Tango med Elisa by Cappelen Damm

Wera Sæther

Tango med Elisa

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72158-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Wera Sæther Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Oh how we want / to be taken / and changed / want to be mended / by what we enter. / Is it thus / with the world? / Does it wish us / to mend it, / light and dark, green / and flesh? jorie graham

Elisa og de andre

1 Bartok Elisa har ørene fulle. Alle i Almassy 4 i Budapest har det. De lager lydene selv. Det kommer lyder fra høyttalerne også. Nå er det Bartok, sier mamma. Hvem er det, mamma? En musiker. Er han det nå også. Det rykker i mamma så Elisa kan se det, hun kunne tatt på det til og med. Rykket ligger i skulderen til mamma som bykser rett opp og faller ned igjen tre ganger, minst. Det går an å telle til tre. Mamma klør seg i håret. Det blir mer og mer bustete. Skillen gror igjen. Å, det hun sa om mannen var feil. Men kan en som er død være musiker også. Han kan det. Mannen er i graven og musikken er i ørene våre natt og dag hvis vi vil. Akkurat som Rita, sier Elisa da. Bildene til Rita er her hele tiden, både i Oslo og Budapest. Ett henger på veggen på rommet hennes. Det er en tøysete solsikke med en elv under seg, pluss en fugl og mange barn. Hun får lyst til å danse når hun tenker på Rita. Men mamma vil ikke ha Rita i hodet nå. Bartok bodde i byen vår, fortsetter mamma. Det var her han spilte piano. Først lærte han å spille, så lærte han å lære bort å spille og til slutt lærte han det bort på ordentlig. Bartok spilte piano både når han lærte og når han lærte bort. 9

Noen ganger spilte han bare for å spille. Folk hørte eller så lot de være. En kan være hemmelig når en spiller. Mamma sier det så det blir helt stille. Plutselig tenker hun at Bartok vet hva mamma tenker, men han kan ikke si noe om det. Bartok bodde høyt oppe på Buda-siden av byen, ikke her nede i Pest, og etterpå dro han langt bort fra hele krigen i Europa og til Amerika, sier pappa-Jenö brått. Med skip. Ikke med tog, men med skip. Aller først med tog, skyter mamma inn. Pappa-Jenö blir brå og sier at han for sin del ikke vet noe om at Bartok dro med tog først, for det har han aldri hørt eller lest. Det viktige er det med båten bort fra Europa, sier pappa-Jenö. Elisa vet ingenting om Europa. Hun sier det ikke. Så vil hun ikke spørre om alt. Ikke i Almassy, i hvert fall. Ikke når pappa-Jenö er der. Hun kan spørre onkel-Mati når han kommer fra Oslo. Så kan hun spørre mofa som bor i Oslo når hun også er i Oslo. Hun kan det, hun kan det. For hun kan spørre mofa om absolutt alt. Alle kan det, hun også. Du, onkel-Mati, hva er det, og det, og det? Du mofa, hva er det, tror du. Onkel-Mati blir aldri trøtt av spørsmålene hennes. Elisa, sier han. Så kommer det ene svaret etter det andre. Alle svarene han har samlet i skuffen sin de kommer ut, det ene etter det andre. Noen ganger sier onkel-Mati at han må undersøke, bare vent litt, Elisa. Og da vil hun vente. Akkurat nå ser hun på ansiktet til pappa-Jenö. Leppene henger nedover på ham. Mamma vil heise dem opp igjen. Bartok ville ikke ha musikken sin i krigen, sier mamma. Så laget han musikk for barn til og med. Hør, Elisa, bare hør. 10

Mamma legger bratsjen til brystet. Men den musikken er for piano, skjenner pappa-Jenö. Den er i hvert fall nummer femtitre og for barn, svarer mamma. Komponert før krigen, tramper pappa-Jenö med inneskoene. Ja, medgir mamma. Det er sant. Da bestemmer Elisa seg for å huske nummer femtitre for barn istedenfor alt det andre. Hun vil ha Bartok. Så vil hun ha bratsjen til mamma. Hun vil ikke ha den gamle krigen. La de voksne ha den alene. Hun vil ikke ha Europa heller. Bartok er i orden, for han lager lyd. Både mamma og pappa-Jenö vil ha en masse lyd. Snart vil Elias ha det også. Elias er for liten akkurat nå. Når lyden er høy, kan det dirre i gulvet der Elias leker. Togskinnene til Elias flytter litt på seg, bitte litt, bare. Og en vakker dag sier Elias helt sikkert at han vil ha Bartok.

