Arven etter Skjervheim (9788245038033)

Lars Petter Storm Torjussen Andreas H. Hvidsten (red.)

Lars Petter Storm Torjussen Andreas H. Hvidsten (red.)

ARVEN ETTER

NYLESNINGER FOR VÅR TID

Copyright © 2022 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved

1. utgave 2022 / 1. opplag 2022

ISBN: 978-82-450-3803-3

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsfoto: Knut Strand / Bergens Tidende

Utgitt med støtte fra Universitet i Bergen og MF Vitenskapelig høyskole.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold

Den krunglete vegen: Arven etter Hans Skjervheim 11

Andreas H. Hvidsten og Lars Petter Storm Torjussen

Essayet og filosofien som grenseoverskridende refleksjon 13

Språk, refleksjon og dialektikk 17

Om Hans Skjervheim – samtale mellom Lars Petter Storm Torjussen og Atle Måseide 20

Kapittel 1

Samfunnsvitenskap og demokratisk dialog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35

Om «Deltakar og tilskodar» (1957)

Andreas H. Hvidsten Deltaker/tilskuer-skillet 38

Om å objektivere andre 42 En skjervheimsk teori om (samfunns)vitenskap og demokratisk dialog 49

Kapittel 2

Samfunnsforsking – «positiv» eller «kritisk»? Eit vitskapsfilosofisk perspektiv . . . . . . 55

Om «Sosiologien som vitskap: positiv eller kritisk disiplin?» (1964)

Gunnar Skirbekk

Forsking på levande med-subjekt 56 «Vitskapsteori» – to definisjonar 59

Eksempel frå vitskapsteoretisk forsking 60

Det idealtypiske skiljet mellom «kunnskap om» og «deltaking i» 63

Faren for sjølvrefererande inkonsistens 64

Kunnskap om vitskapleg forsking versus deltaking i grunnlagsdebatten 64 Sjølvreferanse og skeptisisme 65

Avslutning 66

Arven etter

Kapittel 3

Mot en skjervheimsk pedagogikk? 67

Om «Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi» (1965) og «Den meta-vitskapelige problematikken med omsyn til pedagogikken» (1969)

Lars Petter Storm Torjussen

«Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi» 69

Skjervheims objektivismekritikk 70

Skjervheims subjektivismekritikk 72

Skjervheims tredje vei 74

Kritikk av Skjervheims oppfatning av pedagogikk 75

Mot en skjervheimsk pedagogikk? 79

Kapittel 4

Skjervheim, psykologien og mennesket sin selvfortolkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83

Om «Psykologien og mennesket si sjølvfortolking» (1964)

Ole Jacob Madsen

Den glemte psykologien 85

Den mystiske Mrs Vicki Vandenberg 87

De tre kulturer 89

Kjenn deg selv! 91

Terapiens triumf 93

Skjervheim og samtiden 95

Kapittel 5

Skjervheim og den filosofiske miljødebatten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99

Om «Naturvern og politikk» (1971) og «Økologi og normalpolitikk» (1991)

Arne Johan Vetlesen

I 100 II 103 III 104 IV 107 V 109

Kapittel 6

Påminnelser om vitenskap, samfunn og politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113

Om «Vitskap, samfunn og politikk» (1981)

Cathrine Holst

«[…] gode og systematiske grunngjevingar» 115

Utsettelser – og «handlingstvang» 119

Om lek og lærd 121

«[…] alternative modellar for styring» 124

Kritikk som påminnelser 125

Kapittel 7

Den totalitære liberaliteten: Når demokratiet underminerer seg selv 129

Om «Det liberale dilemma» (1967)

Øyvind Østerud

Når liberaliteten blir illiberal 130

Det digitale paradokset 132

Ukritisk lovgivning og uforvarende illiberalitet 133

Akademisk scenenekt 134

Maktstudiet på endestasjonen 135

Vippepunktet 136

Hvorfor et illiberalt gjennomslag? 137

Kapittel 8

I strid mot den reduktive naturalismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139

Om Objectivism and the Study of Man (1959)

Jon Hellesnes

Sokratisk verksemd 139

Kritikken mot objektivismen 140

Eit verknadsfullt eksempel 143

Den doble refleksjonen og den scientistiske metafysikken 145

Atterhald med moteksempel 149

Kapittel 9

Instrumentaliseringen av høyere utdanning: Skjervheims forvarsel . . . . . . . . . . . . . . . . 151

Om «Ideologi og universitetsreform» (1969)

Aksel Tjora

Skjervheims kritikk av Ottosenkomitéen 152

En kritikk som peker framover 153

Funksjonalistisk ideologi gjennom reformer 154

Universitetet som kandidatfabrikk 156

Idealer for universitetet 159

Universitet og samfunn 163

Skjervheim som talsmann for et åpnere universitet 164

Kapittel 10

Mistankens mantra og journalistikkens stolte nederlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167

Om «Den klassiske journalistikken og den nye medieideologien» (1987)

Martin Eide

Det journalistiske mistaket 168

Ordstyrarens makt 169

Mistankens hermeneutikk 170

Journalistikk som ideologi 170

Makt i forandring 171

Avsløringar bør vera avsløringar 172

Offer for eigen suksess 173

Instrumentalismens grenser 173

Dill og demagogi 174

Journalistikkens stolte nederlag? 174

«Det ligg i lufta» 175

To kretslaup? 176

Illusjonar og forpliktande retorikk 177 Tabloid og tabloid 179

Filosofens appell 180

Kapittel 11

Hans Skjervheims syn på diktekunsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183

Om «Diktinga sitt forhold til politikken og filosofien» (1967) og «Diktekunst og politisk teori» (1981)

Frode Helmich Pedersen

Skjervheims uavklarte ståsted 184 «Diktinga sitt forhold til politikken og filosofien» 186

Skjervheims fremstilling av Thomas Mann 187

Skjervheims gjennomgang av Bertolt Brecht 189 Brecht og Mann – to sider av samme dilemma? 193 Skjervheims kritikk av Knut Faldbakken og Dag Solstad 196 Vurdering av Skjervheims kritikk 198 Avsluttende refleksjoner og oppsummering 201

Kapittel 12

Hans Skjervheim og Max Weber – subjektivitetsprinsippet og verdispørsmålet i vitskapane om mennesket 203

Om Objektivismen – og studiet av mennesket (1959) og Ideologianalyse, dialektikk, sosiologi (1973)

Nils Gilje

Vitskapane om mennesket og dobbel hermeneutikk 204 Subjektivitetsprinsippet og sosial handling: Skjervheim og Weber 205 Sosiologi som positiv eller kritisk disiplin? 208

Wertfreiheit hos Skjervheim og Weber 210

Vitskapen om mennesket – verdifridom og verdiidear 213

Skjervheim, Weber og sosialismen 215

Kapittel 13

Kulturelt sjølvmord? Skjervheim og postmodernismen 219

Om «Invitasjon til (kulturelt(?)) sjølvmord» (1986)

Jan Inge Sørbø

Den norske postmodernisme-debatten 220 Skjervheims kritikk 222

Habermas og Derrida 223

Ein ny sanningsdebatt 225

Skjervheim mellom skepsis og dogmatisme 226

Kapittel 14

Evidensbasert praksis, standardisering og styring – eit kritisk blikk på instrumentalisme i institusjonsbarnevernet 231

Om «Det instrumentalistiske mistaket» (1972)

Lill Kristin Mork Bjørgen

Det instrumentalistiske mistaket 232

Positivismekritikk 233

Behandlingspraksis i barnevernsinstitusjonar 235

Evidensbasert praksis 237

New Public Management – nyliberalistisk styring 238

Ein praksis på kant med moraliteten? 240

Om forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251

Verker av Hans Skjervheim som det er referert til i boken 251 Litteratur 258

Den krunglete vegen: Arven etter Hans Skjervheim

Andreas H. Hvidsten og Lars Petter Storm Torjussen

Det var i juleferien 1956, hjemme i Myrkdal, at Hans Skjervheim skrev «Deltakar og tilskodar» – essayet som skulle bli et av de mest vidgjetne i norsk historie. Det markerte starten på et litterært og filosofisk virke som fortsatt vekker sterke følelser. I noen sirkler har Skjervheim fått en nærmest mytisk heltestatus: en foregangsmann i arbeidet med å bryte positivismens dominans i samfunnsvitenskapen. Andre ser ham som den store skurken: han som legitimerte at deler av samfunnsvitenskapen og humaniora ble «kritiske», «postmoderne» og henga seg til «filosofisk refleksjon på bekostning av det selvstendige empiriske islettet i forskningen».1

Selv hadde Skjervheim et ambivalent forhold til debattene han var en del av og ble brukt i. Han likte blant annet dårlig å bli plassert på den ene siden i den såkalte «positivismestriden», for «sidan positivismekritikk vart mote, er det så mangt som sigler under det flagget, og ikkje alt er verd noka støtte».2 Han var først og fremst opptatt av å kritisere det han så som et endemisk feilgrep i moderniteten: antakelsen om at det ikke er noen vesensforskjell på mennesker og den sosiale virkeligheten på den ene siden; og dyr, ting og naturen på den andre. Den positivistiske samfunnsvitenskapen, som bygget på ideen om en felles vitenskapelig standard for naturvitenskapen og samfunnsvitenskapen, var for ham bare én av mange manifestasjoner av dette mistaket. Det betydde ikke at positivister ikke kunne levere viktige bidrag til å forstå samfunnet, men

1 Knut Ågotnes, «‘En hardt tilkjempet frihetsfølelse’. Om hjernevask, humanister og samfunns vitere», Nytt Norsk Tidsskrift 28, nr. 1 (2011), 11.

