Nodvendige omveier: Utdrag

NØDVENDIGE OMVEIER En vitenskapelig antologi til Kari Martinsens 70-årsdag Herdis Alvsvåg, Ådel Bergland, Oddvar Førland (red.)

Innledning: Samfunnskritiske og fagkritiske omveier Herdis Alvsvåg, Ådel Bergland og Oddvar Førland

Kari Martinsens forfatterskap og røst har i flere tiår vært preget av en radikal samfunnskritikk og fagkritikk. Hun har vært både motstrøms og i opposisjon til hegemoniske posisjoner. I hele sin faglige virksomhet har hun arbeidet med og vært i dialog med enkeltmennesker, fagmiljøer og klassiske tekster.

Framfor lette og rette veier har det vært svinger og omveier. Denne boken inneholder faglige arbeider som forholder seg til og diskuterer mange av de temaene Martinsen er opptatt av og har skrevet om, men på sine egne måter.

Således preges også boken av omveier framfor strake veier.

I dette første kapittelet vil vi gi noen korte blikk inn i Kari Martinsens liv og forfatterskap. Vi har ikke hatt som mål å gi en helhetlig framstilling av forfatterskapet, men snarere å peke på noen sentrale temaer, bøker og fagmiljøer i hennes virke. Avslutningsvis presenteres temaene i denne bokens kapitler kort.

Kari Marie Martinsen ble født i Oslo i 1943. Hun og en yngre søster vokste opp på Bestum i Oslo. Begge foreldrene var universitetsutdannede økonomer og var aktive i den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.

Sosialpolitiske og moralske diskusjoner var ikke fremmed i hjemmet.

Utdanning og yrkesliv Sykepleierutdanningen tok hun på Ullevål Sykepleierskole. Etter en tid i sykepleiepraksis fortsatte hun sin utdanning på Dikemark, hvor hun tok videreutdanning i psykiatrisk sykepleie. Yrkespraksis innen psykisk helsevern førte henne til videre studier, først ved Universitetet i Oslo, hvor hun

Innledning: Samfunnskritiske og fagkritiske omveier 15

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 15

12.02.13 10:30

studerte fysiologi, psykologi og filosofi, deretter til Universitetet i Bergen, hvor hun tok magistergrad i filosofi i 1975. Magisteravhandlingen rettet et kritisk, filosofisk og sosialt perspektiv på sykepleieprofesjonen, og Martinsen ble en sentral røst i debatten om sykepleiefaget i 1970- og 1980-årene.

I en tid med stor mangel på sykepleiere og ikke minst sykepleielærere, spesielt på Vestlandet, som ikke hadde noen utdanning av sykepleielærere, ble hun spurt om å lede den første utdanningen av sykepleielærere i Bergen.

Initiativet kom fra rektorene ved de tre sykepleierskolene i byen, som hadde fått Universitetet i Bergen og Hordaland fylkeskommune med på et midlertidig 1,5 års studium og trengte en person med høyere universitetsutdanning til å starte opp og lede utdanningen. Denne utdanningen gjorde det mulig å etablere flere nye sykepleierhøgskoler på Vestlandet.

I 1979 kom boken Pleie uten omsorg? som hun skrev sammen med Kari Wærness. Boken ble en brannfakkel og har etter hvert blitt en klassiker.

Bokens tema kan sies å være like aktuelt i dag. Spørsmålene som ble stilt i boken, var om sykepleien beveget seg bort fra syke og svake mennesker og bort fra praktisk omsorg og over i mer og mer teknisk pleie og behandling.

Et viktig spørsmål ble da om sykepleierne overlot det konkrete omsorgsarbeidet til andre yrkesgrupper. Problemstillingene kalte på historisk analyse, og med stipend fra Norges forskningsråd ble hun stipendiat ved Historisk institutt ved Universitetet i Bergen. Doktorgraden ble avlagt ved Universitetet i Bergen, og avhandlingen hadde tittelen Freidige og uforsagte diakonisser.

