hvor like må vi være? gamle minoriteter i det nye norge
Nasjonale minoriteter og urfolk Samene fikk status som urfolk i 1990, da Norge sluttet seg til ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter.1 Begrepet om nasjonale minoriteter ble innført da Norge sluttet seg til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998, og det ble avgrenset til de fem minoritetene som hadde mer enn hundre års historie i Norge: jøder, kvener, rom, romanifolket og skogfinner.2 Tilhørighet til disse gruppene er i hovedsak bestemt gjennom selvdefinering, altså at det er opp til den enkelte å bestemme om vedkommende tilhører en nasjonal minoritet eller ikke. Tilhørigheten forutsetter heller ikke medlemskap i noen organisasjon, og skal ikke registreres av myndighetene. Likevel har en noen valgt å opprette organisasjoner. Men det eksisterer gjerne ulike organisasjoner for samme minoritetsgruppe, og i tillegg er det en rekke personer som identifiserer seg med gruppen, som ikke er medlemmer av noen organisasjon. Dette gjør spørsmål om representasjon av minoritetsgruppene komplisert, både i interne debatter og i kontakten med politiske myndigheter. Når vi skal se på statens politikk overfor de nasjonale minoritetene, må man være klar over at flere av betegnelsene som nå brukes, er moderne begrep på grupper som historisk har blitt omtalt og navngitt på en nedlatende måte. Definisjonen av gruppene – i alle fall slik de har vært forstått av staten – har vært uklar og skiftende. Selv i dag er det et problem at flere av disse historiske benevningene av noen blir brukt som skjellsord, og mange av personene i de gruppene det gjelder, opplever dem som nedsettende og sårende. I denne boken bruker vi derfor i størst mulig grad de moderne navnene. Norske «rom» er for eksempel dagens offisielle betegnelse for gruppen som tidligere ble kalt «sigøynere». For «romanifolket/taterne» har vi likevel valgt et kompromiss. «Romanifolk» viser til språket «romani», som har vært og til dels fortsatt er en viktig del av identiteten til de norske reisende, og mange bruker nå denne betegnelsen fordi ordet «tater» gjennom historien har blitt brukt nedsettende. Andre innenfor gruppen ønsker derimot å ta tilbake definisjonsmakt gjennom å bruke «tater». Vi bruker derfor «romanifolket/taterne» som benevnelse på denne gruppen. 1 2
14
ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 1989. Stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar.