Oppdragelse mellom frihet og grenser Bla i bok

Tone Strømøy

Oppdragelse mellom frihet og grenser Barns selvfølelse – voksnes ansvar

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 3

11.11.14 10:09

Forord Dette er en fagbok, en grunnbok for studenter i barnehage-, allmennlærer- og spesial pedagogisk utdanning, men den henvender seg like mye til andre som jobber med barn, og ikke minst til foreldre.

Det er med en viss ydmykhet jeg skriver denne boken. Med respekt for de komplekse mekanismene som er rådende når barn utvikler en god eller dårlig selvfølelse, og også for de komplekse mekanismene som ligger bak barns læring, ønsker jeg allikevel å gi meg i kast med dette, da jeg ser hvor viktig det er at både barn og voksne har en god selvfølelse. Bokens tittel, Oppdragelse mellom frihet og grenser. Barns selvfølelse – voksnes ansvar, sier noe om nødvendigheten av både frihet og grenser i oppdragelsen, og at det er de voksne som har ansvar for at barn får oppleve både frihet og grenser for å kunne utvikle en god selvfølelse. Dette kommer jeg nærmere inn på. Jeg har trukket frem noen teorier, tanker og en del eksempler som jeg mener belyser temaet. For å belyse det best mulig, har jeg valgt å «gå i bredden», og jeg er også blant annet opptatt av hvordan barn bruker tv, «den moderne og nye familien», funksjonshemmede og kronisk syke barn, og om det kan være gøy å oppdra barn. I boken stiller jeg en del spørsmål som jeg ikke gir noen direkte svar på. Hensikten med dette er å få leseren til å reflektere rundt emnene. Det er svært få «sannheter» som gjelder i oppdragelsen av barn. Boken er bygget opp rundt temaene barns selvfølelse og hvor-

7

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 7

11.11.14 10:09

forord

dan barn utvikler en god selvfølelse via oppdragelsen. Selvfølelse definerer jeg som vurdering av seg selv i forhold til det en føler med hensyn til hvem en er. Selvfølelsen kan være god eller dårlig, og den vil også variere noe. Vi kan føle at vi har en god selvfølelse én dag, men mindre god eller dårlig en annen dag. Det er viktig at barn kan få utvikle en god selvfølelse, at de har et realistisk og godt forhold til selv å føle hvem de er. Det er lettere å tåle motgang hvis en har en følelse og en oppfatning som sier at «dette skal jeg klare». Verden er full av utfordringer, og er ikke bare harmonisk og god.

En god selvfølelse kan virke som en vaksine når livet butter imot.

Motsatt kan en dårlig selvfølelse gjøre livet ekstra vanskelig. Hvis en har en dårlig følelse med hensyn til hvem en er, vil det føre til usikkerhet, en usikkerhet som kan ligge og gnage innvendig. Det kan gi seg utslag i overdrevet selvhevdelse og undertrykkelse av andre, eller i selvutslettelse og en følelse av at «jeg er ikke noe verdt». Kanskje har for eksempel mobbere en dårlig selvfølelse, og derfor behov for å undertrykke og plage andre?

Det å ha en god selvfølelse betyr ikke at en ikke kan være usikker og stille spørsmål uten selv å ha svarene. Uttalelser som: «Nå ble jeg usikker» eller «Hva mener du?» kan signalisere en god selvfølelse.

En person som er trygg på seg selv, har som regel ikke problemer med å spørre andre om hva de egentlig mener. Denne personen vil også gi signaler til andre, slik at de også kan bli tryggere på vedkommende, og da igjen på seg selv og relasjonen. Dette vil igjen føre til en god og konstruktiv kommunikasjon, og kan også føre til gode og nære vennskap. Det å utvikle en god selvfølelse for et barn har også noe med læring å gjøre. Læring som begrep er en vesentlig del av pedagogikken, men det er utenfor denne bokens rammer å diskutere dette begrepet grundig. Barn lærer på så mange forskjellige måter, og dette er et komplisert tema. Jeg definerer her læring som å tilegne seg kunnskap, som igjen kan føre til atferdsendring.

8

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 8

11.11.14 10:09

forord

Sitter du som leser igjen med undring, noen tanker og refleksjoner rundt hvordan vi oppdrar barn og hvordan barn utvikler en god selvfølelse, er jeg fornøyd. Kanskje boken også kan bidra til at du selv føler deg «bra nok» som oppdrager? I beste fall kan boken også klargjøre for deg dette du sikkert vet innerst inne: at det er gøy, slitsomt og utviklende for oss voksne å få være sammen med barn!

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å takke de som har hjulpet til slik at manuset mitt er blitt en bok, nå også i ny utgave. Redaksjonssjef Inger Johanne Holth, en stor takk til deg som har satset på dette prosjektet. På hjemmebane ønsker jeg å takke min livsledsager Gunnar, du har løftet meg og hele tiden oppmuntret meg. Peik, sønnen min, uten deg hadde det ikke blitt noen bok. Takk for at du er akkurat den du er. Det samme til deg, Anniken, min kloke voksne datter, og takk for gode samtaler. Matilda, takk for at du bringer meg inn i barnets spontane, ikke helt ukompliserte, men spennende verden. Fant og Tella, gode turkamerater som også gir mye glede.

En stor takk til alle mine studenter ved Høgskolen i Oslo og Akershus som jeg har hatt gleden av å møte i alle disse årene. Et par tusen unge mennesker som har inspirert meg og kommet med utfyllende tanker og meninger om hvordan vi bør oppdra barn. Nettopp dere har vært drivkraften når jobben som høyskolelektor har vært slitsom og tøff på andre måter.

Tone Strømøy Oslo, januar 2015

9

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 9

11.11.14 10:09

Innledning Da min sønn var 20 måneder, ble han svært syk. Han hadde fått en alvorlig hjernehinnebetennelse med blodforgiftning. Da han våknet opp fra koma, ble det konstatert at han hadde cerebral parese. I den situasjonen vi var i, var det viktigste for oss at han overlevde. Han hadde vært svært nær døden, og da var det ingen stor dramatikk i å få en såpass alvorlig diagnose. Vi var bare glade for at han levde. Men etter hvert ble jeg selvsagt også mer opptatt av hans funksjonshemming.

Cerebral parese betyr rett og slett at noe av hjernen er lammet; noen hjerneceller er gått til grunne. (Cerebral betyr hjerne og parese lammelse). Han hadde ikke språk da diagnosen kom, bare enkle ord og begreper, og om fremtiden ville ingen lege spå. En og en halv måned hjernehinnebetennelsen, på selveste julaften, etter at han hadde lagt seg, kom det et vræl fra barnerommet. Han sto i sengen og hylte: «Mokken er borte, mokken er borte!» Det var den første setningen han sa – og den flotteste julegaven jeg noen sinne har fått!

Etter hvert fattet jeg mer interesse for barnenevrologi ut fra pedagogens synsvinkel. Jeg ble nysgjerrig på hvilke enorme muligheter som ligger i en barnehjerne – i å utvikle den videre så andre celler kan overta funksjonene til de cellene som er ødelagte, og synapser kan utvikles via stimulering i passe grad. Og hva kunne være det aller beste og viktigste jeg kunne gi min sønn, som mor og pedagog?

