Barnehagelæreren i en foranderlig verden (9788245037241)

Marit Heldal | Trond Løge Hagen

Ingvild Olsen Olaussen | Gry Mette D. Haugen

Barnehagelæreren

Marit Heldal | Trond Løge Hagen

Ingvild Olsen Olaussen | Gry Mette D. Haugen

Barnehagelæreren

i en foranderlig verden

–bærekraftige og kultursensitive praksiser

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-3724-1

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsfoto: Knut Bry

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

Utgangspunktet for denne boka var etablering av naturbarnehagen Mikros Dounias på den greske øya Lesvos i Hellas. På et verdenskart vil du finne Lesvos like sør for inngangen til Bosporos, stredet som skiller den europeiske og den asiatiske delen av Tyrkia. Lesvos er øya der Aristoteles gjorde sine artskartlegginger, og hvor den kvinnelige lyrikeren Sapho grunnla det som sies å være det første universitet for kvinner. Her finner du mer enn 11 millioner oliventrær og et rikt fugleliv, siden øya er «mellomlanding» for trekkfugler på vei til og fra det afrikanske kontinentet. Vakker natur og sentral beliggenhet gjør Lesvos til en «mellomlanding» for mennesker også. Turisme er en viktig næring, og de siste årene har det kommet mange flyktninger til øya – i det som har blitt omtalt som Flyktningkrisen.

På havna i Mitilini, hovedstaden på Lesvos, står en statue av en kvinne med et lite barn i armene og to andre barn som klamrer seg til bena hennes. Dette er et minnesmerke fra den største flyktningkrisen på øya som skjedde i kjølvannet av Det osmanske rikets oppløsning på 1920-tallet. Da den gresk-tyrkiske krigen tok slutt i 1922, var det inngått en avtale om folkeutveksling som innebar at 1,2 millioner grekere måtte forlate Tyrkia, og en halv million tyrkere forlate Hellas. Befolkningsutvekslingen, eller «katastrofen», som året 1923 blir kalt i Hellas, ble administrert av Folkeforbundet ledet av Høykommissæren for flyktninger, Fridtjof Nansen.

Da den største mengden mennesker på flukt kom til Lesvos sommeren 2015, ble det tatt et bilde av tre gamle damer som sitter på en benk – den ene gir melk til et spedbarn. Barnet har ankommet som flyktning i en overfylt gummibåt og er sterkt nedkjølt. Bestemødrene uttalte til journalisten og fotografen at «Vi er alle flyktninger». I mai 2022 var mer enn 100 millioner mennesker på flukt i verden på grunn av forfølgelse, konflikt, vold, menneskerettsbrudd eller hendelser som rører ved den offentlig orden. Tallet inkluderer både flyktninger og asylsøkere, samt de vel 50 millioner menneskene som er internt fordrevne på grunn av konflikt i sine egne land. Antallet flyktninger og fordrevne på globalt nivå var på vei mot 90 millioner allerede ved utgangen av 2021, drevet av nye eller langvarige konflikter i land som Etiopia, Burkina Faso, Myanmar, Nigeria, Afghanistan og Den demokratiske republikken Kongo. I tillegg kommer krigen i Ukraina.

På Lesvos har de alltid opplevd at mennesker har kommet på gjennomreise. Hit kom også en av denne bokas redaktører vinteren 2017 for å jobbe som frivillig i en av flyktningleirene på øya. Kapittelet «Møter i en flyktningleir – veien til Mikros

Dounias» handler om bakgrunnen for etableringen av naturbarnehagen Mikros

Dounias. En av grunntankene bak denne barnehagen var å skape et fellesskap for barn og familier fra både flyktningleiren og det greske lokalmiljøet på øya. Mikros

Dounias betyr «liten verden» på gresk, farsi, kurdisk og arabisk. I litt over tre år var denne barnehagen et trygt sted for barn fra flyktningleiren Pikpa og barn fra

lokalmiljøet på Lesvos. Barn som lever store deler av barndommen på flukt, trenger hverdagsrutiner og en trygg plass for fri lek. I Mikros Dounias var det tre faste ansatte: Katerina, Giannis og Kyveli – alle med faglig kompetanse om barn og tidlig barndom. De har alle bidratt med sine praksisfortellinger til denne boka. Tusen takk! Redaktørene av boka har vært på flere besøk i Mikros Dounias, og ideen til boka ble til gjennom samtaler under trærne i Mikros Dounias. Den franske filosofen Paul Ricoeur skriver:

I kosmisk målestokk er vår livslengde ubetydelig, dog er det korte tidsrom vi opptrer på verdens scene, åsted for ethvert spørsmål om mening.

