1.2 Historisk utvikling

De økonomiske elementene av bærekraft har alltid vært i fokus, selv om innhold og aspekter i disse også er i endring. De sosiale aspekter, i industrien typisk knyttet til fordeling av verdier og sikre og trygge arbeidsplasser, har også vært fremtredende. Men det er først og fremst de miljø- og klimamessige sidene ved produkter, produksjon og logistikk som endelig – og heldigvis – har fått oppmerksomhet, og derfor vier vi et eget kapittel til dette i boka.

For å oppnå lave kostnader har stordriftsfordeler vært i fokus. Å produsere i store antall uten å endre eller omstille maskiner gir lav enhetspris og høy kapasitetsutnyttelse. Fokuset på å redusere lager og å skape raske, responsive verdikjeder har økt voldsomt de siste tiårene. Kostnadene knyttet til varer som ikke blir solgt og må vrakes eller behandles på nytt, er også viktig.

Hvordan man organiserer og styrer produksjonen og logistikken, er avgjørende for å skape lønnsomme og bærekraftige produksjonsbedrifter. Vi kaller dette produksjonslogistikk, og en definisjon i listeform over hva som innbefattes er: • Styringsform eller leveranseform • Styringsprinsipp • Planleggingsprosesser på ulike områder og nivå • Informasjonshåndtering • Forsyningskjeden, også kalt oppstrøms verdikjede (supply chain) • Leveransekjeden eller distribusjonskjeden, også kalt nedstrøms verdikjede (demand chain) • Layout og materialflyt eller vareflyt • Lagerstyring • Bruk av prognoser • Digitale systemer for styring og prosesser (inkludert de mest vanlige IKT-systemer)

I noen sammenhenger er det naturlig å definere de tekniske innretninger og utstyr for intern vareflyt (for eksempel transportbånd, roboter, gripere osv.) som en del av produksjonslogistikken, men disse kan også regnes som en del av det tekniske produksjonssystemet.

Det kan være nyttig å ha et bilde av utviklingen i samfunnet over lang tid som et bakgrunnsteppe for å forstå dagens situasjon og begrensninger. Vi har de løsningene vi har, fordi de er blitt utviklet over tid, med de begrensninger som ligger i tenkningen og teknologien i de ulike tidsepokene.

For noen tusener av år tilbake i tid var vi jegere og samlere som levde alene eller i små grupper. Vi laget det vi fikk til å lage av greiner, steiner og det vi fant eller fanget. Vi laget

tingene selv, og vi kan si at vi var våre egne kunder. Fra generasjon til generasjon lærte man å overleve ved å utnytte det man kunne få til selv. Etter hvert begynte man å gruppere seg og fordele oppgaver til hverandre. Noen jaktet, noen holdt liv i bålet og andre tok seg av barna. Etter hvert ble enkeltpersoner flinkere til å gjøre noe enn andre, og spesielt begynte enkelte å bli gode på å lage gjenstander som kniver, økser og spyd til jakt. Dette var den første spesialiseringen, og man begynte også å handle med hverandre. En slik utvikling foregikk på ulike tider i ulike områder og på forskjellige kontinenter. Mye var avhengig av den naturen man levde i; hvilke materialer som fantes, hva som kunne dyrkes og hva slags utstyr som trengtes. I Norge med vår lange kyst ble man selvsagt knyttet til sjø og hav og ble spesielt flinke til å lage utstyr for fiske og behandling av fisk, og båter og skip.

Spesialiseringen utviklet seg videre, og vi fikk håndverkere som smeder, tønne makere og syersker. Gjennom tusener av år utviklet disse sine kunnskaper og evner, gjerne overlevert fra mor til datter eller far til sønn. Men fortsatt laget man én og én gjenstand, med bruk av for eksempel varme fra ild og med manuelt drevne blåsebelger. Ofte var produktene bestilt av kunden, men man solgte etter hvert også sine produkter på markeder.

