Utdrag fra forbrukerkjoep 3 utgave

Kapittel 1

Innføring i forbrukerkjøp 1.0 Innledning Forbrukerkjøp er kjøp av ting med sikte på å bruke eller forbruke tingen selv eller i sin husstand, uten tanke på å anvende den kjøpte gjenstand i næringsvirksomhet. Les nærmere om dette i forbrukerkjøpsloven (forkortet fkjl.) § 1 annet og tredje ledd.

De viktigste forbrukerreglene i norsk kjøpsrett finner vi i forbrukerkjøpsloven av 21.06.2002 nr. 34. Andre kjøp enn forbrukerkjøp og kjøp av fast eiendom reguleres av den allmenne norske kjøpsloven av 1988. Kjøpsloven av 1988 er den generelle loven på kjøpsrettens område, mens vi følgelig finner forbrukerkjøpsreglene i forbrukerkjøpsloven. En annen viktig kjøpslov er lov om avhending av fast eigedom, avhendingslova, som gjelder for alle kjøp av fast eiendom, enten det er en forbruker eller en næringsdrivende som kjøper eiendommen.

Alle våre tre kjøpslover er følgelig viktige for reguleringen av forbrukerkontrakter: Forbrukerkjøpsloven av 2002 regulerer kontrakt mellom en forbruker og en næringsdrivende om kjøp av løsøreting og visse andre formuesgoder.

Avhendingslova av 1992 regulerer forbrukerkjøp av fast eiendom, enten forbrukeren kjøper fra en næringsdrivende eller ikke, med grensesoner mot forbrukerkontraktslover som bustadoppføringslova og håndverkertjenesteloven.

Den allmenne kjøpsloven av 1988 regulerer alle kjøp som ikke omfattes av forbrukerkjøpsloven eller avhendingslova, altså også kontrakter der en forbruker kjøper noe fra en annen forbruker, særlig i bruktmarkedet. Kjøpsloven er også en viktig leverandør til den alminnelige kontraktsretten og brukes i stor grad analogisk og som utfylling av andre kontraktslover1.

1

Se f.eks. høyesterettsdommen i Rt. 1999.408 borettslagsgarasje.

14

00 106198 GRMAT Forbrukerkjoep 160101.indb 14

18/04/16 11:42

innføring i forbrukerkjøp

Den norske forbrukerkjøpsloven av 2002 har sin bakgrunn i EUs forbrukerkjøpsdirektiv, som Norge i kraft av EØS-avtalen har gjennomført i norsk rett.

Forslag til ny forbrukerkjøpslov ble allerede fremlagt i NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov (Stordrange-utvalget), men denne utredningen ble lagt på is i noen år i påvente av behandlingen av forbrukerregler innen EU. Da så direktivet kom i 1999 (Europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF av 25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier), ble arbeidet gjenopptatt og videreført i Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) Om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven)2. Et spørsmål som fortsatt er under debatt, gjelder såkalt totalharmonisering, noe som betyr at et land ikke lenger skal ha anledning til å ha gunstigere regler for forbrukeren enn det som følger av fellesnormene.

Den forrige allmenne kjøpsloven, av 1907, bygde på hovedprinsipper om kontraktsfrihet, lojalitetsplikt og næringslivets behov. Senere har forbrukernes interesser kommet mer i forgrunnen, og forbrukerkjøpsregler stod sentralt da den någjeldende allmenne kjøpsloven kom i 1988. Disse forbrukerreglene finnes nå i forbrukerkjøpsloven av 2002, se kjøpsloven § 1 første ledd 2. setning.

I rettssystemet hører kjøpsretten hjemme innenfor kontraktsretten, som er en del av obligasjonsretten3, et rettsområde som også omfatter pengekravsretten.

Begrepet formuerett, se f.eks. avtaleloven § 41, brukes som en fellesbetegnelse på rettsområdene obligasjonsrett og tingsrett (herunder konkurs- og panterett), men likevel slik at familierett og arverett samt den offentlige rett plasseres utenfor formuerettsbegrepet.

Fem av kontraktsrettens viktigste spørsmål På mange områder har forbrukeren rettigheter i kraft av gjeldende lovgivning, som f.eks. forbrukerkjøpsloven. I tilfeller der disse lovene eller annen lovgivning ikke gjelder, f.eks. persontransport med toget, vil kunden ha rettigheter etter analogier fra lovgivning eller etter alminnelige kontraktsrettslige regler og prinsipper.

