ble ofte brukt for å markere flatenes form, men for øvrig var beplantningen helst enkel og planteutvalget begrenset. Form og størrelse på anleggene varierte. Mindre flater kunne ofte knyttes sammen med stier og kantes med stauder eller busker. I tillegg var det viktig at vann enten i form av bassenger, bekker og/eller springvann fant sin plass i symmetrien.

Det vil være naivt å tro at alle disse hageelementene alene stammet fra Italia, mye var eldre og hentet fra Romerrikets forskjellige hjørner. De var gamle og klassiske elementer innen hagearkitektur. Begrepet renessanse oppstod etter hvert, og henleder på impulser fra antikken (f. eks. Littlewood et al. 2002). Det er mer naturlig og riktig å se Italia som en smeltedigel hvor gamle impulser ble blandet med nye ideer. Dette må ha skjedd allerede i romertiden, hvor den bysantinske påvirkningen var til stede, men også påvirkning fra de øvrige deler av riket. Flere av hagene i Pompeii fra 79 e.

Kr., er gravd frem ( Jashemski 1979, 1993), likeledes også romerske kolonibyer i Conimbriga i Portugal, datert ca. 200 e.Kr. (Fig. 2, 3, 4). Her finner vi de sentrale elementer i hagen hvor symmetri, vannflater og ofte springvann er viktige (Hennebo 1987; Filipa Simal pers. komm.).

Følger vi dette sporet, finner vi i perioden etter romertiden mauriske hageanlegg både på Sicilia og på Den iberiske halvøy. Araberne passerte Gibraltar i 711 og grunnla sitt rike, al-Andalus, der jordbruk, hagebruk, kunst og vitenskap blomstret. Arabisk påvirkning var sterk også i bl.a. SørItalia. Maurerne hadde fast tilhold i Spania frem til 1492 da kristne styrker erobret Granada, fordrev jødene og tvangsdøpte alle muslimer. Arven fra al-Andalus ble likevel ikke borte, men levde videre (Aukrust og Skulstad 2011). Fortsatt er Granada et av stedene hvor den gamle mauriske kultur

16 A

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 17

Fig, 2. Utgravet hageanlegg i Pompeii. Lyse partier er hageganger, de mørke er tidligere bed. Merk hullene etter hjørnemarkeringer og busker plantet som hekk som viser hagens symmetriske form (foto: DM 1991).

og arkitektur kan studeres, og man ser der trekk som siden har slått rot i Europa. I hagene i al-Hambra finner vi forløpere til flere elementer i våre renessansehager. Vann var og er et nærmest guddommelig element i tørre områder, og både rennende vann og stillestående vannflater er sentrale elementer i arabernes hagekunst også i dag. Opphavet til renessansens små vannflater med eller uten springvann er i stor grad knyttet til den gamle

17 B

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 18

Fig. 3. Fresco-maleri fra et hus i Pompeii ca. 70 e.Kr. (original i British museum Š).

18 E

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 19

arabiske hagekulturen. Under vikingetiden var kontakten mellom Nord- og Sør-Europa livlig, og vi kan spore elementer av den mauriske påvirkningen i ornamentikken i vikingenes dragekunst, som finnes i utsmykkingen av våre vikingskip og stavkirker. Det mauriske herredømme var på hell i Spania gjennom 1400-tallet, og dette ga større muligheter for besøkende utenfra til å komme i kontakt med de kulturelementer som fortsatt var framtredende der. Dette gjorde nok sitt til at spredningen av ideer og tanker videre til Europa tok fart og gikk raskere enn om maurernes herredømme var blitt opprettholdt. Sammenfallet i tid mellom maurernes fall og renessansen er påfallende. For så vidt gjelder det ikke bare for elementer i den europeiske renessansekulturen, men ses også senere, bl.a. i den franske barokken på 1600-tallet. Her kan man spore elementer med både bysantinsk og arabisk opphav i flere forslag til utforming av datidens storanlegg (Grimberg 1979; Mollett 1651).

Bølgen av nye impulser nådde Vest-Europa med Flandern og Holland (Fig. 5). Fra Nordsjøbyene på Kontinentet til Bergen og Vestlandet var ikke veien lang, og allerede ved reformasjonen har det vært kontakt mellom bergenshumanistene og intellektuelle i Nederlandene. Mest kjent blant humanistene er Norges første protestantiske biskop, Gjeble Pederssøn. Vi må tro han knyttet kontakter med hagekyndige i Flandern under sin studietid, og at det var via disse han hentet urtegårdsmannen Adrian da han bygget opp Domkirken og bispegården på restene av fransiskanernes kloster i Vågsbunnen fra 1537. Adrian fikk oppdraget med å anlegge ny hage her og dessuten se til biskopens hager ved Erkebispegården på Nordnes. Gjeble må ha hatt midler til å skaffe den beste kompetanse, for han hadde god økonomi: «Ingen gejstlig Mand i den norske Kirke efter Reformationen har haft slige Indtægter som han, i det han foruden Renterne af Ærkedegneembedet tillige var forlenet med Munkelivs samlede Klostergods og desuden med alt det til det nedlagte St. Hans Kloster [ Jonsklosteret red. anm.] hørende Jordegods.

Ved disse sine betydelige Indkomster blev han sat i Stand til ikke blot som nævnt at opføre Skolebygninger og holde studerende i Udlandet, men ogsaa at udbedre og forskjønne sin Domkirke, at anskaffe Orgel og lønne Organist, at istandsætte sin Bispegaard, at holde Gartner osv.» (Bricka 1887-1905, se Bang 1895).

Gjebles hage ved Domkirken skal ha vært et anlegg i renessansestil og er antatt å ha vært mønster for bergensk hagekultur (Hartvedt 1994, Hartvedt & Skreien 2009). Kontakten mellom intellektuelle med interesse for botanikk og hagebruk over Nordsjøen må ha holdt seg, og ved overgangen mellom15- og 1600-tallet var det kontakter mellom den berømte professor i den botaniske hagen i Leiden, Carolus Clusius og bergenshumanistene (Se s. 22), representert ved legen Henrik Høyer (se s. 67–76). Dette hendte like etter at byens første apotek, forløperen til Svaneapoteket, ble etablert i 1595 (Moe 1988).

Forts. s. 22

19 E

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 20

Fig. 4. Et intakt klassisk romersk hageanlegg fra romertid omkring ĂĽr 200 e.Kr., Conimbriga (Portugal, Bowe 2004). Hagen er gravd ut og restaurert, slik at springvannet igjen fungerer (foto: Per Harald Salvesen 2006).

20 F

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 21

Fig. 5. ‘Ver’ (‘Våren’) fra serien ‘De fire årstider’. En renessansehage under arbeid i Flandern. Til høyre gir en dame instrukser til hagemennene. Kobberstikk 1570 av Pieter van der Heyden etter tegning av Pieter Bruegel den eldre (Fra Meteropolitan Museum of Art, New York, Public domain under CC).

21 F

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 22

Bergenshumanistene Senere tiders betegnelse på en krets av lærde menn rundt lensherrene på Bergenhus fra midten av 1500-tallet, i første rekke Christoffer Valkendorf, til dels også Erik Rosenkrantz og Erik Munk. Kretsen samlet og oversatte norrøne skrifter og forfattet originalverker som beskrev Norges geografi, folk og histore.

Inspirator var Gjeble Pederssøn (ca. 1490–1557), den første reformerte biskop i Norge. Han studerte klassisk filosofi, matematikk og musikk ved latinskolen (senere universitetet) i Alkmaar i Holland i årene 1513-1514 hos humanistene Barthold van Keulen (Bathomæus Coloniensis, 1460–1514) og Jo(h)annes Murmellius (1480–1517). Deretter tok han sin doktorgrad ved universitetet i Leuven i Flandern (Bang 1895, 1912, Bricka 1888-1905, Loots 2007). Blant Gjebles største bragder var at han fikk opprettet Latinskolen, den senere Katedralskolen i Bergen. Dette ble et samlingspunkt for byens intellektuelle, og sannsynligvis har han tatt med seg ideen fra sin studietid i Holland.

Gjebles fostersønn og elev Absalon Pederssøn Beyer ble rektor ved latinskolen og det viktigste medlem av kretsen. Til hans skrifter hører de enestående dagbøkene fra tidsrommet 1552–72 (Bergens Kapitelsbok) og «Om Norgis Rige». Et annet viktig medlem var lagmann Mattis Størsson, som bl.a. skrev «Den norske krønike», utgitt 1594. Laurits Hanssøn oversatte sagahåndskrifter som fantes i Bergen, deriblant

deler av Snorres kongesagaer. Fra kretsens virksomhet stammer dessuten Bergens Fundas og Bergens Rimkrønike, skrevet ca. 1560 uten at forfatterne er kjent. Et medlem av kretsen var lagmann Jon Simonssøn som bl.a. forsynte Peder Claussøn Friis, prest i Agder og prost i Lister prosti, med notater om kunnskaper og dokumenter bergenshumanistene samlet, herunder om botanikk fra Gjeble Pederssøn. Av skriftene merkes en gryende nasjonalbevissthet, rettet særlig mot de tyske kjøpmenn på Bryggen (Hartveit 2013; norgeshistorie.no).

I vår sammenheng er Anders Foss, biskop i Bergen fra 1582 til 1607 og hans kontakt med Tycho Brahe av stor interesse. Han var en god venn av Brahe (Bang 1895; Lundquist 2007), og spilte liksom sin svigersønn Henrik Høyer, en sentral rolle i bevegelsen for opplysning og vitenskap, og var delaktig i innførselen av blomsterløk og –knoller fra professor Carolus Clusius i botanisk hage i Leiden i 1596.

Bevegelsen var virksom til omkring 1620, men interessen for vitenskap og kultur levde videre. Interessen for hager og botanikk blomstret særlig under Norges kansler og lensherre i Bergenhus, Jens Bjelke. Hans protesjé, den tyske legen Otto Sperling hadde studert i botanikk og medisin i Leiden, og ble fra 1638 kongelig botanicus i København ( Jørgensen 2007). Han virket som lege og botaniker i Bergen i perioder fra 1622 til 1634.

Holmen eller Bergenhus – de eldste spor etter hager Byens hagehistorie er lang og rik. Den knytter seg i utgangspunktet til kongemakten, og hadde trolig sin begynnelse på kongsgården Ålrekstad.

Etter at det på østsiden av Vågen hadde utviklet seg et handelssentrum ved bryggene, flyttet Øystein Magnusson omkring 1110 kongsgården til Holmen, som var skilt fra byen ved pollen og brakkmarkene i Veisan. Forbindelsen til den ytterste delen av bebyggelsen ved Vågen gikk over Sandbru til Dreggen og bryggene (Hansen 2003, 2008). Der Bergenhus slott siden ble anlagt, samlet han kongemakten, militæret og de viktigste kirkene.

22 F

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 23

Handelen, særlig med tørrfisk fra Bergen over Nordsjøen og etter hvert på Østersjøen og Middelhavet økte, og snart etablerte Hansaforbundet seg her med handelsgårder og forretning (Lange 1856; Lorentzen 1952; Helle 1995; Litleskare 1998).

Adkomsten til slottet på Bergenhus fulgte tidlig en trasé som gikk fra Øvregaten, forbi Mariakirken og i en bue utover deler av Koengen og ned mot den hovedinngangen vi kjenner i dag. Området har i perioder vært åpent vann, sumpig og vått, og veier finnes ikke i de eldste kartene, for eksempel et av de eldste vi har fra 1681 (Fig. 6). Hovedveien kan ha vært bygget opp, og antall bruer som fantes, varierer mellom én og fem. Navnet Veisan som lever i dag, må være knyttet til området som betegnelse på den stein- og grus-fyllingen som kanskje var hovedtraséen. Videre kan navnet Sandbru ha vært en betegnelse på ett eller flere steder man kom seg over de fuktige partiene på vei til Slottet. På Suckows bykart fra 1780-tallet kan det virke som om deler av veien har hatt en allé (Fig. 9) (Harris 1991:36). Det var flere veier fra Slottet, foruten hovedadkomsten til Dreggen, ses i kartet fra Riksarkivet (Fig. 7) en avstikker som går nordover mellom de to fiskedammene til frukthagen under Sverrsborg, der en gangvei tar av videre over det som i Gottbercks kart kalles Hauen mot Skuteviken. En annen vei fra Slottet førte opp til Sverresborg.

