Innledning
Innser du at fortiden, fra og med i går, faktisk har blitt avskaffet? Om den i det hele tatt overlever, er det i form av noen få materielle objekter uten tekst […] Hver eneste nedtegnelse (record) har blitt ødelagt eller forfalsket, hver eneste bok har blitt omskrevet, hvert bilde har blitt malt over, hver statue og hver gate og hver bygning har fått nye navn, hver dato har blitt endret […] Historien har tatt slutt.1
Tenk om det hadde vært slik hos oss: at alle henvisninger, bilder, navn, dokumenter og nettsider som kunne fortelle om din egen barndom, en tid du selv kan huske, var systematisk fjernet og forbudt å snakke om. De har det altså ikke enkelt, menneskene som befolker George Orwells klassiker 1984. Boken som ble gitt ut i 1949, var formet av erfaringer med to verdenskriger på mindre enn førti år og av totalitære ideologier og styresett. I den verdenen som Orwell skriver fram, er det Partiet, med stor P, som definerer hele tilværelsen. Og siden tilværelsen og handlingsrommet til mennesker er grunnleggende preget av erfaringer
1 Orwell 2017, 147, vår oversettelse.
fra fortiden, har Partiet omskrevet historien. Tekster, bilder og minner – alt har blitt «ødelagt eller forfalsket» slik hovedpersonen i boken, Winston Smith, formulerer det. Historien har rett og slett «tatt slutt». 1984 er en dystopi; en form for samfunnskritikk der vrangbildet av idealsamfunnet, det utopiske, blir brukt til å identifisere samfunnskrefter og tankegods som under de gale omstendigheter kan få fatale konsekvenser. Hvorfor er så Orwells over 70 år gamle dystopi relevant for deg som skal begynne å studere historie?
Det første og tilsynelatende innlysende svaret er at historie er viktig. I 1984 er avskaffelsen av fortiden helt grunnleggende for at Partiet er i stand til å innføre et totalitært styresett. Slike forsøk finnes ikke bare i litteraturen; både nyere og eldre historie viser at fortiden har blitt forsøkt avskaffet – eller kanskje rettere sagt, omformet i lys av hva makthavere ønsker å bruke den til – mange ganger. Under den kinesiske kulturrevolusjonen (1966–1977) ble for eksempel universitetene stengt, utdannede mennesker sendt ut på landsbygda for å arbeide i jordbruket og kulturminner ødelagt og forsømt, for å viske ut det tradisjonelle samfunnet og starte på nytt. Historie har også ofte en viktig rolle å spille i det vi gjerne kaller propaganda. I forbindelse med Russlands krig mot Ukraina brukte russerne historiske argumenter som går tilbake til tiden umiddelbart før Russlands invasjon i 2022, til hendelsene i 2014, til Sovjetunionens oppløsning i 1991, til overføringen av Krim til Ukraina i 1954, til andre verdenskrig, til det russiske tsarriket på 1700-tallet, og helt tilbake til etableringen av fyrstedømmene i Kyiv og Moskva i middelalderen, for å rettferdiggjøre angrepskrigen sin. Det er også mange eksempler på at historie brukes i identitetspolitikk. På 1960- og 1970-tallet var det arbeidere og kvinner som mente, med rette, at de hadde blitt
8
utelatt fra en historieskrivning som i all hovedsak hadde interessert seg for kriger og store menn. En ny generasjon av historikere begynte dermed å sysle med emner som nettopp hadde som målsetning å synliggjøre grupper som tidligere ikke hadde blitt viet særlig oppmerksomhet. Siden den gang har andre sosiale grupper og ikke minst andre geografiske områder ønsket å bøte på den nedlatenheten som historien lenge har utsatt dem for. For dem som driver med postkoloniale studier, er det av avgjørende betydning at historien til tidligere kolonier blir behandlet på sine egne, selvstendige premisser – og ikke forstått i lys av den historien som seierherren, kolonimaktene, ønsker å fortelle. Spørsmålet om hvem som kontrollerer historien, er også relevant i andre sammenhenger enn dem som dreier seg om propaganda og identitetspolitikk. Historieskrivning er nemlig aldri fri for perspektiv og det subjektive. Vi har alle våre utsiktspunkt – for å låne formuleringen til den norske historikeren Ernst Sars (1835–1917). En rekke viktige diskusjoner om historieskrivningens grunnlag siden 1960- og 1970-talet har lært oss dette: En objektiv tilnærming til fortiden med sikte på å finne sannheten er ikke mulig. En slik innsikt betyr verken at vi ikke kan skille mellom god og dårlig historieskrivning eller mellom troverdige, mindre troverdige og forfalskede framstillinger av fortiden. Det som derimot ikke lar seg gjøre, er å hevde at en gitt framstilling er den eneste sanne framstillingen av fortiden. Går vi tilbake til 1800-tallet , til det hundreåret da historie for alvor fikk innpass ved universiteter, var det derimot flere som hevdet med tyngde at det var mulig for historikeren å finne tilbake til fortiden «slik den egentlig var».
