Kapittel 1
Kvinnekampen på 1970-tallet og den seksuelle revolusjon Dette er historien om hvordan seksuell utnytting og overgrep ble politisk på 1970-tallet. Det er en dramatisk fortelling om sex og vold, om innbitte politiske krangler, om hasardiøse aksjoner, om regelrette slåsskamper mellom kvinneaktivister og deres motstandere. Historien er fra vår nære fortid og handler om hvordan kollektiv mobilisering førte til at tabubelagte temaer ble brakt inn i det offentlige ordskiftet. Kjønn, seksualitet og makt ble diskutert på en måte som tidligere hadde vært utenkelig, og det i så stort omfang at det førte til lovendringer. Politiseringen av seksuell utnytting og overgrep som en kvinnekamp var transnasjonal. Men det var likevel variasjoner mellom ulike land når det gjaldt hvordan kvinnebevegelsene mobiliserte, hva som ble hovedinnholdet i kampene, hvilke aksjonsformer som ble tatt i bruk, hvilke allianser som ble inngått, og hva resultatene ble. I denne boka skal vi se hvordan den kvinne politiske mobiliseringen mot seksuell utnytting og overgrep foregikk i to ulike land, Norge og Frankrike. Disse kvinnebevegelsene virket i to svært forskjellige samfunn med hensyn til sosiale, kulturelle og politiske forhold, og hadde svært liten kontakt med hverandre. Mobiliseringen omkring disse spørsmålene fikk da også ulike uttrykk. For den franske kvinnebevegelsen ble kamp mot voldtekt en av de viktigste politiske sakene etter at selvbestemt abort ble vedtatt i 1974. I Norge var det derimot kamp mot pornografi som mobiliserte kvinnebevegelsen fra annen halvdel av 1970-tallet. Til tross for forskjellene hadde den franske kampen mot voldtekt og den norske pornokampen mange fellestrekk: Begge var rettet mot både 11
kapittel 1
strukturelle maktforhold – altså kvinners underordning i samfunnet – og mot det nære og intime, nemlig seksuallivet og individuelle menns atferd. I begge landene virket disse kampsakene mobiliserende i annen halvdel av 1970-tallet og førte til samarbeid og nye allianser, også med aktører utenfor den radikale kvinnebevegelsen. I begge land gjennomførte kvinnebevegelsene kontroversielle aksjoner for å rette søkelyset mot disse sakene som samfunnsproblemer som trengte politiske løsninger. Aksjonene fanget medienes interesse og brakte politikere, intellektuelle og andre organisasjoner på banen. På 1980-tallet moderniserte både den franske og den norske nasjonalforsamlingen lovverket med hensyn til voldtekt og pornografi. I debattene ble det eksplisitt vist til at de kvinnepolitiske mobiliseringene lå til grunn for endringene. Seksuell utnytting av kvinner var ikke forenlig med idealene om et likestilt samfunn. Likevel er ikke dette en entydig suksesshistorie. Voldtekt er fortsatt et problem, og pornoindustrien har ekspandert betraktelig siden 1980-tallet. Fortsatt er det ingen allmenn enighet om hvor grensen går mellom seksuell utfoldelse og overgrep eller mellom ytringsfrihet og krenkelser. Som på 1970-tallet er dette fortsatt omstridte spørsmål, også blant feminister. Å stille politiske krav mot pornografi og voldtekt kan fortsatt oppfattes som at en er imot seksuell frihet, at en er puritansk, at en hater menn, eller at en påfører kvinner en passiv offerrolle. Denne boka gir den historiske bakgrunnen for å forstå hvordan seksuell utnytting og vold mot kvinner ble kjønnspolitiske kampsaker på 1970-tallet. Men historien begynner i tiåret før.