Selvfølgelig kjærlighet, men også en god selvfølelse. En selvfølelse som innebærer å kunne godta seg selv med alle de muligheter en

13

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 13

11.11.14 10:09

innledning

har, men også med de begrensninger som en funksjonshemming nødvendigvis også vil føre med seg.

Så startet mitt prosjekt, «Barns selvfølelse – voksnes ansvar».

Hvordan kan voksne legge til rette for at barn kan få utvikle en god selvfølelse? Her blir «Oppdragelse mellom frihet og grenser» et begrep. Bevisstgjøring rundt hvordan vi oppdrar barn, er viktig.

Samtidig med dette prosjektet har jeg vært så heldig å få være i den situasjonen at jeg som høyskolelektor på Høgskolen i Oslo og Akershus underviser barnehagelærerstudenter i barns utvikling og læring.

Min sønn er blitt stor nå, i forrige utgave av boken (2005) skrev jeg følgende: Han er 18 år, går i 3. klasse på idrettslinja og er en flott gutt på alle måter. Han trives på fotballbanen og er ettertraktet som «venstremålscorer». Om vinteren er det skøyteisen på Østensjøvannet med hockeykølle som frister, og de seneste årene er det som keeper på innebandylaget han trives aller best. Tur med bikkjene og tid til ettertanke eller sammen med kameratene foran pc eller tv – vennene er viktige. Han er også glad i sjøen og badeliv, og hans siste utfordring er kajakken på hytta i Sandefjord. Han er som de fleste 18-åringer, men han har en spesiell historie og noen ekstra utfordringer. Det beste av alt, han er seg selv! Og her er den store utfordringen for oss pedagoger: Hvordan kan vi oppdra barn til å bli seg selv? Det er dette store og vanskelige temaet jeg ønsker å belyse i denne boken.

Dette er ikke en bok i spesialpedagogikk, men det er en bok som også lesere som er spesielt interessert i og opptatt av barn med spesielle behov, forhåpentlig kan ha nytte av å lese. Barn med funksjonshemminger har de samme behovene som alle andre barn, men de har noen ekstra utfordringer, som kanskje kunne blitt mindre hvis vi voksne og samfunnet rundt var oss vårt ansvar mer bevisst.

Denne boken skal heller ikke handle om min sønn, som i dag er voksen og er utdannet lektor i kroppsøving. Men jeg vil gjerne dele denne historien, som inspirerte meg til å interessere meg for dette temaet, med deg som leser.

14

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 14

11.11.14 10:09

kapittel 1

Oppdragelse Nåtiden og fremtiden skapes i lys av fortiden Å være bevisst på hvordan en kan gi barn muligheten til å utvikle en god selvfølelse, dreier seg selvfølgelig også om oppdragelse. Hva er nå barneoppdragelse eller oppdragelse?

August Strindberg skrev i 1884 til maleren Carl Larsson: «Oppdragelse er som gammel syfilis – sårene kan gå opp igjen når vi minst aner det.» Strindberg ble som fru Alving i Ibsens «Gjengangere» innhentet av fortidens gjengangere (Verdens litteraturhistorie, s. 262).

Hvorfor Strindberg skrev dette til Carl Larsson, vet jeg ikke. Men det er en kjent sak at maleren var manisk-depressiv, og de var kanskje begge opptatt av årsakene til sine lidelser? Og kanskje de lette etter noe fra barndommen og den oppdragelsen de hadde vært utsatt for?

Generelt kan vi si at oppdragelse er summen av de påvirkninger av følelsesmessig, intellektuell og fysiologisk art som et menneske møter i sitt miljø. Mer systematisk er oppdragelse når det er profesjonelt planlagte og utførte tiltak for å nå et pedagogisk mål. En slik systematisk oppdragelse kan være undervisning, indoktrinering, sosialisering og terapi (Ped. psykologisk ordbok).

Oppdragelse kan både fremme og hemme en utvikling.

15

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 15

11.11.14 10:09

kapittel 1

Ut fra den generelle definisjonen er i grunnen alt barn opplever og erfarer oppdragelse. Jeg kommer tilbake til temaet barns erfaringer senere. Den systematiske definisjonen kan ha en svakhet ved at den ser på barnet som et objekt i oppdragelsesøyemed. Barnet er noe vi skal gjøre noe med; vi skal oppdra det.

Ordet oppdragelse kan virke litt negativt, og mange foreslår at en kanskje heller skal bytte det ut med veiledning. Vi skal veilede barn underveis slik at de får utviklet en god selvfølelse, en egen identitet, en kritisk sans og en omsorg for andre mennesker, dyr og miljøet.

På engelsk er ofte ordet raise brukt om oppdragelse. Raise betyr også å løfte, heve og fremelske, og det er nettopp dette vi ønsker å gjøre gjennom oppdragelsen. Educate er også et engelsk ord for oppdragelse, men da mer «planlagt» oppdragelse eller undervisning.

I denne boken bruker jeg begrepet oppdragelse i samme betydning som det engelske raise. Jeg velger ordet oppdragelse kun fordi det er godt innarbeidet i det norske språket og i kulturen vår.

Jeg ønsker her å definere oppdragelse som: Fremelsking av barnets iboende muligheter.

Vår egen oppdragelse er noe vi alle må forholde oss til. Hvis vi her skal komme inn på rettferdighet, så finnes det ingen rettferdighet i denne sammenhengen. Noen barn er heldige og har kloke, kjærlige og ansvarsfulle foreldre og voksne rundt seg. Andre er mindre heldige og opplever foreldre som ikke har denne gode omsorgsevnen.

Atter andre opplever foreldre som er syke eller dør. – Og opplevelsene og erfaringene i barndommen gjør noe med oss og påvirker vårt videre liv. Vi kan si det slik: Nåtiden og fremtiden skapes i lys av fortiden.

Hva slags barndom vi har hatt, dreier seg mest om hvordan hver enkelt av oss har opplevd den. Vi ser eksempler på at voksne som i andres øyne slett ikke har hatt det noe godt, ser sin egen oppvekst på

16

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 16

11.11.14 10:09

oppdragelse

en helt annen måte. – «Ja, mor døde og far drakk, men jeg hadde jo naboen!» – og naboen min var der alltid for meg. Til ham kunne jeg komme med sorger og gleder. Han hørte alltid på meg, og han hadde alltid tid. Han fortalte eventyr for meg, hvor jeg var helten og hovedpersonen. Jeg synes ikke jeg hadde en trist barndom, selv om det var trist og ofte uforutsigbart hjemme, sier en godt voksen kvinne i dag.

Det er ikke sikkert at barn som har vokst opp i (utenfra sett) mer harmoniske forhold, vil si det samme. Men det kan ofte hende at barn som har det vanskelig, lager seg noen strategier for å klare seg.

Innenfor barnevernet er det et begrep som heter løvetannbarn. Disse barna har fått denne betegnelsen fordi de akkurat som en løvetann kan vokse opp tilsynelatende uten næring. Løvetannen vokser rett opp av asfalten, nesten uten jordsmonn som gir næring. Det ligger mange spennende utfordringer i dette – hvorfor klarer noen barn seg utrolig godt og får et godt liv når de har gjort seg så mange dårlige erfaringer i barndommen? Vi vet at de barna som ser at alt ikke var trist og leit, er de som klarer seg bra. Men det går også an å frembringe slike positive opplevelser senere i livet.

