Utdrag Strategisk gransking

Innledning

G

ransking handler om å rekonstruere en hendelse eller et hendelsesforløp. Granskere skal finne svar på hva som skjedde, hvordan det skjedde, hvem som gjorde hva, og hvorfor det skjedde. Eller de skal finne svar på hvorfor noe ikke skjedde. Granskere skal finne svar på ubesvarte spørsmål om aktører, handlinger og steder.

Strategisk gransking handler om å benytte strategier for å komme til bunns i en sak. Informasjonsstrategi går ut på å velge informasjonskilder som kan opplyse saken. Granskere kan snakke med varslere, vitner og mistenkte. Granskere kan søke i dokumenter, e-post og sosiale medier.

Granskere kan analysere regnskaper og innholdet i databaser.

Kunnskapsstrategi går ut på å velge kompetanse som kan lykkes med granskingen. Kompetanse innen samtaleteknikk, innholdsanalyse, organisasjonsforståelse, finans, regnskap og kriminologi er ofte avgjørende for å kunne rekonstruere en hendelse eller et hendelsesforløp ved mistanke om økonomisk kriminalitet.

Konfigurasjonsstrategi går ut på å velge arbeidsform, der man har valget mellom den sekvensielle verdikjeden eller det iterative verdiverkstedet. I verdiverkstedet er første primæraktivitet å forstå problemstillingen før man identifiserer alternative fremgangsmåter og velger de best egnede handlingsalternativene for situasjonen.

Metodestrategi går ut på å velge fremgangsmåte og oppførsel som kan være egnet i granskingen. Oppførsel er viktig i intervjuer, der man kan velge mellom samarbeid eller konfrontasjon. Oppførsel er viktig i forhold til tankestil, der nysgjerrighet, kreativitet og et åpent sinn kan være avgjørende for å lykkes.

Systemstrategi går ut på å velge digitale løsninger i kartlegging og analyse. Digitale løsninger omfatter bruk av informasjonsteknologi både i virksomheten som blir gransket og i virksomheten som granskerne tilhører.

Granskerne søker og sammenstiller data i den granskede virksomheten og lager analyser og presentasjoner i den granskende virksomheten.

Denne boken presenterer de fem strategiene for strategisk gransking og drøfter disse i omtalen av flere granskingsrapporter.

Gransking er en privat form for etterforsking. Mens detektiver i politiet gjennomfører etterforsking ved mistanke om økonomisk kriminalitet,

16 Strategisk gransking

gjennomfører granskere fra revisjonsfirmaer, konsulentfirmaer og advokatfirmaer gransking ved mistanke om økonomisk kriminalitet. Ofte har politiet verken interesse eller ressurser til å etterforske mistanker om økonomisk kriminalitet. Ofte ønsker virksomheter å unngå politiets oppmerksomhet. Offentlige og private organisasjoner engasjerer granskere som blir betalt for å undersøke saken og levere en granskingsrapport som er oppdragsgivers eiendom. Svært mange granskinger blir holdt hemmelige, der granskingsrapportene aldri blir offentliggjort.

Denne boken gir et innblikk i granskeres verden ved å presentere granskinger der det var mulig å oppspore granskingsrapporter. Kjente granskinger i nyere tid omfatter Telenor i VimpelCom-korrupsjonen, DNB og Nordea i Panama Papers, innkjøpssaken i Grimstad kommune, byggesaker i Drammen kommune, ledelsen i Politiets utlendingsenhet og byggesaker i Tjøme kommune.

Denne boken gir ingen innføring i økonomisk kriminalitet. Ved behov kan man lese min bok Økonomisk kriminalitet – Ledelse og samfunnsansvar, 2. utgave, på Cappelen Damm Akademisk forlag. I den boken blir også gransking introdusert, der mistanke om økonomisk kriminalitet blir analysert ved hjelp av bekvemmelighetsteori. I den boken gjengis alle relevante paragrafer fra straffeloven som gjelder bedrageri, skattesvik, uriktig selskapsinformasjon, svik og krenkelse, korrupsjon, økonomisk utroskap, regnskapsovertredelse og hvitvasking.

Denne boken konsentrerer seg om fremgangsmåter ved gransking og eksempler på gransking. I tillegg beskjeftiger denne boken seg med evaluering av gransking. Evaluering handler om å bedømme utgangspunktet for granskingen, arbeidsprosessen, arbeidsresultatet og oppfølgingen etter gransking. Både kapittel 10 og kapittel 11 beskjeftiger seg med kriterier for å bedømme granskinger.

Før disse kapitlene er granskingsvitenskap blitt introdusert i kapittel 1, eksempler på gransking blitt presentert i kapittel 2, oversikt over tilgjengelige granskingsrapporter vist i kapittel 3 og de fem strategiområdene ved strategisk gransking beskrevet i kapittel 4–9.

Gransking av Telenor, DNB, Nordea, Grimstad kommune, Drammen kommune, Politiets utlendingenhet og Tjøme kommune beskrives i kapitlene 12–16.

Ved Handelshøyskolen BI er «Ledelse og økonomisk kriminalitet» et valgfag. I vårsemesteret 2017 var det 320 studenter som tok faget. Eksamen gikk ut på å evaluere en granskingsrapport. I kapittel 17 gjengis studentenes evalueringer.

Kapittel 18 avslutter denne boken med et kritisk søkelys på gransking.

Der foreslås en rekke prinsipper for regulering av granskingsbransjen:

17  Innledning   

1. Informasjonsstrategi: Hvilke informasjonskilder er tilgjengelige for gransking, og hvilke informasjonskilder vil gi størst effekt med hensyn til å opplyse saken?

2. Kunnskapsstrategi: Hvilke kunnskapsområder trenger man å beherske for å lykkes med granskingen?

3. Metodestrategi: Hvilke fremgangsmåter benytter man for å belyse og oppklare saken?

4. Konfigurasjonsstrategi: Hvordan gjennomfører man granskingen ved bruk av primæraktivitetene i verdiverkstedet som verdikonfigurasjon for undersøkelsen?

5. Systemstrategi: Hvilke informasjonssystemer trenger man tilgang til i form av IT-støttet kunnskapsarbeid?

Kapittel 1

Granskingsvitenskap

G

ransking går ut på å beskrive faktiske forhold innenfor et bestemt tema eller mandat. Utredningen eller under­ søkelsen har som formål å finne ut av et bestemt saksforhold.

Gransking handler om å avdekke relevante fakta. Målet er å fremskaffe de faktiske og relevante opplysningene og beskrive disse slik at ansvarlige personer kan fatte best mulig beslutning om hvilke konsekvenser saken skal få (Grimstad, 2015).

Når en virksomhet vil undersøke faktum, årsaker og ansvarsforhold til en hendelse eller unnlatelse, kan undersøkelsen gjennomføres som en gransking. Gransking har elementer av etterretning, etterforsking og analyse i seg, som vi kjenner fra politiarbeid. Kjennetegn som preger undersøkelser hvor betegnelsen gransking blir brukt, er at den eller de som utfører granskingen, skal klarlegge faktum og årsaker, foreslå nødvendige systemendringer og konkludere basert på rettsregler eller etiske normer i en gitt sak.

Behov for gransking De senere årene har man sett en økende bruk av gransking i form av utredning av økonomiske misligheter. Denne granskingsformen – som først og fremst foregår i offentlige og private bedrifter – tar sikte på å avdekke sviktende internkontroll og eventuelle økonomiske misligheter som korrupsjon, underslag, skatteunndragelser og andre former for økonomisk kriminalitet. Slike granskinger gjennomføres ofte som en del av ordinær

20 Strategisk gransking

eller ekstraordinær revisjon, eller som egne utredninger gjennomført av private advokatfirmaer, revisjonsforetak, konsulentselskaper og andre rådgivningsfirmaer. Gransking undersøker interne forhold i en virksomhet eller forhold mellom virksomheter. Resultatet av en gransking presenteres i en granskingsrapport, og granskingsrapportens funksjon er å bidra til å kaste lys over en uoversiktlig materie, som er kontroversiell i en eller annen form (Trygstad, 2009).

De fleste virksomheter opplever fra tid til annen uønskede hendelser.

Normalt håndteres slike ved at man internt undersøker hva som har skjedd, vurderer hva som bør gjøres, og gjennomfører tiltak. I enkelte tilfeller finner imidlertid virksomheter det nødvendig å engasjere utenforstående til å utføre undersøkelsene, eksempelvis fordi spesialkompetanse er nødvendig.

Da tas det gjerne kontakt med aktuelle ressurspersoner man kjenner til eller har fått anbefalt. Det utarbeides også et mandat som beskriver hvilket faktum man ønsker å få undersøkt, hvilke vurderinger man ønsker skal foretas, og hvilken tidsfrist som gjelder for gjennomføringen av oppdraget (Bay, 2009).

Granske kommer av ordet grann som betyr tydelig, hvor det å granske handler om å undersøke, saumfare, gå grundig igjennom og undersøke vitenskapelig. Med vitenskapelig menes blant annet at fremgangsmåten er transparent, slik at andre vil komme frem til samme resultat ved like forutsetninger.

Begrepet gransking har ikke noe entydig rettslig innhold, og flere ulike former for undersøkelser med ulikt siktemål har vært omtalt som granskinger. I straffeprosessloven brukes gransking om undersøkelser i forbindelse med en rettssak for å få klarlagt faktiske forhold. Tidligere ble tilsvarende undersøkelser i sivile saker også omtalt som granskinger. I den nye tvisteloven er imidlertid gransking erstattet med ordet bevisundersøkelse (NOU, 2009).

Vanligere er det ifølge NOU (2009) å bruke ordet gransking om under­ søkelser utenom domstolene for å få klarlagt et hendelsesforløp og eventuelle ansvarsforhold. Her er aksjeloven av 1997 kapittel VI om gransking et godt eksempel. Lovbestemmelsene regulerer i korte trekk en aksjonærs adgang til å igangsette gransking av selskapet. Granskingsforslaget må fremmes på generalforsamling, og det kreves tilslutning av minst en tidel av aksje­ kapitalen for å kreve tingrettens kjennelse om at gransking skal iverksettes.

Dersom tingretten finner at det foreligger saklig grunn for kravet, skal de oppnevne én eller flere granskere som skal gjennomføre granskingen og avgi en skriftlig beretning om granskingen til tingretten.

