Buffy By er eventyrlysten by Cappelen Damm

Buffy By er eventyrlysten

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 1

21.06.2021 09:13

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 2

21.06.2021 09:13

Illustrert av Nora Brech

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 3

21.06.2021 09:13

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 4

21.06.2021 09:13

Det er stor forskjell på om et bussdekk veier mer eller mindre enn en voksen og to barn. Det er sånt man må finne ut før man skriver om bussdekk ... og mennesker LILLIE BY

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 5

21.06.2021 09:13

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 6

21.06.2021 09:13

Første reise Reisetid: 10 min (0,16 timer) Avstand: 5 km Transportmiddel: buss Til fots: 50 minutter

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 7

21.06.2021 09:13

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 8

21.06.2021 09:13

stengt

Refstad skole er ! Det er satt opp høye gittergjerder rundt hele bygget. – Ingen kan stenge en skole, sier Bobby. – Ikke sånn helt uten videre. Vi har sikkert fått en beskjed som mamma har glemt å gi videre til oss. – Typisk deg å høres ut som en bedreviter, sier jeg. – Jeg vet jo mye, da, svarer Bobby. – Og mamma glemmer ofte beskjeder. – Hvem er eldst av oss to, erter jeg, – er det du eller jeg som skal begynne i syvende? – Vi er faktisk elleve år begge to, sier Bobby. – Nå som jeg har hatt bursdag. – Hysj! sier jeg når Ruben fra klassen tusler forbi med nesa i mobilen. – Det er fremdeles nesten to måneder til du blir tolv, fortsetter Bobby. – Hei, Ruben, sier jeg. – Skolen er stengt! – Hæ? sier Ruben. – Tror ikke du også at skolen er stengt? Med alle disse gjerdene rundt? – Å, sier Ruben. – Nei da. Skolen er ikke stengt. Den er flyttet, siden det var noe galt med bygningen. 9

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 9

21.06.2021 09:13

Han tusler videre mens fingrene fyker over skjermen. Bobby og jeg følger etter. – Flyttet? sier jeg og dulter i Ruben så han skal slutte å spille. – Hvor skal vi gå på skole? – Jo. Altså. Vi tar buss, sier Ruben og peker. – Der oppefra. Du vet den store grusplassen ved travbanen. Med ett ser jeg flere fra skolen som har kurs mot tunnelen under travhestenes løype. Tserendia fra klassen. Ifrahim også. Jeg kommer på at mamma faktisk har sagt noe om skolebuss. Jeg trodde hun mente at vi en dag skulle ta buss på tur et eller annet sted. Skal vi ta buss?! Hver eneste dag? Jeg tar sekken og løper mot bussene. – Vent! roper jeg. – Jeg kommer! Ikke kjør!

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 10

21.06.2021 09:13

Folk som ofte tar buss, setter ikke like stor pris på en busstur som det Bobby og jeg gjør. Mamma sier bestandig at vi må gå. Gå til stranda. Gå til butikken. Gå til trening (da jeg trente). Gå til venner. Gå jorda rundt. Gå til månen. Sist jeg reiste med buss, var da jeg dro på ferie for første gang! Det er derfor jeg presser meg fram mellom elevene for å komme først i køen. – Slapp av, sier Kaia da jeg åler meg forbi for å komme fort inn. – Det er bare en buss. – En buss er aldri bare en buss, protesterer jeg og presser meg forbi noen fra Bobbys klasse. – Denne bussen har faktisk to etasjer, sier jeg over skuldra. – Det er for å få plass til flere elever, sier Elena som dukker opp ved siden av meg. – Alle bussene her har to etasjer. Vi slipper inn, og jeg piler opp trappa. Der blir jeg stående og måpe. Det er vinduer i taket! Wow. Jeg setter meg på et vindussete. Elena setter seg på vindussetet bak meg. Tiril glir ned på setet ved siden av meg. – Det er vinduer i taket! sier jeg til Tiril og peker. – Jeg tror ikke det er ordentlige vinduer, sier Tiril. – Pøh, hva kaller du liksom flater av glass som man kan se gjennom? 11