2 det går ikke an å se alt og alle De bor i Almassy. Det var gate her før krigen også. Så var det gate her mens det var krig. Nå er det gågate. En bitte liten gatestump med sittebenk og ruglete steiner i bakken og kastanjetrær i kantene. Se på det kulehullet, sa mamma en gang. Da skulle hun gjerne spurt pappa-Jenö om krigen likevel. Pappa-Jenö vet om det som gjorde vondt før og det som gjør vondt nå også. Nei, hun lar være å spørre. Hun vil ha bratsj og piano. Hun vil ikke ha vondt her og der fra pappa-Jenö. Mofa i Oslo kan skrive i heftet sitt når det gjør vondt. 11

Mamma kan skrive i sitt. Mamma har et hefte som nesten er hemmelig. Jeg vet det, jeg vet det, for jeg vet det, mamma. Heftet ligger i syskrinet, så. Onkel-Mati kan skrive i Oslo. Hun vet ikke om pappa-Jenö har et sånt hefte. Momo har kjøkkenet og alle de syke som kommer opp trappene til legekontoret. Det er bare hun som er Elisa som ikke har hefte, for hun kan ikke skrive. Hun har sett heftene til mofa, men ikke de andre. De til mofa ligger i en haug. Morfaren din samler støv, klager momo. Men mofa er den beste. Nå er det jeg, bestemmer Elisa seg for. Hun vil si det. Det er ikke krigen, og ikke toget, og ikke heftene heller. Nå er det jeg. Hun rører seg her og der fra det store rommet til gangen og tilbake. Og her i Almassy er det Bartok, sier mamma som plutselig sitter på krakken ved pianoet. Det der er ikke krakken til mamma. For det er krakken til pappa-Jenö. Mamma sitter på krakken til pappa-Jenö og spiller stykke nummer femtitre for barn. Bartok i Budapest. Bartok for barn. Nummer femtitre. Hvor mange sånne er det, mamma? Åttifem, svarer pappaJenö som et taktslag. Det hvite og svarte i pianoet heter tangenter. Det er pappa-Jenö som eier pianoet. Han eier både det og dirigentstokken. Hun som er Elisa har en barnefiolin. Mamma har bratsjen. Elias har noe annet. Elias har leketoget på gulvet foran pianoet og så har han tegneserier. Pappa-Jenö kremter, for han vil ikke ha tog i Almassy 4. Elias er trassig. Pappa-Jenö slutter å kremte, for Elias er gutten hans. Elias får alt han vil ha. Bare vent litt, så ber han om enda mer. Bartok begynte å spille piano da han var fem, sier pappaJenö. 12