Gransking iverksettes ofte som et ledd i en bearbeiding av et saksforhold som er uklart, omstridt og følelsesladet. Gransking skal bidra til avklaring ved å klarlegge faktum, hendelsesforløp og årsaker. Granskingen skal ikke

21 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

ta stilling til lovbrudd. Granskere skal derfor ikke bedømme handlinger i et strafferettslig perspektiv. Granskere kan derimot bedømme handlinger som kritikkverdige, at de er brudd på regler eller rutiner, og at de er etisk uakseptable.

Generelt benyttes gransking til å forbedre virksomhetsstyring, skaffe beslutningsunderlag for styre og ledelse, dekke behovet for kunnskap og innsikt og være føre var. Men gransking kan også være utløst av behov for å roe ned situasjonen, for å holde noe skjult, for å sikre omdømme og eventuelt for å oppnå senere strafferabatt.

Ofte er det ikke behov for gransking, fordi faktum fort blir kjent. Da det ble knyttet mistanke om rolleblanding, la administrerende direktør i Oljefondet, Yngve Slyngstad, frem en komplett liste over alle sine aksje­ investeringer. Av aksjene Slyngstad eide, hadde Oljefondet også investert i RCCL og Golar LNG (Barstad og Bjørnestad, 2014; Langaard og Teigen, 2014).

Våren 2014 slapp norske Se og Hør å bli gransket. Tre ansatte fikk sparken etter granskingen av danske Se og Hør. Den norske utgaven ble også vurdert lagt under lupen. Dansk politi tok ut flere siktelser. Granskingen ble gjennomført av den danske advokaten Henrik Stagetorn. Hva granskerne kunne funnet her i landet, er derfor et åpent spørsmål. Granskerne fant ulovlig overvåking av kredittopplysninger og flybestillinger i regi av Se og Hør i Danmark. Men mandatet til granskerne omfattet ikke norske Se og Hør (Lohne og Tobiassen, 2014). Spørsmålet er da om norsk politi tar et selvstendig initiativ i en slik sak, når det står i Dagens Næringsliv at personer i Se og Hør i Danmark er blitt siktet av dansk politi.

Men i juni 2014 bestemte det danske politiet seg for å etterforske et notat om Se og Hørs arbeidsmetoder i Norge. Dermed ble det norske kjendisbladet dratt inn i Nordens største medieskandale. Politiinspektør Bent IsagerNielsen ved Københavns Vestegns Politi uttalte at det var et ualminnelig interessant notat (Tjersland og Madsen, 2014).

Politiets etterforsking Både offentlig og privat gransking kan være begrenset av politiets enerett på etterforsking. Straffeprosessloven sier at etterforsking iverksettes og utføres av politiet. Politibegrepet sikter til at det er embetsmenn og tjenestepersoner med påtalekompetanse som kan beslutte at etterforsking skal iverksettes, og som leder etterforskingen. Etterforskingsbegrepet knytter seg primært til om formålet er å avdekke om det har funnet sted en straffbar handling og avklare om vilkårene for straff foreligger. Hvis man kan svare ja her, er virksomheten som regel etterforsking (Giertsen, 2008).

22 Strategisk gransking

Lederen for granskingsenheten i PwC, Pål Kulø Lønseth, sa følgende om forholdet til politiets etterforsking (Eriksen, M.R., 2013: 14): Granskere skal ikke være politi, og de må ta hensyn til at Økokrims jobb ikke blir spolert og vanskeliggjort. Og jeg mener at granskere har en viktig oppgave i dag, ved at høykompetente folk kan komme inn og forebygge uheldige og uønskede hendelser, og bistå bedrifter som ikke vet om noe kriminelt har skjedd før det eventuelt går en anmeldelse.

Lønseth ga dette som svar da Eriksen (Eriksen, M.R., 2013) i Dagens Næringsliv innledet med at Økokrim ved flere anledninger har advart om at private granskere kan ødelegge for etterforskingen ved at bevis blir ødelagt, forklaringer samordnet og vitner utmattet før politi og Økokrim rekker å starte arbeidet. Lønseth sa han hadde registrert disse oppslagene, men at granskeres rolle aldri var et tema da han var statssekretær frem til valget høsten 2013.

Giertsen (2008: 93) drøfter spørsmålet om i hvor stor grad bestemmelsen i straffeprosessloven kan være en sperre for både offentlige og private granskingsoppdrag: For det første kan et offentlig organ eller et privat subjekt være i en situasjon hvor man har en større eller mindre grunn til å tro at virksomheten kan være fornærmet strafferettslig. Et behov for å bringe klarhet vil dermed oppstå […]

For det andre kan en gransking iverksatt av vedkommende offentlige organ eller private subjekt føre til at saken blir bedre forberedt hvis den blir anmeldt […]

For det tredje er forskjeller mellom straffeprosessuell etterforsking og en gransking at (1) tvangsmidler kan anvendes i en etterforsking, og (2) at avslutningen av en etterforsking har rettsvirkninger i form av henleggelse, utferdigelse av forelegg eller tiltalebeslutning […]

Hvis politiet derimot igangsetter etterforsking, er det grunn til å være varsom med gransking samtidig. Når politiet etterforsker, blir de enkelte etterforskingsskrittene bestemt av reglene i straffeprosessloven og påtaleinstruksen. Dette regelverket gir påtalemyndigheten og politiet anledning til å benytte tvangsmidler i etterforskingsarbeidet. Reglene medfører også begrensninger i adgangen til å anvende tvangsmidler, slik at rettssikker­ heten for den som er mistenkt, blir ivaretatt. Den som blir etterforsket, har, uavhengig av status i saken, visse rettigheter. Eksempelvis har en som er pågrepet av politiet og som ikke vil bli løslatt innen 24 timer, etter straffeprosessloven rett til å få oppnevnt forsvarer på det offentliges bekostning (Olsen, A.B., 2007).

23 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

Tvangsmidler er for eksempel arrestasjon, beslag og kommunikasjonskontroll. Her er politiet samfunnets maktorgan, som ikke er avhengig av frivillighet fra mistenkte personer. Andre myndigheter har også spesielle fullmakter (Johannessen, 2017; Moen, 2017). For eksempel kan Skatteetaten oppsøke et sted med pålegg om samarbeid. Det skjedde da to jurister fra Skattekrim presis klokken ti plutselig sto i resepsjonen til Bull & Co. Med seg hadde etterforskerne et «pålegg om medvirkning» (Gjernes og Skaalmo, 2011).

En sivil, utenrettslig gransking utført av revisor, advokat eller konsulent er ikke regulert slik politiets arbeid er. Sivile granskere har ikke tilgang til benyttelse av de samme tvangsmidler og metoder som politiet har (Olsen, A.B., 2007). Enkelte aspekter ved gransking og følgene av gransking er likevel av en slik art at visse prinsipper fra etterforsking bør følges, som for eksempel at en person er uskyldig inntil det motsatte er bevist, og at en gransking skal jobbe minst like mye for å bevise uskyld som for å bevise skyld. Gransker Erling Grimstad, som tidligere har arbeidet i Økokrim, tok til orde for å lovregulere granskingsbransjen (Endresen, 2013).

I sin årstale i 2009 som leder av Advokatforeningen tok Berit Reiss-Andersen for seg private granskinger og argumenterte for at slike granskinger er betenkelige fordi de innebærer en privatisering av politiets etterforsking av mulige straffbare handlinger. Hun advarte mot privat politi. Trygstad (2009) derimot argumenterer for at private granskinger har en rekke andre formål enn å vurdere mulige straffbare forhold. Granskinger iverksettes som oftest for å utrede et saksforhold som kan være omstridt og følelsesladd.

En riktig gjennomført gransking kan gi virksomheten økt innsikt i et saksforhold som ofte er uoversiktlig og kontroversielt i en eller annen form. I tillegg vil en gransking kunne identifisere forbedringstiltak i virksomheten, som justeringer av intern praksis, rutiner og organisasjonsstruktur. Gransking virker mindre truende og mindre farlig for selskapet å iverksette og vil kunne bli sett på som positivt av omgivelsene og interessenter. Å være under etterforsking av politiet har derimot en uheldig symboleffekt for selskapet, noe som kan ramme selskapets omdømme.

Utredning ved gransking er ikke en erstatning for politiets virksomhet, men et supplement, hevder Trygstad (2009). Private granskere kan gi nyttig bistand på områder som ikke inngår som en del av politiets etterforsking. I tillegg vil granskere kunne gi fornærmede nyttig bistand i møtet med ressurssterke motparter, en oppgave som kun i helt begrenset grad ivaretas av politiet.

Trygstad (2009) stiller spørsmål om gransking er privat etterforsking, og om gransking dermed er privatisering av en offentlig arbeidsoppgave. Han svarer benektende på dette spørsmålet, blant annet fordi gransking ofte har et bredere mandat enn politiets etterforsking, som går langt utover det å vurdere mulige regelbrudd og kriminalitet. I tillegg kommer det forhold at

24 Strategisk gransking

granskere ikke foretar noen fullstendig analyse og vurdering av om straffbare forhold er begått. Granskeres innhenting av informasjon er basert på samtykke fra dem som sitter på informasjonen, og de kan verken tvinge noen til å forklare seg eller innhente dokumenter mot noens vilje. Granskeren må derfor opptre innenfor rammene av det alminnelige kravet om forsvarlighet. Til forskjell fra politietterforskeren må granskeren være varsom med å utvise skjønn og konkludere i saken. Dette gjelder særlig i tilknytning til spørsmål vedrørende ansvar og skyld (Jørgenrud, 2017). Granskeren har som hovedoppgave å kartlegge faktum og saksforhold gjennom beskrivelser og vurderinger.

Politiets etterforsking er blant annet beskrevet i straffelovens § 226, som sier noe om formålet med etterforsking. Formålet med etterforsking er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for å avgjøre spørsmålet om tiltale, å tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmålet om straffeskyld og eventuelt spørsmålet om fastsettelse av reaksjon og å avverge eller stanse straffbare handlinger. Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler for skyld og det som taler for uskyld. Etterforskingen skal gjennomføres så raskt som mulig, og slik at ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe. Den innsamlingen av faktiske opplysninger som etterforskingen består i, skal skje med rettslige rammer som bakgrunn. Etterforsking er å avklare om det er begått eller begås et straffbart forhold (Ervik mfl., 2013).