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 11

21.06.2021 09:13

– Jeg ... begynner Tiril. – Kaller du det en vegg? avbryter jeg. – Det er rømningsveier, ler Tiril. – Man kan ikke åpne dem på vanlig måte, men hvis bussen velter og dørene blir liggende mot bakken, kan vi knuse glasset med en hammer. Jeg stirrer opp på glasset. For en dum løsning. Hvem har vel hammer med seg på busstur til skolen? Jeg sier det til Tiril. – Ingen har hammer med seg på busstur! – Den hammeren, peker Tiril og ler mer. – Den som henger på veggen. – Vil de at vi skal slå i stykker takvinduene med en hammer? I stedet for å åpne dem? – Hvis det skjer en ulykke, så ja, sier Tiril og samler noen av krøllene sine mellom fingrene og får dem til å snurre rundt som helikoptervinger. – Hvorfor kan de ikke bare ha en sånn åpne-ting? Et håndtak? – Da ville noen åpnet vinduene når de ikke skulle. – Men vet vi egentlig om den virker? sier jeg og ser på hammeren. Og vinduet. – Hammeren? sier Tiril. – Ja, hammeren. Har noen sjekket det? – Det tror jeg ikke, sier Tiril, – da ville jo vinduet blitt ødelagt. – Ikke hvis det er tykt glass, sier jeg. Jeg klatrer opp i setet og strekker meg etter hammeren. Den er vanskelig å få løs. 12

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 12

21.06.2021 09:13

– Hva er det du gjør? hvisker Tiril. – Ikke ta hammeren, Buffy! – Jeg skal bare ... Jeg napper tak i hammeren og får den løs med et høyt knepp. Mange elever løfter ansiktet fra mobilene og ser på meg og lyden jeg lagde. Jeg sender dem et kongelig vink. De kan uansett ikke se hammeren jeg holder i den andre hånda. Derfor ser de ned på mobilene sine igjen. De tenker nok: Å, det er bare Buffy som vinker. – Det der er ikke noen god idé, sier Tiril idet jeg skifter stilling og svinger hammeren prøvende. Egentlig hvisker hun. Hviskeroper. – Buffy! Ikke gjør det. Jeg sikter og slår hammeren forsiktig mot glasset. Ingenting skjer. Det kommer ikke engang en høy lyd. – Som jeg tenkte, sier jeg og dumper ned i setet. – Dette er ikke en ekte rømningsvei. – Å, sier Tiril. – Nei da, jeg bare tullet, sier jeg. – Jeg slo ikke hardt. – Buffy! ler Tiril. – Kan jeg holde hammeren? Tiril svinger hammeren prøvende mot glasset. Hun slår enda svakere enn meg og gir hammeren tilbake. Jeg ser på den. Veier den i hånda. Jeg tror man må hente mer fart i slaget, ha større armbevegelse. Som en olympisk diskoskaster. Eller en bokser. Jeg svinger prøvende noen ganger. Så strammer jeg musklene og slår en gang til mot glasset. Så hardt og fort jeg kan. Det er ikke meningen å slå på ekte. Jeg vil bare kjenne hvordan det må være. Sånn at jeg er klar til å redde oss den dagen bussen ligger på siden etter en kollisjon. 13

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 13

21.06.2021 09:13

Hammeren suser fram som en rakett. Jeg er skikkelig god med hammer! Så god at ... KNAS! Glasset kommer rasende ned over oss i tusen biter. Sammen med kald, frisk luft.

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 14

21.06.2021 09:13

Når vi endelig kommer fram til skolen, står Randi og venter på meg. Bussjåføren går rundt bussen mens han klager høylydt i telefonen. De andre skolebarna springer hver til sitt, og gjør morsomme ting i skolegården, men Randi stiller seg i veien for meg. – Bussjåføren ble redd, sier hun alvorlig. – Skikkelig redd. – Tiril ble også redd, innrømmer jeg, – hun fikk glass i øynene. Det føltes sånn, sa hun. – Hun ba deg la være, sier Randi. – Og det går bra med øynene hennes. Men bussjåføren holdt på å nekte deg å sitte på med bussen hans. Så redd ble han. – Mener du at jeg ikke får sitte på med bussen? At jeg må gå til skolen mens alle andre kjører buss? – Nei, men jeg har blitt enig med sjåføren om at du må sitte nede, i det fremste setet. – Greit for meg, sier jeg lettet. – Og der skal du sitte rolig og se ut av vinduet, nikker Randi. – Det er ikke noe problem, sier jeg kjekt. – Sikker? sier Randi og ser undersøkende på meg. – Jeg sitter ofte stille, forklarer jeg Randi. – Det er bare du som er kritisk innstilt. 15