Et omsorgsyrke vokser fram 1860–1905. I forordet skriver Martinsen: Før jeg tok fatt på dette arbeidet, var diakonissene en yrkesgruppe jeg hadde lite kjennskap til. De var lenge landets eneste faglærte sykepleiere. Jeg har ikke kunnet bli kjent med diakonisser fra pionertida gjennom samtaler, til det var tidsavstanden for stor. Men gjennom «samtaler» med diakonissene i kildene over flere år har jeg likevel lært dem å kjenne. Det har ikke alltid vært enkelt. Spørsmålene jeg stilte, førte ofte til at jeg måtte endre mine synspunkter ut fra svarene kildene ga.

Men møtet med og «samtalene» med fortidas diakonisser viste meg etter hvert en omsorgs- og pleietradisjon som det for dagens yrkesutøvere synes å være viktig å ha en tilhørighet til. Jeg ble gjort oppmerksom på sykepleiefagets identitet, noe jeg som sykepleier selv har lett etter lenge (Martinsen 1984, s. 11).

I 1990 flyttet Martinsen til Århus for en femårsperiode og var med og bygget opp kandidat- og Ph.D-utdanningen i sykepleievitenskap ved Aarhus Universitet. Kontakten med sykepleiefaglige kollegaer ble forsterket og byg16 Alvsvåg, Bergland og Førland

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 16

12.02.13 10:30

ges stadig ut, og etter returen til Norge er hun på oppdrag rundt omkring i Danmark titt og ofte. «Danmark er mitt andre fedreland», kan hun si. I København bor hun på Sankt Lukasstiftelsen; her er sykepleiens historiske røtter og diakonissetradisjonen til stede på en fortettet måte.

Kari Martinsen har hatt stillinger ved ulike utdanningsinstitusjoner, ved Haraldsplass diakonale høgskole, Lovisenberg diakonale høgskole og Universitetet i Bergen i sør, og ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Harstad i nord. Hun avslutter sine siste år som arbeidstaker ved å ha sin hovedstilling som professor ved Høgskolen i Harstad og bistilling ved Haraldsplass diakonale høgskole. Hun liker ikke bare Danmark, hun liker seg også i Nord-Norge.

Det har blitt faglig aktivitet og vekst rundt henne ved de ulike institusjonene hun har vært tilknyttet. Seminarer, lesegrupper og skrivegrupper er noen eksempler. Hun engasjerer kollegaer til å være med og bidra i faglige publikasjoner. Eksempler er bøkene Den omtenksomme sykepleier (Martinsen red. 1993b), Etikk, disiplin og dannelse (Martinsen og Wyller red. 2003) og nyutgivelsen av Rikke Nissens Lærebog i Sygepleie for Diakonisser (Nissen 2000), første gang utgitt i 1877. I denne boken har Martinsen (2000) et lengre etterord hvor Rikke Nissens bok blir satt inn i en historisk, religiøs, diakonal og sykepleiefaglig sammenheng. Det seneste eksemplet er Fortellinger om etikk (Thorsen, Mæhre og Martinsen red. 2012) som hun har redigert sammen med to andre kollegaer, og hvor i alt syv ansatte fra Høgskolen i Harstad bidrar. Denne siste boken demonstrerer temaer som alltid har ligget Martinsens hjerte nær: etikk i møter mellom mennesker. Mennesker er grunnleggende sett avhengige og sårbare, og møter setter spor. Dette kan fortelles fram gjennom erfaringer med for eksempel faglig skjønn, moralsk ansvar, pasientens selvbestemmelse, skyld, skam og krenkelse, avhengighet og bluferdighet, slik det gjøres i denne boken.

Sentrale temaer i Martinsens faglige virke og forfatterskap I Kari Martinsens faglige virke har det å gå veien om historien for å studere fagets røtter, og om samtidshistorien for å studere fagets betingelser, vekslet med filosofiske arbeider for å illustrere omsorgens grunnleggende aspekter. Dialoger med blant andre Rosemarie Løgstrup, Patricia Benner og Katie Eriksson har vært sentrale. Grunnleggende og relevante sykepleiefaglige temaer har blitt utlagt og diskutert, som etikk, sårbarhet, makt, kall, kropp, skam, kultur, omsorg, moralsk praksis, faglig skjønn, metafysikk, skapelsesfenomenologi, kunnskap, sansning, forståelse, tid, rom, sted og flere til. Med Innledning: Samfunnskritiske og fagkritiske omveier 17

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 17

12.02.13 10:30

utgangspunkt i disse sentrale temaene i Martinsens forfatterskap er boken delt inn i tre hoveddeler: Omsorgsfilosofi og etikk (1), kunnskap og dannelse (2) og historie og helsepolitikk (3).