Hvor mange skyldige kan gå fri før det er greit at en uskyldig blir dømt? 50, svarer mine studenter. 10, svarer mine venner. Umulig å si, svarer forsvarsadvokater. Spørsmålet var aktuelt etter Transocean-saken og Stabæk-saken, der både faktum og jus var klinkende uklare. I begge sakene ble det frifinnelse (Bjørndal, 2017a; Dugstad og Solem, 2017).

Fagområdet gransking Avdekking og oppklaring av økonomisk kriminalitet i næringsliv og offentlig forvaltning dreier seg mye om å benytte polititankegang i arbeidet.

Polititankegang er basert på politivitenskap. Politivitenskap («police science») har ennå ikke funnet sin form, verken nasjonalt eller internasjonalt, men som fagdisiplin har politivitenskap etablert seg gjennom en rekke teoretiske og empiriske studier de siste årene. Det er en profesjonsvitenskap under oppbygging (Jaschke mfl., 2007), hvor særlig tyske politiforskere med «Polizeiwissenschaft» er i førersetet (Kersten og Burchard, 2013). Politivitenskap befinner seg i skjæringspunktet mellom politiets utvikling som profesjon og samfunnsvitenskapelige basisdisipliner som jus, kriminologi, sosiologi, psykologi, statsvitenskap, økonomi

25 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

og organisasjon. Politiarbeid mot økonomisk kriminalitet og etterforsking av hvitsnippkriminalitet har verdiverkstedet som sin dominerende verdi­ konfigurasjon.

Tilsvarende er granskingsvitenskap en ny profesjonsvitenskap. Også den befinner seg i skjæringspunktet mellom en rekke fagdisipliner som revisjon, økonomi, jus, kriminologi, psykologi, administrasjon og ledelse. På samme måte som politiets etterforsking har verdiverkstedet som verdikonfigurasjon, har også gransking verdiverkstedet som sin naturlige konfigurasjon, der det iterative snarere enn det sekvensielle preger arbeidsformen. Dette blir beskrevet senere i denne boken.

Gransking er et eget fagfelt, en egen vitenskap og et eget håndverk.

Granskingsvitenskapens formål er å utvikle den kunnskap som granskere trenger for å utføre sitt oppdrag. Granskingsvitenskap forsøker å forklare fenomener og utvikle kunnskap om granskingsvirkeligheten slik at granskeres metoder og resultater kan bli gjenstand for stadige forbedringer.

Samtidig skal granskingsvitenskap bidra til kritisk refleksjon om granskeres rolle og virksomhet i samfunnet.

Granskingsvitenskap innebærer en analytisk, kunnskapsbasert og problemorientert tilnærming til granskingsarbeid. Granskingsvitenskap er forskningsbasert kunnskap om granskeres virke og møte med samfunnsmessige utfordringer. Både empiriske studier og teoretiske perspektiver er nødvendig for å styrke den forskningsbaserte kunnskapen. Derfor inneholder denne boken både en rekke eksempler på gransking og relevante teorier som kan belyse gransking. Kunnskapsstyrt gransking innebærer systematisk og metodisk innhenting av relevant informasjon og kunnskap som analyseres med det formål å kunne treffe velbegrunnede strategiske og operative beslutninger om konklusjoner og mulige tiltak.

Det finnes ikke noen opplagt oversettelse av gransking. «Inquiry», «investigation», «scrutiny», «check» – det er noen av ordene som kan passe. Setter man noe foran – «fraud investigation», «forensic investigation», «corruption inquiry», «financial crime inquiry» – så er det uttrykk for at det dreier seg om gransking av økonomisk kriminalitet. Likevel er det ikke klart skille mellom etterforsking (politi) og gransking (sivile) i engelsk terminologi, slik vi har her i landet på norsk.

På omslaget til denne boken står det «investigation», og gransking omtales iblant som «private investigation», og en gransker omtales som «private investigator» i tillegg til «fraud examiner» og «financial crime specialist».

Granskere i USA kan ha ulik bakgrunn. Det er ikke bare advokater, revisorer og konsulenter som er granskere. Sosiologer og kriminologer kan også påta seg oppgaver knyttet til gransking. Et eksempel er Kennedy (2013), som skriver om «forensic sociology and criminology». Gransking utført av sosiologer og kriminologer kan dreie seg om noen har forsømt seg, om

26 Strategisk gransking

noen har misbrukt stillingen sin, eller om det har vært mangelfull opp­ læring i virksomheten.

Det er mange utfordringer knyttet til gransking her i landet: Det er ingen regler på området, ingen klare parter; det er uklart hvem som blir berørt; det er uoversiktlige rammer og en kombinasjon av inkvisisjon og dom. Det er de samme personene som fremskaffer bevisene, bedømmer disse og til slutt gir kritikk på individnivå. Dermed er det summen av politi, påtalemyndighet og domstol. Kritikk kan fremstå som vilkårlig, noe det er vanskelig å forsvare seg mot.

Intern eller ekstern gransking Hvis en virksomhet vil undersøke faktum, årsaker og ansvarsforhold til en hendelse, står den normalt fritt med hensyn til hvordan undersøkelsen skal gjennomføres. Giertsen (2008) skriver at hvis eksterne blir engasjert til å utføre undersøkelsen, blir betegnelsen gransking ofte brukt. I denne boken bruker vi også betegnelsen når interne blir engasjert til å utføre undersøkelsen.

Gransking i en virksomhet kan dermed gjennomføres av interne krefter. Det kan være internkontroll, internrevisor, kontrollutvalg eller andre organer eller aktører i virksomheten. Interne ressurspersoner gjennomfører undersøkelser for å kartlegge hva som har skjedd, hvordan det har skjedd, hvem som har gjort hva, og hvorfor det har skjedd. Dette kalles intern gransking. Eksempler i neste kapittel er blant annet DNB, hvor banken har en egen avdeling for bekjempelse av økonomisk kriminalitet, og Statoil, hvor en varsler involverte internkontrollen.

Gransking i en virksomhet kan også gjennomføres av eksterne krefter.

Det kan være advokater fra et advokatfirma, revisorer fra et revisjonsfirma eller konsulenter fra et konsulentfirma. For eksempel ble Finance Credit gransket av Ernst & Young, mens Store Norske Spitsbergen Kullkompani ble gransket av PwC, og Adecco ble gransket av Wiersholm.

Ofte benytter interne kontrollutvalg i kommuner eksterne granskere når det foreligger mistanke om økonomisk kriminalitet i kommunen. Lynx (2011) gransket i Hamar kommune, KPMG (2012) gransket i Halden kommune, og PwC (2013b) gransket i Stavanger kommune. Kontrollutvalgene i kommunene institusjonaliserer det folkevalgte ansvaret for kommuners virksomhet. Kommunestyret er øverste ansvarlige, men kontrollutvalget bistår og har noen lovpålagte oppgaver som revisjon, forvaltningsrevisjon og selskapskontroll.

Det finnes imidlertid mange slappe kontrollutvalg i kommuner som ikke tar tak i mistanker om økonomisk kriminalitet. Lederen for kontrollutvalget

27 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

i Fauske kommune uttalte til NRK at «utvalget vil se på saken dersom vi får en henvendelse» (Lysvold og Nygård, 2016; Thonhaugen mfl., 2016).

Lederen i kontrollutvalget i Skjervøy kommune lot mistanke om økonomisk kriminalitet skure i mange år. Lederen i kontrollutvalget i Gran kommune tok aldri tak i underslaget på Hadeland, som til slutt førte til fengselsstraff for økonomisjefen i et kommunalt selskap. Da lederen i kontrollutvalget i Lillehammer kommune uttalte til Kommunal Rapport at han «ikke har tenkt å sitte og vente på saker, men vil drive aktivt arbeid» (Danbolt, 2016: 11), er det svært uvanlig, dessverre, ikke minst i lys av at så få hvitsnippforbrytere blir avslørt i offentlig sektor.

Kontrollutvalget i Fauske kommune snudde etter kritikken i mediene og skulle vurdere habiliteten til varaordfører Linda Wangen Salemonsen.

Kontrollutvalget ble ledet av stortingsrepresentant Odd Henriksen (Rypeng, 2016).

I forhold til eksterne granskere kan interne granskere ha den fordelen at de har inngående kjennskap til store deler av virksomheten. Basert på sin lokalkunnskap kan de tilpasse vinkling og omfang av en gransking ut fra type sak, alvorlighetsgrad og hvem som er involvert. En ulempe når det gjelder eksterne granskere, kan være at en intern gransker ikke har mange nok saker til at god granskingspraksis blir utviklet og vedlikeholdt.

Giertsen (2008) mener gruppen som forestår undersøkelsen, kan betegnes som granskingsutvalg (Granum mfl., 2017), granskingsgruppe, granskingskommisjon eller undersøkelsesutvalg. Andre varianter kan være utredningsgruppe eller prosjektgruppe, og arbeidet som utføres, kan kalles sivil etterforsking eller privat gransking. I denne boken brukes mest betegnelsen «granskeren» eller «granskerne», men også betegnelser som «granskingsutvalg», «granskingsgruppe» og «prosjektgruppe» benyttes.

Ikke all gransking blir utført av et utvalg eller en gruppe, derfor brukes ofte granskerne og granskeren som betegnelser i denne boken. Man kan skrive gransking eller granskning, der gransking egentlig betyr noe som er på gang, mens granskning betyr noe som er fullført. Dette er tråd med bygging (ikke ferdig) og bygning (ferdig). Men denne distinksjonen er det ikke behov for her, derfor benyttes konsekvent gransking i denne boken.

Intern kontra ekstern utredning kan være et spørsmål om kostnader, om virksomheten har tilstrekkelig ekspertise blant sine ansatte, og om aktuelle interne kandidater har den nødvendige tillit og uavhengighet.

Det kan også være et spørsmål om offentliggjøring. Selv om eksterne granskere kan jobbe konfidensielt for virksomheten, er det nok tryggest med interne granskere dersom man ikke ønsker at offentligheten skal få kjennskap til saken.

Granskingsbransjen er en næring i vekst (Todal, 2013). Mitt anslag i februar 2014 var at granskingsbransjen årlig omsetter for 300 millioner

28 Strategisk gransking

kroner her i landet (Lorentzen, 2014). Regnestykket går ut på at 100 advokater, fullmektiger, revisorer og andre jobber på granskingsoppdrag, og at hver av dem omsetter for 3 millioner kroner i året. En annen måte å regne på er at det er ti firmaer som utfører granskingsoppdrag, og at hvert av dem omsetter for 30 millioner kroner årlig. De største er PwC, Deloitte, BDO, KPMG, Lynx, Wiersholm og Selmer.