Det dreier seg om hvordan vi selv ser på vår egen oppvekst og på opplevelser vi erfarte da vi var barn.

Psykiater og psykoterapeut Ben Furman skrev for noen år siden en bok med den oppmuntrende tittelen på norsk: Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom (Furman, 1997). Boken sier noe om hva som hjelper mennesker til å greie seg til tross for en vanskelig oppvekst.

Og det er det som med psykologiens begreper kalles beskyttende faktorer, som har hjulpet disse menneskene. Her ser vi at andre voksne er viktige, men det er også jevngamle venner som utsatte barn har et nært og godt forhold til. Barn som har hatt en vanskelig barndom, forteller også at naturen – en egen plass i skogen, hvor sola skinte – var viktig for tankene og refleksjonene. Eller svaberget, med måkeskrik og utsikt over havet. En beskyttende faktor kan også

17

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 17

11.11.14 10:09

kapittel 1

være et nært forhold til dyr. Det er mang en varm hundepels som har trøstet barn som har det vanskelig.

Fantasi og drømmer kan også være slike beskyttende faktorer for barn. Likeledes lesing og skriving, som jo kan sees som en forlengelse av drømmer og fantasier. Visse karaktertrekk og holdninger ser også ut til å beskytte disse barna – det kommer godt med å være sta, å ha en sterk vilje og å være målbevisst. Voksne som har gått glipp av gode opplevelser som barn, har en unik mulighet til å få dele slike opplevelser med sine egne barn, eller barn som de treffer i jobben sin.

Det er aldri for sent å få en god barndom.

I dag vet vi at oppdragelse ikke bare går ut på at vi er «utsatt» for en viss mer eller mindre bevisst handlemåte fra de voksnes side. Barnet er også født med iboende egenskaper, evner til å kommunisere, til å uttrykke følelser og til å skape sin virkelighet. Det blir oppdragerens oppgave å tolke disse følelsene. Ingen er født med en god selvfølelse, men alle barn har potensial til å utvikle en god selvfølelse. Barneårene er de viktigste i denne prosessen. De seneste årtiers forskning viser også at barnet selv er aktivt med på å påvirke samspillet mellom seg og de voksne og omgivelsene generelt (Mead, 1962 ; Bateson, 1972).

Utviklingspsykologien Vi har hatt en tradisjon for at barns utvikling følger psykoanalytisk utviklingspsykologi, hvor vi er opptatt av at barn utvikler seg i «faser» og «stadier». Disse er til dels forutbestemte. For at barn skal kunne utvikle en «sunn sjelelig helse», må ikke individets personlige utvikling ha blitt skadet i en eller annen av disse fasene. Den psykoanalytiske teorien bygger på oppfatningen om at forstyrrelser i en viss fase eller på et visst stadium påfører barnet «skadelig utvikling».

De siste årene er disse teoriene blitt kraftig kritisert, både innenfor og utenfor fagmiljøene. Et barn utvikler seg ikke i «trappetrinn»-

18

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 18

11.11.14 10:09

oppdragelse

liknende stadier, slik man tidligere har trodd. Det er blitt tydeligere at de teoriene som beskriver de forskjellige utviklingsstadiene, ikke samsvarer med virkeligheten. Barn utvikler seg ikke etter skjemaer eller faser. Forskjellige barn lærer seg ting i forskjellig rekkefølge.

Det at noe skjer senere, er ikke så skjebnesvangert som vi tidligere trodde. Hvis et barn er uten en bestemt opplevelse i en bestemt alder, kan det få denne opplevelsen senere. Mennesket er ikke en maskin som skal programmeres i en forutbestemt orden og på en bestemt måte, for å kunne fungere senere. Mennesket er tilpasningsdyktig og utvikler seg stadig, så lenge hjernen fungerer (Furmann, 1997).

Barn er ikke skjøre vesener som lett kan skades i sin utvikling hvis mor eller far gjør den «feilen» å elske sitt barn for mye (den invaderende voksne) eller for lite (den neglisjerende voksne).

Barn utvikles i nær forståelse med hele sitt nærmiljø og sine omgivelser, og barnet er selv aktivt i denne utviklingsprosessen.

En psykolog gjorde følgende erfaring med sin sønn på 5 år: Per gikk i en barnehage hvor barna på et gitt tidspunkt var svært opptatt av å prate om bæsj og tiss. Mor minnet Per på hva Freud sa om dette.(Per visste hva mor jobbet med og hadde fått innblikk i Freuds psykoanalyse): «Per, husker du hva Freud sa? – Når du er blitt tre år, så er du ferdig med den anale fase (dvs. du er ikke interessert i dette)!» Per visste godt dette, men det passet ikke inn i hans verden, så han svarte: «Mamma, jeg synes ikke du skulle høre så mye på Freud og de derre andre!»

En søt historie, som sier noe om en oppvakt 5-åring, men som kanskje også sier noe om den psykoanalytiske tenkningen?

Når vi blir foreldre eller jobber mer profesjonelt med barn, får vi selv en unik sjanse til å gå tilbake til egen barndom. Hva var bra? Hva var mindre bra? Og hva var kanskje til og med skadelig for meg? Å oppdra barn krever tanker og selvinnsikt av oss. Hvis vi skal unngå

19

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 19

11.11.14 10:09

kapittel 1

dette som Strindberg var inne på, nemlig at symptomene på «en dårlig oppdragelse» kan slå ut når vi minst aner det, må vi ta et blikk bakover i tid, til vår egen barndom. En gang holdt jeg et foredrag om dette emnet på et foreldremøte i en barnehage, og jeg sa noe sånt som at det kan være lurt å reflektere over sin egen barndom og kanskje ta med seg videre det som var bra. Da sa en mor: «Jeg hører at jeg snakker til mine barn akkurat som min mor gjorde til meg, og jeg hører at jeg til og med har samme stemme! Og det liker jeg ikke!»

I Aftenposten (22. mai 2005, «Menn i en kvinnetid») uttaler en mann på 49 år: «For å si det som det er, jeg har brukt halve livet på IKKE å bli som faren min.» Faren var gammeldags, konservativ og en dårlig veileder for en guttunge som skulle finne sin plass i samfunnet. Faren ga aldri gutten en klem, snakket sjelden med ham og overlot aldri bilvasken til guttungen – det kunne jo bli striper, må vite! Men han hadde en farfar som snakket, klemte og leste eventyr.

Og det gjør også denne mannen med sine egne døtre i dag.

Det vi har erfart i barndommen, sitter godt lagret i oss. Og moren på foreldremøtet klarer nok å bryte denne gjentakelsen fra forrige generasjon, nettopp fordi hun hadde en bevissthet rundt det og slett ikke ønsket å snakke til sitt barn på samme måte som hun selv var blitt snakket til da hun var liten.

Det er mange som ønsker å gi barna sine mulighet til å oppleve ting de selv opplevde som flott og verdifullt da de var barn. En far sa det slik: «Faren min lærte meg å bli glad i skog og mark. Det har betydd så mye for meg senere i livet også. Jeg vil at min sønn skal få de samme mulighetene som jeg hadde, så jeg har stadig tatt ham med ut i skauen.»