Det finnes også utover i forrige årtusen eksempler på fabrikker, for eksempel skipsverft, med store anlegg for å produsere mange båter i rask rekkefølge. Et kjent eksempel er Arsenal i Venezia som laget alle mulige slags handelsfartøy og krigsskip. På verftet standardiserte man delene som skulle brukes i mange ulike typer båter og gjorde dem klar for å monteres. Båtene ble satt sammen på produksjonslinjer, hvor hver båt ble unik, slik arkitektene og skipsingeniørene hadde tegnet dem. Hver båt ble unik, men var bygget av standard deler. På denne måten fikk man raskt bygget unike skip – i dag ville vi kalt dette masseprodusert skreddersøm.

Det er mange ulike hendelser og oppfinnelser som kan betegnes som først i den første industrielle revolusjon. Man utviklet maskiner som var drevet for eksempel på damp for å produsere eller for å forflytte. Allerede på 1500-tallet utviklet man drivverk basert på damp. Det var imidlertid først i 1781 at James Watt patenterte en dampmaskin med en kontinuerlig roterende bevegelse. I 1764 utviklet veveren James Hargreaves en maskin, etter hvert kalt Spinning Jenny, som revolusjonerte produksjonen av garn (figur 1.1). Med denne maskinen kunne en person fremstille åtte eller tolv spoFigur 1.1 Spinning Jenny – verdens første spinnemaskin ler garn i parallell, og dette revolui industriell bruk (© Morphart Creation / shutterstock) sjonerte produksjonseffektiviteten.

Maskinene var svært spesialiserte og laget for eksempel stoff eller kvernet korn. Men spinnemaskinen var ikke drevet av en maskinell kraft.

Rundt 1900 kom noen store endringer, hvor man virkelig utviklet evnen til å masseprodusere. Forbrenningsmotorer og elektriske motorer ble oppfunnet, og man kunne masse produsere på helt nye måter. Velkjent er Henry Fords fabrikker med samlebånd, hvor man var i stand til å masseprodusere biler i en fart og til en lavere kostnad enn man noen gang hadde sett. Man lagde tusenvis av helt like biler i samme farge, med helt standardiserte arbeidsprosesser. Og kunder som nå fikk råd til å kjøpe seg bil, aksepterte at alle kjøpte en akkurat lik bil som de selv kjøpte. Denne utviklingen er i ettertid blitt kalt for den andre industrielle revolusjon.

Den teknologiske utviklingen var formidabel gjennom hele 1900-tallet, og elektrisk kraft som ble distribuert overalt, sammen med elektronikk og datamaskinenes inntog, var ekstremt viktig for produksjon. Elektrisk drevne maskiner, med avansert elektronisk styring, banet veien for at datamaskiner etter hvert kunne styre maskinene. Presisjonen økte, farten økte og prisene gikk ned. Litt forenklet kan man si at det var masseproduksjonstenkningen som rådet; jo flere like du laget etter hverandre, jo billigere ble det. Du slapp å stille om maskiner, og du kunne produsere nye produkter hele tiden. Så lenge markedet aksepterte det, var dette riktig løsning. I vid forstand benevnes datamaskinenes inntog i produksjon som den tredje industrielle revolusjon.

Etter hvert økte kostnadene ved lagring og risikoen for ikke å få solgt det man hadde laget for noen typer produkter. I mange sammenhenger var det ikke plass eller mulighet til å ha lager av råvarer eller ferdigvare. Dette var spesielt relevant i Japan, hvor både bilindustrien og elektronikkindustrien vokste i etterkrigstiden. Det ble utviklet nye produksjonskonsepter som fokuserte på å unngå sløsing, god materialflyt og lite lager, og å produsere i det antall kunden ønsket. Det mest kjente av disse konseptene er Toyota Production System, som er mye av grunnlaget for lean produksjon (lean manufacturing). Fokuset her er fortsatt standardisering og forenkling, men kombinert med fokus på verdiskapende aktiviteter.

Parallelt med utviklingen fra håndverk til industrialisering og masseproduksjon har vi også forandret all den industrien som leverer kundespesifiserte produkter. Her snakker vi både om produksjon av store og avanserte produkter, for eksempel skip og fly, og om store bygg og anlegg som broer og jernbaner. Evnen til å produsere akkurat den båten rederen ønsker, er avgjørende. Produksjonstiden er lang og kostnaden er gjerne høy, men kravet til funksjonalitet tilpasset kunden er viktigere.