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 15

21.06.2021 09:13

– Ja vel? smiler Randi. – Kanskje det er fordi jeg kjenner deg? – Jeg sitter ofte stille, nikker jeg, – når det ikke er kjedelig skole. – Så du skal sitte stille, sier Randi, – det er du sikker på? – Sikker som en hikker, sier jeg, – en hikker som strikker.

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 16

21.06.2021 09:13

Det går fint å kjøre buss. Hele den første uka. Når helga kommer, gleder jeg meg til mandag, så vi kan kjøre buss igjen. Jeg gleder meg så mye at jeg muligens er litt for ivrig når det blir mandag. Jeg presser meg forbi Tico og Kaia og er førstemann inn døra. Og da ser jeg plutselig alle sakene til bussjåføren. Alle knappene. Rattet. Spakene. En ting å skru på. Noe jeg tror er en høyttaler. En mikrofon? Og alt som henger i taket over sjåførsetet?! Det er ... Jeg strekker meg etter en hvit ledning. Får tak og drar til meg en rar liten sak som ser ut til å skulle klipses fast til noe. Hva da? Jeg drar prøvende. Når jeg drar hardere, løsner plutselig ledningen. Jeg mister balansen og tar meg for, hånda havner midt på rattet, og da begynner det å tute høyt. Oi! Jeg fjerner hånda så fort jeg kan. Nå blir det masse bevegelse blant elevene som holder på å presse seg forbi meg. Bussjåføren dukker fram mellom elevene. – Slutt å ta på tingene mine! sier han. – Ja, sier jeg, – jeg skal bare ... Jeg strekker meg mot stanga som stikker opp ved siden av rattet. Bussjåføren griper tak i overarmene mine, løfter meg opp, 17

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 17

21.06.2021 09:13

svinger oss rundt, og der er setet mitt. Han plasserer meg i setet med et slags knurr. Han fester til og med setebeltet mitt. Etterpå sitter han og holder øye med meg i korte glimt mellom alle elevene som går om bord i bussen. Mange sier hei, Buffy. Det er fint. Jeg håper bussjåføren hører at jeg er en som mange sier hei til. Jeg er ingen livsfarlig buss-ødelegger. Han trenger ikke være redd for meg. Han har bare hatt en aldri så liten overreaksjon. Som når mamma får en regning hun ikke har regnet med. Da blir hun veldig stresset og skvetten. – Hei, Buffy, sier Elena og feier forbi meg og videre opp i bussens andreetasje. – Hei, Elena, sier jeg og nikker til bussjåføren. Ingen grunn til panikk, liksom. Jeg er ingen overraskende regning. Eller noe annet fælt. Jeg er bare Buffy. En av elevene i syvende klasse. Ingen fare. Men mine rolige nikk virker ikke på bussjåføren. Han bare fortsetter å stirre nervøst på meg. Å, nå forstår jeg. Han har hørt om rektor. Som jeg knekte kragebeinet på. Kanskje han tror jeg sitter og planlegger hvordan jeg skal knuse kragebeinet hans? Når vi endelig kjører, prøver jeg å se ut gjennom vinduene, sånn som jeg lovet Randi. Men siden vi kjører samme vei hver dag, er utsikten også mye av det samme, så det blir litt kjedelig. Så skjer det noe.

Bonk!