Elias har fingre til å spille piano, sier pappa-Jenö. Men Elias-gutten rekker ikke ned til pedalene engang. Noen kan da lage et lite piano til Elias. Onkel-Mati, kanskje. Pappa-Jenö må passe på fingrene sine. Han kan ikke holde i noe hardt og spisst med de fingrene. Hun har en liten fiolin. Jeg vil ha nummer femtitre til slutt også, sier hun plutselig. Hun sier det nesten høyt. Elias kan tenke på seg selv, forresten. Hun sier det også. Hun tror i hvert fall at hun sier det. Hun vil tro det. Da sier mamma at nå har hun spilt stykke femtitre for barn på piano og heretter vil hun ha bratsjen. Så legger hun instrumentet sitt til brystet. Nå spiller jeg den siste konserten han laget, sier mamma. Han rakk ikke å lage den ferdig engang. Å, bratsjen er heldig som har hele mamma. Så plutselig lar mamma være å lage lyd med buen. Buen og bratsjen henger og dingler i hver sin hånd. Bartok var veldig syk som barn, sier mamma sakte. Akkurat nå kom hun på det. Å, mamma, da. Bartok i Transilvania, avbryter pappa-Jenö. Det ordet er altfor langt. For et navn, sier pappa-Jenö og vil drømme. Han drømmer nesten ikke om natten, så han må drømme når det kommer. Mamma puster tungt. Det kommer av Bartok. Da han var et barn og bare het Bela, ble han syk av en vaksine. Hva er det, mamma? Et stikk som er nødvendig. Men så stakk de inn noe feil isteden, sier mamma. Etterpå var ansiktet til gutten skjevt og rart, kommer mamma med. Men hvorfor het han ikke Bartok den gangen, det lurer hun på. Hun heter bare Elisa. Hun het det før og heter det nå. Det er det hun vil hete. 13

Mamma sier hun leste om den sørgelige vaksinen en gang for lenge siden. Ansiktet til gutten ble vrangt eller vansiret. Men det som ble vansiret varte ikke lenge. Etterpå var han vakker. Like vakker som deg, sier mamma. Den aller vakreste, akkurat som deg, sier mamma. Hun skulle ikke sagt det. Ingen har så klart ansikt som Bela Bartok, fortsetter mamma. Han ble født mellom tre elver i Romania. I Transilvania, nemlig, sier pappa-Jenö en gang til. Bare drøm du, pappa-Jenö. Så døde faren til gutten Bela. Hun vil ikke spørre om han har ansiktet sitt nå også. Du mamma, hvilke elver rant det der? Det var Mures, Tisza og Donau som rant der. Det var samme Donau som den hos dem i Budapest. Donau, Donau, Donau. Donau-elven var lang. Den var både tynn og bred. Donau rant i ett land og hadde rent i et annet land før det og rant i enda et land etterpå. Den rant her og den rant der. Hun vil til Donau. Så flyttet gutten Bela til Budapest for å lære å spille piano, forteller mamma. Før det bodde han og mammaen hans i det som het Ukraina den gangen. Var Donau der også, mamma. Nå vet jeg hva vi behøver, kommer det fra pappa-Jenö. Og det er et kart over Europa. En gang bodde moren og sønnen i to forskjellige land til og med, fortsetter mamma som om pappa-Jenö ikke har sagt noe. Moren i ett land og gutten i et annet!? Ja, for gutten Bela som ikke var blitt Bartok ennå måtte studere musikk i Budapest. Til slutt dro han fra hele Budapest og krigen i 14

Ungarn og hele Europa. Det var fordi dirigentene i Europa sa: spill for soldatene. Bartok ville ikke spille for soldatene. Da flyttet han fra det hvite huset i Buda, høyt, høyt der oppe på den andre siden av Donau i Budapest, og nå er det hvite huset omgjort til museum. Elisa, vi kan dra dit, sier mamma. Sammen med mofa, momo og onkel-Mati, sier hun. Alle nikker. Jeg også, spretter Elias opp for å si. Jeg nikker også, sier Elias, og jeg vil til det huset, så. Elias kunne ligge på gulvet i det huset også. Dro Bartok fra hele Europa? Ja, absolutt hele. Det var i nittenførti. Og nå da? Nå er det totusenogfemten. Det er slutt på feilen, ikke sant, mamma. Den i ansiktet, mener jeg. At de stakk i Bela og så ble han skjev. Ja, Elisa, det er slutt på den feilen. Det fins ikke feil hos Bartok, kremter pappa-Jenö. Bartok er lysende vakker, sier mamma og puster fra hele seg. Dans, mamma, dans. Bartok er nå også. For Bartok er nå. Det er bare det som kan dø som kan dø. Det er i hvert fall slutt på krigen, sier mamma. Da er pappa-Jenö taus som en møll i Almassy i Pest. Pest er en dump med eksos, møkk, møll og spetakkel. Noen ganger bor hun i Oslo. Nei, du besøker Oslo, forklarer mamma. Jeg bor der når jeg besøker, sier Elisa. Alle som besøker bor der, så. Bartok bodde her og der. Da kan jeg også gjøre det. Nå bor Bartok på ett og samme sted hele tiden, sier mamma, og det er på Farkasreti-gravlunden i Buda. Det er der dikterne og musikerne bor til slutt. Og så bor han jo i musikken, mamma. Bartok for barn. Bartok for barn. Bartok er ikke slutt. 15

