Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa av Elisabetta Cassina Wolff: Utdrag

Elisabetta Cassina Wolff

Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-73136-6 1. utgave, 1. opplag 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia Boken har fått støtte fra Fritt Ord og NFFO- Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord Denne boken er dedisert til mine studenter ved Universitetet i Oslo. I 2016 lanserte jeg emnet HIS2322 – Reaksjon, fascisme og høyreekstremisme: Demo­ kratiets indre fiender (1789–1989) ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, og siden har jeg videreutviklet og forsterket mine ferdigheter og kunnskap i dette feltet gjennom undervisning og forskning. Boken bygger på en årelang innsats og vilje til å fordype meg innen europeisk nasjonalisme og høyreradikalisme og til å utforske de lange linjene i denne utviklingen.

For meg har studentenes genuine interesse for faget, deres spørsmål og diskusjoner uten tvil vært den viktigste motivasjonskilden i arbeidet med boken. Skriveprosessen har vært lang og krevende, men den har også vært enormt spennende og ikke minst svært givende. Jeg ønsker at dette arbeidet skal bistå både fagfolk, studenter og allmenheten for øvrig i deres jakt etter kunnskap om Europas nasjonalistiske og høyreekstreme labyrint.

Tidligere historiestudenter har støttet meg i det endelige redigerings­ arbeidet, og jeg vil særlig takke mine vitenskapelige assistenter Anna Pauline Grøgaard, Jon Carlstedt Tønnesen, Memona Sindhu og Sigurd Arnekleiv Bækkelund. Videre vil jeg takke min ektemann Axel, og alle mine dyktige kollegaer som har lest og kommentert ulike versjoner av manuset gjennom årene. Jeg vil også rette en spesiell takk til den enestående forlagsredaktøren fra Cappelen Damm Akademisk, Knut Vegard Bergem, for den grasiøse tålmodigheten han har vist meg alle de gangene arbeidet mitt som foreleser har kommet i veien for presis innlevering av bokkapitlene.

Til slutt ønsker jeg å takke manusredaktøren Natasja Helena Marie Harung for å ha ferdigstilt boken med eksepsjonell profesjonalitet.

Som førsteamanuensis med lektorplikt er jeg avhengig av å skaffe meg midlene som fra tid til annen kan gi meg den roen som trengs til å skrive.

Jeg er derfor svært takknemlig for finansieringen jeg har fått fra stiftelsen Fritt Ord og fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), og for permisjoner jeg har fått innvilget fra min arbeidsgiver. Videre har min stilling som deltidsforsker i årene 2017 og 2018 ved Senter for ekstrem­ ismeforskning (C-REX) muliggjort dette bokprosjektet. Uten støtte fra disse partene hadde idéen om boken Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa ikke blitt realisert.

Det hele og fulle ansvaret for bokens innhold og eventuelle feil, mangler og uklarheter ligger hos meg.

Hjertelig takk.

Oslo, mai 2022 Elisabetta Cassina Wolff

Innhold

Innledning. . .........................................................................................................

Denne bokens utgangspunkt: det historiske perspektivet.. .....................

Bokens struktur og innhold. . ..............................................................................

Begrepsavklaring...................................................................................................

11 14 15 18

DEL I HISTORIE 1 Revolusjon og nasjonalisme (1789–1870) . ................................

Liberté, égalité et fraternité. . ..............................................................................

«Totalitært demokrati»........................................................................................

Bonapartisme.. ........................................................................................................

Reaksjonen . . ............................................................................................................

Liberalismens gullalder. . .....................................................................................

Nasjon og nasjonalisme.......................................................................................

2 Det radikale høyre o g autoritær nasjonalisme (1870–1914)....................................................................................................

En verden i bevegelse...........................................................................................

Fin de siècles kulturelle bakteppe.....................................................................

Det radikale høyre og autoritær nasjonalisme i Europa før fascisme...

Oppsummerende betraktninger.. .....................................................................

3 Fascismen i m ellomkrigstidens Italia og Tyskland (1919–1945) . . ..................................................................................................

Den konfliktfylte mellomkrigstiden i Europa..............................................

Fortellingen om Europas forfall.. ......................................................................

Mussolinis og Hitlers vei til makten................................................................

Fascisme som historisk europeisk fenomen.................................................

23 26 31 36 38 41 44

51 52 54 64 79

81 83 88 90 96

4 Høyrekreftenes gjennomslag i det øvrige E uropa i mellom krigstiden (1919–1945) . ..................................................... 105 Nasjonale spesifikasjoner................................................................................... 107 Oppsummerende betraktninger.. ..................................................................... 120

8 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

5 Nyfascisme i etterkrigstiden (1945–1980) . ............................... 125 Indre motsetninger under USAs «liberale orden»......................................

Nyfascisme..............................................................................................................

Movimento Sociale Italiano...............................................................................

Nyfascisme mellom høyreradikalisme og høyreekstremisme...............

Høyreorientert terrorisme i Italia. . ...................................................................

127 129 134 142 147

6 Det nye høyre i Frankrike ( 1945–1972) ........................................ 153 Den franske konteksten.......................................................................................

Poujadistbevegelsen.............................................................................................

Den franske nyfascismen....................................................................................

Metapolitisk engasjement..................................................................................

154 156 157 161

7 Ytre høyre mellom r adikalisme og populisme (1972–2001) . ................................................................................................... 171 Fra 1968-opprør til nykonservatisme..............................................................

Innvandring.. ...........................................................................................................

Det vanskelige definisjonsspørsmålet............................................................

Gamle partier i nye klær......................................................................................

Radikalisme.............................................................................................................

Populisme................................................................................................................

Politisk rolle og innflytelse.................................................................................