En fugl krasjer inn i frontruta. Den henger rett foran meg, 18

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 18

21.06.2021 09:13

med vingene klistret utover og stirrende blikk. Den ser på meg, og det ser ut som nebbet beveger seg litt. Kanskje den ber om hjelp. Det ville jeg gjort hvis jeg lå klistret til en frontrute. Jeg klikker opp setebeltet og skynder meg fram til frontruta. – Hei! sier bussjåføren. – Hvordan åpner man ruta? roper jeg. – Sett deg ned! roper bussjåføren i stedet for å svare. Jeg presser hendene mot ruta mens jeg ser etter et håndtak. Noe som kan åpnes, så jeg kan redde fuglen. – Hvor er håndtaket! roper jeg. Mens jeg føler med fingrene langs kanten av vinduet, sakker bussen farten og blinker inn til siden av veien. Det humper når bussen kjører opp på fortauskanten. – Ja, roper jeg, – god idé! Åpne døra! – Sett deg! – Fort, hyler jeg, – før den dør! Bussjåføren åpner døra, og jeg springer ut, skynder meg til frontruta, strekker meg på tærne og tar tak i den skadde fuglen. Vingene er virkelig klistret fast til vinduet. Jeg må nappe dem løs. Det er rødt søl der fuglen traff ruta. Det er en måke. Jeg tar den med inn i bussen. – Den er død, protesterer bussjåføren. – Herregud! Kast den ut, da. – Kjør videre, sier jeg og holder måken i fanget, – så slutter kanskje alle bilene å tute. 19

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 19

21.06.2021 09:13

Når vi er framme ved skolen på Bredtvet, ser bussjåføren morskt på meg: – Dette er siste gang du sitter på i min buss, knurrer han. – Siste! For alvor! – Det sto om livet, sier jeg rolig mens jeg reiser meg med måken i armene. – Av og til må man redde liv. Jeg tar den skadde måken med inn. I gangen sier Tormod at jeg skal legge den fra meg ute. – Nei, sier jeg, – den er skadd. – Den er død, sier Tormod. – Du er ingen lege, svarer jeg. – Og du er i hvert fall ingen veterinær, Tormod, legger Geir i klassen til. – Hodet er flatt, sier Tormod og peker. – Ser dere ikke guggen som tyter ut av hodet? – Det har bare fått seg en smell, sier jeg og klemmer litt på hodet for å få det til å bli rundere i formen. Fingrene mine blir klissete. Jeg tørker det av på veggen. I klasserommet brekker Randi seg når jeg viser fram den skadde måken. 20

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 20

21.06.2021 09:13

– Hjelp! – Det er en måke, sier jeg og rekker den mot henne.

– Den er død, Buffy! Vi må få den ut herfra. – Den er skadd fordi den ble truffet av bussen, protesterer jeg. Geir dytter borti et av de moste partiene av fuglekroppen. Det ser ikke helt bra ut. Det må jeg innrømme. Det ser ut som om det bare er grøt innenfor fjærene. – Den må ut, sier Randi bestemt. – Gå ut selv, svarer jeg kjekt. – Vi kaster ikke noen som er skadd, ut av døra! – Den er død, Buffy! 21

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 21

21.06.2021 09:13

– Vi kaster ikke noen som er død ut døra, heller. – Hva gjør vi med døde fugler? sukker Randi. – Kan vi begrave den? spør Kaia og vifter med armen i lufta. – Å jaaa, roper klassen min. – Vi vil begrave fuglen. Randi lukker øynene og tenker seg om. Så nikker hun. – På en betingelse. Dere skriver en siste hilsen. Den må være på minst fem linjer. Så tar dere bilde med mobilen og sender det til meg, før dere legger brevet sammen med måken. – Skal måken være her mens vi skriver? spør Meyla. – Ja, sier jeg bestemt. – Jeg lurer på hvordan det er å ha most hode, sier Tserendia. – Most banan, sier Ki Mimi, – eplemost. – Jeg skal finne en eske mens dere går i gang med tekstene, sier Randi. Kjære fugl. Eller måke, hvis du heller vil kalles det. Livet ditt ble avsluttet med et høyt pang. Det er ikke lenge siden du fløy rundt mellom bilene. Så kjørte vi på deg. – Du har ikke skrevet ut linjene, peker Randi. – Kom igjen, Buffy, det var jo du som ville dette. – Jeg sa ikke at jeg ville skrive avskjedsbrev. – Men det er avtalen. – Og du sier at dette ikke er fem linjer. – Jeg sier at linjene kunne vært fylt med tekst helt ut. 22