Med det setter han fingeren på en opplevelse vi kjenner oss igjen i, både å oppleve seg svært liten i verden, men med behov for å skape mening og sammenheng i tilværelsen. I mai 2022 deltok vi på en konferanse i Volos; Hellas. Her møtte vi den islandske filosofen Atli Harðarson som viste seg å være en stor kjenner av gresk historie og kultur. Vi takker Atli for en nydelig epilog. Vi ønsker å rette en stor takk til Jannike i Fagbokforlaget, som har guidet oss gjennom denne prosessen med positiv varme og stor forståelse i møtet med travle forfattere. Det har vært en glede å få samarbeide med deg. Vi vil også rette en stor takk til den anonyme fagkonsulenten som på et kritisk punkt leste manus og kom med svært verdifulle innspill.

Fotografen Knut Bry har tilbragt flere perioder som solidaritetsarbeider på Lesvos. En stor takk til Knut som har delt raust av sine bilder med oss. Bildene forteller sine egne historier. Vi har valgt å plassere bildene mellom bokens kapitler. De reflekterer ikke nødvendigvis den spesifikke tematikken i enkeltkapitlene de står i nærhet av, men boka som helhet. Her kan leseren finne sine egne meningsforbindelser. Vi håper bildene kan åpne andre rom for refleksjon og ettertanke enn de teksten åpner for. Noen av bildene viser konkrete situasjoner fra dagliglivet i naturbarnehagen Mikros Dounias, et dagligliv som til dels også beskrives i tekstene i kapitlene 2, 4, 5 og 6. Vi håper fortellingene i denne boka bidrar til å binde sammen personlige, lokale og globale perspektiver knyttet til det å være menneske i en foranderlig verden og vise vei til fellesskap.

Trondheim, januar 2023

Marit, Trond, Ingvild og Gry Mette

Innhold

Barnehagelæreren i en foranderlig verden –en narrativ tilnærming til bærekraftige og kultursensitive praksiser

Gry Mette D. Haugen, Ingvild O. Olaussen, Trond L. Hagen og Marit Heldal

Innledning

Målgruppen for denne boka er først og fremst fremtidige og nyutdannede barnehagelærere som skal arbeide i en foranderlig verden. Bokas tittel viser til at vi lever i en verden i forandring, forandringer du og jeg som enkeltindivider ikke rår over. Bare i løpet av det siste tiåret har vi vært vitne til store omveltninger og utfordringer knyttet til klima, migrasjon, pandemi og, i 2022, et Europa i krig. Dette er endringer som fører til mindre forutsigbarhet, økte sosioøkonomiske forskjeller og økt migrasjon. I mai 2022 var for første gang mer enn 100 millioner mennesker i verden på flukt. Mennesker som har flyktet på grunn av forfølgelse, konflikt, vold, menneskerettsbrudd eller andre hendelser (FN, 2022a). Mens barn utgjør en tredjedel av verdens befolkning, utgjør de nærmere halvparten av alle flyktninger (FN, 2016). Å arbeide for barns beste i en foranderlig verden krever noe av oss alle, ikke minst av deg som skal arbeide eller arbeider i barnehagen. Barn er fremtiden. Derfor er barnehagen en arena som åpner for både håp, fellesskap og demokratiske praksiser. Med et overordnet utgangspunkt i kultursensitive praksiser og sosial bærekraft presenterer vi i denne boka praksisnære fortellinger fra ulike barnehagekontekster, også utenfor Norge. Samtidig drar vi veksler på relevant teori og tidligere forskning. Bokas kapitler er inspirert av en narrativ tilnærming, noe som betyr at større og mindre praksisnære fortellinger har en sentral plass. Dette kapitlet innledes med en kort redegjørelse for tall og begreper knyttet til mangfold i befolkningen. Deretter gir vi en kort redegjørelse for begrepene kultursensitivitet og sosial bærekraft, samt en beskrivelse av vår bruk av narrativ teori og metode. Videre følger en kort presentasjon av de ulike kapitlene i boka.