Martinsen har vært opptatt av historie og filosofi, for eksempel hvordan historien kan opplyse oss i viktige grunnleggende spørsmål som har med mennesket og menneskets grunnvilkår å gjøre. På dette grunnlaget har hun bygget sin kritikk av dagens samfunn og helsetjeneste. Hun har gått noen nødvendige omveier via historie og filosofi og via samfunnskritikere som Marx, Wichern og Løgstrup. Hun skriver: I revolusjonsåret 1848 kom det ut to skrifter som satte et tidsskille for mange mennesker. Fra London kom Karl Marx med Det kommunistiske manifest. I Wittenberg kom et annet manifest […] «eine innere Mission». […] De hadde begge visjonene om et annet samfunn […] Wichern appellerte til kirken, Marx til proletariatet (Martinsen, sitert fra s. 370 i denne boken).

Europa var inne i en sosial og menneskelig krise med massefattigdom, sult og sykdom. Wichern mente det trengtes diakoni, «en storslått organisert nestekjærlig tjeneste som skulle gi samfunnet tilbake et menneskelig samfunn», slik at det ble mer menneskelighet i det klassedelte samfunnet. Marx hadde en visjon om det klasseløse samfunn og kritiserte en teknisk-instrumentell livsforståelse som gjør oss beregnelige og river i stykker personrelasjoner.

Martinsen skriver at Løgstrup har samme ærend som Marx: «Hundre år etter Marx gir han en kritikk av den instrumentelle fornuft som en livsforståelse» (Martinsen 1993a, s. 29). Det er en slik livsforståelse som er problematisk for sykepleien som et praktisk yrke og for sykepleieforskningen, i alle fall om pasienter som er lavt prioritert, skal flyttes fram i prioriteringsrekken og bli mer verdsatt i samfunnet og i helse- og sosialvesenet.

Wichern appellerte til kirken og diakonien, og i Norge la diakonissene grunnlaget for den faglærte sykepleien. I 1868 etablerte Diakonisseanstalten i Kristiania landets første faglærte utdanning av sykepleiere, av «diakonisser, som våget og viste mot på de sykes og utstøttes vegne – her på jorden i et klassedelt samfunn» (Martinsen, sitert fra s. 370 i denne boken). I doktor­ avhandlingen var det nettopp Diakonisseanstalten som ble undersøkt med et sosialhistorisk og kvinnehistorisk orientert blikk. Roten til sykepleier­ utdanning og sykepleiepraksis i Norge finner vi ved denne institusjonen, samtidig som denne roten hentet inspirasjon fra svenske og tyske forbilder, fra misjonskvinneforeninger, diakonisseforeninger og indremisjon. Hvordan 18 Alvsvåg, Bergland og Førland

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 18

12.02.13 10:30

var bofellesskapet for diakonissene og diakonisseelevene, og hvordan artet utdanningen seg, hvem ble rekruttert, hva var innholdet i utdanningen og hvor arbeidet diakonissene, og hva var forholdet mellom mannlige diakoner og kvinnelige diakonisser? Noen av konklusjonene i undersøkelsen av Diakonisseanstalten og diakonissene var at diakonissene var banebrytere i helseog sosialarbeidet, det var en utdanning til omsorgsarbeid, de var bærere av tradisjoner samtidig som de var nyskapere, alt i alt, de var «freidige og uforsagte Diakonisser» (Martinsen 1984). Dette understrekes på nytt i 2013: … diakonissene brøt med kirkens lære og de normer den påla dem, hvis det var nødvendig for den hjelptrengende. Diakonissene handlet svært selvstendig i praktisk arbeid og gjerne på tvers av presters og legers retningslinjer eller ordrer, så sant den som trengte hjelpen mest, fikk den. […] Noen av sykepleiens formødre viste vågemot på de nødlidende og utstøtte fattiges vegne. Deres visjoner var dennesidige, å gjøre det bedre for dem som politiske myndigheter (og kirken) overså og glemte (Martinsen, sitert fra s. 371 i denne boken).

Overlevering av innsikt og erfaringer er derfor mer enn nostalgi, skriver hun – innsikt, erfaring, forbilder, eksempler og fortellinger kan rett og slett være grensesprengende og gi sykepleiere mot, også i dag.

