Page 1


Du husker ikke dette


Emely Benedicte Kahrs

Du husker ikke dette Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-67712-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Bjone Vold Omslagsfoto: Emely Benedicte Kahrs Forfatterportrett: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10,2/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Vi bærer skrekken med oss natt og dag, den bleke skrekk for hjertets nederlag. Inger Hagerup



Det var åtte år siden vi hadde sett hverandre, vi stod ved grønnsakene, Berit klemte på tomater, jeg på avokado, og jeg fortalte henne at jeg hadde gått fra faren din. Hun sa med det samme at du og jeg måtte komme en tur, være hos henne litt, og jeg sa ja takk uten å tenke. Det var egentlig ikke snakk om hvor lenge. En stund, sa hun, jeg tror jeg oppfattet noen ferieuker, jeg var omtåket, så full av bruddet, at jeg hadde gjort det, gjennomført. Jeg var så sår, jeg hørte ikke skikkelig etter, men identifiserte det som et reddende tilbud, jeg slo til på stående fot. Det høres fint ut, tusen takk, sa jeg, det er akkurat noe sånt Linda og jeg kunne behøve.

7


Dager borte fra alt, det virket perfekt. Kraften som hadde drevet meg gjennom bruddet var borte, den som hadde fått meg til å sortere tingene dine i to bager. En til ham og en til meg. Ordene oss imellom som du ikke skulle høre, jeg vil ikke mer, de krevde all kraft, jeg var tung, så full av sorg. Årevis av mitt eget liv rant ut av meg, sånn kjentes det, følelsen av å ha tatt feil, jeg kunne trenge et sted å gjemme meg for verden, sammen med deg.

8


Jeg passet på å presentere planen for deg på en rolig og morsom måte. Du var en bestemt liten pike, likevel var det få ganger jeg ikke kunne lokke deg til å bli med på eventyr. Da du var tre: Kom, vi skal til skogen og hilse på frøken harepus (vi kledde oss ut i mormors gamle pelshatter for liksom å være harens venner), kom, vi skal bake fuglekake (alle tenkelige tørrvarer fra kjøkkenskuffen, de mest uegnede til kakebaking, men vi blandet og rørte og stekte og satte kaken ut på balkongen til fuglene), kom, vi drar til havfruene, vi klatrer til konglekongen, kom, så drar vi opp i skogen der hønene kommer fra. Hønene var et vellykket lokkemiddel, du var henrykt, du frydet deg. Jeg glemte nesten min egen trang til å dra dit da jeg så ansiktet ditt sprekke opp i glede som om du satt i en karusell, dette er bra for deg, det er dette du vil, en bedre sommerferie kan jeg ikke gi deg, tenkte jeg.

9


Bussen slapp oss av ved eiketreet Berit hadde beskrevet i telefonen. Jeg grep hånden din, kanten på jakkeermet ditt stod hard mot huden ved håndleddet mitt. Sekken din var stappet med det jeg trodde vi trengte. Håndspeilet ditt i plast med klistremerker på. Tusjer holdt sammen av en hårstrikk, den grønne hadde mistet korken, men du insisterte, den måtte med. Sjalet etter mormor. Snekkerbuksen, sommerkjolen, strømper og underbukser, stråhatten din som hadde fått en vanskelig krøll på den ene siden. Ja, her er det, sa Berit. Hun kom gående mot oss på grusveien, tok bagen min og sekken din, og jeg gikk etter henne mot trappen. Tanja stod i døråpningen, kom ikke ned. Hils på Tanja, sa hun. Hun skal også være her noen uker, hun er niesen min. Vi kan vel si det slik at situasjonen hennes krever det. Hun lo en kort latter. Jeg spurte ikke om situasjonen, bare nikket, smilte, vi var allerede på lag. Tanja var ung, barbeint. Huset var rødmalt, hvitt rundt vinduene.

