Sosio (2021) utdrag by Cappelen Damm

Ola Gunhildrud Berta | Erik Dehle Anders Mølster Galaasen

Sosio Sosiologi og sosialantropologi vg2 | vg3

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-68721-2 1. utgave, 1. opplag, 2021 Omslagsfoto: ©Wayhome Studio - stock.adobe.com Forlagsredaktør: Inger Hilde Killerud / May Lånke Design og grafikk: Sissel Holt Boniface, Cappelen Damm AS Repro: Narayana Press, Danmark, 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. www.cappelendammundervisning.no sosio.cappelendamm.no

Forord Sosio er et læreverk for programfaget sosiologi og sosialantropologi i videregående skole. Læreverket er skrevet til læreplanen Kunnskapsløftet 2020 (fagfornyelsen). Sosio betyr «alt som gjelder samfunnet eller det sosiale liv». Tittelen på boka er altså både en forkortelse for navnet på faget og dekkende for det faget i bunn og grunn handler om: å studere sosial atferd og hvordan ulike samfunn fungerer. Til deg som er elev: Vi har prøvd å skrive så enkelt, presist og konkret som mulig. Målet har vært å skrive en bok som er enkel å forstå og lett å bruke på egen hånd. Vi tror derfor at boka kan egne seg godt når du skal forberede deg til timer, når du skal repetere noe, eller når du bare skal slå opp og lese kort om et begrep eller en detalj. Tenk derfor gjerne på Sosio som din egen lesebok i faget. Etter hvert kapittel følger repetisjonsspørsmål som kan hjelpe deg med å gjøre kunnskapen i kapittelet til din egen. Til deg som er lærer, ønsker vi å informere om at boka er tenkt som en første inngang til faget for elevene. Vi har derfor vektlagt en klar struktur, et presist språk og en lettfattelig framstilling av fagstoffet. Boka er samtidig oppdatert på nyere forskning og aktuelle debatter. Sosio har et nettsted for elever og lærere der du vil finne mer faglig teori og flere fordypningsoppgaver til alle kapitlene. En egen lærerdel inneholder forslag til årsplan, presentasjoner, undervisningsopplegg, prøver, vurderingskriterier, presentasjon av faglige teorier og annet nyttig stoff for læreren. Å lage en lærebok er et stort lagarbeid. Mange har bidratt. Blant andre har flere fagkonsulenter, lærerkonsulenter og elevkonsulenter kommet med konstruktive og verdifulle innspill. En spesiell takk går til sosialantropolog Monika G. Rosten og sosiolog Sigurd Eid Jacobsen (begge ved OsloMet – Storbyuniversitetet), faglærerne Lene Vea Knutsen ved Bjerke vgs. og Marit Frydenlund ved Blindern vgs., og elevene Emine og Anne fra Blindern vgs. og Eiril og Maria fra Lillestrøm vgs. En stor takk går også til alle i Cappelen Damm som har hjulpet til med layout, bilder, figurer, tabeller, ombrekking og korrektur. Til alle lærere og elever: Vi ønsker dere lykke til med alt faglig strev og moro. Måtte faget bidra til en dypere samfunnsforståelse og til nye ideer og tanker!

Hilsen forfatterne

Forord

Innhold

Samfunnsvitenskapelig metode og kildebruk

På lag med Jesus KAPITTEL 1 Velkommen til sosiologi og sosialantropologi!

Hva gjør en antropolog? På feltarbeid Fremmed, men kjent Hva forsker antropologer på? Hva gjør en sosiolog? Frihet og avhengighet Sosiologi og sosialantropologi er mer enn sunn fornuft O PP G AV E R

KAPITTEL 2 Samfunnsvitenskapelige tenkemåter Ulike typer samfunn Aktør og struktur Samfunnet nedenfra eller samfunnet ovenfra? Harmoni eller konflikt? Ulike former for makt Stabilitet eller endring? Ulike analysenivåer: mikro, meso og makro Holisme, kulturrelativisme og komparasjon som analytiske verktøy Atferd og handling Hvorfor handler vi som vi gjør? Hvordan kan du bruke teori? O PP G AV E R

KAPITTEL 3 Samfunnsvitenskapelige metoder Empiri og teori Problemstilling og hypotese Kvalitative og kvantitative metoder Ulike typer data Å analysere kvantitative data Å analysere kvalitative data Forskningsetikk O PP G AV E R

Sosio

13 _ 13 _ 14 15 _ 16 _ 17 _ 18 _ 20 21

23 _ 23 _ 24 _ 25 _ 26 _ 29 _ 31 _ 31 _ 33 _ 35 _ 36 _ 40 41

43 _ 43 _ 44 _ 44 _ 46 _ 49 51 _ 52 54

Sosialisering og medborgerskap

Uskrevne sosiale regler – er Norge spesielt strengt? KAPITTEL 4 Sosialisering

Hva er sosialisering? Verdier, normer og roller Innlæring av verdier og normer: internalisering Normbrudd: Vi bryter regler! Sanksjoner: Omgivelsene reagerer på vår atferd Primærgrupper og sekundærgrupper Primær- og sekundærsosialisering Familiens betydning Barnehagen og skolen Venner og gjengen: Konformitetspress Noen tendenser i dag O PP G AV E R

KAPITTEL 5 Sosiale roller Hva er en rolle? Fastsatte roller, men ulik rolleatferd Medfødte og ervervede roller Formelle og uformelle roller Krysspress og rollekonflikt Roller i stadig endring: Kjønnsroller som eksempel Teatermodellen: Livet er som på en scene! En metode for å studere normer og roller: Bruddeksperimenter Den sosialt konstruerte virkeligheten Konflikt eller harmoni? O PP G AV E R

61 _ 61 _ 63 _ 65 _ 66 _ 67 _ 68 _ 70 _ 70 _ 72 _ 74 _ 75 79

81 _ 81 _ 82 _ 83 _ 84 _ 84 _ 85 _ 86 _ 90 _ 91 _ 93 95

KAPITTEL 6 Medier, kommunikasjon og samhandling Hva er kommunikasjon? Sosialisering og digital samhandling Ungdom, skjermbruk og smarttelefon Massemedienes framvekst Internett og sosiale medier Digitalisering og personvern Hvordan påvirker medier samfunnet? Individualisert mediebruk O PP G AV E R

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet Hva er sosialt avvik? Ikke det samme som statistisk avvik Sosialt avvik er relativt, ikke fast bestemt Hvem bestemmer hva som er normalt og unormalt? Sosial kontroll Negativ sosial kontroll Avvik eller avviker? Hva blir oppfattet som avvik? Positivt og skapende avvik Kriminalitet Hvem havner på skråplanet? Er det individet eller samfunnet som har skylden? Hvorfor blir noen kriminelle gjengangere? Reaksjoner på kriminalitet Hvorfor straffer vi? Er straff hensiktsmessig? Kriminalitet i et harmoniperspektiv og et konfliktperspektiv Forebygging av kriminalitet og utenforskap O PP G AV E R

97 _ 97 _ 98 _ 99 _100 _ 101 _ 102 _ 103 _ 111 112

115 _ 115 _ 116 _ 116

Kulturforståelse og interkulturell kompetanse

Hvem skal arve hytta? KAPITTEL 8 Kultur – menneskelig og mangfoldig

Kultur er både iboende og tillært Kultur er både symbolsk og materielt Et norsk eksempel Er kultur evigvarende eller i endring? Så hva er egentlig kultur? Fornorskingspolitikken mot samene Kulturmøter og kulturelle grenser Kultur til ettertanke O PP G AV E R

KAPITTEL 9 Religion og kulturelt mangfold

_ 117 _ 118 _ 120 _ 121 _ 122 _ 123 _ 125 _ 126

Hva er religion? Mangfold og identitet Religion som samholdsskapende Religion som konfliktskapende Sekularisering i dag? Religiøsitet i Norge i dag Liberalisering Diskriminering og utenforskap Det liberale dilemmaet

_ 127 _ 128 _ 131 _ 132 _ 133

O PP G AV E R

_ 134 _ 135 136

KAPITTEL 10 Slektskap og familie i ulike kulturer Ulike typer slektskap Arv Adopsjon og slektskaping Slektskap og politikk Slektskapets utvikling i Norge O PP G AV E R

140

143 _ 143 _ 144 _ 146 _ 147 _ 150 _ 152 _ 154 _ 156 158

161 _ 161 _ 162 _ 163 _ 164 _ 166 _ 168 _ 170 _ 171 _ 173 174

177 _ 177 _180 _ 181 _ 185 _ 186 188

Innhold

Arbeid, fordeling og bærekraft

Kan alle bli med? KAPITTEL 11 Livsformer og økologisk tilpasning

Bærekraft og naturens bæreevne Jakt og sanking Hagebruk Pastoralisme Kombinasjon av ulike livsformer: Et samisk eksempel fra Porsanger Intensivjordbruk Industrisamfunnet Etter industrisamfunnet Penger i samfunn uten kapitalisme Arbeidsdeling O PP G AV E R

KAPITTEL 12 Arbeid og velferd Hva er arbeid? Hvorfor jobber vi? Hvordan skal arbeidet organiseres? Arbeidets samfunnsmessige funksjoner Forskjeller og konflikter i arbeidslivet Utenfor arbeidslivet O PP G AV E R

KAPITTEL 13 Fordeling av goder i samfunnet Konkurranse om knappe goder Arv og gaver Marked eller regulering? Omfordeling – skatt og velferd Utdanning, helse og omsorg Politiske ideologiers syn på fordelingsspørsmål Sjanselikhet eller resultatlikhet Likestilling og inkludering Hvem har makt over fordelingsprosessene? Hva er en rettferdig fordeling? O PP G AV E R

Sosio

KAPITTEL 14 Sosial ulikhet 192

195 _ 195 _ 197 _ 198 _ 199

Sosial bakgrunn Sosial lagdeling Sosial klasse Er sosial ulikhet uunngåelig, og bare negativt? Sosial mobilitet i ulike samfunn og kulturer Sosial reproduksjon Kulturell kapital Sosial ulikhet i Norge i dag Fattigdom i Norge Er stor ulikhet skadelig for samfunnet? O PP G AV E R

_200 _ 201 _203 _204 _207 _208 210

213 _ 213 _ 217 _ 221 _223 _226 _230 234

237 _ 237 _239 _240 _ 241 _242 _242 _244 _246 _247 _248 249

KAPITTEL 15 Internasjonal økonomi, arbeidsdeling og bærekraft Det store dilemmaet Handel før og nå Internasjonal arbeidsdeling Hva bestemmer arbeidsdelingen mellom land? Økt handel og nyliberalisme Endringer i teknologi, produksjon og kompetanse Dominerende stater i verdensøkonomien: USA og Kina Transnasjonale selskaper Én kapitalistisk verdensorden Mye går bra, men den sosiale ulikheten er høy Fattige land og fattige grupper i rike land Er det noen vei ut av fattigdommen? Transnasjonale selskaper, sweat shops og bærekraft Arbeidsmigrasjon Splittet befolkning mellom «anywheres» og «somewheres» Svekket demokrati Klimagassutslipp og tap av natur Hvordan kan vi løse problemene? O PP G AV E R

251 _ 251 _ 253 _ 253 _ 255 _ 257 _ 261 _ 261 _264 _265 _267 268

271 _ 272 _ 273 _ 273 _ 274 _ 277 _278 _278 _279 _280 _ 281 _282 _284 _ 285 _286 _287 _288 _289 _290 292