Det vi har vært vant til å gjøre hjemmefra, for eksempel feiring av jul, 17. mai og fødselsdager, og rammene rundt og innholdet i slike anledninger, kan også skape vansker når familiesituasjonen blir endret. Hvis barnet er vant til å bli vekket av at mor og far alltid kommer inn sammen om morgenen på fødselsdagen med kake, gaver

20

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 20

11.11.14 10:09

oppdragelse

og flagg og synger bursdagssangen, så kan dette bli ekstra vanskelig når far eller mor plutselig flytter. Kanskje det er lurt å endre litt på disse tradisjonene fra år til år? Samtidig liker barn gjentakelser og tradisjoner, og liker å kunne si: «Sånn gjør vi det alltid.»

Tradisjoner kan også være hemmende!

Det er fint å gjøre noe en selv er glad i sammen med barn. Når vi selv er begeistret og engasjerte, er det en flott mulighet til å få det fint sammen eller en god pedagogisk situasjon for videre læring.

Når vi er sammen med barn i slike gode situasjoner, er det også mye å lære av barnet. Halser vi av gårde i skauen i full begeistring over å være ute og glemmer at små føtter blir slitne og må ha både pauser og mat? Og overser vi at de har oppdaget noe som de gjerne vil utforske? Da min egen datter var liten, hadde vi fast tursted til «Den store steinen» ved Østensjøvannet, hvor vi bodde.

Det var ikke langt unna, jeg gikk dit på 5 minutter, men ofte brukte vi to timer fordi det var så mye som skulle utforskes underveis. Vi møtte alltid mange ender av forskjellige slag. Og hvorfor hadde hannene så mye finere farger enn hunnene? Hver vår var det morsomt og spennende med alle andungene og sølepyttene på turveien. Hva gjør fuglene når det blir kaldt? Fryser de? Det var mye å undres over.

Hun elsket å dra på tur til «Steinen», og selvfølgelig var matpakken også et høydepunkt. Jeg lærte mye om barns tanker og undring på disse turene, av hennes iver etter kunnskap, men også kontakt. Slike småturer innbyr jo til å bli nærmere kjent med barn. Og kanskje vi kunne bli flinkere til å ta det mer rolig og kose oss sammen med barna – rett og slett ta barnets perspektiv og prøve å se verden med deres øyne. Det å samtale med barn har alltid gitt meg gode opplevelser, og da kan det være godt å huske at vi er utrustet med to ører og én munn, noe som jo kan være et symbol på at det kanskje er viktigere å lytte enn å snakke. – Å lytte til barn er et viktig stikkord for å bidra til at barn skal kunne utvikle en god selvfølelse.

21

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 21

11.11.14 10:09

kapittel 1

I dag er vi som pedagoger opptatt av nettopp det å ta barnets perspektiv, men slik har det ikke alltid vært. Vi tar et raskt tilbakeblikk i historien og ser nærmere på «de tre oppdragelsesformene», som vi skjematisk gjerne kaller dem i pedagogikken.

Historikk de tre oppdragelsesformene Den autoritære barneoppdragelsen Tidligere var det vi kan kalle den autoritære oppdragelsen ganske utbredt. Denne oppdragelsesformen ble brukt til langt opp i 1960årene, og vi kan også i dag oppleve fragmenter av den. Det som kjennetegner denne oppdragelsesformen, er at den voksne styrer barnet ut fra den voksnes valg og vilje. Barnet har liten mulighet til å påvirke. Metodene som brukes her, er fysiske og psykiske avstraffelser som maktovergrep, trusler, sanksjoner og manipulering.

Eksempler på straff kan være kjefting, innesperring, bebreidelser, ignorering og i verste fall tilbaketrekking av kjærlighet. Her er det altfor strenge grenser eller for mange grenser, og friheten er sterkt begrenset. Barnet kan reagere på en slik oppdragelsesform ved på den ene siden å bli aggressivt eller på den andre siden underkuet, det kan «slå ut» begge veier. Og hvorfor blir det slik? – For strenge grenser rammer barnets spontanitet og selvfølelse. Dette kan føre til et hemmet eller et hevngjerrig barn, eller rett og slett et barn som er uregjerlig og i voldsom opposisjon.

Den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller har vært spesielt opptatt av dette, og interesserte seg for hva slags barndom en mann som Adolf Hitler hadde – en mann som hadde så mye hat i seg og forvoldte så mye lidelse og død. Hun skriver om dette i boken I begyndelsen var opdragelsen. Adolf Hitler var utsatt for en autoritær oppdragelse av sin far. Han ble slått og utsatt for maktovergrep og fornedrelse, og han var svært redd for faren, men torde ikke oppo-

22

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 22

11.11.14 10:09

oppdragelse

nere mot ham. Hitlers bestefar var ukjent, men mye tyder på at han var jøde. Det vil altså si at Hitlers far var halvt jøde, og teorien går ut på at Hitler lot sitt hat til faren som han ikke fikk direkte utløp for, gå ut over jødene, med de konsekvenser vi kjenner til. Hitler var da selv kvart jøde, men overførte sitt hat til faren til en hel folkegruppe!

(Miller, 1992). Dette er et ekstremt eksempel på hvor galt det kan gå når barn ikke møter kjærlighet. Om straff i oppdragelsen konkluderer Utgaard, (2002) at straff fører sjelden til forbedring. De fleste mennesker vil nok erkjenne at de ikke blir motivert til å forbedre seg når de blir ydmyket eller straffet .

Den autoritære oppdragelsen er ingen god oppdragelsesform. Her har den voksne makten, og bruker eller ser på barnet som et objekt som skal utsettes for oppdragelse eller «formes» av den voksne. Dette er en oppdragelsestype som kanskje har vært brukt i «beste mening», men det er umulig å forsvare den i dag ut fra det vi nå vet om barns behov og utvikling. Vår egen Margrethe Munthe (1860–1931), som var både lærer og forfatter av eventyrkomedier og flere samlinger sanger for barn, har vært med på å oppdra flere generasjoner barn.

Hun skrev blant annet denne sangen: Griner du?

Men hva er dette for sure miner?

Nei, jamen tror jeg du går og griner!

Du vet da, når du er sint og lei, så kan jo ingen bli glad i deg!

Nei, jeg skal si deg at ingen liker de stygge barna som går og skriker, for skrikerunger det har vi nok, på Bloksberg sitter en diger flokk!

(Munthe, 1972).

23

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 23

11.11.14 10:09

kapittel 1

Her skal også siste linje i hvert vers gjentas i sangen – kanskje for riktig å understreke at lydighet lønner seg? Dette er et eksempel på noe som har inngått i oppdragelsen til flere generasjoner barn i Norge. Denne sangen viser også noe som kan gjenkjennes i en autoritær oppdragelse, nemlig at følelser kan være farlige eller forbudte.

Hva lærer vi barn med slike holdninger – at ingen kan bli glad i deg hvis du er sint og lei? Vi lærer dem at de ikke er gode nok slik de er.