Normalt ville ansvarshavende for et militært forsvarsanlegg av enhver størrelse ha et åpent lende og god sikt foran sitt festningsverk, og bebyggelse eller skog ville være uønsket. Bodene i Skuteviken må ha vært lite populære blant de militære på Holmen, for der kunne fienden komme nær innpå uten å bli sett. I tilgjengelige kart kan en se avgrensningen av interesseområdet til Bergenhus med store arealer fra Vågen mot byen. Området strekker seg fra dagens Dreggsallmenningen via Mariakirken og oppover langs den nordlige delen av Øvregaten, og derfra langs dagens Nye Sandviksvei / Birkebeinergaten mot Nordre Skuteviksvei. I et bykart over Bergen er på et senere tidspunkt (1888) et område utenfor festningsmurene markert med en grense til festningens grunn, noe som bekrefter slottets eierskap langt utenfor murene.

I dette totalområdet lå også grasgarði og Tamburengen mot Skuteviken og Slottshagen med Apostelkirken mot bryggene og byen.

Bergenhus, hager utenfor murene Bergenhus’ interesseområde var som vi har sett, stort. Arealer som ikke var i direkte bruk, kan i de tidligste tider ha vært brukt som beite, og navngitt på varierende måte fram til dagens betegnelse Koengen.

Det finnes flere opplysninger om hva som fantes innenfor dette området (Moe 2013c). Det eldste kartet med opplysninger om hager, Carta af Bergenhuus Slott, er datert til 1681. Her sees en hage, Frúcht Haufve, som ligger under Sverresborg festning (Fig. 6). Et par tidligere opplysninger om hager i dette området eksisterer i litteraturen: først i 1604 om en abildhave Forts. s. 28

23 G

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 24

Fig. 6. Carta af Bergenhuus Slott datert 1681 tegnet av Anthony Coucheron. Rett under festningen Sverresborg sees inntegnet en Frucht Haufve. Hagen kan opprinnelig ha tilhørt klosteret, og var ved reformasjonen blitt overdratt til Kongen. Store deler av slottets arealer utenfor murene er ikke tatt med.

Den store vanngraven R sees midt i bildet (original: NRA GKK 115 1).

24 G

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 25

Fig. 7. Kart over Bergenhus antatt å være fra 1772. De viktigste veiene er tegnet med gult. Hovedadkomst til festningen fører fra enden av Øvregaten (Øvre Stretet) foran Mariakirken, over flere broer og i en bue over nedre del av Koengen til hovedporten. En stor hage (markert som en prydhage) sees under Sverresborg, og flere nyttehager er tegnet langs festningsmuren mot øst. En prydhage ligger utenfor den ytre bastionen i Dreggen, og dessuten sees to små hager nær Håkonshallen. Fire dammer er tatt med: en stor ved Håkonshallen (ridderdammen fra Scholeus-prospektet); en avlang utenfor muren ved Bontelabo i nord, her kalt Norddammen; og to parallelle (en stor og en liten) på Koengen. En brønn (b) er tegnet midt på festningsområdet. Hagene, dammene og brønnen finnes på mange kart i tiden som fulgte (Kart: ca. 1760-1769, original i IB1634 Riksarkivet).

25 G

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 26

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 27

Fig. 8a. Kart over Bergenhus (1773) laget av Hans Balthazar von Gottberg (Gottberck) med en rekke detaljer og opplysninger i teksten. Kartet forteller om hvilke installasjoner som eksisterte og hvilke som var under planlegging.

Dammene er på plass, likeledes hagen under Sverresborg og kommandantens kjøkkenhage merket 4 og en brønn merket 8 (original: NRA, KHB, M7-420).

Fig. 8b. Utsnitt av kartet i Fig. 8a. Hagen merket 21 er kommandantens frukthage, mens hagene merket 24 og 25 er to barokkinspirerte hager: 24 tilhørende kjøpmann Jordan og 25 tilhørende kjøpmann Wilgaard, begge på det gamle arealet for Slottshagen. Hagen inntil muren merket 26 tilhørte Gunder Ingebrigtsen Eide, som drev slipp og bradbenk ved Vågen (Moe 2005).

27 G

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 28

Fig. 9. Plan over Bergenhuus-Fæstning og Bergen Bye er antakelig tegnet av Chistoph Henrich Suckow datert 1782 (Harris 1991). Hagene i Dreggen og bak bryggegårdene er tegnet oppdelt i parseller. Langs hovedveien til slottet over Koengen og det siste stykket før slottsporten er det tegnet trerekker, antakelig som markering av en allé. En stor dam er tegnet ved Bon. tel boe (se Fig. 25), en tilsvarende dam ses like nordøst for slottet og ute på Koengen ligger to rektangulære, mindre dammer. Den store hagen, som må være slottets frukthage, er tegnet nedenfor Tambour Engen som sees til høyre for Sverresborg (orig.: KBK, XVIII 131).

(eplehage eller trolig en frukthage) på Bergenhus straks under Sverresborg, og så i 1639, i «Confirmats paa en contract» mellom Jens Bjelke og Bergens borgere nevnes en liten hage i Bundtebol. En hage nevnes også på samme sted i 1640. I 1674 fortelles det: «Under Sverresborgs klippe laa» … «obristens have med skiønne værelser, frugttræer og urter herlig, og paa den syndre siden graven er en omgang af piletrær og strax derhos slotshaven» (Nicolaysen 1868:

28 G

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 29

529-531; Schjelderup 1910: 7). Her kan det se ut som en fra klostertiden til etter reformasjonen har en sammenhengende tradisjon med hagebruk på ett og samme sted. Ingen arkeologiske spor er funnet etter klosteret som lå her (Åsen 2015), men vi kan tenke oss at Bergenhus overtok Prædikebrødrenes (dominikanernes) hage og tok den i bruk som sin Frúcht Haufve – i alle fall i første omgang.

Slottshagen og grasgarð Et sentralt kildeskrift for studiet av plasseringen av de eldste hagene er Edvard Edvardsens arbeider (Edvardsen 1694a, b). Her finner vi beretninger fra Holmen, hvor blant annet et kongelig hageanlegg var knyttet til stedet allerede i Kong Magnus (Haagensøn) Lagabøters regjeringstid (1263–1280).

Noen år tidligere, omkring 1240, slo predikebrødrene seg ned og etablerte sitt kloster på Holmen. I matveien stod tilgangen på fersk fisk sentralt.

Fiskedammer var det flere av på Holmen, og vi må regne med at munkene og slottets folk enten eide dammer eller hadde sikker tilgang på det de trengte av slike råvarer (Nordeide 2016). Hagebruk har de nok også hatt, og den beste plassen må ha vært opp under berget til Sverresborg. Men hvor lå så kongens hage? Det er rimelig å spandere litt tid på dette, selv om vi i utgangspunktet ikke vet noe annet enn at frukttrær ble dyrket og at Eske Bille (ca 1480–1552) sendte syltede valnøtter og frukt til erkebiskop Olav Engebrektsson i 1530, blant annet omtalt i Lehnsregnskabet for 1577–1578 (Wahl 1899: 209). Fra tidlig middelalder finner vi ifølge Edvardsens nedtegnelser direkte opplysninger om en kongelig hage i Bergen tilhørende Magnus Lagabøter: «Han byggede i Bergen i sin Lysthaffve et skiønt Capel, oc liden Kirche nemlig Apostel Kirchen, sin døde Fader til Ære.» (Edvardsen 1694). Denne apostelkirken ble påbegynt i 1275 og sto ferdig i 1302. Mens de to første apostelkirkene med stor sikkerhet var plassert på Holmen, har denne siste, den tredjes plassering gjennom tidene vært mer usikker (Hommedal 2010). Hvordan Lysthaffven har sett ut, vet vi ikke noe om, men vi skal se litt på dens plassering. Slottshagen som er beskrevet i lovene, kan neppe være noe annet enn nettopp lysthagen det fortelles om.

I Magnus Lagabøters Bylov av 1276 (Keyser & Munch 1848) finnes følgende interessante opplysninger om vaktholdet i byen: «Men når disse menn går på vakt, så skal de møtes ved Sandbru, og tre skal gå ned på bryggene så nær kongens eplehage (!) som det er fremkommerlig, og så innetter bryggene; men de andre tre skal gå innetter den øvre langgate [Øvregaten], og treffes ved Olavskirken i Vågsbotn. Derfra skal de som gikk langs bryggerne gå øvre vei; men de som gikk den øvre gaten skal gå utetter bryggerne og treffes igjen ved Sandbru.» (Bækken & al. 2002). Begrepet eplehage gjaldt nok i sin tid mer enn bare epler, så en betegnelse som frukthage er bedre, og den lå ned mot Vågen (Schjelderup 1910). Flere opplysninger i samme lov, kap. 13. støtter plasseringen, hvor det står «Skibsplads skal enhver, som nu er meldt, tage fra

29 G

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 30

Kongens Æblehave og alt ind til Ørene…» [et grunnere parti] (Koren-Wiberg 1921). Det betyr at kongens eplehage lå helt ned mot Vågen. Koren-Wiberg konkluderer videre med at Apostelkirkens grunn lå rett nordenfor den nordligste av Bryggens gårder, i kontakt med eplehagen (se Apostelkirkens grund i ‘plan før 1476’ i Koren-Wiberg 1908:8, 32).

Magnus Lagabøter hadde satt opp et skiønt Capel [tredje apostelkirke] i sin Lysthaffve. Den må være bygget etter at Katarinakirken som lå nær Dreggen, brant ned i 1248. En ny Katarinakirke ble i året 1266 bygget opp inne i Vågsbunnen (Helle 1995). Det kan derfor virke som om de bevarte bygningsrestene en i dag finner vis à vis Mariakirken i Dreggen kan være rester etter den siste kirken i dette området, den tredje apostelkirken, som kanskje ble plassert på rester etter Katarinakirken (se Koren-Wiberg 1908:32). Apostekirken ble senere bestemt revet i 1530.

I et Kongebrev av 4.10.1565 fremgår det at eplehage-området fremdeles var i kongelig bruk, men det hadde oppstått en konflikt om disposisjonsretten til et areal mellom Slottet og eierne av hus oppsatt i Dreggen. Her står det: «Da Kongen tilforn havde befalt Erik Rosenkrants at afdele alle Söboder og Huse, som stod i Dreggen i Bergen til Hinder for Slottet, og en del af disse Grunder nu benyttes til Kaalgaarde og andet Slottets Brug, uden at flere af Ejerne endnu havde Erstatning derfor, saa paalegger han…» Her får vi vite at ikke bare eplehagen lå ned mot Vågen, men også slottets kål- eller grønnsaksåker og anden Brug til vort Slot og Forsvar. Konfliktene i dette området fortsatte ikke minst med hanseatene (Norske Rigsregistranter).

I tiden som fulgte finner vi benyttet begreper som urtehave, kaalhave og abildhave, men det eneste en får vite er at vedlikehold av plankegjerdet rundt krevde sitt, blant annet med hjelp fra 32 bønder den 8. og 9. april i 1578.

I Grundboken fra 1686 er Slotzhaugen nevnt (Grundebog 1686, se Ugulen 2003). Her står det under post 2052 følgende: «Cort Claußens grund - Aarent Seiglichens paaboende grund, bred til gaden 11 ½ al: og paa husit bag til 10 al: 1 ½ qtr: langs Slotzhaugen 13 ¼ al: og lang tilsammen 49 al: effter grundbref dat: 1652 giver -- 2 ort». (Lengden på 1 alen varierte en del, men var 62,75 cm da måleenheten ble revidert i lov av 22. mai 1875, men senere tatt ut av bruk.). Området må ha vært rimelig stort, og begrepet Slotzhaugen kan utmerket godt ha inkludert flere former for hager, og kanskje også annen virksomhet. I tillegg fikk flere av kongens menn tildelt tomter i området.

Det er naturlig å se litt nærmere på Scholeus’ prospekt (Fig. 1). Med utgangspunkt i Håkonshallen og Rosenkrantztårnet, er det treløse området umiddelbart til høyre for tårnet merket med bokstaven B eller i forklaringen Ritterdeich – ridderdam, trolig et øvingsområde for ryttere. Senere ble det parade- eller oppstillingsplass, som i dag. Den markerte veien umiddelbart til høyre kan ikke være noe annet en datidens hovedvei inn til slottet

30 A

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 31

(Fig. 7, 9). En bekreftelse på at slottshagen nettopp lå i området mellom

veien til slottet, Vågen og Dreggsallmenningen, finner vi i kartet laget av Gottberck fra 1773 (Fig. 8a,b). I figurteksten til felt nr. 24 står det blant annet: «Ein Garten, der einen Kauffman Nahmens Jordan zugehöret. Dieser Garten ist in voreigen zeiten der Schloss Garten gewesen» [En hage som tilhører en kjøpmann ved navn Jordan. Denne hage har tidligere vært slottshagen]. Disse opplysningene stemmer godt overens med Koren-Wibergs rekonstruksjon for perioden fra omkring 1476, hvor ‘Apostelkirkens grund’ lå til Vågen. Brynjulfsgaarden var den ytterste av Bryggegårdene (KorenWiberg 1908; Helland 1916 a).