Et samfunn preget av økt mangfold

Sentrale utviklingstrekk i dagens Norge er blant annet at vi er blitt en større andel eldre og en mindre andel barn, samt flere innbyggere med migrasjonsbakgrunn. Begrepsbruk er viktig når vi snakker om ulike grupper i befolkningen, og når en viser til statistikk, må virkeligheten forenkles. Statistisk sentralbyrå (SSB) deler inn befolkningen i tre grupper, i) innvandrere, definert som personer som selv har innvandret til Norge og som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre, ii) norskfødte med innvandrerforeldre, som er personer født i Norge av to

utenlandsfødte foreldre, og iii) den øvrige befolkningen. Ikke alle er komfortable med å bli betegnet som «innvandrere» eller «den øvrige befolkningen», men i denne boka har vi valgt å benytte SSB sine definisjoner. I flere sammenhenger pågår det imidlertid diskusjoner knyttet til i hvor mange generasjoner personer skal betegnes som «innvandrere», eller hvor lenge man må bo i Norge for å betegnes som «norsk». Det kan være verdt å merke seg at betegnelsen «tredjegenerasjons innvandrere», som ofte benyttes i media, ikke benyttes i offisiell statistikk, da denne gruppen inngår i kategorien «den øvrige befolkningen». Innen offentlig statistikk brukes heller ikke betegnelsen «innvandrerbefolkning», men samlebetegnelsen «personer med innvandrerbakgrunn». Ved inngangen til 2022 var det 1 025 175 personer i Norge med innvandrerbakgrunn, dette tilsvarer 19 prosent av befolkningen (SSB, 2022).

Innbyggere med innvandrerbakgrunn (innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre) i Norge kommer fra til sammen 223 forskjellige land, hvor flest kommer fra Polen, etterfulgt av Litauen, Somalia, Pakistan og Syria. Ser vi kun på gruppen innvandrere, kommer flest fra Polen, Litauen og Sverige, noe som kan forklares med at de fleste i disse gruppene kommer som arbeidsinnvandrere knyttet til EØS avtalen.

I dag har om lag hvert femte barn i norske barnehager foreldre som ikke er født i Norge, og andelen barn med innvandrerbakgrunn var i 2021 19,5 prosent på landsbasis (SSB, 2022). Her er det imidlertid store lokale variasjoner. Mens noen barnehager i Oslo øst kan ha en stor overvekt av barn av innvandrere, kan det motsatte være tilfellet i Oslo vest. Uansett har de fleste barnehager barn med ulike bakgrunn, og ifølge Glaser (2018, s. 18) har den monokulturelle barnehagen i stor grad blitt erstattet av den flerkulturelle barnehagen med variasjon i foreldrenes landbakgrunn, tradisjon, kultur og religion, samt variasjon i familiepraksis og oppdragelsesstil. Fordi den norske barnehagehverdagen i stadig sterkere grad preges av heterogenitet og mangfold, pekes det på behovet for en praktisering av en mer «kultursensitiv omsorg» (Zachrisen, 2020). Det å arbeide med kultursensitivitet kan forstås som et element i det å arbeide med sosial bærekraft. I stortingsmeldingen «Muligheter for alle – Fordeling og sosial bærekraft» (2018–2019) presenterer regjeringens innsats for å bidra til sosial bærekraft. Meldingen viser hvordan ulike innvandrergrupper kommer dårligere ut enn resten av befolkningen knyttet både til økonomi, sysselsetting, helse og sosial deltagelse. Arbeidet med inkludering starter i barnehagen, og det å arbeide

med sosial utjevning er understreket i Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver (KD, 2017), heretter omtalt som rammeplanen. Det er viktig at mangfoldet i befolkningen gjenspeiles blant de ansatte i barnehagen, og at barna erfarer demokrati og inkluderende praksiser i barnehagehverdagen. Arbeidet med å fremme kultursensitivitet og sosial bærekraft angår oss alle, og barnehagebarn må gis mulighet til å være del av praksiser hvor slike verdier settes i spill.

Med fokus på kultursensitiv og bærekraftig barnehagepraksis

FNs offisielle definisjon av bærekraftig utvikling er: Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. For å forenes om felles sentrale målsettinger vedtok FN høsten 2015 Agenda 2030, som angir 17 bærekraftsmål for å skape en bærekraftig utvikling på kloden ved å jobbe mot å bekjempe fattigdom og ulikhet, samt stoppe klimaendringene. Alt dette innen år 2030 (se figur 1.1).

Figur 1.1 FNs bærekraftmål (FN, 2022b).

Barnehagens bærekraftsrolle er tydelig forankret i FNs bærekraftsmål (FN, 2022b), og rammeplanen fremhever at barnehagen skal fremme verdier knyttet til en bærekraftig utvikling, og at barna skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen.

Med bakgrunn i rammeplanen skal du som barnehagelærer bidra til å skape forståelse for at dagens handlinger påvirker fremtiden, både miljømessig, sosialt og økonomisk, og legge et grunnlag for solidaritet gjennom kritisk tenkning og etisk handling.