Følelser er en viktig del av et menneske, og barn må oppmuntres til at det er lov til å ha alle slags følelser. Det er ingen følelser som er mer riktige enn andre. Og følelsene våre er faktisk så viktige fordi det er de som gjør at ting, opplevelser, steder og mennesker betyr noe for oss. Å ta følelser på alvor er å ta oss selv på alvor. Å ta barns følelser på alvor er altså å ta barn på alvor. Vi kan også i dag se etterdønninger av denne oppdragelsesformen, som i følgende eksempel: Det er julaften, og familien er samlet til deilig julemiddag. Mats, 6 år, og Martine, 3 år, er pyntet og rene og pene; mor og far er stolte over barna sine når besteforeldrene kommer til middag. Barna gleder seg til pakkene og synes julaften er deilig. Ved middagen forsyner de voksne seg godt, og mor får masse skryt for den deilige maten hun har laget. Mats er sulten og spiser mye, men Martine gleder seg slik til pakkene at hun er blitt litt småkvalm, og hun har slettes ikke lyst til å spise opp maten sin. Hun sitter og pirker i maten. Mor er sliten etter juleforberedelsene, og opplever at Martine ødelegger middagen.

Hun ber Martine i en litt skarp tone om å spise opp maten. Martine synes plutselig ikke at det er noe hyggelig ved bordet lenger, så hun begynner å gråte. Da blir mor sint og ber Martine gå opp på rommet sitt til hun er snill igjen! Martine blir så sendt opp på rommet, under hyl og spetakkel. Julemiddagen er ikke lenger hyggelig verken for små eller store. Men mor har fått utøvd sin makt og statuert et eksempel for Martine og den øvrige familien: Hun finner seg ikke i «noe tull» ved dette middagsbordet.

24

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 24

11.11.14 10:09

oppdragelse

Resultatet blir en lite hyggelig middag for alle, og Martine opplever at hun ikke blir tatt på alvor – hun hadde rett og slett ikke lyst på mat akkurat nå. Dessuten lærer hun at hun ikke skal gråte, da det sjenerer de andre. Hun er allerede i ferd med å lære seg til å stenge av for noen av følelsene sine. Etter hvert kan det få ganske store konsekvenser. Det å stenge av for sinne, «sinnevegring», kan også føre til en overdrevet skyldfølelse. Skyldfølelse og god selvfølelse er omvendt proporsjonale. En dårlig selvfølelse kan føre til en større skyldfølelse, som igjen kan føre til mange problemer hos barnet.

Har vi også i dag en tendens til å forsterke «det flinke og det snille»?

Et annet eksempel på den autoritære oppdragelsen kan vi se i dagens skole. Jeg har flere ganger opplevd at lærere bruker det vi kaller «kollektiv avstraffelse». Et eksempel på det er at hvis noen i klassen (to–tre stykker) har bråkt mye, så sier læreren at hele klassen må få ekstra lekse. Dette er ikke en uvanlig metode, selv i dag! Hvordan føler de elevene seg som har oppført seg pent og er interesserte og lærevillige, når de blir utsatt for slike metoder? De føler seg urettferdig behandlet, og opplever at det er lite de kan gjøre med det.

Dessuten kan slike metoder lett skape splid i en klasse. Det er i alle fall ikke med på å skape et godt grunnlag for gode vennskap og godt læringsmiljø blant elevene og læreren.

Omgivelsenes kontroll over følelsene er et kjennetegn på den autoritære oppdragelsen.

Da 68-generasjonen tok et kraftig oppgjør med mye av det bestående, satte de også et kritisk søkelys på synet på barneoppdragelse.

Og pendelen slo ut den andre veien. Barneoppdragelsen skulle ikke lenger være streng og overstyrt av regler. Nå skulle både voksne og barn få oppleve FRIHETEN. Vi opplevde blant annet kvinnefrigjøring, «fri sex», til dels anarkistiske ideer og fri oppdragelse av barn.

Regler og grenser skulle ikke være hindre for at barn skulle få utvikle

25

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 25

11.11.14 10:09

kapittel 1

og «kjenne» på sine egne følelser. 68-generasjonen har nok fått mye av skylden for den neste oppdragelsesformen vi skal se på, nemlig:

Den frie barneoppdragelsen Vi kan også kalle den for en neglisjerende oppdragelse eller laissez faire-oppdragelse. Metodene her, eller mangelen på metoder (?), er at de voksne overlater for mye av styringen til barnet. Resultatet av fri oppdragelse kan bli at barnet blir hemningsløst, selvopptatt og vant til å få viljen sin: «Meg selv først og sist.» Når barn opplever å få uklare grenser, eller ikke får grenser i det hele tatt, vil det heller ikke få mulighet til å danne seg «indre grenser», eller disse kan bli sviktende, og det kan føre til mangel på selvkontroll. Disse barna kan lett komme i konflikter. Barn trenger ytre grenser som vi voksne setter, for at de skal kunne gjøre dem om til sine egne indre grenser og etter hvert lære seg selv hva som er rett og galt. – Dette skal jeg utdype nærmere senere.

Den frie barneoppdragelsen blir også betegnende kalt «den neglisjerende oppdragelsen». Dette er en oppdragelsesform som ikke tar barn på alvor, da det i denne oppdragelsen ligger mye ansvarsfraskrivelse hos de voksne. Det er rett og slett en «la det skure»-modell. Vi kan også i dag se fragmenter av denne oppdragelsesformen. Mange voksne synes det er vanskelig å sette grenser for barna og seg selv.

Kanskje noe av grunnen kan være at vi voksne har mye dårlig samvittighet overfor barna? Vi jobber mye, er «toinntektsfamilier», eller vi er skilt og barnet er ikke hos oss hele tiden, men «pendler» mellom mor og far. Når vi da er sammen med barnet, vil vi ha det hyggelig – vi vil slippe å sette grenser, som kan være både slitsomt og tidkrevende både for voksne og barn. Men i så fall gjør vi barnet og oss selv en bjørnetjeneste.

«Grenseløse» barn kan bli selvopptatte og usikre – følelsene kan sette ut intellektet.

26

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 26

11.11.14 10:09

oppdragelse

Barn må lære en vekselvirkning mellom følelser og fornuft (ratio).

En «ideell barneoppdragelse» vil ivareta begge disse komponentene.

Den ideelle oppdragelsen – et paradoks?

Det ideelle og fullkomne eksisterer bare som idè . Livet og verden rundt oss er ikke ideell. Men mange har opp igjennom historien vært opptatt av hvordan den ideelle barneoppdragelsen skulle være.

Jean-Jacques Rousseau (1712–1778), fransk filosof og oppdragelsesteoretiker, har hatt stor innflytelse på pedagogikkens utvikling. På mange måter er han barndommens og barneoppdragelsens far. Han skrev et enormt verk på 5 bind om den ideelle oppdragelse, Émile (1762). Tanken i dette hovedverket hans var at barnet skulle oppdras og undervises på bakgrunn av det enkelte barnets utviklingsstadium og personlighet. Men det er et paradoks for Rousseau, «oppdragelsens paradoks», hvordan det kan være mulig å oppdra barn samtidig som de også skal få utvikle seg naturlig. Émile begynner slik: «Alt er godt når det forlater hendene til den store Skaperen av tingene, mens alt degenererer i menneskets hender». Dette utsagnet og Rousseaus ideologi om den ideelle oppdragelsen dannet begynnelsen for det som senere skulle bli den borgerlige oppdragelsens ideologi. Et annet paradoks er at Rousseau ifølge hans biografi plasserte sine egne fem barn på barnehjem og lot andre ta seg av oppdragelsen av dem…

Hvorfor, vet vi ikke. Men vi kan spekulere: Synes han ansvaret for å oppdra barna ble for stort? Var han kun teoretiker? Eller var det andre grunner til at han, som viet sitt liv til teorien om den ideelle barneoppdragelse, ikke hadde nærkontakt med og selv tok seg av oppdragelsen av sine egne barn?