Dette vil si at vi på vanlig vis må avgjøre følgende fem sentrale kontraktsrettslige hovedspørsmål: 1) Om leveransen lider av et kontraktsbrudd i kontraktsrettslig forstand, som forbrukeren har meldt fra om og har rett til å påberope seg.

2 3

I denne boken forkortet til prp. fkjl.

Fra latin obligare = forplikte.

15

00 106198 GRMAT Forbrukerkjoep 160101.indb 15

18/04/16 11:42

kapittel 1

Hvis svaret på det er ja, vil forbrukeren ha krav på 2) prisavslag i forhold til den reduserte verdien.

3) Hvis kontraktsbruddet er vesentlig, har kunden krav på pengene tilbake.

4) Har forbrukeren lidd økonomisk tap på grunn av skyld (culpa, klanderverdighet) fra selgerens side, har forbrukeren krav på erstatning for sitt adekvate og påregnelige økonomiske tap.

5) Forbrukeren kan også tenkes ha krav på erstatning for enkelte typer tap på visse vilkår hvis årsaken til mangelen ligger innenfor tjenesteleverandørens kontroll.

Selv om kjøps- og kontraktsretten regnes som en del av privatretten, kan offentligrettslige regler likevel på flere måter virke inn på kontraktsforholdet.

Markedsføringsloven regulerer forhold som villedende markedsføring og urimelige avtalevilkår. Denne loven regulerer imidlertid ikke forholdet mellom partene, og håndhevingsreglene er av offentligrettslig art. Enkelte brudd på markedsføringsloven kan imidlertid forbrukeren påberope seg som mislighold, se fkjl. § 16 første ledd bokstav c) samt annet ledd om mangel som følge av uriktig markedsføring. Pristiltaksloven § 2 om urimelige priser er også en offentligrettslig regel. Her kan likevel kjøperen kreve den ulovlige merpris tilbakebetalt etter reglene i pristiltaksl. § 6. Det kan også nevnes at det domstolslignende organet Forbrukertvistutvalget har kompetanse til å treffe bindende avgjørelser i tvister i forbindelse med forbrukeres avtaler om forbrukerkjøp eller håndverkertjenester, se forbrukertvistloven § 1. Tvisteløsning skjer også i betydelig grad i de ulike reklamasjonsnemnder eller klagenemnder, f.eks. i Reklamasjonsnemnda for elektriske husholdningsapparater.

Siden kjøpsretten omhandler reglene for en bestemt kontraktstype, nemlig kjøpekontrakten, kan det ved første øyekast synes naturlig å regne kjøpsretten rettssystematisk til den spesielle kontraktsrett, til forskjell fra den alminnelige kontraktsrett, som behandler spørsmål felles for flere eller alle kontraktstyper.

Likevel har det opp gjennom årene vært vanlig å betrakte kjøpsloven sammen med avtaleloven som de to viktigste alminnelige kontraktsrettslige lover. Siden kjøpekontrakten er den kontraktstypen som forekommer klart oftest, og som samtidig er detaljert lovregulert, har juridisk teori og rettspraksis ofte brukt kjøpsrettslige regler som springbrett til å stille opp generelle kontraktsrettslige regler og prinsipper som antas å gjelde også for andre kontraktstyper, samt til utfylling av ufullstendige kontrakter.

16

00 106198 GRMAT Forbrukerkjoep 160101.indb 16

18/04/16 11:42

innføring i forbrukerkjøp

I den spesielle kontraktsrett er det dermed alle andre typer kontrakter som behandles. Her er det nærliggende først å nevne tre kontraktsrettslige lover som – med enkelte spesialtilpasninger – stort sett inneholder de samme regler som i forbrukerkjøpsloven og kjøpsloven. Her har vi den før nevnte avhendingslova; videre de to forbrukerkontraktslovene håndverkertjenesteloven og bustadoppføringslova. Fullt navn på den sistnevnte loven er lov om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. Den regulerer visse entreprisekontrakter, der forbrukeren tidligere selv måtte ta stilling til kontraktens innhold. Han kunne likevel støtte seg til visse standardkontrakter, så som den mye brukte Norsk Standard (NS) 8405 om oppføring av bygg. Disse standardkontraktene er fortsatt viktige. Ved forbrukerkontrakter som reguleres av bustadoppføringslova, brukes standardkontrakter heretter til å utfylle loven.