For å skape en bærekraftig utvikling må verden samarbeide innenfor områdene klima og miljø, økonomi og sosiale forhold. Dette blir gjerne omtalt som de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling. Det er verdt å merke seg at FN fremhever at det er sammenhengen mellom disse tre dimensjonene som avgjør hvorvidt noe er bærekraftig. Vi mennesker må sammen finne løsninger som balanserer belastningen på miljøet med forbruket og økonomien vår, og vi må finne bedre måter å fordele ressursene på. Disse bærekraftsmålene er ment som en rettesnor for at alle land skal gjøre en global innsats for en bærekraftig utvikling. Noen av kapitlene i denne boka retter spesielt fokus mot hvordan du som barnehagelærer kan bidra til en mer bærekraftig verden, med et særlig fokus på sosial bærekraft. Dillard, Dujon og King (2015, s. 4) oppsummerer sosial bærekraft som en prosess som fremmer sosial helse og velferd, og som er avhengig av sosiale institusjoner som støtter økologisk og økonomisk bærekraft, både nå og i fremtiden. Barnehagen er eksempel på en slik institusjon. Spesiell oppmerksomhet må rettes mot barns rettigheter til å delta, slik det fremgår av FNs bærekraftsmål nr. 17 og barnekonvensjonens paragraf 12. Dette perspektivet fremmer en konseptualisering og en verdibasert tilnærming til barn som aktive subjekter og kompetente individer. Det er også et perspektiv som er viktig for sosial bærekraft i tidlig oppvekst, særlig forståelsen av barn som individer med rettigheter og som likeverdige medlemmer av sosiale og kulturelle grupper (Somerville & Williams, 2015). Ifølge Pramling Samuelsson og Park (2017) bør en slik verdibasert tilnærming gi barn mulighet til å ta initiativ, tenke og utvikle egne refleksjoner. I denne sammenhengen vil en barnehage med barnehagelærere som har god kunnskap om, og utøvelse av, en bærekraftig praksis gjennom en verdibasert tilnærming være et viktig bidrag til å gi barn gode erfaringer (Heldal et al., 2021). Dette krever en praksis der du som barnehagelærer hele tiden må reflektere over egne verdier og møte hvert enkelt barn med et profesjonelt syn på handling og ansvar.

I denne boka legges det til grunn en verdibasert tilnærming til sosial bærekraft, noe som er i samsvar med FNs bærekraftsdelmål 4.7, som presiserer følgende:

Innen 2030 sikre at alle elever og studenter tilegner seg den kompetansen som er nødvendig for å fremme bærekraftig utvikling, blant annet gjennom utdanning i bærekraftig utvikling og livsstil, menneskerettigheter, likestilling, fremme av freds- og ikkevoldskultur, globalt borgerskap og verdsetting av kulturelt mangfold og kulturens bidrag til bærekraftig utvikling.

Dette er i tråd med Davis’ (2014) flerdimensjonale tilnærming til barns rettigheter, spesielt kollektive rettigheter og rettigheter mellom generasjoner. Det handler om å bringe mennesker sammen for å tjene kollektive interesser, og håndtere ansvaret mellom generasjoner.

Et viktig element i sosial bærekraft er praktisering av «kultursensitivitet», ofte omtalt som «kultursensitiv omsorg». Begrepet er oversatt fra engelsk «cultural sensitive care», et konsept som opprinnelig var knyttet til skolens omsorgsarbeid (Gay, 2010), men aktualiseres for barnehagen i en norsk kontekst av Zachrisen (2020). Ifølge Zachrisen har det med fremveksten av den flerkulturelle barnehagen «vokst frem en forståelse for at våre forestillinger om omsorg i en norsk barnehagekontekst må gjennomtenkes og videreutvikles» (Zachrisen, 2020, s.40). Et viktig aspekt ved kultursensitiv omsorgsutøvelse er at mangfold sees som en styrke. Målet for en kultursensitiv omsorg er å gi barn handlekraft gjennom å anerkjenne deres kunnskaper, erfaringer, interesser og lekpreferanser (Zachrisen, 2020, s. 88). I boka er dette en gjennomgående tenkning, og du kan finne eksempler på utøvelse av sosial bærekraft og kultursensitive praksiser i de ulike kapitlene som følger.