Den ideelle og fullkomne barneoppdragelsen finnes bare i teorien!

27

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 27

11.11.14 10:09

kapittel 1

Uansett konkluderer vi med at Rousseau gjennom Émile bidro til å sette et nytt perspektiv på oppdragelsen: Barndommen var blitt en verdifull og viktig del av et menneskes utvikling og liv (Løvlie, 1997a).

Har vi også i vår tid noen kjennetegn på paradokser i oppdragelsen og hverdagslivet? Og tør vi å oppdra barn?

Foreldre har i mange år brukt betegnelsen «kvalitetstid» på samværet med barna sine. I dette ligger det at den tiden vi er sammen med barna våre, skal være fylt av kvalitet. Vi vil ha det hyggelig, og vil kanskje ha forutbestemte rammer for samværet? Eksempler på kvalitetstid kan være kinobesøk, teaterbesøk, gå en tur, lese høyt, lage mat sammen, dra til svømmehallen, se på tv sammen osv. Det er ikke noe galt i dette, tvert imot. Men barn trenger ikke bare kvalitetstid, som er en avgrenset tid fylt med «meningsfulle» aktiviteter, de trenger også «kvantitetstid».

Barn trenger TID – og barn tar tid!

Mange lengter etter barn og ønsker seg det, og vi planlegger fødselspermisjoner for både mor og far. Så er det tilbake til jobb, og vi må finne barnepass til barnet. Heldigvis har vi i Norge stort sett gode barnehager med omsorgsfulle voksne og godt kvalifiserte barnehage­lærere, men det er ikke alle som er så heldige å få barnehageplass, og da kan «tilfeldige» praktikanter og dagmammaer bli løsningen. Hvorfor setter vi barn til verden når vi samtidig planlegger å plassere dem bort? Det er dyrt å bo og leve i Norge, men jeg tror ikke at hele svaret ligger her. Aldri har vi snakket mer om barndom og barns oppvekstforhold enn vi gjør i vår tid, og kanskje har det aldri vært mer nedprioritert å være hjemme med barna eller å sette hensynet til barna foran mors og fars jobb og karriere. – Et paradoks? Å ha ansvar for barn og oppdra dem er den viktigste oppgaven et voksent menneske kan ha. Men vårt kapitalistiske system nedprioriterer barn, samtidig som politikere aldri har snakket mer om barn og lovet bedre forhold for barn og barnefamilier. Men

28

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 28

11.11.14 10:09

oppdragelse

barnehagelærere er likevel lavtlønnet i forhold til andre yrkesgrupper med like lang utdannelse.

Kultur og tradisjoner Kulturen vår og tradisjoner vi lever i, speiler på mange måter også synet på barneoppdragelse. Her i Norge har vi en kristen tradisjon som bygger på pliktetikken. Den innbefatter også «De ti bud», hvor det blant annet står: «Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg» (2. Mosebok 20:12, Den hellige skrift, Bibelen 1999). De fleste av oss måtte pugge alle de ti budene på skolen. Men kan vi virkelig forvente at barn skal hedre sine foreldre? Da må jo først foreldrene gjøre seg fortjent til det! Foreldre kan ikke kreve kjærlighet fra barna, men når de oppdrar barna sine i kjærlighet og respekt og tar dem på alvor, vil de få kjærlighet tilbake.

De voksne må gjøre seg fortjent til barns kjærlighet.

Etter 2. verdenskrig, da nazismen falt og dens makt ble brutt, ble barneoppdragelse igjen viet større oppmerksomhet. Den nye tids oppdragelsesvitenskap måtte settes inn, slik at det kunne skapes andre holdninger som ikke kunne legge grobunn for å utvikle slike grusomme handlinger som nazismen medførte. Helga Eng (1875–1966), vår egen betydningsfulle pedagog, utviklet på bakgrunn av tidens hendelser en pedagogikk som ønsket å fremheve individet og personligheten. Å lære barn ansvar og følsomhet overfor andre ble det sentrale.

Dette var mer aktuelt enn noensinne etter de erfaringene som var gjort etter nazistenes grusomheter (Lønnå, 2002). Og dette er vel like aktuelt i dag?

Vi ender med den siste «oppdragelsesformen»:

29

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 29

11.11.14 10:09

kapittel 1

Den demokratiske barneoppdragelsen, eller dialogmodellen Denne oppdragelsesformen bunner i et helhetssyn som tar i betraktning barnets alder og forutsetninger. Her prøver vi å få til en balanse mellom barnets og omgivelsenes behov og rettigheter. Vi ønsker å bevare barnets skapende spontanitet, men innenfor en sosialt akseptabel ramme.

• Her må barnet lære å gi og ta.

• Barnet skal lære å kreve sin rett, men må også gi avkall på noe til fordel for andre barn eller voksne.

• I denne oppdragelsesformen er det en likeverdighet mellom barnet og den voksne.

Men den voksne må, nettopp i kraft av det å være voksen og ha tilegnet seg kunnskap og erfaringer, ta ansvar for å beskytte, begrense, lede og gi kunnskap til barnet, som er underveis. I den seneste tiden er beg­repet «forhandlingsoppdragelse» blitt brukt. Og vi kan gjerne kalle den demokratiske oppdragelsen for en forhandlingsoppdragelse eller «en dialogoppdragelse», hvor dialogen mellom barnet og den voksne er det sentrale. Et eksempel på dette er følgende: Pernille på 3 år skal til barnehagen. Det er høst, og det begynner å bli litt kaldt. Hun vil ikke ha på seg lue. Det er ikke noe poeng i å forhandle seg frem til at hun skal slippe å ha på lua. Far, som skal følge henne til barnehagen, må ta ansvar for at hun får på varme klær, ellers kan hun bli syk. Så det far kan gjøre, er å la henne få velge mellom den rosa eller den stripete lua! Da vil Pernille oppleve å bli hørt og tatt på alvor. Hun får rett til å velge hvilken lue hun vil ha!

(Men hun får ikke rett til å velge bort lua! Far har et ansvar for at hun får på seg varme klær.)

Et annet eksempel:

30

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 30

11.11.14 10:09

oppdragelse

Erik på 14 år kommer feiende inn etter fotballtrening og opplyser moren om at han skal på kino om kvelden, idet han går mot badet og dusjen. Mor er sliten etter en lang dag på jobben og orker ikke tanken på å kjøre ham til kinoen, som ligger nede i byen. Når Erik kommer ut av dusjen, sier mor at han ikke får dra på kino nede i byen. Han får holde seg hjemme i kveld, dessuten har han sikkert noen lekser å gjøre! Erik godtar ikke nei i første runde. Han begynner å argumentere: Han ønsker å gå på kino med Anders, Kristoffer og Martin. De har tenkt seg å rekke forestillingen kl. 19. Mor avbryter, og sier: Nei! Erik fortsetter: Vi tar 18.30-bussen og Martins far kommer og henter oss etterpå. Dessuten har jeg penger igjen fra bursdagen min! Og når det gjelder lekser, fikk vi to fritimer i dag fordi læreren var syk, så da gjorde jeg leksene. Mor gir seg og sier at det er greit, hun innser at hun var for rask til å si nei. Hun sa nei med en gang fordi hun var så sliten.

