Innhold Forord......................................................................................................................... 9 Terese Grøm, generalsekretær i LEVE Kapittel 1 Hvorfor selvmord? ................................................................................................. 14 Vigdis Songe-Møller, Gudrun Dieserud og Kari Dyregrov Hvorfor selvmord? Noen filosofiske betraktninger ........................................... 14 Et psykologisk perspektiv på selvmord ................................................................ 22 Referanser ................................................................................................................. 30 Kapittel 2 Ulike forskningstradisjoner innen selvmordsforebygging ........................... 32 Lars Mehlum og Kim Larsen Referanser ................................................................................................................. 51 Kapittel 3 LEVE og etterlatte ved selvmord i et 20-årsperspektiv ................................ 54 Kari Dyregrov og Helge Stormo † Et historisk tilbakeblikk på opprettelsen av LEVE .............................................. 54 En etterlatts historie i et 20-årsperspektiv ......................................................... 61 LEVEs nåtid og vei videre ....................................................................................... 67 Referanser ................................................................................................................. 72 Kapittel 4 Den viktige likepersonstøtten – fire etterlattes stemmer ............................. 74 Jon Schultz, Johan Gotfred Tangen Schultz, Karina Ask og Ragnhild Lovise Opskar Betydningen av likepersonstøtte for selvmordsetterlatte ................................ 74 Unge LEVE – en viktig arena for likepersonstøtte .............................................. 81 Unge LEVEs betydning da jeg mistet mamma ................................................... 86
5
02 200059 GRMAT Nye perspektiver på selvmord 200101.indd 5
24/11/2020 11:20
innhold
Ulike roller i likepersonarbeidet – en utviklingshistorie .................................... 89 Referanser ................................................................................................................. 96 Kapittel 5 Åpenhet – selvmordsforebyggende og omsorgsskapende? ......................... 97 Kjell Roger Soleim og Kari Dyregrov Nullvisjon for selvmord – et realistisk prosjekt? Refleksjoner om åpenhet og mangfold ................................................................ 97 Etterlatte om betydningen av åpenhet – som formidlet gjennom forskning ...................................................................... 107 Referanser ................................................................................................................. 116 Kapittel 6 Fra tabu til økende åpenhet .................................................................................. 117 Anita Krohn Traaseth og Reidun Kjelling Nybø Åpenhet i en tabubelagt tid – en selvmordsetterlatt forteller ......................... 117 Selvmord i mediene – varsomme skritt mot større åpenhet ........................... 123 Referanser ................................................................................................................. 135 Kapittel 7 Refleksjonar omkring sjølvmordstankar, sjølvmordsforsøk og vegen tilbake til livet .............................................................. 137 Oddvar Vignes, Rita Småvik og Anette Seierstad Skrindo Ein overlevar om vegen mot død og liv ................................................................ 137 Refleksjoner over Oddvar Vignes’ tekst i et selvmordsforebyggende perspektiv ............................................................... 142 Referanser ................................................................................................................. 149 Kapittel 8 Selvmordsforebygging og støttearbeid – i og utenfor Norge ....................... 151 John Arne Hovstad Balto og Christoffer Back Vestli Politiske føringer og praktiske tiltak ..................................................................... 151 Nye tanker om støttetiltak – en etterlatts erfaringer og refleksjoner ............. 160 Referanser ................................................................................................................. 169 Kapittel 9 Etterlatte ved selvmord i samiske områder ..................................................... 171 Anne Cathrine Silviken og Gro Berntsen Referanser ................................................................................................................. 184