2 Hans Skjervheim, «Forord» i Deltakar og tilskodar og andre essays (Oslo: Aschehoug, 1996), 47.

at deres utsyn nødvendigvis ville være begrenset og preget av disse forutset ningene på måter som ikke kunne belyses fullt ut innenfor positivismen selv.

Generelt følte Skjervheim seg ofte misforstått, både av de som kritiserte ham, og av de som trykket ham til sitt bryst. Misforståelsene skyldtes i stor grad form og metode, mente han. I Skjervheims skrifter er konklusjonene sjelden entydige – om i det hele tatt konklusjoner. Dermed er det kanskje ikke så rart at «mange lesarar […] har drege andre konklusjonar av det eg har skrive enn dei som eg sjølv meinte ein burde dra og som eg held for rimelige», som han beklaget seg.3 Som vi skal se, er imidlertid denne uforløste stilen ikke en tilkortkommenhet, men en del av Skjervheims filosofiske prosjekt. Nettopp derfor er det ofte også vanskelig å vite hva man skal gjøre med Skjervheims kritikk, selv når man forstår den rett og finner den legitim.

Det går nemlig ingen enkel linje fra Skjervheims filosofiske refleksjoner over grunnbetingelsene for samfunnsvitenskap og andre sosiale praksiser, som pedago gikk og litteratur, til utøvelsen av disse praksisene. Et betydelig oversettelsesarbeid må gjøres på veien. Det er en treffende kritikk av Skjervheim at han ikke alltid er til hjelp på dette punktet,4 men kritikken treffer kanskje ikke det vesentlige, for å bruke en skjervheimsk formulering. Noe av poenget var at leseren selv skulle være med å omsette teori i praksis. De avsluttende ordene i hans hovedverk Ideologiana lyse, dialektikk, sosiologi (1973) er slik sett gyldige for hele Skjervheims forfatterskap:

Hovudsaka har ikkje vore å leggja fram ein serie ferdige resultat, men heller å vera med å hjelpa til med å opne opp for nye synspunkt. Dette gjer at heile arbeidet på den måten får ein viss førebuande karakter. Den som har forstått det rett, må sjølv gå vidare.5

Dette oversettelsesarbeidet er ikke mindre utfordrende i våre dager, når det i tillegg er så mye historisk bagasje knyttet til Skjervheims arbeider. Det hviler et sediment av gammelt agg og fastlåste debatter over tekstene. De må luftes ut før Skjervheims eviggyldige og kanskje overraskende poenger kan tre frem. Det er i hvert fall tanken bak denne antologien, der vi har invitert en rekke tenkere, fra ulike fagtradisjoner og generasjoner, til å kaste friske blikk på noen sentrale Skjervheim-essays. Dette er hverken et posthumt festskrift til Skjervheim eller

3 Ibid., 38–39.

4 Se for eksempel Per Otnes, «’Deltakar og tilskodar’. Forsøk på nylesning» i Hans Skjervheim – en kritisk nylesning, Red. Per Otnes et al. (Oslo: Abstrakt forlag, 2014), 111.

5 Hans Skjervheim, Ideologianalyse, dialektikk, sosiologi: om den indre samanhangen mellom samfunnsvitenskap, historie og filosofi (Oslo: Pax, 1973), 192.

en anledning til å «ta ham» eller å gjøre opp gamle mellomværender.6 Snarere er det et forsøk på å holde i live en bemerkelsesverdig filosofisk og litterær arv, slik at den ikke forsteiner til noe av kun historisk interesse.7

Det er vår overbevisning at temaene Skjervheim tok opp, aldri kan avsluttes. De kan kanskje virke gamle og forslitte på overflaten, men i virkeligheten er de tidløse. Hver generasjon må selv bakse med dem, i stadig endrede kontekster. Ta for eksempel Skjervheims grunnantakelse om at mennesket, i egenskap av å være et åndsvesen, har en særegen status i forhold til naturen. Den virker på mange måter langt mer radikal i dag enn da Skjervheim skrev sine berømte ver ker. I en tid da skillet mellom nevrovitenskap og bevissthetsfilosofi er nærmest utradert, post- og transhumanisme har blitt en del av det kulturelle mainstream , og økologisk samfunnskritikk står sterkt, er det nærmest provoserende å hevde at mennesket er noe mer – og noe mer høyverdig – enn «bare» natur.

For noen vil det oppleves som unødvendig å komme trekkende med en tenker fra en annen tid inn i dagens problemstillinger. Men de som har levert viktige prinsipielle bidrag, kan fortsatt opplyse debatten, selv om de skrev for 70 eller for 2500 år siden. Skjervheim tilhører denne kategorien tenkere, noe som i seg selv er en grunn til å holde hans verker i live. Forhåpentligvis kan denne antologien bidra i så måte – aller helst ved at leseren får lyst til å utforske Skjervheims tekster på egen hånd. I dette innledningskapitlet skal vi forsøke å gi et inntrykk av Skjerv heims stil og substansen i hans filosofi. Det er nemlig en nær indre sammenheng mellom hvordan Skjervheim skrev, og innholdet i hans budskap. Deretter følger en samtale mellom en av redaktørene og Atle Måseide, som kjente Skjervheim godt og kan gi oss et tidsvitnes perspektiv på mannen og verket.

Essayet og filosofien som grenseoverskridende refleksjon

Noe av grunnen til at Skjervheim ble så elsket og kontroversiell som han ble, var at han ikke holdt seg innenfor filosofiens eget domene. Dersom han hadde holdt seg til å drøfte abstrakte metafysiske spørsmål eller formal logikk – i likhet med

6 Det er heller ikke en helhetlig innføring i Skjervheims liv og virke. Til det formålet anbefales Jan Inge Sørbøs glimrende Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi (Oslo: Samlaget, 2002).

7 Dersom man tenker at Skjervheim i dag er passé, kan det være verdt å minne om at dette har vært en anklage mot ham fra første stund. «Skjervheims analyser forekommer meg å være holdbare», skrev den fremtidige professor i sosiologi, Tore Lindbekk, i sin anmeldelse av Skjervheims magisterav handling Objectivism and the Study of Man (1959). Men, fortsetter Lindbekk, «[e]r hans innlegg egent lig særlig relevante i dag? Gjelder de ikke en debatt som nå for lengst er avsluttet innenfor samfunns vitenskapene?» Sitert i Lars Roar Langslet, «Hans Skjervheim» i Veivisere (Oslo: Pax, 2009), 161.

Den krunglete vegen: Arven etter Hans Skjervheim

for eksempel den ti år yngre Dag Prawitz, som utkonkurrerte ham for profes soratet etter Arne Næss – hadde det nok stormet mindre rundt ham. Han hadde muligens også vært glemt, eller hatt et ettermæle mer som Prawitz: Høyt aktet som fagfilosof, men lite kjent utenfor faglige kretser. Med Skjervheim er situa sjonen motsatt. Han brukes relativt lite i fagfilosofien og er nesten helt ukjent utenfor Norge. Mens Prawitz har tusenvis av siteringer på Google Scholar, har ikke Skjervheim engang en egen profil. Likevel er han en av de norske filosofene som er best kjent i det brede lag av norsk akademia og den opplyste allmennheten. Skjervheim hadde stor respekt for den akademiske fagfilosofien, og noen av hans arbeider henvender seg til denne litteraturen. Men hans virkelige filosofiske interesse lå annensteds: i filosofien som grenseoverskridende refleksjon. Det som foregikk i fagfilosofiske tidsskrifter, var av mindre interesse for ham så lenge det bare foregikk der eller utelukkende fant veien ut i allmennheten som paternalistiske populariseringer. Det var i møtepunktet mellom den filosofiske refleksjon og det som foregikk i samfunnet – i vekselvirkningen mellom teori og praksis – at Skjervheim virkelig var i sitt ess. Det var hans overbevisning at filosofien tilhørte alle, og at den kunne avdekke sider ved samfunnet og livet som den empiriske vitenskapen ikke kunne.