Det mor ser nå, er at guttene har planlagt dette godt og at hun ikke behøver å stille opp med kjøring. Hun sier til Erik at det er greit at han går på kino allikevel. – Og hun roper: Ha det hyggelig! når han går.

Hva lærte Erik av dette? Han lærte at han ble lyttet til, at argumentene hans var gode. Forhåpentligvis lærte han også at det av og til kan være lurt å planlegge. Og han opplevde en mor som endret synspunkt på bakgrunn av hans argumentasjon. Selvfølelsen hans fikk nok også et puff!

Disse tre oppdragelsesformene er som nevnt presentert relativt skjematisk. I pedagogikken gjør vi ofte det for å få mer oversikt, som igjen kan føre til en større forståelse.

Målet med oppdragelsen er at barnet: • • • • •

på en eller annen måte må få opplevelsen av å mestre må få muligheter til å bruke alle sansene sine skal utvikle en evne til å kunne reflektere og TENKE SELV! (De får først en refleksjonsevne ved 4-årsalderen). skal lære seg å sette grenser for seg selv, og lære seg til å si nei! skal lære seg å respektere andres grenser

31

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 31

11.11.14 10:09

kapittel 1

Hvordan barnet skal få opplevelsen av å mestre, vil variere for hvert enkelt barn, rett og slett fordi de er forskjellige. Når barn er så forskjellige, er det rettferdig å oppdra dem med bakgrunn i denne forskjelligheten. Vi må sette pris på at barn er forskjellige! Det er mye mer spennende enn om de hadde vært like, men samtidig mer utfordrende.

Vi må også ha en bevissthet i forhold til om vi fremmer eller hemmer utviklingen av en god selvfølelse hos barnet.

Å være frekk med stil eller dempe seg under tvil?

Noen barn trenger rett og slett å bli oppmuntret til å bli litt «frekkere», og hvis de klarer å bli «frekkere med stil», kan det absolutt styrke selvfølelsen. Hvis vi er for snille, kan vi bli selvutslettende, «usynlige» og utydelige, og andre kan også bli litt usikre på oss. Og hva mener jeg med dette?

Mange barn sliter med selvhevdelse, de mangler trygghet og trenger hjelp for å utvikle en god selvfølelse. Noen barn trenger å trene seg i å bli litt mer synlige. Da er det vår oppgave å oppmuntre dem til det. Vi kan lære dem å bli «frekkere» på en positiv måte. De må kunne si det de mener og hevde sin rett. Det meste kan sies, hvis det sies på en ærlig, positiv og konstruktiv måte. Vi kan også lære barn at humor og sjarm kan være nyttige egenskaper å være i besittelse av.

Andre barn trenger tvert imot å bli «dempet», selv om de selv tviler på dette! Og de må derfor i møte med den voksne bli roet ned.

Dette kan også på sikt få styrket selvfølelsen til det enkelte barnet, da det kan bli lettere for barnet å se andre og fungere bedre sammen med andre. Det vil også gjøre barnet mer trygt i sosiale situasjoner.

Men en må samtidig være forsiktig, så en ikke «klusser» med det spontane i barnet.

32

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 32

11.11.14 10:09

oppdragelse

Det spontane er et viktig uttrykk for liv!

Her er det en fin balansegang mellom å rettlede barnet og å oppmuntre det til å bli litt frekkere eller til å dempe seg litt, uten at det går på bekostning av barnets iboende spontanitet.

Barnets ideelle handlingsrom Modellen nedenfor illustrerer det «ideelle» handlingsrommet for barnet, eller den gode oppvekstsituasjonen.

##FIG

God selvfølelse

Grenser

Frihet

Omsorg

Rammene her er omsorgen for og kjærligheten til barnet. Kjærligheten er illustrert som et hjerte. De store utfordringene blir å gi barnet mulighet til hele tiden å veksle mellom frihet og grenser for å kunne utvikle en god selvfølelse. Dette vil jeg utdype nærmere.

33

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 33

11.11.14 10:09

kapittel 1

Barnet må få nok frihet til å gjøre egne erfaringer og lære av disse og av sine egne handlinger, men samtidig må det få grenser. Vi setter grenser for at barn skal sosialiseres, det vil si tilpasse seg og lære samfunnets normer og krav. Når man gir barn mulighet til denne vekslingen, vil de etter hvert lære om egne grenser, både fysiske og psykiske. Et eksempel fra et måltid i barnehagen illustrerer dette: Max på nesten to år sitter og tuller med melkeglasset sitt. Han tester kanskje ut hvor mye han kan helle på det før det renner over? Til slutt tar han hele glasset og snur det opp ned, slik at melken renner utover og griser til hele langbordet, hvor det sitter 12 barn og tre voksne. Max har her vært langt ute på frihetssiden og må settes grenser for. Han blir snakket til av barnehagelæreren og får beskjed om at slik får han ikke lov til å gjøre, for da søler han til bordet for alle sammen, og det er ikke hyggelig.

Dette er en situasjon som illustrerer «det ideelle handlingsrommet».

Max fikk nok frihet til å prøve seg og gjøre seg erfaringer om hva som ville skje hvis han helte melkeglasset ut over bordet. Og han fikk også klare grenser fra den voksne om at det var uakseptabelt. Han fikk veksle mellom frihet og grenser. Men barn elsker å leke med vann og væske, og hvis vi virkelig tar barn på alvor, så kan vi kanalisere en slik handling over i mer akseptable former, ved for eksempel å oppmuntre foreldrene til å la Max få med mugge og glass til kveldsbadet og la ham få forske i fred og på egen hånd eksperimentere med disse spennende elementene.

Oppdragelsen innebærer at den voksne hjelper barnet i den prosessen det er å bli voksen. Dette kan skje med og uten grenser. Det ideelle handlingsrommet for oppdragelsen gir barnet anledning til å kunne veksle mellom frihet og klare grenser. Målet er å utvikle en god selvfølelse. Dette «rommet» må gi barnet mulighet til begge deler. Barnet må få nok frihet til å lære av egne handlinger og erfaringer. Samtidig må det få grenser, for blant annet ikke å skade seg

34

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 34

11.11.14 10:09

oppdragelse

selv eller andre. – Vi sender ikke en to-åring ut i trafikken for at han skal erfare og lære at biler er farlige! Barn trenger grenser også for å lære om egne fysiske og psykiske grenser.

•

Fagfolk innenfor idrett har gått ut i mediene og sagt at barn ikke behøver for eksempel sykkelhjelm. De trenger å gjøre den erfaringen det er å falle av sykkelen, rett og slett for å lære hvordan sykkelen fungerer, og hvordan de selv skal håndtere den for å beherske sykkelkunsten.

• Barn trenger trær for å kunne lære å klatre i dem. De må erfare hvordan de skal gripe grenene og feste føttene for ikke å falle ned.

Den muligheten får de ikke når det ikke finnes trær som de får lov til å klatre i, verken i barnehagen eller på skolefritidsordningen.