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 22

21.06.2021 09:13

– Greit, sier jeg. – Men bare fordi du er skrivegal, legger jeg til. – Norsk-avhengig. Du burde passe deg, Randi, det er ikke bra å være avhengig verken av narkotika eller av norsk. Kjære fugl. Eller måke, hvis du heller vil kalles det. Livet ditt ble avsluttet med et høyt pang i en veikant på Veitvet. Alle skvatt da du døde så høylytt. Alle i bussen, altså. Det er ikke lenge siden du fløy rundt mellom bilene og husene og postkassene, og levde et vanlig fugleliv. Eller uvanlig. Det vet vi ikke. Vi vet ikke mye om deg og livet ditt. Farvel. – Jeg er ferdig, Randi! sier jeg og tar bilde av brevet, først mens jeg sitter, så mens jeg står på stolen. – Er jeg sist? sier jeg og hopper over pulten på vei ned fra stolen. – Nei da, Ruben har ikke begynt ennå. Ikke sant, Ruben? – Jeg vil ikke skrive for hånd! klager Ruben. – Men det må du, sier Randi. – Kommer ikke til å skje, sier Ruben. – Tipper måken hadde valgt å skrive for hånd hvis den fremdeles levde, sier jeg. – Måker har ikke hender, mumler Ruben. – Heller det enn most hode, legger jeg til. – Jeg vil heller ha most hode enn å skrive for hånd, sier Ruben. – Kom igjen, Ruben, det teller som lekse, så er du ferdig med det, sier Randi. – Kom igjen, Ruben! sier flere i klassen og stiller seg ved siden av meg. – Kom igjen! roper vi i kor. – Kom igjen, Ruben! 23

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 23

21.06.2021 09:13

– Du klarer det! sier Jesper med dramatisk stemme. – Du kommer til å runde levelen, sier Isak og strekker armene i været. – Level brev! roper Geir. – Go, Ruben! – Bla-bla-bla, mumler Ruben og setter blyanten mot papiret med et lite smil.

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 24

21.06.2021 09:13

Etter skoletid nekter bussjåføren meg å komme inn på bussen. Geir og Isak filmer oss gjennom vinduet. Bussjåføren er veldig vrang, kan man si. Og høylytt. Han står på det nederste trinnet og jeg står utenfor, når Randi dukker opp. – Hva er det som skjer? sier Randi til meg og bussjåføren. – Hun får ikke sitte på en eneste gang til! roper bussjåføren til Randi. – Bare fordi jeg reiste meg for å redde en stakkars måke, klager jeg. – Det kommer vel neppe til å skje igjen, sier Randi og smiler til bussjåføren. – Det er ikke bare fuglen, klager bussjåføren. – Det er noe hele tiden! Uro. Jeg stoler ikke på henne. – Hva er det du har gjort, Buffy? sier Randi. – Ingenting spesielt, sier jeg. – Hun tar på tingene mine, sier bussjåføren. – Alle tingene. Hun sitter ikke stille. – Det gjør jeg det, så, protesterer jeg. – Buffy? sier Randi og rynker brynene. – Jeg sitter stille det meste av tiden, retter jeg. – Han får det til å høres ut som jeg ikke sitter stille i det hele tatt. – Jeg blir så stressa, roper bussjåføren. – Jeg har så masse 25

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 25

21.06.2021 09:13

ansvar. En hel buss full av unger, og hun er, hun bare ... Han vifter i lufta med armene og lager grimaser. – Jeg skal ta meg av det, sier Randi. – Gi henne en sjanse til. Ok? – Og hvis hun fortsetter? – Da får hun ta en tidligere buss med ungene som skal på AKS. Der er det flere voksne. – Ja vel. Ok, mumler bussjåføren. – En siste sjanse. Greit. * – Kan du ikke bruke tiden til å skrive? sier Randi, som har trukket meg vekk fra bussene. – Skrive? sier jeg og ser på de siste elevene som er på vei inn i bussen. – Du fortalte meg at du skrev en spenningsroman i sommer, smiler Randi. – Ja, sier jeg, – men den ble ikke så bra, for plutselig måtte jeg skynde meg å bli ferdig. – Da vet du at man trenger mye tid for å skrive en hel bok, smiler Randi, – hva om du bruker tiden på bussen til å skrive? – Hvorfor det? sier jeg og tar museskritt mot bussen siden jeg ikke har lyst til å bli etterlatt her, utenfor Bredtvet skole, mens vennene mine kjører hjem. Randi legger en hånd på skuldra mi og snur meg mot henne. – Fordi du skriver så bra! sier hun og nikker masse med hodet. – Hva om du skriver en ... reiseskildring! – Hva er det? 26

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 26

21.06.2021 09:13

– Når oppdagerne dro ut på reise til fremmede steder, pleide de alltid å skrive om hva de opplevde. De skrev reiseskildringer. Helt fra antikken for tusenvis av år siden, og fram til i dag. Det er noen av de mest kjente bøkene som fins. Nå kan du også skrive en! – Om mine reiser til Bredtvet med buss? – Nettopp, sier Randi.

