__MAIN_TEXT__

Page 1


Antonio Gramsci Utvalgte tekster 1916-1926 Utvalg, innledning og oversettelse ved Geir Lima

Cappelens upopulĂŚre skrifter


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Brevene er hentet fra: Antonio Gramsci: Masse e partito. Antologia 1910-1926. Editori Riuniti, Roma, 2016 Avisartiklene er hentet fra: Avanti! Roma (1896-1926) L’Ordine Nuovo. Torino, senere Roma (1919-1925) Il Grido del Popolo. Torino (1892-) La città futura. Torino (1917) ISBN 978-82-02-64522-9 1. utgave, 1. opplag 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: AIT Bjerch AS, 2019 www.cda.no akademisk@cappelendamm.no


Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosialisme og kultur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mennesker eller maskiner? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De likegyldige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Disiplinen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Notiser om den russiske revolusjonen . . . . . . . . . De russiske maksimalistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Revolusjonen mot Kapitalen. . . . . . . . . . . . . . . . . . VĂĽr Marx . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Folkeforbundet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fotball og scopone. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Verdens enhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Marinetti revolusjonĂŚr? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosialister og fascister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . To fascismer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brev til Trotskij om futurismen . . . . . . . . . . . . . . . Mot pessimismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brev til Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 9 33 41 47 51 53 59 63 69 75 81 83 85 89 93 97 101 109


Forord

Denne samlingen inneholder tekster skrevet av Antonio Gramsci i perioden fra 1916 til 1926, med andre ord i perioden før han ble fengslet og før han begynte å skrive på Fengselsopptegnelsene. Tekstene i utvalget utgjør bare en svært liten del av Gramscis enorme produksjon og har til hensikt å gi leseren et lite innblikk i Gramscis tenkning i den dramatiske tiårsperioden fra han var 25 til han var 35 år. Denne perioden var preget av svært mange store og dramatiske begivenheter: første verdenskrig, den russiske revolusjon, «den røde toårsperioden», opprettelsen av det italienske kommunistpartiet, opprettelsen av Sovjetunionen, fremveksten av fascismen og fascistenes maktovertakelse i Italia. Hensikten med utvalget har vært å presentere Gramscis kommentarer til noen av disse store begivenhetene, i flere tilfeller begivenheter som han selv på en eller annen måte var innblandet i. I tillegg er det også tatt med tekster som på forskjellige måter viser Gramscis store engasjement i kulturelle og utdanningspolitiske spørsmål. Dette var temaer han var opptatt av gjennom hele livet. De fleste tekstene som er med i denne utgivelsen, er hentet fra aviser som Gramsci regelmessig skrev for (Avanti!, L’Ordine Nuovo og Il Grido del Popolo). To av tekstene er hentet fra utgivelsen La città futura (1917), 7


og utvalget inneholder ogsĂĽ to brev: Det ene er et brev til Trotskij om futurismen fra 1922 og det andre et brev til sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet fra 1926.

8


Innledning

Antonio Gramscis forfedre utvandret fra den albanske byen Gramsh og slo seg først ned i Calabria i Sør-Italia før de flyttet til Campania. Gennaro Gramsci, som var Antonios bestefar, var oberst i gendarmeriet i Kongeriket Napoli. Sønnen hans, Francesco, var født i Gaeta og kom til Sardinia etter å ha fått en stilling som funksjonær på et offentlig kontor i den lille byen Ghilarza, som ligger i innlandet omtrent midt på øya. Her møtte han Giuseppina Marcias, som han giftet seg med i 1883. Senere fikk han jobb ved et offentlig kontor i den lille byen Ales, litt lenger sør. Det var i denne byen Antonio Gramsci ble født den 22. januar 1891. Francesco og Giuseppina fikk syv barn, Antonio var det fjerde av dem. Antonios forhold til faren ble aldri særlig hjertelig, men han var derimot svært nær knyttet til moren. Hun hadde fått gå på skole og hadde lært å lese og skrive, noe som var forbeholdt bare et mindretall av kvinnene på Sardinia den gangen. I 1861, året da Giuseppina ble født og Italia ble samlet, var 75 prosent av befolkningen i Italia analfabeter, og tallet var høyere for kvinner enn for menn, og høyere på Sardinia enn i landet for øvrig. I barndommen var Antonio, eller Nino som han ble kalt, mye plaget av sykdom. Han hadde en ryggskade som skyldtes en lidelse som kalles tuberkuløs spondylitt eller Potts sykdom, og som i hans tilfelle førte til 9