Løgstrup skjerper Martinsens samfunnskritikk fordi han minner oss om det som ligger forut for klasseløshet, klassedeling, fag, vitenskap og samfunn.

Det som ligger forut, er det vi ikke har skapt, det før-kulturlige, som den skapte natur og rom, og de suverene livsytringer som tillit, barmhjertighet, kjærlighet, åpenhet og håp. «Vi har glemt det som er gitt oss, […] Vi har glemt det som vi bare kan ha et mottakende forhold til. Vi har glemt at livet er oss gitt, at det er skapt, at det ikke er vår prestasjon […] Min vei fra Marx til Løgstrup er en vei som har ført meg fra samfunnskritikk til muligheter og håp» (Martinsen 1993a, s. 10–11). Det alltid levende spørsmålet er hvordan vi kan snu på den omvendte omsorgs lov, det vil si hvordan vi kan sørge for at de som trenger mest omsorg, også blir de som får mest.

Martinsen har arbeidet med filosofi, historie, pedagogikk og teologi i tillegg til sykepleie og andre helse-, sosial- og omsorgsfag. Hun leses av mange utenfor sykepleiefaglige kretser. I forståelsen av fenomener høster hun av ulike kilder hos filosofene Husserl, Merleau-Ponty, Heidegger, Løgstrup, Weber, Foucault, Ricoeur, Norberg-Schulz og flere (Alvsvåg 2010, 2011).

Kari Martinsen kan betegnes som motstrøms, umoderne, i utakt og uten klare svar. Hun uroer heller med ubehagelige spørsmål til vår tid, til vår Innledning: Samfunnskritiske og fagkritiske omveier 19

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 19

12.02.13 10:30

språkbruk og til ismer som preger tiden og faget: instrumentalisme, positiv­ isme, evidensialisme, individualisme og moralisme. Hun ber oss tenke selv.

Hvordan ta vare på pasient og pårørende, på fagets praksis, på kunnskapen og forskningen, på en best mulig måte? Hun ber oss tenke videre med ulike kunnskaper og innsikter, og bruke fantasien om hvordan disse kan konkretiseres i ulike praksiser, gitt situasjonene vi står overfor. Martinsen insisterer på at sykepleie handler om personorientert profesjonalitet, faglig omsorg og situasjonsbestemt skjønnsutøvelse, det vil si å kunne forstå, tyde og tolke en kompleks situasjon best mulig, og å handle riktig, godt og klokt.

Et skjønn fordrer oppmerksomt nærvær, sansende tilstedeværelse, overblikk over situasjonen, innsikter i å kunne vurdere kunnskaper og prosedyrer for å kunne handle best mulig for og sammen med pasienten, der effektivitet og hurtighet også kreves. Men det er en effektivitet der en er nærværende i situasjonen det handles i (Martinsen, sitert fra s. 373 i denne boken).

Det må handles slik at livsytringene får rom mellom oss og pasienter og pårørende. Hvordan kan vi møte og handle mot den andres kropp og person slik at tilliten, kjærligheten, barmhjertigheten, håpet og åpenheten får rom og vilkår?

Et annet tema Martinsen har vært opptatt av, er rommet. Rom og arkitektur kan bevare menneskelig verdighet, skrev hun i 2001. Hun understreket at vi ikke lever i et tomt rom, men i et rom fylt av kvaliteter. Det grunnleggende ved rommet, både naturens skapte rom og det menneskeskapte rom, er at man kan leve i sanselig nærhet til det, oppleve glede og sorg, håp og savn, og at det er der med sine lukter, sitt lys, sine toner og sine farger. Mennesket har en sansende tilgang til rommet og er sansende til stede i det. Kunnskap, makt og normativitet sitter i for eksempel sykehusets vegger. Spørsmålet er om menneskekroppene får lov til å bebo rommene på en god måte. Er det rom for å være sansende til stede i rommet, får kroppene motta livsoppbyggende inntrykk midt i smerten og lidelsen? Er rommene innrettet for å gi anerkjennelse og aktelse form og skikkelse? Muligheter, spenninger og konflikter er til stede i rom (Martinsen 2001, 2005). Å være i utakt med tiden og spørre som Foucault: hvordan kan det ha seg at vi tenker som vi gjør for tiden, skaper gjerne kritikk og uro. Kari Martinsen var kritisk til profesjonaliseringsbestrebelsene i 1970-årene. Det var hun, slik vi forstår det, ut fra en sosiologisk forståelse av hva som kjennetegnet en profesjon, og hvordan profesjoner var innvevd i samfunnsstrukturer. Profe20 Alvsvåg, Bergland og Førland