SKRIVEKURS Å skrive i sosiologi og sosialantropologi

_294

Begrepsforklaringer Register Bildeliste

_298 _302 _304

Kapitler og kompetansemål KAPITTEL

10 11 12 13 14 15

finne og vurdere informasjon for å analysere faglige spørsmål og problemstillinger

vurdere samfunnsvitenskapelige teorier, metoder og tenkemåter, og bruke disse for å utforske sosiale og kulturelle fenomener og gjennomføre samfunnsfaglige undersøkelser

Kjerneelement: Samfunnsvitenskapelig metode og kildebruk X

Kjerneelement: Sosialisering og medborgerskap gjøre rede for og reflektere over sosialisering som en livslang prosess drøfte årsaker til sosiale avvik og reflektere over og vurdere individuelle og kollektive reaksjoner

drøfte hvordan medier, kommunikasjon og samhandling endrer seg i takt med utvikling av ny teknologi

reflektere over årsaker til marginalisering i samfunnet og utforske og vurdere tiltak som kan motvirke utenforskap og fremme inkludering

Kjerneelement: Kulturforståelse og interkulturell kompetanse drøfte ulike oppfatninger av begrepet kultur, og sammenligne kulturfenomener innad i og mellom kulturer

analysere hvordan kulturer er stabile og i endring, og drøfte utfordringer og muligheter som følger av kulturelt mangfold

utforske og reflektere over mangfold og variasjoner i ulike urfolks kulturer og samfunnsliv

drøfte betydningen av kulturforståelse og interkulturell kompetanse i et demokratisk og mangfoldig samfunn

Kjerneelement: Sosiale strukturer, aktører og handling gjøre rede for ulike former for makt og vurdere hvordan utøvelse av makt påvirker aktører, strukturer og handlinger

bruke teorier om lagdeling og klasser for å drøfte sosial ulikhet gjøre rede for forutsetninger for sosial mobilitet og drøfte konsekvenser av høy og lav sosial mobilitet i ulike samfunn og kulturer

drøfte konsekvenser av ulik organisering av arbeid og vurdere betydningen av arbeid og produksjon for individ og samfunn vurdere ulike former for arbeidsdeling og drøfte sammenhenger mellom teknologi, produksjon og samfunnsendringer

X X

vurdere hvordan politiske ideologier behandler makt- og fordelings spørsmål, og drøfte oppfatninger av rettferdighet og fordeling drøfte sammenhenger mellom sosiale prosesser og sosial ulikhet på individ- og samfunnsnivå, og muligheter for å skape bærekraftige samfunn

X X

Innhold

Orden i mylderet: Hvordan lever mennesker sammen, for eksempel i millionbyer som Beijing?

Sosio

DEL

Samfunnsvitenskapelig metode og kildebruk Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

ɖ finne og vurdere informasjon for å analysere faglige spørsmål og problemstillinger

ɖ vurdere samfunnsvitenskapelige teorier og metoder, og tenkemåter, og bruke disse for å utforske sosiale og kulturelle fenomener og gjennomføre samfunnsfaglige undersøkelser

ɖ gjøre rede for ulike former for makt og vurdere hvordan utøvelse av makt påvirker aktører, strukturer og handlinger

Forord

På lag med Jesus Sosialantropologen Tone Høgblad har levd tett på en gruppe norske pinsekristne i Oslo tidlig og sent i lengre tid. Hun ville finne ut av hvordan det er å drive kirke og misjonering i Norge, der alle har hørt om Jesus Kristus, men stadig færre er interessert i det kristne budskapet. Høgblad var med på gudstjenester, kirkemøter, misjonering, spillkvelder og andre sosiale aktiviteter. Denne forskningsmetoden kalles feltarbeid. Høgblad opplevde hvordan religiøse verdier kan komme i konflikt med sentrale verdier i det norske samfunnet, særlig når det gjelder seksualitet og familiespørsmål. Å leve sammen uten å være gift går for eksempel imot det de pinsekristne står for, mens det i stor grad er akseptert ellers i samfunnet vårt. Er det da viktigst å være tro mot det kristne budskapet eller å passe inn i det norske samfunnet? Dette dilemmaet diskuteres stadig i det pinsekristne miljøet. Sosialantropologer er opptatt av menneskers hverdagsliv. Derfor var Høgblad med på alle typer aktiviteter som menneskene hun fulgte, drev med i dagliglivet. Tro og religiøsitet er nemlig ikke bare noe som skjer i kirken, men vil også påvirke og bli påvirket av hverdagslivet til den troende.

TENK DEG OM

Selv om den norske befolkningen generelt blir mindre troende, vokser de norske pinsekirkene stadig. Basert på egne observasjoner, intervjuer og en aktiv deltakelse i pinsebevegelsen viser Høgblad hvordan pinsekristne har erfart at Jesus deles best i hippe, populærkulturelle og trygge fellesskap. Dette har vært viktig for bevegelsens suksess.

På nettsidene finner du en læringssti om denne forskningen.

1 Kan du gi eksempler på noen miljøer i nærheten av der du bor, som virker fremmede for deg? 2 Har du noen fordommer mot dette miljøet som kanskje vil påvirke måten du ser miljøet på? Hva vil du gjøre for å være så nøytral som mulig hvis du skal undersøke miljøet? 3 Lag en liste på tre til fem spørsmål eller temaer som du ville ønske å få svar på gjennom å følge miljøet over lang tid. KILDE − Høgblad, Tone (2015). «Jesus står, selv om Dovre faller.» En etnografi om kristnes erfaringer av hverdagsguddommelighet i en norsk by. Oslo: Universitetet i Oslo.

Sosio

Bruktmarked i Filadelfiakirkens bakgård.

Elise serverer kaffe etter gudstjeneste.

Lovsang under gudstjenesten. Forord

Sosio

Det er gode grunner til at fagene sosiologi og sosialantropologi er slått sammen til ett fag i videregående skole. De er nemlig ganske like hverandre.

KAPITTEL KAPITTEL 11

Velkommen til sosiologi og sosialantropologi! Tradisjonelt var det riktignok forskjeller mellom fagene. Der antropologen tidligere studerte teknologisk enkle samfunn langt borte, studerte sosiologen i stedet det industrialiserte samfunnet her hjemme, og der antropologen var opptatt av små lokalsamfunn, tok sosiologen for. seg større samfunnssystemer. Noen forskjeller er det fremdeles mellom fagene. I sosiologi bruker man for eksempel mer kvantitativ metode enn i sosialantropologi, det vil si mer bruk av tall, spørreundersøkelser og statistikk. Det er fordi sosiologer oftere enn antropologer forsøker å beskrive tendenser som gjelder for flere mennesker, for eksempel hele befolkningen i et land. I dag er det likevel mye mer som samler enn skiller fagene. Sosiologer og antropologer leser mye av den samme forskningslitteraturen. De er opptatt av samme emne: de sosiale relasjonene i et samfunn. Målet for begge fagene er å forstå samfunnet. Både sosialantropologien og sosiologien kommer i berøring med andre fag, for eksempel økonomi, juss, historie, statsvitenskap, psykologi og biologi. Det er ikke så rart, siden fagene er opptatt av samfunn og dermed alt som er menneskeskapt. Selv om sosialantropologi og sosiologi har mye til felles, er det også mye som skiller dem. Vi skal gå litt nærmere inn i hvert av fagene for å forstå hva antropologer og sosiologer egentlig driver med. Først sosialantropologi.

Hva gjør en antropolog? To antropologer reiser ut for å forske omtrent samtidig. Den ene klatrer om bord i et fly på Gardermoen, i ferd med å begynne på en 36 timer lang flytur til en stille havsøy nær ekvator. Den andre stiger om bord på en buss på Oslo bussterminal for å ta bussen to timer sørover til hjembyen sin.

Fatland er forfatter og H Erika utdannet sosialantropolog. Her gjør hun research til reiseboka Høyt i Øvre Mustang, Nepal.

Den første antropologen vet lite om hva som er i vente. Det kan være nær sagt hva som helst. En så lang reise er nødt til å by på noe nytt og ukjent. Driver de med magi eller trolldomsutdrivelse? Finnes det noen spennende og uforståelige ritualer der? Hvordan ser hverdagen ut? Den andre antropologen er spent, men på en annen måte. Både hjembyen og innbyggerne er nokså velkjente etter at hun har levd mesteparten av livet der. Sant nok skal denne antropologen, som ikke er religiøs selv, studere en kristen menighet, men «alle» vet jo hva kristendom er. Hvordan skal man klare å undersøke det kjente med et kritisk blikk?

KAPITTEL 1 Velkommen til sosiologi og sosialantropologi!

Det skulle snart vise seg at begge disse antropologene møtte noen sosiale virkeligheter de ikke var forberedt på. Selv om den første antropologen reiste langt av gårde, virket samfunnet der på mange måter velkjent. Ikke bare var menneskene der protestantiske kristne, det var også mye som lignet på janteloven, og de var utrolig opptatt av dugnad. Samfunnet minnet nærmest om et lite stykke Norge på en stillehavsøy. Den andre antropologen, som jo bare tok en buss til hjembyen sin, møtte ting vi ikke vanligvis assosierer med Norge. Sant nok var de kristne, disse menneskene denne antropologen studerte, men de tilhørte ikke Den norske kirke. I tillegg hadde de enkelte verdier og praksiser som avviker fra det vi kan kalle typisk norsk. Blant disse kan vi nevne en idé om at mannen er overhodet i familien, helbredelse ved bønn og demonutdrivelse. Den i utgangspunktet velkjente hjembyen viste seg med andre ord å kaste et nytt og overraskende lys over et sted antropologen tidligere hadde tatt for gitt.

På feltarbeid Antropologer er opptatt av å gi et detaljert bilde av livet slik det leves hos de menneskene de studerer. Derfor står forholdet mellom mennesker i sentrum. Dette utgjør en viktig del av det vi kaller kultur. Et av de store spørsmålene antropologien jobber med, er egentlig: «Hva vil det si å være menneske?» Antropologer knytter dette spørsmålet til et spesifikt sted. For eksempel: «Hva vil det si å være menneske i en norsk sørlandsby?» Antropologisk forskning er med andre ord knyttet til spesifikke steder, og antropologer gjør det vi kaller feltarbeid når de forsker. Det vil si at de reiser til et bestemt sted for å undersøke det sosiale livet slik det leves akkurat der, «i felten». Det er gjennom feltarbeidet antropologen får svar på de problemstillingene hun har laget seg på forhånd. Mange ser for seg at antropologer reiser langt av gårde, til fjerne og eksotiske steder. Det er ikke nødvendigvis tifellet. Antropologer kan vel så gjerne gjøre feltarbeid på det stedet de har vokst opp, eller der de bor. Det spiller ingen rolle hvor man velger å gjøre feltarbeid, så lenge det finnes mennesker der å forske på, enten det er i en norsk by eller på en stillehavsøy. Uansett hvor feltarbeidet finner sted, gjør antropologisk kunnskap oss i stand til å se vårt eget samfunn med nye øyne. Ved å lese antropologi vil du for eksempel oppdage at mye av det du tar for gitt i dagliglivet ditt, kunne sett helt annerledes ut enn det gjør. Det er med andre ord slik at mye av det vi tenker på som «naturlig», slettes ikke behøver å være det. I stedet viser antropologien oss at vår forståelse av hva som er naturlig, ofte er gjennomført «kulturlig», altså kulturelt bestemt.

Sosio

E Dugnad er ikke bare «typisk norsk». Bildet viser dugnad på Marshalløyene, hvor en ny skolehage blir innviet. Skolebarna skal dyrke grønnsaker som et alternativ til usunn, importert mat.

For oss i Norge oppleves det for eksempel naturlig at vi er like mye i slekt med vår fars søsters barn som med vår fars brors barn. Men slik er det ikke alle steder, og det kan blant annet få følger for hvem det er greit å gifte seg med, som vi skal se i kapittel 10.