Utbredelsen av historie som identitetsskaper har et motsvar i en mer mangfoldig historieskrivning. Ikke bare har emnene blitt
9 Innledning
flere, men fortiden blir også behandlet på ulikt vis. Ikke minst blir historiefortellinger formidlet på langt flere måter og ikledd en rekke forskjellige uttrykk. Formidling av historie i skriftlig form er langt fra enerådende, fortellinger om fortiden blir formidlet blant annet også gjennom filmer, serier, utstillinger, dataspill og podkaster. Alt dette er av relativt ny dato. Slik var det enklere på 1800-tallet, da historie nesten utelukkende ble forstått som politisk historie med vekt på verket til store menn – så som konger. Det er også enklere i 1984: Partiet bestemmer hvilken fortid som skal gjelde for individ, grupper, land og kontinentet – i romanen er Storbritannia en del av stormakten Oseania.
I denne boken er vi opptatt av samspillet mellom fortid, historie og historieskrivning. Vi nærmer oss dette forholdet fra faghistorikerens perspektiv. Vi ser på fortiden som et utømmelig reservoar av individuelle og delte erfaringer som hele tiden blir aktualisert i nåtidige praksiser. Det betyr at historie ikke er det samme som fortid, men handler om representasjoner, fortellinger eller framstillinger av fortiden. En viktig del av dette er historieskrivning, som er en slik praksis. Det er likevel forskjell på den rollen historie spiller i vår livsverden, og den aktive forvaltningen av fortiden som historikerne driver med. Denne boken handler primært om det siste.
Hele denne boken er tuftet på en tanke om at historiefaget er særlig egnet til å forvalte fortiden. Noe slikt er faktisk ikke uproblematisk å hevde. Hvis det er slik at historie siden 1960-tallet har blitt mer mangfoldig og dermed fått relevans for stadig flere mennesker, grupper, land og kontinent, på hvilke grunnlag kan faghistorikeren hevde at han står i en særlig stilling? Det er jo ikke slik at det bare er tekster – historikerens yndede undersøkelsesobjekt – som inneholder spor av fortiden. Orwell gjør da
10
også et poeng av at materielle objekter, bilder, gater og bygninger, fører med seg spor fra fortiden – og dermed må elimineres eller omdefineres.
Spørsmålet om faghistorikerens eiendomsrett til historie berører altså emner med stor rekkevidde og sprengkraft. I dag har mange, både offentligheten og i akademia, mer og mindre velbegrunnede meninger om fortiden. Angloamerikansk forskning har kalt slik aktivitet som skjer utenfor faghistorikerens domene innen akademia, for «offentlig historie» (public history). Mye av dette er legitimt, men vårt perspektiv er fra historiefaget, og som faghistorikere er vår oppfatning at verken historie eller historieskrivning er gitt én gang for alle. I kapittel 1 stiller vi derfor spørsmålet «hva er historie?» og prøver å svare på spørsmålet ved en kort framstilling av historieskrivningens form og funksjon fra de eldste tider til i dag. Vi er særlig opptatt av dagens historiefag: Hvordan orienterer faghistorikeren seg når historieskrivning og historiefortelling både har blitt viktigere og blir praktisert av stadig flere?
I et slikt landskap, der historie ikke lenger kan forstås i entall, har også faghistoriens eierskap til fortiden blitt grundig problematisert. Når vi mener at historiefaget har noen egenskaper som gjør det særlig egnet til å forvalte fortiden, innebærer selvsagt ikke dette at vi utelukker andre fag og disipliner. Ei heller utelukker vi bidrag fra «offentlig historie». Mer beskjedent hevder vi at faghistorikeren – gjennom å lære å studere historie – tilegner seg noen arbeidsmåter som åpner for en bedre forståelse av mennesker, samfunn og miljø. Disse teknikkene og praksisene vil stå sentralt i kapittel 2 og 3, der vi stiller spørsmålet «hvordan tenke historisk?» og gir praktiske råd om «slik gjør du det». I disse delene av boken er vi særlig opptatt av det historiefaglige, men
11 Innledning
for å nærme oss den historiefaglige lesningen og skrivningen vil vi dra veksler på erfaringer fra didaktisk og pedagogisk forskning. Å studere historie dreier seg altså om å tilegne seg arbeidsmåter, men også om å lære seg å tenke historisk – å utvikle historisk forståelse. Arbeidsmåter knyttet til det å lese og skrive historie er håndfaste størrelser som det er ganske så enkelt å tilegne seg gjennom spesifikke øvelser. Det å utvikle historisk forståelse er noe annet; å tenke historisk har selvsagt grunnlag i teknikker og praksiser knyttet til det å lese og skrive en faghistorisk tekst, men historisk forståelse innebærer noe mer enn å lære seg et knippe av teknikker. Mange kloke personer har forsøkt å fylle «historisk forståelse» med innhold: Hva dreier dette «noe mer» seg om i praksis? Vi har plassert diskusjonen om historisk forståelse i kapittel 4, «Hvorfor studere historie?». Det er ikke tilfeldig; kunnskap om historieskrivningens historie samt tilegnelse av et knippe teknikker og praksiser knyttet til det å lese og skrive har riktig nok egenverdi, men slik vi ser det, er alt dette hjelpemidler til å lære seg å tenke historisk. Historisk forståelse blir dermed det målet vi arbeider oss fram mot – og det vi håper du som studerer historie både forstår viktigheten av og er i stand til å tilegne deg.
Å utvikle historisk forståelse er en grunnfunksjon fordi den i teorien gjør faghistorien samfunnsrelevant. Ved å undersøke fortiden har vi et bedre utgangspunkt for å si noe om hvordan dagens samfunn fungerer – og kanskje til og med om hvordan det bør fungere. En grunn til at hovedpersonen i 1984, Winston Smith, kan slå fast at fortiden «har blitt avskaffet», er jo at han anlegger et historisk perspektiv som understreker forskjellen i historieforståelse før og etter at Partiet kom til makten. Eksempelet er kanskje ekstremt – 1984 er tross alt en dystopi – men politiske så vel som mediehistoriske utviklingstrekk det siste tiåret
12
har gjort Orwells roman fra 1949 skremmende aktuell. I en verden av alternative og falske nyheter, formidlet av medier uten redaksjonelt ansvar, representerer den historiske forståelsen som vi ønsker å framheve, en måte å tenke på som riktig nok aldri er perspektivløs, men som heller aldri vil ende opp som propaganda.
I så måte står den historiske forståelsen i nær sammenheng med ytterlige en faghistorisk grunnfunksjon: dannelse. Det har nesten blitt en floskel å betegne historie som et dannelsesfag; bruken av begrepet som et ganske innholdsløst substitutt for samfunnsmessig relevans har nok noe av skylden for at dannelsesbegrepet gjerne er sett på som både utvannet og lite relevant. Innvendingen er betimelig, særlig i lys av at historiefaget i dag er så stort og mangfoldig at det er vanskelig, ja, kanskje umulig, å fylle begrepet med en slik mening at alle er inkludert og ingen føler seg utelatt. Det var mye enklere tidligere; for historikere i antikken, middelalderen og tidlig moderne tid dreide dannelse seg om å bruke historien for å gi eksempler på god og dårlig oppførsel. Historieskrivning hadde altså en distinkt moralsk funksjon. For historikerne på 1800-tallet var dannelse minst like viktig, men da ved at eksempelhistorien ble byttet ut med et ønske om å bruke historie i den nasjonale identitetsbyggingsprosessen. Vi kommer tilbake til disse spørsmålene i kapittel 4.
I det mangfoldige historiefaget som faghistorikere i dag manøvrerer i, er verken eksempelhistorie eller nasjonal dannelse veien å gå. Vår tanke om dannelse går derfor i retning av det som blir omtalt som historiebevissthet, nemlig en bevissthet om sammenhengen mellom fortolkninger av fortiden, forståelse av samtiden og perspektiv for framtiden. Historiebevissthet er altså noe annet enn historieforståelse, siden historieforståelse
13 Innledning
har et fortidsperspektiv, mens historiebevissthet innlemmer dette fortidsperspektivet i en mer helhetlig tenking om samtiden – og innimellom også framtiden. Dannelsesfunksjonen til historiefaget er dermed løsrevet fra ideologiske bindinger til individer, grupper eller nasjoner og manifesterer seg i stedet i en formal kompetanse til å sette samtidige hendelser, fenomener og strukturer inn i et større perspektiv. Når Winston Smith resignert slår fast at «historien har tatt slutt», er dette nettopp et eksempel på historiebevissthet, men også maktkritikk; det er bevisstheten om sammenhengen mellom fortid og samtid som ligger til grunn for resonnementet, inkludert de mange påpekningene om hvordan dette har foregått – «Hver eneste tekst har blitt ødelagt eller forfalsket».
14
1 Hva er historie?
En bok som ønsker å si noe om å studere historie, må nesten starte med en omtrentlig avklaring av spørsmålet om hva historie er for noe. Når vi sier omtrentlig, er det fordi spørsmålet er så stort og komplekst at det bare er mulig å antyde noen svar innenfor rammene av en slik bok. På ett grunnleggende nivå kretser hele boken rundt et spørsmål som tidligere gikk under den latinske benevnelsen ars historica, og som vi kan oversette med «historiekunsten». Allerede på 1400-tallet, under den italienske renessansen, begynte lærde å reflektere over historiens form og funksjon gjennom bøker i historiekunst. Ikke helt ulikt en innføringsbok slik som denne, ønsket forfatterne å diskutere spørsmål som var relevante for historiens form og funksjon –blant annet om lesing og skrivning av historie og ikke minst om funksjonene til historie og historieskrivning.2
Disse bøkene innenfor historiekunsten tok gjerne utgangspunkt i historieskrivning for å si noe om historie. Det samme skal vi gjøre; med utgangspunkt i en vid definisjon av historie, «fortellinger om
2 Se Grafton 2007.
fortiden», ønsker vi i dette kapittelet altså å synliggjøre de mangfoldige forståelsene av historie gjennom å anlegge et historiografisk perspektiv. Historiografi betyr historie om historieskrivning, og i denne sammenhengen vil vi undersøke hvordan historieskrivning har utviklet seg fra de tidligste tider til i dag. Vi vil ikke praktisere øvelsen med å ta leseren med på en ferd fra tradisjonens opprinnelse i antikken til det mangfoldet av både historieskrivning og historiesyn som karakteriserer feltet i dag.3 I stedet har vi identifisert tre knekkpunkt der vi ved hjelp av kildene – i dette tilfellet tre historieverk – vil reflektere rundt spørsmålet «Hva er historie?». Vi har kalt disse (1) historie som livets læremester, (2) historie som vitenskap, og (3) historie som utvidet praksis.
Historie som livets læremester
En inngang til å svare på spørsmålet «hva er historie?» er altså å undersøke både hva tidligere historikere har skrevet om, og hvordan de har skrevet. Den romerske filosofen og politikeren Cicero (106–43 fvt.) mente at historie var «livets læremester» (magistra vitae) – i kraft av at fortiden ga opphav til oppbyggelige eksempler. 4 For historieskrivere i antikken, middelalderen og tidlig moderne tid hadde historieskrivning en distinkt moralsk funksjon. Vel var det viktig å rydde opp i kildematerialet og vurdere forholdet mellom ulike framstillinger av fortiden, men når det gjelder funksjonen til historien, var lite viktigere enn å framstille
3 For norske framstillinger etter denne malen, se Melve 2010, 2014.
4 Om talekunsten 2.36.
18
fortiden på en slik måte at det var mulig å dra moralsk lærdom av den. Vi skal vende tilbake til denne tanken om historie som livets læremester, men først skal vi se på hva forfatteren av det kanskje første norske historieverket, Historia Norwegie, har å melde når det gjelder historie og historieskrivning:
Det er en vanskelig oppgave for en person så ukunnig som meg selv å framstille det fulle omfanget av denne vidtrekkende regionen, å skrive fram slekten (genealogien) til dem som styrer i denne regionen, og å vise både til innføringen av kristendommen og avskaffelsen av hedendommen …5
Vi vet ikke hvem forfatteren er, utover at han trolig var geistlig og med stor sannsynlighet hadde studert i utlandet. Vi vet heller ikke nøyaktig når verket er forfattet, men en gang mellom 1150 og 1180 er en kvalifisert gjetting. Vi er ikke engang sikre på om Historia Norwegie er det første norske historieverket – i betydningen av primært å handle om Norge – og dermed legger et grunnlag for blant andre Snorre Sturlassons mer berømte Heimskringla – som vi er ganske sikre på er forfattet på 1220- og 1230-tallet.6
All denne usikkerheten er slett ikke uvanlig når vi arbeider med eldre historie; jo lenger tilbake i tid vi går, desto færre kilder har vi, og desto mindre vet vi om dem. Mye tyder på at den anonyme forfatteren også kjente på en usikkerhet. Ikke bare understreker han at historieskrivning er en «vanskelig oppgave». I tillegg prøver forfatteren gjentatte ganger å kvalitetssikre de få
5 Historia Norwegie, 50, vår oversettelse.
6 Se Ekrem og Mortensen 2003.
19 1 • Hva er historie?
kildene han har. Stundom må han gi tapt, men i mange tilfeller går han seirende ut og er i stand til å meisle ut en fortelling fra et mylder av i all hovedsak muntlige kilder.
Et første svar på spørsmålet «hva er historie?» dreier seg altså om å rekonstruere en fortid basert på et kildemateriale. Rustet med hvordan forfatteren av Historia Norwegie går til verks, er det mulig å gå et steg videre og hevde at historikeren beskjeftiger seg med kilder – det vi i moderne terminologi kaller primærkildene. Slike primærkilder, de som ligger nærmest i tid og rom på situasjonen de framstiller, blir for forfatteren av Historia Norwegie så vel som for moderne historikere det som på et kunnskapsteoretisk nivå tilfører historiefaget identitet som en vitenskap. På
1100-tallet fantes selvsagt verken et historiefag eller tanker om historie som en vitenskap. De første universitetsstillingene i historie ble etablert tidlig på 1500-tallet, men det er først i løpet av 1800-tallet at historiefaget oppstod slik vi kjenner det i dag: som et selvstendig fag ved universiteter drevet av professorer, med en infrastruktur i form av tidsskrift, historiske foreninger og dessuten nettverk av historikere.
Tilbake på 1100-tallet er det ikke mulig å snakke om historie som et selvstendig fag. Det at historie levde et liv innenfor rammene av teologi og retorikk, innebar likevel ikke at en tanke om «historie» og «historieskrivning» var fraværende. Forfatteren av Historia Norwegie opptrer ikke bare som historiker i lys av sitt
forsøk på å rekonstruere historien til Norge på bakgrunn av det vi kan kalle rudimentære kildekritiske analyser: Han kaller seg
faktisk også historiker, chronographus: «Jeg jakter ikke etter å bli berømt som historiker, og jeg lar meg heller ikke affisere av smerten påført av dem som vil kalle meg en løgner, ettersom jeg ikke
20
har innlemmet noe nytt eller ukjent fra tidligere perioder, men bare fulgt utsagnene til mine forfedre.»7
Forfatteren av Historia Norwegie regner seg altså som en historiker ikke bare i lys av at han rekonstruerer fortiden basert på et kildemateriale; i et retorisk ladet språk viser han også til det vi i dag kaller dygder for historieskrivning. Slike dygder, gjerne knyttet til hvordan historikerne presenterer seg selv, går tilbake til antikken og legger ofte vekt på at historikeren skal være kompetent og arbeidsom, og dessuten at historikeren må gå uhildet til verks.8 Det er kanskje i lys av slike tanker at vår forfatter forsikrer publikum om at han ikke har andre motiver enn å framstille fortiden på en så troverdig måte som mulig. Passasjen viser i tillegg til ytterlige et svar på spørsmålet om hva historie er for noe. Vi har påpekt at forfatteren synes det hele er en «vanskelig oppgave», med henvisning til en utfordrende kildesituasjon. Følgene av en slik uvisshet uttrykker seg i at det er vanskelig, om ikke umulig, å etablere den hele og fulle sannheten om fortiden. Forfatteren forsikrer riktig nok om at han har «fulgt utsagnene til mine forfedre», men det er vel heller tvilsomt om dette stilnet dem som vil kalle han en løgner. Med et slikt syn om at det ikke er mulig å nå den hele og fulle sannheten om fortiden, ligner faktisk forfatteren av Historia Norwegie mer på moderne historikere enn på dem som forfektet tanken om å rekonstruere fortiden «slik den egentlig var» på 1800-talet.
