6 minute read
1.7 Den dagligdagse forståelsen av årsaker til krig
verdenskrig, men det er ikke det samme som å si noe generelt om årsaker til krig. For å bruke eksempelet med røyking og kreft: Selv om vi kan gjøre en detaljert diagnose av hva som har forårsaket kreft hos en enkelt pasient (vi undersøker sykdomshistorien og andre detaljerte forhold ved denne pasienten), vil ikke dette gi oss nok informasjon til å trekke konklusjoner om det generelle årsaksforholdet mellom røyking og kreft. Det er først når vi studerer mange friske og syke personer, både røykere og ikke-røykere, at vi kan begynne å nærme oss en kunnskapsbase som sier noe om den generelle sammenhengen. Dette betyr ikke at historiske analyser av enkelte kriger er irrelevante, tvert om, en analyse av årsakene til bestemte kriger – som den første verdenskrig – vil gi oss viktig informasjon om årsakene til krig generelt, men det er først når mange kriger vurderes samlet at vi kan si noe om generelle årsaker til krig. Det er denne forskningen som utgjør kjernematerialet i boken.
De fleste av oss har nok en slags implisitt amatørteori om hvorfor kriger bryter ut. Selv vi som ikke har opplevd krig i vår hverdag, har tanker om årsaker til krig når vi leser om det i nyhetene. De fleste av oss vil kanskje ha noen erfaringer med konflikter i hverdagen (forhåpentligvis uten vold) som gjør at vi kan trekke koblinger mellom egne erfaringer og hvorfor kriger oppstår. Vi kan kalle slike amatørteorier «den dagligdagse forståelsen av årsaker til krig».
I denne boken vil det etter hvert bli klart at den dagligdagse forståelsen ikke alltid stemmer overens med hva forskningen på årsaker til krig avdekker. Det er en spenning mellom våre amatørteorier om krig og konfliktvitenskapens forklaringer. Dette er ikke rart eller unormalt – i de fleste vitenskaper er det ofte en viss spenning mellom hvordan vi forstår fenomener rundt oss i dagliglivet, og hvordan vitenskapen forstår dem. Som mennesker har vi en intuitiv forestilling om for eksempel tyngdekraft, som ikke gir en fullstendig forståelse av hvordan objekter beveger seg i rom. Vi har en intuitiv forståelse av kroppen som heller ikke rimer helt med det legevitenskapen sier. Denne spenningen mellom dagligdagse og vitenskapelige forståelser av ting finner vi også innenfor konfliktvitenskapen. Det er ikke slik at den dagligdagse forståelsen er «feil» eller aldri inneholder viktig informasjon. Noen ganger er den dagligdagse forståelsen inne på noe som også vitenskapelige teorier berører.
Samtidig kommer den dagligdagse forståelsen ofte i konflikt med vitenskapelige innsikter. Slik er det også med våre forestillinger om årsaker til krig. Når jeg nå skal forsøke å tegne et bilde av den dagligdagse forståelsen, er det viktig å påpeke at jeg ikke mener denne forståelsen på noen måte er dum, uinformert eller noe slikt. Tvert imot er den dagligdagse forståelsen den rådende forståelsen i alle samfunnslag, både blant «vanlige og uvanlige folk», elever på videregående skole, avisredaktører, arbeidsledige og professorer i andre fag enn konfliktforskning. Jeg vil her gi noen eksempler på den dagligdagse forståelsen og på hvordan den kommer i konflikt med innsiktene i konfliktvitenskapen.
En vanlig oppfatning av årsaker til krig er at krig er et resultat av uenigheter – mellom land, folk eller individer. For eksempel er det en utbredt tanke at store kriger, slik som den andre verdenskrig, har skyldtes uenigheter om fordelinger av ressurser og territorium, eller om hva slags styresett og ideologi som skulle dominere i verden. Eller at borgerkrigen i Syria bunner i uenigheter om hvem som skal styre landet. Dette er på sett og vis riktig: Det finnes uenigheter i enhver konflikt.
Et annet element i den dagligdagse forståelsen er betydningen av provokasjoner. Når noen er uenige – for eksempel to land – og den ene provoserer den andre, kan man tenke seg at dette utløser en krig basert på uenigheter.