utvikling av pukkelrygg. Denne sykdommen gjorde at han som voksen ikke ble mer enn 150 centimeter høy. Som liten ble han utsatt for forskjellige behandlingsforsøk som nesten var som tortur for den lille gutten. Han ble hengt opp etter en bjelke i taket i håp om at det skulle strekke ut ryggen hans, men pukkelen fortsatte bare å vokse, og behandlingen gjorde ham antakeligvis bare enda mer syk. Da han var fire år gammel, ble han rammet av en blødning som var så alvorlig at legen hadde vært sikker på at han ikke ville komme til å overleve, og foreldrene gjorde seg klar til begravelsen hans ved å gå til anskaffelse av en liten kiste. Gramsci skrev senere at moren beholdt den lille kisten helt til han ble voksen. I 1897 skjedde det noe som snudde opp ned på familiens sosiale og økonomiske situasjon. Francesco Gramsci ble suspendert fra stillingen sin og deretter arrestert, mistenkt for underslag, misbruk av offentlig stilling og falskneri, og i oktober 1900 ble han dømt til fengsel i fem år, åtte måneder og 22 dager. For familien var dette en katastrofe. Faren, som hadde forsørget dem alle sammen, ble sendt til Gaeta på fastlandet for å sone straffen, og moren og barna befant seg plutselig i en ekstremt vanskelig situasjon, uten noen form for inntekt. Moren tok med seg barna og flyttet tilbake til Ghilarza, hvor hun kom fra. Hun måtte ikke bare sørge for å skaffe penger til mat for familien, men også penger til advokater som skulle forsvare mannen hennes i retten, og hun prøvde så godt hun kunne å skaffe inntekter ved å sy og å stryke skjorter. Giuseppina var i ikke stand til å brødfø familien med det lille hun tjente, og barna måtte derfor bidra til å skaffe husholdningen penger. Antonio, som da var elleve år, måtte slutte på skolen og gå ut i jobb. Han 10


ble ansatt som hjelpegutt på et kontor, hvor han jobbet ti timer hver dag med å flytte på tunge protokollbøker, og helsetilstanden hans ble ytterligere forverret av arbeidet. Han var interessert i skolearbeid, og syntes det var vanskelig å godta at han ikke kunne gå på skolen fordi familien var fattig. Han skrev senere at mye av det sosiale engasjementet hans ble vekket allerede i barndommen, og han opplevde det som urettferdig at han, som hadde toppkarakterer i alle fag, måtte jobbe mens barna av slakteren, apotekeren og kleshandleren fikk gå på skolen. Da faren ble løslatt fra fengselet i 1904, kunne Antonio endelig fortsette skolegangen, og i 1908 dro han til regionhovedstaden Cagliari for å begynne på videregående skole. Her bodde han sammen med storebroren Gennaro, som arbeidet i byen. Den økonomiske situasjonen var vanskelig for de to brødrene, og Antonio måtte ta seg småjobber for å prøve å få endene til å møtes. Klærne og skoene hans var så fillete og slitte at han unngikk å vise seg offentlig, og han sendte stadig brev til faren hvor han ba om å få tilsendt penger for å klare seg, men fikk nesten aldri økonomisk hjelp hjemmefra. Storebroren Gennaro var politisk engasjert og medlem av sosialistpartiet, og slik kom også Antonio i kontakt med politikken. På skolen utmerket han seg som en intellektuell begavelse, og han hadde særlig gode evner når det gjaldt å skrive. I 1910 fikk han prøve seg som journalist, og fikk publisert en artikkel i lokalavisen L’Unione Sarda. Etter å ha avsluttet videregående skole i Cagliari, fikk han et stipend som gjorde det mulig for ham å dra til Torino for å studere på universitetet der. 11


Høsten 1911 begynte han å følge forelesninger i språk og litteratur, og han var særlig opptatt av lingvistikk. Den kjente språkforskeren Matteo Bartoli så snart at Gramsci hadde et stort potensial som lingvistikkstudent, og ønsket at han skulle gå videre med språkstudier. Til Bartolis store sorg fortsatte Gramsci ikke studiene, men viet seg i stedet til politikken.