Vi er nå på vei inn i en lang og komplisert diskusjon om hva som utgjør sannhet innenfor historie og historieskrivning. For
7 Historia Norwegie, 50–52.
8 Paul 2022.
21 1 • Hva er historie?
historikere i antikken, middelalderen og til en viss grad i tidlig moderne tid var sannhet like mye et moralsk som et erkjennelsesteoretisk begrep. Vi er nå tilbake der vi startet dette kapittelet – i et syn på historie som «livets læremester» og vekten på oppbyggelige eksempler.9 Disse eksemplene var ofte positive, for eksempel i form av en rettferdig konge som kunne tjene som modell for etterfølgende konger. Forfatteren av Historia Norwegie går langt i å konstruere Olav Tryggvason som en modellkonge, i kraft av denne kongens innsats for å innføre kristendommen i Norge. Eksempler kunne innimellom også tjene til avskrekkelse. I middelalderens historieskrivning vises det blant annet til dårlige konger som på merkverdige måter mister livet. I slike tilfeller melder gjerne historieskriveren, kronikøren, at kongen ble straffet av Gud for ikke å styre i tråd med hvordan en kristen konge skulle oppføre seg.
Eksempelhistorie var slett ikke bare den dominerende tilnærmingen til fortiden i antikken og tidlig moderne tid. Det er dem som har hevdet, trolig med rette, at Ciceros tanke om historie som livets læremester var det dominerende historiesynet helt til 1800-tallet . Og det er til 1800-tallet vi nå beveger oss på jakt etter et nytt vendepunkt – et brekkpunkt som gir et nytt svar på spørsmålet «hva er historie?».
Historie som vitenskap
Når vi plasserer framstillingen av 1800-tallet under rubrikken
«historie som vitenskap», betyr det ikke at vi fraskriver tidligere
22
9 Se Eriksen 2020.
historieskrivning slike ambisjoner. Forfatteren av Historia Norwegie omtaler seg ikke bare som historiker, men benytter seg også av det vi med en viss velvilje kan kalle en historisk metode – i form av kildekritikken. Hva er det så med 1800-tallet som gjør at hundreåret gjerne er sagt å markere fødselen til det moderne historiefaget?
For å svare på dette skal vi stifte bekjentskap med den viktigste av de norske historikerne på 1800-tallet, Peter Andreas Munch. Han ble født i 1810 og utdannet seg faktisk ikke til historiker, men innen jussen. Og nettopp dette er viktig for å forstå hvorfor 1800-tallet representerer et vendepunkt. Forfatteren av Historia
Norwegie var geistlig, trolig munk, og det var langt de fleste som syslet med historie i middelalderen. Et blikk på dem som skrev historie i det vi kaller tidlig moderne tid, mellom 1500 og 1800, viser at disse i all hovedsak var teologer og jurister. Bare et fåtall av disse hadde stillinger, eller embeter, som ligner på universitetstillinger i historie. De var gjerne embetsmenn som skrev historie på si. Munch føyer seg altså inn i et felt som på første del av 1800-tallet, i alle fall i Norge, ikke rommet et selvstendig historiefag.