Skjervheims magisteravhandling Objectivism and the Study of Man (1959) bar bud om det som kom. Dette er et utadrettet verk på flere måter. Det er en av de få tingene han skrev på noe annet enn nynorsk, og som dermed fikk en internasjonal leserkrets (deriblant en ung Jürgen Habermas); og det er, i karakteristisk Skjervheim-stil, tema tisk rettet mot en praksis i samfunnet – samfunnsvitenskapen – han mente manglet en nødvendig refleksjon over egne grunnbetingelser. Men Objectivism er også festet til en bestemt historisk kontekst, rammet inn av 1950-årenes språkfilosofi. Hadde han fortsatt å skrive i denne stilen, hadde han kanskje blitt mer «professorabel», som han kalte det. Men det var ikke veien han skulle gå.8

Med unntak av Idelogianalyse, dialektikk, sosiologi ble det ikke flere tunge fag filosofiske arbeider fra Skjervheims hånd. Han fant sin sjanger i essayet. Fra slut ten av 1950-årene og frem til midten av 1970-årene skrev han en rekke essays som hører til blant etterkrigstidens beste, og som må regnes som klassikere i norsk filosofi. I tillegg til «Deltakar og tilskodar» kan vi nevne «Rasjonalistisk irra sjonalisme» (1964), «Det liberale dilemma» (1967) og «Det instrumentalistiske

8 Sammen med Idelogianalyse, dialektikk, sosiologi (1973) utgjør Objectivism and the Study of Man hoveddelen av Skjervheims fagfilosofiske produksjon. Den korte artikkelen «Reason in society and modern logic» fra 1958 må også regnes med her, men den har nærmest vært fullstendig oversett. Den er delvis en slags miniatyrutgave av Objectivism. «Reason in society and modern logic», Inquiry 1, nr. 1–4 (1958).

mistaket» (1972). Disse essayene har en helt særegen karakter som må oppleves for å forstås. Filosofisk holder de et høyt nivå, og de fleste av dem er systematisk bygd opp, nærmest som en avhandling i miniatyr. Likevel har de en form, og en litterær kvalitet, som gjør dem umiddelbart tilgjengelige – selv om man aldri har lest noe av den filosofen Skjervheim refererer til. Selv definerte han sine essays som tilhørende en slags mellomsjanger:

Eg held ikkje desse [essaya] for popularisering i vanleg forstand, men [dei] er heller ikkje fullt ut gjennomførde filosofiske problemdrøftingar, dei er heller noko midt i mellom[:] ein presentasjon og første utprøving av utgangsformuleringar. Det er som regel nettopp i slike utgangspunkt at filosofiske differensar tydeleg kjem til syne, men skal ein gjennomarbeide dei fullt og heilt, er sjølvsagt ikkje essays den rette forma.9

Selv om essayet hadde sine begrensninger, var det «ein nødvendig genre» i filo sofien, argumenterte Skjervheim. For det første ga essayformatet anledning til å åpne opp og utforske ny tematikk uten være bundet til den stramme aka demiske formen som preger fagartikler og avhandlinger. Alt måtte ikke være på plass, spørsmålene kunne til en viss grad stå åpne: «når ein skriv essays på måten eg har gjort her, er det vel så viktig å utarbeide problemstillingar, som å gjeve svar på problem».10 Dette var særlig avgjørende dersom man ønsket å ta opp problematikk som gikk litt på tvers av rådende akademiske trender.

For det andre var Skjervheims essayistikk motivert av det han anså som en dypere sannhet om filosofien selv, nemlig at den ikke bare kunne være en akademisk vitenskap forbeholdt fagfilosofer. Med dette mente ikke Skjervheim at man skulle formidle innsikter fra den akademiske filosofien til folket i for enklede, pedagogiske former etter modell fra populærvitenskapens formidling av naturvitenskap. Filosofiens forhold til samfunnet var av en annen karakter:

Legg ein vekt på å formidla mellom folk flest sine problemstillingar og dei høgakademiske problemstillingane, kan ein ikkje forkjetra dei siste.

Tvertimot, det vert viktig å visa at også akademiske problemstillingar har si rot i dei daglegdagse problemstillingane.11

9 «Forord», 37.

10 Ibid., 38.

11 Ibid.

krunglete vegen: Arven etter Hans Skjervheim

La oss ta et kort eksempel for å illustrere forskjellen på filosofi og naturvitenskap på dette punktet. Det kan være nyttig å vite hvorfor vann utvider seg når det fryser, noe som krever en viss kjennskap til kjemi generelt og vanns kjemiske egenskaper spesielt. Svaret på dette spørsmålet kan man trygt overlate til naturvitenskapen. Deretter kan dette svaret formidles videre til alle oss som ikke er naturvitere i populærvitenskapelig form. Noe stort mer er ikke nødvendig.

Men hva med et spørsmål som: «Hva vil det si å handle moralsk?» Dette er et fagspørsmål i moralfilosofien, men det er også et eksistensielt anliggende for hver enkelt av oss, som for de fleste er langt mer intimt knyttet til egen identitet enn spørsmålet om hvorfor vann utvider seg når det fryser. Kort sagt: Hva det vil si å handle moralsk, er både en allmenn og en akademisk problemstilling. Til syvende og sist må hver enkelt avgjøre hvor man står i dette spørsmålet, om det så er i form av en teoretisk avhandling eller i form av praktiske handlinger i situasjoner der man må ta moralske valg. I slike situasjoner kan man sikkert få hjelp av moralfilosofien. Men det betyr ikke at sistnevnte har noen privilegert, vitenskapelig innsikt i moralske spørsmål slik naturvitenskapen har i naturen, og at formidlingsforholdet dermed er likt.

En viktig forskjell Skjervheim var opptatt av, er at filosofisk innsikt ikke kan formidles som faktakunnskap – noe som bare er slik, og som må pugges og huskes. Snarere må formidling av filosofi være filosofering i seg selv, der leseren blir tatt med på refleksjonsgangen. Hovedpoenget er leserens egen erkjennelse:

Den lesaren eg ynskjer er den som kan halda kritisk distanse, som ikkje let seg fascinera for mykje av til sine tider velvalde formuleringar, men som heile tida tenkjer på korleis det han held for holdbart kan rekonstru erast på ein meir grundig, gjennomsiktig og velargumentert måte. Den lesaren som meiner her å finna springbrett til ein eller annan fasjonabel dogmatikk, han kan berrre gjera det ved å misforstå det eg har skrive.12

Skjervheims essays er skrevet for å skape rom for refleksjon, men de inneholder også filosofiske standpunkt som han ønsket å formidle. Hva var så innholdet i denne filosofien?

Språk, refleksjon og dialektikk

«Ein av dei viktigaste skilnadene mellom menneske og dyr er at mennesket har språk», hevder Skjervheim i «Deltakar og tilskodar». Og språket, skriver han videre, er definerende for den sosiale virkeligheten vi lever i:

Det er språket som gjer at vi har ei sams verd; forstår vi ikkje språket til kvarandre, lever vi i kvar vår verd, uten anna enn overfladisk kontakt.

Eg skal difor ta som utgangspunkt for den vidare analysen dei måtane ein møter andre i språket på.13

I dette åpningsavsnittet ligger mye av kjernen i Skjervheims filosofi. Men hva mener egentlig Skjervheim med «språk»? Dersom man tenker på språk først og fremst som et kommunikasjonsmiddel, for eksempel for å uttrykke ting man føler og mener, til andre, så er språk neppe noe som skiller dyr fra mennesker. Det er mer enn bare språk qua kommunikasjonsverktøy Skjervheim har i tan kene når han snakker om språket som menneskets essens. For å komme til bunns i dette kan vi ta en titt på essayet «Oppleving og eksistens» (1962), der Skjervheim definerer menneskets egenart på en litt annen måte:

Dyra er ein del av naturen, dei står problemaluse inn i den store natur samanhengen. Dei er tilpassa si verd. Mennesket derimot har stilt seg utanfor naturen og gjort den til sitt objekt. […] Denne rifta [mellom menneske og natur] er mennesket sitt medvit, i tydinga å vita at ein veit, og det er refleksjonen. […] Mennesket ikkje berre er til, men det veit sjølv at det er til og spør sjølv etter kva det [mennesket] er. Men difor er heller ikkje mennesket naturlig tilpassa til si verd, tilpassinga er for mennesket alltid eit spørsmål og eit problem, så sant det har komme til medvit.14

Refleksjon er altså en grunnbetingelse for menneskelig eksistens, argumenterer Skjervheim her. Dette griper an til poenget om at filosofi ikke kan være noen ren fagdisiplin, men noe alle nødvendigvis bedriver: en systematisering av det som gjør oss til mennesker. Det gir oss også en et hint om hvorfor Skjervheim anser språket

13 Hans Skjervheim, «Deltakar og tilskodar» i Deltakar og tilskodar og andre essays (Oslo: Aschehoug, 1996), s. 71.

14 Hans Skjervheim, «Oppleving og eksistens» i Deltakar og tilskodar og andre essays (Oslo: Aschehoug, [1976] 1996), s. 91.

som så essensielt. Språket er tross alt verktøyet vi bruker til å reflektere – til å kon tinuerlig stille og svare på spørsmål om oss selv og verden og definere hvem vi er. Nettopp fordi refleksjonen er språklig formidlet, er den også dypt sosial. Dette var imidlertid noe filosofien lett kunne miste av syne, mente Skjervheim, særlig når den ble så radikal at den tenkte seg frigjort fra alle betingelser. Et eksempel Skjervheim ofte trakk frem, var Rene Descartes’ Meditasjoner over filosofiens grunnlag (1641). I dette verket satte Descartes seg fore å betvile alt. Den berømte konklusjonen var at det ene han ikke kunne betvile, var seg selv som tvilende subjekt, noe som i andre arbeider ble generalisert til den berømte slutningen cogito ergo sum (jeg tenker, altså er jeg).

