Spillet om Syria (utdrag)

Hilde Henriksen Waage

Spillet om Syria

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022

ISBN 978-82-02-76260-5

1.utgave, 1. opplag 2022

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen

Sats: Bøk Oslo AS

Repro: Narayana, Danmark Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia

Kilder: Alle kart: Borghild Fallberg. Bilde s. 12, s. 74 t.h, s. 84, s. 118, s. 176 nederst, s. 189, s. 191, s. 228, s. 272, s. 292 øverst, s.374 og s. 383: Wikimedia Commons, s. 16, s. 58, s. 104, s. 144 og s. 314: Alamy, s. 32, s.42, s. 71: Wikipedia, s. 52: www.israelhayom.com, s. 74 t.v, s. 162: Keystone/STR/ NTB, s. 101: The Syrian Observatory for Human Rights, s. 112: syrianhistory.com, s.130: allhistory.com, s. 132 og s. 248: Gettyimages, s. 149: foto: ©Philippe Buffon, s.172: g-YetbA-BhI/NTB, s. 176 øverst: pbs.org, s. 188: AP/NTB, s. 198: Saris/AP/NTB, s.212: Zouki/AP Photo/NTB, s. 270: Reuters/NTB, s. 282: foto: Spencer Platt/AFP/ NTB, s. 292: foto: Saleh Rifai/AP/NTB, s. 316 og s. 338: foto: Khaled al-Hariri/Reuters/ NTB, s. 345: foto: Mark Kerrison/Alamy Live News, s. 347: foto: ukjent/AFP/NTB, s. 358: AP, s. 402: foto: Kostis Ntantamis/AP/NTB, s. 409: foto: Ameer Alhalbi/AFP/NTB.

Boken er utgitt i samarbeid med Fritt Ord, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Institutt for fredsforskning (PRIO) og Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo (UiO).

Innhold

Forord

Innledning

Kapittel 1

Kampen om landområdet

Det osmanske riket

Ulike etniske og religiøse grupper

Konsekvensene av første verdenskrig

Oppdelingen av Midtøsten

Kampen om krigsbyttet

Kapittel 2

Oppskrift på ustabilt land

Fransk splitt-og-hersk politikk

Kupp etter kupp

Framveksten av politiske partier

Kapittel 3

Syria og Israel – fiender fra første stund

Palestina

Den arabiske liga

Krig i Midtøsten

Fredsforhandlinger?

Konflikt om vann og den demilitariserte sonen

Kapittel 4

Stormaktenes spill – og kald krig

Problemer for vestlige stormakter

Vestlige alliansebestrebelser i ruiner

Alliansen med Sovjetunionen

Kapittel 5

Hafez al-Assads vei mot toppen

Panarabisk klimaks

Assads klassereise

Militærkomiteen

Kapittel 6

Baath-partiet til makten

Kuppet i 1963

Den mest radikale regjeringen

Seksdagerskrigen

Maktkamp og utrenskninger

Hafez al-Assads kupp 100

Kapittel 7

Den nye Assad-staten

Nye grep

105

105

Forholdet til Sovjetunionen 109

Anwar Sadat – en venn? 111

Nye overraskelser fra Sadat

Kapittel 8

Krigen i 1973

114

119

Forberedelser til krig 119 Manøvrering i vanskelig farvann 121 Oktoberkrigen

Kapittel 9

Et nytt forhold til USA?

Kissingers skritt-for-skritt-diplomati

Sikre gamle venner?

Kapittel 10

Libanon: «Vi er mer enn brødre»

Det sammensatte landet

Palestinerne i Libanon 148

Utbruddet av borgerkrigen

Den røde linjen

Syrias invasjon av Libanon

Borgerkrig på sparebluss

Kapittel 11

Det isolerte Syria

163

Ny president i USA 163

Veien til Jerusalem 165

Freden på Camp David

Kapittel 12

Truslene innenfra 177

Manøvrering i vanskelig farvann - igjen 177 Det muslimske brorskapet....................................................................

Massakren i Hama

Kapittel 13

Svekket, sviktet og alene 189

Den nye vennen – og den nye fienden 190 Krigen mellom Irak og Iran

Kapittel 14

Libanon – runde to i oppgjøret

199 Fanget i Libanon 199

Israels invasjon i 1978 201 Kampen om herredømme over Libanon

208

203 Fred for Galilea

Kapittel 15

Seier for Assad 213 Omkamp i Libanon 213

Hjelpen fra Moskva

215 USA og den mislykkede freden

217 Exit USA 223 Hizbollah 225

Kapittel 16

Eneherskeren i

Damaskus 229

Hafez’ sykdom – og Rifats kupp 229 Eneherskeren

233

Terror og tvilsom politikk 236 Hindawi-affæren 242 Libanon – et lydrike under Syria

Kapittel 17

243

Slutten på den kalde krigen

249 Skilsmissen 249

Golfkrigen 252

Nye tider og nye toner

Fredsforhandlinger 257

Fred med Israel? 260

Hva ville egentlig Ehud Barak?

Assads sykdom og død

Kapittel 18

265

Bashar – Syrias nye hersker 273

Den nye løven av Damaskus 273 Våren i Damaskus

Vinter

Uforutsigbare tider

Kapittel 19

Et nytt Midtøsten? 283

Terrorangrepet 11. september 2001

Krigen mot terror

283

Ny Irak-krig 288

Kapittel 20

Syria – neste angrepsmål? 293

Farlig ordkrig

Stille før stormen?

293

295

Alt henger sammen med alt 297 Omkamp i Libanon 299

Mordet på Hariri

301

Utrenskninger 304

Hvem sto bak mordet? 305

Mot lysere tider?

Mørke skyer

Kapittel 21

306

310

Den arabiske våren kommer til Syria 317

Dråpen 318

Var Syria annerledes?

Svaret fra regimet

319

322

Lite organisert opprør 324

Hvor var verden? 326

Assads venner

327 Assads nye fiender 329

Vestens svar 333

Hvem vil redde Syria?

Kapittel 22

Borgerkrig

Kaosopprørere på offensiven

Midlertidig suksess

Assads venner trår til

Kurderne 348

En rød linje?

Ghouta – et vendepunkt?

Russlands hjelpende hånd

Kapittel 23

I terrorens vold

Irak-krigens konsekvenser

IS til Syria

Sjokket over Mosul

Operasjon «fjerne med roten»

Den kurdiske knuten

Kapittel 24

Ingen fred i sikte

Assad i store problemer.......................................................................

375

Russerne kommer 378

Flyktningkrise og nye fredsforsøk 384

Begynnelsen på slutten........................................................................

Gjenerobringen i øst 390 Tyrkerne kommer

Gjenerobring lenger sør

Israel – den gode naboen?