Antiautoritært opprør og seksuell revolusjon 1960-tallet var et tiår kjennetegnet ved hurtig modernisering og økonomisk vekst, men også av politisk og kulturelt opprør på mange fronter. Aldri hadde flere unge mennesker hatt mulighet til å ta høyere utdanning. En ny ungdomskultur var under utvikling, og foreldre, lærere og andre gamle autoriteter ble utfordret av unge som satte spørsmålstegn ved den etablerte moral. Det var kald krig, antikoloniale frigjøringskriger i «den tredje verden», og i USA gjorde de svarte opprør. Det oppsto nye venstregrupperinger som tok avstand fra sosialisme av sovjetisk type, samtidig som de var 12
kvinnekampen på 1970-tallet og den seksuelle revolusjon
antikapitalistiske. Kjernen i den nye radikalismen var støtte til de svartes borgerrettighetsbevegelse, motstand mot imperialisme og kolonialisme og alle slags autoriteter og krav om deltakerdemokrati og selvbestemmelse.1 Radikaliseringen ble trigget av opptrappingen av amerikanernes krigføring i Vietnam fra 1964‒65, en krig som ble kringkastet via fjernsyn på en måte som aldri før hadde forekommet, og som rystet dem som så på. Student- og arbeideropprørene som brøt ut i flere land i 1968, førte til en ytterligere radikalisering. I mai‒juni 1968 gjorde studenter og arbeidere opprør i Frankrike. 7 millioner tok del i generalstreiken disse ukene, det høyeste tallet i Frankrike noen sinne. Mange ungdommer var fascinert av Mao og kulturrevolusjonen han hadde satt i gang i Kina i 1966, fordi de fortolket det som et ungdomsopprør mot autoriteter. Anarkistiske idealer fenget også i disse opprørske tider. Antiautoritær politikk og livsstil som brøt med konvensjoner, fløt sammen, og unge mennesker – og noen voksne – ville finne nye og mer autentiske måter å være sammen på, uten undertrykkende maktforhold. Eksperimentell rock, langt hår, bevissthetsutvidende stoffer og seksuell utfoldelse var uttrykk for det. Den seksuelle revolusjonen, med lettere tilgang til prevensjonsmidler, som for eksempel p-piller, førte til at tradisjonelle normer for samvær mellom kvinner og menn ble undergravd. Ekteskapet som naturlig ramme for seksuelt samkvem ble ikke lenger tatt for gitt, tvert imot var seksuell utfoldelse utenfor monogamiets rammer en del av det antiautoritære opprøret.
Kvinnefrigjøringsbevegelsen Mange kvinner deltok aktivt i de nye sosiale bevegelsene som vokste fram på 1960-tallet, som studentbevegelser og antikrigsbevegelser. Imidlertid var det en økende misnøye blant enkelte kvinnelige aktivister med at deres posisjoner i disse antiautoritære bevegelsene var underordnet menns. Det var menn som hadde de ledende oppgavene og som snakket mest i forsamlingene, mens kvinner generelt ble satt til kjedelige rutineoppgaver og kaffekoking. Dessuten hadde den seksuelle revolusjonen en bakside, nemlig at det ble forventet at kvinnene stilte opp seksuelt, for ikke å bli oppfattet som pripne. Som respons på det enkelte kvinner opplevde som 13
kapittel 1
vedvarende mannsdominans i de radikale bevegelsene, oppsto det i USA på slutten av tiåret en ny type kvinnebevegelse, frekk og provoserende i stilen, som kjempet for women’s liberation.2 Kvinnene organiserte seg i grupper der menn ikke hadde adgang, ut fra en overbevisning om at kvinner, som andre undertrykte grupper, skulle frigjøre seg selv uten innblanding fra sine undertrykkere.3 Den separatistiske strategien kunne virke provoserende på menn som følte seg utestengt, og på kvinner som var vant til å se seg «som en aktivist som alle andre».4 Men ikke desto mindre spredde bevegelsen seg raskt til andre land, og ved inngangen til 1970-tallet kan vi snakke om en transnasjonal kvinnebevegelse med kvinnefrigjøring som målsetting. Hvor mange som deltok i denne bevegelsen, er det ingen som vet. Men i løpet av noen hektiske år lyktes de i å endevende kulturelle forestillinger om hva kvinner skulle si og gjøre, og å utvide rommet for hva som ble regnet som politisk. Å bryte ned grensene mellom det private og det offentlige, og mellom det individuelle og det