To år senere hadde granskingsbransjen trolig doblet seg til 200 granskere med 700 millioner kroner i omsetning i året. Da hadde nok granskingsbransjen passert Økokrim i størrelse ettersom Økokrim hadde 160 medarbeidere.

De største granskingsfirmaene var ifølge Olsen og Ekeberg (2015): PwC (ledet av Pål Lønseth), Deloitte (ledet av Arnt Kvitberg Angell), BDO (ledet av Erling Grimstad), Ernst & Young (ledet av Frode Skårmo Krabbesund) og KPMG (ledet av Jan Erik Gran Olsen).

Granskingsbransjens størrelse kan imidlertid ikke sammenlignes direkte med Økokrims størrelse, fordi granskerne også utfører oppdrag som ikke direkte berører mistanke om økonomisk kriminalitet. Partner og leder for granskingsenheten i KPMG, Jan Erik Gran Olsen, gjennomførte for eksempel en undersøkelse på vegne av statsselskapet Nye Veier. KPMG hadde fått i oppdrag å undersøke ti leverandører som ville delta i anbudsrunden for milliardkontrakten E18 Arendal–Tvedestrand (Finstad og Vedeler, 2016).

Men Nye Veier var ikke villig til å utestenge leverandører som ble etterforsket av politiet (Hasle, 2016; Saugstad, 2016), til tross for at et selskap ikke må være dømt for å bli utestengt (Brandi og Torgersen, 2017).

Gransking – Etterforsking – Graving Gransking som begrep kan enten defineres i kraft av seg selv eller som forskjellig fra noe annet. Hittil i dette kapitlet er gransking som sådan definert.

Her skal sivil gransking defineres som et begrep og en aktivitet forskjellig fra politietterforsking og gravejournalistikk.

Rådgivere driver med gransking, mens politifolk driver med etterforsking, og journalister driver med graving. Denne boken handler om gransking, men både etterforsking og graving vil bli omtalt fordi det er både likheter og forskjeller mellom de tre arbeidsoppgavene. Rådgivere i advokatfirmaer, revisjonsselskaper og konsulentbedrifter gjennom­fører gransking på oppdrag fra private og offentlige virksomheter basert på oppdragsgivers mistanke om misligheter. Rådgivere kan være advokater, revisorer, økonomer, samfunnsvitere eller andre i konsulentrollen.

Komplementær kompetanse i gransking er juss, økonomi, psykologi, samfunnsvitenskap, prosjektledelse, organisasjon, informasjonsteknologi og regnskap.

29 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

Politifolk i Økokrim, økoteam og andre deler av politiet gjennomfører etterforsking på eget initiativ basert på anmeldelser og egen mistanke om straffbare forhold. Journalister gjennomfører graving på eget initiativ basert på tips og egen mistanke om en skjult sensasjon.

Gransking er i utgangspunktet det motsatte av politietterforsking. Gransking foregår i det stille, ingen prosedyrer må følges, og en hemmelig rapport overleveres som de involverte ofte ikke får se. Politietterforsking derimot er gjennomregulert, det er offentlig prøving i retten, og partene får komme til orde i det offentlige rom.

Forskjeller og likheter mellom arbeidet til granskende rådgivere, etterforskende politifolk og gravende journalister vil bli behandlet gjennom boken, fordi granskere kan lære av både politietterforskere og gravejournalister. En foreløpig sammenligning mellom de tre yrkesgruppene er vist i tabell 1.1. Tabellen er inndelt i temaene utgangspunkt, arbeidsprosess og arbeidsresultat for de tre yrkesgruppene.

Tabell 1.1 Sammenligning mellom rådgiveres gransking av, politiets etterforsking av og journalisters graving i mistanker om økonomisk kriminalitet forts.

GRANSKING RÅDGIVNING

ETTERFORSKING POLITI

GRAVING MEDIA

KJENNE­ TEGN

Granskere gjennomfører undersøkelser.

Gransking i regi av ­jurister, revisorer, ­detektiver og andre fagfolk.

Etterforskere gjennom­ fører politietterforsking.

Etterforsking i regi av detektiver, jurister, revisorer og andre fagfolk.

Journalister gjennomfører gravejournalistikk.

Graving i regi av jour­ nalister med forskjellig faglig bakgrunn.

Utgangs­ punkt

Mistanke om kritikkverdig handling i en virksomhet.

Oppdrag fra virksom­heten i form av et mandat.

Ekstern gransking mot betaling fra oppdragsgiver.

Legitimitet gitt av oppdragsgiver innenfor gjeldende lover og regler, som for eksempel arbeidsmiljøloven.

Mistanke om straffbar handling basert på anmeldelse og egne kilder.

Myndighet til å igangsette etterforsking gitt i straffe­ loven, straffeprosessloven, politiloven og andre lover og regler.

Mistanke om sensasjonelle uregelmessigheter blant kjente mennesker og organisasjoner basert på tips.

Mulig misbruk av offentlige midler, alvorlig hendelse, prinsipiell sak, trender i tiden, konsekvenser av mulig kriminalitet.

Gravejournalistikk på eget initiativ.

30 Strategisk gransking

Tabell 1.1 Sammenligning mellom rådgiveres gransking av, politiets etterforsking av og journalisters graving i mistanker om økonomisk kriminalitet forts.

GRANSKING RÅDGIVNING

ETTERFORSKING POLITI

GRAVING MEDIA

Arbeids­ prosess

Ressurser avhengig av oppdragsgiveren og granskingsenheten.

Informasjonskilder basert på frivillighet.

Metodebruk uregulert og avhengig av granskers kompetanse og oppdragsgivers rammer, og avhengig av egnede granskingsskritt.

Uregulert i forhold til omgivelsene, berørte og involverte.

Iterativ arbeidsform ved å sammenligne opplysninger.

Avdekke et bestemt faktum ved innsamling og redegjørelse for fakta. Kan omfatte vurderinger, både rettslige og forretningsmessige.

Ressurser avhengig av politiledelsen og etterforskingsledelsen.

Informasjonskilder basert på frivillighet og tvang.

Metodebruk regulert i lover og regler, og avhengig av egnede etterforskingsskritt.

Regulert i en straffeprosesslov i forhold til påtalemyndighet og domstoler.

Iterativ arbeidsform ved valg av nye etterforskingsskritt.

Søke, samle, sikre spor som sannsynliggjør siktedes skyld som skyldfrihet.

Avdekke et bestemt faktum ved innsamling og redegjørelse for fakta. Kan omfatte vurderinger, både rettslige og forretningsmessige.

Ressurser avhengig av redaksjonsledelsen.

Fokus på oppsiktsvekkende forløp, kjente mennesker og bedrifter, sensasjon i omfang, konflikt mellom aktører.

Informasjonskilder basert på frivillighet.

Metodebruk regulert av pressens vær varsom plakat.

Iterativ arbeidsform ved aktiv bruk av kilder.

Vurderer tips og kilder i etablert kontaktnett.

Arbeids­ resultat

Granskingsrapport til oppdragsgiver.

Målet er et best mulig faktum basert på oppdragsgivers mandat.

Unngå mediekritikk av granskingen.

Konklusjon om henleggelse eller tiltale.

Målet er å ha funnet sannheten.

Unngå justismord.

Saksopplysninger registrert gjennom Indicia og andre systemer.

Publisering av nyheter og reportasjer.

Målet er sensasjonelle medieoppslag.

Metoderapport om fremgangsmåten.

Unngå Pressens Faglige Utvalg (PFU).

31 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

Tabell 1.1 Sammenligning mellom rådgiveres gransking av, politiets etterforsking av og journalisters graving i mistanker om økonomisk kriminalitet forts.

GRANSKING RÅDGIVNING

ETTERFORSKING POLITI

GRAVING MEDIA

Beviskrav i arbeids­ prosessen

Normalt mest sannsynlig faktum. Spørsmål om det bør legges strengere beviskrav til grunn når gransker konkluderer med at objektive gjerningsbeskrivelser i straffebud er overtrådt.

Faktum som skal danne grunnlag for strafferettslig forfølgelse må være bevist utover enhver rimelig tvil.

Uklart beviskrav. Journalister skal nok frem til det mest sannsynlige faktum, men med skjulte kilder og mange indisier, kan beviskravet være uklart. Faren for klage til PFU og søksmål kan virke regulerende med hensyn til hvilke krav som etterleves.

Kildebruk i arbeids­ prosessen

Åpne kilder (dog taushetsplikt), skal være etterprøvbart.

Personopplysninger er vernet av personopplysningsloven.

Åpne kilder (dog taushetsplikt), skal være etterprøvbart.

Personopplysningsloven kommer ikke til anvendelse, jf. Personopplysningsforskriften § 1-3.

Åpne og skjulte kilder.

Kildevernet står sterkt.

Kan gi problemer med etterprøvbarhet.

Kontra­ diksjon i arbeids­ prosessen

Skal være full kontradiksjon.

Skal være full kontradiksjon.

Ikke full kontradiksjon, dog vær varsom plakaten legger vekt på samtidig imøtegåelse.

Selv­­­ inkrimi­ nering i arbeids­ prosessen

Vern mot selvinkriminering (anklage seg selv for en forbrytelse).

Vern mot selvinkriminering. Siktede har ikke forklaringsplikt. Siktede har møteplikt til rettsmøter.

Ikke vern mot selvinkriminering, men pressen skal vise særlig hensyn overfor personer som ikke ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Kilder skal dermed beskyttes mot seg selv.

Tid i arbeids­ prosessen

Ofte tidsfrist med tidspress.

Ingen tidsfrist og sjelden tidspress.

Ingen tidsfrist, men ofte publiseringspress.

32 Strategisk gransking

Tabellen viser at målet for granskerne er at oppdragsgiver blir tilfreds med å oppnå et riktigst mulig faktum basert på oppdragsgivers mandat for granskingen. Målet for politietterforskere er at de har kommet til bunns i saken, at alle brikkene i puslespillet er funnet og lagt på plass, at puslespillet dermed er løst og sannheten funnet. Målet for gravejournalister er flest mulige sensasjonelle oppslag i egne medier.

Ifølge straffeprosesslovens paragraf 226 er formålet med politiets etterforsking å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for å avgjøre spørsmålet om tiltale, å tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmålet om straffeskyld og eventuelt spørsmålet om fastsettelse av reaksjon, og å avverge eller stanse straffbare handlinger. Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskingen søke å kartlegge både det som taler mot ham, og det som taler til fordel for ham. Etterforskingen skal gjennomføres så raskt som mulig og slik at ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe.

