1.4 Hva slags vitenskap er freds- og konfliktvitenskap?

Tre tidlige pionerer som har vært helt sentrale i å legge grunnlaget for den moderne innsamlingen av systematiske data på krig, er amerikaneren J. David Singer og skandinavene Nils Petter Gleditsch og Peter Wallensteen. Singer startet Correlates of War-prosjektet, et av de første store datasettene på kriger over hele verden (dette prosjektet omtales senere i boken). Gleditsch og Wallensteen har vært ruvende skikkelser ved henholdsvis Institutt for fredsforskning (PRIO) og Uppsala Conflict Data Project (Universitetet i Uppsala). I samarbeid startet de det mest brukte datasettet på krig i dag, UCDP/PRIO Armed Conflict-datasettet (Gleditsch, Wallensteen mfl. 2002; dette omtales også senere i boken). Andre viktige navn i fredsforskningens tidlige fase er Quincy Wright, Kenneth Waltz og Karl Deutsch.

En oppmerksom leser vil merke seg at de aller fleste navnene i denne nesten skammelig korte beskrivelsen av fredsforskningens nybrottsfolk er hvite menn, og de fleste er fra Europa eller USA. I den første perioden etter krigen foregikk fredsforskningen i all hovedsak ved amerikanske universiteter som ikke inkluderte mange kvinner eller minoriteter. I dag er freds- og konfliktforskningen et mye mer heterogent og inkluderende fagfelt, slik at det ikke er like hvitt, mannlig og USA-sentrert som i den tidlige fasen (selv om det fortsatt er en lang vei å gå).

Jeg vil hevde at pionerene i etterkrigsgenerasjonen startet en faglig ferd som skapte en ny vitenskap. Hva vi mener med «vitenskap» avhenger av våre meninger om en rekke grunnleggende spørsmål: Hvordan kan vi lære noe om verden? Kan vi avdekke objektive sannheter om krig? Hvordan kan vi avgjøre om en forklaring eller teori er «god» eller «dårlig»? Svarene på disse spørsmålene utgjør det vi kan kalle en vitenskapsfilosofi; en filosofisk tilnærming til hva freds- og konfliktforskning er.

Kan vi snakke om en felles vitenskapsfilosofi innenfor freds- og konfliktforskningen? For å avgjøre det, må vi først skille mellom to posisjoner innenfor samfunnsvitenskapenes filosofi. Den ene posisjonen kan vi kalle positivisme, som vektlegger vitenskapelig rasjonalitet, objektivitet, systematisering, presise målinger, testing av teorier, falsifiserbarhet, kvantitativ måling og generalisering (se f.eks. Kincaid, 1998). Veldig kort fortalt kan vi si at forskning med et positivistisk utgangspunkt legger til grunn at vi kan utlede mer eller mindre

objektivt sanne slutninger om årsakene til krig, og at studiet av krig kan gjøres vitenskapelig.

Som en kontrast til positivisme, finner vi det synet at samfunnsforskning ikke er vitenskapelig på samme måte som realfagene.1 Fordi den sosiale verden består av menneskers subjektive oppfatninger, og forskere er subjektive vesener som deltar i den sosiale verden de studerer, er det nærmest umulig å gi «objektive» vitenskapelige beskrivelser av fenomenene man studerer. Slike objektive vitenskapelige beskrivelser bør heller ikke være et ideal, ifølge antipositivismen; meningen med samfunnsvitenskap bør heller være å kritisere og «dekonstruere» samfunnsstrukturer med et normativt og politisk utgangspunkt.