Fremmed, men kjent Et viktig prinsipp for antropologer er at de ønsker å gjøre det fremmede kjent og det kjente fremmed. Det betyr at uansett hvor antropologen reiser, og uansett hvor fremmed den sosiale verdenen virker ved første øyekast, er målet å gjøre den kulturelle virkeligheten forståelig. Det vil si at man må gjøre det som virker fremmed, til noe kjent. For å klare det er det viktig for antropologer å forstå en kultur på denne kulturens egne premisser. Dette er det som kalles kulturrelativisme. Ved å lære om antropologi kan du bli oppmerksom på at mye av det du tenker på som naturlig, bare virker sånn på grunn av en etnosentrisk virkelighetsoppfatning. Etnosentrisme betyr at man ser verden fra et bestemt kulturelt ståsted. Din egen

KAPITTEL 1 Velkommen til sosiologi og sosialantropologi!

kulturelle bakgrunn farger altså din forståelse av verden. Etnosentrisme er sånn sett en motsetning til kulturrelativisme. Det er derfor viktig for antropologer at de er klar over sitt eget etnosentriske ståsted når de søker å forstå en kulturell virkelighet. Det er vanskelig å legge sin egen etnosentriske virkelighetsoppfatning fullstendig fra seg, men det er veldig viktig å prøve. Slik vi har sett i eksempelet med de to antropologene, kan antropologien også lære oss at vi ikke nødvendigvis behøver å reise langt for å oppleve noe som er oss fullstendig fremmed. Samtidig kan vi reise veldig langt for likevel å møte noe som er kjent. Vi må ikke reise til Stillehavet for å oppleve demonutdrivelse og helbredelse ved bønn. Noen ganger holder det å ta en ekstra titt på det som foregår utenfor stuevinduet ditt. Hvis vi derimot reiser hele veien til Stillehavet, kan vi oppleve at ting vi tenker på som særnorske, som janteloven og dugnadsånd, er vel så utpreget der som her. Vi er alle mennesker, tross alt. Søken etter å gjøre det fremmede kjent og det kjente fremmed betyr at nysgjerrighet og undring er grunnleggende drivkrefter for sosialantropologer. Den kjente norske sosialantropologen Fredrik Barth (1928–2016) hadde nettopp undring som sitt faglige ideal (Eriksen, 2013). Barth mente at undring er viktig både fordi det gjør oss mennesker mer åpne for å bli kjent med annerledeshet, og fordi det setter oss i stand til å tenke annerledes om det vi i utgangspunktet kjenner godt.

Hva forsker antropologer på? Antropologer forsker på nær sagt hva som helst som har med menneskelige forhold og kultur å gjøre. Etnisitet, religion, verdensbilder, økonomisk liv, politikk, arbeid og slektskap er alle sentrale temaer i antropologien. Selv om ulike antropologer jobber med ulike temaer, har alle noen ting til felles. Antropologer er ute etter å studere forholdet mellom mennesker. Når antropologer studerer økonomisk liv, er de opptatt av å finne ut av hvordan økonomien påvirker sosiale relasjoner, og hvordan sosiale relasjoner påvirker økonomien. Det er for eksempel et kjent fenomen blant butikkeiere på mange ulike stillehavsøyer at det kan være vanskelig å få butikken til å lønne seg. Dette skjer til tross for at varene de selger, er sterkt ettertraktet. Hvordan kan det ha seg? Ofte har dette med butikkeiernes familierelasjoner å gjøre. Det er en utbredt kulturell norm på stillehavsøyer at man deler de ressursene man har, med familie og slekt. Det betyr også at mange familiemedlemmer forventer å få varer gratis. Butikkeierne står derfor overfor et vanskelig dilemma. Skal de overholde de kulturelle normene som forteller dem at de skal dele butikkvarene sine med familiemedlemmer, og dermed risikere konkurs? Eller skal de redde butikken ved å bryte de kulturelle normene og dermed risikere å bli frosset ut av samfunnet? Dette er et vanskelig valg og et dilemma som sier oss noe om hva det vil si å være menneske på en stillehavsøy.

Sosio

E Fredrik Barth

Hva gjør en sosiolog? Når du jobber med sosiologifaget, blir du opptatt av å finne de sosiale mønstrene i samfunnet. Sånn sett kan du som sosiologspire sammenlignes med en spion. Oppgaven til en spion – og til en sosiolog – er å avsløre hvordan noe egentlig henger sammen. Det dreier seg om å observere andres handlinger og å gi en så nøyaktig beskrivelse av dem som mulig. Du kommer til å finne ut at ting ikke alltid er slik de synes å være. Det er så å si sosiologiens første lærdom. Sosiologi som avsløring finnes det mange eksempler på. Ett er om giftermål. I Norge og andre vestlige land går man ut fra at to personer gifter seg fordi de har sterke følelser for hverandre. Følelsene binder dem sammen. Det kan nok være sånn. Men hvor kommer de følelsene fra? Mange vil si at kjærligheten er blind, og at den slår ned tilfeldig. Kjærligheten blir betraktet som et romantisk mysterium. Men så snart sosiologene begynner å undersøke hvem det er som gifter seg med hverandre, finner de klare mønstre. Kjærligheten slår ikke ned helt tilfeldig, den synes snarere å være styrt i bestemte retninger avhengig av sosial bakgrunn, klasse, inntekt, utdanning, etnisitet og religion. Vi forelsker oss ofte i noen som er like oss selv, og gifter oss derfor oftest med noen fra samme sosiale sjikt eller statusnivå. Når sosial bakgrunn til og med viser seg å påvirke våre kjærestevalg, må vi kunne hevde at den har stor betydning for livet vårt.

Sosiologi som avsløring: Hva bestemmer hvem vi gifter oss med? Og det komfortable hotellrommet – hvor praktisk er det for dem som rydder der?

Ta et annet eksempel, fra hotellverdenen: Mens romfasilitetene stadig blir bedre, noe som er bra for gjestene, får renholderne det stadig tøffere. Madrassene har blitt så tunge å løfte og håndklærne så mange å vaske at renholderne sliter seg ut. De pådrar seg fysiske belastningsskader og blir sykmeldt. Dette kan man se på som en uforutsett, eller i det minste oversett, konsekvens av å gi mer luksus til gjestene. Konsekvensen blir at de sosiale skjevhetene i samfunnet øker – mer luksus til noen, mer slit for andre.

KAPITTEL 1 Velkommen til sosiologi og sosialantropologi!

Det er også andre måter å bedrive avslørende sosiologi på, men dette får holde som eksempler foreløpig. De viser at sosiologi er et sannhetssøkende fag. Vi kan si at sosiologer bruker ulike strategier og metoder for å finne ut sannheten om den sosiale virkeligheten de studerer. Dette bringer oss over til et annet viktig poeng for mange sosiologer. Det er å analysere samfunnet for så å komme med løsninger til å forbedre det. Sosiologer vokter seg for å moralisere for mye. Samtidig er det riktig å si at mange sosiologer har vært spesielt opptatt av å påpeke ulike skyggesider i samfunnet. De har vært opptatt av å vise hva som ikke har fungert godt nok, i et forsøk på å skape debatt og sosiale forandringer. Målet om at sosiologi skal føre til framskritt, har vært en del av faget siden det ble til på 1800-tallet. To av grunnleggerne av faget, Auguste Comte (1798–1857) og Karl Marx (1818–1883), mente begge at det ikke var nok bare å analysere sosiale strukturer. Forskningen skulle også ha praktiske konsekvenser. Som Marx uttrykte det: «Filosofene har bare tolket verden på forskjellige måter. Poenget er imidlertid å forandre den.» Kanskje er det du som klarer å finne svar på noen samfunns problemer? Det kan hende dersom du blir skikkelig god i sosiologi.

Frihet og avhengighet Når du nå skal gi deg i kast med sosiologi og sosialantropologi, er det ett begrepspar som vil være nyttig fra første stund: frihet og avhengighet. Du kan spørre: Hva er individuelt og opp til hver enkelt person, og hva er bestemt av andre? Dette er sentrale spørsmål i sosiologien. Vi kan nemlig si at alt sosialt liv foregår i spennet mellom ytterpunktene absolutt frihet og total avhengighet. Totalt avhengig er et spedbarn som må ha omsorgspersoner rundt seg for å overleve. Absolutt fritt er et menneske strengt tatt aldri. Vi velger jo verken familie, oppvekst, nabolag, nasjon eller økonomisk system å leve i, for bare å nevne noe. Likevel snakkes det gjerne om at vi selv er ansvarlige for livet vi får. Mange deler det synspunktet fordi vi ofte kan kontrollere våre handlinger og bestemme utfallet av dem. Det er dessuten slik at verken familie, slekt eller klasse definerer hvem enkeltindividet er eller blir. Vi har juridisk sett like individuelle rettigheter, i hvert fall i Norge. Den enkelte behøver imidlertid ikke å føle seg så innmari fri. Tenk for eksempel på inntak til høyere studier. Noen vil kanskje hevde at de som ikke kommer inn på ønsket studieretning, bare kan skylde på seg selv. Hadde de bare jobbet hardere på videregående skole, så hadde de fått gode karakterer og kommet inn. Men hva om

Sosio

E Født fri? Et spedbarn er totalt avhengig av omsorgspersoner for å overleve.

mange av dem faktisk var flittige på skolen og i tillegg fikk gode resultater? Sterk konkurranse om få studieplasser får de uansett ikke gjort noe med. Det finnes mange tilsvarende situasjoner i livet vårt hvor handlefriheten vår er begrenset av forhold vi ikke rår over. Å forstå at ditt eget liv har sammenheng med det mange andre gjør, er hva sosiologi i bunn og grunn handler om. De rundt oss påvirker ikke bare hva vi gjør, de påvirker til og med hvem vi blir. Vi får altså vår identitet i samspill med andre. I faget kommer du til å lære om hvordan det skjer. Men du kommer også til å lære mye om det motsatte, altså om hvordan individer tenker nytt og begynner å forandre samfunnet. Siden alle samfunn er blitt laget av mennesker, så følger det at de også kan forandres av mennesker.

KAPITTEL 1 Velkommen til sosiologi og sosialantropologi!

De fleste mennesker oppfører seg normalt eller som forventet overfor hverandre. Men av og til bryter noen med forventningene og overskrider grensene for akseptabel atferd. Plutselig bruker den godt likte fotballtreneren blind vold og slår ned en 15-åring på motstanderlaget. I et annet tilfelle blir den intelligente skoleeleven alle tror skal bli noe stort, avslørt idet han skal sniffe en stripe kokain. I et tredje tilfelle viser det seg at den vellykkede forretningsmannen i årevis har drevet med skattefusk. Alle disse tre tilfellene kan kalles sosiale avvik, for de bryter med flertallets handlinger og holdninger. De er alle eksempler på normbrudd.

KAPITTEL KAPITTEL 71

Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

Hva er det som fører til avvik som dette? I kapittelet skal vi forsøke å gi deg svar. Vi skal forklare hva avvikende handlinger er, og gi grunner til at noen faller utenfor fellesskapet og blir sett på som avvikere. Spesielt skal vi prøve å finne svar på hvorfor noen begår kriminelle handlinger. Alle har jo en gang vært uskyldige smårollinger som barn. Hvordan kan noen av oss til slutt ende opp på siden av samfunnet og havne i fengsel? Hva har da skjedd på veien? Vi skal også undersøke hvordan samfunnet reagerer på avvikende atferd, og diskutere disse reaksjonene. Er de hensiktsmessige eller ikke? Tjener de bare noen bestemte grupper i samfunnet, eller er reaksjonene nyttige for fellesskapet totalt sett? Til slutt skal vi se på hva som kan motvirke utenforskap og fremme inkludering.

