Achille Mbembe
Nekropolitikk og andre essays Oversatt av Lene Auestad
Cappelens upopulære skrifter
Originalens tittel: Achille Mbembe, «Le puits aux fantasmes», Critique de la raison nègre, Éditions La Découverte, Paris, 2013, pp. 65–119. Réproduit avec permission. Achille Mbembe, «Necropolitics», in Public Culture, Volume 15, no. 1, pp. 11–40. Copyright, 2003, Duke University Press. All rights reserved. Republished by permission of the copyright holder, Duke University Press. www.dukeupress.edu Achille Mbembe, «Decolonizing the university: New directions», Arts & Humanities in Higher Education, 2016, Vol 15(1), 29–45. Copyright © 2016 by SAGE Publications. Reprinted by permission of SAGE Publications, Ltd. Oversatt fra engelsk av Lene Auestad Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-69496-8 1. utgave, 1. opplag 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslag: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS, Oslo 2022 Utgivelsen er støttet av institusjonen Fritt Ord. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Innhold
Å tenke verden fra Afrika. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
– introduksjon til Achille Mbembe
Fantasienes brønn
..........................
31
Nekropolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
101
Å avkolonisere universitetet . . . . . . . . . . . . . . . . .
150
Nye retninger
Å tenke verden fra Afrika – introduksjon til Achille Mbembe Sindre Bangstad og Bjørn Enge Bertelsen
Da Achille Mbembe den 1. desember 2018 sto på scenen i Universitetsaulaen ved Universitetet i Bergen, var det hans første personlige møte med norsk akademia. Mbembe var invitert av Holbergprisen for å holde en innledning til den årlige Holberg-debatten, og til tross for at Universitetsaulaen på det nærmeste var fullsatt, ble arrangementet møtt med svært begrenset offentlig oppmerksomhet fra norske mediers side.1 Med unntak av forskere innen afrikastudier og antropologi, var andelen norske akademikere som
1
Den eneste norske riksdekkende norske avisen som fant Mbembes første besøk i Norge verdt å dekke var Oslo-baserte Klassekampen, som publiserte et tosiders intervju med Mbembe signert Torbjørn Tumyr Nilsen. Se Torbjørn Tumyr Nilsen, «Et arkiv for hele verden», Klassekampen, 1. desember 2018. En utvidet og bearbeidet utgave av dette intervjuet ble publisert som Sindre Bangstad og Torbjørn Tumyr Nilsen, «Thoughts on the Planetary: An Interview with Achille Mbembe», New Frame, 5. september 2019. Morgenbladet publiserte også en kronikk av en av forfatterne av dette forordet: Sindre Bangstad, «Å tenke verden fra Afrika», Morgenbladet, 30. november 2019.
7
visste om Mbembe før hans første besøk i Norge etter alt å dømme også begrenset. Mbembe var kommet til Bergen med fly fra Johannesburg i Sør-Afrika, hvor han har hatt tilhold som seniorforsker ved det velrennomerte WISER (Wits Institute for Social and Economic Research) ved Witwatersrand-universitetet siden 2005. Det gikk et svært hørbart gisp gjennom forsamlingen da Mbembe innledet sitt Holbergforedrag med å fortelle at han, etter en lang og utmattende reise fra Johannesburg som den eneste svarte afrikaneren på KLM-flyet fra Amsterdam dagen i forveien, hadde blitt anholdt og holdt tilbake av norsk politi på Flesland lufthavn i Bergen i hele tre timer. Ikke minst traff dette de mange med afrikansk og afrikansk-amerikansk bakgrunn i forsamlingen, for hvilke akkurat denne opplevelsen talte til mange av deres egne personlige erfaringer med norsk politi- og tollvesen. Den mildt utseende og elegant kledte akademikeren som sto på scenen i Bergen den ettermiddagen og kvelden er, etter alle solemerker, den mest leste og siterte afrikanske intellektuelle og akademiker i vår tid. Mbembe henvender seg i sine arbeider til et bredt og utpreget tverrdisiplinært akademisk publikum, gjerne i skjæringspunktet mellom filosofi, litteratur, historie og statsvitenskap. Han skriver på både fransk og engelsk, og er en av relativt få intellektuelle basert i det globale sør som i vår tid har lykkes i å få en stor leserkrets både på den nordlige og sørlige halvkule, på begge sider av Atlanteren, og blant så vel fransk- som engelskspråklige akademikere. Det må riktignok sies at det særlig har vært blant akademikere og studenter som i utgangspunktet er opptatte av post- og/eller dekolonial teori at Mbembe har fått en stor leserkrets. Like fullt har han 8
de siste årene også i økende grad blitt lest og referert til blant akademikere som er opptatte av spørsmål knyttet til rasisme, nyliberalisme, klimakrisen og migrasjon. Hans essayistiske skrivestil, som tillater en åpen, granskende og kritisk utprøvning av ulike idéer, gjør tekstene lesverdige også utenfor akademia. I dette forordet gir vi et biografisk omriss av Mbembe som tenker, presenterer hans viktigste verker og hans innflytelse på samtidens tenkning, og introduserer kort de tre tekstene vi har valgt ut til denne samlingen.
Fra Kamerun via Paris til Sør-Afrika Achille Joseph Mbembe ble født i 1956 i den lille landsbyen Otele (også kalt Kateli) i det sør-østlige Kamerun i den fransktalende delen av landet, helt inn mot grensen til Nigeria. Ifølge offentlige opplysninger hadde Otele i 1953 bare 109 innbyggere, mens den i 2005 talte 1 989 innbyggere. Mbembe ble født fire år før Kamerun offisielt fikk sin selvstendighet fra den franske og britiske kolonimakten (britene kontrollerte det engelsk-talende nordlige og sørlige Kamerun).2 I 1960 ble Ahmadou Babatorou Ahidjo (1924–1989) 2
I utgangspunktet sluttet de engelsktalende delene av Kamerun seg til den nye og uavhengige staten Kamerun i 1961. En langvarig opplevelse av sosio-økonomisk og politisk marginalisering blant engelsktalende kamerunere førte til etableringen av den selverklærte republikken Ambazonia i deler av det sørlige Kamerun i 2017. Sentralmyndighetene i Kamerun erklærte krig mot Ambazonia senere samme år. International Crisis Group har anslått at 4 000 mennesker så langt er drept i konflikten, og at 765 000 er blitt fordrevet på grunn av konflikten. Se Adewale Maja-Pearce, «Prospects For Ambazonia», London Review of Books 40, nr. 20 (25. oktober 2018) og International Crisis Group, Easing Cameroon’s Ethno-Political
9
president i Kamerun, og etablerte et sentralisert politisk system som for alle praktiske formål utgjorde en autokratisk ettpartistat fram til han gikk av i 1982. Hans etterfølger, tidligere visepresident Paul Biya (1933–), har fortsatt denne autoritære tendensen. Med sin høye alder og en presidentperiode fra 1982 til nå er Biya Afrikas lengstsittende nåværende statsleder etter nabolandet Ekvatorial-Guineas diktator Teodoro Obiang (1979–). Kameruns autokratiske statsledere har, i likhet med en rekke andre statsledere i tidligere franske kolonier i det frankofone Vest-Afrika, i alle disse årene styrt med støtte fra franske myndigheter – konkretisert gjennom bistand, lån og våpen. Mbembe beskriver i et essay den dobbelte og kritiske bevisstheten som ble dannet hos ham fordi han vokste opp i «skyggene av en triumferende nasjonalisme» og en avkolonisering som innebar at vi «ble avkolonisert uten å være frie i en egentlig forstand».3 Han navngir ingen av Kameruns autoritære ledere. Like fullt er det helt klart at det er dem han har i tankene når han skriver at «i vårt land har nasjonen og potentaten alltid vært en og den samme», hvor «denne besettelsen av enhet – enhet for enhver pris – var regelen». Han framhever samme sted at dette utspilte seg som et «patetisk maktteater» i et «fødeland grunnlagt på den radikale fornektelsen av menneskeligheten til politiske motstandere».4
3
4
Tensions, On and Offline, Africa Report nr. 295 (Brussel: International Crisis Group, 2020). Achille Mbembe, «Why Am I Here?», i At Risk: Writing On And Over The Edge of South Africa, red. Liz McGregor og Sarah Nuttall (Johannesburg: Jonathan Ball Publishers, 2007), 146, 149. Vår oversettelse, og det gjelder alle sitater i denne introduksjonen fra tekster som ikke er oversatt. Mbembe, «Why Am I Here?», 148, 150, 151, 148–49.