173 177 178 179 182 191 194

DEL II SAMTID 8 Ytre høyre på fremmarsj (2001–2019) . ........................................ 201 Storpolitiske rammebetingelser etter terrorangrepene i USA................

Ytre høyres økende politiske rolle i Vest-Europa........................................

Ytre høyres vekst i Øst-Europa etter 1989......................................................

Det «illiberale demokratiet». . .............................................................................

202 203 210 220

9 Ytre høyre mellom r adikalisme og ekstremisme (2001–2019) . .................................................................................................. 223 Spøkelser fra fortiden........................................................................................... 225 Radikalisering. . ....................................................................................................... 229 Det moralske ansvaret. . ........................................................................................ 238

9 Innhold

10 Ytre høyre mellom d et nasjonale og det t ransnasjonale (1980–2019) . .................................................................................................. 241 Samarbeid på tvers av grensene. . ......................................................................

Internasjonal Tredje Posisjon (ITP).................................................................

Allianse for fred og frihet (APF)........................................................................

Politiske grupper i Europaparlamentet. . ........................................................

Bannon og Dugin...................................................................................................

Videre nettverksbygging.....................................................................................

Etter EU-valget i 2019...........................................................................................

242 243 245 246 247 250 250

11 Avsluttende betraktninger ............................................................... 253 Litteratur.............................................................................................................. 259 Stikkord................................................................................................................. 301

Innledning

Demokrati må forsvares og undervises hver dag, fordi det ikke er naturlig fra et politisk synspunkt. Det er som en bygning uten fundament. Det er et valg som krever ansvar: Vi må støtte opp under uttrykket «alle menn er født frie» om igjen og om igjen.1

I 2019 var det 230 år siden den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter (Déclaration des Droits de l’Homme et du Citoyen) ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen. Erklæringen markerte et vendepunkt i Europas historie ved å stadfeste universelle rettigheter som naturgitt frihet og likeverd for alle mennesker, prinsipper om rettferdighet og toleranse. Den står som en milepæl i Vestens historie fordi den med fremskritts- og vitenskapsoptimisme knytter renessansens individualisme sammen med opplysningstidens fornuftsdyrkning, og fordi den også står som et fundament for den liberale moderniteten som de siste to hundre år er blitt formet og perfeksjonert rundt politiske ideer om individets frihet og verdi, rettsstat, folkesuverenitet, maktfordeling, demokrati, pluralisme og konstitusjonell beskyttelse av minoriteters rettigheter.2 Det liberale demo­ kratiet som vårt samfunn er bygget på, ville ikke ha mening uten frihet, toleranse og åpenhet, nødvendige fortutsetninger for inkluderende deltakerrettigheter for alle borgere – og for frie og rettferdige valg. Samtidig handler vårt (representative) demokrati ikke bare om aktiv folkelig deltakelse og medbestemmelse i staten og politikken. Den rommer også ideen om et egalitært samfunn, det vil si et samfunn der man strever etter likhet – et likestilt samfunn – som har sine røtter i nettopp den franske revolusjonen.

Ideen om egalitarismen er tett knyttet til prinsippet om universalismen, 1

2

Agnès Heller i et intervju med Francesca Lancini: «La democrazia deve essere difesa e insegnata ogni giorno, perché non è naturale dal punto di vista politico. Il suo edificio non ha fondamenta. È una scelta che richiede responsabilità: dobbiamo sottoscrivere la frase ‘tutti gli uomini sono nati liberi’ ancora e ancora». Lancini 2010, min oversettelse.

Moderniteten kan defineres som enten liberal eller autoritær. Den liberale moderniteten er basert på individualisme og prinsipper om frihet og likhet, den autoritære er basert på kollektivisme og aksept for tvangsmidler i styringen av et samfunn.

12 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

som innebærer samme rettigheter, status og verdi for alle mennesker i enten sekulær eller kristen forstand. Ingen skal bli diskriminert på grunn av sosioøkonomisk status, kjønn, etnisk tilhørighet eller religion. Takket være Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter er prinsippet om likhet blitt et felles verdigrunnlag for alle vestlige demokratier.

I 2018 kunne vi også feire et annet jubileum for Vestens historie: Det var 70 år siden Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt av De forente nasjoner (FN) i 1948. Erklæringen var sterkt inspirert av den franske forløperen. 48 av 58 land sa seg enig i at «[a]lle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd».3 Våre vestlige samfunn har siden den franske revolusjonen – kanskje allerede siden renessansen – beveget seg mot en friere og åpnere, mer egalitær, rettferdig, sekulær, inkluderende, universalistisk og humanistisk verden.

Denne bevegelsen er først og fremst ideell i den forstand at den tilsvarer et ønske om et bedre samfunn. Den er ideell fordi man erkjenner at det er umulig å realisere en verden som er fullt ut rettferdig, egalitær og fri, men vi skal ha dette som ambisjon og mål.

Samtidig har bevegelsen vært reell i praksis. I overgangen fra middel­ alderen til moderne tider er føydale strukturer blitt avskaffet, og mennesket i vår del av verden har fått status som et individuelt medlem av fellesskapet som fortjener rettigheter og friheter, i stedet for som en del av forskjellige kollektiver som er underlagt stive hierarkiske roller i samfunnet. Videre har vi avskaffet eneveldet og startet en langsom, men sikker demokratiseringsprosess. Fascismen, det mektigste uttrykket for en autoritær modernitet basert på kollektivisme og aksept for tvangsmidler i styringen av samfunnet, er blitt beseiret. Mellom 1989 og 1991, med Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning, falt også den totalitære kommunismen, og man fikk inntrykk av at den liberale moderniteten og dens biprodukter – representativt liberaldemokrati, internasjonalt samarbeid og markedsøkonomi – for godt hadde vunnet kampen mot autoritarismen, i hvert fall i Vesten. I Europa ble Maastrichttraktaten om både utvidelse og utdypning av den europeiske integrasjonsprosessen signert av partiene som siden 1948 hadde sluttet opp om liberalisme og demokrati: på den ene siden den moderat-konservative leiren, ofte inspirert av kristendemokratiet, på den andre siden den sosialistisk-progressive leiren, inspirert av den reformistiske sosialismen. Takket være deres innsats i å bygge et internasjonalt samarbeid har det frie og demokratiske Europa utvidet seg til å inkludere land i sør og øst som har valgt å gå fra diktatur til rettsstat med respekt for menneskerettigheter.

