Oversatt litteratur i middelalderens Norge av Stefka G. Eriksen Stefka

Stefka G. Eriksen

Oversatt litteratur i middelalderens Norge

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 ISBN 978-82-02-75340-5 1. utgave, 1. opplag 2024 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Gisle Vagstein, deTuria Design Design og sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: CPI books GmbH Boken har fått støtte fra Fritt Ord og Norsk institutt for kulturminneforskning.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold Forord..................................................................................................................

Kapittel 1 Introduksjon : Litteraturens rolle i fortellinger om norsk middelalder....................................................................................

Europeiseringen av Norge..................................................................................

Norrøne tekster og litteratur før Håkon Håkonssons tid...............................

Fortellinger om Norges gullalder......................................................................

Denne boka..........................................................................................................

Appendiks: Om å skrive, oversette og lese i middelalderen..........................

Kapittel 2 Tristram-legenden..........................................................................................

Legenden i Europa...............................................................................................

De norrøne manuskriptene...............................................................................

Oppsummering av innholdet............................................................................

Tematiske høydepunkter ...................................................................................

Stil.........................................................................................................................

Litterær påvirkning.............................................................................................

5

11 14 16 22 26 30

36 37 39 39 41 50 51

Kapittel 3 Fortellinger om kong Artur.......................................................................... 57 Chrétien de Troyes – forfatterskap og bakgrunn............................................ 58 De norrøne manuskriptene............................................................................... 61

8

innhold

Parcevals saga........................................................................................................ 61 Ívens saga............................................................................................................... 63 Erex saga................................................................................................................ 65 Stil......................................................................................................................... 66 Tematiske høydepunkter................................................................................... 69 Litterær påvirkning............................................................................................. 74

Kapittel 4 Strengleikar.........................................................................................................

Marie de France...................................................................................................

De norrøne manuskriptene...............................................................................

Tematiske høydepunkter...................................................................................

Uttrykk av følelser og stil...................................................................................

Tradering og litterær påvirkning......................................................................

76 77 80 81 90 92

Kapittel 5 Möttuls saga........................................................................................................ 95 Den franske kildeteksten................................................................................... 96 De norrøne manuskriptene............................................................................... 98 Oppsummering av innholdet............................................................................ 99 Stil......................................................................................................................... 101 Tematiske høydepunkter................................................................................... 102 Litterær påvirkning............................................................................................. 106 Kapittel 6 «Det franske stoffet» og fortellinger om hellig krig............................. 110 Elíss saga ok Rósamundar...................................................................................... 112 Bevers saga............................................................................................................. 115 Karlamagnús saga.................................................................................................. 117 Felles temaer og motiver.................................................................................... 122 Kapittel 7 Pseudo-klassisisme på norrønt : Pamphilus saga og Dialog mellom Mot og Frykt.......................................... 131 DG 4–7 fol............................................................................................................ 132 Pamphilus saga og pseudo-ovidiske tekster..................................................... 135 Dialog mellom Mot og Frykt.................................................................................. 146 Budskapet i DG 4–7............................................................................................. 152

INNHOLD

Kapittel 8 Sagaen om Didrik av Bern............................................................................ 155 Manuskripter og tradering i Skandinavia....................................................... 156 Hvordan ble Þiðreks saga til?............................................................................... 158 Þiðreks saga og norrøn tradisjon........................................................................ 161 Þiðreks saga og Artur-stoffet............................................................................... 166 Þiðreks saga og «det franske stoffet»................................................................... 169 Kapittel 9 Barlaam-legenden : Buddha i kristen drakt og på norrønt................ 173 Den europeiske legenden................................................................................... 174 De nordiske oversettelsene................................................................................ 176 Innhold og temaer............................................................................................... 176 Lesere og brukere................................................................................................ 187 Kapittel 10 Sagaen om Aleksander den store .............................................................. 191 Aleksander den store i verdenslitteraturen..................................................... 194 Aleksander den store i Norden.......................................................................... 195 Troja som historisk og politisk sentrum.......................................................... 205 Trójumanna saga, Breta sögur og nordisk historie............................................. 208 Snorres fortelling om Troja................................................................................ 210 Kapittel 11 Romans d’aventure – eventyrfortellinger på norrønt............................ 213 Flóres saga ok Blankiflúr ....................................................................................... 214 Partalopa saga ....................................................................................................... 218 Lærdom: geografi, astronomi og historie........................................................ 226 Kapittel 12 Tekstsamlinger og biblioteker i middelalderens Norge..................... 231 Religiøs litteratur: helgenlegender, prekener og Bibelen............................... 233 Kongesagaer......................................................................................................... 235 Kongespeilet – Konungs skuggsjá.......................................................................... 237 Lover..................................................................................................................... 240 Brev og dokumenter........................................................................................... 242 Hauksbók og andre tekstsamlinger.................................................................... 242 Kvinnelige bokeiere og lesere............................................................................ 246