Hør, sier mamma med bratsjen. Elisa legger øret på lyden i den siste konserten. Bartok rakk ikke å gjøre den ferdig, for han måtte dø. Sønnen Peter gjorde det. Det går an å gjøre resten når noen har begynt. Slutten må bli riktig. Rita bor på samme sted bestandig. Det er nede i bakken, men ikke på Farkasreti. Rita er ikke ungarsk. Ingen blir ungarsk bare av å dø. Slutten til Rita er ikke riktig. Hun vet det. Hun vil ikke ha den slutten. Så vet hun at den er feil. Det er vinter og vår siden Rita ble slutt. Ikke ble men gjorde, sa pappaJenö en gang. Hun gjorde det selv. Plutselig ble onkel-Mati tynn og liten. Onkel-Mati måtte ikke bli slutt. Det går ikke an å skjønne seg på det. Kakao tar slutt. Sjokoladekjeks også. Konsertene i Konservatoriet tar slutt før det er natt. Mamma tar ikke slutt. Onkel-Mati er ikke så tynn mer. Hun vil ha Rita på rommet sitt isteden. Hun vil ha på seg Rita-kjolen. Så kan hun ikke det. For hun har vokst fra den kjolen. Hun vet ingenting om å gjøre slutt. Ikke på en kjole engang. Rita er i bakken. Ikke på Farkasreti eller Kerepesi i Budapest, men i Oslo. Rita er nede hos meitemarkene i Oslo. Det er mamma som sier det. Det er slik han som er morfaren din tenker, sukker mamma. Hun kan gjøre ferdig heftet til mofa som er gammel. Hun kan i hvert fall lage et hus til heftet. Det blir ikke brann der, mofa. Hun kan lage hus til alle heftene bare han venter til hun er stor nok.

3 ut Mamma, jeg vil ut, sier Elisa en dag. Det er samme året. Det er så vidt lyden rører leppene. Hun sier det en gang til, og enda en. Ordene kryper fra stemmebåndene gjennom svelget på pusten under og over tungen og videre til leppene, den ene lyden henger seg fast i den neste. Ingenting her er fort. Hun har sagt: ut. Det er bitte lite, og kolossalt. Derfor, så. Slik kunne hun fortsatt. Det at, så. Ut til bråket, trikken, menneskene, fuglene, dyr i forskjellige størrelser, luft, kakao i en kafé, ut til alle disse, og derfor. Så gnir hun seg over pannen og presser fingrene med negler som mamma Anja tar seg av lengden på, mot hårfestet ved begge tinningene og slipper dem løs igjen, slik. Ut i den eksosen, glipper det fra Anja som er overrumplet. Men Elisa, da, slik fortsetter hun. Mamma, sier Elisa i et støt som kunne skremt Elias på fire–fem. Mamma, da, mamma, huff. Dette sier den ene og den andre mens Elias, som vanlig, holder på med leketoget sitt i et annet hjørne i den ganske store leiligheten nordøst for Donau. Elias har tegneserier også. Over pianoet: familieportretter fra mellomkrigstiden og Habsburg-monarkiet. De fotografertes bevisbare status: å ha vært her. Her, der. I verden. I Habsburg-monarkiet. Fotografier, pluss kniplinger. Mamma, jeg vil og vil ut, gjentar Elisa, i byen ved Donau, der folk bor av vane, slekt, språk, penger, noen få som svimeslått av filmene til Bela Tarr, den rytmisk og skarpsynt egenrådige regissøren. Klangen og rytmene i trekkspillet som ikke slipper tak. Østeuropeisk tango, klezmer, czardas og blandingsmelodier. En by folk besøker for å blande seg 17