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 20

12.02.13 10:30

sjoner kunne vanskelig være en kritisk røst og et forsvar for omsorgen for de svakeste. Innholdet i profesjonsbegrepet er endret, Martinsen insisterer på at sykepleie handler om personorientert profesjonalitet. I dette legger hun at faget må utøves med faglig kyndighet og medmenneskelighet.

Et eksempel på at Kari Martinsen har bidratt til uro gjennom sin kritikk, er hennes forhold til Norsk Sykepleierforbund. Martinsen har alltid vært medlem av Norsk Sykepleierforbund. Forholdet mellom dem har til tider vært spent og konfliktfylt. Innlegg i tidsskriftet Sykepleien ble sensurert, og hun ble bedt om å melde seg ut på bakgrunn av sitt syn på sykepleierutdanningen: felles basisutdanning med hjelpepleiere og fire års utdanning. Hun nektet å melde seg ut. Hvor konfliktfylt situasjonen faktisk var, er ikke blitt klart før nå, ved utgivelsen av Norsk Sykepleierforbunds historie gjennom 100 år. I bind 2 skriver Ellen Cathrine Lund at hovedstyret i Sykepleierforbundet «vedtok å foreta en eksklusjon. Det ble formulert et vedtak som var forankret i § 17 i forbundets lover, som gjaldt medlemmer som overtrådte NSFs lover og bestemmelser» (Lund 2012, s. 194–195). Det ble holdt ekstraordinært landsmøte i forbindelse med Stortingsmelding nr. 13 (1976–77), og vedtaket om eksklusjon av Kari Martinsen ble lagt fram. NSFs egen advokat hindret eksklusjon: «Advokaten mente det ikke burde være mulig å foreta en eksklusjon på grunnlag av en meningsforskjell: ‘Man kan ikke drive noen meningsterror overfor en minoritet, og det har sikkert ikke vært Hovedstyrets mening at meningsytringer skal føre til en eksklusjon.’ […] Han fortsatte […] at det var et tegn på svakhet ‘at NSF finner det nødvendig uttrykkelig å true medlemmene med eksklusjon’» (Lund 2012, s. 195).

Dette sier kanskje mest om at temperaturen i debattklimaet i 1970- og 1980-årene var høy. I 1993, for 20 år siden, bad NSF offentlig om unnskyldning for den behandlingen Kari Martinsen var blitt utsatt for. Det skjedde i forbindelse med lanseringen av Klokskap og kyndighet. Kari Martinsens innflytelse på norsk og dansk sykepleie (Kirkevold, Nordtvedt og Alvsvåg red. 1993).

Gjennom sitt forfatterskap har Martinsen vist at det til enhver tid finnes noen motkrefter, og hun insisterer på at det fremdeles finnes slike i vår kultur og i vårt helsevesen. Disse motkreftene trenger støtte i dag; det er motkrefter som ser de svakeste, de utsatte, de sårbare og de som forblir avhengige. Hun skriver: Det er motkrefter som må ropes opp på det politiske nivå, slik – at det er mulig å få en annen struktur og fordeling av økonomiske midler i helsevesenets rom, Innledning: Samfunnskritiske og fagkritiske omveier 21

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 21

12.02.13 10:30

– at det skapes forståelse for at avhengighet, sårbarhet og død også hører livet til, – at sykepleiere i praktisk arbeid får støtte til å være i pleiens tid sammen med pasientene, – at humanvitenskapelig forskning styrkes og kan vinkles inn mot disse problem­ stillinger, – at det gis tid og rom for at gleden kan få komme inn i helsevesenet igjen, slik at vi sammen får anledning til å ta vare på det som gir liv til livet: skjønnheten, varmen – som om vi bar et barn varsomt på armen! (Sitert fra Martinsen, s. 374 i denne boken.)