9

10

INNHOLD

Oversettelser og politisk utvikling................................................................... 248

Kapittel 13 Konklusjon : Nye fortellinger om norsk middelalder.......................... 251 Produksjon og resepsjon av oversettelsene..................................................... 252 Tradisjoner og språk fra Europa til Norge og Island....................................... 256 Temaer.................................................................................................................. 257 Middelalderen og oss.......................................................................................... 263 Manuskripter................................................................................................... 267 Referanser.......................................................................................................... 269 Stikkord.............................................................................................................. 289

1 Introduksjon : Litteraturens rolle i fortellinger om norsk middelalder Om dette var et eventyr, hadde det begynt slik: «Det var en gang en konge, og han het Håkon, sønn av Håkon. Han var mektig og tapper og var elsket av alle. Han var den djerveste kongen kongedømmet noen gang hadde hatt.

Han hadde mange talenter og var lærenem i språk og skrift. Han fikk oversatt mange store fortellinger om konger, riddere og hellige menn til sitt eget folke­språk, til lærdom og underholdning for sin dronning og sine hoffmenn og kvinner.» Selv om dette ikke blir et eventyr av den tradisjonelle sorten, kan vi bruke denne fortellingen som utgangspunkt når vi i denne boka skal diskutere både litteraturens rolle, og særlig oversatt litteratur, i norsk middelalderhistorie, og plassen denne litteraturen har fått når historikere og litteraturhistorikere har definert Norge som kulturnasjon fra 1900-tallet til i dag.

Håkon Håkonsson, en av våre «hovedpersoner», regjerte fra 1217 og til sin død i 1263. Hans regjeringstid betraktes vanligvis som en udiskutabel gullalder i norsk middelalderhistorie og er kjent for konsolidering av statsformen etter europeiske modeller, etablering av en god relasjon mellom kongemakten og kirken, fred innad i landet etter mangeårige konflikter, samt politisk og kulturell ekspansjon i «utlandet». Kong Håkon hadde gode

12

KAPITTEL 1

politiske og økonomiske kontakter med store deler av Europa og til og med Tunisia i Nord-Afrika. Han utvekslet gaver med den tysk-romerske keiseren Fredrik 2., og hans datter Kristina ble gift med en av sønnene av den spanske kongen Alfons 10. Håkon ble invitert med på korstog av den franske kongen Ludvig 9., og han hadde tette forbindelser med Henrik 3. av England.1 Norges­veldet, som riket blir kalt, strakte seg langt utover dagens ­norske grenser. På sitt største, mot slutten av Håkon Håkonssons regjeringstid, inkluderte det Island, Orknøyene, Hebridene, deler av Irland, Man (Isle of Man), Færøyene, Grønland, Jemtland og Herjedalen. Denne perioden så også utvikling av lovgivningen som etter hvert førte til etableringen av lovgivning på nasjonalt nivå under kong Magnus Lagabøte.

I denne bokas sammenheng er det viktigste ved Håkon Håkonssons regjeringstid at denne ekspansive politiske utviklingen gikk hånd i hånd med en bemerkelsesverdig utadvendt kulturpolitikk, som kan eksemplifiseres av både litterær, arkitektonisk og kunstnerisk kulturarv. Håkon Håkonsson er særlig kjent for å ha bestilt oversettelsene av et bredt spekter av europeiske «klassikere» til norrønt.2 Det er fem tekster som knyttes til Håkon Håkonsson gjennom direkte referanser til ham i prologen eller epilogen:3 Tristrams saga, en oversettelse av det gammelfranske diktet om Tristan og Isolde, skrevet av poeten Thomas; Ívens saga, oversettelse av Chrétien de Troyes’ roman Yvain eller Le chevalier au lion;4 Strengleikar, en samling av korte fortellinger, noen av dem opprinnelig skrevet av Marie de France; Möttuls saga, en oversettelse av en anonym gammelfransk fablieau, Le mantel mautaillié; og Elíss saga ok

1 2

3

4

Se Leach 1921: 36–72 for relasjonen mellom Håkon Håkonsson og Henrik 3. av England (r. 1216–1272).

