Kapittel 2 – Velferdsstat og menneskerettigheter
Velferdsstatens prinsipper Dette kapittelet startet med å peke på fellestrekkene for velferdsstatene: universalisme og statlig ansvar for en rekke tjenester. I tillegg har vi sett at velferdsstaten sørger for en omfordeling av goder – i større eller mindre grad avhengig av hvilken type velferdsstat vi snakker om. Rettferdighet og likhet er i seg selv verdier det er lett å slutte seg til. Det samme gjelder de andre prinsippene som velferdsstaten bygger på. Ofte argumenterer man for velferdsstaten ved å si at den er rettferdig. Men hva rettferdighet er, kan besvares på ulike måter. For er omfordeling alltid rettferdig? Omfordeling i en slik grad som vi ser det i den sosialdemokratiske velferdsstaten, kan jo også ses på som urettferdig. De som har mye, har jo arbeidet hardt for det. Vil det ikke da bli rart å «straffe» dem ved at de må betale inn mye av det i skatt til staten? Og vil det ikke da etter hvert ikke lønne seg å arbeide mye og legge seg opp rikdom eller eiendeler, fordi staten krever mesteparten av det uansett? Kanskje vil for stor grad av omfordeling kunne føre til tapt initiativ, nyvinning og kreativitet. At noe er rettferdig, vil dermed kunne forstås på ulike måter, også når det gjelder hvordan staten organiseres. Vi kan her gjenkjenne liberalismens skepsis til en stor og aktiv stat. Også på andre områder må man veie velferdsstatens prinsipper mot hverandre. Du har lest at ordninger skal være universelle, altså skal de gjelde for alle. Det betyr blant annet at det ikke skal være stor forskjell på det velferdstilbudet du opplever i de forskjellige kommunene. Er du syk, skal du møte det samme helsetilbudet overalt. Samtidig finner vi desentraliseringsprinsippet, som innebærer at saker som berører lokalt, også skal avgjøres lokalt. Dette vil nødvendigvis føre til at det vil oppstå forskjeller mellom hvilket tilbud innbyggerne i hver kommune får, selv om prinsippet om universalisme skal styre. Kommunene har jo ulik økonomi, ulik befolkningssammen setning, ulik natur og ulik tilgang på privat næringsliv – og dermed vil det være omtrent umulig å gjøre organiseringen helt lik uten å fatte alle beslutninger på statlig nivå. Vi vet for eksempel at fastlegeordningen, som i utgangspunktet skal gi alle én fast lege å gå til, ofte er vanskelig å opprettholde i småkommuner i distriktene. Her er det gjerne vanskelig å finne leger å ansette, og det er større gjennomtrekk i stillingene. Det betyr at mange pasienter her ikke får mulighet til å opparbeide seg en relasjon og et tillitsforhold til en enkelt lege. Også selekteringsprinsippet kan komme i samme konflikt med prinsippet om universalisme ved at man velger ut noen som får et tilbud, mens andre ikke får. Når kommunens midler er begrensede, vil den kanskje ikke klare å gi alle barn i kommunen tilbud om plass på kulturskolen. På den måten gjør økonomi og den følgende utvelg elsen av hvem som får goder, at vi får forskjeller. 43