kollektive, var typisk for 1970-tallets kvinnekamp. Det som tilsynelatende var personlige problemer som kvinner slet med i dagliglivet, ble satt i en politisk sammenheng, hardtslående uttrykt i kvinnebevegelsens internasjonalt kjente slagord «det personlige er politisk».5 Uønskede svangerskap, manglende karrieremuligheter, dårlig lønn, tyngende husarbeid, voldtekt, usynliggjøring, tingliggjøring, latterliggjøring; kort sagt alle slags fenomener som kvinner opplevde at begrenset deres frihet til å utfolde seg som selvstendige mennesker, ble satt på den politiske dagsordenen. Kampen for kvinnefrigjøring foregikk på de fleste områder, og i løpet av 1970-tallet var det knapt et eneste fenomen, fra samfunnsstrukturer til det helt intime, som ikke ble politisert og analysert i et kvinneperspektiv. Det som foregikk i familien, på jobben og skolen, på gata og i senga, ble sett som uttrykk for maktforhold der menn som gruppe hadde den overordnete posisjonen. Kvinnekampen handlet om å avdekke og utfordre slike maktforhold, eller kvinneundertrykking, som det helst ble kalt, gjennom bevisstgjøringsgrupper, offentlige politiske aksjoner, tekstproduksjon og på andre måter. Det var ikke likestilling med mennene som var målet, men frigjøring av kvinnene. På 1970-tallet var kvinnefrigjøring et revolusjonært prosjekt. De utopiske visjonene ble imidlertid ikke sett som et fjernt mål, revolusjonen var allerede i gang, og den politiske organiseringen skulle peke fram mot et 14
kvinnekampen på 1970-tallet og den seksuelle revolusjon
helt annet samfunn uten kvinneundertrykking. Det betydde at aktivistene hadde idealer om at alle kvinner skulle være med på å utforme politikken ut fra sin egen situasjon, og at en ville unngå hierarkier i gruppene, der det i større eller mindre grad ble praktisert allmøtedemokrati eller «flat» struktur. Framfor å forholde seg til etablerte institusjoner eller abstrakte teorier, skulle frigjøringspolitikken ta utgangspunkt i aktivistenes direkte personlige erfaringer. Filosofien var at det er den som har skoen på, som vet hvor den trykker. Det var ikke veldedighet eller kamp på andres vegne som skulle føres. Kvinnene skulle ta kampen i egne hender. Deltakerne hadde stor tro på at det var mulig å forandre verden, og at «sisterhood is powerful», slik et berømt amerikansk slagord lød. I stedet for at kvinner skulle konkurrere med hverandre, skulle de finne ut hva de hadde til felles og støtte hverandre. Kvinnekampen var en kamp for frihet og selvbestemmelse, og den enkeltsaken som forente de nye kvinnebevegelsene i Vesten aller mest, var kravet om retten til selvbestemt abort. I de fleste vestlige land liberaliserte statene sine abortlovgivninger i løpet av 1970-tallet, i tillegg til at reformer som sikret formell likestilling ble innført.
Selvbestemt abort var det avgjort viktigste og mest samlende kravet for 1970-tallets radikale kvinnebevegelse i Vesten. Her fra demonstrasjonstog i Oslo Den internasjonale kvinnedagen, 8. mars 1974.
15
kapittel 1
Fra abortkamp til kamp mot seksuell utnytting og overgrep Abortkampen handlet om kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og fra midten av tiåret ble kvinneaktivister i mange land stadig mer opptatt av at råderetten over egen kropp også skulle gjelde retten til å avvise påtvunget seksualitet og overgrep. Kamp mot det som etter hvert ble omtalt som seksuell vold, som ikke bare omfattet voldtekt og kvinnemishandling, men også prostitusjon og pornografi, kom på dagsordenen i mange land. I motsetning til kampsaker som selvbestemt abort, rett til arbeid, likelønn og barnehageutbygging, hadde disse sakene i mindre grad tidligere vært politisert i et kjønnsperspektiv.6 Ved inngangen til 1970-tallet ble ikke seksuell vold mot kvinner generelt oppfattet som politisk relevant, og det var stort sett taust omkring det. Den amerikanske historikeren Ruth Rosen hevder at ett av kvinnebevegelsens mest betydelige samfunnsmessige bidrag nettopp var å sette navn på «skjulte forbrytelser» som voldtekt, konemishandling, incest og