10
Mbembe tok en mastergrad i historie ved Universitetet i Yaounde i Kamerun i 1981, før han forlot landet mer eller mindre for godt. Fra 1983 studerte han historie og statsvitenskap ved Sorbonne og Institut d’études politiques de Paris, og avla doktorgrad i historie ved Sorbonne i 1989 med en avhandling om anti-koloniale opprørere – de såkalte maquiene – i SørKamerun fra 1920 til 1960.5 I sine tidlige vitenskapelige arbeider er Mbembe særlig opptatt av spørsmål knyttet til postkoloniale statsdannelser på det afrikanske kontinentet og hvordan disse ble analysert i fransk statsvitenskapelig tradisjon – herunder JeanFrançois Bayarts arbeider. Fra 1988 til 1996 arbeidet Mbembe som forsker og førsteamanuensis ved ulike amerikanske universiteter og institusjoner, inklusive Columbia University i USA (1988–91), Brookings Institute (1991–92) og University of Pennsylvania (1992–96). I 1996 vendte han tilbake til Vest-Afrika som direktør ved CODESRIA (Council for the Development of Social Science Research in Africa) i Dakar i Senegal – en stilling han besatt til 2000. I 2003 ble Mbembe ansatt i et professorat ved før nevnte WISER i Johannesburg i Sør-Afrika, hvor han har hatt tilhold siden da. Fra 2003 til 2021 har han imidlertid også hatt gjesteprofessorater ved en rekke amerikanske universiteter, inkludert Yale, University of California, Duke University og Harvard University, samt blitt tildelt den tyske Gerda Henkel-prisen i 2018 og et æresdoktorat ved Universitetet i Bergen i 2022.
5
Achille Mbembe, La naissance du maqui dans le Sud-Cameroun (1920–1960): Histoire des usages de la raison en colonie (Paris: Karthala, 1996).
11
Sentrale momenter i Mbembes forfatterskap Det kamerunske «maktteateret», og hvordan det manifesterte seg i den tidligere fasen av Paul Biyas presidentperiode på 1980-tallet, utgjør et viktig case i analysen i den første boken som gjorde Mbembe kjent internasjonalt, nemlig On the Postcolony (fransk utgave i 2000 og engelsk oversettelse i 2001).6 I denne monografien anvender Mbembe den russiske lingvisten Mikhail Bakhtins klassiske idéer om det karnevaleske i en analyse av makt og hegemoni i afrikanske postkoloniale stater, og i forlengelsen av dette søker han også å nytenke maktbegrepet mer generelt. Dette sporet forfølger han i artikkelen «Necropolitics», først publisert i det postkoloniale tidsskriftet Public Culture i 2003, som den dag i dag er Mbembes mest leste og siterte essay og også oversatt i denne boken. Inspirert av (men kritisk til) tenkere som Michel Foucault og Carl Schmitts idéer om suverenitet, hevder Mbembe her at «det ypperste uttrykket for suverenitet i stor grad består i makten og muligheten til å bestemme hvem som får leve og hvem som må dø» (s. 101) – derav termen nekropolitikk, eller «dødspolitikk». Mbembes essay om nekropolitikk ble skrevet mot en bakgrunn av to av de mest brutale krigene i Afrika de siste tiårene, nemlig borgerkrigene i Sierra Leone (1991–2002) og i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) (1997–2003), men de spørsmålene Mbembe her reiser har universell relevans. En mer optimistisk tone slås fra Mbembes side an i antologien Johannesburg: The Elusive Metropolis, som 6
Achille Mbembe, On the Postcolony (Berkeley, California: University of California Press, 2001).
12
kom i 2008 på Duke University Press. I denne antologien, som han redigerte sammen med sin sørafrikanske ektefelle, litteraturprofessoren Sarah Nuttall, er den bærende idéen en utforskning av Johannesburg som en sentral arena for utviklingen av en afropolitisk tenkning. Denne termen, som er avledet av begrepet kosmopolitikk, er fra Mbembes og Nuttalls side ment som et argument for å se den afrikanske storbyen eller metropolisen før og nå ikke som en modernitetens motsats – som den ofte har blitt i utviklingstenkning og i mer eller mindre rasialiserte framstillinger. Heller skal en tilnærme seg en by som Johannesburg som en kreativ kunstnerisk og intellektuell smeltedigel hvor nye og originale tanker og idéer om det å være menneske og å være afrikaner stadig skapes, utfordres og utvikles. Det foreløpige hovedarbeidet i Mbembes forfatterskap er imidlertid Critique of Black Reason, først utgitt på fransk i 2013 og på engelsk i 2017, i tillegg til utgaver på portugisisk, tysk, nederlandsk og spansk. Det sentrale intellektuelle omdreiningspunktet i dette verket er arven fra den martinikanskfransk-algeriske tenkeren og aktivisten Frantz Fanon (1936–1961). Mbembe griper tilbake til Fanons banebrytende arbeider fra 1950- og 60-tallet i et ambisiøst forsøk på å analysere europeisk kolonialisme og utøvelsen av rasisme mot svarte afrikanere og, ikke minst, de ulike formene motstanden mot disse destruktive og avhumaniserende trekkene antar. I dette verket introduserer Mbembe blant annet begrepet nano-rasisme, som tar sikte på å fange inn de ofte mer subtile formene som rasismen tar i vår tid. Det er også her Mbembe introduserer sitt begrep om «the becoming Black of the world». Denne idéen innebærer at den historiske «svarte tilstanden» av umenneskeliggjø13