Portrettet
– Plutselig sto jeg omringet av tv-kameraer og med mikro foner rett foran ansiktet. Jeg var eitrende forbanna fordi jeg ikke fikk hoppe, og jeg har dårlig utviklede diplomatiske gener i kroppen. – Så da smalt det? – Da smalt det ganske heftig, ja! – Men jeg tenkte ikke på meg selv som feminist eller kvinnepioner eller noe sånt. Jeg var bare kjempegira og ville og hoppe langt! Historien gjentok seg i 2009, og begge ganger endte den heftige diskusjonen med at jentene fikk hoppe i mammutbakken. Flere år senere fikk hopplandslaget tilbud om medietrening. Anette husker at hun sukket og tenkte at den treninga burde hun kanskje hatt noen år tidligere… Som om ikke det var nok, ble det på nytt bråk da Holmenkollbakken skulle nyåpnes i 2010. Anette ble stemt fram som den som skulle åpne bakken. Men dagen før den offisielle åpningen fikk Bjørn Einar Romøren testhoppe med fullt presseoppbud. Også da kom Anette Sagen styrket ut av kontroversene. Hun foretok det offisielle åpningshoppet, mens Romøren ble utestengt, og noen gubber i Skiforeningen fikk en påminnelse om at de ikke kunne skalte og valte med et felleskapsfinansiert offentlig anlegg som om det var deres eget. Anette ble symbolet på jentenes kamp mot gubbeveldet i Skiforeningen, det inter nasjonale skiforbundet og mot den ikke mindre gubbete internasjonale olympiske komiteen som sa nei til OL-hopping for jentene i Vancouver for fire år siden. En av dem som har fått solid pepper for måten de kvinnelige skihopperne er blitt behandlet på, er Norges IOK-medlem Gerhard Heiberg. Han har imidlertid lovet å 22 < Fagbladet 1/2014
– En gang laget vi en bakke der vi hoppet over en bilvei. Det var kanskje ikke så lurt, men det gikk bra, forteller hun.
være den som henger en OL-medalje rundt halsen på Anette Sagen i Sotsji. – Vi har en avtale, sier Anette. – Men da må jeg først gjøre min del i bakken. Men det koster å være forbilde. For Anette ble det noen ganger litt for voldsomt. Hun ble hauset opp mer enn hun var komfortabel med, og endte som litt folkesky. – All mediefokuseringen gjorde meg mindre sosial. Jeg kan være ganske privat som person, sier hun. Men gitt opp har hun aldri. – Jeg er nok noe over gjennomsnittet sta, mener hun. Og uredd: Anette drømmer om å fly mer i mammutbakker som Vikersund. – Jeg er ikke redd, men har respekt for det vi holder på med. Det gjelder å være konsentrert og gjøre ting riktig. Noe av det kuleste hun har gjort, er å hoppe i fallskjerm fra en varmluftsballong. Sammen med broren pleide hun å herje i snøen hjemme i Mosjøen. Anette kommer fra en aktiv familien der alle var opptatt av idrett, og det var naturlig å følge med den sju år eldre broren i hoppbakken. Og andre steder der det gikk an å hoppe på ski. Å bruke dem til å gå bortover, var helt uaktuelt.
Broren har vært en viktig støttespiller for henne når det har blåst som verst, også utenfor bakken. Anette bor alene i Lier, mellom Oslo og Drammen, og ser ikke for seg noen A4-tilværelse når hun slutter å hoppe på ski. – Jeg tror ikke jeg passer helt inn i en ni til fire-tilværelse. Jeg har tatt trenerutdanning som et samarbeid mellom Olympiatoppen og NTNU, blant annet for å holde kontakten med et miljø jeg er veldig glad i, og også for å gi noe tilbake til dette miljøet som har gitt meg selv så mye. I tillegg har jeg begynt på et høgskolestudium i event og sport management. – Hva med mann og barn? – Ja, hva skal jeg si. Jeg er jo ikke uinteressert, men det har ikke villet seg sånn for meg. I alle fall ikke ennå. Jeg reiser veldig mye, og da er det greit å være singel. Men alle drømmer vel om å finne kjærligheten, og jeg er nok ikke noe unntak selv om jeg akkurat nå er veldig fokusert på hoppingen. Hun tenker seg litt om: – Jeg er ikke så veldig huslig anlagt. Kanskje jeg skulle begynne med å bytte ut plastblomstene med noen ekte, og se om jeg klarer å få dem til å leve. Det hadde jo vært en start… Da Anette fikk lese portrettet i desember, skrev hun tilbake: «Jeg hoppa over det med de levende blomstene. Fortsatt har jeg plast, men nå også en sprell levende kattunge!» I 2009 fikk hun prisen som «årets troll kjerring» for innsatsen med å bekjempe fordommer jenter møter i idretten. Det var Bjørn Wirkola som delte ut prisen. «Ja ja, du har i alle fall hoppet tolv meter lenger enn meg i Vikersund,» humret den gamle hoppkjempen. – Det er du fornøyd med? – Slett ikke, jeg vil sveve lenger enn det. – Mye lenger!