Dersom granskeren mistenker straffbare handlinger, skal forholdet meldes til politiet. Men slik er det ikke. Granskeren gir bare oppdragsgiver en anbefaling om å vurdere anmeldelse eller annen form for rapportering til politiet. Politiet kan iverksette etterforsking og bøtelegge virksomheter og/ eller ta ut tiltale mot personer dersom man finner tilstrekkelig med bevis.

Domstolen avgjør om personer skal straffes. Rettsoppgjøret mellom samfunnet og tiltalte ved brudd på straffebestemmelser skjer ved domstolen.

Men slik er det slett ikke alltid. Ofte skjer en privatisering av rettsoppgjøret mellom samfunnet og personer som har begått straffbare handlinger.

Gransking kan lett munne ut i en slik privatisering. For eksempel kan man bli enig med en kriminell toppsjef om at vedkommende skal si opp sin stilling og forplikte seg til å tilbakebetale det underslåtte beløpet. Uten politianmeldelse blir vedkommende heller ikke tiltalt og eventuelt dømt til fengsel.

Privatisering av rettsoppgjør er slett ikke uvanlig. Lovbrudd anmeldes ikke fordi virksomheter behandler slike saker internt. I en spørreunder­ søkelse i regi av Norges Sikkerhetsråd var hele 40 prosent av respondentene enige i utsagnet om at lovbrudd ikke anmeldes fordi virksomheten behandler slike saker internt. 57 prosent var uenige i utsagnet, mens 3 prosent ikke visste.

Privatisering av rettsoppgjør er uheldig og kan ha flere årsaker. En årsak er at politiet ikke tar tak i (Venli, 2017a, 2017b) eller henlegger mange saker.

På spørsmål om lovbrudd ikke anmeldes fordi politiet som regel henlegger saken, var 75 prosent enige i utsagnet, 22 prosent uenige, mens 3 prosent ikke visste. En annen årsak kan være at virksomheten ikke ønsker den negative omtalen som en rettsforfølgelse av en tidligere toppsjef som regel vil innebære. Virksomheten har isolert sett ingen glede eller nytte av at den tidligere toppsjefen havner i fengsel.

33 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

Selv om gransking ikke skal beskjeftige seg med strafferett, vil mange granskinger i praksis gjøre det likevel, fordi sakene ikke blir meldt til politiet.

Granskingen representerer da en privat dom, som får følger for mistenkte personer. Har granskerne gjort en slett jobb, kan det få følger for uskyldige personer.

I noen økokrimsaker har rådgivning, politi så vel som media alle vært involvert. Et eksempel er Finance Credit, der styreleder Torgeir Stensrud ble dømt til fengsel i 7 år, og administrerende direktør Tron Kristoffersen ble dømt til fengsel i 9 år. Det hele startet i Kapital med gravejournalistikk.

Journalist Bjørn Olav Jahr avslørte problemer i Finance Credit. Saken startet dermed i mediene. Senere fikk rådgivere i Ernst & Young et granskingsmandat fra Sparebank 1, og deretter gikk Økokrim inn i saken (Eidsivating, 2013a; Gedde-Dahl, 2011a; Nordvik og Aarseth, 2011). Her var rekkefølgen først mediene, deretter rådgivning og til slutt politiet.

I Store Norske Spitsbergen Kulkompani-saken startet PwC gransking uten noen konkret mistanke om straffbare forhold. Senere kom mediene (TV2) på banen, og granskingsarbeidet førte til at styret besluttet saken anmeldt til Økokrim. Da var altså rekkefølgen rådgivning, mediene og politiet. Saken mot Hermansen er også et eksempel på en alvorlig korrupsjonssak som førte til dom for grov korrupsjon, som trolig aldri ville ført til etterforsking og straff uten en innledende gransking. I slike tilfeller fremstår gjerne rådgivningen og granskingen som det man kan kalle en forundersøkelse til politiets arbeid. Her finnes det flere tilfeller, for eksempel den såkalte Tordenskjold-saken, som førte til domfellelse mot leder i selskapet etter en forundersøkelse utført av PwC på oppdrag fra Storebrand bank.

Rådgivning, politi og graving er forskjellige også når det gjelder avslutning av en sak. Rådgivere vil avslutte når oppdragsgiver ikke vil betale for mer, eller når granskingen er fullført. Politietterforskere vil avslutte når saken er oppklart, eller når ressursmangel gjør at saken henlegges. En politijurist uttalte i Aftenposten at det er demoraliserende å henlegge saker hver eneste dag (Sætran, 2014). Gravejournalister vil avslutte når de ikke finner noen flere sensasjonelle avsløringer. Ofte vil de beholde en liten beredskap dersom det skulle dukke opp noe nytt i saken de har skrevet om tidligere.

Det granskes langt flere saker enn de som blir offentlig kjent. Det etterforskes også langt flere saker enn de som blir offentlig kjent. Men dersom politiets etterforsking fører til statsadvokatens tiltale, blir saken alltid kjent.

Det graves og finnes langt mer av journalister enn det som blir publisert.

Mens myndighetene skiller mellom politiets etterforsking, statsadvokatens tiltale og rettens dom, er ikke skillet like klart ved gransking og gravejournalistikk. Både granskere og journalister kan gå i den fellen å innta alle tre rollene samtidig. Da kan en gransker være politi, påtale og domstol i én og samme person.

34 Strategisk gransking

Granskere tar tak i alle saker der det er en oppdragsgiver. Politiet tar tak i alle saker der det er sterke mistanker om alvorlige lovbrudd, og der politiet har tilstrekkelig med ressurser til å etterforske sakene. Journalister tar tak i saker som kan bidra til økt salg av avisen og flere lyttere og seere.

Gransking har et sivilt preg med mulighet for politianmeldelse og rettslig perspektiv. Politiets etterforsking har et offisielt preg med rettslig perspektiv. Gravejournalistikk har et sivilt preg uten rettslig perspektiv. Gransking kan være en forundersøkelse til etterforsking, der avsløringer i en virksomhet blir dokumentert av granskere og overlevert til politiet.

Granskere kan ha en verdiskapende rolle i forhold til oppdragsgiver ved å komme med forslag til tiltak om hvordan slikt kan unngås i fremtiden.

Politiet skal primært bevise skyld eller uskyld i forhold til strafferetten.

Gravejournalister har en informerende oppgave overfor allmennheten når det gjelder mistanker og fakta..

I tillegg til politiets etterforsking, private granskinger og gravejournalistikk finnes også forvaltningsrevisjon. Det blir påstått at forvaltningsrevisjon ikke er helt det samme som gransking. Forvaltningsrevisjon er en regelstyrt form for undersøkelse basert på en gitt standard. To av de mest sentrale kravene i standarden er at revisors vurderinger må være objektive og logiske, samt at rapporten skal vise sammenheng mellom problemstillinger, revisjonskriterier, innsamlede data, vurderinger, konklusjoner og eventuelle anbefalinger.

Forvaltningsrevisjon er systematisk og uavhengig undersøkelse som skal fremskaffe relevant informasjon til politiske organer om iverksetting og virkninger av offentlige tiltak. Forvaltningsrevisjon retter seg først og fremst mot resultater. Den omfatter særlig analyser av produktivitet og effektivitet. Revisjonen vurderer også i hvilken grad forvaltningen når målene sine i de offentlige vedtak.

Kommuneloven definerer forvaltningsrevisjon som kommunerevisjon gjør som systematiske vurderinger av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra kommunestyrets eller fylkestingets vedtak og forutsetninger. Dette innebærer at det er oppfølgingen av det politisk vedtatte som er kjernen i forvaltningsrevisjon, mens det er klarlegging av forhold rundt for eksempel en hendelse som er kjernen i gransking. Det kan dessuten være forskjell når det gjelder hvem som gir mandatet. Til en forvaltningsrevisjon ligger det generelle mandatet i kommuneloven og utdypingen i kommunens kontrollutvalg.

Riksrevisjonen kan ha en rolle i forbindelse med forvaltningsrevisjon i heleide eller deleide selskaper. Riksrevisjonen gjennomfører jevnlig gransking som de kaller forvaltningsrevisjon i statlige virksomheter. De starter sin gransking med et mandat som de kaller mål og problemstilling. For eksempel gransket Riksrevisjonen Stortingets byggeprosjekt i 2017, der det ble avslørt betydelig svikt i planlegging og gjennomføring.

35 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

Politiets avhørsmetodikk Politiets metodikk for avhør legger vekt på fri forklaring fra mistenkte og vitner som blir avhørt. Politiets avhørsmetodikk ble problematisert av Rachlew og Fahsing (2016: 34–35) under overskriften «Taushet kan bli brukt mot deg»: Politiavhøret er politiets mest anvendte etterforskningsmetode. Følgelig er måten politiet gjennomfører sine avhør på, av avgjørende betydning for rettssikkerheten, rettsprosessen og publikums opp­ levelse av denne. Norge har nå fått nye retningslinjer for politiavhør, utgitt av riksadvokaten. De nye reglene angår oss alle og fortjener omtale.

Retningslinjene er verdibaserte og trygt forankret i relevant forskning. I et globalt perspektiv fremstår teksten på mange måter som eksempel til etterfølgelse, men det er ikke bare enkelt å balansere verdiene som står på spill: Hensyn til rettferdige og betryggende rettsprosesser kjemper en kontinuerlig kamp for prioritet i et felt der verdiene knyttet til effektivitet og kriminalitetskontroll også krever sin plass.

Retningslinjene forankrer Politihøgskolens undervisning, og med det en avhørsmetodikk som løftes frem av internasjonale forskere og autoritative menneskerettskilder. Ett punkt utfordrer imidlertid to grunnleggende rettsprinsipper; retten til ikke å inkriminere seg selv (anklage seg selv for en forbrytelse, red.anm.) og uskyldspresumpsjonen (tvilen skal komme tiltalte til gode/enhver anses uskyldig inntil til det motsatte er bevist, red.anm.). Jeg kommer straks tilbake til den utfordrende passasjen, men å vurdere den isolert vil gi et skjevt og misvisende inntrykk av de ambisiøse føringene.