På slutten av århundret var situasjonen fundamentalt forandret; historie var nå et selvstendig universitetsfag med egne stillinger – frigjort fra de tidligere bindingene til retorikk, teologi og naturhistorie. Historiske foreninger og tidsskrift ble etablert, samtidig med at stater tok en langt mer aktiv rolle i å tilgjengeliggjøre kilder for en ny generasjon med universitetshistorikere. Verken foreninger eller tidsskrift som syslet med historie, var strengt tatt et nytt innslag på 1800-tallet. Det nye var at disse tidsskriftene nå var rene historiske tidsskrift – i motsetning til vitenskapelige tidsskrift på 1700-talet, som var utpreget tverrfaglige i orientering. Like viktig som en slik spesialisering er for å forklare
23 1 • Hva er historie?
framveksten av historiefaget på 1800-tallet, er stikkordet «det nasjonale». De historiske foreningene og de tidsskriftene som ble etablert på andre halvdel av 1800-tallet overveiende nasjonalt orientert i forfatter- og leserkrets samt i tematikk. Hva en slik nyorientering fikk å bety for tanker om historie og historieskrivning på 1800-tallet, er klart illustrert av Munch i forordet til hans hovedverk Det norske folks historie. Det tok han ti år å fullføre verket – eller rettere sagt, å skrive seg fram til unionene i senmiddelalderen. Verket, på beskjedne 6 700 sider, ble nemlig aldri ferdig. I 1863 døde han over en skrivepult i Roma – visstnok under arbeid med nettopp Det norske folks historie. Verket er, som tittelen indikerer, en nasjonalhistorie, eller som Munch selv formulerer det: «vort Fædrelands Historie»:
Jeg har deri udhævet det ønskelige, for ikke at sige det nødvendige i, at der udkom et Verk, hvori de væsentlige Forbedringer, som ved de sidste Tiders Granskninger ere tilvejebragte i vort Fædrelands Historie, kunde samlede blive tilgængelige for Almenheden, og at denne ved den Lejlighed kunde faa en samlet, omstændelig Fremstilling af Landets og i Særdeleshed af Folkets Historie i Hænde. Jeg har viist, hvorledes der er Aarsager nok forhaanden, som kunne friste en for sit Fædreland og sin Videnskab varmt følende norsk Historiker til at prøve sine Kræfter, hvorvidt det vilde lykkes ham at udarbejde en fuldstændig Fædrelandshistorie og saaledes udfylde det Savn, der hidtil i denne Henseende har fundet sted i vor unge Literatur.10
24
10 Munch, Det norske folks historie, xv.
Ambisjoner og selvtillit manglet han aldri; Munch omtaler i andre sammenhenger arbeidet som en «Nyryddelse». For Munch var tidligere historieskrivning om Norge så å si verdiløs, og grunnen måtte ryddes for et verk tuftet på de «væsentlige Forbedringer» som nyere historieskrivning hadde tilveiebrakt. Grunnen til at Munch så eldre historieskrivning som verdiløs, var at den ikke hvilte på systematisk bruk av den kildekritiske metoden. Systematisk er her et nøkkelord. Forfatteren av Historia Norwegie benyttet, som vi har sett, en form for kildekritikk, men denne var verken avansert eller systematisk. For Munch, som for de fleste andre universitetshistorikere på 1800-tallet, var systematisk kildekritikk en forutsetning for at historie kunne bli en vitenskap. Den subjektiviteten som Munch og andre fant i tidligere historieskrivning, og som stod i motsetning til 1800-tallets syn på vitenskap som karakterisert av objektivitet og sannhetssøken, var mulig å eliminere ved bruk av kildekritikk.11
Munch var ikke alene om å forfekte objektivitet og sannhetssøking som historievitenskapens endelige mål. I 1824 satte den tyske historikeren Leopold von Ranke (1795–1886) fram den nå berømte setningen: Målsettingen for vitenskapelig historieskrivning er å undersøke «hvordan det egentlig var» – «wie es eigentlich gewesen [ist]».12 I forordet til Det norske folks historie presenterer Munch sin egen versjon av Rankes diktum: «Jeg har overhoved foresat mig, ved enhver Lejlighed saa vidt muligt at lade Sagen selv tale …»13 For å oppnå en slik målsetning var det
11 Se Melve 2013 for en behandling av Munch. For norsk historieforskning på 1800-tallet mer generelt, se Dahl 1990.
12 Ranke 1824. Se også bidrag i Iggers og Powell 1990.
13 Munch, Det norske folks historie, xvii.
25 1 • Hva er historie?