Her brukes begrepet «klassiker» i overført betydning, det vil si som referanse til litteratur av særs stor kvalitet og historisk betydning, og må ikke forveksles med «klassisk litteratur», det vil si den antikke greske og romerske litteraturen.

Den historiske sannhetsverdien av slike eksplisitte referanser til kongen som bestiller av oversettelsene i selve teks­tene har blitt diskutert av mange, og dette vil vi komme tilbake til. Her vil jeg likevel poengtere at for bokas argument er «sannhetsverdien» i slike kommentarer ikke særlig viktig, men det er heller selve eksistensen av slike kommentarer som er viktig. I mid­del­alde­ren var det tydeligvis meningsfylt å nevne at det var kongen som bestilte oversettelsen av en tekst; om dette stemte med virkeligheten eller om det «bare» var en litterær formel som økte tekstens prestisje og status, er ikke avgjørende for oss i denne konteksten.

Det kan fremstå som anakronistisk å bruke betegnelsen «roman» om middelalder litteratur, men det var faktisk det Chrétiens verk ble kalt (romans de chevalerie). Betegnelsen brukes både om europeisk høvisk litteratur, norrøne oversettelser som riddersagaene, men også om de islandske romanene som var en selvstendig sjanger, men som var sterkt påvirket av den europeiske middelalderromanen.

introduksjon

Rósamundar, en oversettelse av korstogshistorien Elye de Saint Gille. Flere andre tekster ble mest sannsynlig oversatt i samme kontekst.

Denne oversettelsesstrategien ble videreført av Håkon Håkonssons etterfølgere som også nevnes som bestillere av diverse oversettelser. Dette gjelder kong Håkon Unge (sønn av Håkon Håkonsson, d. 1257, før sin far), Magnus Håkonsson (Lagabøte) (r. 1263–1280), Håkon 5. Magnusson (r. 1299– 1319), og dronning Eufemia (r. 1299–1312). I hele denne perioden ble det oversatt tekster fra gammelfransk, høytysk og latin (og kanskje engelsk), og variasjonen i sjanger og tematikk av oversettelsene var enorm. Disse inkluderte blant annet historier om kong Artur og ridderne av det runde bord, om Aleksander den store, om Karl den store og korstoghistorier om kristne tokt til det hellige land, tekster som bygget på den klassiske kulturarven, kristne legender med røtter i buddhismen og historier om helter, som Didrik av Bern og Sigurd Fåvnesbane. Storparten av disse teks­tene ble oversatt til mange andre folkespråk og sirkulerte gjennom Europa i flere århundrer.

Med andre ord: Med de norrøne oversettelsene, trolig gjort på bestilling av kong Håkon Håkonsson og flere av hans etterfølgere, ble det ­norske publikumet eksponert for den mest utbredte og populære europeiske litteraturen mid­del­alde­ren hadde å by på. Hovedmålet med denne boka er å fremme, på en tydeligere måte enn det har blitt gjort før, den viktige rollen som denne europeiske kultur- og litteraturarven spilte i den litterære, sosiale og politiske utviklingen av Norge på 1200-tallet og videre.

Selv om denne utviklingen ble intensifiert og styrt mer strategisk enn tidligere av Håkon Håkonsson og hans etterfølgere, begynte ikke denne europeiseringen med ham. Den har heller sitt utgangspunkt i andre forutsetninger og prosesser som vi kort skal gjøre rede for, nemlig (i) de religiøse, politiske og intellektuelle kontaktene som fantes mellom Norge og Europa før Håkon Håkonssons tid, og (ii) tekster og litteratur som ble skrevet på norrønt før oversettelsene ble til. Deretter vil vi (iii) skissere i korte trekk hvordan oversettelsene har blitt omtalt i forskningen og lærebøker fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag, og (iv) forklare hvordan denne boka vil bidra til og komplementere den faglige debatten som eksisterer allerede ved å presentere bokas struktur og kapitlenes tematikk. Til slutt, som appendiks til denne introduksjonen og før vi dykker ned i materien for alvor, skal vi se nærmere på hva det betydde å skrive, oversette og lese i mid­del­alde­ rens manuskriptkultur, en kultur som var preget av en mye større grad av muntlighet og tekstvariasjon enn vår (skrift)kultur i dag. Dette er viktige

13

14

KAPITTEL 1

premisser for forståelsen av litteraturens rolle, i dette tilfelle av oversatt litteratur, for utviklingen av norsk samfunn og politikk i middelalderen.