3

Artikkel 1 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter.

13 Innledning

De siste årene har vi imidlertid vært vitne til en politisk utvikling der sentrale politiske aktører i økende grad utfordrer disse internasjonalistiske, egalitære og liberale prinsippene.4 Ulike bevegelser, partier og enkelte ledere som vil fremstå som «nye», motstår «det etablerte». De stiller seg kritiske til det liberale, representative demokratiet og fremmer «nye» former for direkte demokrati. Enkelte har tatt til orde for nedbygging av rettsstaten og bidratt til manipulasjon av demokratiske institusjoner. Ikke minst er utviklingen i enkelte østeuropeiske land bekymringsfull; grunnleggende rettigheter undergraves samtidig som uavhengigheten til domstolene, sivilsamfunnet og media utfordres. Det finnes også stadig flere aktører som legger vekt på blodsbånd i avgrensningen av politisk fellesskap. De stiller seg tvilende til egalitære universelle verdier. De avviser den overnasjonale myndigheten til Den europeiske union (EU), FN og Verdens handelsorganisasjon (WTO) og er imot åpne grenser, fri flyt av arbeidskraft og multilaterale avtaler. Argumentet er at innvandring og globalisering truer den nasjonale identiteten.

Spørsmål som angår kultur og identitet, migrasjon og nasjon, nasjonalisme og globalisering, får altså stadig større oppmerksomhet, ikke bare i Europa, men globalt. Samtidig har vi fått inntrykk av at motsetninger knyttet til den tradisjonelle økonomiske høyre–venstre-aksen er blitt stadig mindre viktige. Identitetspolitikken legger vekt på en polarisert visjon av verden der menneskeheten blir delt mellom dem som tilhører det nasjonale eller kulturelle felleskapet, og dem som ikke gjør det. Den politiske diskursen viser stadig oftere til behovet for å forsvare «oss» mot «de andre». Denne holdningen har gitt seg utslag i teorier om et vestlig («hvitt») samfunn som forfaller og er under angrep, og den har inspirert terrorister som har utført grusomme terroraksjoner, for eksempel i Norge i 2011 (Oslo og Utøya) og på New Zealand (Christchurch) i 2019. De ansvarlige bak disse massakrene har vært kristne hvite militante som har definert seg selv som «patrioter», og som har hevdet at de ville kjempe en kamp for den hvite sivilisasjonens overlevelse i verden.

Disse «nye» partiene og bevegelsene øker stadig muligheten for å påvirke både det politiske ordskiftet og politikken som føres. I enkelte tilfeller har de vist seg i stand til å følge en vellykket vei til makten. Det kan pekes på flere årsaker til denne nye utviklingen; terrorangrepene fra og med 11. september 2001, eurokrisen i Europa i 2011, som fulgte den amerikanske finanskrisen i 2007–2008, og den såkalte flyktningkrisen i 2015. Alt dette har bidratt til at mange har følt at de har mistet kontroll over sitt eget liv og sin egen skjebne. De «nye» politiske aktørene hevder at friheten er et gode dagens land ikke lenger har råd til, og at statene og institusjonene 4

Guetta 2018.

14 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

må bli mer effektive. De mener dessuten at proteksjonistiske tiltak på det økonomiske planet må supplere sikkerhetstiltak. I deres argumentasjon blir migrasjonsutfordringen fremstilt som en «innvandringskrise» eller «invasjon», altså noe som våre samfunn tilsynelatende ikke er i stand til å håndtere, med mindre vi intervenerer drastisk.

Vi blir etterlatt med et inntrykk av at visse verdier som vårt demokrati er bygget på, er svekket og i ferd med å tape grunn i Europa og i Vesten. For mange er dette en ubehagelig påminnelse om det politiske klimaet i Europa i 1930-årene.5 Historien forteller oss at det liberale demokratiet kan forvitre og rakne fra innsiden, uten at man avskaffer valg. Demokratiet trenger ikke nødvendigvis å bli avskaffet ved et statskupp eller som følge av invasjon av fremmede makter. Demokratiet kan langsomt, men sikkert brytes ned og forvandles til noe annet, tippe over i et regime som fratar folket både frihet og medbestemmelse.

Denne bokens utgangspunkt: det historiske perspektivet Denne boken er et forsøk på å tolke samtiden ved å innta et bredt historisk og idéhistorisk perspektiv på de ulike fenomenene beskrevet over. Hoved­ temaet er den politiske og ideologiske kontinuiteten i ulike former for angrep på demokratiet og liberale verdier, fra den franske 1789–revolusjonen og frem til våre dager.6 Det vil si at boken undersøker spenningsforholdet og friksjoner mellom liberaliserings- og demokratiseringsprosessen på den ene siden, og motstanden som til enhver tid kom fra ulike antidemokratiske og antiliberale grupperinger, bevegelser, kulturelle strømninger og etter hvert partier, på den andre siden. Hovedtemaet i boken er altså den underliggende motstanden mot den liberale moderniteten. Boken bygger selvsagt på eksisterende vitenskapelig litteratur, men også på forfatterens egen forskning.7 Av praktiske og faglige grunner har jeg måttet ta noen valg. Boken begrenser seg geografisk til Europa og vil tematisk holde en analyse av den totalitære kommunismen utenfor undersøkelsen. Heller ikke den kristne kirkens rolle som politisk aktør i Europa, og særlig på den tiden da kirken 5 6

7

Lindberg 2018 Med ideologi menes et tankesett som beskriver og fortolker verden, nåtiden og fortiden, og som forventes å gi forslag til hvordan man skal organisere samfunnet og staten. En ideologi er ikke minst et sett av ideer og verdier, et livs- og verdenssyn som skal ligge til grunn for politisk handling. Den er til slutt et sett av forventninger, planer og mål man forventer å realisere i fremtiden.