10


Soverommene lå i andre etasje, tre stykker. Vi fikk det midterste, i enden av gangen lå badet. Køyesengen stod til høyre. Vinduet var rett frem og viste skogen og det lille hønsehuset. Mellom huset og hønsehuset var det gress, like bortenfor stod gran så langt jeg kunne se. Trærne var en vegg, et filter mot alt annet, med lyset som en bevegelig hinne som lekte rundt og imellom og gjennom trærne. Skogbunnen var et bølget moseteppe, mykt og forlokkende. Jeg kunne ikke se enden på teppet bak trefilteret, i synet mitt gikk skogbunnen til slutt i ett med stammene og grenene og barnålene, som om den forsvant oppover eller nedover, ble fanget av de majestetiske søylene trærne var. Sus fra elven. Som regn fra langt borte. Jeg slapp sekken ned på gulvet og satte meg på sengen. Hard, men ikke så aller verst. Jeg gikk for å åpne vinduet, slapp juliluften inn, jeg ville at den skulle gjøre rommet til vårt. At den skulle viske ut spor av alle som hadde sovet der før, rense, gjøre det friskt. Jeg begynte å legge klærne våre i kommoden som stod til venstre ved siden av en pinnestol, jeg tror den var malt blå. 11


Berit hadde bakt rundstykker, det var varm lukt i kjøkkenet da vi kom ned, hun satte seg på huk. Hva liker du best å ha på rundstykket ditt du da, Linda? Smør, sa du. Det var det du likte best, bare smør som smeltet i det myke brødet. Jeg var stolt av at du svarte Berit uten sjenanse. Hun fant frem smør og eplejus og ost, og vi satte oss, bordet var kraftig og stort, det var plassert midt på gulvet med stoler rundt. Tanja satt på stolen nærmest døren til hagen, hun trakk den ene foten opp under seg og grep et rundstykke som hun begynte å rive biter av og putte i munnen. Når vi har spist, kan jeg vise dere hønsegården, sa Berit, og vi tygget og tittet på hverandre og rundt omkring, og jeg sa at jeg syntes det var så fint der. Hun hadde satt en stor glassdør i veggen ut mot hagen. Så får jeg ha skogen på kjøkkenet, sa Berit, hun hadde fått hjelp av en nabo til å sette den inn.


Hønene. Du løp og ville gripe dem og etterlignet klukkingen deres. Klukk klukk, sa du. Du ville snakke med dem, at de skulle høre deg. Du ville være som dem, være en av dem. Du la deg ned i hønseskiten, helt rolig til de kom til deg med de nervøse hodene sine. De snakket, nikket, ristet og bråsnudde seg fra og mot hverandre. Alt med det overdrevne ganglaget sitt, de unaturlig tynne beina av ståltråd, kroppen som vagget over, mekaniske, nervøse.

13


Da vi gikk på universitetet hang vi litt sammen, Berit og jeg. Hun tok samfunnsvitenskap og jeg psykologi. Hun ville vite hvordan samfunnene kunne organiseres og styres, jeg ville vite hvordan vi oppfører oss og hvorfor. Hun var tøff og hard i tonen. Jeg vet ikke hva jeg var, imøtekommende, tror jeg. Jeg følte aldri at hun egentlig likte meg, det var ingenting ved oppførselen hennes som tydet på det, men hun lot ikke til å like noen, det var liksom måten hennes. Likevel hang hun rundt meg på pussig vis. Hun var overalt. Hun dukket opp når jeg satte meg ned i kantinen. Vinket uten et smil fra en leseplass like ved meg, satt på samme trikk som meg på vei hjem, når jeg oppdaget henne, var øynene hennes på meg allerede. Hun inviterte meg hjem noen ganger, og jeg dro, jeg skulle uansett ikke noe annet, og hun fikk meg til å prate hele natten, mer enn jeg ville. Jeg åpnet munnen og snakket ved den minste invitasjon, bare øynene hennes på meg fikk meg i gang, og jeg holdt ordet så lenge jeg klarte. Berit nikket og skjenket vin og smilte og uttrykte en medfølende latter hvis det var det som passet seg, viste meg triste øyne, nikket og ristet på hodet. Disse gestene gjorde at jeg fikk følelsen av at 14