seksuell trakassering.7 «Sex-forbrytelsene» kvinnebevegelsene identifiserte på 1970-tallet, ble på 1980-tallet oppfattet som samfunnsproblemer av myndighetene. Å bekjempe seksuelle overgrep var ikke lenger en kamp for spesielt interesserte kvinneaktivister, men ble et mål for offentlig likestillingspolitikk. Forskning på kvinnebevegelser i land som USA, Storbritannia, Frankrike, Sverige, Vest-Tyskland og Norge viser at kampen mot seksuell vold virket mobiliserende fra annen halvdel av 1970-tallet, etter at euforien fra bevegelsenes første fase hadde dabbet av.8 Et vendepunkt i den transnasjonale kvinnebevegelsen skjedde på midten av 1970-tallet da det ble avholdt store internasjonale konferanser som tematiserte dette: både den alternative kvinnekonferansen i Mexico i forbindelse med FNs internasjonale kvinneår i 1975 og Det internasjonale tribunalet om forbrytelser mot kvinner i Brussel året etter samlet tusenvis av kvinneaktivister fra samtlige verdensdeler.9 Disse møtene bidro til transnasjonal utveksling av erfaringer og ideer. For eksempel ble det første norske krisesenteret for mishandlete og voldtatte kvinner satt i gang av nyfeminister som hadde deltatt på tribunalet i Brussel i 1976, etter mønster fra britiske krisesentra som de hadde hørt om der. Kvinneaktivister, særlig fra USA, skrev en rekke bøker og artikler om voldtekt og andre former for seksuell vold som fikk internasjonal spredning. 16
kvinnekampen på 1970-tallet og den seksuelle revolusjon
Snart ble det en gjengs forståelse i kvinnebevegelsen internasjonalt at det var en sammenheng mellom voldtekt og kvinnesynet pornografien representerte, hardtslående formulert i den amerikanske radikalfeministen Robin Morgans parole «Pornografi er teori – voldtekt er praksis».10 Når det gjaldt praktisk politikk, varierte imidlertid mobiliseringen mot seksuell vold, voldtekt og pornografi i ulike land. I Norge kom altså denne kampen framfor alt til uttrykk som en kamp mot pornografi, mens kampen mot voldtekt ble en hovedsak for den franske kvinnebevegelsen. For å finne ut hvorfor det ble slik, undersøker jeg i denne boka hvorvidt det var særegenheter ved bevegelsene i disse landene som gjorde dem tilbøyelige til å ta opp nettopp disse sakene. Dessuten tar jeg for meg samspillet mellom kvinnebevegelsene og omverdenen og betydningen av mediedekning for at nettopp disse sakene ble framtredende. Boka tar utgangspunkt i et omfattende kildemateriale som spenner fra kvinnebevegelsenes egne publikasjoner og intervjuer med aktivister til aviser, radio- og TV-programmer. Den tidligere forskningen på feltet er mer omfattende i Frankrike enn i Norge.11
Nytten av å sammenlikne Kvinnebevegelser har siden 1800-tallet vært transnasjonale med mange felles kampsaker. Likevel har ikke tverrnasjonal sammenlikning vært særlig utbredt i historieskrivningen om dem.12 Vanligst har det vært å konsentrere seg om ett land, en form for metodologisk nasjonalisme som kan føre til at et fenomen blir forklart som «typisk» for det landet. Et eksempel på det er beskrivelsen av kamp mot pornografi som et «særnorsk» fenomen, slik det framkommer i standardverket Norsk idéhistorie. Her hevdes det at kvinnebevegelsen i Norge ble så opptatt av å bekjempe pornografi fordi den «presenterte seg i en mer puritansk utgave» enn i for eksempel Danmark.13 Riktignok tok den danske Rødstrømpebevægelsen i liten grad opp pornospørsmålet fordi den var del av en «frisindet» venstreside som oppfattet pornografi som et opprør mot borgerskapets snerpete moral, og som var pådrivere for at pornografien der ble helt frigitt i 1969.14 Men i pornospørsmålet var det faktisk den danske, og ikke den norske, bevegelsen som skilte seg ut fra kvinnebevegelser i andre land det er nærliggende å sammenlikne med. I både Sverige, Storbritannia, USA, Vest-Tyskland – og 17
kapittel 1