Men er det kun dette – en abstrakt bevissthet om egen refleksjon – man finner når man begynner å reflektere? Skjervheim mente man fant en god del mer, noe han utarbeidet i essayet «Den eigne refleksjonen og fortolkinga av andre» (1964). Et hovedpoeng i dette essayet er at man gjennom refleksjon ikke bare kommer til erkjennelse om seg selv som reflekterende subjekt, men om sin egen situasjon som reflekterende menneske «i verda mellom andre menneske».15 Refleksjonen foregår ikke i et vakuum, men er historisk og sosialt betinget. Selv filosofer er nødt til å bruke språk, som Skjervheim poengterer i Ideologianalyse: [D]et språket eg brukar som mediterande […], er ikkje berre mitt språk, men på same tid høyrer det til eit språksamfunn. Dette språksamfunnet har ein historie, og mitt språk som på same tid høyrer til språksamfunnet er historisk ladd, refleksjonane til tidlegare generasjonar har nedfelt seg i språket. Gjennom det språket eg brukar er det alt implisert andre språk brukarar, intersubjektiviteten er såleis ikkje noko som vert konstituert ut ifrå den radikale […] meditasjonen, den intersubjektiviteten som ligg i at eg også som radikalt mediterande må bruka eit språk er ein uredu serbar føresetnad også for den radikale meditasjonen [e.g. Descartes].16

Språket frigjør, men det fanger også. Det henviser oss til en større totalitet vi ikke kan tenke bort eller forbi – som vi «heller ikkje som teoretikarar kan stiga ut av».17

Mange av det forrige århundrets store navn i filosofien lot seg fascinere av språket som åsted for refleksjon og innsikt, men også for fremmedgjøring, undertrykkelse og

15 Hans Skjervheim, «Den eigne refleksjonen og fortolkninga av andre», 268.

16 Ideologianalyse, dialektikk, sosiologi: Om den indre samanhangen mellom samfunnsvitenskap, historie og filosofi, 163, utheving i originalen.

17 «Forord», 47.

maktutøvelse. En rekke nye «kritiske» tradisjoner, som feminisme, postkolonialisme og poststrukturalisme, har alle kretset rundt denne tematikken. Skjervheim og andre «positivismekritikere» er blitt tildelt mye av æren/skylden for at slike perspektiver fikk fotfeste i norsk humaniora og samfunnsvitenskap.18 Dette er delvis fortjent, men for Skjervheims del er historien litt mer komplisert.

At ingen kan tre ut av språket – og dermed heller ikke det historisk og sosi alt betingede – kan lett lede ut i relativisme: ideen om at det ikke finnes noe utenfor språket vi kan si noe meningsfullt om, og at (den sosiale) virkeligheten utelukkende består av språklige konstruksjoner som kunne vært annerledes. En slik relativisme er utgangspunktet for en ganske utbredt «anti-essensialisme» i akademiske sirkler. Skjervheims filosofi kan sikkert være et springbrett hit, men da har man stoppet på halvveien. For dette er ikke Skjervheims standpunkt. Han inviterer oss snarere til å fortsette refleksjonen.

Innsikten om at den sosiale totaliteten, filosofien og samfunnsvitenskapen inkludert, er språklig formidlet på et helt grunnleggende nivå, er en innsikt som rommer mer enn seg selv. For dette er en universell påstand om menneskets eksis tensbetingelser, like gyldig for oss som for de gamle grekerne. Vår forståelse av vår egen avhengighet av språket er således dypt paradoksal: den er historisk betinget fordi den selv er formidlet gjennom et språk preget av en helt bestemt filosofisk kontekst, men samtidig eviggyldig og tidløs. Det er en større hvelving bak denne problematikken. Språket peker, i likhet med mennesket, alltid ut over seg selv.

Med dette argumentet har vi også illustrert Skjervheims metode: dialektik ken, som enkelt forklart er kunsten å ettergå den indre logikken i egne filosofiske posisjoner. Essayet er en glimrende sjanger for denne kunstformen, for den holder problemstillingene åpne og uavsluttede slik at leseren selv kan fortsette refleksjonsgangen langs spenningen mellom det universelle og det partikulære. Dette leder både ut av og inn i blindgater, og har man satt seg fast, er det alltid mulig å begynne på nytt. Slik er det med enkeltmennesket, slik er det med filosofien, og slik er det med samfunnet.

Vi avslutter med et litt lengre sitat fra essayet «Filosofi og livsvisdom» (1965) som kan stå som en programerklæring både for Skjervheims filosofi og for denne antologien:

Vegen opp i lyset er krunglete, seier Platon. […] Man må læra denne vegen å kjenna – og til det høyrer òg å kjenna blindgatene, men då som

Den krunglete vegen: Arven etter Hans Skjervheim

18 Knut Ågotnes, «‘En hardt tilkjempet frihetsfølelse’. Om hjernevask, humanister og samfunnsvitere».

blindgater – det er dialektikken. Og dialektikken er ikkje noko utvendig i forhold til livet, den er livet si sjølvutfalding. […] Like lite som vi kan eliminera det grunnleggjande forholdet at vi som menneske er reflek terande vesen, like lite kan vi koma ut av den situasjonen som fylgjer av at vi lever i ein historisk sivilisasjon som i høg grad er merkt av reflek sjonen. Vi kan ikkje hoppa ut av denne situasjonen ved å tenkja at det er best om vi ikkje tenkjer for mykje. Den som tenkjer den tanken, har alt tenkt ein tanke for mykje. Spørsmålet er ikkje om ein skal reflektera, men om vi reflekterer godt eller dårlig, om vi vert ståande i ei blindgate eller om vi kan finna vegen ut av dei blindgatane vi måtte koma inn i.19

Om Hans Skjervheim – samtale mellom Lars Petter Storm Torjussen og Atle Måseide

Atle Måseide er pensjonist, tidlegare førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Han har ei rekke publikasjonar nasjonalt og internasjonalt om ulike filosofiske tema. Særlege interesseområde er fenomenologi, språkfilosofi (Witt genstein, Strawson mfl.), vitskapsteori, filosofihistorie og pedagogisk filosofi. Han har vore medredaktør av Refleksjon og handling, festskrift til Hans Skjervheim (1976), og medredaktør av Filosofi i vår tid, festskrift til Jon Hellesnes (2009).

Lars Petter Storm Torjussen: Når møtte du Skjervheim?

Atle Måseide: Det var i 1967. Eg skulle ta grunnfagseksamen i filosofi våren 1967. Den gongen hadde ein eigenleg ikkje semesteroppgåve, men eg hadde etter oppfordring skrive eit essay om Husserl og den transcendentale reduksjon.

Var dette i Bergen eller i Oslo?

Det var i Bergen. Rettleiaren min, Knut Venneslan,20 kjende Hans Skjervheim frå tidlegare. Dei hadde, så vidt eg hugsar, møtte kvarandre i Tyskland.

I München?

Ja, eg trur det var der. I alle fall, Skjervheim var i Bergen eit ærend og skulle vere med og diskutere denne teksten om Husserls transcendentale reduksjon og problem

19 Hans Skjervheim, «Filosofi og livsvisdom», 163.

20 Knut Venneslan (f. 1938) er en norsk filosof og arbeidslivsforsker tilknyttet Universitetet i Bergen.

eg meinte å kunne peike på. Møtet var heime hos Hans Ebbing,21 som til liks med meg og eit par andre arbeidde med Husserl og difor hadde kontakt med Venneslan.