La oss følge slottshagens utvikling og endeligt. Basert på kart fra 1733 og 1740 er en større del av slottsområdet gitt en farge som tyder på ytterligere bebyggelse på slottets grunn. Etter hvert ser en at området deles opp, men like fullt sees et hagehus sentralt plassert i anlegget (Fig. 10a,b).

Kjøpmann Jordan som nevnes i teksten til Gottbercks kart fra 1773 (Fig. 8b) var trolig Hans Jochum Jordan (1723–1808). Hagen hans har vært et symmetrisk formalanlegg og hadde et stort kvarter lagt ut som et moteriktig broderiparterre, muligens inspirert av storslagne barokkhager ved slott på Kontinentet. Langs samme side som broderiparterret i hagen ligger et par mindre kvarter og en dam på tvers, mens hagen på den andre siden av midtgangen ser ut til å være delt inn i felter for nyttevekster. Rett ved siden av Jordans hage finner vi en mindre hage eid av en kjøpmann Wilgaard: «…dieser Garten gehöret einen Kauffman nah: Wilgaars zu,…» også den med et broderiparterre. Mellom denne og slottet ligger en smal teig merket 26: «…dieser Garten und hölzerne Heusser gehören dem Bradebeencks meister Günder Eijde zu…». Gunder Ingebrigtsen Eide (1716–1781) hadde slipp og skipsbyggeri ved Vågen, og bodde i trehus med en liten hage innunder slottets murer.

Konflikter om bruk av disse områdene, som hørte til slottet, finnes beskrevet, og kartene forteller at større arealer ble overtatt av byen og borgerskapet, med unntak av det som kan ha tilhørt klosteret opp under Sverresborg (Fig. 11). I Suckows kart fra 1780-årene (Fig. 9, Harris 1991) synes oppdelingen av den gamle slottshagen å ha fortsatt, og tre år senere sees i samme område betegnelsen «Hauger Stadens Indvaaner tilhörende», nærmest det vi i dag ville kalle parsellhager. På Høeghs generalkart fra 1848 er mange av byens hager tegnet inn, mens hagen som tilhørte Bergenhus er borte for godt, og en rekke små bryggehus dukker etter hvert opp i området.

Derved avsluttes historien om den gamle slottshagen ved Vågen. Samtidig skjedde det en oppgradering av anlegget under Sverresborg.

Forts. s. 37

31 I

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 32

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 33

Fig. 10a. Prospekt over Bergen i Norge fra ca. 1740. En rekke eiendommer er tegnet inn og nummerert. Flere gårder er merket av utenfor byen og nummerert. I Sandviken er Småmøllen (29) og Storemøllen (26) angitt og helt ute til høyre Damsgård og Gravdal i Laksevåg.

I Årstad sees bl.a. Nygård (35, med Nygårdsalléen), Haukeland (55) og Kronstad (57) (ukjent kunstner, original ved UBB).

Fig. 10b. Bergenhus med Sverresborg i prospektet Bergen i Norge (Fig. 10a). Hagen under Sverresborg og i Dreggen er tegnet med lysthus i midten. Midt inne på Bergenhus festning står et stort tre (utsnitt).

Fig. 10c. Frederiksberg på Nordnes i prospektet Bergen i Norge (Fig. 10a). Strangehagen («Strenge-hagen») er markert med nr. 51 like sør for festningen (utsnitt).

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 34

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 35

Fig. 11. Plan over Bergens Büe (1733) laget av Claudius Emanuel Barth. Kartet gjengir hager med forskjellige signaturer: noen hager er tegnet uten tydelig struktur, slik som grøntarealene bak Bryggen, som for det meste var kålhager- og grasbenker, andre er tegnet med blomstermotiv, bl.a. Domkirkehagen, og var trolig prydhager. En tredje gruppe på fire hager er tydelig tegnet som renessanseanlegg. Innfelt (f.v.) hage under Sverresborg, de Besche hagen, Peter Paps hage i Sentrum og Rosenberg-hagen. I disse hagene er arkitektoniske detaljer tatt med (se tekst, original i Det Kgl. Bibliotek, København).

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 36

Fig. 12. På Kong Fredrik II s sarkofag i Roskilde domkirke er de militære trefningene som fant sted i 1567 utenfor murene på Akershus slott avbildet. Nedenfor slottsmurene ses en inngjerdet hage med et hus midt i. Huset kan være slottets kapell, og hagen er delt i tre felt med mønstre i renessansestil (etter TschudiMadsen 1999).

36 I

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 37

Hva så med det gamle ordet grasgarð som har vært diskutert mange ganger, også knyttet til Bergenhus? Ordet viser seg å dekke flere forhold, urtehage eller kjøkkenhage, men også ganske enkelt et inngjerdet område med gressmark eller eng. Om en går til et originaldokument fra 1275 (Annales vetutissimi.. .) finner en at den tredje apostelkirken ble bygget i Grasgarði (Lorentzen 1952; Hommedal 2010).

Man merker seg at det gammelnorske ordet går ut av bruk, og etter hvert blir erstattet med det tyske Kühgarten, sikkert overtatt fra hanseatene. Dette navnet holdt seg så sent som i 1780, men ble senere fornorsket til Koengen.

I Koren-Wibergs arbeid (1921) benyttes betegnelsen Bjørgvinsmarkerne.

Området må derfor sees som et ubebygget område, i lang tid brukt som beitemark for fe. Noen entydig definisjon ut over dette av det gamle norrøne navnet grasgarð, er ikke funnet.

Flere av kongens menn, blant andre prosten til den tredje apostelkirken var etter hvert knyttet til nettopp dette området og skal ha hatt sin bopel der. En annen var Arne i Grasgarðe, som nevnes fra 1263 og som var knyttet til slottet. Omkring år 1300 omtales han også som gjaldker, kongens ombudsmann for byen – et embete som ble forløperen for byfogden (Hartvedt 1994, 1999). Det har vært en generell oppfatning at Arne kan ha hatt ansvaret for slottshagen og kanskje var slottets gartner (Edvardsen 1694a, b; Lorentzen 1952). Det finnes imidlertid flere brev og dokumenter hvor han nevnes i tiden 1299 til 1315, og hvor alt tyder på at han hadde en langt mer sentral posisjon ved slottet, kanskje også en politisk rolle (Diplomatarium Norvegicum, se Lorentzen 1952:109, 237). Det er derfor naturlig at Arne hadde sin bopel i dette området, på samme måte som andre av kongens betrodde menn, og at han hadde særskilt ansvar for kongens eplehage og for den saks skyld slottshage, er svært sannsynlig – om han var gartner er mer tvilsomt. Betegelsen grasgarðmaðr, er kjent ved Nidaros domkapitel i 1341, og er der mer direkte knyttet til en antatt gartner (Helland 1916b:502), men dette ordet er ikke kjent for Bergenhus.

Om vi tar utgangspunkt i det en vet om Akershus festning, finner vi slottshagen, et prydanlegg, plassert utenfor festningsmurene. Det er dokumentert i en frise gjengitt på Fredrik IIs sarkofag og merket ‘Aggershus geschach 1567’ (= Det hendte på Akershus 1567) (Fig. 12). Innenfor et inngjerdet felt sees en kirke eller et kapell, med ett større og to mindre symmetrisk utlagte felter, alle med klare renessansetrekk (ref. Oldenburger-Ebbers 1992; Tschudi-Madsen 1999). At hagestilen fikk plass på en sarkofag knyttet til Akershus, viser hvor viktig den på det tidspunktet var. Fantes noe slikt der, må det ansees som mer enn rimelig at renessansebølgen på dette tidspunkt også hadde gjort sitt inntog i Bergen som i praksis var Norges hovedstad, sentral handelsby og med bispesete. Impulser kom nok både fra Danmark, byer i Nord-Tyskland og Nederlandene, hvor denne hagestilen var på topp.

37 J

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 38

Utviklingen ved Bergenhus ‘Carta af Bergenhus Slott’ 1681. Dette hittil eldste kjente kart over Bergenhus med hagehistorisk innhold ble utgitt høsten 1681 og var laget av oberst Willem Coucheron. Et hageareal opp under Sverresborg har fått navnet Frucht Haufve (Fig. 6). Samme år foreligger et annet nesten identisk kart laget av sønnen Anthony Coucheron ’Carta von Bergenhuus’. Her er Garten benyttet på det samme arealet (Harris 1991: 23). Noe senere finner en i litteraturen navnet Abildhaven, i realiteten en eple- eller frukthage, med opplysningen om at disse «Grundene med deres Hawer lagt til Slottet» (Edvardsen 1694a, b; Schjelderup 1910). Når denne hagen opprinnelig ble anlagt, vet vi ikke helt sikkert, men frukthagen er nevnt i 1604, trolig på samme sted (se om Dominikanerklosteret). Plasseringen opp under Sverresborg ligger mye gunstigere til rent klimatisk sett enn eplehagen som var omtalt i 1276 i Magnus Lagabøters Bylov, og som lå ned mot Vågen. Det kan derfor se ut som den eldste eplehagen ble flyttet fra Dreggen på tidlig 1600-tall til det som hadde vært klosterets eiendom under Sverresborg.

Fra 1680-årene kjenner vi slottsgartner Hans Walter (Skard 1963, Tingbok for Nordhordland, arkivverket.no). Han fikk den 26. april 1687 kongelig privilegium på import av frømateriale til Bergen. Dette skjedde tolv år etter at Christian (Hansen) Gartner ble nasjonal eneimportør (Skard 1963). Hans Walter var tydeligvis høyt betrodd og godt utdannet, muligens teolog. I tingboken tituleres han «Justiz og Cancelij sampt Amptmands urtegaards mand». Han er dessuten titulert «pastor på Hoop» når han gifter seg i 1683 med Birgitte Nilsdtr. Loss, datter av gjestgiver i Kjelstraumen i Alversund og barnebarn av sognepresten i Os, Samuel Loss (Digitalarkivet, Lampe 1895). Han var altså urtegårdsmann ved Bergenhus slott (Digitalarkivet), og det kan se ut som han i den nevnte kirkeboka tok navnet «Gartner» (Digitalarkivet). Hans Walters periode faller i tid sammen med nedbyggingen av slottshagen i Dreggen og oppgraderingen av frukthagen under Sverresborg.

Hagen nedenfor Sverresborg var stor og finnes igjen på flere kart i årene som fulgte, blant annet i 1712–1717 på Peter Jacob Wilsters kart (Harris 1991), i 1740 (Fig. 10a) og i 1773 (Fig. 8a, b). Hagen ble utviklet til et formalanlegg, symmetrisk bygget opp, i noen kart med en sentralt plassert paviljong. Den kan ha vært en kombinert pryd- og frukthage. Det som en gang var omtalt som Haufve ble derved i tiden etter et prydanlegg tilhørende kommandanten, og i en periode omtalt som Obristens have, med vakre planter og skiønne værelser, antakelig å forstå som ulike prydkvarterer i hagen (Schnitler 1915:127; Moe 2004a). Denne hagen finnes senere gjengitt med ytterligere detaljer, først på et interessant kart laget av Claudius Emanuel Barth (1733) hvor anlegget etter noen få år har fått en tydelig renessansepreget utforming (Fig. 11). I noen senere kart finner en at det har skjedd flere omlegginger av hagen, blant annet til et anlegg med 4 kvarterer

38 J

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 39

Fig. 13. «Kommandantens have» på bastionen mot festningskaien i juni 1921 (fotograf ukjent, Bergen Byarkiv).

Fig. 14. Festningskaien med «Kapteinvagtmesterens have» foran Rosenkrantztårnet i juni 1921 (fotograf ukjent, Bergen Byarkiv).

med en bygning eller paviljong i midten (kart datert 1752, se Wahl 1928: 43). Anlegget omtales omkring 1800 som kanskje det fineste anlegget (Schnitler 1915:127). I Gottbercks kart fra 1773 er hagen merket nr. 21, med følgende forklaring: «des Comandantens baum Garten» [komman-

39 K

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 40

Fig. 15. Festningskaien etter utvidelsen av Festningskaien. Vi ser «Kapteinvagtmesterens have» med lysthus foran Rosenkrantztårnet (foto: Ralph L. Wilson omkring 1930, Bergen Byarkiv).

dantens frukthage]. Kort tid etter, i 1817, ble reperbanen, Fleischerbanen, anlagt fra Dreggen over Koengen og i retning Bontelabo, og hagen forsvant.

Eksplosjonen på Bergen havn den 20. april 1944 gjorde videre slutt på reperbanen (Hartvedt 1994). Et viktig poeng her er at hageanlegg i den eldste tiden ikke skulle ligge innenfor slottsmurene, men utenfor(!), sammen med enger, beitemark og gjerne arealer for militære øvelser og tilsvarende virksomhet. Dette ser vi også ved andre eldre festningsanlegg.