Kapittel 25

Hvorfor gikk det galt i Syria? 403 Krigen alle tapte 409

Litteratur 413 Stikkord

Forord

Det er mange som må takkes for at denne boken er blitt til. Fritt Ord, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Institutt for fredsforskning (PRIO) og Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo (UiO) har alle sjenerøst bidratt til å finansiere dette arbeidet. Ikke minst har denne finansieringen gjort det mulig å lønne Magnus Seland Andersson, Kristin Bergly Braut og Robin Sitter, som har vært vitenskapelige assistenter på bok prosjektet. De har alle gjort en stor innsats, men Robin Sitters pågangsmot, utret telige arbeidsinnsats og utholdenhet fortjener en ekstra stor takk. I tillegg har jeg hatt veldig gode lesere og kommentatorer i seniorforsker Kjetil Selvik ved NUPI, som har all den ekspertisen om arabisk, Syria og Iran som jeg bare kan drømme om, Jan-Erik Smilden, som har lang utenrikspolitisk fartstid fra Dagbladet og nærmest utømmelige mengder kunnskap om Midtøsten, og seniorforsker Pinar Tank ved PRIO, som er ekspert på Tyrkias politikk og det vanskelige spørsmålet om kurdernes rolle. Alle disse personene har gitt meg uvurderlige kommentarer og holdt meg på den rette faglige veien. Det føles trygt å ha fått hjelp av fagfolk med så store kunnskaper om denne delen av Midtøsten. Sist, men ikke minst har forlagsredaktør Knut V. Bergem nok en gang initiert og trodd på bokprosjektet, støttet det og hatt en enorm porsjon tålmodighet overfor forfatterens forsinkelser med kapitler og manus. Knut har lest og kommentert, innsiktsfullt og forbilledlig. Jeg er selvsagt den eneste som er ansvarlig for hvordan den endelige utgaven av manuset til slutt er blitt. Bærum, 19. september 2022

Hilde Henriksen Waage

Omajademoskeen i gamlebyen i Damaskus.

Innledning

«Welcome, welcome to Syria, welcome to Damascus.» En vilt fremmed mann håndhilser blidt på min ektemann på gaten i Damaskus i september 2009. Mange flere syrere skulle snart gjøre det samme. Vi hadde akkurat kommet kjørende fra Beirut til Damaskus. Ektemannen min hadde aldri vært i Midtøsten før. Han så på meg med et forbløffet uttrykk i ansiktet og spurte: «Hvorfor gjør de dette? Hva skal jeg si nå?» Jeg svarte som sant var: «Du kan jo prøve med ‘thank you’». Og jeg la til: «Dette er arabisk gjestfrihet, de ser på lang vei at vi er utlendinger, og syrerne vil bare ønske deg velkommen til Damaskus.» Jeg kunne ha lagt til: «Fordi du er mann, håndhilser de på deg og ikke på meg.»

Vi var på vei inn i Omajademoskeen i gamlebyen i Damaskus, en av verdens eldste, vakreste og største moskeer. Syria har vært senter for de aller eldste sivilisa sjoner og har en sentral beliggenhet midt i det turbulente Midtøsten. Hovedstaden Damaskus er den byen i verden som har vært lengst sammenhengende befolket, helt siden oldtiden.

Før mitt lille reisefølge kunne gå inn i moskeen, måtte de kvinnelige medlem mene dekke seg til med noe som lignet på munkekapper, en fotsid kappe med hette, i et eget hus utenfor moskeen. Rett over gaten for der kappene ble delt ut, i en tilstøtende hage, er graven til Saladin (d. 1193), han som slåss mot Richard Løvehjerte og korsfarerne i Jerusalem. Midt inne i Omajademoskeen, i et lite kapell med kors på taket, er hodet til Johannes døperen begravd, ifølge vår guide.

Siden 2011 har Syria vært arnested for en av de blodigste borgerkrigene Midt østen har vært vitne til i moderne tid. Rundt en halv million mennesker er drept, cirka fem millioner har flyktet ut av Syria, mens seks millioner er flyktninger i eget land. Byer og store områder ligger i ruiner. Det er et enormt behov for gjen oppbygging. Politisk er situasjonen fortsatt kaotisk, selv om Bashar al-Assads regime, alliert med Iran, Hizbollah og Russland, har gjenvunnet kontrollen over det meste av det syriske territoriet og således har «vunnet» krigen.

Syria – med et sunnimuslimsk flertall og en rekke minoriteter – har hatt en usedvanlig broket og brutal historie. Det har vært dårlige kår for demokratiet, blodige opprør, undertrykkende regimer, sterk satsing på militær makt og etab lering av påfølgende autoritære styresett. Og fra 2011 har det altså vært et blodig opprør og en borgerkrig, som førte til at store deler av Nord-Syria ble erobret av terrorister fra Den islamske staten (IS). Hvordan kunne det gå så galt?

Spillet om Syria forklarer og drøfter årsakene til de pågående konfliktene i Syria. Søkelyset er rettet mot det internasjonale spillet, de regionale og nasjonale maktstrukturene og konfliktlinjene, med særlig vekt på stormaktenes rolle i et historisk perspektiv. Hvordan har stormaktene forholdt seg til Syria? Og hvor dan har stormaktenes innblanding gjennom de siste hundre årene virket inn på alle de uløste konfliktene vi fremdeles står overfor i dag? Det er ingen tvil om at stormaktenes egne kamper for å sikre seg innflytelse i Syria har bidratt til å skape og forsterke de pågående konfliktene. Dette er denne bokens perspektiv: Å forstå det internasjonale spillet om Syria slik at vi bedre kan forstå situasjonen i landet i dag. Dette skiller denne boken fra tidligere bøker som er skrevet om Syria.

Å beskjeftige seg med Midtøsten er brennbart og omstridt – på mange måter. Det gjelder også utvalget og bruken av de kildene som benyttes. Kildene er pri mært å finne i israelske, amerikanske og britiske arkiver. I alle disse arkivene finnes det et enormt kildetilfang, som har vært hemmeligstemplet i årevis. Men USA, Storbritannia og Israel følger i grove trekk nedgraderingsregelen, som gjør at hemmelige dokumenter fortløpende nedgraderes etter 30 år. Derfor er doku menter fra helt opp til midten av 1980-årene nå gjort tilgjengelig for forskere. Disse arkivene er dessuten usedvanlig åpne, og i tillegg er mye av det nedgraderte kildematerialet digitalt søkbart. Hvem som helst kan ta sitt norske pass og gå inn i amerikanske, britiske og israelske arkiver for å lese et stort og detaljert kilde materiale om utviklingen i Midtøsten.

Stoffet til denne boken er samlet inn gjennom tiår med forskning, og det har ikke vært publisert på norsk tidligere. Utallige intervjuer med sentrale aktører er gjennomført, bøker, aviser, tidsskrifter og andre åpne kilder er lest, reisene og oppholdene i Midtøsten har vært regelmessige og hyppige.