Men ingen skjervheimianer? Å kalle Ebbing «skjervheimianar» var nok noe på sida. Det var heller det at han, oppvaksen på Voss, kjende Skjervheim, og at dei delte interessa for fenomenologi. Men dette var altså første møtet mitt med Skjervheim. Han var svært hyggeleg og synte oppriktig interesse for det eg freista få til med arbeidet. Måten eg vart merksam på Skjervheim på, låg lenger tilbake i tid, hausten 1961. Eg hadde byrja siste året på det toårige gymnaset på Nordfjordeid. Ein dag hadde vi fått tilbake hovudstil. Eg var som siste person på veg ut. Da ropte læraren etter meg: «Du Måseide, det er filosofi du skriv. Det er ikkje psykologi, nei!» Så var «audiensen» over. Som vanleg rusla eg etter skoletid til Totlands Bokhandel, der ein på denne tida fekk kjøpt to dagar gamle Oslo aviser. Slik var kommunikasjonane. Eg skulle, også som vanleg, ha «Dagbla det». Da oppdaga eg ei utstilling av bøker – dei tre første i «Idé og tanke» serien til Tanum forlag,22 (1) «Litteraturforståelse, diktning og kritikk», ei artikkelsamling, (2) «Albert Camus og menneskets revolte» av Bernt Vestre, (3) «Brytninger i tidens tankeliv», ei (slags) artikkelsamling. Eg kjøpte alle tre med von om syndstilgjeving frå far min som finansierte åra mine på Eid. Første boka gav meg lite, den andre meir – men den fenga ikkje. Kva så med den tredje? Den tok til med opposisjonsinnlegga frå Knut Erik Tranøy og Arne Næss ved doktordisputasen til Egil A. Wyller. Tema: Tidsbegrepet hos Olaf Bull i lys av Heidegger. Det var høgtflygande saker. Kva vis ste eg om Heidegger? Tema, terminologi og disputassjangeren var ukjent land for meg. Eg gav opp, men bladde vidare i von om at bokkjøpet ikkje var total fiasko. Eg håpa jo på at eg her skulle få eit svar på kva filosofi var, det læraren min hadde sagt stilen min var døme på. – Da fann eg artikkelen «Deltakar og tilskodar» av ein Hans Skjervheim – kven nå det kunne vere. Eg byrja lese. Ganske snøgt slo det meg at det var noe i denne retning eg hadde freista få sagt i stilen min. Ikkje slik å forstå at eg forstod alt Skjervheim skreiv, men der var noe som appellerte, noe eg kjende meg att i. Samtidig var eg skeptisk: Han hadde ein merkeleg nynorsk, ei blanding av arkaisk og moderne. Teiknsettingsreglane verka vere ukjende. Eg hadde jo «vakse opp» på stolryggen bak far min når han sat og retta stilar. Da gjaldt det å finne feila først! Rettskriving og reglar for teiknsetting kunne eg, så Skjervheims forhold til dette gjorde meg skeptisk: Kunne dette likevel vere god filosofi? I alle fall, «Deltakar og

21 Hans Ebbing (f. 1942) er magister i filosofi.

22 «Idé og tanke» var en bokserie utgitt av Asbjørn Aarnes og Egil A. Wyller som hovedsaklig omhandlet filosofi. Serien ble utgitt av forlaget Tanum fra 1960 til 1985.

Den krunglete vegen: Arven etter Hans Skjervheim

tilskodar» og den andre artikkelen Skjervheim hadde i boka, «Faktum og fridom», sette spor etter seg. Da eg byrja studere hausten 1962, hadde eg sterk hug til å stu dere filosofi Samtidig oppfatta eg at slikt heldt nesten ingen på med. Det gjorde at eg i første omgang skuva frå meg tanken.

Så tilbake til Skjervheim, som eg trur eg frå nå av kort og godt kallar Hans. Han var altså dette ærendet i Bergen. Men dette var starten på ein periode da han dels var i Oslo, dels i Bergen. I Bergen vart han tilsett i 1970.

Han var timelærer?

Om han var det i Oslo, veit eg ikkje. I Bergen heldt han eit par gjesteførelesingar.

Eg trur, men er ikkje sikker på, at han var ein del i Tyskland. Det er mogleg at han hadde eit stipend på denne tida.

Dette innebar at eg ikkje straks vart særleg godt kjend med han. Vi snakka saman av og til, dels om filosofiske ting, dels om erfaringar frå tyske filosofar etc. Det var på mange måtar sider ved danningsreisa hans eg slik fekk del i. Om tyske filosofar var det mange til dels pussige historier han kunne fortelle. Mange av samtalane fann stad på Holbergstuen, der filosofane på den tida hadde «hovudkvarteret» sitt.

Eg hugsar ein gong det var formannsval i Studentersamfunnet i Bergen. Førebuinga vår var på Holbergstuen. Deretter forhalte vi til «Samfunnet» der debatten var til del heftig. For noen av filosofane, mellom dei Hans, enda det med nachspiel – postludium – på Hatleberg.23 Hans skulle ha gjestepreik, som vi kalla det, på Filosofisk institutt dagen etter. Han stilte nokså urven etter taxi frå Hatleberg til Torvalmenningen, deret ter fottur. Førelesinga byrja klokka 13.00. Han starta, men kom ingen veg. Han freista komme i gang ved hjelp av fleire glas iskaldt vatn. Slik gjekk det ein god time. Så losna det brått. Deretter heldt han, utan manus, ei førelesing på tre timar utan pause om Habermas si bok Erkenntnis und Interesse. Det var første gong eg fekk høyre kva han verkeleg var i stand til. Vi var nok ei blanding av imponerte og forundra, for etter første time var nok dei fleste, kanskje alle, visse på at dette kom til å ende i tull.

Det sies jo at Skjervheim på en måte var på jobb hele tiden. Det var nok like viktig det som skjedde etterpå på puben. Det var vel ikke slik at når kontortiden var over, så sluttet han å filosofere? Nei, på ingen måte. Det fekk eg oppleve svært tydeleg. Eg fekk universitetsstipend i filosofi ved det nye universitetet i Tromsø og flytta dit i august 1972. Hans kom

23 Studentby i Sandviken i Bergen.

nordover som gjesteprofessor og var der i vårsemesteret 1973. Der heldt han to førelesingsrekker, den eine om den logiske empirismen, den andre hadde magis tergradsavhandlinga hans som hovudtema. Tematisk overlappa dei kvarandre ein del. Han hadde ikkje manus med seg. Det var ikkje så veldig mange tilsette ved universitetet den gongen, nyopna som det var. Men dei fleste kom for å høyre Hans. Auditoriet som vart nytta, kunne ta mellom 70 og 100 personar. Det var smekkfullt kvar gong. Det var fascinerande å høyre Hans. Oversikten hans, både med omsyn til tema, til argument, til ulike posisjonar var utruleg! Det same gjaldt eksempla hans. Eg trur eg ikkje noen gong har vore så imponert over noen som har førelese i filosofi. Og oppgjennom åra har eg høyrt ein del folk.

Noe liknande skjedde da eg i 1974 vart hyrt av Gyldendal forlag for å omsette Hans si magistergradsavhandling, Objectivism and the Study of Man, til norsk. Riktig nok budde Hans i Bergen, eg i Tromsø, så kvar gong det var ting eg var usikker på i omsettinga, var det å ringe han. Svar på spørsmåla mine fekk eg – i tillegg til lange og lærerike utgreiingar om filosofiske problem han var opptatt av.

Imponert over oversikten eller over evnen til å finne skarpe og presise eksemplifiseringer? Dette er jo ofte ganske forskjellige ting. Begge deler. I førelesingane han heldt, var han svært dyktig til å formidle mellom det han var opptatt av, både totaliteten og det partikulære, både samanhengane spørsmåla høyrde heime i, og korleis dei einskildvis viste ut over seg til denne samanhengen – og til kvardagen. Han var flink til å formidle mellom det som var kritikken hans og dei andres posisjon. Den vart alltid godt tatt vare på.

Dette viser seg jo godt i magistergradsavhandlinga hans, som kom i nytt opplag på Gyldendal i 1998. Argumentasjonen og dømet som endegyldig prova at den s.k. ekstensjonalitetstesen ikkje lar seg forsvare i vitskapen om mennesket, er ikkje berre drivande godt og råkar midt i blinken, men dømet forklarer samtidig Husserls intensjonalitetslære på ein utruleg god måte.

Eit lite apropos her: Første norske utgåve av avhandlinga, Objektivismen – og studiet av mennesket, kom i 1974. Hans «skjervheimifiserte» omsettinga mi. Vi las båe korrektur og var nøgde. Så vart eg kontakta av Helge Vold, meiner eg det var, i Gyldendal i 1997. Det skulle komme nytt opplag av boka. Det viste seg da at eit par kapittel faktisk ikkje var komne med i 1974 utgåva! Eit eller anna hadde gått gale på vegen frå innkomme manuskript til trykking. Og – ufatteleg nok – ingen hadde oppdaga det! Da eg hadde arbeidd så mye med den som eg hadde, og i tillegg lese korrektur, las eg ikkje den ferdige boka.

krunglete vegen: Arven etter Hans Skjervheim

Men tilbake til Hans i Tromsø. Da påskeferien kom, ville han sørover. Eg meinte han burde komme attende etter påske. Han drog på det, men lova komme. Men da han kom, var inspirasjonen borte. På hi sida, han var ein flittig mann på byen. Vi var difor ein god del saman heilt til han drog i midten av mai.

Jeg har tenkt at Skjervheim er en typisk representant for landsgymnaset. Han er både en distriktets mann, folkelig, og en urban intellektuell på samme tid.

Å kalle han representant for landsgymnaset rimar ikkje. Rett nok var han ein av dei ungdommane frå landsbygdene som gjennom landsgymnaset fekk ei utdanning som gav dei vilkår for t.d. ei akademisk utdanning. Men å seie at Hans var repre sentativ for desse, er feil. Hans var seg sjølv. Og, ja, han var folkeleg. I Bayern var han på heimebane. Jon Hellesnes fortel at han ein gong skulle til München. Hans bad han gå til stamkneipa hans og helse verten frå han. Jon så gjorde. Responsen var umiddelbar: Verten ropte ut: «Er kennt den Hans!!» Jon fekk gratis middag.