Retningslinjene fremhever at avhør som bevis er sårbart for ulike påvirkningsfaktorer og at informasjonsinnhentingen derfor – og i størst mulig grad – må skje uten at den som avhøres påvirkes av politiet. Alle skal gis anledning til å forklare seg fritt før politiet følger opp med spørsmål for å belyse sakens ulike sider. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har understreket betydningen av at politiet ikke bare skal gjøre den som avhøres kjent med sine menneskerettigheter: politiet skal også forsikre seg om at den som avhøres faktisk har forstått betydningen av dem. Dette pålegget understrekes i de nye retningslinjene, og med henvisninger til straffesakene mot Fritz Moen, pålegges politiet et skjerpet ansvar i så måte når den som avhøres befinner seg i en særlig sårbar situasjon.

Politihøgskolens utdanninger i avhørsmetodikk har lenge vektlagt behovet for å utvikle politiets etterforskere gjennom systematiske

36 Strategisk gransking

tilbakemeldinger på utført arbeid. Her har politiet ikke klart å sette teorien ut i livet. Nasjonale undersøkelser har avdekket manglende system og rutiner for kvalitetssikring. I de nye retningslinjene beordres nå både politi- og påtalemyndighet til å ta nødvendige, organisatoriske grep for å sikre en mer profesjonell tilnærming. I et eget avsnitt om læring og utvikling beskrives kravene. Det skal utvikles rutiner for kvalitetssikring, støtte, oppfølging, opplæring.

Retningslinjene stiller med dette høye krav til Politihøgskolen, påtalemyndigheten og Politidirektoratet. Alle som får oppgaven med å kvalitetssikre må nødvendigvis ha kompetansen som kreves. Samtidig må aktørene få virke i et system som prioriterer kvalitetssikring. I tråd med politiets rolle i vår demokratiske rettsstat vil etterforskerne alltid ha flere saker enn de har kapasitet til å løse. Uten et forpliktende system for kvalitetssikring, forblir det krevende for de saksansvarlige å prioritere trening og evaluering.

Gjennom «etterforskningsløftet» har Politidirektoratet forpliktet seg til å utvikle nye systemer for kvalitetssikring og videreutvikling.

Når de kommer på plass vil norsk politi lede an utviklingen på området, men et slikt løft krever langt mer enn gode retningslinjer, så her blir det spennende å følge utviklingen i månedene som kommer.

Med de nye retningslinjene blir norsk politi også ledende i utnyttelsen av informasjonsteknologi under avhør. Norge blir det første landet i verden der alle politiavhør skal sikres med lyd- og (i gitte situasjoner) videoopptak. Et land som Danmark, for eksempel, nekter fortsatt å etterkomme oppfordringen fra Europarådets anti-torturkomité (CPT) om å sikre avhørene med opptak. Opptak beskytter bevisene i original og effektiviserer således etterforskningen. Opptak gir også mulighet for evaluering, godkjenninger og forskning.

Opptakets viktigste funksjon er at det gir mulighet for innsyn og kontroll av en aktivitet som tradisjonelt har båret preg av hemmelighold.

Kanskje er det nettopp den økte muligheten for innsyn som har inspirert Riksadvokaten til å gi norsk politi et maktmiddel som Straffe­prosessloven utelukkende har reservert for dommere, nemlig adgangen til å informere den som velger å forholde seg taus om at tausheten «kan bli ansett å tale mot ham», jf. § 93, 2. ledd. Det vakte stor oppsikt da britisk politi fikk tilsvarende fullmakt, men gitt at situasjonen, samlet sett, ikke legger for stort press på den mistenkte, har Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) funnet at politiets opplysning ikke bryter med prinsippene for «fair trial». Men her er balansegangen hårfin, og i norske politiavhør skal politiet samtidig informere den mistenkte om at en eventuell tilståelse kan gi «straffe-

37 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

rabatt». Blir presset, samlet sett, for stort? Eller er det rett og slett mer «fair» at politiet gir saklig informasjon om prosessenes spilleregler?

Uansett forutsetter de nye retningslinjene kvalitetssikrende tiltak.

Disse må utvikles og implementeres i praksis før det nye maktmiddelet tas i bruk. Politiets etterforskere kan ikke tillate seg å gjøre noe annet enn å informere om de svært omdiskuterte bestemmelsene.

Det poenget understrekes i de nye retningslinjene. Men kanskje tenker advokatforeningen at det er de – og ikke politiet – som bør informere om hva som kan lønne seg, eventuelt ikke lønne seg, når staten anklager deg for lovbrudd? I disse dager skriver et regjeringsoppnevnt utvalg forslag til ny straffeprosesslov hvor verdiene skal avveies. I et menneskerettslig perspektiv er Norge etter vårt syn moralsk forpliktet til å vise vei og demonstrere at det er fullt mulig å utvikle et effektivt politi uten å balansere på kanten av de globale minimumskravene. Utvalget finner utvilsomt mye godt i de nye retningslinjene for politiets avhør. At de er utformet internt er i utgangspunktet en styrke, men ikke uten en offentlig debatt.

Granskere skal ikke dømme Granskere kan vurdere personers ansvar, men de skal ikke dømme. Politiet skal konkludere på personers ansvar, men det er opp til retten å dømme.

Journalister kan påpeke mulig ansvar, men de skal ikke vurdere ansvar.

Verken granskere eller journalister vurderer straffeansvaret, det gjør derimot politiet og påtalemyndigheten.

Granskere kan gå i bredden og vurdere prosedyrer og retningslinjer i selskapet. De kan fokusere vel så mye på aktiviteter og transaksjoner som på aktører og personer. Politiet fokuserer derimot på mulige lovbrytere, fordi det er konkrete kriminalsaker. Journalister kan påpeke uriktige prosedyrer og spilleregler, men vil vanligvis ha et sterkt personfokus i sine oppslag (Brunmark, 2013, 2016).

Granskere, etterforskere og journalister kan være både generalister og spesialister. Granskere er gjerne preget av sin formelle utdanningsbakgrunn, som jurist, revisor eller politiutdannet. Mens det er spesialister i Økokrim innen ulike fagområder som korrupsjon og verdipapirer, er det generalister i økoteam i politidistriktene. De store avisredaksjonene har krimspesialister, som for eksempel Dagens Næringsliv. Det finnes individuelle journalister som har spesialisert seg på økonomisk kriminalitet, som for eksempel i Aftenposten.

Valg av gransker er basert på kjendisstatus og anbefaling i tillegg til eventuell generell tilknytning til et advokatfirma eller revisjonsfirma. Valg av

38 Strategisk gransking

etterforsker er ofte basert på geografi, siden politiet her i landet er organisert langs den geografiske aksen, og ikke langs kompetanseaksen. Valg av gravejournalist er ofte basert på personlig interesse for saken.

Gransking har en positiv status, fordi saker undersøkes for å utløse forbedring. Etterforsking har negativ status, fordi mistenkte kan bli dømt til fengselsstraff. Journalistikk har positiv status, fordi mediene representerer en samfunnsaktør som skal utfordre makten og avsløre maktmisbruk ved å ivareta folkets samvittighet.

Politiet kan benytte tvangsmidler som for eksempel å sette mistenkte personer i varetekt. Varetekt er et tvangsmiddel ved etterforsking som politiet kan benytte (Lillevolden, 2014). Rådgivere og gravejournalister har ingen slike tvangsmidler. Likevel har både granskere og medier betydelig makt.

Granskere kan – med støtte fra oppdragsgiver – drive mistenkte personer fra skanse til skanse. Journalister kan henge ut personer med eller uten god grunn. Politiets tvangsmidler omfatter beslag, pågripelse og eventuell fengsling, ransaking, møteplikt, avlytting og skjult overvåking.

Eidsivating (2014) lagmannsrett skriver følgende om forskjeller mellom politietterforsking og privatgransking i saken om Jotunheimen Eiendom: Odden innehar 20 % av aksjene i selskapet, og har etter lagmannsrettens syn et legitimt og beskyttelsesverdig behov for innsyn i selskapets drift og økonomiske forvaltning for å ivareta sine aksjonærinteresser. Politianmeldelsen inngitt 29. januar 2013 og den etterfølgende politietterforskningen, er etter lagmannsrettens syn ikke et tilfredsstillende alternativ til granskning i medhold av aksjeloven § 5-25. En politietterforskning tar sikte på å avdekke eventuelle straffbare forhold, og er også begrenset til dette. Granskingsinstituttet i aksjeselskapsretten favner langt videre enn dette, og retter seg mot selskapets stiftelse, forvaltning og regnskapsmessige forhold. Det påpekes her at et forhold kan være i strid med aksjelovens bestemmelser uten at dette er belagt med straffeansvar.

Til tross for de klare forskjellene mellom politietterforskere, privatgranskere og gravejournalister kan det bli forskyvninger mellom disse gruppene avhengig av ressurssituasjonen. Dersom antall politietterforskere holdes konstant eller går ned, mens antall privatetterforskere fortsetter å vokse, vil i praksis mer detektivarbeid bli utført av granskere. Der politiet ikke har kapasitet til å påta seg saker, vil granskere ta jobben. Der virksomheter ikke vil gå til politiet med mistanker om økonomisk kriminalitet, men i stedet gå til rådgivningsfirmaer, vil granskere ta jobben (Ekeberg og Tallaksen, 2014).

39 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

Den relative ressurssituasjonen mellom økokrimpolitiet og granskingsfirmaer forverres ytterligere ved lekkasje av de beste medarbeiderne fra etterforsking til gransking. Elisabeth Roscher som begynte i Ernst & Young, er et typisk eksempel på det, i tillegg til to andre medarbeidere i Økokrim, som begynte i PwC i 2014. Mens en førstestatsadvokat i Økokrim tjente 900 000 kroner, tjente en partner i et rådgivningsfirma 4 millioner kroner (Ekeberg og Tallaksen, 2014).

Klassekampen skrev at skattejurister og politietterforskere lokkes til de private revisjonsgigantene. I Norge er det 6700 mennesker som jobber i de fire store – PwC, Deloitte, Ernst & Young og BDO – med over tusen ansatte hver. Deretter følger KPMG med tusen ansatte. Til sammenligning har de største advokatfirmaene tre hundre ansatte hver. En kritiker av de store revisjonsgigantene kalte bransjen for skatteunngåelsesindustrien og for nålestripet mafia (Ekeberg, 2014).