6
02 200059 GRMAT Nye perspektiver på selvmord 200101.indd 6
24/11/2020 11:20
innhold
Kapittel 10 Er vi tilfredse med hjelpeapparatet si støtte til sjølvmordsetterlatne i dag? ............................................................ 186 Nils-Petter Hauge og Kari Dyregrov Referanser ................................................................................................................. 209 Kapittel 11 LEVE i front for nullvisjon for selvmord ............................................................ 211 Audun Pedersen, Ronny Olsen og Odd J. Eidner Handlingsplan for nullvisjon i Bergen .................................................................. 211 Handlingsplan for nullvisjon i Nordland .............................................................. 222 Referanser ................................................................................................................. 227 Etterord ..................................................................................................................... 229 Bent Høie, helse- og omsorgsminister Om forfatterne ........................................................................................................ 231 Redaktørene .............................................................................................................. 231 Øvrige bidragsytere ................................................................................................. 231
7
02 200059 GRMAT Nye perspektiver på selvmord 200101.indd 7
24/11/2020 11:20
Kapittel 3
alderen, da som oftest som et resultat av ei ulykke med bil eller motorsykkel. Flere hadde opplevd «nære på»-situasjoner og hadde kjent på at en normal situasjon fort kan bli svært alvorlig. Det gir visshet om at livet er skjørt, og at det skal svært lite til for at «strikken ryker». Men å ta sitt eget liv? Aldri! Det er for feigt, var omkvedet. Da vi fant Ståle død på gutterommet en lørdag morgen, oppsto til å begynne med det totale kaos. Vi forsto fort at det verste hadde skjedd, og da kom lammelsen, gråten og spørsmålene. I ei lang stund satt vi ved siden av Ståle og spurte om og om igjen: Hvorfor gjorde du dette? Å finne telefonnummeret til politiet var ikke enkelt i denne situasjonen, men til slutt fikk vi kontakt med en patruljebil. Dette var i ei tid da det var enkelt å avlytte politiradioen, og noen i venneflokken hadde nok snappet opp samtalen. Utpå dagen begynte flere å ringe og spørre etter Ståle, slik at det fort ble kjent hva som hadde hendt. Og da skjedde det som er unikt for små samfunn: Vennene kom! Ti-tolv stykker, gutter og jenter. Noen gråt, andre var bare stille. Men etter hvert kom praten på gli. Noen hadde vært sammen med Ståle kvelden før, og kunne fortelle litt om hva som hadde foregått. Hva han tenkte da han forlot venneflokken, er det ingen som vet.
Lokalsamfunnet slår ring Det kom etter hvert mange på besøk utover dagen; familie, arbeidskolleger og naboer. Alle var lamslått over det som hadde hendt. Samtalen dreide seg i første rekke om han som hadde gått bort. Hva han hadde betydd for vennene, en som alltid stilte opp for andre. Etter hvert små historier fra arbeidsliv og samvær med andre ungdommer. Men det store spørsmålet kom alltid tilbake: Hvorfor? Vennene tok på seg ansvaret for å ordne med kaffe og kaker, noe vi satte stor pris på. Denne lørdagen var rimelig kaotisk, og i dagene fram mot begravelsen var det mange gjøremål. Samtaler med prest og begravelsesbyrå, ordne et lokale til ei minnestund, spørre noen av vennene om de ville bære kista, og velge sanger til minneheftet. Men ungdommene sluttet ikke å komme! Hver dag var de innom og spurte om det var noe de kunne hjelpe til med. Ofte ble de sittende og prate, 62
02 200059 GRMAT Nye perspektiver på selvmord 200101.indd 62
24/11/2020 11:20
leve og etterlatte ved selvmord i et 20-årsperspektiv