Videre har vi innen den spesielle kontraktsretten lovregulering av visse godstransportkontrakter i vegfraktloven, som er bygd på internasjonale avtaler.

EØS-avtalen har nødvendiggjort en pakkereiselov, som gjelder avtaler om personbefordring kombinert med andre tjenester, så som f.eks. hotellopphold i Syden. En annen EØS-lov innen reiselivskontraktsretten er tidspartloven. Ellers er reiselivskontraktene for det meste ulovfestet. Det innebærer at vi må bruke alminnelige kontraktsrettslige prinsipper slått fast i lovgivning, rettspraksis og kontraktspraksis. Disse prinsipper bygger i stor grad på analogisk anvendelse av viktige kontraktslover, og da særlig den allmenne kjøpsloven av 1988. Dette gjelder også for reiselivskontraktsretten, hvor det også er aktuelt å trekke inn en typisk reiselivslov som pakkereiseloven til analogisk anvendelse. Analogisk anvendelse vil si at vi bruker en lov så langt den passer på en kontrakt den etter sin egen ordlyd ikke gjelder for. For reiselivskontrakter som ikke reguleres av noen lov, vil det særlig være aktuelt å bruke pakkereiseloven og kjøpsloven analogisk. Siden reiselivskontraktsretten i stor grad handler om forbrukerkontrakter, vil også forbrukerkjøpsloven i mange tilfeller passe godt for analogisk anvendelse.

I lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) står det følgende i § 7c (Passasjerrettigheter): Kongen kan gi forskrift om gjennomføring og utfylling av Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1371/2007 av 23. oktober 2007 om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser med senere endringer, herunder om gebyr for etablering og drift av klageorgan etter denne.

17

00 106198 GRMAT Forbrukerkjoep 160101.indb 17

18/04/16 11:42

kapittel 1

Av nevnte EU-forordning fremgår det at passasjeren kan fremme krav ved forsinkelser av et visst omfang. Slike krav kan også hjemles i standardavtalen Felles bransjestandard for reisegaranti, fastsatt 11. november 2009 av Transportbedriftenes Landsforening og Kollektivtrafikkforeningen. Denne bransjestandarden omfatter også bussreiser.

De fleste trenger å ha avtale med et forsikringsselskap. Slike avtaler reguleres av forsikringsavtaleloven. Avtaler med banker og andre finansinstitusjoner reguleres av finansavtaleloven. I disse tilfellene snakker vi gjerne om henholdsvis forsikringsrett og pengekravsrett. Det er former for tjenesteavtaler som i motsetning til kjøpslovene, ikke influerer på eiendomsretten til en ting.

Heller ikke leiekontrakten endrer på eiendomsretten til den tingen som leies ut. Den viktigste leiekontraktsloven er lov om husleieavtaler (husleieloven), som gjelder for både boligleie og leie av næringslokaler.

Slik kunne vi nevne kontrakter fra en mengde livsområder. Ikke alle slags kontrakter har egne lovbestemmelser, og da må rettsforholdene avklares ved tolking av avtalen mellom partene samt ved bruk av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper og eventuelt analogisk anvendelse av kjøpsloven eller lover for beslektede kontrakter.

Vi har etter dette sett at kontraktslovgivningen og forbrukerreglene er variert.

Forbrukerkjøpsloven av 2002 er den lov som regulerer det tallmessig klart største antallet enkeltkontrakter i vårt samfunn. Den er derfor et godt utgangspunkt for å tilegne seg kunnskaper om norsk kontraktsrett.

1.1 Kort om rettsgrunnlag og rettskilder i forbrukerkjøpsretten I kjøpsretten vil kjøpsavtalen være et viktig utgangspunkt når vi skal fastlegge hvilke rettigheter og plikter kontraktspartene har overfor hverandre. Når kjøpsrettslige spørsmål skal avgjøres, er det naturlig å ta utgangspunkt i partenes avtale, hva enten den er skriftlig, muntlig eller uten ord (såkalt konkludent atferd).