Følgende verk har vært særlig inspirerende: Holmes 1993; Zafirovski 2007; Sternhell 2010; Strømmen 2014; Hobson 2015; Zielonka 2018; Sedgwick 2019.

15 Innledning

identifiserte seg med reaksjonen mot moderniteten, vil bli analysert. Høyre­ radikalismen og fascismen får derimot sentral plass, med de avklaringene og definisjonene som trengs for både å forstå, avgrense og skille disse to fenomenene. Særlig vil høyreradikalisme, forstått som motstandskraft mot den liberale moderniteten, gå som en rød tråd gjennom hele boken.

Fortellingen vil ta hensyn til en kontekst i stadig endring, fra 1789 og frem til våre dager. Et historisk perspektiv innebærer at man tar høyde for at politiske aktører ikke handler i et vakuum, men responderer på en spesifikk historisk kontekst som bestemmer både utformingen av politiske programmer og valg av virkemidler for å realisere dem, slik historikeren Diethelm Prowe skriver.8 Det betyr at også den ideologien politiske aktører står for, er i stadig utvikling. Men bak navneendringer på partier og revisjoner av politiske manifester, bruk av nye faner og tilpasning av retorikken vil det likevel være mulig å spore en kontinuitet i det politiske budskapet. Jeg ser med andre ord at motstanden mot den liberale moderniteten ikke bare har tatt form i enkelte bølger etter 1945, for å bruke den kjente metaforen til Klaus von Beyme;9 den har vært en konstant strøm gjennom tidene siden den franske revolusjonen.10 De franske revolusjonære i 1789 var de første som tvang denne såkalte elven under jorden. Men elven, som siden har vært til stede – under bakken, har flere ganger og på ulike måter nådd overflaten.

Bokens struktur og innhold I det første kapitlet legges premissene for den videre argumentasjonen.

Jeg viser at den franske revolusjonen ikke bare skapte forutsetningene for den liberale moderniteten vi er en del av, men at den også ga grobunn for kontrarevolusjonære tendenser og ekstreme former for direkte demokrati11, som endte med terror. Revolusjonen var med andre ord premissleverandør både for liberalisme og egalitarisme og for radikalisme og totalitarisme.

I dette kapitlet definerer jeg også høyreradikalismen, som min videre analyse bygger på. I tillegg drøfter jeg nasjonalismen, som var et biprodukt av revolusjonen. Nasjonalisme er et tvetydig begrep som refererer til både frigjøringskamp og undertrykkelse. Denne dobbeltheten – nasjonalismens 8 9 10 11

Prowe 1994: 296 von Beyme 1988 Wolff 2018 Betegnelsen «direkte demokrati», eller «deltakende demokrati», refererer til et styresett eller en beslutningsprosedyre der befolkningen beslutter direkte i enkeltsaker. Direkte demokrati står i motsetning til «representativt demokrati», et styresett der befolkningen i stedet velger eller utpeker representanter som beslutter i enkeltsaker. Se Thorsen 2021.

16 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

janusansikt12 – er noe vi trenger å komme nærmere inn på dersom vi ønsker å forstå samtidens fenomener.

I det andre kapitlet tar jeg for meg 1880- og 1890-årenes Europa. Perioden går under navnet fin de siècle-epoken og kommer i historiebøkene altfor ofte i skyggen av senere, mer turbulente historiske perioder. Dette var likevel en «inkubasjonsperiode»13 for fascismen, og den la grunnlaget for den autoritære vendingen i Europa etter første verdenskrig. I dette kapitlet vil jeg særlig rette oppmerksomheten mot utviklingen av den europeiske nasjonalismen, fra liberal nasjonalisme på begynnelsen av 1800-tallet til autoritær nasjonalisme mot slutten av århundret.

Det tredje og fjerde kapitlet i boken omhandler tiden mellom verdenskrigene, en epoke sterkt preget av et stadig mer anspent forhold mellom demokratiseringsprosesser på den ene siden og antiliberale tendenser på den andre. Fra å ha hatt et flertall demokratiske regimer i 1920-årene fikk Europa et flertall av autoritære og illiberale regimer i slutten av 1930-årene.

Jeg kommer til å sette søkelys på utviklingen av det som blir omtalt som den historiske klassiske fascismen. Historikeren Stanley Payne hevder at det er umulig å skille fascismen fra dens opprinnelige fødested: Europa i mellomkrigstiden.14 Også min fremstilling er inspirert av en forståelse av dette som et historisk fenomen som må undersøkes i lys av dets kontekst. Konkrete forhold som den globale krigen, de økonomiske krisene og den sosiale og politiske uroen i 1920- og 1930-årene skapte en voldelig og militant stemning og en voksende misnøye og mistillit overfor etablerte politiske eliter, noe som i sin tur banet veien for både radikale og ekstreme politiske bevegelser og partier. Dette må ses i sammenheng med en økning av antikommunisme etter revolusjonen i Russland og utviklingen av en voldelig og diskriminerende etnisk nasjonalisme, noe som til slutt førte til en ny verdenskonflikt. Men fascismen var ikke det eneste resultatet av de ulike krisene. Jeg ønsker også å vise hvordan det politiske systemet i de fleste europeiske land utviklet seg mot ulike former for autoritarisme.