Hva er sosialt avvik? Sosialt avvik er brudd på etablerte og allment aksepterte normer. Det kan være alt fra mindre alvorlige brudd som å prompe med vilje i klasserommet til alvorlige brudd som fysisk voldsbruk. Så lenge de fleste verken promper i klasserommet eller mishandler andre, blir handlingene regnet som sosiale avvik.

fingeren er H Åetvise normbrudd.

Avvikene kan være formelle eller uformelle. Mindre normbrudd er som regel uformelle, knyttet til uskrevne regler, som det nevnte eksempelet med å prompe i klasserommet. Selv om det ikke står skrevet i noen regelbok, er de aller fleste enige om at det er upassende. Mer alvorlige normbrudd er motsatt oftest formelle, knyttet til skrevne regler og lover. Men det er ikke alltid slik at formelle normbrudd er mer alvorlige enn uformelle. De fleste vil for eksempel si at det er verre å prøve å forføre kjæresten til sin beste venn (uformelt normbrudd) enn å sykle på rødt lys (formelt normbrudd).

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

115

Et sosialt avvik som blir oppdaget, fører til reaksjoner fra de andre i omgivelsene. Reaksjonene vil variere mye fra situasjon til situasjon, men generelt kan vi si at jo alvorligere avviket regnes som, desto hardere blir straffen fra de andre. I det første eksempelet vårt ovenfor blir forskjellen tydelig: Mens prompingen sannsynligvis bare vil bli møtt med latter og hvisking, kan fysisk voldsbruk, om den er alvorlig, bli straffet med frihetsberøvelse og fengsel. Vi skal straks se at definisjonen av sosialt avvik kan problematiseres, men vi kan i det minste allerede nå fastslå følgende: Sosialt avvik er handlinger som er i strid med rådende og allment aksepterte normer i et samfunn. Samfunnet vil derfor reagere på handlingene om de oppdager dem.

Ikke det samme som statistisk avvik For at noe skal kunne kalles et sosialt avvik, må altså normer brytes. Sosialt avvik er derfor ikke det samme som statistisk avvik. At det eksempelvis er flere heterofile enn homofile i et samfunn, betyr i utgangspunktet bare at heterofile statistisk sett utgjør en majoritet, mens homofile utgjør en minoritet, ikke at mindretallet utgjør et sosialt avvik. Homofil praksis ble riktignok regnet som sosialt avvik tidligere i Norge. Det ble sett på som umoralsk, nedbrytende og samfunnsskadelig og var derfor etter norsk lov forbudt. Forbudet ble opphevet i 1972, men også lenge etter det ble homofili sett på av mange som sosialt uakseptabelt. Slik er det ikke lenger. Riktignok kan visse miljøer fortsatt regne homofili som avvik, men generelt har motforestillingene blitt betydelig svakere. Det er fordi synet på kjønn og seksualitet har endret seg. Synet på kjønn og seksuell legning varierer for øvrig fra kultur til kultur. I vestlige land er homofili mer eller mindre akseptert, mens i mange andre land er homofili fortsatt betraktet som et sosialt avvik og ikke bare som et ubetydelig statistisk avvik.

Sosialt avvik er relativt, ikke fast bestemt Forståelsen av hva som er «normal atferd», vil variere med tid og sted, fra kultur til kultur og fra gruppe til gruppe. Synet på seksualitet illustrerer dette. Vi har allerede nevnt endringen i Norge, men poenget blir enda tydeligere om vi trekker opp en lengre historisk tidslinje: I antikkens Hellas på 400-tallet f.Kr. var homofili akseptert, i middelalderen fordømt som unormalt og fordervet, og i dag på nytt akseptert, i alle fall i de sekulariserte vestlige landene. Tidene skifter, den menneskelige tenkemåten likeså. Kan vi på den andre siden komme på noen handlinger som alltid og i enhver sammenheng har blitt betraktet som avvikende? Kanskje. Vi kan eksempelvis hevde at overlagt drap er og blir et sosialt avvik i alle sammenhenger. Det høres rimelig ut. Alle samfunn fordømmer drap. Men ved nærmere ettertanke er det ikke sikkert at dette stemmer. Selv overlagt drap har nemlig blitt anerkjent i ulike konfliktsituasjoner.

116

Sosio

E Synet på seksualitet har endret seg, men først etter langvarig kamp. Her feires Gay Pride i Amsterdam i 2014.

Hvite rasister begikk for eksempel drap på fargede i de amerikanske sørstatene i etterkrigstiden uten at det ble fordømt eller slått ned på av majoritetssamfunnet. Det er derfor ikke sikkert at overlagt drap heller kan ses på som et absolutt sosialt avvik. Hva som defineres som avvik, kan ellers variere mye i ulike samfunn og grupper. I skolen vil for eksempel fusk på prøver være brudd på reglementet og føre til negative reaksjoner fra lærer og ledelse, mens det i visse skoletrøtte kameratgjenger kan føre til aksept og høyere status. Avvikende atferd i ett perspektiv kan altså bli vurdert som helt normal atferd i et annet.

Hvem bestemmer hva som er normalt og unormalt? Siden avvik i utgangspunktet er et relativt fenomen, vil ingen handlinger i seg selv være avvikende. Sosialt avvikende blir de først når omgivelsene reagerer på handlingene og finner dem uakseptable. Om en handling er kjent og ingen reagerer, eksisterer det heller ikke noe sosialt avvik. Et avvik kan derfor sies å være et resultat av definisjonsmakten til visse personer, grupper eller kulturer, det vil si deres evne til å bestemme hva som er normal og ønskelig atferd, versus hva som er unormal og lite ønskelig. Denne definisjonsmakten kommer ikke av seg selv. I alle samfunn vil det være personer og grupper med motstridende interesser og verdisyn som kjemper om retten til å definere det normale. Kvinnesakskampen på 1900-tallet kan illustrere dette. En av de mest sentrale kampsakene gjaldt spørsmålet om kvinners rett til

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

117

selvbestemt abort. Den gjeldende loven sa at kvinner selv ikke kunne ta avgjørelsen om et svangerskapsavbrudd. De måtte eventuelt søke en legenemnd om det, og så var det opp til den å avgjøre om abort kunne foretas eller ikke. Debatten var hard og langvarig mellom dem som var imot abort og for en fortsatt streng lovgivning, og dem som ville ha en lov som ga kvinner større mulighet til å bestemme over sin egen kropp. Til slutt vant kvinnesaksgruppene fram med sitt syn. Myndighetene anerkjente kvinners rett til å bestemme over sitt eget liv og innførte en ny lov om abort i 1978. Loven ga kvinner rett til selvbestemt abort før tolvte uke i svangerskapet. Lovendringen innebar at abort ble omdefinert som noe unormalt til normalt. Vi kan dermed si at kvinnesaksforkjemperne vant definisjonskampen om det normale. Om vi vektlegger at sosialt avvik er et relativt fenomen, avhengig av tid og sted og øyet som ser, kan vi trekke følgende lærdommer: • Det som betraktes som «normalt», er en sosial konstruksjon. Normer som sier noe om hva som er normalt, blir utviklet og formet av mennesker i sosiale fellesskap. • Det som betraktes som «normalt», vil variere med tiden. En handling som før var forbudt, kan bli tillatt – eller motsatt. • Det som betraktes som «normalt», kan variere fra sted til sted. Handlinger som er tillatt i ett samfunn eller en gruppe, kan være alvorlige overtredelser i et annet samfunn eller i en annen gruppe. • Grupper med ulike interesser og meninger ofte kjemper om å få definere hva som er normalt og unormalt.

Sosial kontroll Vi skal straks ta for oss mer om sosialt avvik. Men la oss først snu på det og spørre: Hva er det i første omgang som holder storsamfunnet sammen og gjør menneskene til stort sett lovlydige borgere som følger «normalen»? Det norske samfunnet, for eksempel, er jo temmelig velordnet og med relativt lite kriminalitet og konflikt. Hva er det som gjør det sånn? Blant de aller viktigste årsakene peker samfunnsviterne på vellykket sosial kontroll. Med sosial kontroll menes regulering og styring av samfunnsmedlemmene slik at de følger normene for akseptert atferd. Både individer og fellesskap utøver kontroll. Den sosiale kontrollen utøves på to måter: gjennom sosialisering og ved bruk av sanksjoner. Gjennom sosialiseringsprosessen lærer vi oss normer og forstår hva som forventes av oss i ulike sammenhenger. Vi tilegner oss de uskrevne og skrevne reglene for sosial atferd, vi internaliserer dem og blir dermed en del av et sosialt «vi» som samhandler på alle mulige områder. I prosessen er det mange som passer på og ser til at vi tilpasser oss – og om vi ikke tilpasser oss, venter sanksjoner eller straff.

118

Sosio

E Kvinner demonstrerer for retten til selvbestemt abort i 1. mai-toget i Oslo i 1978. Noen uker senere ble dagens abortlov vedtatt i Stortinget, med én stemmes overvekt.

Den sosiale kontrollen kan være enten formell eller uformell. Den formelle utøves blant andre av barnehagen, skolen, idrettslaget, politiet og rettsvesenet. Disse aktørene har på hver sin måte en kontrollfunksjon med formell myndighet til å sanksjonere når noen viser avvikende atferd. I barnehagen korrigeres barn som slår, i skolen disiplineres barn til å sitte stille mens undervisningen pågår, og i idretten må deltakerne yte for et lag og underordne seg spillets regler. Sanksjonene virker generelt disiplinerende. Skulle imidlertid noen etter hvert begå lovbrudd, kan i verste fall politiet og rettsvesenet kobles inn. De skal som siste instans sørge for ro og orden i samfunnet og har derfor mulighet til å sanksjonere uønsket atferd med alt fra bøter til fengselsstraff. Selv om politi og rettsvesen har viktige roller å spille i samfunnets sosiale kontroll, er hjørnesteinen i ethvert samfunn den uformelle sosiale kontrollen, den som vi alle er en del av i vårt dagligliv når vi holder øye med hva de andre rundt oss gjør. Eksempelvis får han i vennegjengen som alltid kommer for sent, høre misnøyen fra de andre i gjengen; hun som kjører for fort i nabolaget, får skarpe blikk og kanskje skjellsord ropt etter seg; foreldre som ikke stiller opp på dugnad for fotballaget, blir etter hvert automatisk satt opp på en gjøremålsliste av lagledelsen. I den uformelle sosiale kontrollen iakttar vi de andre, samtidig som de andre iakttar oss. Ved å se, vurdere og dømme hverandre holder vi en viss kontroll på hverandre. Dette bidrar til sosial orden.

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

119

Negativ sosial kontroll Sosial kontroll handler om makt. Negativ sosial kontroll brukes ofte som en betegnelse på sosial kontroll som er så streng at den hindrer enkeltpersoner i å bestemme over sitt eget liv. På sine nettsider definerer Barne-, ungdoms – og familiedirektoratet negativ sosial kontroll slik: • Ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang utøves for å sikre at en person lever i tråd med familiens eller gruppens normer og verdier. • Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk. • Kontrollen bryter med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og norsk lov (Bufdir.no, 2021). Slik negativ sosial kontroll er ikke knyttet til noen spesifikk religion eller etnisitet, men kan forekomme i alle miljøer. Både gutter og jenter kan bli utsatt for negativ sosial kontroll, men kontrollen kan arte seg forskjellig. De senere årene har det særlig vært oppmerksomhet rundt jenter med minoritetsbakgrunn som opplever negativ sosial kontroll. Kontrollen kan handle om press, trusler, tvang – eller i verste fall bruk av vold – for å få jentene til å oppføre seg etter familiens eller gruppens

120

Sosio

E Uformell sosial kontroll er vi alle med på. Se på PierreAugust Renoirs maleri Roernes frokost (1881). Alle betrakter andre, men ingen fester direkte øyekontakt. Slik foregår noe av den sosiale kontrollen i virkeligheten også. Vi holder øye med hverandre. Uten at vi tenker særlig over det, utøver vi dermed sosial kontroll.

tradisjonelle kjønnsrollemønster (Ugelvik, 2019, s. 35–36). Ungdom har også stått fram anonymt for å fortelle at negativ sosial kontroll har fått dem fra å være åpen om sin seksuelle legning. Lukkede kristne trosfellesskap har også fått sterk kritikk for negativ sosial kontroll.