Offisershager i kartet fra 1773. I 1764 kom en ordre om at drift av Haver, Brønde, Fæhus og Stalde tilhørende Bergenhus skulle opphøre (Wahl 1899:275). Heldigvis gikk det ikke slik. Om vi forlater arealene utenfor muren og ser nærmere på kartet fra 1773, fantes flere grønne arealer innenfor murene og rundt bygningene på Bergenhus. Vi finner: b. des Commedanten bluhmen Garten [Kommandantes blomsterhage], l. des Capitein Wagtmeisters Garten [Kapteinløytnantens hage], 4. des Commandanten Küchen-Garten [Kommandantens kjøkkenhage], G des Ingenieurs Garten [Ingeniørenes hage] og noe som er kalt der KugelGarten [Kulehagen]. Kartet gir oversiktlig informasjon om eier- og bruks-

40 K

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 41

Fig. 16. Sentrale deler av Bergenhus (før 1940), med Sverresborg i bakgrunnen adskilt med jernbanelinjen til havnen. Mannsbachs lindealléer danner en Y-figur sentralt i bildet. Kommandantens hage innenfor murene ses også (flyfoto: Widerøes Flyveselskap A/S 1935-1939, original: UBB-W-SH 005070).

forhold til flere hager, kanskje med unntak av Kugel-Garten. Begrepet kulehage finnes innen hagekunsten om en hage med kuleklippede vintergrønne busker. Her må det forstås som et militært lager for kanonkuler.

Flere av offiserenes hager lå mot Vågen. Den smale ingeniørens hage lå klemt mellom festningsmuren og den ytre bastionen nesten helt ute på pynten, kapteinvaktmesterens lå ved det vestre hjørnet av Rosenkrantztårnet, mens kommandantens lå til borggården langs muren foran Håkonshallen.

Den førstnevnte er tidfestet til omkring 1718 og den andre til 1725 ut fra når bygningene de lå til, ble reist. De har trolig opprinnelig vært formalanlegg i renessansestil, men er siden lagt om i en friere form en gang på 1800-tallet. Kommandantens hage nevnes av den danske dikter Carsten Hauch (ifølge Schnitler 1915) som minnes at den omkring 1800 ble regnet som en av de staseligste i byen, oppbygd med tre terrasser fylt med store

41 K

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 42

Fig. 17. Utsnitt av Generalkart over Bergen tegnet av Stadskontuktør Ole Petter Riis Høegh 1848 som viser Bergenhus og Sverresborg. Bergenhus’ kommandant, Carl v. Mansbachs landskapshage sees på høydedraget ved Sverresborg (Original i Bergen Byarkiv ©).

jordbærplanter. Den ble ofte benyttet til kafferast av kommandantens familie. Lite er igjen av disse hagene i dag. Kommandantens hage eksisterte til ut på 1920-tallet (Fig. 13), men forsvant da kaiene ble utvidet fram mot 1930 (Byarkivet 2016). Kapteinvaktmesterens hage, som i 1773-kartet lå til porten på nordsiden av Rosenkrantztårnet var utvidet til sørøstsiden av tårnet før 1920. Den ble kraftig beskåret av den nye Festningskaien, men fortsatt finnes en liten rest (Fig. 14, 15, 16).

Kommandant Mansbach-epoken. Carl von und zu Mansbach (1790–1867) var kommandant ved Bergenhus festning fra 1826 til 1838 (Moe 2004a).

Han var født i Fredrikstad, men tilhørte en gammel tysk adelsfamilie med

42 A

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 43

Fig. 18. Mansbach landskapshage med stier og trebeplantning på Sverresborg omkring 1870. Legg merke til paviljongen i kommandantens hage til høyre (se fig. 17 og 20, foto: Knud Knudsen: UBB-KK-M 004).

gods- og hagetradisjoner. Familiens hovedsete var slottet Mansbach i ØstHessen i Tyskland, hvor et større hageanlegg hørte til (Anker 1885). Bergenhus hadde tidligere drevet hagebruk utenfor murene, men dette tok slutt da reperbanen ble anlagt over Koengen i 1817 (Harris 1999). Interessen for å gjenskape noe av fordums storhet kan ha initiert Mansbach til å se på hva som var mulig innenfor de disponible arealer. Kort tid etter at han kom til byen, anla han i ca. 1830 en større landskapshage og flere stier i det kuperte terrenget på høydedraget opp mot Sverresborg (Fig. 17, 18, 19). Mansbach skapte i tillegg en stortstilt allé med lindetrær på det åpne området øst for Håkonshallen. Alléene finnes fortsatt og er i meget god stand (Fig. 16).

43 B

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 44

Fig. 19. En liten rest av Mansbachs hage eksisterer fortsatt under Sverresborg. Her fra den gamle stien opp på høyden fra Bontelabo (foto: Synnøve Kløve-Graue 2018).

Fig. 20. Bergenhus med kommandanthagen i forgrunn og Sverresborg i bakgrunnen en gang etter 1922 (foto i Brosings samling: UBB-BROS-05056).

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 45

Fig. 21. Plan for omlegging av kommandanthagen ved Bergenhus, «Generalens hage». Planen ble antakelig ikke gjennomført (kopi i Bergen kommune (1971), original ikke gjenfunnet).

Landskapshagen ved Sverresborg er omtalt flere ganger omkring 1900 (Krohn 2000), og finnes gjengitt på flere kart fra 1898 til 1910, eksempelvis et kart over Bergen havn i 1902 og et turistkart fra 1907. Men flere var interessert i det samme området. Først kom byutstillingen i 1898 som la beslag på deler av grøntarealet rundt Sverresborg. Et nytt og større inngrep skjedde i 1910 da store arealer på høydedraget igjen ble tatt i bruk til utstillings- og serveringsarealer (Moe 2004a). At denne parken ble tatt i bruk til den store Bergensutstillingen på Sverresborg i 1910, er en ting. At den ikke ble satt i stand etterpå, må en bare beklage.

Da jernbanen ble bygget nedenfor Sverresborg over Koengen til Bontlabo før 1920 (3RW arkitekter 2012), ble det foretatt en del sprengningsarbeider som fjernet deler av den ovenforliggende parken som vendte mot Bergenhus. I dag finnes noen små rester etter den store landskapshagen, med kun noen meter med sti (Fig. 19) i skråningen ned fra dagens Platåets ballplass på Sverresborg og til porten mot Bontelabo. Noen trær mot Skuteviken kan være fra 1800-tallet. Atter hadde Bergenhus mistet et av sine parkanlegg.

Dagens kommandanthage hadde trolig sin spede begynnelse som kjøkkenhage i 1773, men ble lagt om til en prydhave fra omkring 1843–44 (Schnitler 1915). Om det nok en gang var Mansbach som hadde initiert denne omleggingen vet vi ikke. Et godt fotografi fra ca. 1900 viser en vakker

45 B

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 46

Fig. 22. En oval hage med benk omgitt av stakittgjerde foran Kommandantboligen 1932.Vi ser et blomstrende tre og busker (se Fig. 23, postkort utgitt av Atelier K.K.: UBB-KK-PK-2552).

og fint vedlikeholdt hage (Fig. 20). Men tidene skiftet, og med fornyet interesse for hagen ble det laget en plan i 1971 (Fig. 21). Dagens utforming av hagen tyder på at planen aldri ble gjennomført.

Ovalen på gårdsplassen. Midt i gårdsrommet mellom Kommandantboligen og Håkonshallen sees på flere kart og fotos (blant annet Handbergs kart fra 1863–1864) en oval form, omtalt som slottsgårdshagen (Fig. 22, 23). Et lavt gjerde omkranset det fine anlegget, som var utstyrt med blant annet benk og et frukttre. Når og hvem som anla det er uklart. Det forsvant ved restaurering av bygningene etter eksplosjonen i 1944.

Det finnes få opplysninger om beplantning på Bergenhus. De mest iøynefallende restene i dag er Mansbachs lindetrær fra ca. 1830. I skråningen ned fra ballplassen på Sverresborg mot Skuteviken finnes også et par gamle trær som kan stamme fra Mansbachs anlegg. Av busker finnes buksbom, berberis og et par syriner. Trolig er syrinene de eldste av disse. En noe yngre frukthage med en del forskjellige frukttrær finnes enda på østsiden av hovedhuset på Sverresborg. På sørsiden av dette finnes på et begrenset felt en fylt form av sneklokke (Galanthus nivalis ‘Flore Pleno’) sammen med en del krokus, og i murene mot Bontelabo kryper murtorskemunn (Cymbalaria muralis) (Fig. 24).

I Bergensherbariet (Herb. BG/UiB) finnes fra før år 1900 flere ark av legepestrot (Petasites hybridus), en tidligere legeplante. De eldste funn av legepestrot i Bergensområdet er nesten utelukkende innsamlet fra Bergenhus og

46 K

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 47

Fig. 23. Bergenhus. Den ovale hagen før og etter eksplosjonen i det nederlandske ammunisjonsskipet «Voorbode» 20. april 1944 (tegning: S. Segelcke 1906; foto: Riksantikvaren 1944).

Fig. 24. Murtorskemunn (Cymbalaria muralis) trives utmerket på gamle murer, der den kryper langs sprekkene og pryder de gamle grå steinene. Den er vanlig å se i de gamle delene av Bergen by, men her har vi «fanget» den på en gammel mur i Skudeneshavn (foto: Per Harald Salvesen juni 2010).

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 48

Johan Fredrik Leonard Dreier (1775–1833) Han var en av Norges ledende prospektmalere og portrettister på starten av 1800-tallet. Han ble født i Trondheim av foreldrene Tørris Haftorsen Dreier og Karen Benjaminsdatter Blostrup. Johan gikk i malerlære hos faren, men likte best å tegne og male bilder. Han ville bli kunstner. I år 1800 flyttet han til Bergen, og der malte eller tegnet han huset og hagen, familien eller båtene til velhavende borgere. Han gjenga motivene utrolig detaljert og med stor nøyaktighet, og særlig er de mange lystgårdsprospektene berømte. Han tok inn lærlinger, og storheter som I.C. Dahl gikk i lære hos ham. I tillegg til å være kjent for sine prospekter, spesielt av Trondheim og Bergen, er Dreier også kjent for å ha tegnet ned de norske bondedraktene tidlig på 1800-tallet.

I Bergen bodde Dreier først hos familien Smith. De hadde en tjenestejente som var like gammel som ham, Cecelia Maria Andersdatter.

De fikk i 1804 en gutt, Johan

Fredrik, men det er ingenting som tyder på at de noen gang giftet seg. Johan jr. døde allerede i 1820. Dreier giftet seg imidlertid med Karen Christine Frechenelle i 1808, og fikk datteren Karen Helchina Dreier i 1811. Hun giftet seg med Adolph Lausen Hansen i 1833, og de fikk igjen en datter, som var informant for Einar Lexows bøker om Dreiers tegninger og malerier.

Det var ikke veldig lukrativt å livnære seg som maler i Bergen på denne tiden, og Dreier merket mot slutten av livet spesielt stor konkurranse fra nye trykketeknikker. Noen av hans bilder ble trykt opp uten at han fikk noe for det, og derfor finnes det mange kobberstikk og litografier som egentlig er Dreiers bilder, men som ikke bærer hans navn. Dreiers arbeider finnes i museer over hele Europa. Norsk Folkemuseum og Universitetsmuséet i Bergen har mange av arbeidene hans (Lexow 1921; Ormhaug 1997, 2009; Wikipedia).

Sverresborg. Dette er interessant. Om det kan være en rest fra hagene ved klostrene i området eller senere virksomhet, er vanskelig å ta stilling til, men pestroten er gammel på stedet (Roth et al. 1984; Åsen 2015).

Tidligere fantes et tre som må omtales, nemlig ‘Pratebom’en på Bergenhus’. Ordet pratebom er sammensatt av ordet prate (snakke eller prate) og bom (=tre, begge ord fra nederlansk eller plattysk), og finnes igjen i byens tidligere hansa-dominerte historie. Byen hadde flere slike enkeltstående trær.