Mellomkrigstiden var i så måte verken en «fascismeepoke» eller en «demokratiepoke», men en periode preget av intens spenning mellom to svært forskjellige politiske visjoner.

Det femte og sjette kapitlet i boken vil omhandle etterkrigstiden, som jeg strekker helt til 1980; en epoke preget av den liberale verdensordenen skapt av USA etter 1945, men også av forholdene rundt den kalde krigen, som på mange måter var styrende for politikken i Europa. Utgangspunktet for en analyse av etterkrigstiden må være at en grunnleggende motstand 12 13 14

Østerud 1994: 59 Davies & Lynch 2002: 90 Payne 2005

17 Innledning

mot opplysningstidens idealer overlevde det tredje rikets militære nederlag.

Seieren over fascismen førte ikke til at den liberale moderniteten kunne seire over hele kontinentet uten motstand. I den østlige delen av Europa forsøkte man i kommunistiske land å realisere sin egen versjon av moderniteten, men i denne prosessen ble det liberale demokratiet ofret i bytte mot autoritære politiske løsninger. I den vestlige delen var Spania, Portugal og Hellas diktaturer frem til 1970-årene. Selv i demokratiske vesteuropeiske land vitner tilstedeværelse av både partier og bevegelser med en klar tilknytning til mellomkrigstidsfascisme om at antidemokratiske og antiliberale tendenser fremdeles levde og hadde en viss politisk og ideologisk innflytelse. I det femte kapitlet vil jeg i hovedsak rette oppmerksomheten mot fenomenet nyfascismen, særlig ved å se på Italia. Jeg vil vise hvordan motstanden mot den liberale moderniteten i dette landets politikk fikk uttrykk både i institusjonaliserte og lovlige partier og i utenomparlamentariske og etter hvert ulovlige grupperinger som valgte å utføre terroraksjoner.

I det sjette kapitlet vil jeg derimot vende oppmerksomheten mot Frankrike, der fascismens forvandling etter krigen munnet ut i den intellektuelle og metapolitiske bevegelsen som går under navnet Nye Høyre.

Det sjuende kapitlet følger utviklingen av en ytterliggående høyrefløy fra 1972 frem til 2001 i Vest-Europa. Hovedaktørene her vil være en rekke «nye» partier som beskrives som både radikale og populistiske. Hva sto de for? Hva hadde de til felles, til tross for at de oppsto i forskjellige land og med noe mellomrom? Kapitlet gir ikke bare en nærmere forståelse av radikalisme og populisme som viktige kjennetegn for det europeiske ytre høyre. Det vil også knytte dette fenomenet sammen med tidligere uttrykk for motstanden mot den liberale moderniteten ved å legge vekt på deres etniske nasjonalisme og nye rasisme.

De siste tre kapitlene i boken vil handle om samtiden, det vil si perioden fra og med begynnelsen av dette millenniet og frem til slutten av året 2019.

Utviklingen av ytre høyre i denne siste fasen fremstår som et bredspektret politisk fenomen med mange ulike ansikter og forskjellige agendaer. Perioden ble innledet av terrorangrepet mot USA 11. september 2001 og ble til slutt preget av Donald Trumps suksess i USA (2016), brexit-folkeavstemningen i Storbritannia (2016) og Jair Messias Bolsonaros valgseier i Brasil (2018).

Utviklingen av ytre høyre viser i denne siste perioden tre hovedtrekk. For det første har en ny generasjon av aktører på ytre høyrefløy hatt evnen til å komme til makten i allianse med etablerte partier på høyresiden. I enkelte tilfeller (i Østerrike, Italia, Ungarn og Polen) har nye regjeringer på ytre høyrefløy innført lovendringer med klare antidemokratiske eller illiberale tendenser. Konkrete eksempler på illiberalt demokrati vil være tema for det åttende kapitlet i boken.

18 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

For det andre har den siste tiden, i motsetning til 1980- og 1990-årene da nyfascismen og høyreekstremismen var på retrett, vært karakterisert av en oppblomstring av partier eller bevegelser som åpent refererer til historisk fascisme. Dette kommer samtidig med en økning av voldelige uttrykk i sosiale medier, islamofobi og en stadig økende forekomst av konspirasjonstenkning i det offentlige rommet. Dette reiser spørsmål om ytre høyres natur og om flytende grenser mellom radikalisme og ekstremisme, noe som vil bli analysert i det niende kapitlet.

For det tredje er det verdt å legge merke til en transnasjonal dimensjon.

Det gjelder en større evne som ulike aktører på ytre høyrefløy har til å være i kontakt med hverandre og bygge opp politiske formelle eller uformelle nettverk. Deres aktivitet innenfor og utenfor EUs arenaer er tema for det tiende og siste kapitlet.

Det er ikke mulig – og heller ikke meningen – å gå i dybden på alle aktører og historiske epoker som omtales i denne boken. Lesere som er interessert i å utdype kjennskapen til bestemte tidsperioder eller aktører, vil imidlertid finne gode kilder i bibliografien som knyttes til hvert kapittel.

Begrepsavklaring «Radikalisme» er et sentralt begrep i denne boken, sammen med begrepet «revolusjon». Det må presiseres at radikalismebegrepet i likhet med ekstremisme og populisme kan benyttes om bevegelser til både høyre og venstre.

Ordet «radikal» stammer fra latinske rādīx, det som har med røtter å gjøre.

At noe er «radikalt» i dag, innebærer at det er grundig og dyptgripende.

Det bestående skal rykkes opp med røttene. Radikalisme innebærer først og fremst en holdning i retning av å ville endre det eksisterende radikalt, gjennom revolusjon.