Beklageligvis har ingen arabiske land eller Iran den samme åpne praksisen og det samme demokratiske sinnelaget knyttet til arkivtilgang, som vestlige stormak ter og Israel. I hvilken grad og i hvilket omfang det finnes arkiver i de arabiske landene og Iran, vet vi ikke, og de er uansett ikke gjort tilgjengelig for forskere.

Derfor er det en stor kildemessig utfordring å skrive en bok om Syria, som altså ikke stiller sine arkiver til disposisjon for forskere. Det er heller ikke slik at en forsker får adgang til syriske beslutningstagere og kan intervjue dem. Dermed er det som skrives og forklares om den interne utviklingen i Syria, basert på andre håndsberetninger – enten fra andre forskere og journalister eller fra det store kildematerialet som finnes i vestlige og israelske arkiver. I de sistnevnte arkivene finnes det til gjengjeld mengder med dokumenter fra alle forhandlingsrunder og samtaler som vestlige politikere og forhandlere har hatt med syriske beslutnings tagere opp gjennom årene.

Den britiske journalisten og forfatteren Patrick Seales bok Asad må nevnes spesielt. De første 14 årene av sitt liv vokste Seale opp under fransk styre i Syria, der hans far var misjonær. Som korrespondent for The Observer og Reuters intervjuet han senere mange statsoverhoder i Midtøsten. Han vendte i lange perioder tilbake til Syria. Patrick Seale har, uten sidestykke, skrevet den viktigste boken om Hafez al-Assad og det regimet han bygde opp og ledet i 30 år. Han hadde en helt unik adgang til Assad og de viktigste beslutningstagerne i hans innerste krets. Som alle andre forskere som skriver om Syria, bygger derfor også Spillet om Syria i stor grad på Seales førstehåndsinformasjon. Vi har simpelthen ingen bedre kilder som kan hjelpe oss med å forklare politikken til Hafez al-Assad.

Feisal 1, senere konge av Irak, på fredskonferansen i Versailles. Feisal var en av sønnene til Hussein ibn Ali, sharif av Mekka og overhode for hashemittene, som angivelig nedstammet direkte fra profeten Muhammed.

Kampen om landområdet

I Midtøsten har det lenge eksistert høyt utviklede sivilisasjoner. Inntektsgrunn laget for mange av disse var den lukrative karavanehandelen med lokalt produ sert røkelse samt krydder og andre luksusartikler som kom fra India og Kina via den berømte Silkeveien. Fra havnene i dagens Oman og Jemen kom skip fra Det indiske hav og Persiabukten. Her ble varene lastet om, og kamelkaravanene sneglet seg nordvestover, gjennom Den arabiske halvøy. Handelen gikk også via Rødehavet og opp langs Nilen eller langs Eufrat og derfra vestover med karavaner. Mye av den dyrebare lasten skulle til byer i Vest-Europa, som Roma og Athen.1

Syria var med sin strategiske beliggenhet en viktig møteplass for de store befolkningssentrene i Midtøsten. Geografisk lå Syria sentralt plassert for handel, folkevandring og krig mellom områdene i Egypt, Lilleasia og Babylonia. Under det mektige omajadedynastiet på slutten av 600-tallet ble islams sentrum flyttet fra Den arabiske halvøy til Syria, der guvernøren, en fjern slektning av profeten Muhammed, gjorde kalifverdigheten arvelig i sin egen slekt. Slik skapte han en arabisk kongefamilie. Under omajadene ble arabernes herredømme betydelig utvidet, særlig vestover. Erobring av Spania skulle under islams storhetstid litt senere bli sentrum for overføring av arabisk, jødisk og gresk kultur til Europa.2 I dette syriske området bodde fra gammelt av en rekke etniske og religiøse minoriteter. Hvorfor er det viktig å forstå sammensetningen av landet og de ulike styresettene for å kunne forstå utviklingen i dag?

1 Albert Hourani, A History of the Arab Peoples, New York: Grand Central Publishing, 1991: 43–46; Ross Burns, Monuments of Syria: An Historical Guide, New York: I.B. Tauris, 1999: 1–15.

2 Knut Vikør, Ei verd bygd på islam: oversikt over Midtaustens historie, Oslo: Samlaget, 2004: 59–68.

Det osmanske riket

Historisk ble betegnelsen Syria brukt om et langt større område enn dagens syriske stat. På arabisk omtales området vanligvis som Bilaad al-Shaam, Shaamlandene, og det innbefattet det som i dag er Syria, Jordan, Israel, de palestinske områdene, Libanon og store deler av det sørøstlige Tyrkia. Området ble også omtalt som Stor-Syria. I tur og orden ble Shaam-landene erobret av arameere, assyrere, babylonere, persere, grekere, romere, osmanere og franskmenn, før lan det ble en selvstendig stat i 1946. Også karavanehandelen fra Østen, Silkeveien, gikk gjennom de syriske områdene.3

I Midtøsten, fra grensen til dagens Iran i øst og Kroatia i vest, inkludert det meste av Nord-Afrikas kyst, oppsto flere hundre år senere, fra cirka 1324 til 1924, et stort og betydningsfullt imperium som skulle vare i 600 år: Det osmanske riket. Før 1924 var det så godt som ingen stater i Midtøsten, bare dette enorme riket, styrt av sultanen i Istanbul og hans utsendinger.4

Innen midten av 1500-tallet var Det osmanske riket en av de viktigste maktene i Europa og store deler av Midtøsten, med kontroll over alle de største og mest innbringende handelsveiene mellom Europa og Asia. Det osmanske riket var et verdensimperium med enorm innflytelse og utbredelse.5 Midtøsten ble delt opp i administrative enheter som ofte tok utgangspunkt i de store byene, som Damaskus, Aleppo, Jerusalem, Bagdad og Kairo. Grensene mellom provinsene var uklare, og lokale, klanbaserte ledere hadde gode muligheter for å styre sin del av imperiet relativt uavhengig av sultanen i Istanbul.6

Mens maktkamp og reformforsøk i økende grad pågikk innad i Det osman ske riket, gjorde mangelen på en sterk og sentralisert ledelse det mulig for lokale ledere ute i provinsene å sikre seg stadig større innflytelse. Syria var oppdelt i tre provinser, Aleppo, Damaskus og senere Tripoli (i dagens Libanon), med hver

3 Burns 1999: 1–15, 149–151, 230–234; Malcolm E. Yapp, The Making of the Modern Near East 1792–1923, London: Longman, 1987: 128–129; Malcolm E. Yapp, The Near East since the First World War: A His tory to 1995, London: Longman, 1996: 85–86, 97; John McHugo, Syria: A Recent History, London: Saqi Books, 2017: 35–42.