i Frankrike – aksjonerte feministiske aktivister mot pornografi ut fra en forståelse av at det patriarkalske og kapitalistiske samfunnet brukte kvinnekroppen som handelsvare, og som et opprør mot at menn skulle definere og bedømme kvinners verdi som seksualobjekter. 15 I disse landene ble det utført spektakulære aksjoner mot seksualiserte reklamebilder, pornobutikker og sexklubber tidlig på 1970-tallet, og pornokampen ble stadig viktigere i løpet av dette tiåret og inn på 1980-tallet. Men i motsetning til i Norge førte pornokampen i Storbritannia og spesielt i USA til opprivende splittelser i kvinnebevegelsene fordi en del intellektuelle feminister var uenige i at pornografi nødvendigvis var kvinneundertrykkende. I USA kulminerte uenighetene med de såkalte «feminist sex wars» på begynnelsen av 1980-tallet, som endte med at den feministiske pornomotstanden ble kraftig svekket.16 Pornokampeksemplet illustrerer nytten av tverrnasjonal sammenlikning: Visst var det fellestrekk mellom kvinnebevegelsene i de ulike landene når det gjaldt synet på pornografi, men samtidig var det stedsspesifikke særegenheter. Sammenlikningen bidrar til å skille mellom forhold som er knyttet til nasjonale særtrekk, og forhold som har sammenheng med transnasjonale trekk ved kvinnepolitisk praksis.17 Det elementære prinsippet for sammenlikning er på en systematisk måte å finne likheter og forskjeller mellom to eller flere ulike fenomener. Dette kan gjøres gjennom «streng» samfunnsvitenskapelig metode, der formålet er å utvikle generaliserende teoretiske innsikter som seinere kan testes. I denne boka benyttes en mer åpen og pragmatisk tilnærming til sammenlikning som metode. For å forklare hvorfor kamp mot seksuell utnytting av kvinner ble så viktig for kvinnebevegelsene på 1970-tallet og hvordan denne kom til uttrykk på ulike vis, identifiseres likheter og forskjeller mellom kvinnebevegelsene i de to landene og samfunnet og de politiske kulturene de var en del av. Oppmerksomheten rettes mot samspillet mellom bevegelsene og andre samfunnsaktører, med institusjoner, media, intellektuelle og andre sosiale bevegelser. En slik sammenliknende tilnærming bidrar til å skjerpe blikket for interessante fenomener og til å reise nye problemstillinger på en annen måte enn når en bare studerer en bevegelse i ett land.18 Dessuten kan forklaringene bli mer valide når man sammenlikner et samfunn med et annet. Som eksemplet ovenfor illustrerer, var ikke pornokampen «typisk norsk», men del av en internasjonal trend. Samtidig var det stedsspesifikke 18
kvinnekampen på 1970-tallet og den seksuelle revolusjon
særegenheter, som at pornokampen ikke førte til de samme splittelsene som i USA. For å si det med historikeren Jürgen Kocka, bidrar sammenlikningen til å unngå enkle «lokale pseudoforklaringer».19
Kamp mot voldtekt i Frankrike og pornokamp i Norge Kvinnebevegelsenes mobiliseringer mot voldtekt og pornografi i henholdsvis Frankrike og Norge er interessante å sammenlikne av flere grunner. I begge landene fikk disse kampsakene stor medieoppmerksomhet, de virket mobiliserende og førte til rekruttering av nye aktivister, til økt samarbeid, til nye allianser – og til nye motstandere. Kampsakene genererte dessuten viktige læreprosesser og førte til kunnskapstilegnelse og utvikling av teori og nye protestmåter. I begge landene var responsen fra omverdenen påfallende lik og samtidig paradoksal: Kvinnebevegelsene lyktes i å få gjennomslag for synet på at seksuell utnytting og vold som samfunnsproblemer som trengte politiske løsninger. Voldtekt og pornografi havnet på den offentlige politiske dagsordenen, og det ble vedtatt lovendringer som tok opp i seg en del av kvinnebevegelsenes krav: I Frankrike ble en gammelmodig voldtektslov fra 1832 i 1980 erstattet med en lov som ga en klarere og utvidet definisjon av voldtekt: «Enhver seksuell penetrasjon, uansett art, begått mot en annen person med vold, tvang eller overraskelse, er voldtekt.»20 Den nye loven anerkjente at voldtekt kan foregå innenfor ekteskapet, og at både kvinner og menn kan være voldtektsoffer. I Norge ble loven om «utuktige skrifter» fra 1902 i 1985 erstattet av en ny lov der pornografi ble definert som «kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer med bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme.»21 Samtidig som kvinnebevegelsene fikk gjennomslag for at voldtekt og pornografi var alvorlige samfunnsproblemer, kom det motreaksjoner og kritikk. Kritikken, som også kom fra miljøer som støttet kvinnefrigjøring, gikk ut på at disse kampsakene var utrykk for puritanisme, mannshat og autoritær, undertrykkende ideologi. Mens «alle» likestillingsforkjempere på 1970-tallet var for selvbestemt abort, var det ikke alle som ville høyne straffene for voldtekt eller forby pornografi. I Frankrike var det en utbredt 19