Ordet «revolusjon» kommer av det latinske ordet revolvere, som betyr å «rulle tilbake». Begrepet «revolusjon» betyr en rask omveltning eller gjennomgripende forandring, der menneskene er klare til og ivrige etter å starte en helt ny fase i historien. Denne omveltningen kan være både fremover- og bakovervendt. Retningen er mindre viktig; poenget er at noe skal endres.15 I denne boken bruker jeg begrepet «revolusjon» i nøytral betydning, altså som en endringsprosess som er grunnleggende og foregår i løpet av meget kort tid, uavhengig av om den politiske hensikten med prosessen er progressiv eller reaksjonær.

Vi skal også ta i betraktning at den radikale holdningen er relativ og svært avhengig av kontekst, tid og rom. En mening kan ha blitt regnet som 15

de Caprona 2013: 1046

19 Innledning

ytterst radikal på ett tidspunkt, og som helt gjengs på et annet. Det som ses på som radikalt i dag, er kanskje ikke radikalt i morgen. Det som ble oppfattet som radikalt i mellomkrigstiden, ville i dag bli oppfattet som ekstremt.

For eksempel var man på 1800-tallet radikal på venstresiden dersom man ønsket stemmerett for alle, eller radikal på høyresiden hvis man ønsket å gå tilbake til eneveldet. I dag ville det snarere bli oppfattet som radikalt å ønske seg noe annet enn representativt demokrati.

I dagens vestlige verden, der de etablerte partiene står for et liberaldemokrati som innebærer ikke bare maktbalanse og garantier for mindretallet, men også respekt for menneskerettigheter, inntar man en radikal holdning når man utfordrer egalitære verdier. Donald Trump utfordret uten tvil menneskerettighetene da han krevet innreiseforbud for muslimer.

Statsledere i Øst-Europa utfordret menneskerettighetene da de nektet å ta imot ikke-kristne flyktninger. Denne boken handler først og fremst om ideene bak disse politiske valgene.

Kapittel 4 Høyrekreftenes g jennomslag i det øvrige Europa i mellom k rigstiden (1919–1945)

106 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

Fascismefenomenet i Italia og Tyskland representerte ett uttrykk for den sterke reaksjonen mot den liberale moderniteten i tiden mellom krigene, men like relevant i vår sammenheng er den politiske utviklingen i det øvrige Europa. I dette kapitlet vil jeg se nærmere på tre geografiske områder: Øst-Europa, Sør-Europa og landene i Sentral- og Nord-Europa.142 Land som Polen, Ungarn, Romania, Bulgaria og Jugoslavia i Øst-Europa gikk i løpet av mellomkrigstiden fra svake parlamentariske systemer preget av elitisme og med klare autoritære tendenser i 1920-årene til tradisjonelle former for diktatur i 1930-årene. Utenrikspolitisk beveget Ungarn, Romania og Bulgaria seg mot det fascistiske Italia og senere det nazistiske Tyskland, etter at de falt under den tyske økonomiske innflytelsessfæren som konsekvens av den økonomiske krisen i 1930-årene. Spania viser på sin side to særegenheter i begynnelsen av århundret. Landet var nøytralt under første verdenskrig, selv om de aristokratiske og militære elitene sympatiserte med sentralmaktene. Spania skilte seg også vesentlig fra resten av Europa når det gjelder utviklingen av nasjonalismen. Her utgjorde den sterke regionalismen i Catalonia, med krav på selvstyre, en motvekt mot sentralstatens nasjonal­isme. Men også her, som i Portugal og H ­ ellas, skjedde i mellomkrigstiden en overgang fra liberale til autoritære og diktatoriske regimer. Frem til 1940 viste kun Frankrike, Storbritannia, Benelux og Skandinavia seg i stand til å ta vare på – og bygge videre – det liberale demokratiet.

Innflytelsen fra fascismen var i alle disse landene stor og førte til opprettelse av flere bevegelser og partier som lot seg inspirere først av Mussolinis politikk, både før og etter at hans regime ble diktatorisk, deretter av Hitlers. Men fascistiske aktører fikk ikke anledning til å innta makten, i alle fall ikke uten hjelp fra eksterne militære styrker i slutten av 1930-årene.

Hvorfor klarte ikke fascistiske bevegelser og partier, som likevel slo rot flere steder i Europa, å følge samme vei som deres forbilder i Italia og Tyskland?

I tråd med analysen i forrige kapittel vil jeg i dette kapitlet også sette søkelys på interaksjonen mellom konservative og høyreradikale aktører på den ene siden og fascistiske aktører på den andre. Vil denne interaksjonen, eller mangelen på interaksjon, være det avgjørende elementet som kan forklare de ulike politiske utfallene i Europa?

142 I bibliografien til dette kapitlet vil leseren finne tilstrekkelig materiale for en utdypning av situasjonen i hvert enkelt land. For en oversikt, se Payne 2005: 129–146, 245–289, 290–327.

107 Kapittel 4 Høyrekreftenes gjennomslag i det øvrige Europa i mellom krigstiden (1919–1945)

Nasjonale spesifikasjoner De østeuropeiske landenes fellestrekk I et historisk perspektiv viser de største østeuropeiske landene i mellomkrigstiden flere fellestrekk, uavhengig av om landene ble nyopprettet eller gjenopprettet som selvstendige stater etter krigen (Polen, Ungarn og Jugoslavia), eller om de var på den seirende siden (Romania) eller på den tapende siden (Bulgaria).