med historien og musikken i et annet Europa for en måned eller to, eller et år, som kan vare livet ut, siden kart og kalender ikke er til å forutse, barmhjertighet, bånd og trøst ikke til å beregne, og noen ganger drar du av sted og blir værende der noe i deg ber om at det vidunderlige må skje, som for eksempel i byen Budapest, der barnet Elisa en dag under kastanjeblomstringen brått erklærer: mamma, jeg vil ut. Mamma, du har hørt alt sammen, for du kan jo høre. Den som kunne høre i går kan det i dag og i morgen også. Jeg hørte i går, du hørte i går. Du også. Sånn. Elias også. Og pappa-Jenö. Pappa-Jenö til og med. Men i hvert fall du, mamma, du så. Alle kan ikke høre. De bare ser ned på frakken sin eller mobilen og hører ingenting, for de vil ikke høre, de vil det ikke, eller så er det tett i øret, i begge to ørene, ingenting kommer inn. Men jeg vil ut, og momo i Oslo kan fjerne støvet her inne hvis hun vil. Hvilket støv da, Elisa? spør Anja som fremdeles er forbløffet av alt Elisa som står der med lette sko på kjøkkengulvet har å si. At det kan være så mange så myndige ord i barnet. Ingen kunne tenkt seg det. Hold opp, mamma, fortsetter Elisa. Det i øret, sier jeg. Det er det jeg mener. For momo sier det blir dotter inne i ørene når hun flyr. Momo setter seg rett inn på setet og så stuper hun oppover og så blir det tett der inne. Etterpå må doktor-momo riste dottene av seg. Nå har jeg sagt det. Etterpå vil jeg ikke si det mer. Elisa har rynkeskjørt. Hun leker med foldene. En finger oppå, en finger under. Den ene folden etter den andre. Ja, sier Anja. Ja, jeg har hørt alt sammen, Elisa. Hun er mammaen. Ja, hun er det. Da må hun høre. Alle må det. Enten de er mammaer eller ikke. Selv om lyden er: ut. Det er en plante som skyter i været og blir stor og grønn, og 18

bitte lite grann spøkelsesaktig og rar i samme stund, og så skyter den opp i rå fart. Elisa vil ut. Ja, selvfølgelig. Så er det rart, det brå barneønsket, så ustyrlig som det er. Du Anja. Navnet hennes slår ned i minnet. Husker du sauen med rødt merke på øret, eller var det en geit. Du og jeg var ute så ofte vi kunne. Vi dro rett ut i skogen nord for Oslo. Men pappa, da. Hun veiver det vekk. For nå er det Elisa som vil ut, og det har ikke adresse. Det er best med trikker og trolleybusser, sukker Anja og kjenner seg rørete. For de spyr ut minst eksos, legger hun til. Ut, sa jeg, tramper Elisa. Jeg sa jo bare: ut. Jeg har ikke sagt eksos. Jeg vil ikke ha eksos. Skjønn det med det samme, eller så ringer jeg til lærer Csaba. Så kan du bare stå her inne sammen med komfyren din og resten. Lærer Csaba, sa du. Men han er lærer. Han er hjemme hos seg selv, eller … ute et eller annet sted. Hun bråstopper før det slipper ut av henne at: han er ikke din i dag, Elisa. Det er ikke skole i dag. Elisa mangler så mye, hun kan i det minste få tro at hun har lærer Csaba. Stå her inne med komfyren min, sier du. Var det det du sa, Elisa? Du vet det jo, mamma. For du vet det hele tiden. Den komfyren står fast, så, sier Elisa. Da tramper hun og sier at hun vil ut, og det er bare det. Har du drømt, Elisa? Elisa vet ikke det. Hun bryr seg ikke om det. Hun vil ut og har ikke tenkt på å drømme. Det er ikke plass til mer. Hun vil i hvert fall ikke ha leketogene til Elias. Bare bruk pianogulvet, du, Elias. Jeg vil ikke danse med deg, for du er altfor liten. Du er det for meg i hvert fall. Du er det minste 19