Avvik eller avviker? Forestill deg en ungdom som har en tilbøyelighet til å slå når han kommer i konflikt med andre. Noen voksenpersoner forsøker å snakke ham til rette og få ham til å endre atferd. Han får høre at «det er ikke lov å slå». Meningen er å skille mellom sak og person: å korrigere uønsket atferd uten å anklage personen som sådan. Kritikken kan virke konstruktivt fordi ungdommen ikke trenger å ta kritikken personlig. Han kan i stedet tenke: «Det er ikke noe galt med meg, det var bare noe galt med det jeg gjorde.» Dermed kan han lettere tenke at det er mulig å endre seg, for det er lettere å endre atferd enn å endre sin egen personlighet. Men hva om ungdommen i stedet fikk høre, kanskje gang på gang også: «Hvorfor slo du? Hva er galt med deg, egentlig?» Hvordan ville denne kritikken blitt tatt imot? Her er kritikken mer personlig, mer orientert mot personen framfor den gale handlingen. Kritikken virker dermed mer anklagende, krass og dømmende. Den blir derfor både vanskeligere å ta imot og vanskeligere å få gjort noe med. Det er ikke bare handlingen som er gal, det er noe galt med den som slår også. Det feiler ham noe. En slik fordømmelse skjer av og til i praksis. Personer blir identifisert med sine handlinger: «Han er voldelig og slår, han er derfor en avviker.» Personer blir på den måten stemplet som avvikere. Samfunnsvitere bruker ofte ordet stigmatisering om denne stemplingen – det vil si å tillegge et individ eller en gruppe en rekke negative egenskaper på bakgrunn av et bestemt kjennetegn. I vårt tilfelle om ungdommen som slo, tillegges han raskt egenskapen «voldelig». Han forhåndsdømmes, betraktes som slem og ikke til å stole på. Resultatet er gjerne at den stemplede overtar de andres oppfatning om seg: «Jeg er slem, jeg», og i neste omgang handler i tråd med det selvbildet (blir voldelig og slem). Slik oppstår en såkalt selvoppfyllende profeti, en falsk spådom som likevel går i oppfyllelse fordi den stadig blir ytret. Selv om Norge i utgangspunktet er et godt land å leve i, er det mange unge som likevel havner i det vi kaller for utenforskap. I stedet for å være «innenfor» og en del av et fellesskap havner mange «utenfor». De blir alene og ensomme, og i verste fall sett på som avvikere av andre. Utenforskapet kan oppstå når en ikke fullfører skolen, ikke får studieplass, ikke får jobb eller blir isolert på grunn av for eksempel spillavhengighet, en fysisk skade eller sykdom, eller på grunn av angst eller en annen psykisk lidelse (Horn mfl., 2020, s. 9). I utenforskap er det mange som føler på skam og ensomhet og tenker at det er deres egen skyld. De kan komme til å føle seg som avvikere og få ødelagt både sitt selvbilde og sin selvfølelse. De kan lett kjenne seg lite verdt. Blir dette langvarig, må personen sannsynligvis få hjelp av andre til å bli en del av et fellesskap igjen.

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

121

Siden det finnes mange måter å havne i utenforskap på – en kan få rusproblemer, en annen aldri noen kjæreste og en tredje aldri en jobb – er det mange ulike årsaker til den sosiale ekskluderingen. Noen kan finnes på aktørnivå, andre på strukturnivå. Om en ung mann for eksempel aldri får seg kjæreste, blir ulykkelig av det og til slutt blir en del av nettsamfunnet incels, som er en hatgruppe rettet mot spesielt kvinner, men også mot vellykkede menn, så er det nok ikke bare én grunn til det. Om vi skulle gjort en årsaksanalyse, kunne vi prøve å finne ut hva som er felles for disse mennene. Er det noe annet enn at de alle ufrivillig lever i sølibat? Hvilke individuelle egenskaper, tenkemåter og interesser deler de? Hvordan er det med utdanningsnivået deres? Hvilke oppvekstvilkår har de hatt? Hva med den sosiale bakgrunnen ellers? Hva med inntektsnivået? Hvilke muligheter har samfunnet gitt dem? Er det noe galt med samfunnets organisering? Skal mediene ha noe av skylden? Eller idealene i samfunnet?

Hva blir oppfattet som avvik? Vi kan se litt nærmere på hvordan omgivelsene reagerer på ulik atferd, ved å ta utgangspunkt i denne tabellen: Normrett atferd

Normstridig atferd

Oppfattet som avviker

Uskyldig anklaget

Sosial avviker

Oppfattet som normal

Konformist: «normal»

Skjult avviker

For det første kan vi skille mellom konforme handlinger på den ene siden («normrett atferd») og handlinger som avviker fra normene på den andre («normstridig atferd»). For det andre går det et skille mellom det omgivelsene oppfatter og betrakter som avvik («oppfattet som avviker»), og det omgivelsene oppfatter som normalt, greit og akseptabelt («oppfattet som normal»). Nederst til venstre finner vi normalsituasjonen. Personen oppfører seg konformt og i samsvar med gjeldende normer, og vedkommende betraktes som normal. Øverst til høyre har vi situasjonen der en person viser avvikende atferd og blir oppfattet som avviker. Som vi har vært inne på, er det problematisk at en person blir stemplet som avviker. Hvem bestemmer det? Og hvorfor dømmes man entydig som en avvikende person bare for å ha gjort visse handlinger? Spesielt problematiske er de to siste mulighetene, for her er det ikke samsvar mellom handling og reaksjon: Øverst til venstre finner vi personen som handler normalt og etter normene, men som blir uskyldig anklaget for å bryte med dem. Han eller hun blir stemplet som avviker uten å være det. Mange mennesker har opplevd å bli straffet og sosialt utstøtt av et fellesskap som et resultat av falske anklager. Ett grovt eksempel på dette kalles justismord, det vil si å bli dømt skyldig av domstolene for en forbrytelse man ikke har gjort.

122

Sosio

(Kilde: Schiefloe 2015, s. 388)

Nederst til høyre har vi motsatt personer som slipper unna sanksjoner til tross for at de har avvikende atferd. Det kan være forretningsmannen som nyter stor respekt fra omgivelsene, men som i skjul driver med storstilt skatteunndragelse, eller en framgangsrik advokat som i hemmelighet misbruker piller. Omgivelsene reagerer ikke fordi avviket er skjult. Analysen kan også utvides og deles inn etter individuelle og kollektive reaksjoner. Reaksjoner eller sanksjoner kan komme fra individer, for eksempel i nær familie, eller fra kollektiver, det vil si større grupper. Det er interessant å bruke denne inndelingen til å undersøke temaet utenforskap. Undersøkelser tyder nemlig på at risikoen for å bli ekskludert fra et fellesskap og havne i utenforskap i ungdomstiden øker om man har hatt det vanskelig i oppveksten. Psykisk eller fysisk sykdom blant foreldre, rusproblemer, omsorgssvikt, vold eller fattigdom er alle risikofaktorer som kan føre til at barnet, når det blir eldre, får problemer med å bli inkludert i ulike fellesskap (Horn, 2020, s. 13). Med andre ord: De individuelle reaksjonene i visse familier kan være for mangelfulle og bidra til psykiske problemer for barn og ungdom. Dermed blir det opp til samfunnet å oppdage disse barna og ungdommene for å redusere risikoen for deres utenforskap. Vi kan si at de kollektive reaksjonene, altså hva samfunnet kan bidra med, får ekstra stor betydning når primærsosialiseringen svikter.

Positivt og skapende avvik Som oftest mener man noe negativt når man bruker begrepene avvik og avvikere. Avvik blir sett på som en trussel mot det bestående, som noe skadelig, og blir derfor bekjempet. For eksempel er bruk av narkotika forbudt i Norge fordi man mener det er nedbrytende. Det er helseskadelig for brukeren, byrdefullt for nær familie og kostbart for samfunnet. Ulike former for sosialt avvik kan imidlertid også ha noen gode sider. For det første ønsker det norske samfunnet å være et mangfoldig samfunn med muligheter til personlig utfoldelse. Mennesker skal ha frihet til å velge sitt eget liv. Dette er en viktig verdi i samfunnet. Sosialt avvik er derfor noe vi bør regne med. Hvis vi motsatt ikke ga rom for avvikende holdninger, meninger eller atferd, kunne vi ikke snakket om frihet til å velge heller. For det andre kan avvik og avvikere føre til nytenkning, endring og utvikling av samfunnet. Mang en kunstner, vitenskapsmann og politiker har opp igjennom historien blitt dømt nord og ned av sin samtid, for deretter blitt æret og opphøyd i ettertid. De brøt med «normalen» og talte autoritetene midt imot. Det kostet mange av dem hardt, men det førte samfunnet videre: Kunstneren Vincent van Gogh (1853–1890) døde fattig og ensom, men fornyet kunsten. I dag selges malerier av ham for opptil 500 millioner kroner. Legen og vitenskapsmannen Ignaz Semmelweis (1818–1865) ble latterliggjort av sine kollegaer i Wien, men ble senere berømt for sin hypotese om at håndhygiene er avgjørende for å unngå smitte.

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

123

Politikeren Nelson Mandela (1918–2013) ledet an i kampen mot det rasistiske apartheidregimet i Sør-Afrika som undertrykte de svarte. Han måtte sitte 27 år i fengsel for det, men kampen endte til slutt med seier og fulle borgerrettigheter for de svarte. Amerikanske Helen Keller (1880–1968) ble blind, døv og deretter stum i tidlig barndom. Ingen trodde at hun ville klare å drive det til noe. Men alle tok feil. Keller lærte seg både å tale og å lese blindeskrift og ble så skoleflink at hun etter hvert kunne ta eksamen i engelsk på universitetet. Senere ble hun en verdenskjent forfatter og foredragsholder og ikke minst en stor inspirasjon for andre døve og blinde. Som de tre andre eksemplene ble Keller først sett på som avviker og senere hyllet og æret som et forbilde for andre mennesker. Avvik trenger altså ikke bare være noe negativt. Det kan også bidra til å skape forandring og utvikling til det bedre. Vi kan derfor med en viss rett si at ethvert samfunn trenger noe avvik. For et moderne samfunn som er opptatt av humanisme, teknologiske framskritt og økonomisk vekst, er såkalt positivt avvik spesielt viktig. Nytenkning kjempes fram av iherdige debattanter, teknologien utvikles av ensporede vitenskapsfolk og økonomien av ivrige gründere. Samfunnet er avhengig av slike pådrivere for å skape framskritt (Aubert, 2000, s. 208–225). Både de harmoniorienterte samfunnsforskerne, de såkalte funksjonalistene, og de konfliktorienterte er opptatt av positive avvik, men på litt ulike måter. I et funksjonalistisk perspektiv kan avvik være bra blant annet fordi samfunnet som

124

Sosio

E Kunstneren Bjarne Melgaard viser fram «A house to die in», som han har ønsket å bygge sammen med arkitektfirmaet Snøhetta. En fullversjon av denne skulpturen vil være Melgaards «dødshus», hjem og atelier. Kunstprosjektet kan ses som et eksempel på positivt og skapende avvik – et byggeprosjekt som helt bryter med «normalen».

helhet kan tjene på innovasjon og utvikling. I et konfliktorientert perspektiv kan avvik være bra fordi det kan bety at individer og grupper er i ferd med å frigjøre seg fra undertrykkende maktforhold.