Sosialistpartiet Antonio Gramsci ble medlem av det italienske sosialistpartiet, Partito Socialista Italiano, før første verdenskrig brøt ut i 1914. Det italienske sosialistpartiet bestod, som de fleste andre tilsvarende partiene i Europa på den tiden, av to grupperinger: reformistene og de revolusjonære. Gramsci var revolusjonær og tilhørte venstresiden i partiet og var dermed på samme side som den mest fremtredende representanten for den revolusjonære sosialismen i Italia på dette tidspunktet, Benito Mussolini. Gramsci og Mussolini hadde det til felles at ingen av dem hadde tro på at sosialismen kunne innføres gradvis gjennom reformering av det bestående samfunnssystemet, og de var derfor kritiske til de sosialistiske reformistene. Begge var påvirket av den franske filosofen og sosiologen Georges Sorel, som var kjent for sin teori om den revolusjonære syndikalismen. Mussolini spilte en svært sentral rolle i sosialistpartiet i tiden før første verdenskrig, og han var også et forbilde for mange unge og radikale sosialister i Italia i denne perioden. Han var sjefredaktør for partiavisen Avanti! («Fremad!»), men ble ekskludert fra partiet høsten 1914 fordi han kritiserte Italias nøytralitet i forbindelse med krigen, noe 12


Sosialisme og kultur

For en tid siden kom det oss i hende en artikkel av Enrico Leone som var skrevet i den innviklede og uklare formen som altfor ofte er typisk for ham. I artikkelen gjentok han noen selvfølgeligheter om kultur og intellektualisme i forbindelse med proletariatet og satte disse begrepene opp mot praksisen, det historiske faktum, og det er gjennom praksisen og det historiske faktum at klassen er i ferd med å konstruere fremtiden med sine egne hender. Vi tror ikke det er verdiløst å vende tilbake til dette temaet, som vi har behandlet andre ganger i Il Grido, og som særlig i ungdomsorganisasjonens* avis Avanguardia fikk en mer strengt doktrinær fremstilling i polemikken mellom Bordiga** fra Napoli og vår egen Tasca***. La oss se på to sitater: Det ene er fra den tyske romantiske dikteren Novalis (som levde fra 1772 til 1801), som sier: *

Sosialistpartiets ungdomsorganisasjon, Federazione Giovanile Socialista Italiana. ** Amadeo Bordiga (1889–1970) tilhørte den ytterste venstresiden i Sosialistpartiet, og hadde en økonomistisk og deterministisk oppfatning av marxismen. Han hevdet at man «ikke blir sosialist gjennom utdanning, det er noe man blir på bakgrunn av et reelt behov som finnes i den klassen man tilhører». *** Angelo Tasca (1892–1960) tilhørte det samme miljøet som Gramsci i Torino og mente at kulturen skulle spille en viktig rolle i skoleringen av sosialistene.

33


Det største problemet med kulturen er å bemektige seg sitt eget transcendentale selv, å være på samme tid jegets eget jeg. Det er derfor ikke overraskende at man mangler sans for og full forståelse av de andre. Uten full forståelse av oss selv, kan vi aldri virkelig kjenne de andre.

Det andre sitatet, som vi her bare skal gjenfortelle, er av Giambattista Vico, som (i «Første korollarium, som omhandler tale hos poetiske rollefigurer i de første nasjonene» i Den nye vitenskapen) gir en politisk tolkning av Solons berømte utsagn som Sokrates senere gjorde til sitt ved å tilpasse det sin filosofi: «Kjenn deg selv». Vico hevdet at Solon med dette utsagnet ville få plebeierne, som trodde at de selv var av dyrisk opphav, og at de adelige var av guddommelig opphav, til å reflektere over sin egen stilling for å erkjenne at de hadde den samme menneskelige natur som de adelige, og som en konsekvens av dette skulle de kreve å få de samme sivile rettighetene. Vico viser deretter at denne bevisstheten om menneskelig likhet mellom plebeiere og adelige er utgangspunktet og den historiske begrunnelsen for fremveksten av de demokratiske republikkene i antikken. Det er ikke tilfeldig at vi har satt opp disse to fragmentene. Det virker som om de antyder, riktignok uten å definere klart og tydelig, grensene og prinsippene som en riktig forståelse av begrepet kultur skal bygge på, også i forbindelse med sosialismen. Vi må slutte å forstå kulturen som encyklopedisk kunnskap, der mennesket ikke blir sett på som noe annet enn en beholder som skal fylles og lastes med empiriske data, med rå og usammenhengende fakta som man må sette opp i hjernen som kolonner i en 34