Polen, Ungarn, Romania, Bulgaria og Jugoslavia var alle preget av likeartede sosioøkonomiske strukturer. De var generelt sett landbruksbaserte og underutviklede land sammenliknet med vesteuropeiske land. De kunne ha semiføydale, autoritære og patriarkalske sosiale strukturer. Brorparten av befolkningen i disse landene var fattige bønder, og analfabetismen var utbredt.143 Samfunnene var dominert av en mektig klasse av aristokratiske landeiere, mens proletariatet i byene telte færre mennesker enn i de vestlige og mer industrialiserte landene. Middelklassen var heller ikke så bred som den tilsvarende klassen i Tyskland eller Italia, men den ble like hardt rammet av krigen.

Alle østeuropeiske land led under en strukturell økonomisk krise i mellomkrigstiden. Industrien kunne ikke absorbere den arbeidsledige befolkningen på landsbygda, der godseiernes dominans og det globale prisfallet på jordbruksvarer forsterket den sosiale krisen. Enkelte sosiale reformer ble innført i 1920-årene, men ikke altomfattende jordreformer.

Alle landene i Øst-Europa opplevde også den samme sterke reaksjonen mot kommunisme som i Tyskland og Italia. Eksempelvis førte klassekampoffensiven i Ungarn til at det parlamentariske styret kollapset i 1919, og til at kommunistene ledet av Béla Kun (1886–1938) midlertidig grep makten.

Den ungarske sovjetrepublikken overlevde i fem måneder og etterlot dype spor i landets politikk. Først herjet de røde «terrorgruppene», etablert av Béla Kuns revolusjonære diktatorstyre. Deretter klarte den tidligere admiralen i den østerriksk-ungarske marinen, Miklós Horthy (1868–1957), å gjeninnsette en parlamentarisk regjering i Ungarn. Dette regimet varte fra 1919 til 1944 og gjorde seg skyldig i en rekke voldelige angrep mot venstresiden. Den

143 Romania ble nasjonalstat i 1878. I disse områdene på Balkan ble romene holdt som slaver helt til midten av 1800-tallet. Dette var et system som hadde sine historiske røtter helt tilbake til 1300-tallet, og som ikke skilte seg vesentlig fra slaveriet i de amerikanske sørstatene. Både staten, kirken og store private jordeiere (bojarene) brukte slaver i jordbruket. Da slaveriet ble opphevet i Moldava (1855) og i Valakia (1856), førte dette til en vandring av romer (cirka 200 000 personer) fra Øst- til VestEuropa.

108 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

såkalte hvite terror krevet tusenvis av liv.144 Angrepene fra høyresiden i 1919 ble gjennomført av frivillige paramilitære militser som besto av unge menn fra byenes middelklasse. Horthy-regimet utnyttet dem for å opprettholde lov og orden i landet, og dette resulterte i en militarisering av samfunnet på lik linje som i Italia.

Den «hvite terror» i Ungarn ble kombinert med sterke antisemittiske tendenser. Ideen om at jøder og kommunister hadde «dolket» Ungarn i ryggen etter første verdenskrig – et tankegods som går under betegnelsen Szeged idéen – spredte seg. I Ungarn som i Italia var en relativt bred middelklasse redd for sosial deklassering etter at den hadde tapt mye penger investert i krigsobligasjoner og på grunn av hyperinflasjon. Middelklassen delte sin dype frustrasjon med unge rotløse og traumatiserte krigsveteraner, småbønder og ufaglærte fabrikkarbeidere, som også var rammet av den økonomiske krisen. Alle disse gruppene kunne nå rette sin aggressive frustrasjon ikke bare mot kommunistene, men også mot jøder, som utgjorde den største minoriteten i landet med 5,9 prosent av befolkningen. De var godt integrert, som tilfellet var i Tyskland, de hadde suksess i næringslivet og bekledde viktige politiske posisjoner, spesielt på venstresiden. Ungarerne mente at jødene utkonkurrerte og stjal jobber fra dem.

Det er dessuten viktig å understreke at man i de fleste av disse øst­ europeiske landene dyrket en form for nasjonalisme som var gjennomsyret av bondekultur og kristendom. Særlig i landene som før krigen var samlet i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, var innflytelsen fra alltysk etnisk nasjonalisme og völkisch kultur sterk. I land som Ungarn og Romania, der både økonomiske vanskeligheter og etniske konflikter var en særlig påkjenning mellom krigene, fikk bondenasjonalismen også stadig økende innslag av antisemittisme.

Autoritær og radikal nasjonalisme Den østeuropeiske nasjonalismen i mellomkrigstiden hadde klare likhetstrekk med den moderate konstitusjonelle autoritarismen, som før første verdenskrig var typisk for land som Tyskland, Østerrike-Ungarn og delvis Italia. I de fem østeuropeiske landene (Ungarn, Romania, Bulgaria, Jugoslavia og Polen) fantes både konservative og høyreradikale krefter som ønsket å bremse demokratiserings- og liberaliseringsprosessen. Disse politiske aktørene var ikke nødvendigvis reaksjonære, men de var svært skeptiske til den parlamentariske liberalismen som ble forsøkt iverksatt etter krigen.

144 Se Bodo 2011.

109 Kapittel 4 Høyrekreftenes gjennomslag i det øvrige Europa i mellom krigstiden (1919–1945)

I Ungarn var regimet til Miklós Horthy formelt liberalt og parlamentarisk, men i realiteten var det sterkt elitistisk. Den politiske konservative koalisjonen som styrte, var dominert av ungarere som var landeiere, i allianse med industrialister fra Budapest (flere av dem av jødisk opphav). Valgene var i stor grad manipulert. Stemmeretten var begrenset. Opposisjonen, med unntak av kommunistene, var tolerert, også i parlamentet, mens sosialistene kunne operere fritt kun i byene. Miklós Horthy, som utnevnte seg selv til regent for det ungarske monarkiet, nølte ikke med å gi støtte til regjeringer hvis medlemmer hadde ledet paramilitære grupperinger som hadde deltatt i den hvite terroren etter krigen. Særlig samarbeidet med de såkalte Szeged-fascistene, ledet av Gyula Gömbös (1886–1936) og andre offiserer fra hæren, var problematisk. Disse krevet drastiske endringer i eiendomsrettigheter, en «kristen økonomi» og militarisering av samfunnet.