Hvor mye jobbet Skjervheim? Jobbet han hele tiden? Eg observerte Hans ofte på biblioteket på Filosofisk institutt i Bergen. Eg var hyrt for å spore opp bøker som ikkje var leverte tilbake. Det slo meg at han ofte kom inn, såg seg litt om, veksla noen ord med meg, snudde seg mot ei av bokhyllene. Deretter verka det som om han – heilt tilfeldig – tok ei bok frå hylla og opna den. Han gjekk ikkje til indeksen, berre opna den og titta på teksten. Deretter gjekk den velkjende fingeren «til vers», og så for han tilbake til kontoret. Dette har også Jon Hellesnes kommentert. Det kunne verke som ein slags svevngjengar liknande evne til å treffe det rette: Tar boka, opnar den, ser teksten og får ein idé.

Er det ikke en bibelmetode, hvor man – hvis man har et problem –slår opp et tilfeldig sted i Bibelen, og så vil nettopp denne passasjen inneholde et svar på problemet ditt?

Ha ha, ja, det kunne likne på det. Eg kan ikkje hugse at eg noen gong såg han sitje med ei bok og ein blyant og streke under og notere, slik eg gjer. Men han hadde opplagt lese mye – og forstått det. Når han fekk tid til det, og kor snøgt han las, er ikkje godt å vite. Det er jo noen som har den evnen at det dei les, «fotograferer» dei. Det kan jo vere at Hans hadde denne typen minne. Han var i alle fall utruleg flink til å orientere seg og vite kven han skulle sjå etter ting hos, kven som i løpet av kort tid ville vere i det faglege fokuset, etc. Replikken «du må lesa NN» høyrde eg ofte. Og svært ofte hadde han rett.

Så det er ikke sikkert at han jobbet så mye, kvantitativt sett, han gikk bare ikke mange blindveier?

Nei, eg trur ikkje han ofte gjekk seg inn i blindgater. På hi sida, om han arbeidde mye eller lite, så ser ein av litteraturreferansane og måten han har forstått tinga på, at han må ha lese og forstått temmeleg mye. Ein god kombinasjon, vil eg legge til.

Og da hovedsakelig rettet mot tysk tenkning. Slagstad har snakket om sine «dannelsesagenter». Hvis vi nå skal ta for oss Skjervheims dannelsesagenter, hvilke navn ville du da ha nevnt?

Da eg las «Deltakar og tilskodar», dukka namnet Husserl opp. Om han viser til Heidegger og andre i essayet, hugsar eg ikkje her og nå. Det er for lenge sidan eg las det. Ein viktig «agent» er opplagt Arne Næss for så vidt som det var han som var den filosofiske hovudmotstandaren til Hans på heimebane. Går ein til utlan det, hamnar vi i Tyskland. Husserl, Heidegger og Hegel er viktige. Det same er Marx, nettopp på grunn av det kritiske forholdet han hadde til han. Det same må ein seie om dei logiske empiristane. Kritikken hans av deira posisjon(ar) spelte ei grunnleggande rolle i forminga av hans eigen. Og så må vi ikkje gløyme Kant sin etikk som på sett og vis utgjer ein essensiell del av den faglege botnplanken hans. Han presenterte dessutan ideane sine ofte i tilknyting til Platon og Aristoteles. Kort sagt, masse «agentar». Danningsprosessen skjer jo gjennom det og/eller dei ein aktivt forheld seg til, og måten dette vert gjort på.

Forholdet hans til Kant og kritikken hans av Watson sin behaviorisme gjorde han, apropos, til ein slags cartesianar. Eg konfronterte han ein gong med dette, og han sa seg samd. Men vi følgde ikkje opp tråden. Descartes si ontologiske kløy ving av universet i res extensa, fysikalsk lekam, og res cogitans, medvit, heng att hos Hans. Med det seier eg ikkje at han var tilhengar av denne tvikløyvinga. Det var han nemleg ikkje. Eg trur forklaringa er denne: Kritikken av behaviorismen, «psykologi utan psyke», inneber at psykiske fenomen blir redusert til kroppslege rørsler, fysikalistisk forstått. Sidan det i Hans sine auge var både eit vitskapleg og moralsk mistak, samtidig som det var meiningsdimensjonen i humanvitskapane han fokuserte på, fall lekamen, eller betre: lekamssubjektet, ut or interessefeltet hans. I tillegg trur eg at den rolla Kants etikk spelte for han, med kløyvinga av men nesket i homo phainomenon og homo noumenon, er viktig i denne samanhengen. Mennesket som «fenomen» er restlaust underlagt årsaksloven. Som noumenalt vesen er mennesket fritt og difor moralsk ansvarleg, etc. – Om eg har rett i at han sat fast i dette skillet, er det på sitt vis underleg. Han kjende t.d. via feno menologien godt nok til granskingane av mennesket som lekamssubjekt, t.d. hos

Arven etter

Merleau Ponty og Husserl i Ideen II. Tilsvarande gjeld for filosofiske antropologar som Gehlen og Plessner.

Eg sat og las gjennom artiklane i boka Regime under kritikk – Hans Skjervheim i norsk filosofi24 for noen dagar sidan. Der har Steinar Mathisen ein interessant artikkel der han spør etter kvifor «deltakar og tilskodar» problematikken er rele vant for naturvitskapane. Det er ikkje plass til å gå inn på kritikken Mathisen reiser her, men eg meiner den råkar Hans. Rett nok skreiv Hans om økologi. Men kjensla eg har når eg les det han der skriv, er at det er venstrehandsarbeid. Han ser at natur og økologi er eit viktig tema. Men det er ikkje hans bord.

Det ville ha vært et interessant prosjekt å ta positivismekritikken til Skjervheim og overføre den til naturen. Han har jo et veldig enkelt syn på naturen. Den representerer mekanikk og ufrihet – sjelens fengsel, hvis vi skal si det veldig satt på spissen. Dette er helt klart innenfor en cartesiansk tenkemåte.

Ja, det er eg samd i. Det er jo dei, t.d. Toulmin, som etter kvart har sterkt poengtert at versjonen dei logiske positivistane hadde av naturvitskap og naturvitskapleg metode og erkjenning, ikkje er særleg sakssvarande, dvs. ikkje representativ for korleis naturvitarar tenker og arbeider.

Det virker for meg som om Skjervheim har akseptert noen grunnleggende oppfatninger hos Kant og Descartes, men han er ikke interessert i å utvikle disse oppfatningene videre, slik han gjør med for eksempel Hegel.

Det er svært tydeleg at han nyttar seg av og forheld seg til det han er interessert i, for å bringe prosjektet sitt vidare, for å få fram poenga sine og vise samanhengen dei står og må forståas i, for slik å få fram aktualiteten dei har. Noen vil kanskje kalle dette eklektisisme, som kanskje er rett. Men eg har vanskar med å sjå det som innvending: Er vi ikkje eklektikarar i det vi held på med? Utviklar vi ikkje posisjonane våre via andre vi dels kritiserer, dels lærer av?

Det kan du si. Men på den annen side: Det er et ordspråk om Skjerv heim at han sa det samme hele tiden, det var bare tidene rundt ham som forandret seg. Innvendingene mot behaviorismen, marxismen

24 Regime under kritikk: Om Hans Skjervheim i norsk filosofi og samfunnsdebatt, Red. Hermund Slaattelid (Oslo: Aschehoug, 1997). Boken er en samling artikler basert på foredrag ved Skjerheim seminaret i 1996.

og postmodernismen er egentlig de samme. De er bare formulert i forskjellige kontekster.

Jamvel om eg ikkje kan gje mi heile og fulle tilslutning til det du seier, er det opplagt noe i det. På hi sida, forandrar konteksten seg, endrar også innhaldet seg. Del og heilskap heng saman, meininga til det eine er avhengig av det andre – og omvendt. Det felles her er at han heile tida råkar sentrale trekk ved t.d. vår sivilisasjon. Det er slik at same kva sider du peiker på, vil kritikken hans stort sett vere relevant.

Ja, poenget hans treffer så dypt at det kan tilnærmes fra ulike perspektiver.

Det er rett, men det kunne ikkje sikre mot at noen las essaya og dei to avhandlingane hans, ikkje som fanden les Bibelen, men som ein karikert versjon av dette. Dei let seg begeistre umåteleg, men utan å sjå eller skjøne kva han sa. Eg opplevde t.d. pedagogar som, med referanse til Skjervheim, meinte at all undervisning måtte vere i form av dialog med elevane. Om elevane hadde kunnskap om emnet, spelte inga rolle. Éin pedagog hadde, med referanse til Skjervheim, fortalt sjukepleiarar han underviste, at hadde dei eit mål med arbeidet sitt, gjorde dei det instrumentalistiske mistaket. Og det var ikkje bra, må vite. Det hadde han lese hos Skjervheim. Det verste utsla get var nok pedagogane som, også med referanse til Skjervheim, meinte at ein ikkje skulle tileigne seg kunnskap. Gjorde ein det, måtte ein pugge, og pugg var uttrykk for positivisme! Mellom desse var Skjervheim «mode». Eg hugsar eg snakka med Hans om dette og spurde kvifor han ikkje hadde gjort kravet om kunnskap tydeleg når han snakka om dialog. Jau, sa han, at meiningsfull dialog om eit emne krev kunnskap hos båe partar, at kunnskap skal formidlas i skolen, at elevar skal tileigne seg kunnskapar, dette var så sjølvsagt at eg ikkje kom på at det måtte seias. – Men nå var konteksten ein annan, synet på kunnskapens rolle difor tilsvarande.