ordbok for så å kunne tilfredsstille forskjellige behov fra verden utenfor. Denne formen for kultur er direkte skadelig, særlig for proletariatet. Den bidrar bare til å skape mistilpassede mennesker og mennesker som tror de står over resten av menneskeheten fordi de har samlet opp i hukommelsen en viss andel data og fakta som de lirer av seg ved enhver anledning, som for å skape en mur mellom seg selv og de andre. Den bidrar til å skape en type tung og fargeløs intellektualisme, som har blitt hudflettet så treffende av Romain Rolland, og som har gitt spillerom for haugevis av innbilske og selvgode mennesker som er mer skadelige for det sosiale livet enn tuberkelbakterier eller syfilis er for kroppens helse og skjønnhet. Den ubetydelige studenten som kan litt latin og litt historie, og den middelmådige advokaten som så vidt har lykkes med å redde i havn en dårlig embetseksamen takket være professorenes slendrian og likegyldighet, tror begge at de er annerledes og bedre enn selv den best kvalifiserte fagarbeideren som fyller en helt bestemt og uunnværlig rolle i livet, og som i sitt virke er hundre ganger mer verdt enn det de to andre er i sine. Det de står for, er ikke kultur, det er pedanteri; det er ikke intelligens, men intellekt, og mot dette er det er helt nødvendig å reagere. Kulturen er noe helt annet. Den er organisasjon, indre selvdisiplin, mestring av egen personlighet, den er erobring av en høyere bevissthet som bidrar til forståelsen av ens egen historiske verdi, ens egen funksjon i livet og ens egne rettigheter og plikter. Men alt dette kan ikke skje som følge av en spontan evolusjon, gjennom aksjoner og reaksjoner som er uavhengige av vår egen vilje, slik det skjer i dyrenes og plantenes verden, hvor hvert individ blir utvalgt og spesifiserer 35


sine egne organer ubevisst, i samsvar med tingenes fatalistiske lover. Mennesket er først og fremst ånd, det vil si et produkt av historien, og ikke natur. Ellers ville vi ikke kunne forklare hvorfor sosialismen aldri har blitt virkeliggjort, så lenge det alltid har eksistert folk som har utbyttet og som har blitt utbyttet, og folk som har skapt rikdom og folk som har vært egoistiske konsumenter av denne rikdommen. Det er bare skritt for skritt og lag for lag at menneskeheten har tilegnet seg kunnskap om sin egen verdi og har tilkjempet seg retten til å leve uavhengig av skjemaer og privilegier forbeholdt minoriteter som hadde fått makten på et tidligere tidspunkt i historien. Denne bevisstheten ble ikke til under de fysiologiske behovenes brutale pisk, men gjennom intelligent refleksjon, først hos enkeltindivider, så hos en hel klasse. Det ble reflektert over hvorfor enkelte tilstander eksisterer, og hvordan man best kan omskape dem fra vasallforhold til utløsere av opprør og sosial gjenoppbygging. Det vil si at før enhver revolusjon har det alltid vært et intenst kritisk arbeid og et gjennombrudd for en ny kultur, og det har vært en spredning av ideer gjennom sammenslutninger av mennesker som først har vært uimottakelige, og som bare har vært opptatt av å løse sine egne økonomiske og politiske problemer, dag for dag og time for time, uten solidaritetsbånd til andre som befinner seg i samme situasjon. Det siste eksempelet, det som er nærmest oss og derfor minst forskjellig fra vårt tilfelle, er den franske revolusjonen. Den kulturelle perioden som var før revolusjonen, det vil si opplysningstiden, som har blitt rakket ned på av overflatiske kritikere av den teoretiske fornuften, var ikke i det hele tatt, eller var i alle fall ikke bare, vifting med encyklopedisk kunnskap 36