Europeiseringen av Norge De religiøse, politiske og intellektuelle kontaktene mellom Norge og Europa begynte naturligvis lenge før Håkon Håkonssons tid. En viss type kontakt realiserte seg gjennom reising, handel, og ikke minst gjennom vikingenes voldelige plyndringer i Europa allerede i jernalderen. En annen type kontakt, på poltisk og økonomisk plan, fantes mellom de n ­ orske og engelske kongene, allerede på begynnelsen av 900-tallet. Dette kan eksemplifiseres godt med at Harald Hardråde (r. 872–930) sendte sin sønn Håkon den Gode (også kalt Håkon Adalsteinsfostre) til oppfostring hos den engelske kongen Adalstein (924–927).5 Kristningen av Norge rundt år 1000 kan ses på som en annen sentral «hendelse» som ikke bare førte til endring i religion,6 men også til innføringen av nye samfunnstrukturer og administrative posisjoner, nye kulturelle og intellektuelle føringer og nye regler for høytider og hverdagsliv, basert på et nytt europeisk fellesskap. De første kirkene, selv om vi vet lite om dem, må ha påvirket landskapet over hele landet og minnet folk om den nye tiden og dette nye fellesskapet, selv om det nok tok lang tid for alle å internalisere de nye skikkene i sine liv.7 Allerede fra slutten av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet ble europeiske klosterorganisasjoner spredt til og etablert i Norge. De første klostrene var av benediktinerordenen og inkluderte både Selja kloster, viet til den engelske martyren St. Alban, Nidarholm kloster i Nidaros,8 samt tre kvinneklostre i Bergen, Skien og Nidaros. Cistercienserne etablerte seg rundt 1150, i Lyse utenfor Bergen (grunnlagt fra munkene i Fountains Abbey i England), Hovedøya utenfor Oslo (fra Kirkstead Abbey i England), og Tautra nær Nidaros (fra Lyse i Bergen).9 Augustinerordenen etablerte seg også i andre halvdel av 1100-tallet, og etter hvert kom også dominikanerne, premonstratenserne og fransiskanerne til de ­norske byene. Mot år 1300 fantes

5 6 7 8

9

Dette omtales i mange skriftlige kilder på norrønt og latin, som for eksempel Heimskringla og Fagerskinna, og Adam av Bremens tekster.

Kristningen skjedde naturligvis ikke over natta, men var heller en langtrukken prosess, som foregikk gradvis i perioden 800–1200.

For en diskusjon om plasseringen av de første kirkene, se McNicol 1997.

Ifølge Matteus av Paris ble dette klosteret grunnlagt av kong Knut den mektige (r. 1014– 1035), konge av England, Danmark og Norge, men denne påstanden er usikker og mye diskutert, se for eksempel E.M. Andersen 2022.

France 2006

2 Tristram-legenden Tristrams saga, en av de mest kjente kjærlighetshistoriene fra mid­del­alde­ren, var også den første sagaen som kong Håkon Håkonsson bestilte oversettelsen av, i en alder av bare 22 år. Oversettelsen var muligens tenkt som en bryllupsgave for hans fremtidige dronning, Margrete Skulesdatter.52 Prologen til sagaen forteller: Hér skrifaz sagan af Tristram ok Ísönd dróttningu, í hverri talat verðr um óbæriliga ást, er þau höfðu sín á milli. Var þá liðit frá hingatburði Christi 1226 ár, er þessi saga var á norrænu skrifuð eptir befalingu ok skipan virðuligs herra Hákonar kóngs. En Bróðir Robert efnaði ok upp skrifaði eptir sinni kunnáttu með þessum orðtökum, sem eptir fylgir í sögunni ok nú skal frá segja.53 Her er soga om Tristram og dronning Isond skriven. I den er det fortalt om den uuthaldelege kjærleiken dei hadde til kvarandre. Denne soga blei skriven på norrønt mål 1226 år etter Kristi fødsel, etter bod og påbod frå den høgborne kong Håkon. Broder Robert førebudde teks­ten og skreiv han ned så godt han kunne, med den ordlegginga som følgjer heretter i soga, som no skal forteljast.54 52

53 54

Det er Leach 1921: 183–184 som først argumenterer for dette. Andre har også nevnt dette i sin argumentasjon: Barnes 2011; Fidjestøl 1997; Orning 2021: 121. Bryllupet var allikevel i 1225, og det var kanskje bestillingen som kom i forbindelse med bryllupet, mens oversettelsen kom noe senere.