Men en sentral innsikt i konfliktvitenskapen er at dette bildet av krig som resultat av uenighet og provokasjon, ikke gir oss stor forklaringskraft når vi skal forklare hvorfor kriger oppstår. Det er flere grunner til dette. For det første er det slik at verden er full av sterke uenigheter og provokasjoner, og kun et fåtall av dem gir grunnlag for krig. For det andre løses de aller fleste uenigheter fredelig, uten at noen av partene tar til våpen. For det tredje er det ikke alle uenigheter som rammer en gruppe som klarer å samle seg for å ta til våpen, eller som har noen særlig makt.
I Norge kan det for eksempel forekomme uenighet mellom forbrukere av dagligvarer, som vil ha lavere matvarepriser, og norske bønder (som vil ha tollmurer og konkurransebeskyttelse). Bare den ene av disse partene, norske bønder, er organisert nok til å mobilisere politisk. Så ikke alle uenigheter gir opphav til krig; de fleste uenigheter løses fredelig, og ikke alle uenigheter avstedkommer en organisert gruppe som er villig og i stand til å føre krig. Hvorfor noen uenigheter fører til krig ved at de ikke løses fredelig, og ved at parter i uenigheten
får til å mobilisere militært, er noe av kjernen i konfliktforskningen. En måte å si dette på er at uenigheter nok er en nødvendig årsak til krig, men ikke en tilstrekkelig årsak. Vi finner få kriger uten uenigheter, men mange uenigheter som aldri fører til krig.
Så vil vi, ut fra vår hverdagstenkning om krig, kanskje spørre: Handler det ikke om hvor sterk uenigheten er? Er det ikke slik at hvis det forekommer en uenighet om et land eller folks kjerneinteresser, så vil det kunne føre til krig, mer enn hvis det forekommer en uenighet om noe trivielt, som skiidrett? Og hvis uenigheten i tillegg etterfølges av en sterk provokasjon, øker kanskje sannsynligheten for krig? Svaret på det er: Jo, delvis er det slik. Men de aller fleste uenigheter har såpass lave kostnader ved å forbli uløst, at krig ikke er en aktuell løsning, uansett hvor uenig man er. Og ikke engang ekstremt store uenigheter trenger å utløse krig, selv når de kombineres med provokasjoner. Noen ganger ser vi for eksempel at folk blir undertrykket til det ekstreme uten at dette utløser et opprør (vi ser for eksempel ikke noe væpnet opprør i Nord-Korea), og land kan være ekstremt uenige om for eksempel hvor en grense skal gå, uten at det fører til krigshandlinger.
Med andre ord gir fenomenet krig oss en forklaringsbyrde som vi ikke kvitter oss med ved å vise til en uenighet mellom land eller folkegrupper. De aller fleste uenigheter, selv de aller mest betente, løses faktisk uten at krig forekommer – selv i tilfeller der det skjer provokasjoner. Forhandlinger og avtaler er vanligere enn krig. Hvis vi fyller en idrettshall med pingpongballer for alle uenighetene mellom folk og stater i verdenshistorien, og lar svarte baller stå for de som aldri endte i krig, og hvite for de som endte i krig, hadde vi fylt rommet med så mange svarte baller at vi ikke hadde fått øye på de hvite. Uenigheter er det mange av, men kriger er det få av.
I denne boken vil jeg diskutere flere grunner til at uenigheter ikke i seg selv fører til krig. Et kjernepoeng i boken er at uenigheter oftere fører til forhandlinger enn til krig, og at krig må forklares gjennom å vise til hvorfor forhandlinger ikke kan lykkes. Dette berøres av forhandlingsteorien om krig, som jeg diskuterer i kapittel 4, og som er en rød tråd i deler av boken. Et annet eksempel finner vi i diskusjonen av hvorfor sterke uenigheter i et samfunn ikke trenger å føre til borgerkrig. For at uenigheter skal føre til borgerkrig, må grupper i samfunnet som er uenige med regjeringen, også ha muligheter til å starte et væpnet opprør. Dette diskuteres i kapittel 4 og i kapittel 9.