På bakgrunn av sitt betydningsfulle forfatterskap og sin sentrale rolle i utviklingen av sykepleiefaget ble Kari Martinsen i 2011 av H.M. Kong Harald tildelt Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sitt virke. I anledning av at hun runder 70 år, kommer herværende bok, Nødvendige omveier. I historiens lys kan vi si at det har vært nødvendig med store og mindre omveier for å tydeliggjøre omsorgens og sykepleiefagets praksis (yrkesutøvelsen, utdanningen og forskningen) og dets tenkningsgrunnlag. Det er omveier som gir innsikt og utsikt, tid og rom for sansende og forstående tilstedeværelse, klokskap, kyndighet og tålmodighet.

Om bokens kapitler Også kapitlene i denne boken preges av omveier. Det er omveier til historie og helsepolitikk, til kunnskapskritikk og dannelse og til filosofi og etikk. Snirk­ lete og smale omveier framfor raske og strake kan noen ganger være nødvendige for å få perspektiv og innsikt, og for å legge merke til og å oppdage.

Bokens første hovedtema er «Omsorgsfilosofi og etikk». Første bidragsyter er professor emerita Patricia Benner med «Celebrating the Work of Kari Martinsen: Celebrating the Centrality of Care and A Receptive Ethic». Her reflekterer Benner over sitt personlige møte med Kari Martinsen og over temaer i Martinsens forfatterskap som omsorg, andre livsytringer, narrativers betydning i klinikken og betydningen av en mottagende etikk.

Den danske sykehuspresten Tom Kjær skriver i kapittelet «Hvordan vi er og bør være sammen som mennesker. Træk af Kari Martinsens Løgstruplæsning» om Martinsen som sansefilosofisk tenker og om betydningen av å tenke «bagefter den konkrete situation» i ettertankens rom.

22 Alvsvåg, Bergland og Førland

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 22

12.02.13 10:30

Professor emeritus Mogens Pahuus tar i kapittelet «Ontologisk situations­ etik. Om Kari Martinsens tolkning af K.E. Løgstrups etik» utgangspunkt i Martinsens uttrykk «den etiske treklang» og «ontologisk situasjonsetikk».

Han drøfter likheter og forskjeller mellom Martinsens og sin egen rekonstruksjon av Løgstrups etikk.

Også professor Katie Eriksson bidrar gjennom kapittelet «Jag var där, jag såg, jag vittnade och jag blev ansvarig – den vårdande etikens mantra» til forskningen omkring grunnlagsetikken. Hennes vandring i den greske filosofen Herakleitos’ fragmenter gir nye innganger for å belyse «den caritativa vårdande etikens kärna».

Professor Per Nortvedt stiller det grunnleggende spørsmålet «Hvis mellommenneskelige grunnvilkår er gode – hvorfor ser vi da så mye ondskap?»

Han skriver om forholdet mellom moralsk sensitivitet og ondskap, og om den korte veien det kan være fra tilliten og godheten til kynisme og avstumping.

Førsteamanuensis Oddvar Førland beskriver tillit som «framvågenhetens bevegelse ut i tilværelsen» i kapittelet «Noen perspektiver på tillit». Han drøfter samspillet mellom tillit som universelt grunnvilkår og tillitens kulturelle og kontekstuelle betingethet, forholdet mellom tillit og mistillit, og om hvorvidt tillit kan sies å ha etisk egenverdi.

Professor Charlotte Delmar har bidratt med kapittelet «Omsorgsetik i klinisk sygepleje – den gode, kloge og rigtige sygepleje». Delmar viser hvordan Kari Martinsen og hennes arbeider har vært en hovedinspirasjonskilde for utviklingen av forskningsprogrammet ved Forskningsenhed for klinisk sygepleje ved Aalborg Sygehus, og hvordan Martinsens omsorgsfilosofiske tenkning er relevant og har betydning for den praktiske sykepleieutøvelsen.

Bjørg Balteskard er førstelektor ved Høgskolen i Harstad og Sissel Lisa Storli er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø. Sammen med Kari Martinsen har de skrevet «Hendene husker ullas uttrykk. Om betydningen av å gjøre tilværelsen rommelig for pasienter på sykehjem». Artikkelen ble trykket i Nordisk Sygeplejeforskning nr. 3 i 2012 og handler om hvordan sykehjemspasienters steder, omgivelser og aktiviteter kan bidra til å skape livsmot og verdighet.