Kriminalitet En klar form for avvikende, negativ atferd er kriminalitet. Kriminalitet er brudd på lover som har straffebestemmelser. Gjør noen for eksempel innbrudd i en butikk, kan de bli straffet for det. Hva som skal gjelde som lovbrudd, og hva som skal gjelde som straff, er et politisk spørsmål. I Norge er det Stortinget som bestemmer hvilke handlinger som er kriminelle, og hva som skal være maksimums- og minimumsstraff for de ulike lovbruddene. Påtalemyndighet (politi og statsadvokater) og domstolene omsetter deretter politikken i praksis. De avgjør om en handling er straffbar, og hvor streng straffen eventuelt skal bli.

Mange bryter loven en eller annen gang som barn eller ung voksen.

Lovbrudd er så mangt. Det er stor forskjell på å drepe et menneske og å sykle på rødt lys. Det handlingene har felles, er at de er gjort straffbare. Noen handlinger er straffbare fordi de nærmest framstår som naturgitte onde handlinger. Handlinger som tyveri, innbrudd, ran, drap, vold og voldtekt er av denne typen. De blir betraktet som moralsk forkastelige og prinsipielt «onde i seg selv» i så å si alle samfunn. Andre handlinger blir straffbare av mer praktisk nyttetenkning enn av moralske prinsipper. Å bære kniv på offentlig sted er for eksempel forbudt fordi samfunnet ønsker å forhindre eventuell knivbruk, ikke fordi det er moralsk forkastelig i seg selv å gå rundt med en kniv. Å kjøre for fort er et annet eksempel. Det straffes i utgangspunktet ikke fordi det er moralsk forkastelig, men fordi det øker risikoen for trafikkulykker.

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

125

Om en handling straffes fordi den er prinsipielt umoralsk, eller fordi samfunnet ønsker å regulere folks atferd i en bestemt retning, kan nok diskuteres. Ofte er det snakk om en mellomting. Mange vil for eksempel hevde at det er både moralsk klanderverdig og praktisk sett uheldig å bedrive villmannskjøring i trafikken. Og hva med skatteunndragelser og miljøforurensning – kanskje er slike lovbrudd like moralsk klanderverdige som de er uønsket av praktiske grunner?

Hvem havner på skråplanet? Mange av oss begår kriminalitet en eller annen gang i løpet av livet. Det kan dreie seg om mye forskjellig, som å stjele sjokolade fra en butikk, bruke ulovlige rusmidler, snike på trikken, delta i slåsskamp, fyllekjøre og betale svart for tjenester. Forskerne har derfor i flere tiår snakket om «nyanser i grått». Det de mener med betegnelsen, er at det ikke finnes noe klart svart-hvitt-skille mellom lovlydige og lovbrytere. En studie av aldersgruppa 15–24 år viste for eksempel at hele 30 prosent av guttene og 8 prosent av jentene var blitt registrert av politiet for minst ett lovbrudd (Skardhamar, 2017, s. 87). På den andre siden forklarer forskerne at det er stor avstand mellom ytterpunktene, altså mellom dem som begår lite kriminalitet, og dem som begår mye. Av dem i årskullet født i 1977, for eksempel, er 59 prosent av de registrerte lovbruddene i en periode blitt begått av 11 prosent av de registrerte lovbryterne (Skardhamar, 2016, s. 345). Så når vi sier at mange gjør noe kriminelt her i landet, må vi skynde oss å legge til at bare noen få gjør mye. Om man skal få gjort noe med kriminaliteten, er derfor denne gruppa med få personer, de som får en såkalt «lovbruddskarriere», en viktig gruppe å få gjort noe med. I fortsettelsen skal vi derfor se nærmere på dem som havner lengst ut på skråplanet. Det er de som får en kriminell løpebane, og som straffes med fengsel. En vanlig beskrivelse av disse lovbryterne er at de er unge menn, skoletapere og sosiale 40

126

begår lovbruddene? H Hvem Siktede personer per 15–17 år

Sosio

18–20 år

21–24 år

25–29 år

30–39 år

40–49 år

50–59 år

60 år +

1000 innbyggere. (Kilde: SSB, 2020)

tapere, og at de bor i byer. Beskrivelsen er en forenkling, men noe sant er det i den. Kriminaliteten er blant annet sterkt kjønnsbetinget. Fem ganger så mange menn som kvinner siktes årlig for forbrytelser. Den varierer også mye med alder: Kriminalitet er mest vanlig i ungdomstiden, høyest i slutten av tenårene, og avtar deretter gradvis utover i voksenlivet. Til tross for dette er ikke ungdomskriminalitet det som dominerer kriminalitetsbildet. Rundt halvparten av alle lovbrytere er over 30 år. Geografisk er kriminaliteten generelt noe høyere i byer og tettsteder enn i spredtbygde strøk, men det gjelder ikke for all kriminalitet. Seksualforbrytelser, for eksempel, er geografisk jevnt fordelt.

Er det individet eller samfunnet som har skylden? Christian René Wold drev i mange år med dopsalg, bedrageri og økonomisk kriminalitet for å finansiere et liv med rus og festing. I dag er han tobarnsfar, sosialarbeider og forfatter. Han bruker egne erfaringer i samtaler med ungdom som er i ferd med å skli ut.

Det finnes en rekke teorier om hvorfor noen begår lovbrudd og blir kriminelle. Et hovedskille går mellom å ta utgangspunkt i enten individet (aktøren) eller samfunnet (strukturen). Det individorienterte perspektivet legger vekt på at årsaken til avviket ligger hos individet selv. Individet vurderer fordeler og ulemper opp mot hverandre og gjør valg. Det vet hva det gjør, og har derfor ansvaret for sine handlinger. Kriminalitet forstås her som et rasjonelt og moralsk valg: Individet begår en kriminell handling for å oppnå fordeler eller fordi det er uenig med samfunnets normer og verdier. En annen variant av individperspektivet er å vektlegge sykdom som årsak til avviket. Individet

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

127

kan ha personlighetsforstyrrelser, mangle impulskontroll eller være utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Personen vurderes som syk og trenger derfor behandling. I individperspektivet forklares altså kriminalitet ut fra individuelle egenskaper og valg. I et mer strukturorientert perspektiv forklares kriminalitet ut fra mangler og svakheter i det sosiale miljøet eller samfunnet. Det er noe med den sosiale bakgrunnen som gjør at folk begår kriminelle handlinger: Det kan blant annet være snakk om omsorgssvikt i hjemmet, fattigdom, svak oppfølging på skolen, mobbing eller manglende muligheter for å få arbeid. De fleste forskere i dag kombinerer individ- og strukturperspektivet når de forklarer ulike typer kriminalitet. Noe av årsaken tillegges individet og noe samfunnstruk turen. I domstolene gjelder i utgangspunktet individperspektivet. Personer står selv moralsk ansvarlig for kriminelle handlinger de har begått, og blir straffet for det. Men såkalte «formildende omstendigheter» kan trekkes inn, det vil si omstendigheter ved forbrytelsen eller ved livssituasjonen til forbryteren som domstolene etter skjønn mener taler for en mildere dom. Et krav for å kunne straffes er forresten at man må bli vurdert som tilregnelig. En utilregnelig person uten kontroll over sine handlinger blir i stedet dømt til å få behandling.

Hvorfor blir noen kriminelle gjengangere? Ulike typer kriminalitet kan ha ulike årsaker, men samtidig er det altså slik i samfunnet at noen få personer gjør mye av kriminaliteten som begås. Hva er det som gjør dem til avvikere og kriminelle? Her er noen av teoriene:

➊ Rasjonelle valg Teorien om rasjonelle valg fokuserer på individnivået og spør hvorfor en gjernings person i en bestemt situasjon gjør som han gjør. Svaret er at han ut fra en rasjonell vurdering finner at fordelene ved å begå lovbruddet er større enn ulempene – og derfor begår ugjerningen. Et lovbrudd er altså et resultat av en persons selvstendige vurderinger og valg. Teorien blir ofte brukt til å forklare potensiell lønnsom kriminalitet som narkotikahandel, hallikvirksomhet, økonomisk kriminalitet, menneskesmugling og spritsmugling. De som begår slik kriminalitet, vet hva de gjør, og hva de risikerer. De vurderer nytten og den potensielle gevinsten som mye større enn den potensielle kostnaden, som er risikoen for å bli oppdaget og arrestert. For den som er fattig, kan det være et rasjonelt valg å stjele.

➋ Lav selvkontroll Noen forskere hevder at det finnes én felles underliggende årsak til all kriminalitet: lav selvkontroll, det vil si manglende evne til å utsette sin behovstilfredsstillelse og til å kontrollere sine impulser. De som blir kriminelle, har særdeles lav selvkontroll, noe som fører til at de begår lite gjennomtenkte handlinger. I tillegg påvirker lav selvkontroll andre sider av livet på en negativ måte. Sjansen for å kunne gjennomføre et utdanningsløp blir mindre, det samme blir sjansen for å beholde jobb, venner og kjæreste. Den personlige egenskapen lav selvkontroll kan derfor føre både til

128

Sosio

E Et bandemedlem fra Loyal to Familia og politibetjenter venter utenfor byretten i København. Loyal to Familia er en kriminell gjeng i Danmark som blant annet har drevet med narkotikahandel og utpressing i flere byer. En slik kriminell subkultur oppleves som skremmende for nabolagene gjengen opererer i, men noen unge tiltrekkes også av den.

utenforskap og til kriminelle handlinger, som igjen forsterker hverandre. Ifølge forskerne skyldes evne til selvkontroll både medfødte evner og omsorgspersoners evne til å korrigere og oppdra barnet til å utvise selvkontroll i tidlig alder. Om et barn er disponert for lav selvkontroll og har dårlige eller svært ressurssvake foreldre, lover det dårlig for framtiden. Personlighetstrekket lav selvkontroll antas nemlig å være vanskelig å gjøre noe med om det ikke blir korrigert i tidlig alder.

➌ Sosial mistilpasning Denne teorien sier at det sosiale avviket skyldes et dårlig samspill mellom barnet og omgivelsene over tid. Til å begynne med evner ikke foreldrene å utvikle barnets sosiale ferdigheter, noe som fører til at barnet blir avvist av jevnaldrende og får problemer på skolen. Dette fører til sosial marginalisering eller utenforskap i tidlig alder. Barnet eller ungdommen vil deretter forsterke utenforskapet ved å søke tilhørighet til grupper med tilsvarende problemer. Det skapes dermed en ond sirkel. Det sosiale avviket starter med at barnet viser atferd som avvises av omgivelsene, som fører til utenforskap, som igjen fører til enda mer avvikende atferd. Den sosiale tilpasningen blir vanskeligere og vanskeligere. Forutsetningene for å kunne leve et normalt liv blir med tiden svært dårlige fordi den avvikende atferden sakte, men sikkert bare tiltar.