og det kom fram mange historier vi ikke kjente til. En av guttene kunne gråtkvalt fortelle fra en kveld de hadde sittet og pratet om dette og hint, og kommet inn på hva hvis en av dem omkommer i ei ulykke? Ståle, som nå var død, hadde da sagt at dersom han omkom, måtte de gi beskjed om at på minneheftet ville han ha teksten til sangen «Brothers in Arms» av Dire Straits. Det ønsket ble selvsagt oppfylt, etter en liten diskusjon med presten. Han likte ikke formuleringen «Now the sun has gone to hell» i det siste verset; det ble da rettet til «Now the sun has left the sky». Det ble godkjent! I ettertid kan vi stille spørsmål om hvorfor vennene kom tilbake gang etter gang. Et viktig poeng er at ingen av dem var fremmede for oss. De har gått i huset i mange år. En runde i badstua (jenter og gutter!) før discorunden tok til, var ikke uvanlig. Vi benyttet selvsagt anledningen til å bli kjent med gjengen, og fikk etter hvert et fortrolig forhold til dem. Samtalene etter at Ståle døde, viser at de også hadde tiltro til oss, og de kunne snakke om det meste. Her er nøkkelordet åpenhet. Å bygge tillit tar tid. Vi ville ikke ha oppnådd den samme kontakten med vennene til Ståle dersom vi ikke hadde mottatt dem med åpenhet i alle årene de var sammen. Etter at Ståle døde, fikk vi tilbake med renter! Ennå i dag er det noen (vi tror vi vet hvem det er) som legger ned blomster på Ståles grav ved bursdag og høytider. Dette skjedde i slutten av november, og julebordsesongen hadde akkurat begynt. Noen dager senere, da familien var samlet for å rydde på rommet til Ståle, kom det folk fra en av restaurantene som hadde hatt julebord kvelden før, et julebord Ståle skulle ha deltatt på. «Vi tenkte at dere kanskje ikke prioriterte å lage middag slik situasjonen nå er, så vi laget et brett med julemiddag til dere. Vær så god!» Så enkelt, så omtenksomt, og så kjærkomment! Der og da ble det takk og klem, og noen tårer. En av fordelene med å bo i små samfunn er at de fleste vet om hverandre, og i dette tilfellet var det folk vi kjente. Det var derfor enkelt å gå tilbake etter noen dager og takke ordentlig, og samtidig fortelle hvor mye det betydde å få denne oppmerksomheten akkurat den ettermiddagen. En av vennene til Ståle hadde lagt ut på en lengre motorsykkeltur og var allerede kommet et godt stykke ned i Tyskland da dette skjedde. Da han fikk høre hva hadde hendt, snudde han på femøringen og satte kursen hjemover. Han rakk akkurat å komme hjem til begravelsen! 63
02 200059 GRMAT Nye perspektiver på selvmord 200101.indd 63
24/11/2020 11:20
Kapittel 3
Familien hadde syning før kista ble kjørt til kirka. En fin skikk, men som kanskje ikke passer for alle. Vi spurte vennene om de ville være sammen med Ståle en siste gang og ta farvel. De visste at han hadde brukt skytevåpen, så det var vanskelig å få dem på gli. De hadde nok noen forestillinger om skadeomfang, men da de fikk vite at det ikke var mulig å se at han var skadet, tok de mot til seg og takket ja. Og da skjedde det merkelige: De ble sittende der inne sammen med sin døde venn. Etter en liten halvtime kom de ut, gråtkvalt, men lettet. Det ble ikke så mye prating etter denne seansen, men i ettertid har vi fått vite at de hadde ei fin minnestund der inne sammen med sin døde venn. Mange hadde møtt fram i begravelsen. Det var spesielt at så mange fra motorsykkelklubbene i distriktet hadde møtt opp. De hadde fått laget en blomsterdekorasjon formet som en motorsykkel, noe presten kommenterte i sin tale. Henvendt til de skinnjakkekledde ungdommene kunne han fortelle at det er en motorsykkelklubb i himmelen også. Kameraten deres er nå medlem i den klubben.
Meningsskapende sorgarbeid – deltakelse i LEVE Vi var også i målgruppen for den første landsdekkende undersøkelsen av etterlatte ved selvmord i 1998 og husker det slik: Da vi fikk brevet med spørreundersøkelsen, tok det litt tid før vi tok mot til oss for å svare på spørsmålene. Det hadde gått en tid siden selvmordet, og hverdagen var på vei til å bli «normal». Vi var redde for at spørsmålene ville sette oss tilbake til den vanskelige tiden vi hadde i begynnelsen. Ei stund etter at skjemaet var returnert, fikk vi forespørsel om et personlig intervju, noe vi selvsagt sa ja til. Etter en flere timer lang samtale med Kari i vår egen stue, ble vi spurt om vi ville være med dersom det ble aktuelt å starte en forening for etterlatte. Litt tvilende sa vi ja, og vi bestemte at dersom det ble aktuelt, skulle mor være den som ble med. Hun hadde helsefaglig bakgrunn, og med sin yrkeserfaring ville hun kunne bidra positivt i en slik forening. Ganske snart ble det klart at det var ønskelig å danne et interimstyre for å utrede dette. Da kom spørsmålene, og tvilen: Hva nå? Her er vi, og først og fremst mor, på full fart inn det store ukjente bare et år etter at Ståle døde. Hvem skal være deltakere? Blir det stor arbeidsbelastning i tillegg til jobben? Mye reising? Med stor spenning reiste mor ned til det første møtet 64
02 200059 GRMAT Nye perspektiver på selvmord 200101.indd 64
24/11/2020 11:20
leve og etterlatte ved selvmord i et 20-årsperspektiv
i desember 1999. Da hun kom hjem, kunne hun fortelle om et godt møte med mange positive personer, både fagfolk og etterlatte. Grunnlaget var lagt for det første årsmøtet i LEVE i mars 2000!