En pratebom fantes i en periode på Klosteret og én på Sandvikstorget, og vi kan like godt snakke om lokale ’tuntrær’. Her samlet folk seg, og stedene ble gjerne sett på som en møteplass. Pratebom’en på Bergenhus var kanskje det viktigste (Fig. 1). Her hadde man også benker plassert tett inntil treet for borgere i byen som ønsket å diskutere aktuelle saker som angikk byen og dets befolkning (Holmboe 1912). Pratebom’en på Bergenhus finnes gjengitt på flere stikk, og om man ser svært nøye etter, merker en seg at plasseringen varierer. Spørsmålet er derfor om treet Scholeus gjenga ca. 1580 er det samme som nevnes av Edvardsen (1694a; Holmboe 1912). Han sier at treet «…stod paa den yderste Ende af denne Comun.» Altså eksisterte ikke dette treet i 1694, og vi vet ingen ting om når dette eldste treet ble plantet. Men Edvardsen skriver mer, og omtaler fra sin samtid (omkring 1680) et eksisterende bøketre: «.., oc Bullen er nogle Alner tyck omkring, oc dens Græner gifuer

48 L

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 49

en wiid Skygge omkring sig.» Dette må være et nytt tre, og om en legger Edvardsens tidsangivelse til grunn, må dette treet med en omkrets på «nogle Alner» ha vært plantet en gang i tiden før 1660–1670. Treet finnes avmerket på mange kart og prospekter i tiden fra etter 1680 og omtales videre av Jens Jacob Mogensen i 1746 og klokker Jæger i 1778 (NN 1778). Et notat av G. v. Erpecom forteller imidlertid om treets endelikt den 28. desember i 1778 etter et kraftig uvær. Om dette treet er det samme som vi kan anta ble plantet før 1660–1670, hadde det fått en alder på minst 100–120 år, en god alder for et bøketre.

Men en pratebom eller et tuntre skulle det være ute på Bergenhus, og på et av de mange Bergens-prospektene som ble laget av Johan Fredrik Leonard Dreier av Bergenhus, datert 1821, finner vi et enslig tre plassert omtrent der hvor det eldste treet kan ha stått. Treet virker ikke så stort i bildet, og når det ble plantet, vet vi ikke, men det har kanskje erstattet det som falt i 1778 (om Dreier, se s. 48). Om man skal tro de mange prospekter og kart en har fra tiden etter, forsvinner tuntreet på Bergenhus i siste halvdel av 1800-tallet, kanskje som en følge av etableringen av Mansbachs alléer.

Pratebom’en på Bergenhus har derfor hatt lang tradisjon, og ulike trær har nok erstattet hverandre, kanskje med en begynnelse tilknyttet klostrene, som antydet av Åsen (2015).

Dammer og en brønn på Bergenhus. Det er naturlig å nevne litt om dammene i tillegg til prydhager og grøntanlegg på Holmen. Litteraturen frem mot reformasjonen (1536–37) er mer enn sparsom, og kart er det dårlig med. Umiddelbart etter reformasjonen beskrives flere dammer både innenfor og like utenfor murene på Bergenhus. Vi må i utgangspunktet regne med at sikring av drikkevann har vært en prioritert oppgave, dernest vann til slukking av branner. Dammer til oppbevaring av levende fisk, inkludert karper og ål, har også vært viktig (Skulberg 2004; Moe 2005).

Slike har det vært flere av, men alderen på dem er uviss. La oss se litt på hvilke opplysninger vi har.

Om vi starter ytterst mot nord, rett utenfor festningsmurene, fantes en smal, men relativt lang dam. Vi har ikke funnet et eget navn på den, og har valgt å kalle den «Norddammen». Den er første gang gjengitt på kart fra 1679. Frem til 1770- og 1780-årene sees den igjen på nesten alle kart over Bergenhus (Harris 1991). På et av de yngste kartene er den kalt en FischTeich, et greit navn å forholde seg til. Selv om kartet er en plantegning, er det klart at dammen på dette tidspunkt allerede hadde vært i bruk i mer enn 100 år. Plantegningen inneholder en opplysning om at terskelen til dammen og dermed laveste vannstand, skulle være i nivå med «niedrigst Ebbe» eller fjære sjø (Fig. 25). Dette forteller at det fantes muligheter for oppbevaring av levende saltvannsfisk nær slottet, og tidevannet sørget for friskt vann i dammen.

En slik saltvannsdam tilknyttet Bergenhus og Holmen er interessant i flere

49 M

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 50

sammenhenger. Først og fremst ser en her at festningen hadde muligheter for oppbevaring av levende fisk fra egen dam uavhengig av værsituasjonen og kanskje krigstilstand. Når denne dammen ble anlagt, vet vi lite om. På samme måte som for hageanlegget under Sverresborg skal en ikke utelukke at dominikanermunkene også hadde rettigheter til dammer i sitt nærområde.

Under de arkeologiske utgravningene på Bryggen i Bergen ble det funnet tre fiskeruser stappfulle av fiskebein, det hele datert til tidlig 1200-tall (Moe 2005). Rusene var festet med bast-tau til kaikanten, og beinrestene var av småsei, lange, makrell og ål (Herteig 1969), så etterfylling av fisk til nærliggende saltvannsdammer kan tydeligvis ikke ha vært noe stort problem selv i tidlig middelalder. Om man søker etter opplysninger om saltvannsdammer, er svært lite å finne. Saltvannsdammer er en gammel oppfinnelse, omtalt allerede av Varro i tidlig italiensk romertid (Varro 50 f. Kr.; Moe 2005). Han forteller om bruk av fiskedammer både for ferskvanns- og saltvannsfisk. Saltvannsdammene har naturlig nok ligget ved kysten, og var muligens forbeholdt den bedre stilte elite.

På kartet fra 1712–17 finnes navnet ’Bon. tel boe’ (dagens Bontelabo/ Bontlabo) skrevet rett over saltvannsdammen på Bergenhus (Fig. 9, 25). Navnet har tolkningsmessig skapt noe bry, men en rimelig og trolig enkel forklaring finnes. Bon., slik det er skrevet i kartet, med punktum etter, må være forkortelsen for det franske ordet bonett eller bonette. Begge er knyttet til militære festningsverk i betydningen ’forhøyning av grus, torv, sandsekker og lign. anbragt på et brystvern til dekning av skytterens hode og skuldre, eller «Liten forhøyning med brystvern på bastion-spisse» (ref. bl.a. Anker 1885; NF s.a.).

Saltvannsdammen lå mellom sjøen og brystvernet innenfor. Dette stemmer med betegnelsen som også er påført kartet, som sier «Festung, sonsten Bontelbo genent», som kan oversettes med «forsvarsverk som benevnt Bontelbo». Forklaringen på siste leddet, boe, er ikke så enkel. Det kan være knyttet til et familienavn hvor en kjenner til et par offiserer, blant annet en løytnant, senere kaptein Carsten Boe (1679–1759) (Boe 1970; Ovenstad 1949). Om dette er riktig, kan det merkverdige ordet Bontelabo bety Boe’s brystvern.

Det finnes flere eksempler på at deler av et militæranlegg fikk navn etter konstruktøren eller ingeniøren som var ansvarshavende for en bestemt utbygning. Tilgangen til denne forskansningen for fotsoldater er ikke funnet avmerket på noe kjent kart. Brystvernet må være bygget både før 1712/17 og 1680, men neppe før 1646, det tidspunktet Bergenhus gikk over fra et slottsanlegg til å bli et festningsverk (henholsvis Sagen & Foss 1824:24–25; Brinchmann 1985). I dag eksisterer fremdeles en nedgang til «Det forsenkede batteri», men den ligger noen 10-talls meter lenger inn mot Vågen.

Ferskvannsdammer var vanligere. De fleste lå ved klostrene, men også ved Bergenhus slott fantes ferskvannsdammer. De kan ha vært brukt til å forsyne lensherren med fersk fisk. Hvilke fiskeslag den eventuelt kan ha huset, er ukjent.

50 L

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 51

Fig. 25. Detalj av der nordre Polygon ved Bontelabo fra Suckows kart over Bergenhus fra 1782, som viser «Norddammen» (Fischteich). Snitt-tegningen viser en saltvannsdam, slik anførselen forklarer: Wasser Horizont bey Niedrigst: Ebbe. Brystvollen er betegnet Festung sonsten Bontelboe genant, altså en del av forsvarsanlegget.

Et stort damanlegg rett øst for Håkonshallen. Det er inntegnet på nesten samtlige kjente kart datert fra 1667 og frem til 1864 (f. eks. Fig. 9). Når det ble anlagt, er ukjent, men kan godt være svært gammelt og kanskje fra hallens eldste dager. Noen benevnelse på dammen finnes i utgangspunktet ikke, men den kan tenkes å ha vært et reservoar for ferskvann på Holmen. I Gottbercks kart fra 1773 er dammen merket nr. 5 og kalt ‘des Commedantens Fisch:Theig’, og var i alle fall da brukt til ferskvannsfisk. Etter kartene å dømme har dammen vært stor, lenger enn Håkonshallen. På 1773-kartet er det også inntegnet en brønn rett øst for den store dammen, omtrent midtveis mellom Håkonshallen og den store bokstaven B. Her finnes det også en litterær kilde fra 1684, som forteller om flere mulige brønner eller vannkilder: «Uti den ytterste kjelder mot norden hever seg en kvel eller spring opgivet og oversvømmet det hele logement, som ikke kunde stoppes,...» (Wahl

51 S

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 52

1928). I et par av tegningene over Håkonshallen og stallen er det tegnet inn to mulige brønner eller sisterner i sokkeletasjene. Om det har vært en sammenkopling mellom 1773-brønnen, Håkonshall-dammen, brønnene og sisternene, er trolig, men ikke studert nærmere. Det kan dreie seg om et anlegg for å oppdrette fisk til slottet (Nordeide 2016).

Edvardsens nevner i 1694 to dammer «huor i udj mit Minde vaar Aal, oc i den mindre Carutzer;...» Disse eksisterte frem til Edvardsens samtid, og på mange kart fra 1686 og 1702 frem til og med 1780 er det tegnet inn to dammer på flaten sør for frukthagen under Sverresborg (Fig. 8a, b).

Dammene lå parallelt med hverandre, og var rektangulære som vanlig var ved mange slott i utlandet (Moe 2005). Hvor gamle disse dammene kan ha vært, er usikkert, og vi vet ikke om det er de samme som Edvardsen omtaler.

Dammene ble fylt igjen og ødelagt før 1649 skriver Edvardsen (Nicolaysen 1868: 529). Tilsvarende parallelle dammer finnes på flere kart fra et par av de andre gamle festningsanleggene i Norge, bl.a. på kart datert 1777 over Fredriksten festning. Dette kan tyde på at de har sin opprinnelse knyttet til militærmakten heller enn til kongen eller klostrene (Bobow et al. 2016: Hufthammer & Moe 2016). Bruken av dammene til både ål og karusser kan passe bra med tanke på høyde over havet. I noen av de gamle dokumenter benyttes ordene krabbedam eller også kroppedam om slike dammer. De to betegnelsene er språklige varianter og beror på en forvanskning av ‘karpedam’ (Wahl 1898: 207).

Et større basseng, som lå umiddelbart sør-sørøst for muren, er gjengitt på mange kart fra 1679–81 og utover. Edvardsen nevner ikke eksplisitt noen dammer her, men kommer med en opplysning av interesse: «ligemaader vaar der oc paa den Østre Side en stor opgrafuet Dam eller Dige, uden tvivl den, som Kong Magnus (IV) Blinde [regjeringstid 1130–1135] lod opgrafue, at hans Broder Kong Harald icke skulle komme til hannem paa Sverrisborg» (Edvardsen 1694a:90). Denne dammen eller Dige må være den senere Graffven, voldgraven eller vanngraven om man vil. Denne skulle hindre angrep fra sør og kontrollere adkomsten fra Bergenhusområdet og opp til Sverresborg. Videre sier han «Er ny siden opfylt effter Haanden med Jord, oc witer igiennemgrafuet Aar 1649». Denne voldgraven forsvant fra kart laget etter 1712–17.

I Bergenhus-området forsvinner dammene etter hvert, først Norddammen, så Voldgraven, så Koengen-dammene og tilslutt Håkonshalldammen. Årsakene til denne tilbakegangen kan være flere, men tilgangen til fersk fisk på annen måte må ha vært en medvirkende årsak.

52 T

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 53

Klostervesenet i Bergen og byens hager Klostrene og tiden rett etter reformasjonen Flere av klostrene her i landet hadde større jordbruksområder lagt inn under seg, og noen av disse kunne ligge et stykke unna. Selve hovedklosteret hadde sine egne hager. Her kunne de ha frukttrær, busker, stauder og ettårige planter. I Bergen var det gjennom middelalderen fem klostre (se s. 58–59).

I tillegg lå Lyse kloster et stykke sør for byen. Alle klostrene lå skjermet fra samfunnet omkring. Generelt vet vi en del om disse klostrene, men detaljer mangler om hagene.