Dette er eksempler på hvordan barn kan lære både om sin egen fysikk og sin egen psyke. Eksemplene som er nevnt, kan nok diskuteres. Alle vil ikke være enige i dette. Poenget er at vi kanskje beskytter barn for mye i dag. Barn trenger egne erfaringer, også for å kjenne følelser som glad-følelse, lei-seg-følelse, redd-følelse, sint-følelse og lykke-følelse. Barn må lære seg til å kjenne på følelsene sine, for følelser er viktige brikker i menneskenes varselsystem – og det kan være farlig å skru dem av. Utfordringen blir at barn må lære seg til å mestre følelsene sine og mestre konflikter. Når barn lærer seg å håndtere dette, vil det også medføre en styrket selvfølelse. Alt vi opplever som mestring, vil føre til en bedre selvfølelse.

Barn trenger utfordringer – det får de hvis vi lar dem få oppleve frihet.

Når barn lærer seg til å håndtere følelsene sine på en konstruktiv måte, kan det også virke som en «vaksine» mot påkjenninger og kriser som det kan møte senere i livet. Barnet vil ikke bli så sårbart.

Filosofen Arne Næss mener at mennesket i dag trenger sterkere fokus på det å føle verden. Det burde være langt vanligere å spørre om hvordan vi føler verden og oss selv. Det er ikke så vanlig i dag

35

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 35

11.11.14 10:09

kapittel 1

å stille slike spørsmål, fordi følelser har en lav status i samfunnet vårt, til tross for at de står sentralt i nær sagt alle private og sosiale sammenhenger. Næss stiller spørsmålet om vi kan gjøre noe med dette – og det mener han at vi kan (Næss, 1998).

Det blir vår utfordring å hjelpe barnet til å tolke følelsene sine og snakke om dem, slik at barnet blir mer kjent med seg selv og mer bevisst på sine egne reaksjoner (følelser). Ingen følelser er mer riktige enn andre, men noen følelser kan fremelskes og noen kan dempes. Vi har alle tanker og følelser som det er best ikke å omsette i handling. Ved å lære barn å ta egne følelser på alvor, lærer de mer om seg selv og andre. Og de kan få mulighet til å lære å kanalisere følelsene til mer akseptable former. Hvis Pia er rasende på Viktoria, så skal hun ikke slå (selv om det er det hun ønsker og tenker), hun skal få hjelp til å si hvorfor hun er sint, og kanskje oppmuntres til å snakke med Viktoria. Uansett er det helt uakseptabelt å slå. Da er det bedre å bruke en bokseball!

Fundamentet i oppdragelsen er omsorg for og kjærlighet til barnet. Å gi barn omsorg og kjærlighet betyr også å gi dem frihet og samtidig sette grenser for dem. Dette utdyper jeg mer i neste kapittel.

Omsorgen er grunnmuren i ethvert menneskes liv!

Omsorg må sees på som en relasjon – ikke som en ting. Det er handlingen overfor barnet som blir innholdet i omsorgen. Vi kan si at en handling eller en væremåte er omsorgsfull eller ikke. Forutsetningen i omsorgen er at vi gjør en positiv handling for barnet, og at barnet opplever og føler en trygghet. Omsorg har også med holdninger å gjøre. Hvis omsorgen skal være ekte, må vi forholde oss til barnet på en måte som anerkjenner barnet ut fra barnets situasjon. Det blir her en gjensidighet mellom den voksne og barnet (Haugen, 1998).

Vi kan snakke om to typer omsorg, den naturlige, og den profesjonelle eller etiske omsorgen. Etisk omsorg er omsorg for mennesker som vi ikke er følelsesmessig knyttet til, for eksempel i pedagogiske

36

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 36

11.11.14 10:09

oppdragelse

institusjoner. Denne omsorgen dreier seg om at vi er i stand til å se andre mennesker – lar oss berøre og bevege av et barns situasjon og opplevelse. Tholin (2003) skriver om fire elementer i begrepet omsorg: et relasjonelt element, et handlingselement, et følelsesmessig element og et moralsk og yrkesetisk element.

• Omsorg har et relasjonelt element.

Det har vi allerede vært inne på. Her blir det belyst at vi grunnleggende sett er avhengige av hverandre. Det er viktig hvordan vi møter den omsorgstrengende, ikke bare hva vi gjør. Når barnehagelæreren forholder seg til barnet, er måten han gjør det på viktig: ved å vise innlevelse, ta seg tid og lytte.

• Omsorg har et handlingselement.

Omsorg er praktiske handlinger, og krever at en i hver enkelt situasjon gjør overveielser og skjønnsmessige vurderinger. Det holder ikke bare at vi bryr oss om barnet, vi må også synliggjøre det i konkrete handlinger.

• Omsorg er knyttet til følelser.

Det er følelsene som umiddelbart berører oss. Det er følelsene som oppfatter situasjonen. Følelsene er et nødvendig instrument for å sanse omsorgsmottakerens situasjon. For eksempel merker elevene fort om læreren er genuint opptatt av dem.

• Omsorg har et moralsk og yrkesetisk element.

Det dreier seg om verdier og vurderinger vi gjør eller lar være å gjøre. Dette har å gjøre med hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Vårt menneskesyn som pedagoger reflekteres i omsorgen vi gir barna.

Vi kan si at omsorg er et totalengasjement.

Eller som en ungdom uttrykte det: «Omsorg er å ta seg av andre, spesielt når de ikke har det bra!»

37

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 37

11.11.14 10:09

kapittel 1

Omsorg dreier seg også mye om å være til stede.

Kjærlighet – kan vi gi «profesjonell» kjærlighet?

Jeg skal ikke begi meg inn på store betraktninger om hva kjærlighet er. Mennesket har til alle tider vært opptatt av det – og på ulike måter forsøkt å si noe om det. Kjær betyr dyrebar. Og kjærlighet er å ha en varm, hengiven følelse for noen. I denne sammenhengen dreier det seg om de gode følelsene vi har og de gode handlingene vi utøver for mennesker som betyr noe for oss. Vi har dessverre ingen tradisjon for å snakke om kjærlighet i pedagogikken. – Og det er vel litt underlig?

Barn er helt avhengige av den kjærligheten som de voksne gir.

Foreldrene gir barnet sitt den private og nære kjærligheten, mens personalet i barnehagen og lærerne på skolen gir barnet den «profesjonelle kjærligheten». I det ligger det rett og slett at de voksne bryr seg om barnet og ser det, og det at de voksne kan ha respekt for og elske det spontane i barnet og se barnet som et eget individ med sin helt spesielle personlighet.

Når lærere sier at de er pedagoger og ikke omsorgsarbeidere, blir jeg bekymret. Hvordan kan vi drive pedagogikk uten samtidig å gi barn omsorg? Trygghet, tillit, og omsorg er jo grunnlaget for all god læring, både for å lære å bli et medmenneske med en godt utviklet empatisk evne, og også i forhold til kunnskapstilegnelse og kunnskapslæring. Det må legges til rette for en relasjonell omsorg, og også for en pedagogisk holdning som ivaretar det emosjonelle aspektet (Abrahamsen, 1997). Vi trenger da å ha kunnskap om barns behov og utviklingen av blant annet selvfølelsen.

Barn trenger trygghet for å lære.

Nettopp her ligger den store forskjellen mellom å være fysisk til stede som lærer eller for eksempel å vise en videofilm om et spesielt tema. Video kan være utmerket, men kan aldri erstatte læreren, som også er et menneske og medmenneske.

38

104826 GRMAT Oppdragelse mellom frihet og grenser 140201.indd 38

11.11.14 10:09