>
As far as I'm concerned, winter could last all year.
For min del kunne det gjerne vært vinter hele året.
Michael Bernhardsen
Michael Bernhardsen
T
D
The young people of Vestre Jakobselv call
Ungdommene i Vestre Jakobselv kaller det
we live for up here,” says Chris Bernhardsen, 21, as he watches his brother Michael disappear between the tree trunks. The black and red snowmobile adorned with skull and crossbones pops up again on top of a knoll, and Michael does an elegant jump before racing down toward the others. Snow flies in all directions. The two brothers from the hamlet of Vestre Jakobselv in Norway’s northernmost county, Finnmark, are practically born snowmobilers. As children, they rode with their parents, and, when a little older, they shared a mini-snowmobile. Now they hurdle along mile after mile of trails, each on their own Arctic Cat. Chris’ girlfriend, Conny Lamøy, 20, rides with him. Their friend Tor Gøran Bernhardsen, 20, is close behind. “Riding a snow machine is a real kick. Adrenaline, speed, excitement. There are new challenges all the time,” says Michael. “As far as I’m concerned, winter could last all year.”
et er dette vi lever for her oppe, sier Chris Bernhardsen (21), mens han ser broren Michael (18) forsvinne inn mellom trestammene. Den sorte og røde snøscooteren med dødninghoder på panseret dukker snart opp igjen på toppen av fjellknausen, og Michael gjør et elegant hopp før han suser ned mot de andre. Snøen fyker til alle kanter. De to brødrene fra Vestre Jakobselv i Finnmark fikk scooterkjøring inn med morsmelka. Som barn satt de på med foreldrene, og da de ble litt eldre, fikk de en miniscooter på deling. Nå suser de innover de milelange løypene på hver sin Arctic Cat. Bakpå hos Chris sitter kjæresten Conny Lamøy (20). Kameraten Tor Gøran Bernhardsen (20) følger hakk i hel. – Å kjøre scooter gir et enormt kick. Adrenalinet, farten, spenningen. Det er nye utfordringer hele tiden, sier Michael. – For min del kunne det gjerne vært vinter hele året!
his is what
it “Finnmark’s Formula 1.” Competition over riding the most difficult routes, being first to finish, and making the wildest jumps are important parts of the trip. Legally, they can ride up to 300 metres (328 yards) away from the marked trail, but the young riders readily admit that they don’t stick to the trails. “Those who only ride on the trails are called ‘trail snobs,’ says Tor Gøran, with a grin. Chris suddenly vanishes, and only taillights are visible in the blue twilight. He has the fastest machine and likes pushing the limits: Always looking for the perfect snowdrift, the steepest hill or the most inviting deep powder. The friends often bring along sausages to grill and fishing rods. The social aspect is important. During Easter Break, they head to
›
«Finnmarks formel 1». Konkurransen om å kjøre den mest utfordrende traseen, komme først frem eller gjøre det villeste hoppet er en viktig del av turen. I følge reglene kan man kjøre inntil 300 meter fra løypa, og ungdommene innrømmer gjerne at de ikke holder seg til løypene. – De som bare kjører i løypa kaller vi «løypesnobber», gliser Tor Gøran. Plutselig forsvinner Chris, og bare baklysene er synlige i den blå skumringen. Han har den raskeste scooteren og liker å tøye grenser - alltid på utkikk etter den perfekte skavlen, bratteste bakken eller mest innbydende løssnøen. Vennegjengen tar ofte med seg grillpølser og fiskestang ut på tur. Det sosiale er viktig. I påsken drar de på hyttetur, kjører scooter på d agen og fester på kvelden.
›
360 / OSLO AIRPORT MAGAZINE
79