Klostrene var tidlig viktige sentra for legekunst, hagebruk og kunnskap om bruk av planter, og de hadde nærmest monopol på kunnskapen. Om vi skulle våge oss på å gi et bilde av hvordan anleggene her hjemme kunne ha sett ut, kan vi ta utgangspunkt i en plan fra benediktinerklosteret i St. Gallen (Sveits). Planen ble laget for abbeden Gozbert (816–837 e.Kr.), som etablerte klosteret omkring år 830 (Codex Sangallensis 1092; Nieden 2008; Spencer 2017), og var langt større enn noe kloster i vårt land. I denne planen finnes tre arealer for dyrkning av nyttevekster: én for medisinvekster, én for busker og trær og én for kjøkkenhagen. Vekstene som ble benyttet er ført inn med navn i den originale planen (Tabell 1a, b, c). Klosteret hadde ikke mindre enn tre bryggerier, og humle var kjent på denne tiden (Nelson 2005). Humlehage er ikke angitt i planen, og sannsynligvis har denne vært dyrket utenfor klosteret.

Prydvekster eller egne prydhager var det lite av i tidlig middelalder.

De få prydvekstene man dyrket, kunne ha sin egen plass eller stå sammen med grønnsakene. Frukttrær av forskjellig slag var gjerne plantet sammen med bærbusker. Om arealene var begrenset, har en eksempler på at frukttrærne ble satt blant gravene på kirkegården. Frukt og grønnsaker var viktige og hadde gjerne sine egne områder i nærheten av klosterets kjøkken. Urtene til medisinsk bruk var oftest av søreuropeisk opprinnelse, og måtte i alle fall her nord ha sin egen hage, gjerne på de antatt beste og varmeste plassene.

Dette vil i praksis si i sørvente skråninger, og skjermet fra nordavind. Vi må tro munkene har forsøkt mange planteslag, før de kom frem til arter som klarte klimaforholdene. Et eksempel er hvitløk som vanskelig lar seg dyrke hos oss, mens ramsløk (Allium ursinum) trives, og har noen av de samme egenskapene (Nordhagen 1941; Åsen 2009, 2015).

Det firkantede og lukkede, grønne rommet sentralt i klosteranleggene, det indre claustrum, gjerne omtalt som klosterhagen, var ment for kontemplasjon. Det bestod vanligvis kun av en gressflate, eventuelt delt symmetrisk med ganger, og kanskje med en sentralt plassert vannpost. Beplantningen var enkel. I et restaurert indre claustrum i cistercienserklosteret L’Abbaye Thoronet i Var, Provence i Frankrike, er det plantet en rosebusk i hvert hjørne av det firkantete arealet, samt to trær (Moe 2013a). I den grønne

53 U

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 54

plenflaten, kunne det være tusenfryd (Bellis perennis) og en småbladet storkenebb (Geranium sp.), det hele omkranset av en hekk av lavt klippet buksbom (Buxus sempervirens). Planter som marsfiol (Viola odorata), snøklokke (Galanthus nivalis) og krokus (Crocus spp.) er også nevnt i slike felt, blant annet av Hildegard von Bingen omkring 1150 (Genz 1998).

Klostergods i Bergen. Olavskirken i Bergen tilhørte før reformasjonen fransiskanerne eller gråbrødrene og hadde en større hage like ved. Den var i utgangspunktet vesentlig større enn det areal katedralskolen i dag disponerer.

Den kan ha strukket seg over Kong Oscars gate og kanskje inkludert den store Domkirke-allmenningen som lå der, samt videre ned mot Manufacturhuset og Lille Lungegårdsvann (Schjelderup 1910:10; Nielsen 1877; Harris 1991:114–115). Nærmest kirken var det sannsynligvis også en egen humlehage. Biskopen disponerte etter reformasjonen også en hage på Nordnes (se nedenfor om Scholeus’ Bergensprospekt).

Munkeliv kloster (Klosteret) var trolig Norges rikeste kloster, og eide på et tidspunkt en lang rekke gårder innen- og utenfor byen, i tillegg til rekke gårder andre steder på Vestlandet (Lange 1856). Arealene som tilhørte det tidligere nedbrente Jonsklosteret ble før reformasjonen lagt inn under eksisterende Munkeliv kloster.

Ved reformasjonen tilfalt som kjent alt klostergods Kongen, men allerede i 1537 ble både Munkelivs og Jonsklosterets gods gitt som len til Gjeble Pederssøn (Bang 1895, Nilsen 1970). Han hadde da siden 1531 hatt sin residens i klosterbygningene på Nordnes. Munkelivs urtehager på sørskråningen av Nordnes ned mot Nøstet må ha blitt holdt i hevd av legbrødre og andre, og kanskje har Gjeble Pederssøns satt sin urtegårdsmann Adrian til å organisere arbeidet og holde i gang produksjonen av nødvendige urter, krydder og grønnsaker. Etter Gjebles død i 1557 gikk lenet over til kongens rentemester Joachim Bech (ca. 1500–1572), som hadde det til 1567 (Nilsen 1970). Etter dette ser det ut som det meste av det tidligere klostergodset forble i Kronens eie, bortsett fra langs Stranden, der en ny bydel med sjøgårder og livlig handel var i utvikling (Ersland 1994).

For Munkelivs vedkommende kom i det et brev fra Kristian IV, datert Kronborg Slott 14. mai 1600, med følgende beskjed: «Kongen skjenker Bergens raad paa byens vegne til evindelig ejendom «vor og Norges krones klostergods, som kalles Munkelifs samt St. Hans, og Allehelgens grunner og ejendom der i byen, og dennem at bruge til deres fæmark og at mønstre borgerne paa’, samt ‘fremdeles til evindelige ejendom de grunner, som ligge paa den nordre side [paa østre side af Vaagen] der for byen og tilforn har været brugt til byens fæmark,og af fremfarne lensmænd der paa vort slot Bergenhus ere bortlejede til kaalhaver og gives aarlig afgift deraf til slottet, dog at de af alle disse grunner og ejendomme skulle give aarligen udi rette tid til slottet til afgift 9 Daler danske» (Nicolaysen 1868: 274–279; Schjelderup 1910). Denne overføringen av eiendomsrett til store arealer i

54 A

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 55

byen svekket nok slottets herredømme over dem, tross garanterte leieinntekter, men tilførte kommunen store, ubenyttede områder fra dagens sentrum og utover mot Nordnes. Områdene til Jonsklosteret og Allehelgenskirken ble etter hvert tilrettelagt for allmenheten og blant annet benyttet til ekserserplass og møteplass, og ble senere hetende Engen. De sørvestvendte skråningene ned mot Puddefjorden var store og attraktive med tanke på hagebruk. Her etablerte byens første apotekere seg med hager (se s. 65, 84 og fig. 68). De ble da også etter hvert splittet opp og tatt i bruk av gartnerier.

Fra midten av 1700-tallet ble flere områdene her bebygget. Vi skal senere se litt på deler av historien i dette området.

Noen deler av Jonsklosteret og klosterkirken lå i området for dagens Markevei og Tårnplass. Her ble bygningene revet og grunnen i 1552 tilrettelagt for et planlagt rådhus til byen. Planen ble ikke gjennomført, men arealet ble tatt i bruk til en stor kålhage, tidligere ofte omtalt som kálgarð, som kunne inkludere både kål og andre grønnsaker (Helland 1916b). I en periode fantes også et lysthus her, inntil området ble bebygget i 1871 (Norske Herredags-Dombøger 1578:147, se Schjelderup 1910:7).

Nonneseter kloster (ved dagens jernbanestasjon) hadde sine nærmeste arealer mellom Lille- og Store Lungegårdsvann, hvorav noen enda ikke var nedbygd i 1890-årene. Det er naturlig å tenke seg at Vincent Lunge som eier av Lungegården, tidlig tok i bruk store deler av dette til sin pryd- og nyttehage (Helland 1916b; Hommedal 2010, 2014).

Arealet på Bergenhus var på mange måter delt mellom Kongen og Kirken.

Predikebrødrenes eller dominikanernes kloster ble grunnlagt først omkring 1241, og lå ytterst på Holmen, nord for Kristkirken, og var nabo til kirkegården ved Kristkirken og Kannike-gårdene. Området som trengtes til hagebruk må ha ligget i skråningen mellom Holmen og Sverresborg, avgjort en god plass for dyrkning oppunder fjellsiden. Vi vet imidlertid ingen detaljer om klosterets hagebruk.

Selve klosteret brant ned etter at verdisakene etter sigende var fjernet. Om klosterets areal på Holmen sies det: «Dets Grund indlemmedes strax efter i Bergenhuus’s Befæstninger, Jordegodset dannede intet særskilt Len, og nogen Jordebog derover kjendes ikke» (Lange 1856:339). Hagen oppunder Sverresborg kan ha vært opparbeidet av predikebrødrene og drevet av dem gjennom flere hundre år, men kan også ha tilhørt slottet. Presset fra byen og kjøpmennene mot kongens areal i Dreggen, hadde allerede vært følbart i mange år. Det logiske var nok derfor å flytte kongens eple/frukthage fra Vågen til oppunder Sverresborg, og fortsette hagebruket der (Fig. 6, 7, 8a). En opplysning i et brev datert Bergenhus 24. juli 1604 viser dette: «Sennt Koffermand, borger i Bergen overdraget ‘et stykke øde grunn og plads, liggende bag Abildhagen her ved Bergenhus slot, strax nedenfor Sverresborg.» (Edvardsen 1694: 221). Siden Koffermand skaffet seg et areal like ved, kan en tenke seg at Bergenhus her hadde fått større arealer enn det de trengte.

55 B

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 56

Bruk av planter. Vi vet lite sikkert om hvilke planter som ble dyrket ved klostrene (Fægri 1987, Åsen 2015). Frukttrær som epler, plommer og kanskje kirsebær, har man kjent til og dyrket. Likeledes hadde man grønnsaker og legeurter av forskjellig slag (Åsen 2009). Rabarbra (Rheum officinale, syn. palmatum), en velkjent gammel medisinplante, som av Henrik Smid er knyttet til fransiskanerne, kan også ha vært dyrket i Bergen. Den har i lange tider med hell vært brukt mot forstoppelse, men var i Europa lenge kun kjent som tørket importvare fra Østen, og fransiskanerne voktet om sine hemmelige, levende planter (Schjelderup 1910). I skråningen bak Domkirken, den tidligere Olavskirken ved fransiskanernes kloster, finnes en mindre bestand av spansk kjørvel (Myrrhis odorata), en typisk gammel krydderplante (Fig. 60). Den kan ha vært introdusert i domkirkehagen på et eller annet tidspunkt. På et gammelt kart over Domkirken i Bergen er det markert et areal for dyrking av humle (Humulus lupulus). Muligheten for at denne kan være en gammel rest fra klostertiden, er nærliggende. En art som i lange tider har hatt tilhold i Bergen er murtorskemunn (Cymbalaria muralis) som er knyttet til klostre, steinmurer og ruiner. Den er ikke nevnt fra gammel tid i Bergenhus eller ved dagens Domkirke, og det er tvilsomt om den ble dyrket ved klostrene (Tabell 2) (Åsen 2015). I dag finnes den hyppig i murene sørover fra Bontelabo og langs fjellsiden gjennom den gamle bydelen til forbi Korskirken.

Av løk har vi flere arter. En av dem som synes å ha hatt en tilknytning til steder tilhørende klosterlivet, er ramsløk (Allium ursinum). Den var i middelalderen en viktig plante og ble benyttet som erstatning for hvitløk som ikke trives under våre klimaforhold (Høeg 1975; Moe 2013a; Åsen 2015).

For bergensområdet er det et par andre planter som peker seg ut som spesielt interessante og som direkte kan knyttes opp til klostrene. Først og fremst gjelder det mesterrot (Peucedanum ostruthium). Planten er kjent som gammel innen klostermedisinen (Åsen 2015). Vi regner med at det var munkene som introduserte den, og at den var kjent ved klostrene allerede på 1300-tallet (Lange 1999). Planten var en høyt skattet legeurt og ble benyttet på forskjellig vis. Eksempler på lidelser som planten ble brukt mot er dårlig appetitt, dårlig fordøyelse, diaré, mage- tarmkatarr, tarmgass, kolikk, forkjølelse, astma, bronkitt, menstruasjonsplager, feber, revmatiske plager, nyrestein, blærestein, ødemer, sår og skader. I ettertid har en ikke lyktes med å identifisere medisinsk aktive stoffer i planten (f. eks. Roth et al. 1994), men troen på at den hadde helbredende virkning, må ha vært stor.

Mesterrot er i dag ikke vanlig å finne her i landet, men utbredelsen forteller litt om tidligere bruk. Om vi konsentrerer oss til Hordaland, ble den først kjent blant botanikere i 1908 ved Lysekloster, Os kommune (Herbarium BG). Etter dette ble den funnet i 1915 et par steder i Hålandsdalen, blant annet på Berland (Fusa kommune). Også Brathus lenger opp i dalen har en liten bestand, og stedet hadde «i ældre tid vært et Beneficergods.