Det er en ting jeg har lurt på. Hvorfor har det vært så mye panegyrikk og ukritisk hyllest av Skjervheim? Vi ser ikke så ofte at han blir kritisert og imøtegått – noe som jo i grunnen er i tråd med Skjerv heims ånd. Det er dette vi prøver på i denne antologien. Hvorfor har Skjervheim blitt møtt med så lite saklig god kritikk? Vel, eg har nett nemnt Steinar Mathisen sitt bidrag i Regime under kritikk . I same bok har Ragnvald Kalleberg25 kritiske merknader. Jon Hellesnes si bok Om Hans

25 Ragnvald Kalleberg, «Skjervheim, sosiologi, filosofi og vitenskapsstudier» i Regime under kritikk: Om Hans Skjervheim i norsk filosofi og samfunnsdebatt

Skjervheim26 har også ein del råkande kritiske kommentarar – samtidig som han plasserer tenkinga hans i ein internasjonal samanheng og slik syner kor bane brytande han eigenleg har vore. – Kva som elles har eller kan ha vore av kritiske kommentarar frå Oslo miljøet i generasjonen eg tilhøyrer, er eg noe usikker på. Men kritikken hans av Marx vart det svara på. Går vi attende til starten av karrieren hans, slo det meg tidleg at han skulle gjeras usynleg. Det som var originalt, skulle andre ha alt skrive før han. T.d. vart det i ei sakkyndig innstilling peikt på at poenga hans i Objectivism and the Study of Man hadde Peter Winch skrive om tidlegare enn Hans. At Hans si magister gradsavhandling eigenleg kom før Winch si bok, og at poenga hans til dels er heilt andre enn dei vi finn hos Winch, vart underslått.

Kansellering ville vi kanskje kalt det i dag?

Ja, du kan godt seie det. Han kom inn frå sidelina med noe heilt anna enn det som var akseptabelt. Det var som haldninga ein ofte såg i datidas svenske filosofi: Møtte ein noe ein ikkje er samd i, var svaret «jag förstår inte». Eller, for å vise til Kuhn: Gjer du som vitskapsutøvar eit trekk som ikkje er foreinleg med det rådande paradigmet for disiplinen din, er du per implikasjon fagleg inkompetent, kanskje jamvel ein uromakar ein bør kvitte seg med. Eg kan tenke meg at mange som kunne ha hatt kritiske kommentarar til Hans, let vere å komme med dei av di dei var provoserte av den type kritikk han var blitt råka av, og som dei eller vi betrakta som til dels usakleg. Om alle er samde i denne vurderinga, veit eg ikkje.

Så dette skygget for substansiell kritikk?

Ja, det vart viktig å forsvare Skjervheim. Dette kom tydeleg til uttrykk i samband med striden rundt Arne Næss sitt professorat. Der søkte Hans. To sette han på førsteplass, Egil A. Wyller og Michael Theunissen. Dei tre andre sette han langt ned på lista. Reaksjonen vart at store deler av det yngre miljøet engasjerte seg for Hans. På m.a. denne bakgrunnen var det problematisk å kritisere han.

Så til klimaet: Hans flytta over Hardangervidda og var såleis ikkje lenger i det gamle miljøet der den opphavelege debatten som han initierte, hadde funne stad. Han kom til Bergen om lag på den tida da det studentpolitiske miljøet vart okkupert av SUF m l, seinare AKP m l. Dette førte til at den type dagleg og politisk debatt som hadde hatt Studentersamfunnet som forum, ikkje lenger hadde eksistens vilkår. Den fagleg politiske konteksten var transformert til ei slags lågkyrkjeleg

Jon Hellesnes, Om Hans Skjervheim (Oslo: Det norske samlaget,

vekkingsbølgje. Vilkåret for den form for faglege diskusjonar der Hans hadde blømt i Oslo, var borte. Eg hugsar ein gong vi sat på Holbergstuen, Hans og eg, og snakka om det eine og det hitt, mellom anna tida og miljøet i Oslo sist i femtiåra og første halvdel av sekstiåra. Hans såg ut i lufta, så sa han: «Den gongen hadde eg jo intel ligente motstandarar.» Det hadde han ikkje lenger. Dei som kunne ha ytt sakleg og argumentativ motstand, var politisk frelste og hadde sett lyset. Drøfting var unødvendig. Sakleg motstand var han tydeleg avhengig av, rett og slett av di han var ein dialogens mann. Dei fantastiske førelesingane hans i Tromsø stadfeste dette på følgjande måte: Tilhøyrarane han vende seg til, mange av dei tilhøyrde same generasjon som han og kjende difor meir eller mindre godt til den filosofiske debatten Hans rulla opp. På indirekte måte verka nærveret deira som deltakarane i ein diskusjon Hans var involvert i.

Men var dette på grunn av studentene i Tromsø? Nei, på desse førelesingane var der knapt nok studentar. Det var tilsette i ulike fagområde som troppa opp. Medisinarar og realfagsfolk var godt representerte. Samfunnsvitarar var det færre av. Vi hadde så vidt byrja fagundervisning det semesteret. Kanskje var det to–tre studentar som var der. Så dialogsida i førele singane låg nok i dette at svært mange av dei som var der, kjende konteksten for emna og problema Hans tok opp. Difor tok dei tolleg ofte ordet. Skal vi kalle det ein «generasjonsintern dialog»?

Eit døme på intelligent motstand: Skjervheim hadde ei seminarrekke våren 1970, om eg hugsar rett. Da var Gudmund Hernes nett kommen til Bergen. Skjerv heim kontakta Hernes for kvart seminar. Han trong noen å vere usamd og diskutere med. Hernes dukka opp – med spel teoretiske øvingar på tavla kvar gong. Han var det eg vil kalle «flink». Hans, derimot, var ettertenksam. Skilnaden mellom dei var interessant. Det var, i ein viss forstand, det akademiske USA mot det akademiske kontinental Europa.

Eg tok til med sjølve magistergradsstudiet hausten 1968. Da vårsemesteret i 1969 tok til, myldra det inn nye filosofistudentar på instituttet. Filosofi var blitt pop fag. Ikkje alle var utprega filosofiske talent, men noen arbeidde seriøst og gjorde det godt. Dette var i den s.k. «positivismestriden» si tid, så Hans sin posi tivismekritikk stod på dagsordenen. Etter grunnfaget var dei fleste ihuga skjerv heimianarar og antipositivistar. Steget vidare vart sosiologi for mange av dei. Det tok deretter ikkje lang tid før dei var like ihuga hernesianarar. Antipositivismen smelta bort som snø for sola. Dette fortalde noe viktig: Desse hadde lese Hans sin positivismekritikk og late seg rive med. Men dei hadde ikkje lese positivistane og

Den krunglete vegen: Arven etter Hans Skjervheim

dei sosiologane Hans retta kritikken sin mot. Dei hadde følgjeleg ikkje forstått Hans sin kritikk frå innsida. Dei hadde eit utvendig forhold til den. Difor kunne Hernes knipse med fingrane – og dett var dett.

Hvilke fag har Skjervheim hatt innflytelse på? Det kan eg eigenleg ikkje svare deg skikkeleg på. Så lenge han var oppegåande og i sving, hadde han ein tolleg klar påverknad på filosofimiljøet – men denne påverknaden vart etter kvart indirekte av di poenga hans litt om senn var blitt «allemannseige». Poenga og innsiktene levde sitt liv utan at dei vart direkte asso sierte med han. I same retning går skilnaden mellom verknaden hans i Oslo versus den han fekk i Bergen. Effekten av tankane hans var opplagt avhengig av kor vidt han sjølv var til stades i miljøet der relevante problem stod til diskusjon. I så måte var påverknaden hans i Oslo miljøet tydelegare enn i Bergen. På hi sida, ser ein på dei som etter kvart kom inn i faste stillingar i Bergen, ser ein at svært mange av dei på eit eller anna vis, svakare eller sterkare, var påverka av det fenomeno logiske perspektivet han hadde representert. Sansen for ting som Habermas og Apel arbeidd med, skreiv seg også i utgangspunktet frå Hans. Men korleis dette direkte har influert t.d. samfunnsfag og psykologi, kan eg ikkje seie mye om. – Eg snakka ein gong med bror min, Per Måseide, om dette. Han er filosofisk interes sert medisinsk sosiolog.27 Det han sa, kan summeras opp slik: Detaljkunnskapar frå Skjervheim spelar inga stor rolle. Men hovudpunkta hans lever vidare utan at folk er klar over kvar rota til dei er å finne.

Jeg tolker Skjervheim som at alle fag er filosofi. At han på dette punktet har mye til felles med den tyske idealismen, med Schelling, Fichte og Hegel. Og pedagogikk er filosofi – og kanskje pedagogikk er særlig relevant siden det er her problemene han er opptatt av, viser seg i pregnant form. Det er kanskje derfor han skrev så mye som er relevant for pedagogikkfaget.