Er konfliktforskningen en positivistisk samfunnsfagstradisjon som streber etter å komme nærmere vitenskapelige sannheter om årsakene til krig? Det er store uenigheter om hvilket vitenskapsteoretisk utgangspunkt som bør ligge til grunn for konfliktforskningen. Noen argumenterer for at konfliktforskning ikke bør ta mål av seg til å være en vitenskap, men heller bør orientere seg mer i retning av kritikk og aktivisme (se f.eks. Krause, 2019). Det er også stor heterogenitet når det gjelder hva slags filosofiske premisser konfliktforskere bygger på i sin forskning. I noen tidsskrifter (som Journal of Peace Research) råder positivistiske perspektiver, mens i andre, som Critical Security Studies, råder antipositivismen. Samtidig er det knapt kontroversielt å hevde at positivismen dominerer det vi kan kalle «mainstream» konfliktforskning. Den konfliktforskningen som har mest prestisje internasjonalt – i form av påvirkning på andre fagfelt, og gjennomslag i prestisjetunge tidsskrift og siteringer – har som oftest et positivistisk utgangspunkt. Det er også den konfliktforskningen som oftest legges til grunn for politikkutforming (i organisasjoner som f.eks. FN).

Denne boken vil først og fremst konsentrere seg om det vi kan kalle «mainstream» freds- og konfliktforskning, som har et positivistisk utgangpunkt. Den gir derfor ingen komplett gjennomgang av all forskning som går under den store paraplyen freds- og konfliktforskning. Den er en gjennomgang med et bestemt perspektiv og en dreining mot den positivistiske delen av fredsforskningen. Siden det positivistiske perspektivet ligger til grunn for mye av forskningen som skal gjennomgås i boken, vil jeg kort presentere og forsvare det jeg mener er hovedtesene i en positivistisk tilnærming til konfliktforskning.

1 Det samme synet rammer humaniorafag.

Når jeg beskriver konfliktvitenskap under, mener jeg forskning som svarer til denne beskrivelsen.

Konfliktforskningen søker objektiv sannhet. For det første hviler konfliktvitenskapen på en antagelse om at man kan komme nærmere vitenskapelige slutninger om årsakene til krig, og at man bør etterstrebe å komme så nær objektiv sannhet som mulig. Dette betyr ikke at slutningene med mest støtte innenfor konfliktforskningen sees på som «sannheten» med to streker under, men at disse sees på som de beste gjetningene vi foreløpig har om hvordan verden henger sammen – hypoteser som hele tiden vil være gjenstand for revisjon og kritikk. Dette er helt identisk med virksomheten i andre vitenskaper, som medisin, geologi, biologi og det meste av fysikken. Alle vitenskapelige teorier har status som midlertidige, med mer eller mindre grad av troverdighet. De mest troverdige teoriene er de beste kandidatene for sannhet, men de vil kunne endre seg ettersom vitenskapen bringer nye data på bordet (se f.eks. Strevens, 2021).

Det at konfliktforskningen søker objektiv sannhet betyr ikke at den ignorerer den kompleksiteten og usikkerheten som kjennetegner den sosiale verden vi mennesker er en del av. Årsakssammenhengene vi studerer er ofte komplekse og probabilistiske, hvor mange årsaksfaktorer ofte vil samspille, på samme måte som for andre komplekse systemer (som menneskekropper eller økosystemer). Et eksempel på en særlig kompliserende faktor er at mennesker kan danne seg forventninger om fremtiden, basert på kunnskap om hvordan ting henger sammen, som gjør at de kan endre adferd etter å ha fått ny informasjon. Samtidig vil et gitt fenomen (som en krig) ofte være produsert av mange årsaker, hvor det sjelden er lett å peke på én enkelt årsak som forklarer hundre prosent av utfallet. Disse innsiktene gjør at konfliktforskningen ofte består av mange ulike teorier, betingede hypoteser om probabilistiske sammenhenger, og empiriske metoder som er laget for å håndtere usikkerhet (som statistiske modeller).

Teorier må systematisk testes mot data. For det andre hviler konfliktvitenskapen på ideen om at teorier bør testes gjennom systematisk dataanalyse, enten kvalitativ eller kvantitativ. Kvantitativ teoritesting foretas ofte i studier av store datasett hvor forekomsten av krig og relaterte fenomener forsøkes forklart med noen årsaksvariabler. Et eksempel på en typisk kvantitativ konfliktanalyse finner vi i studier som sammenligner mange land over tid, der man forsøker å se hvilke mulige faktorer (økonomisk vekst, demokrati osv.) som samvarierer