4 Vikør 2004: 185–189; William L. Cleveland, A History of the Modern Middle East, Boulder, CO: Westview Press, 2004: 37–43; David Nicolle, The Ottomans: Empire of Faith, Ludlow: Thalamus Publishing, 2008: 24–37; Jan-Erik Smilden, En kort introduksjon til Det osmanske riket, Oslo: Cap pelen Damm Akademisk, 2021.

5 Vikør 2004: 185–188; Cleveland 2004: 37–42; Nicolle 2008: 86–111; Eugene L. Rogan, Araberne: historien om det arabiske folk, Oslo: Gyldendal, 2011: 26–31, 34.

6 Vikør 2004: 199–200; Hourani 1991: 225–230; Rogan 2011: 37.

sin guvernør, direkte underlagt Istanbul. I løpet av siste halvdel av 1700-tallet og utover på 1800-tallet var imidlertid den osmanske kontrollen blitt svekket og brutt ned i mange av rikets provinser.7

De fleste innbyggerne i Syria var fra gammelt av bønder og levde av å dyrke jorden. Men Syria skilte seg fra de andre områdene i regionen ved at det fantes flere store og viktige byer der, som Damaskus, Homs, Hama og Aleppo. Der hadde utveksling av jordbruksprodukter og ferdigvarer lagt grunnlaget for livlig handel og skapte en sterk og selvstendig økonomi. Noen få syriske familier hadde stor makt og innflytelse og opererte ganske uavhengig av Istanbul. Disse familiene kjøpte opp store landområder som de deretter utviklet og leide ut til landbruks formål. I stadig større grad ble landbruksprodukter eksportert til det voksende europeiske markedet. Fra slutten av 1800-tallet ble infrastruktur som telegraf, post, veier, jernbane og havner bygd ut. Denne utbyggingen fremmet ytterligere kommunikasjon og handel. Utdanningsinstitusjoner og administrasjon ble også etablert og reformert.8

Utover på 1800-tallet fortsatte de syriske provinsene å være integrerte osman ske provinser, direkte styrt fra Istanbul. De mektige syriske familiene og utsen dingene fra sultanen utviklet også et samarbeid til gjensidig nytte: En osmansk guvernør kunne ikke styre effektivt uten støtte fra lokale dignitærer, som hadde sine egne uavhengige maktbaser. Lokale dignitærer fikk på sin side enkel adgang til guvernøren og derigjennom til makthaverne i Istanbul. Fra slutten av 1800-tal let sendte mange av de ledende arabiske familiene sine sønner til Istanbul for å ta utdanning. Mange av dem fikk jobb i det osmanske byråkratiet, noe som forsterket familienes adgang til styresmaktene. Langt på vei klarte de arabiske elitene å gjøre seg uerstattelige for de utsendte osmanske embetsmennene.9

Ulike etniske og religiøse grupper

Syria var et sted der en rekke etniske og religiøse minoriteter opp gjennom tidene hadde bosatt seg. Denne inndelingen skulle få stor innvirkning på utviklingen i

7 Vikør 2004: 199–200; Hourani 2005: 225–226; Rogan 2011: 37; Yapp 1987: 99–108; Samer N. Abboud, Syria, Cambridge: Polity, 2018: 19–21.

8 Rogan 2011: 54–60, 111, 116–117, 122, 201; Yapp 1987: 99, 128–135, 201–202; Yapp 1996: 85; Cleveland 2004: 91–92; Abboud 2018: 19–21.

9 Rogan 2011: 116–117, 122, 201; Yapp 1987: 128–135, 201–202; Cleveland 2004: 91–92; Philip S. Khoury, Urban notables and Arab nationalism, Cambridge: Cambridge University Press, 1983: 46–54.

landet. Kjerneområdene var sunnidominert, fra tiden da Syria var en sentral del av ulike islamske riker. Men særlig Libanonfjellene var et gammelt tilfluktssted for religiøse dissidentgrupper i Midtøsten. Alt på 500-tallet slo den første kristne gruppen seg ned i fjellene nord i dagens Libanon. Maronittene, som de etter hvert ble kalt, hadde sprunget ut av et munkefellesskap ved Marons kloster i Libanon. Maronittene er i dag den dominerende kristne gruppen i Libanon, men har – som den armensk-ortodokse kirken – små menigheter i Syria. Der dominerer imidler tid den gresk-ortodokse kirken, som har eget patriarkat i Damaskus, sammen med den syrisk-ortodokse. Før borgerkrigen utgjorde kristne trosretninger i underkant av 15 prosent av befolkningen.10

Druserne var en annen religiøs dissidentgruppe med utspring i sjiaislam som også bosatte seg i Syria–Libanon-området fra 1000-tallet. Om dette var en gruppe som kom flyttende til området, eller om det var fastboende som ble omvendt til den drusiske tro, er uklart. Druserne holder sin teologi strengt beskyttet. Det er vanskelig å vite hva de faktisk tror på. De er imidlertid uenige med de øvrige muslimene på en rekke punkter: De anerkjenner ikke at profetene var mennes ker, og at Muhammed var den siste profeten. Islams fem søyler, som blant annet inkluderer fredagsbønnen, fasten og pilegrimsreisen til Mekka, avviser de også. Derimot tror de på sjelevandring, og på at de i sitt neste liv kan rykke oppover i det strenge religiøse hierarkiet. Druserne hadde sitt kjerneområde i Libanonfjellene, litt sør for maronittenes, og de bor i dag hovedsakelig i det sørvestlige hjørnet av Syria. Druserne utgjorde før borgerkrigen omtrent tre prosent av befolkningen.11

Alawittene, en annen minoritetsgruppe med utspring i sjiaislam, befolket fjell områdene i det nordvestlige Syria. Denne dissidentgruppen oppsto på slutten av 800-tallet. Alawittene er den største minoritetsgruppen i Syria og utgjorde før

10

Hourani 1991: 97; Yapp 1987: 129, 135–137; Cleveland 2004: 90, 219; Kamal Salibi, A House of Many Mansions: The History of Lebanon reconsidered, London: University of California Press, 1988: 12–13; B. J. Odeh, Lebanon: Dynamics of Conflict. A Modern Political History, London: Zed Books, 1985: 28; Walid Khalidi, Conflict and Violence in Lebanon: Confrontation in the Middle East, Cambridge, MA: Centre for International Affairs, Harvard University, 1984: 34; Nils A. Butenschøn, Midtøsten: imperiefall, statsutvikling, kriger. Oslo: Universitetsforlaget, 2008: 158–159; Rogan 2011: 45; Nikolaos Van Dam, The Struggle for Power in Syria: Politics and Society under Asad and the Ba’th Party, New York: I.B Tauris, 2011: 1; Anne Mari Vigdal Elvestad, Frankrikes maronittiske marionetter? Franskmaronittiske forhold 1918–1937, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2012: 18.