Veien videre Å bygge opp et «normalt» dagligliv etter en slik hendelse tar tid. I begynnelsen føler du at du balanserer på stram line, og at det skal svært lite til før du «ramler ned», det vil si: Du går tilbake til den vanskelige tida like etter selvmordet. Da er det viktig å holde seg til det som er trygt og kjent en periode, noe som får tankene inn på et sidespor for ei kort tid. Kanskje det er nå en skal rydde i arkivskapet? Turer i frisk luft er alltid positivt, uansett vær. Etter hvert føler du at du er på fast grunn, men veien er smal, og det er fortsatt mange ting som skal falle på plass før du føler at den nye hverdagen er der. Husk at alle sørger forskjellig; ingen har krav på å sørge «riktig»! Veien tilbake til den nye hverdagen kan være relativt kort for noen, og mye lengre for andre. Dette blir svært tydelig i parforhold, spesielt dersom det er barn som har tatt livet sitt. For oss var det helt klart at sorgprosessene var ulike. Til tider var det vanskelig å se hvordan vi skulle kunne komme videre. Noe som kan være vanskelig for mange, er å ta opp kontakten med tidligere venner og kolleger. Selv om terskelen synes høy, er det viktig å ikke vente på at «de andre» skal ta kontakt. Ta initiativet, spør om du kan komme over for en kopp kafe og en liten prat. Du blir garantert ikke avvist! I de mer enn 20 årene som har gått siden vi mistet Ståle, har det vært mange anledninger til å tenke tilbake på de forferdelige dagene og ukene oppunder jul dette året. Livet ble gradvis «normalt», men ikke slik som det skulle ha blitt dersom dette ikke hadde skjedd. Støtte og omsorg fra familie og nettverk var avgjørende for at det «nye» livet sakte, men sikkert kom på plass, selv om det var mange tunge stunder innimellom. Vi fikk begge god støtte fra våre arbeidsgivere, med bl.a. tilrettelegging av fleksibel arbeidstid ved behov. Etter at LEVE ble etablert, og fylkeslagene etter hvert kom i arbeid, fikk andre etterlatte en bedre anledning til å bli kjent med hverandre og snakke sammen om sin situasjon. Noen hadde mistet en av sine for mange år siden, andre ganske nylig. Mange kunne fortelle det samme som vi hadde opplevd, at støtte og omsorg fra familie og venner var svært viktig. De som 65
02 200059 GRMAT Nye perspektiver på selvmord 200101.indd 65
24/11/2020 11:20
Kapittel 3
ikke hadde denne støtten, fikk en lengre vei å gå tilbake til det nye «normale» livet. Noen kom aldri tilbake til det livet de hadde før selvmordet. De var ikke i stand til å gå tilbake til sin gamle jobb, sosial omgang ble sterkt redusert, og mye av det som før var lystbetont, ble et ork. Resultatet ble ofte isolasjon og tungsinn og en generelt dårlig livskvalitet. Tanken på å avslutte livet var ikke langt unna, og for noen ble det også utgangen. Likepersonsarbeidet gjennom LEVE er et forsøk på å gi støtte og omsorg til dem som sitter igjen etter et selvmord, av noen som selv har opplevd selvmord i nær familie. Dette tiltaket er svært viktig og er blitt godt mottatt, spesielt blant dem som ikke har et fungerende nettverk fra tidligere. Mange opplever å måtte være likemenn i nærmiljøet uavhengig av tilknytning til LEVE. Det er alltid viktig at de som påtar seg en slik oppgave, må ha ordnet