➍ Kriminelle subkulturer Forskere har vært spesielt opptatt av ungdom. Det er nemlig i ungdomsalderen at en del personer gjør sine første lovbrudd og havner på skråplanet. Teorien om kriminelle subkulturer sier at risikoen for å begå kriminalitet er avhengig av miljøet man havner i. Med subkultur mener vi en gruppe med levemåte, atferd og verdier som skiller seg fra samfunnet ellers. Kriminalitet forklares her som noe som er lært av kamerater og av gjengen man er i. Kameratgjengen kan ha helt andre holdninger,

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

129

normer og verdier enn det samfunnet har, og derfor påvirke sine gjengmedlemmer til å begå kriminalitet. I visse gjenger må man være tøff, vise fysiske styrke og klare å lure politiet om man skal oppnå høy status. I andre gjenger kan kriminelle handlinger til og med bli krevd. Slike subkulturer snur vanlige verdier i samfunnet så å si på hodet og gjør opprør mot dem. Man stjeler, gjør hærverk og utøver kanskje vold mot andre. Atferden kan være en reaksjon på å føle seg sosialt fremmedgjort, altså å føle seg så lite sett og lite tatt vare på av samfunnet at man mister tilhørighet til det. Men den kan også komme av at noen synes det virker spennende og forlokkende å være en del av en kriminell subkultur.

➎ Mulighetsteorien Denne teorien sier at i et samfunn finnes det bestemte goder som de fleste ønsker å oppnå, goder som penger, makt og status. Samtidig eksisterer det normer som sier hvilke midler man kan bruke for å oppnå disse godene: utdanning, innsats og ferdigheter. Det viser seg imidlertid at det ikke er så enkelt for alle å tilegne seg godene, spesielt ikke blant dem fra lavere samfunnslag. De får verken nødvendig utdanning eller jobbkarriere. Mange av dem begynner derfor etter hvert å tvile på at samfunnet er rettferdig. De forkaster av den grunn de sosialt godtatte midlene og erstatter dem med andre, ulovlige midler – for eksempel narkotikasalg og tyveri – som likevel gir dem tilgang på goder. Andre sosiale avvik kan bestå i at personer avviser både godene og midlene, som for eksempel alkoholikere og stoffmisbrukere som trekker seg tilbake og «melder seg ut» av samfunnet. Mange av disse har hatt en dårlig oppvekst og lidd mange personlige nederlag. Mulighetsteorien er samfunnskritisk. Avvik og kriminalitet oppstår fordi personer fra lavere lag får for små muligheter til utdanning og jobbkarriere.

➏ Stemplingsteorien Stemplingsteorien forklarer at noen blir kriminelle fordi de blir stemplet som det av omgivelsene. Det starter med at en som begår en avvikende handling, får stempelet «avviker» eller «kriminell». Stempelet blir hengende ved ham, noe som fører til at han blir utestengt av fellesskapet. Han får seg verken jobb eller venner, for: «Han er jo en kriminell!» Folk vil ikke vite av ham. Etter hvert går det utover selvbildet hans. Han begynner å identifisere seg med bildet de andre har av ham som avviker. Snart handler han derfor deretter – som en kriminell. I stemplingsteori er det omgivelsene, gjerne de med makt, som kritiseres. Det er omgivelsene som stempler personer, og som dermed skyver dem inn i rollen som avvikere. Et viktig premiss for teorien er at vår identitet og atferd blir bestemt av hvordan vi blir beskrevet og sett på av andre.

➐ Anomi Sosiologen Émile Durkheim (1858–1917) var opptatt av at kriminalitet kunne forklares ved hjelp av begrepet anomi, som betyr normoppløsning og lovløshet. Et samfunn i oppløsning, der lov og orden svekkes, vil være et anomisk samfunn med for mye kriminalitet. Durkheim mente at et samfunn var spesielt sårbart for

130

Sosio

E Gutter med våpen i Sana, Jemen. FN har erklært at situasjonen i Jemen er verdens største humanitære katastrofe, med krig, mer enn tre millioner mennesker på flukt, hungersnød og utbrudd av epidemier som kolera. Jemen er i dag det vi kan kalle et anomisk samfunn med normoppløsning og økt brutalitet.

anomiske tilstander ved brå omveltninger. Motsatsen til et anomisk samfunn er et stabilt samfunn med lov og orden. Forutsetningene for et stabilt samfunn er sosial kontroll og et fellesskap som står solidarisk sammen. Om vi betrakter alle teoriene under ett, er den siste teorien om anomi den som i høyest grad forklarer kriminalitet ut fra samfunnstilstanden, mens den første, den om rasjonelle valg, er den som i høyest grad forklarer kriminalitet ut fra individet selv. Vi har forsøkt å nevne teoriene i logisk rekkefølge – vi har gradvis beveget oss fra et individperspektiv til et strukturperspektiv. Alle teoriene har sterke og svake sider. De kan hver for seg egne seg til å forklare visse typer kriminalitet, men være uegnet til å forklare andre typer. De vi har nevnt først, kan kritiseres for å overse samfunnsforhold i sine forklaringer, mens de sistnevnte kan kritiseres for å overdrive samfunnsstrukturens betydning og overse individenes frihet og ansvar. Siden hver teori har sine begrensninger, kan de med fordel ofte kombineres som årsaksforklaringer på kriminalitet.

Reaksjoner på kriminalitet Kriminalitet straffes med sanksjoner, både uformelle og formelle. Uformelt står en kriminell i fare for å bli isolert og utstøtt av omgivelsene. Ryktet om at en person ikke er til å stole på, kan spres fort rundt. Han står i fare for å bli stigmatisert som kriminell. Formelt straffes kriminalitet på mange forskjellige måter. Den mildeste reaksjonsformen er påtaleunnlatelse, det vil si en formell advarsel. Den strengeste er forvaring, hvor man kan bli sittende i fengsel livet ut. Bøter, samfunnsstraff og soning hjemme med fotlenke er vanlige reaksjonsformer. Det er også fengselsstraff, som er enten betinget eller ubetinget. Betinget straff innebærer at lovbryteren slipper å sone i fengsel om han ikke begår ny kriminalitet innenfor en viss prøvetid, mens ubetinget straff betyr at lovbryteren må sone i fengsel.

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

131

I internasjonal sammenheng har Norge et svært moderat straffenivå, vi kan godt si mildt. For eksempel er gjennomsnittsstraffen i Norge tolv år for overlagt drap (Kripos, 2018). Det er lite sammenlignet med de fleste andre land.

Hvorfor straffer vi? Hensikten med straff er å korrigere uønsket atferd og skape lovlydige borgere. Men det er stor uenighet om hvordan man skal gjøre det. To konkurrerende syn på straff dominerer. På den ene siden har vi dem som er mest opptatt av at straffen skal hindre framtidig kriminalitet. De ønsker at straffesystemet skal være forebyggende og behandlende. Kriminelle skal hjelpes til å bli lovlydige individer. På den andre siden har vi dem som er mest opptatt av å straffe allerede begått kriminalitet. De ønsker et mer avskrekkende straffesystem, det vil si et system kjennetegnet av strenge straffer. Slik holdes lovbryterne borte fra samfunnet, og lov og orden gjenopprettes. Straffesystemet i Norge i dag er et kompromiss mellom disse to tenkemåtene med noe mer vekt på å virke forebyggende enn avskrekkende. Historisk hadde straff et hevnmotiv. Samfunnet skulle så å si ta igjen på forbryteren og gi ham straff som fortjent. «Øye for øye og tann for tann», het det. Domstolene i dag straffer ikke lenger ut fra tanken om hevn eller gjengjeldelse, men fortsatt gjelder prinsippet om at det skal være et rettferdig forhold mellom lovovertredelse og straff. En straff skal ikke være så mild at den strider mot innbyggernes såkalte «allmenne rettsfølelse». Offisielt straffes forbrytelser i Norge ut fra følgende tre begrunnelser: 1 Individualprevensjon: Straff skal forhindre at individet begår nye lovbrudd i fram tiden. Straffen må derfor på den ene siden være av et slikt onde at den virker avskrekkende. På den andre siden må straffen være konstruktiv slik at individet rehabiliteres og blir skikket til å ta del i samfunnet igjen. Lovbryteren må gis behandling, utdanning, arbeidstrening og ressurser både under og etter soning slik at han får en mulighet til å forbedre seg. Straffen skal altså både skremme og oppdra individet. Den individualpreventive virkningen dreier seg til sist om å uskadeliggjøre lovbryteren. Han kan ikke begå kriminalitet så lenge han sitter inne. 2 Allmennprevensjon: Straff skal ikke bare virke på individet, men også på befolkningen ellers. Den skal helst ha to allmennpreventive virkninger: For det første skal straffen virke avskrekkende. Den skal skremme folk fra å begå kriminalitet. For det andre skal den virke holdningsskapende og vanedannende. Gjennom å straffe gale handlinger viser samfunnet hva som vurderes som moralsk riktig og gal atferd. Tanken er at det har en oppdragende effekt på befolkningen. 3 Beskyttelse for samfunnet: Trygghet og rettssikkerhet skal gis til samfunnsmedlemmene. Ved rett og slett å holde de «farlige» personene bak lås og slå hindrer man dem i å begå flere forbrytelser.

132

Sosio

E Arbeid på kjøkkenet i Halden fengsel. Kriminalomsorgen skal legge til rette for at innsatte skal få muligheter til å gjøre endringer i livet sitt, for eksempel ved å få kompetanse som kan være nyttig i arbeidslivet.

Er straff hensiktsmessig? Straff er et svært omdiskutert tema blant forskere, politikere og vanlige folk. Det er ikke så rart, for det er etisk problematisk å ta friheten fra noen. Mange stiller seg kritisk til straffesystemet. De mener at straff, spesielt bruk av fengselsstraff, er dysfunksjonelt, det vil si at det ikke fungerer etter hensiktene som er nevnt ovenfor. Kritikken går blant annet ut på at lovbryterne ikke rehabiliteres i fengselsperioden. De fortsetter i stedet med å begå kriminalitet straks de er løslatt, for deretter å havne i fengsel igjen. Straffen virker altså ikke individualpreventivt. Statistikk viser at det er noe sant i kritikken. Tilbakefallsprosenten for dem som eksempelvis begår volds-, vinnings- og narkotikaforbrytelser, holder seg stabilt på godt over 50 prosent. Noe av grunnen til at rehabiliteringen svikter, sier kritikerne, er at lovbryteren sosialiseres inn i et dårlig miljø i fengselet. Han knytter kontakter og blir en del av et sosialt nettverk av kriminelle. Spesielt unge førstegangsforbrytere er sårbare og lar seg påvirke. De lærer å bli kriminelle framfor lovlydige. Fengselsstraff fører derfor bare til mer utenforskap og kriminalitet, ikke til mindre, sier kritikerne. Mot denne kritikken kan man innvende at tilbakefallsprosenten kanskje ville ha vært enda høyere om det ikke var for de rehabiliterende tiltakene under fengselsoppholdet. Men en tilbakefallsprosent på over 50 prosent er uansett betydelig. Kritikerne peker også på de uheldige konsekvensene av et fengselsopphold. Har man først vært i fengsel, blir man gjerne stemplet som kriminell av omgivelsene – «en gang kriminell, alltid kriminell» – og får vansker med å bli sosialt akseptert. Da er det lett å havne tilbake i den kjente, kriminelle omgangskretsen og ty til mer lovbrudd.

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

133

Dessuten er det ikke sikkert at straffen virker særlig allmennpreventivt heller. Mange forbrytelser, for eksempel en god del drap, skjer i spesielle situasjoner og er gjort i affekt, og i slike øyeblikk tenker ikke forbryteren på risiko for straff. Allmennprevensjon er i tillegg vanskelig å måle. Og hvordan kan man si at straff fungerer allmennpreventivt når kriminaliteten ikke går betydelig ned? Men hva om vi på den andre siden hadde latt være å straffe kriminelle handlinger, hva da? Kriminaliteten hadde i alle fall økt og vært høyere. Så selv om fengselsstraff har sine problematiske sider, virker den vanskelig å komme utenom som reaksjonsform, spesielt når det gjelder alvorlige forbrytelser.