11 Rogan 2011: 45–49; Knut Vikør, Islam: Ei faktabok, Oslo: Spartacus, 2006: 159–160; Vikør 2004: 135–136; Odeh 1985: 28–29; Hourani 1991: 96; Van Dam 2011: 1; Nicolle 2008: 105; Sami Nasib Maka rem, The Druze Faith, Delmar, NY: Caravan Books, 1974: 1–6; Det bodde cirka 180 000 drusere i Syria før borgerkrigen.

Ulike minoriteter i Syria.

borgerkrigen om lag elleve prosent av befolkningen. Denne gruppen skulle senere dominere det syriske regimet. Men fra gammelt av holdt alawittene seg for seg selv, styrte seg selv og følte seg fremmedgjort overfor den øvrige befolkningen. Alawittene ble til tider utsatt for grove forfølgelser. Deres tro og ritualer skilte seg fra både sunni- og sjiaislam. Alawittene ble av majoriteten betraktet som vantro. De har egne hellige skrifter og bruker ikke Koranen. Religionens innhold er hem melig. Kunnskap om læren blir formidlet til noen utvalgte gjennom innvielser.12

I Syrias grenseområder i nord og nordøst holder kurderne til. Kurderne er et gammelt nomadefolk med en sterk stammekultur og et eget språk, kurdisk, som er et vestiransk, indoeuropeisk språk beslektet med persisk. De fleste kur

12 Patrick Seale, Asad: The Struggle for the Middle East, Berkeley, CA: University of California Press, 1995: 8–11; Cleveland 2004: 398; Butenschøn 2008: 277, 281; Van Dam 2011: 1; McHugo 2017: 179–180.

dere er sunnimuslimer. Kurderne regnes som den største etniske folkegruppen i verden uten en nasjonalstat, og kurderne bor hovedsakelig i grenseområdene mellom Tyrkia, Syria, Irak og Iran. I Syria utgjør kurderne cirka åtte prosent av befolkningen.13

Det store flertallet i Syria, rundt 80–90 prosent, er arabere, og av disse er rundt 70 prosent sunnimuslimer.14 Det er altså dette Syria, med et sunnimuslimsk flertall og en rekke minoriteter, som skulle få en usedvanlig broket og brutal historie.

Konsekvensene av første verdenskrig

På slutten av 1800-tallet voktet stormaktene Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland på hverandre – og på Det osmanske riket. De fryktet mest av alt å forrykke den skjøre maktbalansen seg imellom. Derfor anså de det som best å beholde Det osmanske riket som en svak bufferstat. Det ville hindre at en av stormaktene fikk utvidet sitt territorium og sin innflytelse på bekostning av noen av de andre. Alternativet kunne ha blitt stormaktskrig for å sikre seg deler av riket. Samtidig viste stormaktene liten respekt for Det osmanske riket. De tok landområder der de kunne, og der det måtte passe.15

I Syria og Libanon hadde kamper mellom kristne og muslimer allerede i 1860–1861 ført til fransk intervensjon. Den franske innflytelsen i Syria vokste, og de kristne maronittene i Libanon skulle bli franskmennenes nære allierte. Det osmanske riket levde på de europeiske stormaktenes nåde.16

Da første verdenskrig brøt ut, stilte innbyggerne i det syriske området seg lojalt bak Det osmanske rikets kamp mot de europeiske styrkene. De arabiske innbyg gerne følte seg mer knyttet til Det osmanske riket enn noen gang tidligere. Likevel var regjeringen i Istanbul mistenksom overfor syrerne – og da særlig overfor bybefolkningen: Hvor lojale var de egentlig? Før utbruddet av krigen hadde det i dette området vært en arabisk politisk og kulturell oppvåkning preget av arabisk nasjonalisme og panarabisme.17

13

Butenschøn 2008: 151; Vikør 2004: 262; Wadie Jwaideh, The Kurdish National Movement: Its Origins and Development, Syracuse, NY: Syracuse University Press, 2006: 3, 11, 18, 27–28; Van Dam 2011: 1.

14 Van Dam 2011: 1.

15 Cleveland 2004: 87–89; Butenschøn 2008: 41–44, 46–48; David Fromkin, A Peace to End All Peace: The Fall of the Ottoman Empire and the Creation of the Modern Middle East, New York: Henry Holt, 2009: 26–50.

16 Cleveland 2004: 87–91; Butenschøn 2008: 46–47, 158–159; Odeh 1985: 38.

17 Rogan 2011: 171–174; Cleveland 2004: 153–157; Butenschøn 2008: 67–68; Yapp 1987: 201–211.

kampen om landområdet

Ved utbruddet av krigen var det eneste som var igjen av det en gang så mektige osmanske riket, Anatolia (dagens Tyrkia), Syria, Libanon, Palestina, Irak og Hijaz, der de hellige stedene Mekka og Medina lå, med andre ord kjerneområdene i dagens Midtøsten. Blant araberne hadde nasjonalistbevegelser ikke etablert seg som noen sterk kraft, da de var blitt kraftig slått ned av osmanerne, og det fantes ingen bred mobilisering for politisk løsrivelse fra Det osmanske riket, slik tilfellet var på Balkan. Den desentraliserte strukturen, med utbredt selvstyre, gjorde også sitt til at det ikke kom noe arabisk folkekrav om løsrivelse. De fleste arabere, både grasrota og de som tilhørte eliten, gikk inn i første verdenskrig fast bestemt på å bevare Det osmanske riket. Det var ikke før de forsto at det ikke lenger fantes noe osmansk rike, at de også innså at tiden var kommet for å stå på egne ben. Først da skulle den arabiske nasjonalismen virkelig våkne til liv.18

Verdenskrigen gjorde slutt på Det osmanske riket, en politisk, sosial og religiøs orden som i Midtøsten hadde vart i 400 år. «Europas syke mann», som det ble kalt, gikk i oppløsning. Det osmanske riket hadde satset på feil hest under første verdenskrig. Det hadde alliert seg med Tyskland og Østerrike-Ungarn, mot sin gamle fiende Russland. Da krigen var over, sto Det osmanske riket på tapernes side. Seierherrene Storbritannia og Frankrike ønsket å sikre sine interesser, og osmanerne måtte godta harde fredsbetingelser. Avtalene som ble lagd, mange av dem før krigen var slutt, tok ikke hensyn til den overveldende arabiske befolk ningen som bodde i området. Lokalbefolkningen ble heller aldri spurt om hva slags framtid og styresett den kunne tenke seg. Det samme gjaldt også for dem som bodde i det som snart skulle bli Syria.19

Oppdelingen av Midtøsten

Reelt sett hadde oppdelingen av Midtøsten begynt allerede under første verdens krig. I årene 1915–1918 inngikk Storbritannia tre viktige avtaler som skulle få avgjørende innvirkning på det mønstret av stater som er i Midtøsten i dag. Den første avtalen kom i form av den såkalte Hussein–McMahon-korrespon dansen fra 1915–1916. Sir Henry McMahon var britenes høykommissær i Kairo.