Narrativ teoretisk og metodisk tilnærming

Livet er så uhåndgripelig at vi griper til fortellingen for å organisere våre opplevelser, hevder Ricoeur (1999). Alle kapitlene i denne boka har en narrativ tilnærming, om enn på litt ulikt vis. Med dette utgangspunktet slutter vi oss til en lang forsker- og formidlingstradisjon (Gudmundsdottir, 2011; Polkinghorne, 1995; Connelly & Clandinin, 2006; Clandinin & Connelly, 2000; Clandinin, 2013;

Caine et al., 2013; Sørly & Blix, 2017; Ødegaard & Økland, 2015). Clandinin og Connelly beskriver også livet som fylt med fortellende fragmenter oppført i store øyeblikk av tid og rom (2000, s. 17). Menneskets evne til å strukturere sine erfaringer og opplevelser i en fortelling er grunnleggende for en narrativ tilnærming (Bruner, 1996; Ricoeur, 1999; Clandinin & Connelly, 2000; Polkinghorne, 1995). En narrativ tilnærming knytter sammen forbindelser som er både personlige (individuelle fortellinger), lokale (for eksempel nasjonale styringsdokumenter som rammeplanen) og globale (ulike diskurser som for eksempel demokrati vs. diktatur), og kan være både en teori (konseptuell – knyttet til begrep) og en metode (strukturering av fortellinger etc.) (Somers & Gibson, 1994; Johansson, 2005). Fortellinger fortalt og gjenfortalt i en sammenheng, kan bekrefte og reprodusere allerede eksisterende forståelser. Samtidig kan fortellinger være med på å utfordre og bidra til ny forståelse og endring. Ved å benytte en narrativ tilnærming har vi lagt vekt på å presentere fortellinger fra ulike perspektiver, både personlige, kroppslige, kunstneriske, materielle eller digitale, konseptuelle og teoretiske. Målet med å bruke narrativ tilnærming i denne boka er å rette oppmerksomheten mot hvordan narrativ er knyttet sammen med forbindelser som er personlige, lokale og globale.

Å skape mening og forståelse er ikke gjort en gang for alle. Det er heller ikke snakk om en overordnet mening, eller en sannhet. Forfatterne i denne boka setter i sine kapitler på ulikt vis søkelys på hvordan meningsskapende prosesser skjer om og om igjen (Ricoeur, 1999; Gudmunsdóttir, 2011). Meninger, holdninger og forståelser må reforhandles i møte med en stadig mer kompleks og bevegelig verden. En slik prosess utgjør også navet i sosial bærekraft, hvor aktører, både barn og voksne, må delta i meningsforhandling som de er en del av (Somerville & Williams, 2015; Pramling Samuelsson & Park, 2017).

Metodisk setter kapittelforfatterne sanselige opplevelser, erfaringer og levd liv i spill i ulike former for narrativ som for eksempel praksisfortellinger, episodebeskrivelser og observasjoner. Gjennom å gi levde opplevelser og sanselige erfaringer en form fikseres hendelsen, skriver Gudmunsdóttir (2011). De fikserte hendelsene, observasjoner og praksisfortellinger gjenspeiler observatørens møte med hendelsen. Bare det å plukke ut en hendelse er et valg som springer ut av hvem observatøren er. I nedtegnelsen av en handling tas handlingen ut av sin kontekst og løses fra forbindelsene som holder handlingen til tiden og rommet (Clandinin & Connelly, 2000). Et betimelig spørsmål for observatøren kan være:

Hva ved det omkringliggende er det vesentlig å si noe om? Hvilke forbindelser må det pekes på og redegjøres for?

Anonymisering er en innarbeidet formell handling som også bidrar til å løsrive handlingen fra de personer og den handling som opprinnelig fant sted. I observasjonene og praksisfortellingene som er gjengitt i denne boka, er flere av navnene endret og anonymisert. Dette er med på å fjerne handlingen fra den som utførte den. Idet vi løsriver handlingen fra tiden, er det noe som går tapt, blant annet koblingen til den personen som utførte handlingen. Det er etiske implikasjoner forbundet med å bruke andres erfaringer og opplevelser. Når det er snakk om barn, er det foreldrene og ikke barnet selv som gir endelig samtykke til at fortellingen kan benyttes (Olaussen, 2018).

En variant av narrativ metode er det vi kjenner som praksisfortellinger. Praksisfortellinger inviterer til å sette erfaringer fra praksis i sammenheng med teoretiske refleksjoner for å styrke sammenhengen mellom teori og praksis (Birkeland & Ødegaard, 2002; Ødegaard & Økland, 2015; Eilifsen, 2015). Målet er ikke å skrive frem en fasit, men å belyse spørsmål som dukker opp når man studerer eller reflekterer over praksis, og videre utvikle kompetanse til kritisk refleksjon over egen praksis. Gjennom å sette ord på egne erfaringer kan det bli enklere å betrakte sine handlinger, og dermed lettere å reflektere over egen praksis (Johansson, 2005).