Foruten selve avtalen vil det kunne bli bruk for alle vanlige rettskilder eller rettskildefaktorer som er anerkjent i den juridiske metodelæren (rettskildelæren). I praksis vil imidlertid enkelte forekomme oftere enn andre. Siden alle de viktigste reglene innen kjøpsretten er lovfestet i nyere lover (kjøpsloven, avhendingslova, forbrukerkjøpsloven), vil selve lovteksten stå sentralt når vi 18

00 106198 GRMAT Forbrukerkjoep 160101.indb 18

18/04/16 11:42

innføring i forbrukerkjøp

skal ta stilling i kjøpstvister. Det er også rimelig å regne med at lovforarbeidene vil få stor betydning når lovens bestemmelser skal tolkes. For når en lov er ny, er lovforarbeidene fortsatt i pakt med tidens rettsoppfatninger og vurderinger.

Dessuten er kjøpslovgivningens forarbeider forholdsvis grundige. Etter hvert som tiden går, vil domstolenes løsninger av praktiske spørsmål – rettspraksis – tilta i omfang og betydning. Men allerede når kjøpslovgivningen er forholdsvis ny, er det grunn til å anta at rettspraksis vil være argumenter av vekt. Det skyldes at viktige prinsipper i kontraktsretten og kjøpsretten er brakt over fra den gamle kjøpsloven av 1907 og til den nye kjøpslovgivningen. Følgelig er dommer avsagt under den gamle kjøpsloven fortsatt av interesse.

Forbrukerkjøp kommer ytterst sjelden for domstolene. De verdier disse kjøpene gjelder, vil som regel være små i forhold til kostnadene ved en rettssak.

Dessuten vil forbrukeren ofte mangle den styrke som skal til for å anlegge og gjennomføre en rettssak. Forbrukeren er derfor representert i domssamlingene særlig i situasjoner der det er tale om større gjenstander, som hus, biler og båter.

Eller unntaksvis der andre parter engasjerer seg for å få en prinsippavgjørelse i en sak: Se som eksempel Videosaken (Rt. 1998.774) der forbrukeren etter en høyesterettsavgjørelse fikk tilbakebetalt de ca. 800 kr det kostet ham å få reparert videomaskinen han hadde kjøpt. I tillegg ble forbrukeren tilkjent 180 000 kr til dekning av sine saksomkostninger.

Forbrukeren har imidlertid et enklere alternativ enn å gå til de vanlige domstolene: Forbrukertvistutvalget (FTU) er et domstolslignende organ som reguleres av lov om forbrukertvister, og som gir mulighet for å unngå den lange tiden og de omfattende kostnadene som en rettssak ville medført. En part, selger eller forbruker som er misfornøyd med FTUs avgjørelse, står imidlertid ifølge forbrukertvistloven § 11 fritt til å bringe saken inn for de vanlige domstoler til ordinær domsbehandling. Det valgte selgersiden å gjøre i Støvlettdommen (Rt. 2006.179) etter at forbrukeren hadde fått medhold i FTU i sitt krav om omlevering av helt nye støvletter. Tingretten kom da til at forbrukeren måtte finne seg i at støvletten som hadde mistet hælen, skulle repareres. Forbrukeren anket til lagmannsretten og fikk medhold der. Da anket selgersiden til Høyesterett som under dissens 3–2 opprettholdt tingrettens avgjørelse.

I saken TOSLO-2005-168608 (Oslo tingrett) hadde forbrukeren kjøpt en mobiltelefon til kr 1198. Da den ikke fungerte, gikk hun til Forbrukertvistutvalget og fikk der medhold under dissens (2–1). Saken ble av selgeren brakt til tingretten som fant at feilen skyldtes fuktskader

19

00 106198 GRMAT Forbrukerkjoep 160101.indb 19

18/04/16 11:42

kapittel 1

oppstått etter risikoens overgang. Dermed tapte forbrukeren og måtte betale kr 10 725 i saksomkostninger og rettsgebyr.

Det er neppe grunn til å legge stor vekt på det resultat Forbrukertvistutvalget kommer til i en enkelt sak, når senere saker skal avgjøres. Likevel finnes interessant kjøpsrettslig argumentasjon i avgjørelsene, og hvis FTU gjennom lengre tid har lagt seg på en bestemt linje i et prinsippspørsmål, vil neppe domstolene overse dette. For å illustrere rettsreglene med praktiske eksempler vil derfor enkelte utvalgte avgjørelser fra Forbrukertvistutvalget bli nevnt i det følgende, blant de avgjørelsene som er trykt og allment tilgjengelig.