I en slags vekselvirkning mellom masseproduksjon og produksjon av kundetilpassede produkter har det utviklet seg et eget konsept; masseprodusert skreddersøm. Dette konseptet er drevet fram av kundenes kjøpekraft og behov; man ønsker seg et tilpasset produkt, men ønsker ikke å betale for mye ekstra. Man snakker her om det å produsere standardkomponenter som kan settes sammen på mange ulike måter, eller

om å kombinere en eller noen få kundespesifiserte deler med et stort antall standarddeler for å lage et unikt produkt.

De siste tiårenes rivende utvikling innen data og kommunikasjonsteknologi, i dag sier vi gjerne digital teknologi, har og vil ha stor betydning. Datamaskinens kostnad er drastisk redusert, ytelsen har steget og den er blitt mobil. Internett er tilgjengelig overalt, og digitale prosesser har erstattet både fysiske prosesser og informasjonshåndteringsprosesser. Vi bestiller våre flybilletter og parkering på mobil, vi styrer varmeovnene på hytta fra hjemmet, og vi kan overvåke «alt og alle». I en industriell sammenheng samles begreper som tingenes internett (Internet of Things) og cyber-fysiske systemer (cyberphysical systems) i det overordnede begrepet Industri 4.0, og dette omtales som den fjerde industrielle revolusjonen. Et eget kapittel i boka er viet dette.

Et siste hovedtema i den historiske utviklingen som må nevnes, er globaliseringen i samfunnet generelt og i industrien spesielt. Dette må også ses i sammenheng med den geografiske spesialiseringen vi fortsatt har. Gjennom utvikling i transportteknologi av alle slag, internasjonale organisasjoner og konsern, og all kommunikasjonsteknologi kan vi kommunisere, handle og samhandle over hele kloden. I starten var evnen til å produsere mat, utvinne mineraler eller produkter basert på geografi. Gjennom de siste hundre årene har ulikheter i kostnadsnivå ført til at mer og mer produksjon er blitt flyttet dit hvor lønnskostnadene har vært lavest. Eksempler som Hongkong, Kina, Vietnam og Øst-Europa er typiske.

Globaliseringen av markedene er også sentral. Det at man kan selge de samme produktene over hele verden, kombinert med at transportkostnaden kun utgjør en liten brøkdel av totalkostnaden, muliggjør masseproduksjon på ett eller et fåtall steder og produktene blir distribuert til hele verden. De samme merkevarene er globalt kjent, og dette styrker de store aktørene med globale muskler.

Bruker vi Norge som eksempel, ser vi noen tydelige utviklingstrekk. Norge var et fiske-, fangst- og jordbrukssamfunn, etter hvert med bergverksdrift av ulike typer malm. Rundt midten 1800-tallet kom industrialiseringen til Norge ved at driftige forretningsmenn kjøpte maskiner, spesielt fra Storbritannia, og tok dem med til Norge. Disse skapte grunnlaget for tekstilproduksjon langs Akerselva i Christiania (Oslo) og i bygdesamfunn på Vestlandet. Så sent som på midten av 1900-tallet hadde vi stor produksjon av klær, sko og møbler i Norge. Vi hadde mange importerte maskiner og kompetanse fra spesielt Storbritannia og Tyskland og etablerte fabrikker. Samtidig gjorde den positive lønnsutviklingen i Norge og mange andre vestlige land manuelt arbeid dyrt. I dag produseres det knapt klær og sko i Norge, og stadig mindre møbler. Likevel ser vi også noen bransjer og bedrifter hvor det fortsatt produseres og satses videre. Vi har bygget båter i tusenvis av år, men har færre skipsverft enn før. Samtidig ser vi at norske skipsverft kan overleve og utvikle seg fordi de har en unik kompetanse på kundeforståelse, engineering og problemløsning. Ved å utnytte for eksempel delproduksjon fra leverandører i land med lavere kostnadsnivå er de fortsatt konkurransedyktige. Vi har