Gjennom analysene i denne boka trekkes handlingen enda lenger vekk fra dens opprinnelige sammenheng. Når man gjør dette, åpnes det opp for at øyeblikk eller hendelser som er løftet frem i boka, finner nye meningsforbindelser og betydninger i møte med nye fortolkningsrammer (Olaussen, 2018). Slik beveger fortellingene seg, og slik endrer vi våre verdier og forestillinger og i neste omgang våre praksiser. Gudmundsdòttir (2011, s. 47) peker på hvordan narrativ fortolkning konstitueres nettopp i bevegelsen mellom delene i form av enkeltepisoder og helheten og måten de gir hverandre mening på.

Ifølge forskrift for barnehagelærerutdanningen skal utdanningen blant annet fremme et tydelig mangfoldsperspektiv: «Barnehagelærerutdanningen skal kvalifisere kandidaten til å utøve barnehagelæreryrket i et samfunn som preges av mangfold og endring» (Kunnskapsdepartementet, 2012). Dette innebærer altså et ansvar for deg som barnehagelærerstudent og fremtidig barnehagelærer.

Narrativene, slik de presenteres i denne boka, henvender seg, som nevnt, til fremtidige og nyutdannede barnehagelærere. Selv om du tilhører målgruppa, vil

narrativene kunne oppleves ulikt fra person til person. I møtet med deg oppstår nye fortolkninger av narrativene der dine referanser og erfaringer spiller inn. Håpet er at du skal finne ett eller flere narrativ som gir retning og åpner for en mer bærekraftig og kultursensitiv praksis i en foranderlig verden.

Bokas videre oppbygging

I kapittel 2, Møter i en flyktningleir – Veien til Mikros Dounias, gir Heldal leseren innblikk i ulike møter i en flyktningleir ved å vise til glimt av de historiene som mange av barna og deres familier i flyktningleiren brakte med seg. Med utgangspunkt i disse møtene reflekterer Heldal over hvordan du som barnehagelærer kan møte barn og deres familier i en sårbar situasjon. Flere av barna bar på dramatiske historier om vold og overgrep, et tema som utdypes videre i kapittel 3 av Katrin G. Brubakk. I kapittelet Barn på flukt – en psykologs erfaringer med feltarbeid i en flyktningleir gir Brubakk eksempler fra egen praksis som psykolog i en flyktningleir. I forfatterens fortellinger om barn på flukt flettes teori og profesjonelle vurderinger sammen. I både kapittel 2 og 3 gis det eksempler på hvordan vanskelige og sårbare livssituasjoner for barn og foreldre på flukt fordrer både omsorg og kultursensitivitet.

I kapittel 4, Fra vitnemål til virkelighet – refleksjoner fra en nyutdannet barnehagelærer, viser barnehagelærer Ingrid Osen sammen med Marit Heldal hvordan man kan møte barn og foreldre som «lever på vent» i en flyktningleir. Kapitlet viser både til erfaringer som er spesifikke for denne spesielle livssituasjonen, men også til erfaringer som er gjenkjennbare i en norsk kontekst.

Prinsippet om sosial bærekraft og naturbarnehage løftes frem i kapittel 5, Naturen som pedagogisk ressurs i bærekraftige praksiser av Trond Løge Hagen. Her rettes søkelyset mot hvordan naturen og naturlekeplassen kan gi gode betingelser for lek og utvikling av vennskap på tvers av ulike språk og kulturer. Ved å løfte frem narrativer fra hverdagslivet i naturbarnehagen Mikros Dounias gis eksempler på betydningen av en naturbarnehage i et bærekraftsperspektiv.

Kapittel 6, Betydning av kroppslig samspill – når et felles verbalspråk mangler, spinner videre på betydning av naturen som kontekst. Ved hjelp av praksisfortelleringer fra Mikros Dounias setter Ingvild O. Olaussen søkelys på kroppsspråk og estetiske uttrykks- og deltakelsesformer. I kapitlet diskuteres muligheter for barnehagelæreren som ligger i bevisstheten om kroppslige og

estetiske uttrykks- og deltagelsesformer som en forutsetning for samspill og sosial bærekraft.