En reisendes opptegnelser og erfaringer Mennesker reiser ut i verden. Noen reiser langt. Noen reiser kort. Bobby og jeg reiser til skolen vår på Bredtvet. Vi reiser med toetasjes busser som går hver halvtime, fra plassen ved travbanen. Vår bussjåfør liker ikke at jeg plager ham mens han kjører, så nå skriver jeg en reiseskildring i stedet. Randi sa at noen av de mest kjente bøkene som fins, er reiseskildringer. Et busshjul veier mer enn meg og mamma og Bobby til sammen. Og en buss har fire hjul, så det blir mye vekt. I tillegg til alle vinduene og veggene! Og alt det som er inni bussene! Bussjåfører kan bekymre seg for å kjøre. Hvis noen blir overkjørt av en buss blir de hundre prosent flatklemte. Rundt skolebusser er det mange barn som går hit og dit, så jeg skjønner hvorfor bussjåføren vår blir superstressa. Tenk hvor mange flate barn vi ville hatt på skolen hvis bussjåførene ikke brydde seg? 27

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 27

21.06.2021 09:13

Bussjåføren vår har en rund, stor nese. Han har tykt, mørkt hår med litt grått i rundt ørene. Nå merker han at jeg ser på ham, og snur ansiktet mot meg og sier: – Hvorfor stirrer du sånn, Biffy? – Se på veien, foreslår jeg, – og jeg heter Buffy, legger jeg til. – Ikke Biffy! – Ikke se sånn på meg! Jeg sier det til læreren din! Ok? – Ok, sier jeg, – greit. GREIT! Etter skolen kjører vi hjem. Da speider jeg etter blokka der jeg bor. I en sving som går litt nedover, kan jeg se blokka, for den er tretten etasjer høy, og da ser jeg alltid mot niende etasje. Jeg prøver å se mamma inni et av vinduene som bare ser ut som svarte prikker på lang avstand. Der er mamma, tenker jeg. Der er Buffy, tenker kanskje hun. Eller så lakker hun en negl knallgrønn. Men uansett er hun verdens beste mamma, og hjertet mitt blir varmt av å tenke på henne, og varmen varer lenge etter at blokka har forsvunnet ut av syne.

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 28

21.06.2021 09:13

– Mamma! roper jeg fra gangen. – Jeg har skrevet om deg. Kom og se! Bobby ser på norskboka jeg drar fram fra sekken. Mamma kommer tuslende ut til oss, og vi blir stående og stirre, for hele mamma er rød. Alle klærne er røde. Det lyse håret er snurret sammen med røde stoffremser fra et håndkle hun har klipt opp. Så har hun laget seg et halskjede ved å knytte sammen de røde eggeglassene våre på en skolisse. Smykket klirrer når hun kommer mot oss. Og så har hun tegnet røde hjerter på kinnene sine, og neglene har rød neglelakk. – Så rød du er! sier Bobby og jeg i kor. – Og se på disse! sier mamma og viser fram et par røde støvler som står sammen med de andre skoene i gangen. – Jeg har malt dem! – Jeg trodde ikke vi hadde penger til noe som helst, sier Bobby. – Jeg fikk en gratis malingsprøve, sier mamma. – Håper den tåler regn. – Vil du se teksten jeg har skrevet? sier jeg. – Det skal bli en reiseskildring. – Ja! sier mamma og går sammen med oss inn i stua.