vi hadde en dialog, at begge snakket, at hun også fortalte. Men det var min stemme vi hørte, ikke hennes, det gikk ikke opp for meg før jeg var hjemme. Da ble jeg kvalm og gikk frem og tilbake på gulvet i den lille hybelen, skamfull over at jeg så lett hadde bitt på alle agn hun kastet ut, for at det bare var jeg som snakket, ikke Berit. Jeg visste ingenting mer om henne etter disse kveldene, mens Berit satt igjen med mine forsøksvise formuleringer, tanker og forsøk på resonnementer, tanker som jeg ikke engang selv hadde tenkt ferdig. Berit stilte spørsmål og jeg snakket. Det gikk mest i forhold, er det noen du liker, vet du hva du liker, hvem var det jeg skulle dele livet med, skulle jeg dele det med noen, hvordan blir det, hvordan kunne jeg vite det? Var du ikke sammen med han der foreleseren, jeg syntes han så på deg. Sånne ting. Jeg la ut om bekjentskaper, de var ikke forhold engang, bekjentskaper, Linda. Jeg syntes det var problematisk å skulle velge en av mange, den ene interessant, den andre fin, den tredje hadde så dype mørke øyne at jeg ikke kunne styre meg fra å undersøke mer om hva som lå der inne i dem. Så det var ikke forhold å snakke om, det var møter, det var tilfeldigheter, dette var før jeg møtte faren din. Unntaksvis handlet samtalene om fagene våre, men det var betraktningene om hvordan leve, hvem skal man være, som tiltrakk meg. Studietiden var den perfekte tid for slike spørsmål, vi var midt i det. Jeg husker at det kjentes som å være i blandingen av midtpunkt og vakuum. Det var på universitetet alt skjedde, det var det rette stedet å være, samtidig visste jeg ingenting om hvordan livet skulle bli, bare at nå skulle det starte. Jeg var ivrig, utålmodig, men hadde ingen evne til å se meg selv frem i tid. Psykologifaget serverte meg nye mulige innfalls15


vinkler til nye mulige refleksjoner hver dag. Hvordan er jeg og hvordan kan jeg være, snakket foreleserne om. Alt de sa brant seg inn i meg. Begreper om mer eller mindre relevante temaer fra alle psykologiens hjørner. Jeg syntes alt var relevant, alt markerte jeg med selvlysende gult. Og når jeg var på besøk hos Berit, kom resonnementene ut i alt annet enn ryddig rekkefølge. Kaotisk og prøvende. Neste gang vi skulle møtes gjorde jeg avtale med meg selv om å være tilbakeholden. Jeg skulle sørge for at hun også snakket, og avslutte kvelden før hun klarte å lokke meg utpå.


Berits hus ved skogen var et sted å dra til, Linda, det var det jeg tenkte da hun inviterte oss der ved grønnsaksdisken, da hun tilbød oss en liten sommerferie. Langt fra folk, en katt, flere høner, det blir nok noen andre damer også, sa hun. Det var akkurat det jeg ville høre, det var det vi trengte, damer, ikke menn, mer skulle det ikke til for at jeg var oppløftet. Jeg så fremover, nå hadde vi en plan, sommeruker i Berits hus og kanskje noen flere damer. Du kan le, men jeg ble glad av det. Jeg var sliten etter bruddet, hadde fått nok av menn i det øyeblikket jeg gikk fra faren din. Jeg så på alle andre menn som hans allierte, hvordan skulle jeg kunne leve ved siden av en av dem som i et par, denne konstruksjonen som var ment å fungere utover det å lage barn, der man liksom skulle leve side om side, basere kommunikasjonen på hverandre, bli enige om hvordan leve sammen? Jeg kunne ikke fatte at det hadde kunnet gå så lenge i verden allerede, dette måtte være årsaken til all elendighet, misfornøyde menn og kvinner som forsøker alt de kan å forbli i et system som er dømt til å mislykkes, et råttent hus. Jeg ville ikke være med på det. Nå visste jeg at jeg var en som kunne finne en å le sam17


men med og ligge med og få barn med og planlegge ferier med, det var en varm og behagelig mestringsglede. Men gleden forsvant, usikkerheten kom, jeg ville ikke være med på det. Jeg syntes ikke jeg var en god familieperson heller, fikk ikke til å roe meg der hjemme, jeg reagerte med å være imot hele konstruksjonen.