I kapittel 7, 8, 9 og 10 beveger vi oss i dynamikken mellom aktørperspektivet (det som foregår i praksis i ulike barnehager både i Norge og andre land) og de strukturelle rammene som legger føringer i et samfunn (samfunnets innretning). Her er individuelle narrativ i berøring med både narrativ i form av styringsdokumenter og overordnede narrativ i form av ulike diskurser. I kapittel 7, Familieforståelse i en foranderlig verden, retter Gry Mette D. Haugen oppmerksomheten mot hvordan familie og familiemangfold kan forstås, defineres og praktiseres ulikt, i ulike kulturer og kontekster. Enhver familie bærer sitt narrativ som i møtet med samfunnets og politikkens narrativ må reforhandles og omskrives. Haugen viser hvordan politiske og sosiokulturelle forankrede familiefortellinger har forandret seg over tid, og hvordan de fortsetter å utvikle seg på tvers av kulturer og innenfor mangfoldige samfunn.

I kapittel 8, Barnehagens verdigrunnlag – ledelse i en mangfoldig barnehage, viser Wencke H. Iversen, ved hjelp av narrativ fra egen praksis, hvordan organisasjonsteoretiske perspektiver og barnehagens kultursensitive praksiser må ledes ved kontinuerlig refleksjon og kunnskapsutvikling. Her knyttes for eksempel narrativ om foreldresamarbeid til mangfoldsledelse. Kapitlet synliggjør betydningen av å revurdere sitt eget narrativ i møte med mangfoldige praksiser.

Foreldresamarbeid er videre tema for kapittel 9, Barnehage–hjem-samarbeid i et mangfoldig samfunn, av Mirjam D. Bergsland. Bergsland tar for seg samarbeid mellom minoritetsforeldre og barnehagen. Kapitlet viser hvordan skillet mellom oss og dem er uheldig, og legger samtidig vekt på å beskrive heterogeniteten som eksisterer i gruppen av foreldre med minoritetsbakgrunn. Med utgangspunkt i Bourdieus tanker trekker Bergsland frem nyanser og forskjeller i foreldresamarbeid, og kapitlet understreker at barnehagelæreren skal bidra til at samarbeidet preges av likeverd, anerkjennelse og respekt.

I kapittel 10, Internasjonal erfaring som kilde til profesjonell læring og utvikling, viser Gjertrud Stordal hvordan internasjonalt studentarbeid og studentutveksling skaper nye narrativ og brytninger som gir inngang til flerkulturell forståelse, demokrati og likeverd. I kapitlet operasjonaliseres slik bokas sentrale begreper sosial bærekraft og kultursensitivitet gjennom å gi eksempler på profesjonell utvikling som skjer i kontakt med barnehager i ulike samfunn og land.

Bokas siste del har en mer filosofisk innretning hvor refleksjoner knyttet til profesjonell dømmekraft står sentralt. I kapittel 11, Profesjonell dømmekraft, gir Geir Aaserud en teoretisk inngang til betydningen av å være profesjonsutøver i praksis, og betydningen av kultursensitiv dømmekraft med utgangspunkt i politiske perspektiver og narrativ filosofi fra henholdsvis den tyske filosofen Hannah Arendt og den franske filosofen Paul Ricoeur.

I kapittel 12 spinner Paal Christian Bjønnes videre på begrepet dømmekraft med kapitlet En barnehagelærers blikk på digitale praksiser i barnehagen. I kapitlet blir fortellinger om digitale praksiser i barnehagen diskutert. Her tar Bjønnes for seg et av vår tids store narrativ, fremveksten av det digitale, og digitale veier til nye fellesskap i en foranderlig verden.

Boka avrundes med kapittel 13: Med usikkerhet som fundament – fortellinger som former av Ingvild O. Olaussen. Her viser Olaussen hvordan du som barnehagelærer kan legge til rette for barns mulighet til å bruke sin fantasi og erfaringer gjennom å skape en kollektiv praksis for muntlig fortelling. Forfatteren synliggjør hvordan en gjennom muntlig fortelling kan iscenesette erfaringer i nye fortellinger for å utvikle fellesskap, tanker og holdninger i møte med en foranderlig verden og slik styrke barns stemme og kritiske blikk.

Ved å vise til ulike former for fortellinger ønsker vi med de ulike kapitlene å bevege leseren samt bidra til videreutvikling av tidligere erfaringer. Vi håper leseren i møte med andre livshistorier og fortellinger om kultursensitive praksiser kan stimuleres til refleksjon og bevisstgjøring samt vise vei til bærekraftige fellesskap.

Referanser

Birkeland, L. & Ødegaard, E.E. (2002) Tusen erfaringer søker fortellinger. Rapport HiB 2/2002.

Bruner, J. (1996). Utdanningskultur og læring. Ad Notam Gyldendal.