derimot ikke tilstrekkelig med en stor dose kildekritikk. Like viktig var det å tilnærme seg fortiden rustet med et annet historiesyn enn det som forfektet at historie var «livets læremester». Historie som objektiv og sannhetssøkende stod dermed i et ikke lite motsetningsforhold til et historiesyn som ønsket å hente ut moralsk lærdom fra fortiden. Innenfor et slikt historiesyn ble moralske lærdommer sett på som universelle – og særlig gjaldt det de som var tuftet på kristendommen. Eksemplene som historikere nyttet for å skrive fram moralsk lærdom, var selvsagt ikke de samme på 1700-tallet som de forfatteren av Historia Norwegie benyttet seg av 500 år tidligere, men historiesynet var mye likt og la til grunn at fortiden ikke var grunnleggende forskjellige fra samtiden.
Dette kan høres merkelig ut og må forklares. Og når vi skal forklare dette, er det vanskelig å komme utenom begrepet «historisme». Historisme er det historiesynet som oppstod på 1800-tallet, som et ledd i å gjøre historie til en vitenskap.14
I korte trekk forfekter historisme at fortiden er unik og dermed bare kan forstås på sine egne premisser. Det innebærer altså at moralske lærdommer, om det er det en er ute etter å undersøke, ikke lenger kan tjene som allmenngyldige referansepunkt, men bare er meningsbærende innen den historiske konteksten de oppstod i. Å etablere Olav Tryggvason som en modellkonge – i kraft av hans innsats for rikssamling og kristning, slik forfatteren av Historia Norwegie gjør – vil ikke gi mening for Munch: en vitenskapelig historisk tilnærming til Olav Tryggvason må ta utgangspunkt i det vi ellers vet om det norske samfunnet rundt år 1000, om kristendommen og dens kår og om forholdet
14 Se Beiser 2007.
26
mellom Norge og nabolandene, især Danmark og England, på samme tidspunkt.
Det at fortiden er unik, blir innenfor det historistiske historiesynet forsterket ved en tro på at historien er i stadig utvikling. Også dette må forklares. Det er ikke slik at forfatteren av Historia Norwegie var ute av stand til å skille hendelser i en fjern fortid fra hendelser som fant sted på 1100-tallet – nærmere forfatterens egen levetid. Men det å se på fortiden som unik og det å forstå dette særpreget som et resultat av historisk utvikling lå derimot utenfor synsfeltet til den anonyme forfatteren. I middelalderen var det bare sjelden at historikere var i stand til å se på hendelser og fenomener fra det vi i dag regner som forskjellige historiske perioder, som nettopp å høre til ulike perioder og dermed som å være unike. Slik kunne en middelalderkonge bli framstilt som en romersk keiser; et møte mellom en konge og hans stormenn kunne bli omtalt i et språk og en terminologi hentet fra det romerske senatet. Eksemplene er mange, og de illustrerer alle det vi i dag kaller anakronismer. I møtet med slik anakronistisk historieforståelse ble det viktig for 1800-tallshistorikere å insistere på at fortiden måtte forstås på sine egne premisser. En middelalderkonge måtte forstås i lys av hvordan han «egentlig» framstod – ikke i lys av hvordan en historiker ønsket at han skulle framstå. Objektiv og sannhetssøkende undersøkelse av fortiden impliserte i siste instans at historikeren og fortiden skilte lag; siden historikeren skulle undersøke en avsluttet fortid på sine egne premisser, ble det et krav at historikeren ikke skulle forsøke å forstå fortiden i lys av egne samtidige oppfatninger.
27 1 • Hva er historie?
Å studere-serien består av lett tilgjengelige innføringsbøker skrevet av engasjerte og dyktige formidlere. Bøkene gir studentene det første overblikket som er så viktig for å få en god start på et studium.
Denne boken handler om hvordan man kan få mest mulig ut av å studere fortellinger om fortiden. Den diskuterer hva som er mål og mening med historiefaget, forklarer hvordan historikere arbeider, og ser blant annet på hvordan historisk kunnskap ble forstått i tidligere perioder, og hvordan vi forstår den i dag. Forfatterne legger stor vekt på den viktige rollen historie spiller i dagens samfunn, for eksempel i individuell og kollektiv identitetsdanning.
Boken inneholder mange praktiske råd om både å tenke historisk og det å lese og skrive faghistoriske tekster.
ISBN 978-82-450-4355-6