56 A

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 57

Man havde hvert aar til presten betalt 1 hektoliter korn» (Lillefosse (upubl.); Moe 2012b). Berland sognet til Holdhus gamle kirke, som lå under kirken i Os og derved under Lysekloster i 1647 (Winge 1991). Kontakten mellom gårdene var på den måten vel etablert. Det er nærliggende å tenke seg forekomstene av mesterrot i Hålandsdalen som en utløper av funnene ved Lysekloster.

Professor Jens Holmboe var på den tiden ansatt som botaniker ved Bergen Museum og kjente planten fra Nesttun-området og et par steder langs veien til Lyseklosteret. Interessen for mesterrot økte, og etter dette er den funnet flere steder, hovedsakelig i Sunnhordland: Spissøy, Betlehem ved husene samt Spissøy øvre og Spissøy nedre. Videre vokste den på Otterøy (i mængde ved uthusene), Skorpetveit (Skorpo, Tysnes) ved husene og på Dyvik (Stord), igjen ved husene. De fleste av disse stedene er spesielle.

Mens øvre Spissøy lå under Halsnøy kloster (augustinerkloster), var nedre Spissøy privat. Også Otterøy, midt i skipsleden, tilhørte Halsnøy kloster frem til 1758. Om vi ser på de andre funnene, var hele Skorpo med Skorpetveit, tidligere Schorpenn, i Tysnes underlagt Halsnøy kloster. Det samme var Jektevik (Stord), som må sees som en tidligere jektehavn for Børtveit, tidligere Børtued i Føyno, Fyenns skiprede. Det andre funnstedet Dyvik på Stord (Dyeuigen i Fyenns skiprede) var kirkegods under Apostelkirken. Det eneste kjente funn nord for Bergen, er Nedre Mjelde på Osterøy, tidligere Mielde i Mielda skipreide (Winge 1991). Dette stedet hadde flere eiere, bl.a. Mielde Kirche, men var ikke klostergods.

Med et par unntak peker funnstedene direkte i retning av kirkeliv og klostrene, likeledes de nevnte funnene i Nesttun-området og på Lysekloster.

I nyere tid er planten funnet flere steder langs den gamle ferdselsveien mellom Bergen og Fana kirke, ved Midttun, på Kyrkjebyrkjeland, Vallaheiane og Smørås. Funnene av mesterrot rundt Nesttun kan også være knyttet til klostervirksomheten ved Munkedammene på Tveiterås (se fig.

89). Denne gården lå under Nonneseter kloster, som var nonnekloster av benediktiner-ordenen, og ikke som tidligere antatt av cistersienserordenen (Hommedal 2011).

Mesterrot er ikke funnet hverken rundt Halsnøy kloster eller for den saks skyld ved de mange klosterstedene i selve Bergen. Dette kan virke litt underlig, men flere av disse områdene ligger i dag under bybebyggelse med veier eller er sterkt endret ved aktivt landbruk siden reformasjonen. Man må anta at planten i middelalderen fantes ved flere av klostergodsene som medisinvekst, men dens forekomst er som vi ser nært knyttet til Lyse og Nonneseter klosters eiendommer, og det kan tenkes at disse klostrene var alene om å dyrke denne arten (Lillefosse (upubl.); Moe 2005, 2012b, 2013a; Åsen 2015).

Ved en mindre utgravning i 2006 ved Nonneseter kloster i sentrum av Bergen, fant man et felt som er tolket som en mulig urtehage. Den var Forts. s. 60

57 B

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 58

Klostrene i Bergen (Fig. 26) Munkeliv ble grunnlagt av Øystein Magnusson 1108–1111 som munkekloster av benediktinerordenen tilegnet St. Michael. Munkeliv ble landets rikeste kloster, og hadde i alle fall 30 og kanskje så mange som 50 munker i sin storhetstid på 1200- og første del av 1300-tallet. I tillegg kom noviser og legbrødrene som drev hage- og jordbruk og ellers det som var av tungarbeid i klosteret. Legbrødrene hører vi lite om i kildene, men vi må anta at de var viktige for å videreføre den praktiske kunnskapen om hagebruk. Dessuten etablerte en rekke «familiares» seg omkring klostrene, tjenere, håndverkere, bakere og andre som ytet klosteret tjenester (Hommedal 2011). På denne måten bidro klostrene til at byen utviklet seg. Klosteret skaffet seg store landeiendommer i Bergens omegn og hadde eiendommer på Lista, Færøyene, Orknøyene og Vestmannaeyar i Island (Åsen 2015).

Fra slutten av 1300-tallet begynte Munkeliv å leie ut grunn på Nordnes, og borgere kunne etablere seg med sjøgårder og hus (Ersland 1994).

Bebyggelsen krøp dermed utover mot Erkebispegården. Klosteret skaffet seg også bryggegårder langs Strandsiden og hadde brygger ved Ockensmuget og ved Vestre Holbergsalmenning mot Nøstet (Lorentzen 1952). Grunnen til Jonsklosteret ble skilt ut fra Munkeliv, og flere grunner kom tidlig i adelsslekters eie (Losne o.fl.).

Pesten (svartedauden) og plyndring midt på 1300-tallet førte til forfall, og på 1400-tallet var klosterets stilling svekket. I 1426 overtok nonnene av brigittaordenen fra Vadstena i Sverige. Etter deres regler skulle klosteret ha minst 60 nonner og 25 munker, og abbedissen var leder. Av munkene skulle 13 være prester, fire var diakoner og åtte legbrødre. I 1455 ble klosteret brent av hanseatene og nonnene flyttet midlertidig til Hovedøya kloster mens Munkeliv ble gjenoppbygget av cistersiensere derfra. I 1478 flyttet brigittinerne tilbake.

Munkelivs gårder (et utvalg) Åsane: Angeltveit, Birkeland, Blindheim, Flaktveit, Lid, Morvik (gnr 185), Myrdal, Saurås, Nedre og øvre Selvik, Teigland, Tellevik, Tuft.

Laksevåg: Bjørndal, Damsgård, Gravdal, Hilleren, Lyngbø.

Fana: Espeland, Øvre og nedre Fyllingen, Henne, Liland, Lønningen, Riple, Sletten, Nedre Totland.

58 O

Ved reformasjonen ble klosteret i 1531 tvunget til å stenge og biskop Gjeble Pederssøn flyttet inn. Klostergodset tilfalt Kronen, og klosteret ble brent av Lensherrens menn i 1536 og revet. Gjeble flyttet til fransiskanernes tidligere klosterbygninger i Vågsbunnen, der han satte i stand kirken til ny Domkirke. Snart overtok lensherre Erik Rosenkrantz mange eiendommer, og bygget Muren etter bybrannen i 1561 med stein fra klosteret. Han hadde arveretter etter de gamle adelsslektene. I 1600 fikk byen overdratt store eiendommer, som snart etter ble fordelt på borgermestre, lagmenn og andre sentrale skikkelser i byen.

Munkelivs hovedområder lå på toppen av Nordnesryggen og ned mot Puddefjorden og Nøstet. Her drev de jordbruk og hadde hager: Strangehagen, Klosterhagen, Kalmarhagen, Dynnerhagen, Schadenberghagen og Rosenberghagen ble anlagt på Munkelivs tidligere eiendom.

Klosterhagen lå vest for Klosteret 1 og strakte seg til Knøsesmuget og Skottesalen (Hartvedt 2013). Her hadde bl.a. apoteker Cornelis Jansen de Lange (1613–1656) hage tidlig på 1600-tallet fra Klosteret og ned til Nøstet (Hartvedt 2013).

Hagen nevnes i en grenseoppgang mellom Nykirken og Domkirkens sogn fra 1647 (Nicolaysen 1868): «Nykirkesogn skal begynne ved Vaagen ved Eskildsgaard (den første søgaard fra Strandgaden udenfor Muren) …» «…derfra op gjennem Hennebysmug (det første udenfor Muren fra Strandgaden), saa op igjennem Pratebomsmug …» «…derfra over Markevejen imellem Laurs Marquardsens fattighus,…» «…og Cornelius ( Jansen de Lange) apothekers hus…» «…derfra igjennem Corneliuses have lige ned til søen, saa at alt det, som ligger sønden for denne streg, svarer til Domkirken, og det som ligger nordenfor, til Nykirken.»

Nonneseter ble grunnlagt ca. 1130 som nonnekloster av benediktinerne tilegnet Jomfru Maria. Etter 1400-tallet ble stillingen svekket og klosteret sto nærmest tomt. Nonnene skal ha vært mest aristokratiske og velstående kvinner fra overklassen, og mindre praktisk anlagt. De drev undervisning av jenter, sykepleie, kopiering av skrifter og kunsthåndverk (Hommedal 2011).

Klosteret må også ha hatt gode inntekter fra jordbruket, for i 1320-årene var det 35 nonner her, og klosteret var et av de rikeste i landet. Det hadde store jordeiendommer i Bergens omland og brygge ved Vågen. Antakelig har de sam-

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 59

arbeidet med munkene i Munkeliv. Etter pesten midt på 1300-tallet var det liten aktivitet, og fra 1455 ble Nonneseter lagt inn under Munkeliv.

Fra 1507 tok antonitterne over en kort periode til Kongen konfiskerte godset i 1528 (Lorentzen 1952, Rian 2009; Åsen 2015).

Nonneseter hadde eiendommer med hager langt innover Marken og ned mot Lille Lungegårdsvannet. Akkurat hvor langt er litt uklart. Klosteret hadde nærmere 300 gårder og gårdparter fra Sunnhordland til Nordfjord.

I Bergen eide det gårder på Bryggen, hadde hager og jord på deler av Sydnes (Nygård) og fra Marken langs Lungegårdsvannet mot Møllendal til Alrekstadvågen. Utenfor byen var mange gårder i Fana i klosterets eie: Apeltun, Bontveit, Nedre Brattland, Frotveit, Grimstad, Haukeland, Håland, Isdalsgårdene, Lund, Nesttun, Nordeide, Nøttveit, Samdal, Skjold, Steinsvik, Stend, Storetveit, Sælen, Sørås, Tveiterås og Årstad (med Kronstad) (Lidén & Magerøy 1980; Hartvedt 2013).

I 1528 ble Nonneseters gods med 272 gårder og gårdparter av Kongen overdratt til lensherre Vincens Lunge (ca. 1493–1536), som bygde den om til sin befestete residens, Lungegården.

Gården ble i slektens eie til 1843 (Rian 2009; Hartvedt 2013).

Jonsklosteret ble grunnlagt ca. 1180 som augustinerkloster tilegnet døperen Johannes.

Grunnen ble skilt ut fra, og lå mer eller mindre omsluttet av Munkeliv, men hadde brygge og bryggegård innerst i Vågsbunnen. Klosteret fikk aldri noen sterk stilling, og hadde få eiendommer utenom Jonsvollene: «...den ryg med tilhørende flade, nu Engen, som gaar omtrent fra Muralmenning til Torvet» (Nicolaisen 1868). Det antas at klosteret hadde hager i dette området, der borgermester og skipsreder mm. Søfren Søfrensen anla Kalmarhagen tidlig på 1600-tallet, og apoteker Cornelius Jansen de Lange dyrket sine urter (Hartvedt 2013).

Kirkegården lå nedenfor klosterkirken mot stranden (Klÿver 1823 i Lidén & Magerøy 1980).

Fra omkring 1400 sto klosteret mer eller mindre tomt, og ca. 1450 ble det nedlagt. Kirken ble drevet som sognekirke noen tiår etter dette, og så sent som i 1517 mottok det almisser fra lybske bergensfarere.

Olavsklosteret i Vågsbunnen (fransiskanerne) og Olavsklosteret på Holmen (dominikanerne) var tiggermunker og etablerte

59 P

seg først omkring 1240. De arbeidet på en annen måte enn de "gamle" ordnene, og etablerte seg ved hovedinnfarten til byen fra sør og nord, der de var i nær kontakt både med folket og sentrale geistelige og verdslige institusjoner. Anleggene deres var ikke klostre i den opprinnelige betydningen, og brødrene bodde ikke fast på samme sted hele sin tjenestetid. De reiste omkring, og ble slik viktige formidlere av nye impulser. De kalte seg brødre (fratres), og drev forkynnelse.

Organiseringen var basert på valgte ledere blant likeverdige brødre, og dette kan ses som en forløper til dagens demokratier. Fransiskanerne konsentrerte seg om omsorgsarbeid blant fattige og syke og førte et asketisk liv (barfotbrødre), mens dominikanerne prioriterte forkynnelsen og boklige studier (predikebrødre) (Hommedal 2011; Åsen 2015).