Kriminalitet i et harmoniperspektiv og et konfliktperspektiv Er det mulig å forestille seg et samfunn uten kriminalitet? I teorien kanskje, men ikke i praksis, i hvert fall ikke om vi spør harmoniorienterte funksjonalister. De hevder at kriminalitet er normalt og uunngåelig i ethvert samfunn. Gode moralske handlinger forutsetter også onde moralske handlinger, det er rett og slett ikke til å unngå. De umoralske handlingene kan til og med ha sin funksjon for samfunnet: Når kriminalitet skjer, føler de andre seg truet. Dette fører dem sammen, og de reagerer kollektivt for å beskytte seg. Et visst innslag av kriminalitet kan derfor føre til mer samhold og solidaritet blant samfunnsmedlemmene. Funksjonalistene er også opptatt av hvordan sosialt avvikende handlinger kan utfordre fastlåste moralske forestillinger og på sikt føre til endringer – ikke minst forbedringer: Det som i dag er avvik, kan bli morgendagens normalitet. På den andre siden har vi de konfliktorienterte samfunnsviterne. De kan være enige med funksjonalistene i at avvikende handlinger kan føre til positive endringer, men bortsett fra det er de uenige med dem. De konfliktorienterte er ikke så opptatt av kriminalitet som sådan, men mer av selve kriminaliseringen, altså av hva som blir definert som kriminelt, og av hvem. De konfliktorienterte mener kriminaliseringen uttrykker urettferdige maktforhold i samfunnet. De med makt har bestemt lovene, og de bestemmer ressursbruken til politiet og rettsvesenet. Dette kan blant annet forklare hvorfor personer fra lavere sosiale lag oftere blir straffet for forbrytelser enn personer fra høyere sosiale lag. Det er fordi kriminalitet som typisk blir begått av personer fra høyere samfunnslag, for eksempel «hvitsnippforbrytelser» og miljøkriminalitet, er mindre i fokus enn kriminalitet som oftere blir begått av personer fra lavere samfunnslag, som innbrudd og tyveri. Konfliktteoretikere og funksjonalister ser på kriminalitet på helt ulike måter. Funksjonalister mener samfunnet er harmonisk, så til og med kriminalitet blir sett i lys av sin samholdsskapende funksjon. Konfliktteoretikerne har helt andre briller på: De ser ulike grupper i samfunnet som slåss for hver sine verdier og interesser. De med makt bestemmer, og det kommer til uttrykk i den sosiale kontrollen.

134

Sosio

Forebygging av kriminalitet og utenforskap Forskerne er uenige om bruk av fengselsstraff, men de er i det minste enige om at fengsel i beste fall har en begrenset virkning. De er derfor opptatt av tiltak som kan hindre utenforskap som fører til kriminalitet. Tiltak vil selvfølgelig være svært ulike avhengig av hvilken type kriminalitet man prøver å forebygge. Men noen satsningsområder blir ofte nevnt:

• Arbeid for gode oppvekstkår for barn og unge. Å forhindre at barn vokser opp i fattigdom, er særlig viktig. Mange sosiale aktiviteter koster penger. Barn som ikke får delta i andres bursdager, i idrett eller i fritidsaktiviteter fordi familien ikke har råd til å betale, risikerer å havne i utenforskap.

• Tidlig innsats: Forskerne legger vekt på at den gruppa av kriminelle som begår mest kriminalitet, som regel har hatt en tøff barndom. De er derfor opptatt av at samfunnet må gripe inn der omsorgssvikt skjer. Dette må helst skje i tidlig barndom.

• Å jobbe aktivt mot mobbing på skole, på sosiale medier, i idrett og hverdagsliv. • Behandling og profesjonell hjelp til unge som sliter med psykisk helseutfordringer. • Målrettet arbeid med gjengangerne, aktive kriminelle personer og grupper og arbeid for å få dem ut av sin kriminelle løpebane.

• Myndighetene må sørge for utdanning og arbeidsmuligheter for de unge. En rekke studier viser at økt sysselsetting bidrar til redusert kriminalitet.

• Overvåking og kontroll, for eksempel sikring av butikker, alarmer og gatebelysning. Men for mye overvåking har en negativ side ved at den begrenser privatlivet vårt.

• Mer internasjonalt politisamarbeid som kan avdekke kriminelle miljøer.

KILDELISTE − Aubert, Vilhelm. (2000). Sosialt samspill. Oslo: Universitetsforlaget. − Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2021). Negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold: Fenomenforståelse. Hentet fra https://bufdir.no/Barnevern/Fagstotte/Negativ_sosial_kontroll_tvangsekteskap_og_aresrelatert_vold___en_veileder_til_ barnevernstjenesten/Fenomenforstaelse/ − Horn, Signe (red.). (2020). Det må jo ha vært min egen skyld. En rapport om utenforskap hos barn og unge. Respons Analyse på vegne av Organisasjonen voksne for barn. − Politiet Kripos. (2018). Nasjonal drapsoversikt 2017. Drap i Norge 2008–2017. Hentet fra https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/drap/drapsoversikt-kripos-2017.pdf − Schiefloe, Per Morten. (2015). Mennesker og samfunn. Innføring i sosiologisk forståelse. Bergen: Fagbokforlaget. − Skardhamar, Torbjørn. (2017). Lovbrytere. i Lomell, Heidi Mork og May-Len Skilbrei (red.): Kriminologi. Oslo: Universitetsforlaget. − Skardhamar, Torbjørn. (2016). Lovbrytere og lovbruddskarrierer i Frønes, Ivar og Lise Kjølsrød (red.): Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk. − SSB. (2020). Fakta om kriminalitet. Hentet fra https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/faktaside/kriminalitet#blokk-6 − Ugelvik, Thomas. (2019). Sosial kontroll. Oslo: Universitetsforlaget.

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

135

KAPITTEL 7

OPPGAVER REPETISJONSSPØRSMÅL 1 Hva er sosialt avvik? 2 Hvorfor er ikke statistisk avvik og sosialt avvik det samme? 3 Finnes det sosiale avvik som har eksistert i alle samfunn til alle tider? 4 Hva er sosial kontroll? Forklar hvordan sosial kontroll utøves. 5 Hva menes med negativ sosial kontroll? 6 Hvilke faktorer kan føre til utenforskap hos unge? 7 Forklar begrepet stigmatisering. 8 Gi eksempler på positive former for sosialt avvik. 9 Hva er kriminalitet? Gi en definisjon. 10 Hva mener forskere med uttrykket «nyanser i grått» når de beskriver kriminalitet i Norge? 11 Gi eksempel på en individforklaring og en strukturforklaring på kriminalitet. 12 Hvordan kan en forklare at noen blir kriminelle gjengangere? Gi flere forklaringer. 13 Hva er hensikten med å straffe kriminalitet? 14 Hva er forskjellen på et forebyggende og et avskrekkende straffesystem? Hva har vi i Norge? 15 Hvordan er et harmoniperspektiv på avvik og kriminalitet forskjellig fra et konfliktperspektiv på avvik og kriminalitet?

ARBEIDSOPPGAVER 16 Sosialt avvikende oppførsel a) Hvilke av handlingene nedenfor vil dere definere som sosialt avvikende? • å røyke cannabis • at en gutt går i kjole • å ikke betale skatt når du er i jobb • å jukse på en prøve • å være religiøs • å ikke være på sosiale medier b) Hva betrakter du som avvikende oppførsel i disse ulike sammenhengene? • i klasserommet • i kirken eller i andre religiøse fellesskap • på sosiale medier • på fotballbanen • i politikken 17 Normer og avvik under en pandemi Koronapandemien som brøt ut i Norge i 2020, skapte nye normer og dermed også andre grenser for hva som ble betraktet som sosialt avvikende. a) Hvilken oppførsel var sosialt avvikende under pandemien? b) Hva var sosialt avvikende før pandemien, men ble normalt etter utbruddet? c) Opplever du at noen av disse normene har festet seg i befolkningen, slik at de vil være der også når vi ikke er midt i en pandemi? 18 Å gjøre som alle andre Gi noen eksempler på når det kan det være positivt å følge normer og regler, og når det kan være negativt. Begrunn svarene.

136

Sosio

19 Toleranse for avvik Vurder om denne påstanden er riktig: «Jo mindre et samfunn reagerer på avvikende atferd, desto mer tolerant og bedre er samfunnet.» 20 «Nyanser i grått» Forskerne sier at de fleste av oss har gjort ett eller flere lovbrudd, og at det nærmest er «normalt» å gjøre noe galt en eller annen gang. a) Har du selv brutt loven, eller kjenner du noen som har gjort det? Hvis «ja», hva mener du var årsaken(e) til lovbruddet? b) Ble lovbruddet møtt med noen formelle eller uformelle sanksjoner? c) Hvorfor tror du folk som regel ikke begår så mange eller alvorlige lovbrudd?

KAPITTEL 7

OPPGAVER

21 Marginalisering Velg en gruppe du mener opplever stor grad av marginalisering eller utenforskap i samfunnet, for eksempel incels (se side 122), tunge rusmisbrukere eller langtidsarbeidsledige. a) Prøv å forklare denne marginaliseringen på to måter: en med fokus på individet og en med fokus på samfunnet. Hvilken forklaring tror du er mest riktig? Begrunn svaret ditt. b) Mener du samfunnet bør ta et større ansvar for å inkludere denne gruppa i det store fellesskapet? Hva kan vi i tilfelle gjøre? c) Hvor går grensen mellom det å være marginalisert og det å tilhøre en subkultur? Er det alltid så lett å trekke denne grensen? 22 Kriminelle gjengangere Les igjennom de sju forklaringene på hvorfor noen blir kriminelle gjengangere. Vurder deretter hvilke forklaringer som er viktigst ved å fordele 20 poeng på de ulike forklaringene. Mener du at bare én av forklaringene er relevant, gir du den 20 poeng. Begrunn poengfordelingen din og diskuter den i klassen. 23 Ulike typer kriminalitet Hvilke av de sju forklaringene tror du vil passe best for å forklare disse lovbruddene? Husk at du kan forklare samme lovbrudd med flere ulike teorier. a) En ung mann uten oppholdstillatelse stjeler fra butikken. b) En femtiåring kjører i over 200 km/t i 80-sonen. c) En kvinne mottar stønad fra Nav samtidig som hun arbeider svart. d) En tjuefemåring selger smuglersprit til videregående elever. e) En jente på 17 år deler et nakenbilde av en 15 år gammel gutt i sosiale medier. f) En attenåring uten jobb dropper ut av videregående og selger narkotika. 24 Straff og rehabilitering Repeter hva læreboka sier om tilbakefallsprosenten blant dem som har sonet i fengsel i Norge. Diskuter deretter påstandene: a) «Fengselsstraff virker ikke fordi tilbakefallsprosenten er så høy. Vi bør derfor avskaffe fengselsstraff og finne alternative sanksjonsformer.» b) «Fengselsstraff virker rehabiliterende. En stor andel som blir løslatt, havner aldri i fengsel på nytt. Om det ikke var for de rehabiliterende tiltakene i fengselet, hadde de kriminelle aldri blitt lovlydige.»

KAPITTEL 7 Sosialt avvik, utenforskap og kriminalitet

137

Sosio (2021) utdrag

Articles inside

KAPITTEL

KAPITTEL