blant overfladiske intellektuelle som uforstyrret kunne diskutere hva som helst, og som trodde de var mennesker av sin tid først etter å ha lest den store encyklopedien av D’Alembert og Diderot. Det var når alt kommer til alt ikke bare et pedantisk fenomen preget av tørr intellektualisme, som ligner på det som vi ser her hos oss nå i vår tid, og som får utfolde seg i folkehøyskoler av dårligste kvalitet. Opplysningstiden var en storartet revolusjon i seg selv, og, som De Sanctis skriver i sin italienske litteraturhistorie, hadde det i hele Europa dannet seg en felles bevissthet i løpet av denne perioden, en borgerlig og åndelig internasjonale som i hver del var følsom for felles smerter og ulykker, og som var den beste forberedelsen til det blodige opprøret som senere fant sted i Frankrike. I Italia, Frankrike og Tyskland diskuterte man de samme tingene, de samme institusjonene, de samme prinsippene. Hver ny komedie av Voltaire, hver ny pamflett, var som gnister som gikk langs trådene som allerede var trukket ut mellom statene, mellom regionene, og som fant de samme sympatisørene og de samme motstanderne overalt på samme tid. Bajonettene i Napoleons hær fant veien allerede ryddet av en usynlig hær av bøker og hefter som hadde strømmet ut fra Paris helt siden første halvdel av 1700-tallet, og som hadde forberedt mennesker og institusjoner på den nødvendige fornyelsen. Senere, da hendelsene i Frankrike hadde styrket bevissthetene, var det nok med et folkelig opprør i Paris for å fremkalle et tilsvarende opprør i Milano, i Wien og i andre mindre byer. Alt dette virker naturlig og spontant for en overfladisk observatør, mens det i virkeligheten hadde vært helt uforståelig hvis man ikke hadde tatt med i betraktning 37


de kulturelle faktorene som hadde bidratt til å skape de sinnstilstandene som var klare til å eksplodere for en sak som man mente var felles. Det samme fenomenet gjentar seg i dag for sosialismen. Det er gjennom kritikken av det kapitalistiske samfunnet at en felles bevissthet om proletariatet har oppstått eller vil oppstå. Kritikk vil si kultur og ikke spontan eller naturlig evolusjon. Kritikk vil si nettopp bevisstheten om det jeget som Novalis mente var kulturens mål. Det jeget som opponerer mot de andre og skiller seg ut, og når det har skapt seg et mål, vurderer det kjensgjerninger og begivenheter, ikke bare i seg selv og for seg selv, men også som verdier for fremgang eller tilbakegang. Det å kjenne seg selv vil si å være seg selv, det vil si å være herre over seg selv, å skille seg ut, å frigjøre seg fra kaos, å eksistere som et ordenselement, men i sin egen orden og i sin egen disiplin i streben etter et ideal. Vi kan ikke oppnå dette hvis ikke vi kjenner de andre, deres historie, rekken av anstrengelser som de har utført for å bli det de er, for å skape den sivilisasjonen de har skapt, og som vi forsøker å erstatte med vår egen. Det vil si at vi må ha en idé om hva naturen og dens lover er, for å forstå lovene som styrer sinnet. Og alt dette må vi lære uten å miste av syne det viktigste målet, nemlig å bli bedre kjent med oss selv gjennom de andre og å bli bedre kjent med de andre gjennom oss selv. Hvis det er riktig at historien er en kjede av anstrengelser som mennesket har gjort for å frigjøre seg fra privilegier, fordommer og avgudsdyrkelse, er det vanskelig å forstå hvorfor proletariatet, som vil legge til et nytt ledd i den kjeden, ikke skal ha kjennskap til hvordan, hvorfor og av hvem historien har blitt skapt, 38


eller kjennskap til hvilket utbytte de vil ha av denne kunnskapen. Il Grido del Popolo 29. januar 1916

39

Profile for Cappelen Damm

Antonio Gramsci. Utvalgte tekster 1916 - 1926: Utdrag  

Innhold, forord, deler av innledningen samt "Sosialisme og kultur".

Antonio Gramsci. Utvalgte tekster 1916 - 1926: Utdrag  

Innhold, forord, deler av innledningen samt "Sosialisme og kultur".