18 Rogan 2011: 171–174; Cleveland 2004: 137–143, 153–157; Yapp 1987: 201–211; Fromkin 2009: 33–36, 45–46; C. Ernest Down, «The Origins of Arab Nationalism», i The Origins of Arab Nationalism, red. Rashid Khalidi, Lisa Anderson, Muhammad Muslih og Reeva S. Simon, 3–30. New York: Columbia University Press, 1991.

19 Vikør 2004: 245–246; Cleveland 2004: 149–150, 161–163; Fromkin 2009: 383–411; Rogan 2011: 171

Hussein ibn Ali var sharif av Mekka og overhode for hashemittene, som angivelig nedstammet direkte fra profeten Muhammed. Hussein styrte Hijaz, den vestlige delen av dagens Saudi-Arabia, og voktet over islams viktigste helligdommer i Mekka og Medina. Hussein følte imidlertid sin posisjon truet av den stadig mek tigere Saud-klanen og ønsket å utvide sitt maktgrunnlag.20

Det hadde lenge vært både spenninger og sterk uenighet mellom Hussein og herskerne i Istanbul. Osmanerne var på ingen måte interessert i å gi Hussein mer makt. Snarere ønsket de å fjerne ham, om nødvendig med makt. Husseins følere overfor Storbritannia viste seg derimot lovende. Krigføringen gikk dårlig for de allierte. Et arabisk opprør, som kunne svekke osmanernes uventede sterke mili tære slagkraft, var en besnærende idé for britene. Den konservative klanlederen Husseins ambisjoner på egne og sin families vegne ble dermed koblet sammen med hvordan britene best kunne sikre og styrke sin krig i Midtøsten.21

Husseins krav til britene, som motytelse for å gjøre opprør, var klare: Han krevde at britene skulle garantere opprettelsen av en uavhengig arabisk stat under hans ledelse. Staten skulle omfatte de arabiske områdene fra Middelhavet til den iranske grensen samt Den arabiske halvøy. Britene var mildt sagt nølende til å innfri dette enorme territorielle kravet. De mente dessuten at det var altfor tid lig å diskutere hvilke grenser den framtidige arabiske staten skulle ha. Hussein svarte at opprettelsen av den arabiske staten var hans hovedkrav. Dette kravet var dessuten framsatt på vegne av hele det arabiske folket, hevdet han. Hussein var imidlertid langt fra noen arabisk frigjøringshelt. Hans mål var å sikre egen makt.22

Krigen i Europa, britenes primære interesse, gikk dårlig. Storbritannia trengte hjelp. I oktober 1915 var derfor Storbritannia beredt til å støtte Husseins krav –med noen unntak. Storbritannia var fullstendig klar over at også Frankrike ville ha sin del av krigsutbyttet, og at områdene som lå vest for Damaskus, Homs, Hama

20

Butenschøn 2008: 65–67, 76–82; Cleveland 2004: 157–161; Yapp 1987: 278–281; Fromkin 2009: 173–187, 424–426; Benny Morris, Righteous Victims: A History of the Zionist-Arab Conflict, 1881–2001, New York: Vintage Books, 2001: 67–71; Michael Provence, The Last Ottoman Generation and the Making of the Modern Middle East, Cambridge: Cambridge University Press, 2017: 60–63.

21

Butenschøn 2008: 65–67, 76–82; Cleveland 2004: 157–161; Yapp 1987: 277–286; Fromkin 2009: 218–228; Morris 2001: 67–71: Provence 2017: 60–63.

22 Yapp 1987: 278–281; Butenschøn 2008: 65–67, 76–82; Cleveland 2004: 157–161; Morris 2001: 67–71; Fromkin 2009: 173–187; Mary C. Wilson, «The Hashemites, the Arab Revolt, and Arab Nationalism», i The Origins of Arab Nationalism, red. Rashid Khalidi, Lisa Anderson, Muhammad Muslih og Reeva S. Simon, 212–213. New York: Columbia University Press, 1991; Victor Kattan, From Coexistence to Conquest: International Law and the Origins of the Arab-Israeli Conflict, 1891–1949, London: Pluto Press, 2009: 98–107; Provence 2017: 60–63.

kampen om landområdet

og Aleppo, områdene med de kristne i Libanon, var de områdene franskmennene særlig ønsket å sikre seg.23

Hvilke områder som skulle utgjøre den uavhengige arabiske staten, var der med uklart. Palestina kom til å bli et annet stridsspørsmål. Hussein ble imidlertid enig med britene om at de eksakte grensene skulle framforhandles etter krigens slutt. Under uavklarte forutsetninger for begge parter godtok Storbritannia å støtte og anerkjenne en uavhengig arabisk stat under Husseins ledelse. Britene lovte i tillegg Hussein våpen, forsyninger og penger til det arabiske opprøret, og de hadde sikret seg en viktig muslimsk alliert som kunne få med seg araberne i et opprør mot fienden – Det osmanske riket. Da krigen var over, skulle det vise seg at ingen av dem hadde oppnådd det de ønsket.24

Under første verdenskrig hadde Storbritannia imidlertid inngått flere avtaler som var av langt større betydning enn noen løfter til Hussein og araberne. Av hensyn til krigen i Europa måtte alliansen og det gode forholdet til Frankrike sikres framfor noe. Mens briten McMahon forhandlet med Hussein fra Kairo, hadde det britiske utenriksdepartementet satt i gang hemmelige forhandlinger med sine franske kollegaer i Paris. Disse hemmelige forhandlingene hadde startet i november 1915, mens korrespondansen med Hussein fremdeles pågikk. Formålet med de hemmelige forhandlingene var krystallklart: Storbritannia og Frankrike skulle bli enige om hvordan de to kunne dele de osmanske områdene mellom seg ved krigens slutt.25

3. februar 1916 hadde briten sir Mark Sykes og franskmannen Charles François Georges-Picot forhandlet fram en avtale som ble ratifisert i mai samme år. Frank rike skulle blant annet få de nordlige kystområdene i det som skulle bli Libanon, Syria og en stor bit av Sør-Anatolia. Storbritannia skulle kontrollere provinsene Bagdad og Basra, det vil si de sentrale og sørlige områdene av dagens Irak, samt Kuwait. Områdene som skulle utgjøre Palestina og Jordan, ble senere lagt til den britiske interessesfæren.26

23 Yapp 1987: 278–286; Butenschøn 2008: 76–82; Cleveland 2004: 157–161; Morris 2001: 67–71; Kattan 2009: 40, 98–103.

24 Yapp 1987: 278–286; Butenschøn 2008: 76–82; Cleveland 2004: 157–161; Morris 2001: 67–71; Kattan 2009: 39–40, 98–103; Rogan 2011: 176.