kapittel 1
oppfatning på venstresida at strengere straffer for voldtekt ville fungere som en rasistisk klasselov som ville ramme såkalte fremmedarbeidere, mens borgerskapets menn gikk fri. Det innlysende argumentet mot pornomotstanden var at et forbud mot pornografi ville ramme ytringsfriheten, og at det på sikt kunne ramme andre samfunnskritiske, inkludert feministiske, ytringer. Å studere disse kampsakene får dermed fram ideologiske motsetningsforhold i kvinnebevegelsene på en skarpere måte enn det en sammenlikning av for eksempel abortkampen ville gjort. Det faktum at disse kampsakene ikke ledet til noen umiddelbar suksess og fortsatt er aktuelle problemstillinger for dagens feministiske bevegelser, gjør dem ekstra interessante å undersøke historisk, idet de bidrar til å fjerne illusjonen om at historiske utviklingsforløp går i en rett linje mot et endelig og avsluttende mål.
Kvinnebevegelsene i Frankrike og Norge som sammenlikningspartnere Det er opplagte forskjeller mellom Frankrike og Norge hva gjelder størrelse og geografisk beliggenhet, politiske tradisjoner og statsmodeller, forskjeller som hadde innvirkning på kvinnebevegelsenes politiske praksis og muligheter for gjennomslag. Med sine rundt 54 millioner innbyggere hadde Frankrike på 1970-tallet mer enn ti ganger så stor befolkning som Norge. Historisk er dessuten Frankrike et land med stormaktsambisjoner og et elitistisk og militaristisk styresett som flere ganger har blitt utfordret av revolusjonære folkeoppstander. Norge befinner seg på sin side i periferien av Europa og har i større grad vært preget av likhetsidealer og en konsensusorientert politisk kultur. Det politiske klimaet på 1970-tallet var også annerledes. I Frankrike var det svært polarisert, med sterke venstreorienterte bevegelser i ofte voldelige konfrontasjoner med høyreekstreme motstandere. Det fantes regionale separatistbevegelser som utførte terroraksjoner og rasistiske og fascistiske grupperinger som terroriserte og banket opp innvandrere.22 Samfunnet var fortsatt preget av dype splittelser som følge av koloniale kriger mot frigjøringsbevegelser i Indokina (Vietnam) i 1947‒1954 og deretter i Algerie 1954‒1962. Norge hadde derimot ikke vært berørt av krig på rundt 30 år, og sammenliknet med Frankrike kan det politiske klimaet sies å ha vært fredelig. Det betyr ikke at alt var har20
kvinnekampen på 1970-tallet og den seksuelle revolusjon
moni, blant annet var kampen om norsk medlemskap i EF i 1972 dramatisk nok, sett med norsk øyne. 23 Sammenliknet med Frankrike var likevel det politiske liv i det sosialdemokratiske Norge i mindre grad polarisert og konfronterende og i større grad basert på pragmatisme og forhandlinger. En annen forskjell som hadde innvirkning på kvinnebevegelsenes handlingsrom og muligheter for gjennomslag, gjelder statsmodeller og lovgivning. Sosiale rettigheter har i større grad vært inkludert i de sosialdemokratiske nordiske landene enn i den franske republikanske modellen, der medborgerskap forstås politisk, som universelle sivile rettigheter. 