Gransking, etterforsking og graving blir sammenlignet her. Egentlig kunne man skille mellom to typer gransking, nemlig privat gransking og rettslig gransking. Rettslig gransking er utløst av en aksjonær på generalforsamling. Etter rettens oppnevnelse overtar gransker kontrollen og ansvaret for granskingen. Ved privat gransking blir granskingsrapporten i selskapet, og selskapet må følge opp. Ved rettslig gransking går rapporten til aksjonærene, og aksjonærene må følge opp.

Eksempler på gransking etter konkurs i regi av bostyrere er med i denne boken. Bostyrers granskingsmandat følger av konkursloven § 120 og § 122a.

Dersom det er midler i boet, finansieres granskingen i realiteten av kreditorenes midler, som forvaltes av bostyreren. Bostyrer skal følgelig være forsiktig med å bruke mye tid og penger på å granske forhold som ikke lenger har særlig relevans etter konkursåpningen. Boet vil derfor normalt fokuseres på straffbare forhold som innebærer overtredelser som har påført kreditorene tap, herunder det som har vært årsaker til konkursen, samt forhold som kan avdekke pengekrav boet kan forfølge for å tilføre boet ytterligere midler til å dekke kreditorenes tap. Som regel vil overtredelser av lovgivning rundt arbeidsmiljø, databehandling og internkontroll ikke prioriteres av et konkursbo med mindre det har relevans for at selskapet ble tatt under konkursbehandling eller at kreditorer har lidt tap.

Dette kan eksemplifiseres med boets gransking av konkursen i Oslo Vei som ble ledet av advokat og partner Stine D. Snertingdalen i advokatfirma Kvale (2013), hvor påstander om innleie av litauiske arbeidere nok ikke ble prioritert av konkursboet. Boets rapport konsentrerte seg isteden om kritikkverdige forhold og erstatningskrav mot eier Oslo kommune, samt om mulige erstatningsbetingende og straffbare overtredelser av styre og ledelse i Oslo Vei, og dessuten om mulige erstatningsbetingende og omstøtelige forhold relatert til Ess Consult AS.

40 Strategisk gransking

Et annet eksempel er bostyrer Anne Helsingengs gransking etter konkursen i Atomic Soul Concerts i 2012. Bostyrer anmeldte leder og eier Peer Osmundsvaag (43) for økonomisk kriminalitet. Hun hevdet selskapet var insolvent allerede året før etter at flere konserter gikk med underskudd grunnet økt konkurranse i markedet. Påtaleleder Anne Karin Blanck ved finansseksjonen i Oslo politidistrikt uttalte til Dagens Næringsliv at påtale var til vurdering. Kreditorene i Atomic Soul Concerts kunne muligens få erstatning fra lønnsomme selskaper som Osmundsvaag drev, og dermed kunne bostyrer som gransker bidra til at kreditorene kom bedre ut av konkursen (Kleppe, 2014).

Bostyrers gransking kan finansieres av myndighetene, dersom det ikke er penger igjen i boet. En sjelden brukt mulighet er at politiet ber bostyrer utføre avgrensede og definerte oppgaver.

Gransker, bostyrer, etterforsker, utreder, revisor og journalist er alle eksempler på personer som utfører kunnskapsarbeid basert på ulike kunnskapskategorier som jus, økonomi, psykologi, teknologi og organisasjon.

Formålet med kunnskapsarbeidet vil variere, men resultatet av deres arbeid er informasjon som grunnlag for kunnskap. Med kunnskap menes informasjon koblet til interpretasjon (tolkning), refleksjon (ettertanke) og kontekst (sammenheng).

I et intervju i bladet Kapital uttaler Økokrim-sjef Trond Eirik Schea at det er særlig journalister, granskere og kontrollinstanser som skattemyndighetene, som tilfører Økokrim nye saker (Aarseth, 2014: 79): – Det er knapt en stor korrupsjonssak i Norge som ikke er avdekket av dyktige gravejournalister i Kapital, Aftenposten eller DN.

Ifølge Økokrims strategi for 2014–2016 skal den sentrale enhet for etterforsking og påtale av økonomisk og miljøkriminalitet verne viktige verdier i samfunnet. Kjernevirksomheten i Økokrim er straffesaksbehandling. Håndtering av egne straffesaker skal fortsatt være en hovedpilar, og storparten av Økokrims ressurser skal fortsatt benyttes til dette. Det er primært gjennom saksbasert erfaring at Økokrim skaffer og vedlikeholder faglig grunnlag for metodeutvikling, kompetansedeling og rådgivning. Politiet skal være preget av en kultur som er modig, er helhetsorientert, viser respekt og er tett på (Hagen, P.E., 2017). I 2016 satte regjeringen ned et utvalg som skulle utrede Økokrims og andre særorganers roller i fremtiden etter at endringer i politiets distriktsstruktur hadde funnet sted.

Etterforsking, gransking og graving kan koste flere millioner kroner. Da Romerike politidistrikt hadde etterforsket Lime-saken i ett år, var politiets forbruk av interne ressurser kommet opp i 100 millioner kroner (Bernhus, 2016). Da Levi Nergaard gransket Troms Kraft, kom regningen opp i over

41 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

44 millioner kroner (Grande, 2013a). Når gravejournalistene Knut Gjernes og Gøran Skaalmo (2012d, 2013b) i Dagens Næringsliv jobber med saker i månedsvis og oppsøker åsteder i inn- og utland, kan man anta at ressursforbruket har vært ganske stort.

Etterforskere, granskere og gravejournalister forsøker alle å skape fagmiljøer og en vitenskapelig basis for sitt arbeid. Politietterforskere utvikler sitt fag gjennom politivitenskap, der etterforskingsfaget skal forvaltes av noen med faglig tyngde og beslutningsmyndighet. Dette er ikke tilfellet i dag (Ausland, 2016). Erfarne etterforskere med politifaglig tankegang må ofte forholde seg til unge politiadvokater med juridisk tankegang, hvor sistnevnte har makten i norsk politi. De fleste lederposisjoner i norsk politi er okkupert av politijurister snarere enn av politietterforskere. Kanskje trenger vi her i landet en Riksetterforsker på linje med Riksadvokat.

Riksetterforsker kan få det direkte ansvaret for fire hundre etterforskere i Økokrim og i Kripos, og det indirekte faglige ansvaret for tusen etterforskere i politidistriktene. Riksetterforsker kan bli en norsk variant av det amerikanske Federal Bureau of Investigation (FBI), som er en organisasjon fokusert på avdekking og oppklaring av alvorlige orgkrim- og økokrimsaker.

Granskere utvikler sitt fag gjennom sertifisering (ACFCS, 2016; ACFE, 2016), men det er opplagt behov for utvikling av granskingsvitenskap i tillegg til regulering av granskingsbransjen, noe vi kommer tilbake til mot slutten av denne boken. Gravejournalister utvikler sitt fag gjennom SKUPprisen (Egeberg, 2014).

En gransker skal ikke dømme. Granskeren skal ikke påta seg rollene som etterforsker, aktor og dommer (Gjerstad og Skard, 2016). En gransker skal rekonstruere historien for å finne ut hva som har skjedd og hvem som gjorde hva. En granskingsrapport er ingen dom, selv om den iblant oppfattes som en dom, fordi granskeren har gått for langt i sine vurderinger og konklusjoner med hensyn til lover og regler.

Lovhjemlet gransking Ifølge NOU (2009) er det vanlig å bruke ordet gransking om undersøkelser utenom domstolene for å få klarlagt et hendelsesforløp og eventuelle ansvarsforhold. Et eksempel er gründer Øystein Gjerde som var med på å starte restauranten Delicat Essen i 1999. I 2013 ville han finne ut om tre av hovedaksjonærene tappet selskapet for verdier uten at han fikk en del av kaken. I en kjennelse fra Oslo byfogdembete beskrives striden mellom eierne. Deloitte ble engasjert til å granske saken (Foss, H.F., 2013). Kjennelsen fra Oslo byfogdembete er datert 27. juni 2013, som vist i tabell 1.2.

42 Strategisk gransking

Tabell 1.2 Aksjerettslig gransking av Delicat Essen

Instans

Oslo byfogdembete – Kjennelse

Dato

2013-06-27

Publisert

TOBYF-2013-60743

Stikkord

Gransking. Urimelig fordel. Aksjeloven § 5-25, § 5-26 og § 5-21.

Sammen­ drag

Aksjonær som eiet 36 % av aksjene begjærte gransk­ ing da det forelå mistanke om det var gitt de øvrige ­aksjonærer en urimelig fordel, jf. aksjeloven § 5-21. ­Selskapet hadde inngått avtale med et nytt selskap eiet av de øvrige aksjonærer om lisens til varemerke og opsjon for kjøp av dette. I tillegg var det spørsmål om det nye selskap hadde benyttet det gamle selskaps konsept uten vederlag.

Saksgang

Oslo byfogdembete TOBYF-2013-60743 (13-060743KONOBYF/1).

Parter

Øystein Gjerde (advokat Øyvind Kaul Kragerud) mot Delicat Essen AS (advokat Magnus Brox).

Forfatter

Dommer Leif Villars-Dahl.

Et annet eksempel på aksjerettslig gransking er Christen Sveaas, som 4. mai 2011 fremsatte begjæring om gransking av Stangeskovene AS, der Stangeskovene motsatte seg gransking. Nedre Romerike tingrett avsa 2. november 2011 en kjennelse om at begjæringen om gransking ikke tas til følge. Sveaas anket tingrettens kjennelse, og Eidsivating lagmannsrett avsa 14. februar 2012 en kjennelse om at begjæringen om gransking tas til følge. Advokatene Elisabeth Roscher og Helge Skogseth Berg ble oppnevnt som granskere (Eidsivating, 2013a, 2013b; Riisnæs, 2014a).

Stangeskovene AS anket lagmannsrettens kjennelse, og Høyesteretts ankeutvalg avsa 24. mai 2012 en kjennelse om at anken forkastes. Advokat Asle Aarbakke var Stangeskovenes forsvarer.

Stangeskovene ved advokat Aarbakke ba den 7. desember 2012 om tingrettens medvirkning til å få innsyn i saksdokumenter og å sikre kontradiksjon i tilknytning til granskingen. Men tingretten konkluderte med at retten ikke skal ha noen aktiv rolle mens granskingen pågår. Derfor kunne ikke tingretten ta stilling til spørsmål om innsyn eller innkalle til rettsmøte i granskingsperioden, slik det var fremsatt krav om.