Etter dette er det grunn til å konkludere med at det er lovteksten, og da særlig forbrukerkjøpsloven, som må være den viktigste rettskilden i forbrukerkjøpsretten. Dette er en lov som er rettsgrunnlaget for utallige transaksjoner som foretas av en mengde mennesker hver eneste dag. Alle disse menneskene har et rimelig krav på å kunne stole på at de reglene de finner i forbrukerkjøpsloven, er gjeldende rett. De skal ikke behøve å fundere på om lovteksten er rettsregelen, eller kanskje bare en del av råmaterialet for å finne frem til rettsregelen. Dette bør mane til forsiktighet med å vektlegge andre rettskildefaktorer enn den lovteksten folk har enkel tilgang til i forbrukerkjøpsloven.

Når vi skal ta standpunkt til et rettslig spørsmål, ta et juridisk standpunkt, f.eks. tolke en lovtekst, er det altså flere typer argumenter som er mulige å bruke.

Det gjelder å finne og bruke argumenter som er egnet til å overbevise en annen person. Juridiske spørsmål er det i Norge Høyesterett som avgjør i siste instans.

Derfor gjelder det å bruke de argumenter som vi kan anta kan finne gehør i Høyesterett. Tryggest er vi der vi vet at dette argumentet faktisk er blitt brukt av Høyesterett i en tidligere sak.

De allmenne reelle hensyn er en sluttvurdering av argumentene der vi prøver å beskrive en regel som er egnet til å løse vårt foreliggende juridiske problem.

At de reelle hensynene er allmenne, betyr at de er generelle og ikke individuelle: At den fattige forbrukeren Peder Ås trenger pengene bedre enn den rike næringsdrivende Lars Holm, er altså ikke noe argument for at salgstingen skal anses å ha en mangel slik at Peder Ås bør få prisavslag.

Hensynet til en logisk klar og harmonisk regel, som Høyesterett tilstreber i Mobiltelefondommen (Rt. 2007.1274), er derimot helt klart et allment reelt hensyn. Det er også hensynet til miljøet og til å unngå «bruk og kast»-samfunnet, som Høyesterett vektlegger i Støvlettdommen (Rt. 2006.179, dissens 3–2).

20

00 106198 GRMAT Forbrukerkjoep 160101.indb 20

18/04/16 11:42

innføring i forbrukerkjøp

I disse to dommene er det også andre argumenter (også kalt rettskilder eller rettskildefaktorer) enn de allmenne reelle hensyn som brukes: – Lovteksten slik den står skrevet i forbrukerkjøpsloven, som er vedtatt av Stortinget.

– Lovforarbeidene, representert ved proposisjonen (Ot.prp.) fra Justisdepartementet via Kongen i statsråd til Stortinget og innstillingen (Innst. O.) fra stortingskomiteen Justiskomiteen (som består av rundt 10 stortingsrepresentanter).

– Juridisk teori representert ved kjøpsrettsbøkene til Selvig og Hagstrøm (gjelder Mobiltelefondommen). Her er det imidlertid grunn til å merke seg og understreke at juridisk teori ikke i seg selv har noen relevans og vekt som argument når vi tar standpunkt til rettsspørsmål. For ofte finner vi juridisk teori satt inn på såkalte lister over såkalte rettskildefaktorer, noe som ikke er særlig treffende. For hvis Høyesterett i Mobiltelefondommen ikke hadde vært enig med Selvig og Hagstrøm, hadde de heller ikke tillagt deres oppfatninger noen vekt. I dommen ble disse teoretikerne gjengitt fordi Høyesterett fant at det de har skrevet i sine bøker om reklamasjonsregelen i forbrukerkjøpsloven, er dekkende for det som Høyesterett selv mener («kunne ikke sagt det bedre selv», så å si). Videre er teoretikere som regel veldig flinke til å grave og til å dissekere, hakke opp, systematisere en rettsregel; dermed kan de oppdage argumenter som det ikke hadde vært så lett for rettsanvenderen selv å finne frem til.