Tristrams saga 1999: 28. Alle referanser til den norrøne teks­ten er fra denne utgaven.

Soga om Tristram og Isond 2003: 43. Om ikke annet er oppgitt, er alle referansene til kapitler og sidetall til denne oversettelsen.

tristram-legenden

Denne korte prologen gir oss noen opplysninger, ikke bare om at det var selveste kongen som bestilte oversettelsen, men også at en «broder Robert» oversatte teks­ten. Hvem denne personen var, vet vi ikke så mye om. Robert var ikke et vanlig nordisk navn, så dette var kanskje en anglo-normannisk munk som kan ha bodd og jobbet ved et av cistercienserklostrene på Lyse i Bergen eller Hovedøya ved Oslo,55 eller ved benediktinerlosteret Munkeliv i Bergen.56 På dette tidspunktet var fransk fremdeles elitens språk i England.

Norges elite hadde viktige forbindelser med både England og Frankrike fra 1100-tallet av, og dermed kan det tas for gitt at det må ha vært en rikholdig språk- og kulturutveksling. Vi vet likevel lite om hvor og hvordan Robert lærte seg norrønt og om hans arbeidsmetoder. Det kan, for eksempel, tenkes at et manu­skript med den anglo-normanniske romanen kan ha blitt sendt som bryllupsgave fra England til kong Håkon, og at den ble oversatt til norrønt her i Norge, men det har vi ingen direkte kilder til.57 Til tross for usikkerhetene, tar Tristrams saga oss til en kulturell kontekst hvor kongemakten i mid­del­alde­rens Norge samarbeider med kirkens lærdomsmenn for å gjengi denne sterke kjærlighetslegenden på norrønt og gjøre den tilgjengelig for et publikum som frem til nå hadde kjent (nesten) bare til egen mytologi og historie, og diverse religiøse tekster. Som vi skal se i denne boka, er dette en hendelse som vil ha stor påvirkning på den litterære, kulturelle og politiske utviklingen av Norge i de påfølgende århundrene.

Legenden i Europa Den norrøne sagaen er en oversettelse av en fransk versroman, skrevet av poeten Thomas d’Angleterre – mer vet vi ikke om ham – ca. 1170–1180. Diktet er et godt eksempel på det som kaltes en roman i mid­del­alde­ren – en verdslig fortelling skrevet i versform og på folkespråket, det vil si ikke på latin, men i dette tilfellet fransk. Det franske hoffet på 1100-tallet var arnestedet til slik høvisk litteratur (gammelnorsk: hæverskr, kurteiss; lavtysk: hovesch; gammelfransk: cortois), men den spredte seg raskt til det engelske hoffet, hvor fransk var det dominerende språket blant aristokratiet som følge av den normanniske erobringen i 1066.

55 56

57

Dette har blitt foreslått av Leach 1921. Åslaug Ommundsen (2010) og Michael Gullick (2010) har argumentert for at det var engelske skrivere som jobbet der og skrev bøker som Gammelnorsk homiliebok. Kanskje Robert kan ha vært en del av dette miljøet også?

Rindal 2003:19

37

38

KAPITTEL 2

Legenden om Tristan og Isolde (som er de franske navnene av Tristram og Isond) fantes i mange versjoner i mid­del­alde­ren og på mange folkespråk.

Thomas’ eldste dikt, som den norrøne sagaen er basert på, kan ha vært skrevet ved hoffet til Henrik 2. av England. Det ble også oversatt til tysk av Gottfried von Strassburg rundt 1210, og til engelsk rundt 1300.58 Store deler av diktet til Thomas er dessverre tapt, men det var grunnlaget for en annen fransk versjon, av Béroul, og en tysk versjon av Eilhart von Oberg. I mid­ del­alde­ren ble romanen også oversatt til italiensk, spansk og tsjekkisk.59 Stoffet forble veldig populært også etter mid­del­alde­ren og har blitt gjenbrukt og gjenfortalt i mange forskjellige medier, alt fra Wagners opera Tristan und Isolde fra 1865, som var basert på Gottfried von Strassburgs verk, til Tristan & Isolde, den siste filmatiseringen av legenden fra 2006, under regi av Kevin Reynolds. Med andre ord, med oversettelsen av denne evige «klassikeren» til norrønt, hadde det n ­ orske publikumet tilgang til stoff som var svært populært over hele Europa, fra mid­del­alde­ren og helt frem til i dag.

