Kapittel 2 – Velferdsstat og menneskerettigheter
Staten På statlig nivå fordeles makten mellom Stortinget, regjeringen og domstolene. Denne fordelingen tar utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet, som ble utformet av Charles Montesquieu (1689–1755). Han definerte tre oppgaver en stat må utføre: 1. En stat må lage lover. Denne lovgivende makten ble lagt til en folkevalgt forsamling – parlamentet. I Norge er det Stortinget som har denne rollen. 2. En stat må sette lovene ut i praksis. Kongen og hans regjering fikk i utgangspunktet denne utøvende makten. I Norge i dag er det regjeringen som utøver denne funksjonen, mens kongen kun har en formell rolle. 3. En stat må dømme dem som bryter disse lovene. Uavhengige domstoler, kalt den dømmende makt, skulle dømme i eventuelle lovbrudd. Hensikten med Montesquieus maktfordeling er å unngå at for mye makt skulle havne hos de samme menneskene. Han så for seg at om den samme kongen skulle lage lover, utføre dem og bestemme om de ble brutt, ville dette åpne for maktmisbruk og tyranni. For å unngå dette var løsningen å spre styringen av staten ut til ulike aktører. I dagens Norge har vi likevel ikke ren maktfordeling. Dette har sammenheng med innføringen av parlamentarismen, som skjedde i 1884. Parlamentarisme betyr at de partiene som får støtte fra flertallet av Stortingets 169 representanter, kan danne regjering. Denne regjeringen er deretter avhengig av Stortingets fortsatte støtte for å kunne regjere. Den politiske styringen i Norge er med andre ord bestemt av hvem som vinner valg og dermed får flertall i Stortinget.
DEN LOVGIVENDE MAKT Nasjonalforsamlingen (Stortinget)
DEN UTØVENDE MAKT Regjeringen
DEN DØMMENDE MAKT Domstolene
29