25

26

Butenschøn 2008: 82–86; Cleveland 2004: 161–163; Yapp 1987: 275–278, 281–286; Morris 2001: 67–71; Fromkin 2009: 188–192; Kattan 2009: 40–41.

Butenschøn 2008: 82–86; Cleveland 2004: 161–163; Yapp 1987: 275–278, 281–286; Morris 2001: 67–71; Kattan 2009: 40–41; Fromkin 2009: 188–192; Per A. Christiansen, «Palestina-mandatet og histori kerne», Babylon. Nordisk tidsskrift for Midtøstenstudier, nr. 1, 2013: 76.

Sykes–Picot-avtalen sto i direkte strid med de løftene som var blitt gitt til araberne i Hussein–McMahon-korrespondansen. Men som om ikke alt dette var nok, ga britene 2. november 1917 sitt tredje løfte under første verdenskrig. Løftet var til jødene. Balfourerklæringen lovte britisk støtte til opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Storbritannia hadde med dette gitt løfter for å sikre seg arabisk, fransk og jødisk støtte til krigen. Da freden kom, var det ikke mulig å stå ved så mange og motstridende løfter. Det var umulig å forene dem.27

Under fredsforhandlingene bestemte de seirende stormaktene at Det osmanske riket skulle opphøre å eksistere. De allierte ønsket å bli kvitt en gammel fiende. I tillegg var det et resultat av britenes løfter til allierte araberne under første verdenskrig. Sist, men ikke minst hadde Det osmanske riket gått i oppløsning. Det hadde ingen overlevelseskraft. I rikets tidligere kjerne, Anatolia, steg den uavhengige republikken Tyrkia fram fra det osmanske nederlaget.28

Områdene øst for Suez, som hadde ligget under osmanernes kontroll, kom derimot på de europeiske stormaktenes hender. Men hva skulle de vestlige stor maktene gjøre med dette store og særdeles viktige området? Det overordnede målet var å ta hensyn til britiske og franske interesser, slik at Midtøsten ble orga nisert til fordel for de to vestmaktene.29

I januar 1919 samlet representanter for 27 land seg til fredskonferanse i Versail les. 28. juni 1919, etter lange forhandlinger, kunne Versaillestraktaten underskri ves. Folkeforbundet ble med dette opprettet. Et forbund av alle nasjoner hadde vært den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons kongstanke. Folkeforbun det skulle være det nye instrumentet for å sikre freden i verden. Likevel nektet den amerikanske kongressen å slutte seg til Versaillestraktaten – og dermed til Folkeforbundet.30

27 Butenschøn 2008: 86–98; Cleveland 2004: 163, 243–244; Yapp 1987: 275–286; Kattan 2009: 42–48; Avi Shlaim, The Iron Wall: Israel and the Arab World, New York: W.W. Norton, 2001a: 7–8.

28 Cleveland 2004: 163–164; Yapp 1987: 275–286, 294; Kattan 2009: 38–48; Fromkin 2009: 403–411.

29 Butenschøn 2008: 77–98; Cleveland 2004: 157–164; Yapp 1987: 277–286; Fromkin 2009: 383–411.

30 Walid Khalidi, Before Their Diaspora, Washington, D.C.: Institute for Palestine Studies, 2004: 83–85; Cleveland 2004: 163–164; Butenschøn 2008: 117; R. R. Palmer, Joel Colton og Lloyd Kramer, A History of Europe in the Modern World, New York: McGraw-Hill, 2014: 724–733.

Kampen om krigsbyttet

De gamle osmanske provinsene skulle styres ut fra president Wilsons luftige idealistiske prinsipper om nasjonenes selvbestemmelsesrett, som hadde begynt å få gjennomslag i internasjonal politikk. Arabernes landområde utgjorde og skulle anerkjennes som en «uavhengig nasjon». Men araberne kunne ikke styre seg selv ennå. Stormaktene Storbritannia og Frankrike skulle få områdene som

Sykes–Picot-avtalen.

mandater, et litt penere ord for kolonier. Mandatene skulle formelt underlegges Folkeforbundet. Ønskene til innbyggerne som bodde i den arabiske verden, skulle være et «hovedhensyn».31

Flere arabiske delegasjoner var representert i Versailles. Den sunnimuslimske majoritetsbefolkningen var representert ved Husseins sønn, emir Feisal. I tråd med løftene i Hussein–McMahon-korrespondansen krevde han arabisk uavhen gighet for Stor-Syria og den vestlige arabiske provinsen Hijaz.32

Allerede i juni 1916 hadde Husseins beduinkrigere gjort opprør mot den osmanske regjeringen. Innen september var det meste av Hijaz tatt. I løpet av mars 1917 klarte britiske tropper, etter flere nederlag, å sikre seg provinsene Basra og Bagdad. Den britiske generalen Edmund Allenby sikret området vest for Jordan elven og inntok Jerusalem i desember 1917. De arabiske opprørsstyrkene, under ledelse av Feisal, dro nordover og inntok Damaskus 1. oktober 1918. Feisal og hans følgesvenner gikk øyeblikkelig i gang med å sette opp et arabisk styre i Damaskus. Alle de arabiske områdene i det tidligere osmanske riket var dermed erobret. Våpenhvile ble inngått 31. oktober 1918, da regjeringen i Istanbul overga seg betingelsesløst.33

I mai 1919 satte fredskonferansen i Versailles ned en kommisjon for å under søke hva slags løsning lokalbefolkningen i Midtøsten så for seg. Initiativet hadde kommet fra president Wilson, som stadig holdt fast ved at freden skulle bygge på løsninger basert på det berørte folkets godkjennelse. Storbritannia og Frankrike var imot undersøkelsen og ville heller ikke være med i noen kommisjon. Men Wilson ga seg ikke. I mai dro kommisjonen, bestående av to amerikanske menn, Henry King og Charles Crane, til Midtøsten. Der skulle de snakke med de lokale innbyggerne, og rapportere om hvilke forhåpninger araberne hadde.34

I august 1919 skrev King og Crane en rapport som de leverte til den ameri kanske delegasjonen i Versailles: Det var et sterkt ønske om full uavhengighet blant araberne i Midtøsten, kunne King og Crane melde. Deres anbefaling var derfor å innføre et midlertidig amerikansk eller britisk mandat for så å gi området Syria full uavhengighet etter en periode. Syria inkludert Palestina burde deretter

Khalidi 2004: 83–85; Cleveland 2004: 163–164; Yapp 1987: 322–327.

Yapp 1987: 322–323.

Cleveland 2004: 152–153, 160–161; Butenschøn 2008: 71–74, 109.