opp i sin egen situasjon som etterlatt. Tenk på at du er en gammel kjøpmannsdisk. Etter hvert som du har bygd opp ditt nye liv, har du lagt tanker, minner og hendelser i hver sin skuff. Den du skal snakke med, vet ikke innholdet i skuffene, men du vet hvilken skuff du skal trekke ut i løpet av samtalen. Har du tenkt på at du, når du går inn som likemann, allerede har vist at det er mulig å komme videre etter et selvmord? Derfor: Å gå inn som likemann uten å være mentalt forberedt kan ofte bli svært vanskelig for begge parter. I dag bor vi i et samfunn hvor mange er alene. Det betyr ikke nødvendigvis det samme som å være ensom, selv om det for mange er akkurat slik. Dagene blir lange, ingen ringer på døra, og TV-en blir bestevennen. Men, vi vet aldri når vi kan få behov for hjelp. Prøv derfor å ha minst to «fortrolige» som du kan ringe til om noe skulle skje, og som kan ringe til deg av og til for å sjekke at alt er i orden. Det kan være nære slektninger, en som bor i nabolaget, eller en du treffer ofte på butikken. Skal vi glemme det vonde som hendte? Etter vår mening nei, men en må forsøke å huske selektivt. Det er alltid godt å ta fram de gode minnene. Når det gjelder detaljer omkring selvmordet, vil naturligvis hver enkelt sitte igjen med sin «versjon», som det vil være vanskelig - for ikke å si umulig - å viske bort. Det blir derfor viktig å snakke om de gode hendelsene. Det kan være alt fra små rampestreker fra barndommen, den første skoledagen, gleden over å få sitt første skiutstyr og stoltheten da pappa tapte fiskekonkurransen. Det er viktig å ha gode minner om den som har gått bort. Bilder er vanlig, små ting fra sløyden blir med ett «verdifulle», ei enkel tegning som 66
02 200059 GRMAT Nye perspektiver på selvmord 200101.indd 66
24/11/2020 11:20
leve og etterlatte ved selvmord i et 20-årsperspektiv
skulle vært tatt bort for lenge siden, får lov til å henge litt til, og hjemmelaget julepynt vekker alltid gode minner. For oss er melodien «Brothers in Arms» av Dire Straits et slikt minne, nettopp fordi den betydde så mye for Ståle. Når vi av og til hører den i radioen, sier vi: «Ståle sender en hilsen.»
Alltid i hjertet Noen dager etter at Ståle døde, kom det et brev i posten fra farmor. Hun hadde skrevet dikt hele livet, og nå sendte hun et lite dikt til minne om Ståle. Det går slik: Ståle Nyss slokna ei lampe som delte sitt lys med oss. Alle himmelens stjerner samlar seg for at vi ikkje skal sitte i mørket. Sjå ofte mot stjernene, ta imot nordlysets flammande helsing frå lampa som nyss slokna.
Ofte når vi er ute og går tur i den mørke årstida, flommer nordlyset over himmelen. Noen ganger kraftig, nesten skremmende, noen ganger svakere. Men for oss er det alltid ei «helsing frå lampa som nyss slokna».
LEVEs nåtid og vei videre1 Kari Dyregrov LEVE er en medlemsstyrt organisasjon med fire fast ansatte i administrasjonen, et aktivt landsstyre og aktive fylkeslag. Organisasjonen har årlige samlinger der alle fylkeslag er representert med minst to deltakere, samt årlige landsmøter.
1
Kapittelforfatterne takker Jon Schultz for tekstbidrag i avsnittet «LEVEs nåtid og vei videre».
67
02 200059 GRMAT Nye perspektiver på selvmord 200101.indd 67
24/11/2020 11:20