Før vi kaster oss ut i legendens fascinerende innhold, må vi understreke at selv om denne fortellingen fantes i mange forskjellige språk i mid­del­ alde­ren, er den norrøne versjonen veldig viktig for europeisk litteraturhistorie. Grunnen til dette er at det bare er få fragmenter som er bevart av Thomas’ versjon som korresponderer med litt over 30 kapitler i den norrøne sagaen.60 Den norrøne versjonen er dermed den eldste bevarte versjonen av Thomas’ dikt, som var mye mer sofistikert, komplekst og høvisk, sammenlignet med Bérouls dikt, som var mer folkelig. Den norrøne versjonen bevarer noe av Thomas’ sensitivitet, men stoffet er også endret og tilpasset til den nye kulturelle konteksten gjennom forkortelser og utelatelser av for eksempel emosjonelle monologer, samtaler og forfatterkommentarer. Slike forandringer var typiske i de norrøne oversettelsene, men det betyr på ingen måte at de norrøne riddersagaene mang­let slike passasjer (se under).

58

59 60

Joseph Bédiers franske utgave fra 1902 er en kombinasjon av versjonene til Thomas, Béroul, Eilhart von Oberg og Gottfried von Strassburg. Denne utgaven ble nylig oversatt til norsk av Karin Gundersen, se Tristan og Isolde av Joseph Bedier.

Rindal 2003: 30 Se Soga om Tristram og Isond, kap. 46 og 67–101.

tristram-legenden

De norrøne manuskriptene Selv om oversettelsen muligens ble bestilt av Håkon Håkonsson, er sagaen bevart bare i yngre islandske manu­skrip­ter. Vi har fire blad fra et 1400-talls manu­skript (AM 567 XXII 4to og Reeves-fragmentet), men hoved­manu­ skrip­tet AM 543 4to er fra 1600-tallet og oppbevares ved Den Arnamag­næ­ anske Samling i København.61 Sagaen er bevart i sin helhet i to andre manu­ skrip­ter (ÍB 51 fol., ca. 1688; JS 8 fol., 1729).62 Dette bekrefter at sagaen har vært populær gjennom tiden, men skaper også visse utfordringer når det gjelder autentisiteten til opplysningene som gis om oversettelsen i prologen – at det var kong Håkon Håkonsson som bestilte oversettelsen og broder Robert som oversatte.63 Vi kan selvfølgelig ikke vite om denne informasjonen er sann og har sin opprinnelse i en oversettelse fra 1226, eller om den har blitt lagt til av skrivere som har kopiert sagaen senere. Et argument for at dedikasjonene sannsynligvis er originale, er at lignende dedikasjoner finnes i andre 1200talls manu­skrip­ter (for eksempel i forbindelse med Elíss saga og Strengleikar i DG 4–7 fol.), mens de har blitt kuttet ut i yngre kopier av samme tekster (se kapittel 4 og 6 i denne boka). Det er dermed mulig å resonnere at om en dedikasjon fortsatt finnes i et yngre manu­skript, er den sannsynlig basert på en original dedikasjon, selv om dette er umulig å bevise.

Oppsummering av innholdet Populariteten til dette stoffet er ikke overraskende, fordi her har vi å gjøre med selve ur-legenden om kjærlighetens kraft, riktignok satt i gang av en kjærlighetsdrikk. Kong Markis av England har sendt sin nevø, Tristram, til Irland for å be om prinsesse Isonds hånd, på vegne av kongen. Isonds mor sender en kjærlighetsdrikk med datteren for at hun og hennes vordende mann skal drikke av den for å sikre evig kjærlighet mellom dem. På vei tilbake til England, etter vel utført oppdrag, drikker Tristram og Isond av kjærlighetsdrikken ved et uhell. Dette endrer straks på deres skjebner og

61 62

63

«AM» er forkortelse for Den Arnamagnæanske Samling. Deler av samlingen oppbevares i København, og andre deler i Reykjavík.

Kalinke 2011b: 30. Se også ONP 1989: 404–405. «ÍB» er forkortelse for «Hins íslenska bókmenntafélags» (Det islandske litteraturselskap) og «JS» står for «Handritasafn Jóns Sigurðssonar» (Jon Sigurðssons håndskriftsamling). Begge samlingene oppbevares ved Islands nasjonalbibliotek/ Universitetsbiblioteket i Reykjavík, selv om noen av bøkene fra ÍB er i København.

Se Tómasson 1977.

39