43 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

Stangeskovene anket 19. desember 2012 tingrettens avgjørelse til Eidsivating lagmannsrett. Som ankemotparter var oppgitt de to granskerne Berg og Roscher. Begge ankemotpartene tok til motmæle i hvert sitt tilsvar til anken. I et skriv av 8. januar 2013 til prosessen erklærte advokat Anders Ryssdal, på vegne av Christen Sveaas, partshjelp til fordel for de to granskerne, men noen dager senere trakk Ryssdal partshjelpen (Eidsivating, 2013a, 2013b).

Granskingsrapporten om Stangeskovene ble ferdigstilt 4. januar 2013.

Den var skrevet av Helge Skogseth Berg, som er statsautorisert revisor og advokat i Lynx advokatfirma, og Elisabeth Roscher, som er advokat i Ernst & Young.

Eidsivating (2013a: 3) lagmannsrett skriver om anken i sin avgjørelse 14. januar 2013: Anken gjelder spørsmålet om tingrettens kompetanse til å instruere granskerne under deres utførelse av oppdraget. I anken er det imidlertid også fremsatt omfattende argumentasjon knyttet til de feil og mangler som hevdes å foreligge ved gjennomføringen av granskingen, herunder manglende kontradiksjon og brudd på taushetsplikt.

Slik saken ligger an, er det uansett ikke aktuelt for lagmannsretten å ta stilling til den ankende parts innsigelser til gjennomføringen av granskingen. Anførslene vil derfor, så langt de gjelder gjennomføringen av granskingen, ikke bli gjengitt.

Den ankende part – Stangeskovene AS – har i det vesentlige anført: Gransking etter aksjeloven foregår på oppdrag fra retten, og retten har som oppdragsgiver et overordnet ansvar for at granskingen gjennomføres i samsvar med loven og alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling. Oppdragsforholdet gir i seg selv grunnlag for at retten kan gi granskerne pålegg av den art det her er tale om. Det kreves ikke uttrykkelig lovhjemmel. Retten vil være eneste mulige korrektiv for granskerne da selskapet som granskes åpenbart ikke vil kunne instruere granskerne om saksbehandlingen. De personer som berøres vil, uten rettens inngripen, bli tilnærmet rettsløse. At retten kan ta kvaliteten på rapporten i betraktning ved fastsettelse av godtgjørelse, er ikke tilstrekkelig. I et tilfelle som dette, hvor det er dokumentert systematiske brudd på grunnleggende rettsprinsipper, blir det nærmest absurd om selskapet og de som skal granskes, skal måtte avvente den endelige granskingsrapporten uten noen mulighet til å gripe inn.

44 Strategisk gransking

Ankemotparten – Elisabeth Roscher – har i det vesentlige anført: Gransking etter aksjelovens bestemmelser er en utenrettslig prosess, og har ingen umiddelbare rettslige konsekvenser. Granskingen avgjør ikke rettigheter eller plikter. Tingrettens kompetanse er begrenset slik det fremgår av aksjeloven kapittel VII, og som nærmere beskrevet i tingrettens brev 17. desember 2012. Det er ingen lovfestede saksbehandlingsregler for granskinger av denne type, og aksjeloven forutsetter heller ikke at retten skal ha noen aktiv rolle når granskingen pågår. Når det gjelder den nærmere gjennomføringen av undersøkelsene innenfor rammen av aksjeloven §§ 5-27, må det legges betydelig vekt på granskernes egen vurdering av hvordan dette mest hensiktsmessig kan gjennomføres.

Ankemotparten – Helge Skogseth Berg – har i det vesentlige anført: Kravet i anken nå forstås å gjelde tingrettens generelle kompetanse, og er ikke begrenset til granskingen det henvises til. Verken aksept eller nektelse fra ankemotpartens side vil ha noen rettsvirkning.

Ankemotparten motsetter seg ikke at retten har en slik generell kompetanse. Ankemotparten inviterer imidlertid retten til å ta stilling til i hvilken grad en kompetanse til å instruere granskerne om saksbehandlingen vil være forenlig med granskernes uavhengighet, og om retten på denne måten vil bli underlagt taushetsplikten som gjelder granskerne, eventuelt om en instruks fra retten vil oppheve taushetsplikten etter loven.

Eidsivating (2013a) forkastet anken fra Stangeskovene. Senere tok Eidsivating (2013b) også stilling til salærkravene fra granskerne, som ble stående uforandret med 2,7 millioner kroner til Roscher og 3,0 millioner til Berg.

I kjennelsen til Eidsivating (2013b: 5) skriver retten at gransking må anses som en form for sivilrettslig etterforsking, i dette tilfellet for å avdekke eventuelle ulovlige og kritikkverdige forhold: Stangeskovene har anført at granskningen i større grad skulle vært basert på dialog og samarbeid. Dette er flertallet uenig i. Granskning må anses som en form for sivilrettslig etterforskning, i dette tilfelle for å avdekke eventuelle ulovlige og kritikkverdige forhold. I en slik situasjon kan ikke granskningen i et hvert henseende basere seg på et samarbeid med selskapet. Informasjon fra selskapet og dets representanter er selvfølgelig viktig i granskningsarbeidet. Selskapet kan derimot ikke være involvert i hva slags og hvordan informasjonen

45 Kapittel 1 Granskingsvitenskap  

innhentes, med mindre granskeren finner dette forsvarlig. At styret i Stangeskovene motsatte seg granskningen sammenholdt med det som ble avdekket, illustrerer betydningen av at granskerne arbeidet selvstendig og uavhengig.

Bruk av tre advokater i et intervju kan umiddelbart fremstå som en uriktig bruk av ressurser. Så lenge granskerne fant dette nødvendig og merkostnadene var svært begrenset, finner flertallet ikke grunnlag for å redusere kravene på dette grunnlaget. Flertallet finner heller ikke at utgiftene knyttet til utarbeidelsen av en slektsoversikt og innhenting av en sakkyndig rapport, var urimelige eller unødvendige.

At det alt skal ha eksistert et slektstre kan ikke tillegges betydning så lenge granskerne ikke var kjent med dette.

Et tredje eksempel på aksjerettslig gransking er granskingen i Rosenlund AS, som driver med investeringsvirksomhet. De to aksjonærene som begjærte gransking, varslet krav mot selskapet for å få betalt de utgiftene styret hadde påført selskapet. Saken gjaldt spørsmål om åpning av gransking etter aksjeloven. Borgarting (2014) forkastet anke over tingrettens avgjørelse om å åpne gransking i Rosenlund, som vist i tabell 1.3.

Tabell 1.3 Aksjerettslig gransking av Rosenlund

Instans

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse

Dato

2014-04-10

Publisert

LB-2014-27625

Stikkord

Selskaper. Aksjeloven. Rt-2012-851. LB-2012-164618.

LH-2013-82332.

Sammen­ drag

Selskapsrett. Gransking. Lagmannsretten forkastet anke over tingrettens avgjørelse om å åpne gransking i aksjeselskap. Begjæringen ble ansett å bygge på tilstrekkelig konkret angitt grunnlag.

Saksgang Parter

Forfatter

Oslo byfogdembete TOBYF-2012-185548 - Borgarting ­lagmannsrett LB-2014-27625 (14-027625ASK-BORG/04).

Buck Holding AS, Fremaca AS (for begge: advokat Harald Christensen) mot Rosenlund AS (advokat Henning Einar Asheim).

Lagdommer Petter Chr. Sogn, lagdommer Anja Bech, lagdommer Halvard Leirvik.

46 Strategisk gransking

Tingrettene i Norge vedtar gransking i et omfang av 10–30 tilfeller årlig.

Får et forslag om gransking tilslutning fra ti prosent av aksjekapitalen på generalforsamlingen, kan enhver aksjonær kreve at tingretten ved kjennelse avgjør om det er saklig grunn for slik gransking (Flydal, 2016).

I tillegg til aksjerettslig gransking forekommer gransking av stiftelser, som er hjemlet i Stiftelsesloven. Dersom mistanke om økonomisk kriminalitet eller andre misligheter blir forsterket gjennom en tilsynssak, kan gransking iverksettes i tråd med Stiftelseslovens § 59 om gransking: «Stiftelsestilsynet kan beslutte å granske opprettelsen av en stiftelse, forvaltningen av den eller nærmere angitte forhold ved forvaltningen eller regnskapene».

Stiftelsestilsynet skal føre tilsyn med stiftelser, men har ikke samme myndighet som en eier av en virksomhet. Det viste seg for eksempel i tilsynet med stiftelsen Hejes fond. Styret i Hejes fond fikk ifølge Aftenposten 4,2 millioner, mens fondet utbetalte 5,9 millioner til økonomisk vanskeligstilte. Fondet etter den norske OL-vinneren Arnfinn Heje kan systematisk ha vært tappet, mente Stiftelsestilsynet. En undersøkelse av forholdene viste at to styremedlemmer i fondet, igjen ifølge Aftenposten, tok ut til sammen over 50 millioner kroner i honorarer fra 1989 til 2005. Stiftelsestilsynet nedsatte et settestyre for stiftelsen, som flere ganger tidligere har vært i søkelyset for sine høye styrehonorarer (BarthHeyerdahl, 2009): – Dette kan aldri ha vært meningen fra Hejes side, sier advokat Jeppe Normann i settestyret.

Advokat Jeppe Normann er partner i advokatfirma Selmer. Stiftelsestilsynet gjorde i 2008 vedtak om reduserte millionutbetalingene til styremedlemmene. Men i 2014 fikk tilsynet kritikk av Borgarting lagmannsrett for uforsvarlig oppførsel i denne saken. Retten slår fast at stiftelsens styremedlemmer får beholde sine millionhonorarer for 2005 (Christensen, 2014a).

Borgarting (2014) felte en knusende dom over Stiftelsestilsynet i Hejesaken. Stiftelsestilsynet ble dømt til å betale Hejes Fond en erstatning på 16 millioner kroner samt 2 millioner kroner i saksomkostninger for lagmannsretten. Stiftelsen vant honorarsaken også i Høyesterett. Men Stiftelsestilsynet fortsatte å rette sterkt kritikk mot forvaltningen i stiftelsen (Riisnæs, 2015a).

Heje-fondet tapte 70 millioner i 2014, og Harald Røer trakk seg fra stiftelsens styre og som forretningsfører i 2015. De siste årene hadde støtten til studenter og trengende vært fallende, mens styre- og forvaltningshonorarene vokste. Revisor påpekte i sin beretning at en av stiftelsens kausjoner var forfalt og misligholdt. Stiftelsestilsynet fortsatte med sin overvåking