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 29

21.06.2021 09:13

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 30

21.06.2021 09:13

– Tror dere det ville vært pent med en rød vegg her inne? Eller kanskje bare røde hjerter på den hvite veggen? – Les, kommanderer jeg og peker på det jeg har skrevet om blokka og mamma. Bobby lener seg fram og leser sammen med henne. – Du har ikke skrevet så mye om mamma, sier Bobby, som blir ferdig først. – Jo, sier jeg. – Alt handler om mamma. – Hvor mye veier egentlig et busshjul? spør mamma. – Tipper det veier mer enn oss tre, sier jeg. – Det er stort. – Men vi tre veier mer enn hundre kilo, innvender Bobby. – Da veier dekket mer enn hundre kilo, nikker jeg. – Det er for tungt, sier mamma. – Selv for en buss. – Skal du ikke lese det om deg, mamma? spør jeg. Mamma har funnet fram mobilen og taster. Hvor my veier bussekk? – Du må rette, peker Bobby. – Hvor? spør mamma. – Der, sier han. – Og der. – Ok. Skal vi se ... Mamma myser. – Bussdekk veier ... 50 kg. – Hva så? sier jeg og trekker på skuldrene. – Jeg hadde nesten rett. – Du må rette det, foreslår mamma. – Så ikke folk som leser, får helt feil inntrykk av bussdekk, nikker hun. – Og av oss. Mens mamma tar overraskelsesmiddagen vår ut av ovnen, låner Bobby mobilen hennes og leser opp kjente oppdagere som også skrev reiseskildringer: 31

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 31

21.06.2021 09:13

– Herodot. Odysseys. Kristoffer Columbus. Joseph Conrad. Marco Polo. Fridtjof Nansen. Roald Amundsen. – Jeg vet! sier jeg og hakker gaffelen ivrig mot klumpen med mat som mamma velter ned på fatet foran meg. – Randi nevnte også alle de der. – Reiseskildringer handler sjelden om bussdekk, forklarer Bobby rolig. – Du kan ingenting om reiseskildringer, sier jeg bestemt, – det er det faktisk jeg som kan. – Fordi du har holdt på med det i én dag? – Fordi det skal bli min reiseskildring! sier jeg bestemt. – Ikke din! – Hva er det egentlig vi spiser? spør Bobby, som også har begynt å hakke i sin klump. – Jo, altså ... Mamma kikker i taket og tenker seg om. – Det er en oppskrift. – Ha-ha, ler jeg, – vi spiser oppskrift til middag. – En middagsoppskrift? spør Bobby alvorlig. Han har fått løs en bit av klumpen og spidder den på gaffelen og putter den i munnen. – Er det en død sel? spør jeg. – Eller noe fiskeaktig? Det tror jeg er vanlig å spise når man drar ut på lange, spennende oppdagelsesreiser. – Jeg fikk oppskriften av Bolla, sier mamma, – men den skulle ikke bli sånn som dette. – Skulle den ikke bli til en klump? – Og heller ikke være hard og seig, sier mamma. – Den skulle knase og smake søtlig. – Den smaker godt, sier Bobby. 32

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 32

21.06.2021 09:13

– Enig, sier jeg etter å ha gitt opp gaffelen og tatt en bit med munnen. Jeg må holde klumpen med fingrene for å greie å rive av en bit. – I hvert fall til å være så hard. Vi blir sittende en stund og hakke på klumpene våre i stillhet. – Så pes, sukker mamma, – her lager jeg middag helt etter oppskriften, og så blir det bare en klump? Som jeg ikke husker navnet på? Hva er vitsen, liksom? – Kanskje noe skulle blitt delt opp, sier Bobby. – Eller kokt. – Kan du slutte å klage over maten, sier jeg til Bobby. – Den er god! Og om ikke så lenge blir jeg en kjent oppdagelsesreisende, legger jeg til for å muntre opp mamma. – Alle kommer til å kjøpe og lese reiseskildringen min. – Kjente oppdagelsesreisende dro til Sydpolen, Amerika og Afrika, eller tok sjøveien til India, sier Bobby. – Ja, og så? sier jeg. – Jeg drar også steder. Jeg oppdager. Og skriver om det. – Du drar til Bredtvet, sier Bobby. – Alle vi fra Refstad skole drar til Bredtvet. – Men bare jeg skriver om det, sier jeg og gliser. – Fordi du ikke skal plage bussjåføren, sier Bobby.

Materie_BuffyBy_ErEventyrlysten_2kFlyttet.indd 33

21.06.2021 09:13