jeg vet om. Du kan danse med mamma så lenge. Bare dans, du, dans så lenge du vil. Så lenge mamma vil. Bli ferdig med toget ditt og dans, da vel. Bare bruk hele gulvet i Almassy. Det ligger her og da kan du jo bruke det. Du kjenner ikke lærer Csaba, så. Ikke nå, og ikke etterpå heller. Lærer Csaba med gitaren, lærer Csaba med gitaren. Hør, Elisa. Har du hørt den sangen før? Det sier lærer Csaba. Så legger hun øret ut i rommet og hører. Noen ganger er det hun og han og noen til som er sammen og da hører de på gitaren, i Byparken, for eksempel. Det er bøk der, og så er det lind, og mange kastanjer. Lærer Csaba har navnene i hodet. Trær er det beste, pleier lærer Csaba å si. Jeg også, sier hun. Det synes jeg også. Nå vil jeg ta på det treet. Det går an å legge kinnet på det. Lærer Csaba kan se mageknip til og med. Den som bare er inne får mageknip. Først var onkel-Mati hos henne og så kom lærer Csaba. Den ene bor i Oslo og den andre i Budapest. Det går an å bo i den ene byen og det går an å bo i den andre. Det er det som er rart. Inne går an, og ute også. Oslo går an, og Budapest også. Hun vil ikke spørre mamma om mer. Men hun kunne spurt om alt det som går an. Da tviholder hun i skjørtet det går an å bruke selv om det ikke er kjole. Det som ikke går an er å spørre onkel-Mati hvem som har sydd den fineste kjolen hun har, for det vet hun selv, og det er Rita. Rita i Oslo. Rita nede i bakken i Oslo. Det går ikke an å se Rita. Før gikk det an å se henne. Det går an å vente på Rita, men det er dumt, for Rita kan ikke reise med flyet, toget, trikken eller trolleybussen mer. Rita kommer seg ikke ut av bakken der ingen kan se henne. 20

Onkel-Mati i Oslo ville ikke spurt om noe, han ville bare sagt: jeg tar på meg skoene. Kom, så går vi rett ut, Elisa. Så går de rett ut, hånd i hånd. Bare de to. Rett ut på fortauet og rett over Almassy. Det er det beste med onkel-Mati. At han ikke spør, men sier: nå kommer jeg. Onkel-Mati går til Melvin i Boligen i Oslo. Melvin har rullestol. Han kan ikke rulle ut i veien alene. Han må ikke det, for han er langsom. Kom, Melvin. Onkel-Mati må ikke glemme Melvin i Oslo, han som ikke kan gå ut alene. Mamma, jeg vil ut. Det går an å si det om igjen. Hun kan gå alene.

4 toget og trolleybussen Ut og hente noter, står pappa-Jenö foran henne og nynner med ett. Han nynnet ikke før. Da var han ikke i rommet. Han har trippet inn på tå. Nå står han rett foran henne i kordfløyelsjakke. Myke striper lett på tå. Pappa-Jenö vil minne henne på noe. Slike ark med kruseduller, vet du, Elisa. Noter, ikke sant? Det er pappa-Jenö i Almassy. Det kunne grodd busker og blomster i Almassy. Så er det noter som brer seg ut isteden. Her og der og i hvert eneste rom, men flest i midten der Elias pleier å ligge og rulle på gulvet med leketoget. Pianoet står alene når ingen øver eller spiller ut over byen. Elias ligger på kne i det andre hjørnet. Han er et knøtt. Så har han tegneseriehefter. Pappa-Jenö vil aldri hoppe på humpene i Bieden i Oslo der onkel-Mati bor og hopper akkurat når han har lyst. Bieden er en gate. Pappa-Jenö har rene sokker som 21