Det synet er eg samd i. Deltakar/tilskodar problematikken blir «påtrengande» i pedagogikk. Og la meg legge til, Niels Bohr omtalte fysikk som filosofi. Det er heller ikkje tilfeldig at både Heisenberg og von Weizsäcker fekk sine fysikkprofes sorat omgjorde til filosofistillingar for å kunne arbeide med filosofiske problem kvantemekanikk skapte. Filosofiske, metafysiske problem lever i beste velgåande i all vitskap.

27 Professor først i Bergen, deretter ved Høgskolen i Bodø (nåværende Nord Universitet).

Hvorfor har Skjervheim hatt en så stor innflytelse på det norske intellektuelle klima? Vi sitter jo her og snakker om ham, og vi skal gi ut denne boken.

Eg kan freiste gje eit svar ved å gå attende til mitt eige utgangspunkt. Som gym nasiast hadde eg sjølvsagt høyrt ordet «filosofi», men kva det var, ana eg ikkje –bortsett frå at det hadde å gjere med tenking. Om eg hadde høyrt om t.d. Platon og Aristoteles, kan eg ikkje hugse. I alle fall, å finne «Deltakar og tilskodar» og ta til å lese den var – same kor lite eg i ettertid ser at eg fekk ut av den – ei openber ring. Appellen var umiddelbar. Det same ser ut til å ha hendt med svært mange av dei som las artikkelen. Eg førestiller meg at dei som frå 1957–1958 samla seg rundt Hans på kveldane i Oslo, på Krølle og Casino,28 tilhøyrde ein generasjon som, utan å vere spesielt merksame på det, var prega av dei kulturelle endringane som var i ferd med å skje i kjølvatnet av andre verdskrigen. Dette gjaldt også for meg. Den gongen var Dagbladet avisa ein måtte lese for å vere oppdatert på det som gjekk føre seg i åndslivet. For min del hadde eg hatt ei uggen kjensle av at noe var gale, når eg såg korleis psykologisering florerte. Da eg las «Deltakar og tilskodar», forstod eg at det var hald i kjensla mi.

Her er det to ting jeg vil si. Den ene er: Når folk snakker om «genera sjoner», så er det egentlig et lite knippe personer med definisjons makt.

Ja, og som er høgrøysta.

Ja, og at det er noe sånt som er på gang her. Og det andre jeg vil si, er at dette synet på filosofi minner om noe Arendt sa om Heideggers undervisning. Det som var så forlokkende, var at man følte at det foregikk tenkning her. Filosofi er altså ikke noe man leser om i bøker, det er en hendelse som skjer. Heideggers hovedvirke var jo egentlig ikke å skrive «bøker». Det avgjørende lå i seminarene og undervis ningen. Kan det være en riktig beskrivelse av Skjervheims filosofi at filosofi er noe som skjer mellom mennesker?

Ja, det trur eg er ein rimeleg måte å oppfatte det som. Slik eg har fått framstilt miljøet han skapte i Oslo, verkar det som om det var den saks og problemretta dialogen, der innsyn i saka sjølv og ikkje tileigning av etablerte oppfatningar, som

28 To kafeer i Oslo der de som var engasjert i problemstillingene Skjervheim drøftet, brukte å sam les.

vegen: Arven etter Hans Skjervheim

avgjorde. Det er opplagt at den «geltungstheoretische Differenz» som han viser til når han skriv om pedagogikk som dialog, har spelt ei avgjerande rolle i miljøet og for dei som tok del i det. Oppgjeret med etablert filosofi og fagleg sjølvforstå ing hos samfunnsvitarar, psykologar og pedagogar var ikkje eit «fadermord». Det var eit sakleg oppgjer der saka og det betre argument avgjorde. Hans si rolle var nok karismatisk, men ikkje på eit slikt vis at det utarta til det parodiske, som det gjorde hos noen av studentane i Bergen miljøet tidleg i 1960 åra, der etteraping av Jakob Meløe,29 wittgensteinsk faneberar, helst vart noe fjollete. Men la meg legge til for å unngå misforståing: Wittgensteins sein filosofi har eg lært mye av. Den kan reknas som mundan fenomenologi til liks med skriftene til Strawson, Hampshire og Ryle m.a.

Dette klimaet du beskriver, virker bare mulig når universitetet er et mindre sted med et fåtall personer. Dette ville kanskje ikke ha skjedd i dagens masseuniversitet, der alle er opptatt med sitt og skal publisere og bygge karriere. Det virker rett og slett ikke som om universitetet har den kraften lenger i dag.

Ja, det var svært lett å bli geni den gongen.

«Det var svært lett å bli geni den gangen.» Det var godt sagt. Dette kan man jo skrive seg bak øret når dagens eldre sitter og beklager seg over dagens middelmådigheter. Kan jeg sitere deg på det?

Ja, det kan du godt gjere, for det var faktisk lett å «bli geni». I Bergen fekk vi med mellomrom høyre at ved Institutt for filosofi i Oslo var det nå den eller den som «definerte rasjonaliteten». I det som den gongen heitte Oslo Arbeiderblad, hadde Egil A. Wyller ein panegyrisk hyllest av ein som hadde disputert, og som han kon sekvent omtalte som «Nordlyset». Ein måte å bli geni på, som eg har sett døme på, er følgjande: I seminara og førelesingane blir studentane av læraren – la oss kalle han/henne NN – rosa opp i skyene for poeng eller påpeikingar så opplagde at ein kvar vil innsjå dei. Dei blir utnemnde til geni. Å bli utnemnd til geni vil normalt opplevas som pinleg, i alle fall om ein har litt sjølvinnsikt. På hi sida, det er jo tilfredsstillande å bli betrakta som geni. Såleis kan ein, utan skamkjensle, sjå på seg sjølv som geni dersom NN, utnemnaren, sjølv er geni. Og da NN må vere geni, har han rett. Slik blir NN geni. Logikken er så som så …

29 Universitetslektor ved Filosofisk institutt i Bergen til 1966, deretter var han i Århus til han fikk stillingen som professor i filosofi i Tromsø 1972.

Hvorfor trenger vi Skjervheim i 2022?

Du kunne like gjerne ha spurt om kvifor vi treng filosofi i 2022. Problema filosofien arbeider med, i alle fall så lenge den har relevans utover det filosofiske fagmiljøet sjølv, vil alltid vere aktuelle. Eg meiner ikkje at reint filosofi internt arbeid er uvik tig. Poenget mitt er at det filosofien i siste instans hentar relevansen sin frå, er den rolla den kan spele i det offentlege rommet. Filosofiske problem er som skyggen ein aldri greier hoppe frå. For Hans sitt vedkommande er dei spørsmåla han engasjerte seg i forhold til, like aktuelle i dag som den gongen, om mogleg enda viktigare i dag enn da. Problema han tok opp i drøfting i filosofiske så vel som andre fora, har ein tendens til å dukke opp att. Det kan sjå ut som om det er noen typar av innsikter som går i gløymeboka, og som difor, generasjon etter generasjon, dukkar opp, gjerne i nye gevantar. Tar ein ikkje desse på alvor, kan det verkeleg gå ille. Hans var ein av dei som makta drøfte desse problema på basis av det filosofiske grunnlaget sitt.

vegen: Arven etter Hans Skjervheim

Hans Skjervheim har hatt stor betydning for det norske åndslivet og for det offentlige ordskiftet. Han hadde en unik evne til å vise hvordan tidløse filosofiske problemstillinger ikke bare angår fagfilosofer, men også er til stede i den politiske debatten og i hverdagens små og store utfordringer.

Mange forbinder nok Skjervheim særlig med «positivismestriden» i 1960- og 1970-årene. Denne antologien demonstrerer bredden i virksomheten hans og viser at Skjervheims tekster har noe betydelig å si også om vår egen tids utfordringer – blant annet om tiltroen til vitenskapen, filosofiens rolle, forvitringen av den liberale orden, den økologiske krisen, algoritmestyrte sosiale medier, «fake news» og identitetspolitikk.

Forfatterne er en blanding av en eldre garde som skrev og virket samtidig med Skjervheim, og en yngre garde av toneangivende fagpersoner fra ulike fagområder i dag. De tar alle for seg én eller flere sentrale tekster av Skjervheim og leser dem inn i nåtidens problemstillinger. Disse nylesningene aktualiserer bruken av Skjervheims filosofiske og litterære arv, men peker også på blinde flekker og svakheter i hans tenkning – helt i tråd med slik Skjervheim ønsket å bli lest.

Lars Petter Storm Torjussen er førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Bergen.

Andreas Holmedahl Hvidsten er postdoktor ved MF vitenskapelig høyskole.

Andreas Holmedahl Hvidsten Gunnar Skirbekk Lars Petter Storm Torjussen Ole Jacob Madsen Arne Johan Vetlesen Cathrine Holst Øyvind Østerud Jon Hellesnes

Aksel Tjora Martin Eide Frode Helmich Pedersen Nils Gilje

Jan Inge Sørbø

Lill Kristin Mork Bjørgen