Bokens andre hovedtema er «Kunnskap og dannelse». Professor Rune Slagstad innleder med «Kari Martinsens reetablering av omsorg og faglig skjønn som fundament i sykepleien», fra hans bok De nasjonale strateger.

Han viser her til Martinsens argumentasjon for å forankre sykepleiens fag­ identitet ut fra håndverkslæring og omsorg, og kampen for å lede sykeInnledning: Samfunnskritiske og fagkritiske omveier 23

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 23

12.02.13 10:30

pleien tilbake til dens humanistiske landskap mot en positivistisk forstått vitenskap.

Professor Tor-Johan Ekelands kapittel «Etikken før evidensen» gir innblikk i det vitenskapsteoretiske og vitenskapshistoriske grunnlaget for dagens kunnskapsdebatt. Ekeland problematiserer troen på at det meste kan objektiveres og underlegges en instrumentell logikk. I et system der rasjonalitet og etikk peker i ulike retninger, må etikken komme først.

Professor Bengt Karlssons «Erfaring, kunnskapsmakt og disiplinering i psykisk helse-feltet» er et opprørsskrift mot «fornuftseierne» i helsepolitikken. Han diskuterer kunnskap forstått som makt, kontroll og disiplinering og forholdet mellom økonomisk effektivitet, evidensbasert kunnskap og behandlingsmessig ensretting.

I kapittelet «Innsiktsbasert profesjonell praksis bør erstatte kunnskapsbasert praksis» diskuterer professor Herdis Alvsvåg begrepene kunnskapsbasert praksis og innsiktsbasert praksis, og viser at ulike og likeverdige former for kunnskap er avgjørende for å yte god omsorg til den enkelte pasient.

Professor John Lundstøl drøfter i sitt kapittel «Omvurdering av forholdet mellom vitenskapelig og praktisk kunnskap» spørsmålet om hvorvidt praktisk kunnskap er gyldig kunnskap. Dette gjør han gjennom å beskrive sentrale historiske linjer når det gjelder den vitenskapelige utviklingen og ulike vitenskapsteoretiske posisjoner.

Pål Henning Bødtker Walstad har bidratt med kapittelet «Dannelse og forankring. Noen kulturhistoriske refleksjoner omkring forankring av helse­faglig dannelse». Walstad gir innblikk i sentrale utviklingstrekk og personer innenfor «dannelseshistorien», og skriver om dannelse relatert til yrkesutdanning og profesjoner. På denne bakgrunn presenterer han noe av grunnlaget for Kari Martinsens omsorgsfilosofiske tenkning innenfor helsefagene.

I kapittelet «Læring og faglig utvikling gjennom arbeid i et faglig fellesskap – eksempler fra prosjektsamarbeid mellom sykehjem og høgskole» presenterer førsteamanuensis Ådel Bergland to prosjekter med utgangspunkt i perspektivene om mesterlære og situert læring, og viser hvordan læring kan inngå som en del av den daglige praksisen i sykehjem.

Professor Kristian Larsens kapittel «Social position i rum, krop og identitet. En sociologisk analyse af sygeplejens position i medicinsk felt med fokus på hvorfor det kan være let eller svært at give injektioner» diskuterer betydningen av posisjoner og profesjonenes posisjoneringer i det helsefaglige felt, med utgangspunkt i Bourdieus tenkning.

24 Alvsvåg, Bergland og Førland

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 24

12.02.13 10:30

I sitt kapittel «Er det på tide å bygge bro over kunnskapskløften i sykepleiefaget?» gir professor Marit Kirkevold et tilbakeblikk på kunnskaps- og vitenskapsdebatten i sykepleien med utgangspunkt i Martinsens arbeider.

Hun stiller spørsmålet om tiden nå er moden for å bygge bro over kunnskapskløften som ble etablert i kjølvannet av debatten.

Bokens tredje og siste hovedtema er «Historie og helsepolitikk». Professor Aina Schiøtz’ kapittel «Kari Martinsen som historiker og historisk aktør» viser med utgangspunkt i noen av Martinsens historiske tekster hvilke bidrag historien kan gi til sykepleiefagets selvforståelse og sykepleiernes yrkesidentitet.

Professor emerita Ida Bloms kapittel «Kontroll som omsorg? Welanderhjemmet i Bergen 1919–1939» tar utgangspunkt i et konkret barnehjem. Ved hjelp av ulike historiske kilder fortelles det sårbare fram hos barn, kvinner og foreldre.

