50 FOLKEDIKTNING
EVENTYR Opp gjennom tidene er eventyr blitt diktet av mennesker i alle land, både østenfor sol og vestenfor måne. De har spredd seg langt og lenger enn langt over landegrensene, ved at folk på reise har fortalt dem videre der de kom. Derfor ligner innholdet i mange av de norske eventyrene på det som fortelles i andre deler av verden. Men de historiene vi kjenner, er tilpasset norske forhold. En tiger kan spille hovedrollen i et indisk eventyr, mens det kanskje er en bjørn vi møter i den norske utgaven av eventyret. Mens kongene i de utenlandske eventyrene bor i vidunderlige slott, bor den norske kongen på en kongsgård, for her i landet fantes det jo ikke noe slott før på 1800-tallet, må vite. Og mens vi har troll, kan de utenlandske eventyrene ha drager eller onde ånder. Gamle tekster som har levd på folkemunne, men som vi ikke vet hvem som har funnet på, kaller vi folkediktning. Vi deler folkediktningen inn i to hovedgrupper: 1 Eventyr, fabler, sagn og vandrehistorier som er fortellinger. 2 Folkeviser, som er dikt, og som det kan være satt melodi til.
HVA KJENNETEGNER EVENTYRET? Det var en gang en mann som skulle gå ned til sjøen etter salt. Og det var alt.
Er dette et eventyr? I så fall er det kanskje verdens korteste! Det begynner riktig, men ellers mangler de fleste kjennetegnene på eventyrsjangeren. Men hva er det som er typisk for eventyrene? Vi deler folkeeventyrene inn i tre hovedgrupper: Egentlige eventyr: Den største gruppen av egentlige eventyr, er
undereventyrene. Her skjer det underlige og mirakuløse ting, som at skip flyr i lufta og prinsen er blitt omskapt til bjørn. Dyreeventyrene: Dyreeventyrene handler om dyr, men dyrene
oppfører seg som mennesker. Skjemteeventyrene: Skjemteeventyrene er tøyseeventyr som gjør
narr av noen, for eksempel prester eller rike folk (å skjemte betyr å tulle eller fleipe).
hver synes best om sine barn Det var en gang en skytter som var ute i skogen; så møtte han myrsnipa. «Kjære vene, skyt ikke mine barn!» sa myrsnipa. «Hva er det for noen som er dine barn da?» spurte skytteren. «De vakreste barna i skogen er mine!» svarte snipa. «Jeg får vel ikke skyte dem da», sa skytteren. Men da han kom tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt. «Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da!» sa snipa. «Var det dine barn dette?» spurte skytteren – «jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg.» «Å ja!» svarte snipa, «vet du ikke at hver synes best om sine barn?»