Horthy-regimet kan likevel vanskelig defineres som fascistisk eller totalitært. Det var heller ultrakonservativt eller høyreradikalt, bygget på kristen nasjonalisme og revansjelyst i utenrikspolitikken. Miklós Horthy hadde en autoritær lederstil og innsatte yrkesmilitære i de viktigste posisjonene. Rent juridisk forble frihetsrettighetene (inkludert jøders frihet) intakt til 1936.

Det var imidlertid Horthy som sto bak den første antijødiske lovgivningen for å begrense jødenes adgang til profesjonene.145 Riksforstanderen sto senere ansvarlig for massedeportasjoner og massakrer på ungarske jøder og romer under krigen.

I Romania ble en liberal grunnlov vedtatt i 1923, men det parlamentariske systemet under kong Ferdinand var preget av utbredt korrupsjon, valgfusk og dype konflikter blant de konservative, med industriherrer på den ene siden og landeiere på den andre siden. Den tilsynelatende liberale regjeringen var egentlig opptatt særlig av å styrke sentralmakten, frata regioner og minoriteter deres autonomi og eiendom (jord), forby kommunisme, kneble fagforeninger og begrense forsamlingsfriheten. De så dessuten på den ungarske minoriteten som en indre fiende av staten og del av en internasjonal konspirasjon mot landet. Kong Ferdinands sønn, Carol II, innførte et diktatorisk regime i 1938, og i 1940 opprettet den nasjonalistiske generalen Ion Antonescu (1882–1946) et autoritært og tyskvennlig styre.

I Bulgaria var det liberale systemet veldig ustabilt, elitistisk og dominert av de militære og av kongen i perioden 1923–1934. Etter et mislykket kommunistisk statskupp i 1923 ble kommunistene forfulgt og utrensket, forsamlingsfrihet ble innskrenket, og pressefrihet ble opphevet. De vestlige landene og USA fremtvang liberale reformer som betingelse for gunstige lån, men ingen av de skjøre koalisjonene som styrte landet, klarte å håndtere de 145 I 1938 og 1939 ble det innført numerus clausus i profesjonskorporasjonene for å begrense adgang til jødene.

110 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

dype økonomiske problemene, som forverret seg i forbindelse med depresjonen som rammet verdensøkonomien i 1930-årene. I 1935 grep tzar Boris III makten og styrte diktatorisk over et semipluralistisk politisk system frem til sin død i 1943. Året etter ble landet invadert av Sovjetunionen.

Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, opprettet i 1918 og senere omdøpt til Jugoslavia, fikk en liberal grunnlov i 1921, men ekskluderte kommunistene fra politikken. Makedonere, albanere, ungarere og bosniske muslimer hadde heller ikke kulturelle rettigheter. Den sentraliserte og serbiskdominerte nye staten overlevde så vidt, med skjøre politiske koalisjoner, ustabile regjeringer og politisk terror. Politikken var preget av konflikten mellom Kroatia og Serbia – to områder med helt ulike historiske tradisjoner. De største partiene var Det kroatiske bondepartiet (Hrvatska Seljačka Stranka) og Det serbiske radikale parti (Srpska Radikalna Stranka), men det var serberne fra det tidligere Serbia som dominerte i alle administrative og militære stillinger. Jugoslavia må videre omtales som diktatur under kong Alexander i perioden 1929–1934, etter at parlamentet ble oppløst og forfatningen opphevet, alle politiske partier forbudt og pressefriheten innskrenket. En ny grunnlov ble skrevet i 1931, noe som ga større makt til kongen og stadfestet allmenn stemmerett, men muntlig stemmegivning.

Etter 1934 og frem til den tyske invasjonen i 1941 hadde landet et nytt semiparlamentarisk regime, dog med sterke fascistiske innslag: Man hadde både organiserte paramilitære grupper og uniformerte ungdomsorganisasjoner.

Polen, som i 1795 var blitt delt mellom Preussen, Østerrike og Russland, ble selvstendig republikk i 1918, med en liberal grunnlov fra 1921 som innførte parlamentarisme, alminnelig stemmerett for menn og kvinner og et tokammersystem. Det politiske landskapet var svært fragmentert, med høyreradikale nasjonalister (partiet Endecja) på den ene siden, en splittet venstreside (kommunistpartiet var forbudt) på den andre siden samt to bondepartier. Styring av landet ble vanskeliggjort av at Polen hadde svak økonomi, flere etniske grupper og en administrativ arv fra tre imperier som nå måtte forenes. Likevel ble det gjennomført flere sosiale reformer (sykeforsikring, arbeidsledighetstrygd, pensjonsordninger og utdanning). Dette moderate pluralistiske styret skled etter hvert over til et autoritært regime.

Hovedpersonen i den polske politikken var offiseren Jósef Piłsudski (1867–1935), som under krigen kjempet mot Russland for polsk selvstendighet, med støtte fra Tyskland. Han ble statssjef i 1918 og bidro til grunnleggelse av den polske republikken. Interessant nok hadde Piłsudski samme politiske bakgrunn som Mussolini. Han hadde opprettet Det polske sosialistiske parti (Polska Partia Socjalistyczna, PPS) i 1893, men hadde etter hvert gått over til radikal nasjonalisme. Etter at han forlot sin stilling i 1923, kom han tilbake med støtte fra de militære og grep makten i 1926. Den nye regjeringen var en partiuavhengig blokk uten annen felles ideologisk