I kapittelet «Kvinner, kall og klasse – sykepleiere som dro nordover i misjonens tjeneste» skriver professor Torunn Hamran om Finnemisjonens etablering og arbeid. Artikkelen gir et innblikk i det diakonale arbeidet i Finnmark og i spenningene mellom idealer og realiteter i dette diakonale arbeidet.

Førsteamanuensis Jeanne Boge har skrevet «Korleis kan det ha seg at me vaskar oss så ofte og så omfattande?» Kapittelet gir en historisk framstilling av vaskepraksiser i Norge og andre europeiske land. Vaskepraksisene blir satt inn i en samfunnsmessig tenkning i ulike tidsperioder, og forfatteren viser argumentasjonen og begrunnelsene for de ulike praksisene.

Professor emerita Kari Wærness skriver i kapittelet «Hvilken innflytelse har humanistisk og sosiologisk omsorgstenkning og omsorgsforskning hatt på utviklingen av norske helse- og omsorgstjenester?» at omsorgen, på tross av bedrede behandlingsmuligheter, er i krise. Hun hevder at den økonomisk-administrative vitenskapelige omsorgsdiskurs i dagens helsevesen er atskilt fra den humanistiske og sosiologiske omsorgstenkning og omsorgsforskning.

Professor Herdis Alvsvåg stiller i tittelen på sin tekst spørsmålet «Hva er det nye i samhandlingsreformen, og hvilke konsekvenser kan den få for helse- og omsorgstjenesten? Gammel vin på nye flasker?» Hun viser hvordan tenkning og målsettinger som kommer til uttrykk i samhandlingsreformen, ble nedfelt i offentlige dokumenter for flere tiår siden. Spørsmålet er om vi i dag vil nå målene – hvorfor, og på bekostning av hva?

Innledning: Samfunnskritiske og fagkritiske omveier 25

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 25

12.02.13 10:30

Referanser Alvsvåg H. Kari Martinsen: Philosophy of caring. I: Tomey AM, Alligood MR, red. Nursing Theorists and Their Work. USA: Mosby Elsevier, 2010.

Alvsvåg H. Kari Martinsen: Omsorgsfilosofi. I: Tomey AM, Alligood MR, red. Sygeplejeteoretikere. Bidrag og betydning for moderne sygepleje. København: Munksgaard, 2011.

Kirkevold M, Nordtvedt F, Alvsvåg H, red. Klokskap og kyndighet: Kari Martinsens innflytelse på norsk og dansk sykepleie. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1993.

Lund EC. Virke og profesjon: Norsk Sykepleierforbund gjennom 100 år (1912–2012). Bind 2.

Oslo: Akribe, 2012.

Martinsen K. Freidige og uforsagte diakonisser: et omsorgsyrke vokser fram 1860–1905.

Oslo: Aschehoug / Tanum-Norli, 1984.

Martinsen K. Fra Marx til Løgstrup: om etikk og sanselighet i sykepleien. Oslo: Tano, 1993a.

Martinsen K, red. Den omtenksomme sykepleier. Oslo: Tano, 1993b.

Martinsen K. Kjærlighetsgjerningen og kallet. Betraktninger omkring Rikke Nissens Lærebog i Sygepleie for Diakonisser (1877). I: Nissen R. Lærebog i Sygepleie for Diakonisser.

Oslo: Gyldendal Akademisk, 2000.

Martinsen K. Huset og sangen, gråten og skammen. I: Wyller T, red. Skam. Bergen: Fagbokforlaget, 2001.

Martinsen K. At bo på sygehus og at erfare arkitektur. I: Larsen K, red. Arkitektur, krop og læring. København: Hans Reitzels Forlag, 2005.

Martinsen K, Wyller T, red. Etikk, disiplin og dannelse: Elisabeth Hagemanns etikkbok – nye lesinger. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2003.

Nissen R. Lærebog i Sygepleie for Diakonisser. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2000 [oppr. publ. 1877].

Thorsen R, Mæhre KS, Martinsen K, red. Fortellinger om etikk. Bergen: Fagbokforlaget, 2012.

102972 GRMAT Nødvendige omveier 130101.indd 26

12.02.13 10:30