Fransiskanerne hadde ikke eiendom utenom det de disponerte ved Domkirken og klosteret, men her har de etter alt å dømme hatt hage og dyrket sine urter. Ordenen er generelt regnet for å være dyktige hagebrukere, og kan ha brakt nye urter til byen (Schjelderup 1910). Etter reformasjonen satte den første protestantiske biskop, Gjeble Pederssøn, i stand kirken og bygningene etter fransiskanerne til sin egen residens, og fikk hentet urtegårdsmannen Adrian opp fra Flandern til å legge om hagen etter datidens moderne prinsipper.

Dominikanerne hadde kirkegård ved klosteret på Holmen og antakelig også hager. For øvrig hadde de ikke store eiendommer sentralt i byen. De eide imidlertid Store Milde der de hadde avlsgård og drev hagebruk (Åsen 2015), og de eide trolig en av de gamle storgårdene i Sandviken (Hoffuidtz ødegaard), der de også hadde møllene. Det var i alle fall dette den siste prioren, Jens Mortensen, fikk overdratt i 1530 etter at klosteret ble brent ned (Hjelle 1933).

___________ Kartet (fig. 26) er ikke fullstendig og korrekt i alle detaljer, men illustrerer situasjonen omkring 1340 før Svartedauden, både mht. havets nivå og eiendommenes utstrekning. Kartgrunnlag etter Fossen 2000. Grensen mellom Munkeliv og Nonneseter og Munkelivs grense mot Nordnespynten etter Lorentzen (1952). Jonsklosterets eiendom er fra Lidén & Magerøy (1980), for øvrig følges Bergens byleksikon (Hartvedt 2013).

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 60

Fig. 26. Klostrenes eiendommer i Bergen før Svartedauen (se s. 58–59)

anlagt på grunn jord umiddelbart sør for den gjenværende rest av klosterbygningene. Det ble ikke funnet rester av hageplanter (Hommedal 2014, pers. med.).

Ved Halsnøy kloster finnes et solid bestand av den tidligere omtalte ramsløk. I tillegg finnes også et bestand av legepestrot (Petasites hybridus) og et piletre, en korgpil (Salix viminalis-hybrid), begge kjent som nyttevekster benyttet i medisinen, den siste også kjent brukt til fletting av korger, fiskeruser og teiner (Moe 2013a). Når disse plantene kom dit, er ikke kjent.

De eldste herbariebelegg av legepestrot er fra Bergenhus, funnet for vel hundre og femti år siden. Selv om de artene som er nevnt kan tenkes å ha kommet med munker, kan en ikke utelukke ny introduksjon av slike planter også i mer moderne tid, eller at de har klart å etablere seg på egen hånd.

Hva viser andre klostre oss? Om vi begir oss utenfor Bergen, finner vi i Hamarkrøniken fra tidlig 1500-tall omtaler av hager nær St. Olavsklosteret på Hamar. Her sies det blant annet: «Dett samme Chloster stræde gick rett fremb fra closter kierchegaardens muhr, oc vaar gandsche tett bygd paa baade sider, gaard hoes gaard, med alle de nyttelige huus, som vdi en kiöbstad kunde thienne, oc behouff giordis med deris stuffuer oc kramboder vnder. Item huer

60 U

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 61

gaard vdi det stræde haffde huer sine kaalhauffue, vrterhauffue, eblehauffue, kirsebær haffue, homble hauffuene» (NN 1500–1537).

I våre naboland er det gjort en rekke undersøkelser, og lange lister over ett- og flerårige urter finnes. Listene viser at mange av de artene en fant innen klostrene også fantes blant folk flest. En markert forskjell er likevel at det fantes mer sjeldne og importerte planter innen klostrene enn utenfor (Karg 2007). Fra Storbritannia finnes lignende innholdsrike lister. Noe spesielt er flere funn av opiumvalmue (Papaver somniferum) og hamp/ cannabis (Cannabis sativa) ved noen av klostrene (Dickson 1994).

Det er gjort en del funn av planterester (makrofossiler) på middelaldermateriale i det gamle bergenske havneområdet. Frukter og frø er funnet av f. eks. bringebær (Rubus idaeus), rips (Ribes sp.), humle (Humulus lupulus), eple (Malus silvestris), surkirsebær (Prunus cerasus) og plommer (P. domestica).

Saktens kunne disse funn skyldes lokalt produsert materiale, men noen av dem taler like mye for importvare (Hjelle 2002; Karg 2007). En nyere oversikt over mulige klosterplanter gjenfunnet ved norske klosterruiner er laget av Åsen (2009, 2015). Den viser en lang rekke arter brukt til mat, medisin og krydder, og noen få prydplanter.

Bergens byhager Mens uvissheten ligger over det meste av middelalderens hager, blir forholdene straks klarere etter reformasjonen og omveltningene i siste halvdel av 1500-tallet. Klostrenes og etter hvert hanseatenes monopoler ble brutt og nye ferdsels- og handelsveier åpnet seg. Bergen og deler av Vestlandet lå strategisk til for mottak av kulturimpulser fra Kontinentet, på grunn av byens sentrale funksjon i statsadministrasjon og handel. Klostrene var lagt ned, og de viktigste kulturbærere i landet var nå kongen og den reformerte kirken, embetsverket og militærvesenet. Etter hvert ble det handelsmenn, kjøpmenn, skippere og håndverkere som brakte med seg de nye impulser.

Hager ble etter hvert statussymbol for flere enn adelen og geistligheten.

Samtidig ble husfasadene oppgradert og påkostet med utsmykning og glasert takstein, og bybildet endret karakter. Impulsene brakte med seg moter og nyheter på mange områder, og det åpnet seg muligheter for arkitekter, kunstnere, håndverkere og gartnere som søkte arbeid. Det opprevne og berglendte landskapet langs kysten, der arealer med dyp jord er mangelvare, legger naturlige begrensninger på størrelsen på hus og hage.

Den enkle renessansestilen hadde her fortrinn fremfor de mer plasskrevende og større barokk- og landskapshagene som senere kom på moten.

De små prydhagene kom fra trangbodde byer i Danmark, Nederland og Nord-Tyskland. Byene fikk en ny struktur fra slutten av 1400-tallet som følge av fortetting og økende handel ( J.S. Hansen 2008). Tydeligst er dette

61 V

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 62

Fig. 27. Tolket og oversatt forklaring til prospektets innhold med norsk oversettelse (original).

A. Daß Schloß. (Slottet) B. Ritterdeich (Ridderdammen; den store dammen ved Håkonshallen, senere Kroppedammen) C. S. Marien, Der Teutschen kaufleut kirch. (Mariakirken, de tyske kjøpmenns kirke) D. Der Residierender Anzee Stett behausung. (Den residerende Hansastads bebyggelse) Die Brugk oder Contor genant. (Kalt Bryggen eller Kontoret) E. Der Teutsche kaufleut Rothstube und borse. (De tyske kjøpmenns rådstue og børs) F. S. Halverij, nun Verwust. (St. Hallvards kirke, nå i ruiner; ikke merket i prospektet) G. S. Martini (St. Martins kirken) H. Ingangk der Stat von den Teutschen brugk. (Inngang til byen fra Tyskebryggen) I. Ad. S. Crucem. (Ved Korskirken) K. Thumbkirck und Schule. (Domkirke og skole) L. Hospital von den Teutschen. (Tyskernes hospital).

M. Spittal der Stat. (Byens sykehus) N. Die alte kirch, urbis Carcer. (Den gamle kirke, byens fengsel) O. Der Stat kalck. (‘Kag’ eller ‘kak’ er antydet (som i ‘kakstryke’), dvs. skampæl eller gapestokk).

P. Ein garten teich. (En hagedam) Q. Der Stat marckt vormals. (Byens torg tidligere – altså før i tiden) R. Die Waage, flu. Pontis & Oppidi portus. (Vågen, bryggens sjø & byens havn) S. Deß Biscchoffs garte (Biskopens hage) T. Erichs Rosenkrantz gartte. (Erik Rosenkrantz’ hage) V. S. Ioanns wall. (Jonsvollen) X. Die wartte, Ventorum index. (Utkikksposten, Retningsviser for vind, ‘Fløyen’) Brinckmann (1973); http://prosjektbryggen.no/bryggenleksikon/ scholeusstikket/; Tor Jan Ropeid (4. mars 2018, pers. komm.)

KILDER:

62 W

Byens glemte hager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 63

63 X

Renessansen og Bergens byhager

3246-17-JGR Glemte hager.qxp_Materie 220 x 280 30.10.2018 17.41 Side 64

kanskje i Amsterdam. Der lå handelshusene tett i tett langs kanalene med fasaden opptatt med lasting og lossing av varer, og hagene, som var private, lå bak huset inne i kvartalet. Man kjenner en rekke prospekter fra byer hvor slike anlegg er inntegnet (Schnitler 1915; Salvesen 2018).

I Nederland er midten av 1500-tallet ofte blitt kalt den hollandske klassiske perioden hvor også hagekulturen blomstret, bokstavelig talt (Oldenburger-Ebbers 1992, 2001). Man opererte med rektangulære anlegg med et sideforhold på vanligvis 4:3 eller 2:1, og hagene var som oftest temmelig sparsomt beplantet.

Bergenshumanistene og hagebruket Absalon Pederssøn Beyers (Beyer 1552–1572) og siden Edvard Edvardsens (Edvardsen 1694a/b) skriftlige beretninger er de viktigste kildene vi har i dag, med en rekke detaljer og generelle opplysninger om hager i samtiden.

Trykte og håndtegnete kart som finnes tilbake til 1680-årene, inneholder også opplysninger om hager.

Om vi går videre og leter i bevarte protokoller, regnskapsbøker, rettsdokumenter og tilsvarende arkivstoff, finnes fremdeles flere spredte opplysninger om hager. I første omgang må slike data sees på som biter i et puslespill, noen ganger ligger bitene spredt og isolerte, men etter hvert finner noen sin plass i en større sammenheng. Kildene sier i alle fall fra om at det fantes mange små og noen større hager i byen. Viktige skriftlige bidrag med en rekke henvisninger til eldre litteratur, er senere levert av Schnitler (1915, 1916), og sammenfatninger som har tatt for seg deler av vår hagehistorie finnes hos bl.a. Nøvik (1901), Helland (1916), Skard (1963) og Bruun (2007).

En av de mest toneangivende på hagekunstens område var arkitekt og kunstmaler Hans Vredeman de Vries (1527–ca. 1607). Hans verk om utsmykning og perspektiv i hagen, ‘Hortorum viridariorumque…’ regnes som et hovedverk i renessansen (de Vries 1583). Sentrale elementer i de Vries’ design var løvganger og innhengning av hagens avdelinger. Vi skal se noen eksempler på dette fra Bergen (Fig. 140, 149). Å stille ut moteriktige planter var viktig, og de Vries tegnet gjerne linjer i sine planer. På denne tiden kom da også de første løker og knoller fra Holland til Bergen (se s. 70).

Hieronymus Scholeus. Den eldste illustrasjonen vi har over Bergen, omtalt som Scholeus-prospektet er datert til senest 1579/81 (Fig. 1, 27). Bildet, som finnes i flere versjoner, ble trykket i et stort geografisk atlas utgitt i Köln (Braun & Hogenberg ca. 1585). Prosjektet er mange ganger omtalt, og finnes også analysert (Brinkmann 1973, 1985). Bildet viser i tillegg til kirker og andre sentrale byggverk, også utformingen av diverse hager fra sentrum og utover mot Nordnes. I tillegg til selve detaljene i bildet er flere kirker og områder navngitt.

64 V

Byens glemte hager

Dagfinn Moe

Boken vil forhåpentlig være en viktig referanse i forskning om og formidling av en fascinerende del av vår kulturhistorie, og spore til økt aktpågivenhet for byens grønne lunger.

ISBN 978-82-450-2652-8

,!7II2E5-acgfci!

BYENS GLEMTE HAGER

Bergens utvikling som by, med skiftende moter og levesett, vises fra en ny og kanskje overraskende side med bakgrunn i et omfattende arbeid med historiske bykart, gamle og nye trykksaker, bilder, fotografier og arkiver, så vel som muntlige beretninger. Ikke minst forteller boken om bergensernes evne til å fryde seg over hager og parker som et sted for glede, nytelse og nytte. Her dokumenteres en tradisjon som må dyrkes for å bevares, og dermed pålegges også byen et stort ansvar.

BERGEN – EN INNFALLSPORT FOR HAGEKUNST 1276–1900

Byens glemte hager beskriver Bergens hagehistorie i perioden fra 1276 til 1900, en historie som er mye mer omfattende enn tidligere kjent.

Vi får et unikt innblikk i hagekunstens utvikling ved å følge historiske personer, hager og hendelser, fra middelalderens slotts- og klosterhager, via renessansens stramme mønstre til opplysningstidens landskapsstil og borgerskapets lyststeder.

Dagfinn Moe

BYENS GLEMTE HAGER BERGEN – EN INNFALLSPORT FOR HAGEKUNST 1276–1900