24 Samtidig er det verdt å påpeke at fransk ekteskapslovgivning tradisjonelt skilte skarpt mellom kvinner og menn. Først i 1965 fikk gifte kvinner rett til å ta seg lønnsarbeid og til å åpne egen bankkonto uten ektemannens samtykke. Han ble definert som «familiens overhode» fram til 1970, hvilket innebar at han alene hadde råderett over barna og deres eiendom, bestemte hvor familien skulle bo og hvor barna skulle gå på skole.25 Det var dessuten vanskelig å få skilsmisse. Til sammenlikning hadde likestilling i ekteskapet blitt vedtatt i Norge allerede i 1927.26 Av betydning for franske kvinner på begynnelsen av 1970-tallet var det også at prevensjon og abort var forbudt, slik det hadde vært siden 1920. Hensikten var å øke befolkningen etter det store mannefallet under første verdenskrig. I 1967 hadde riktignok den franske nasjonalforsamlingen vedtatt at prevensjon skulle bli lovlig for gifte par, den såkalte loi Neuwirth, men loven trådte ikke i kraft før i 1972. Loven tillot heller ikke «anti-natalistisk propaganda», det vil si prevensjonsveiledning og reklame for prevensjonsmidler.27 Fram til loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1974, var abort totalforbudt og ble straffet med fengsel. På samme tid i Norge var prevensjon fullt lovlig, og det ble drevet seksualundervisning i skolen.28 Selv om selvbestemt abort ikke ble vedtatt før i 1978, hadde kvinner i Norge siden 1960 kunnet søke en legenemnd om å få uført abort dersom kvinnens fysiske eller psykiske helse sto i fare, dersom fosteret var misdannet, eller dersom var arvefeil hos foreldrene.29 Abortinnvilgningene var imidlertid personavhengige og vilkårlige ut fra hvor i landet den gravide bodde. Som nevnt innledningsvis var kampen for selvbestemt abort den avgjort aller viktigste saken for 1970-tallets kvinnebevegelse i mange land. Det franske politiske systemet er allment kjent som mer elitistisk enn det norske, og på 1970-tallet var det dessuten atskillig mer mannsdominert. På 21
kapittel 1
midten av 1970-tallet var bare to prosent av representantene i den franske nasjonalforsamlingen kvinner.30 Etter valget i 1973 var kvinneandelen blant norske stortingsrepresentanter 16 prosent.31 Flere av stortingsrepresentantene som da ble valgt inn, som for eksempel SV-erne Torild Skard og Berit Ås, hadde tilknytning til den nye kvinnebevegelsen. Utover på 1970-tallet kom dessuten stadig flere feminister inn i ledende stillinger i byråkratiet.32 Statsmodeller har innvirkning på hvordan samhandlingen mellom sosiale bevegelser og staten foregår. I denne boka skal vi se at den franske kvinnebevegelsen på 1970-tallet hadde svært liten tillit til at staten kunne gjennomføre reformer til gagn for kvinner, mens den norske bevegelsen i større grad forventet at staten skulle engasjere seg kvinnepolitisk. I Norge har frivillige organisasjoner vært samarbeidspartnere i utviklingen av velferdsstaten, og kvinneorganisasjoner har kunnet oppnå status som høringsinstans og få plass i offentlige råd og utvalg.33 I Frankrike er det derimot ingen tradisjon for formalisert samarbeid mellom staten og de frivillige organisasjonene. Velferdsordninger har generelt kommet «ovenfra», uten at myndighetene har konferert med de gruppene det gjelder.34 Reformene har imidlertid ofte vært utløst av folkelig mobilisering og press. På 1970-tallet var den franske venstresida generelt fiendtlig innstilt til staten, som ble oppfattet som toppstyrt og autoritær. Borgerlige partier hadde da også sittet sammenhengende ved makta siden 1955. Selv om heller ikke den nye kvinnebevegelsen i Norge var utpreget statstro, var ikke forholdet til staten direkte fiendtlig. Det norske politiske systemet basert på forhandlinger mellom staten og frivillige organisasjoner, åpnet i større grad for at også radikale kvinnegruppers krav ble lyttet til.35 Sammenlikning er nyttig for å forstå nasjonale særtrekk, men oppmerksomheten om det nasjonale er imidlertid ikke helt uproblematisk. En kan stå i fare for å overbetone det partikulære og forsterke stereotypier om «nasjonal karakter», som i verste fall kan føre til essensialistisk forståelse av kultur som noe iboende og uforanderlig.36 Det er derfor verdt å understreke at forskjellene mellom de politiske kulturene i Frankrike og Norge ikke overskygger det faktum at begge landene er moderne vestlige demokratier og velferdsstater, med tradisjon for aktive sosiale bevegelser, inkludert kvinnebevegelser av ymse slag.
22