Caine, V., Estefan, A. & Clandinin, D.J. (2013). A return to methodological commitment: Reflections on narrative inquiry. Scandinavian Journal of Educational Research, 57(6), 574–586. https://doi.org/10.1080/00313831.2013.798833

Clandinin, D.J. (2013). Engaging in Narrative Inquiry. Left Coast.

Clandinin, D.J. & Connely F.M. (2000). Narrative Inquiry – Experience and Story in Qualitative Research. Jossey-Bass.

Clandinin, D.J. & Rosiek, J. (2007). Mapping a landscape of narrative inquiry: Borderland spaces and tensions. I D.J. Clandinin (red.), Handbook of Narrative Inquiry: Mapping a Methodology (s. 35–75). Sage.

Connelly, F.M. & Clandinin, D.J. (2006). Narrative inquiry. I J.L. Green, G. Camilli & P. Elmore (red.), Handbook of Complementary Methods in Education Research (3. utg., s. 477–487). Lawrence Erlbaum.

Davis, J. (2014). What is early childhood education for sustainability and why does it matter? I J. Davis (red.), Young Children and the Environment: Early Education for Sustainability (2. utg., 7–31). https://doi.org/10.1017/CBO9781107280236.004

Dillard, J., Dujon, V. & King, M.C. (red.) (2015). Understanding the Social Dimension of Sustainability. Routledge.

Eilifsen, M. (2015). Praksisfortellingen – Mulighet for sammenheng mellom teoretisk og praktisk kunnskap. I E. Eriksen Ødegaard & M.S. Økland (red.), Fortellinger fra praksis: Trøbbel, vendepunkt og stolthet. Fagbokforlaget.

FN (2022a). Mennesker på flukt. Hentet 16. juni 2022 fra: https://www.fn.no/tema/ flyktninger/mennesker-paa-flukt.

FN (2022b). FNs Bærekraftsmål. Hentet 30. mai 2022 fra: https://www.fn.no/om-fn/ fns-baerekraftsmaal

FN (2016). Barn på flukt. Hentet fra: https://www.fn.no/nyheter/50-millioner-barnpaa-flukt

Gay, G. (2010). Culturally Responsive Teaching: Theory, Research and Practice. Teacher College Press.

Glaser, V. (2018). Foreldresamarbeid. Barnehagen i et mangfoldig samfunn Universitetsforlaget.

Gudmundsdóttir, S. (2011). Narrativ forskning på pedagogisk praksis. I T. Moen & R.Karlsdóttir (red.), Sentrale aspekter ved kvalitativ forskning (s. 45–69). Tapir Akademiske forlag.

Heldal, M., Hagen, T.L., Olaussen, I. O. & Haugen, G.M.D. (2021). Social Sustainable Education in a Refugee Camp. Sustainability, 13(7), 3925.

Johansson, A. (2005) Narrativ teori och metod. Med livsberättelsen i fokus. Studentlitteratur.

Kunnskapsdepartementet (2012). Forskrift for rammeplan om barnehagelærerutdanningen. https://lovdata.no/dokument/LTI/ forskrift/2012-06-04-475

Kunnskapsdepartementet (2017). Forskrift for rammeplan om barnehagens innhold og oppgaver. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2012-06-04475?q=barnehage

For første gang i verdenshistorien er over hundre millioner mennesker på flukt. Halvparten av disse er barn. Betydningen av kunnskap om barn og tidlig barndom er viktigere enn noen gang!

I boken Barnehagelæreren i en foranderlig verden – bærekraftige og kultursensitive praksiser presenteres fortellinger som retter søkelys mot betydningen av barnehagelærerrollen og kunnskapen om tidlig barndom i samfunn preget av mangfold og forandring.

I noen av kapitlene ser forfatterne nærmere på hvordan barnehagelæreren kan bidra til mer kultursensitive og bærekraftige praksiser, ved å gi eksempler fra en barnehage i en flyktningleir i Hellas, samt fra ulike barnehagekontekster i Norge. I andre kapitler bidrar de med teoretiske og filosofiske perspektiver knyttet til betydningen av barnehagen som en viktig samfunnsinstitusjon, og barnehagelæreren som samfunnsaktør i en global verden.

Målgruppen for boken er barnehagelærerstudenter på ulike nivå, barnehagelærere og andre yrkesgrupper som arbeider med barn og familier.

Redaktørene er ansatt ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning i Trondheim.

Marit Heldal er førstelektor i pedagogikk.

Trond Løge Hagen er førstelektor i fysisk aktivitet og helse.

Ingvild Olsen Olaussen er førsteamanuensis i drama.

Gry Mette D. Haugen er professor i samfunnsfag.

ISBN 978-82-450-3724-1