De allmenne reelle hensynene er sentrale i totalvurderingen til slutt. I Støvlettdommen la flertallet (dissens 3–2 i Høyesterett) vekt på hensynet til miljøet og til å unngå «bruk og kast»-samfunnet fordi Justiskomiteen i Stortinget så sterkt hadde gått inn for dette og fått en formulering om dette inn i lovteksten: Forbrukerkjøpsloven § 29 annet ledd om «verdien av en mangelfri ting, mangelens betydning og om andre beføyelser kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for forbrukeren». Mindretallet på to dommere fant imidlertid at det må få betydning at hovedregelen tross alt står i regelens første ledd: «Forbrukeren kan velge mellom å kreve at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende ting (omlevering). Dette gjelder ikke hvis gjennomføring av kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader.» Mindretallet fant følgelig at det her ikke var tilstrekkelig tydelig at unntaksregelen om urimelige kostnader slo inn ved slike støvletter som disse.

I Mobiltelefondommen fant Høyesterett enstemmig at hensynet til en logisk klar og harmonisk regel ledet til det samme standpunktet til forholdet mellom forbrukerkjøpslovens toårsregel og femårsregel (se fkjl. § 27 annet ledd) som var inntatt i lovforslaget (proposisjonen) fra Justisdepartementet. Innstillingen fra Stortingets justiskomité, som det av demokratihensyn kunne vært størst 21

00 106198 GRMAT Forbrukerkjoep 160101.indb 21

18/04/16 11:42

kapittel 1

grunn til å vektlegge, var ikke helt klar og presis og ville dessuten ikke gitt en like logisk klar regel.

Skal vi våge oss på en oppsummering, kan det bli at Stortingets justiskomité, altså våre øverste folkevalgte politikere, skal adlydes når de trekker opp politiske prioriteringer og målsettinger (slik som miljø og «bruk og kast»). Men også her kan hensynet til klarhet og presisjon komme inn, slik mindretallet i Støvlettdommen er inne på.

Justiskomiteen i Stortinget har imidlertid ikke samme krav på autoritet når de går over fra å trekke opp politiske prioriteringer, og begir seg inn på vanskelige lovtolkingsspørsmål, slik som ved tolkingen av den reklamasjonsregelen i fkjl. § 27 annet ledd, som kom til anvendelse i Mobiltelefondommen.

1.2 Forbrukerkjøpslovens virkeområde 1.20 Begrepet kjøp/salg . Forbrukerkjøpslovens virkeområde er angitt i fkjl. § 1 annet ledd, som sier at loven gjelder «ved salg av ting til en forbruker når selgeren eller hans representant opptrer i næringsvirksomhet». Men forbrukerkjøpsloven omfatter ikke kjøp av fast eiendom (se fkjl. § 2 annet ledd bokstav a).

Slike kjøp reguleres av en annen kjøpslov, avhendingslova. Heller ikke avtale om oppføring av bygning på fast eiendom omfattes av forbrukerkjøpsloven, se fkjl. § 2 annet ledd bokstav b. På de viktigste av denne typen forbrukerkontrakter er imidlertid bustadoppføringslova anvendelig.

Forbrukerkjøpsloven omfatter altså kjøp av annet enn fast eiendom, det vil si at loven omfatter det vi kaller løsøre. Da avhendingslova ble gitt, valgte lovgiverne å holde omsetning av borettslags-, aksje- og obligasjonsleiligheter utenfor.

Dermed ville forbrukerkjøpsloven/kjøpsloven som utgangspunkt gjelde når slike leieretter omsettes. Men da oppstod det et avgrensingsproblem når det foreligger en mangel ved leiligheten: For fordi om det er mangler ved leiligheten, trenger det jo ikke nødvendigvis ha vært noe galt med selve leieretten, som jo formelt sett er den rettigheten som selges.

Høyesterett avgjorde dette i Rt. 1999.408 (salg av en borettslagsleilighet med garasje) ved å komme til at verken kjøpsloven eller avhendingslova fikk direkte anvendelse, men derimot alminnelige ulovfestede kontraktsrettslige regler og prinsipper. Deretter påpekte førstvoterende i Høyesterett:

22

00 106198 GRMAT Forbrukerkjoep 160101.indb 22

18/04/16 11:42