Eugene L. Rogan, «The Emergence of the Middle East into the Modern State System», i International Relations of the Middle East, red. Louise Fawcett, Oxford: Oxford University Press, 2009: 24, 27–28; Butenschøn 2008: 125–126; Khalidi 2004: 83; Yapp 1987: 322–323; Fromkin 2009: 394–397; Kattan 2009: 49–50; Morris 2001: 91.

bli etablert som et monarki med Feisal, Husseins sønn, som konge. I denne staten burde Libanon ha utstrakt selvstyre.35

Rapporten fra de to amerikanerne nådde aldri så langt som til forhandlings bordet i Versailles. Det finnes heller ingen grunn til å tro at britene og fransk mennene på noe tidspunkt tok innholdet inn over seg. Storbritannia og Frankrike var slett ikke interessert i å la seg diktere av den amerikanske delegasjonens funn. De var krigens vinnere og hadde helt andre planer for Midtøsten.36

Mye hadde også skjedd siden slutten av fredskonferansen i Versailles i juni 1919. Handlingsrommet for de to europeiske stormaktene var betydelig styrket siden krigens slutt. I det som skulle bli Sovjetunionen, hadde bolsjevikrevolu sjonen og den pågående borgerkrigen sørget for at russerne var opptatt av helt andre ting enn av å fremme territorielle krav i den arabiske verdenen. Britene, som under krigen hadde okkupert dagens Irak og Palestina, og som etter kri gen fremdeles sto med sine styrker der, hadde et langt bedre utgangspunkt for forhandlinger. Det var imidlertid også kommet noen nye skjær i sjøen for de to europeiske stormaktene.37

Emir Feisal, sharif Husseins karismatiske sønn og leder for den arabiske hæren, hadde i mellomtiden tatt saken i egne hender i Syria. Høsten 1918 inntok hans militære styrker Damaskus – som del av den avtalen faren hadde inngått med britene, heiste sharifen av Mekkas flagg og dannet en arabisk regjering. Feisal sammenkalte deretter representanter fra hele Syria til en kongress i Damaskus. 8. mars 1920 erklærte kongressforsamlingen Syria, som inkluderte Libanon, Pales tina og Transjordan, som uavhengig stat og utropte Feisal til konge av Syria.38

Noe slikt kunne ikke franske myndigheter tåle. De følte at deres maktgrunnlag i Midtøsten var blitt forrykket i britenes favør. Frankrike hadde ikke til hensikt å gi opp noen av områdene det hadde sikret seg. Britene ønsket på sin side for all del å unngå konflikt med sin stormaktsallierte og gjorde ingenting for å hjelpe

35 Rogan 2009: 27–28; Butenschøn 2008: 125–126; Khalidi 2004: 83; Yapp 1987: 322–323; Kattan 2009: 49–50; Morris 2001: 91; se Walid Khalidi, «The American King-Crane Commission of Inquiry, 1919» i From Haven to Conquest: Readings in Zionism and the Palestine Problem Until 1948, red. Walid Khalidi, Beirut: Institute for Palestine Studies, 1971: 213–218; James Gelvin, «The Ironic Legacy of the King-Crane Commission», i The Middle East and the United States: History, Politics, and Ideologies, red. David W. Lesch og Mark L. Haas, 31–35. London: Routledge, 2018.

Rogan 2009: 27–28; Khalidi 2004: 83; Yapp 1987: 322–323; Fromkin 2009: 394–397.

Yapp 1987: 286, 322–327; Fromkin 2009: 383–388, 435–437.

Rogan 2011: 176–178, 184–189; Cleveland 2004: 153, 161, 166–167; Yapp 1987: 322–327; Butenschøn 2008: 109; Fromkin 2009: 336–337, 437–438.

Feisal med å bli i Syria. 24. juli 1920 angrep franske styrker Feisals hær, okkuperte Damaskus og kastet Feisal ut av Syria.39

Men Feisal klarte seg bra. Etter et midlertidig eksil i Europa hadde britene en ny kongetrone klar til ham i et annet nyopprettet land i Midtøsten: Irak. Feisals bror, Abdullah, som hadde ledet en militær redningsekspedisjon for å få Feisal gjeninnsatt i Syria, fikk også – for å hindre at heller ikke han lagde bråk med franskmennene – nytt land av britene: Transjordan, som i 1949 skiftet navn til Jordan.40

Imidlertid viste det seg å være vanskelig for vinnerne av krigen å bli helt enige om hva som skulle gjøres med Midtøsten. På nytt samlet seierherrene seg for å diskutere framtiden, denne gangen i San Remo i Italia i april 1920. Denne gangen klarte Storbritannia og Frankrike å få de andre alliertes støtte til inn holdet av Sykes–Picot-avtalen. Midtøsten skulle deles i såkalte mandatområder. Frankrike ble tildelt mandatet for Syria og Libanon, mens britene fikk Irak og Palestina. I juli 1922 godkjente Folkeforbundet formelt beslutningene tatt i San Remo. Ifølge Folkeforbundet var mandatområdene «bebodd av mennesker som ennå ikke kunne stå alene i de krevende forholdene i den moderne verden». De måtte derfor plasseres under formynderskapet til de «langt framskredne landene». Mandatordningen til Folkeforbundet ville hjelpe dem slik at de «en gang i fram tiden kunne stå på egne ben».41

Folkeforbundet hadde med dette godtatt delingen som Storbritannia og Frank rike hadde foretatt for å sikre sine stormaktsinteresser. Britene hadde holdt sine løfter til franskmennene – og til jødene. Men løftene til araberne ble i stor grad brutt. Drømmen om en uavhengig arabisk stat lå i grus. For regionen skulle stor maktenes spill om Midtøsten ved begynnelsen av forrige århundre få katastrofale følger. Siden første verdenskrig har det vært kontinuerlig konflikt i området.42

39 Rogan 2011: 189–190; Cleveland 2004:166–167; Yapp 1987: 322–327; Fromkin 2009: 438–439; Peter Mansfield, The Ottoman Empire and its Successors, New York: St. Martin’s Press, 1973: 54.

40 Cleveland 2004: 166–168, 207–210, 213–215; Yapp 1987: 322–327, 330–331; Fromkin 2009: 441–444, 504–506, 510–514.

41 Cleveland 2004: 164, 172: «Mandates ‘were inhabited by peoples not yet able to stand by themselves under the strenuous conditions of the modern world’. They were therefore to be placed under the tutelage of the ‘advanced nations,’ which would assist them ‘until such time as they are able to stand alone’.»; David W. Lesch, Syria, Cambridge: Polity Press, 2019: 42.

42 Nils A. Butenschøn, «Irak-krig og Palestina-konflikt: Brennpunkter i et regionalt konfliktspill», i Spillet om Irak, red. Bjørn Erik Rasch, Janne Haaland Matlary og Per Kristen Mydske, 290–297, Oslo: Abstrakt, 2003; Butenschøn 2008: 86–98; Cleveland 2004: 163–164, 171–173; Khalidi 2004: 83–85.